Hva betyr det at mennesket som person har «en iboende verdighet» - «inherent dignity»?
Den vestlige Menneskerettserklæring
av 1948 presiserer at det dreier seg om noe litt mer, nemlig «the dignity and worth of the human person»,
på norsk: «den menneskelige persons verdighet og verd».
På norsk gjengis denne erklæringen også med «verdighet og
verdi». Begrepet «menneskets iboende verdighet» synes her å ha primat over
begrepet «menneskeverd» i seg selv, det «iboende» presiserer og legger
premisset for «verdet».
Implisitt og sagt på en annen måte ligger i dette at
mennesket i seg selv utgjør en siste, absolutte instans, at det, i hvert fall i
norske oversettelser, at det så å si fins intet utover mennesket i seg selv som
kan avgjøre menneskets verdi og at verdien da fastsettes av mennesket selv,
alene. Og uten egentlig noen «garanti», i hvert fall ingen «metafysisk» verdi,
vi kan kalle det «guddommelig garanti», - eller guddommelig, transcendent hjemmel.
Vi kan altså spørre: Dekker verdighet, verd og verdi
hverandre?
Hvis vi holder oss til Verdenserklæringens opprinnelige
distinksjon mellom menneskets iboende verdighet, inherent dignity, og verd, worth,
ser vi at mennesket har verd på grunn av den iboende verdighet. Når det på
norsk heter «menneskeverdet», så er dette på norsk blitt en språklig
sammenslåing av begrepene inherent
dignity og worth. «Slik sett kan
man si at menneskeverdet gir grunnlag for en «ekstrem individorientert
rettighetsetikk», ifølge Tore Frost, (i Vidarforlaget: Pico della Mirandola, 20013).
Ifølge Frost skulle den opprinnelige Verdenserklæringens,
ifølge dens egen innledning, henspille på å «gjenopprette menneskehetens tapte
tro». Forst bemerker også at «kravet om anerkjennelse av menneskets iboende
verdighet er et postulat uten innhold. «Den store gevinst: Ideen om menneskets
iboende verdighet umuliggjør forestillinger om gardert verdighet», skriver
Frost.
Før vi kommer til en liten titt til på Pico della Mirandola, minner vi hva vi skrev om menneskeverdet ifh
islam, her på bloggen, se: Menneskeverdet
i islam mm, (se Vedlegg:
Mozaffari):
In this article we first referred to the primary source of
jurisprudence to discover the position of the Holy Quran on the concept of
inherent dignity. We found out that there is no consensus among Muslim scholars
on this issue. Salafis are of the opinion that only believers have dignity,
while other scholars are of the view that all human beings have the potential
of acquiring dignity or that all men enjoy inherent dignity[25], even though
they may lose it in the event of committing crimes or doing sinful acts. It was
also noted that the Declaration of human Rights in Islam stated that all human
beings are equal before God Almighty and no one is made superior to another
except as a matter of piety and closeness to Lord. Article 1 of this
Declaration also states that sincere belief and good deeds is the only way of
proper growth and development of human dignity. Therefore, it is in agreement
with the opinion that inherent dignity will be developed through sincere belief
and good conduct.
Kommentar: Vi ser
at islam gir sine egne troende en «garanti», - på det muslimske menneskeverdet,
men ikke for alle. Her skjer det en bevisst gradering av mennesket. Muslimer
som tror på Allah og profetene, kan hjemle den diskrimineringshjemmel som
ligger i selve allah-troen og islam egen «menneskerettighetserklæring» med en
garantist som altså heter Allah, eller Koranen. Allah har det siste ord i ett
og alt, så hvordan kan islam unngå å hjemle gradering av selve menneskeverdet?
Den vestlige erklæringen hadde altså til hensikt å forøke å
gi mennesket tilbake troen. Har det lykkes? Vel, vi har ikke lenger gudstro i
Vesten.
Alt – alle verdier, alle meninger, alle teoretiske og
praktiske tiltak - må derfor forankres i det individuelle, hvilket skal gis
universell, absolutt og objektiv verdi, men da en verdi som er uten forankring
i et allmennbegrep, en idémessige form eller idé som kommer utenfra mennesket
selv og som så å si «lever godt» uten mennesket selv, i seg selv, som
selvtilstrekkelig gud. Det lever som «form» i mennesket selv, skal vi hente inn
Aristoteles her, ikke Platon, som med form mener idé, og da en idé som befinner
seg utenfor eller over mennesket, ikke i mennesket selv. (Vi ser med dette at
Platon forså vidt i denne sammenhengen passer bedre inn i kristen filosofi og i
hva menneskeverdet i kristendommen implisitt innebærer, men altså ikke i islam,
som riktig nok har en gudstro, men ikke en kristen gudstro).
Vårt begrep om menneskeverdet og menneskets verdighet rotfestes
ultimat i mennesket eller individet selv, - det kan egentlig og til syende og
sist dreie seg om menneskets emosjoner, følelser, mer eller mindre beleilige
omstendigheter og tilfeldigheter, som ultimat eller aksiomatisk grunnlag og
garantist, for å si det barskt. Men greit, mennesket blir sin egen garantist.
Det er et enormt ansvar å påta seg, men, det kan flyte mye blod av et slikt
utgangspunkt, hvis man bare tør tenke på det og bruke den empatien man har, og
fantasien, rett og slett.
Taper vi gudstroen, taper vi samtidig troen – ifølge Guds
ord – på at mennesket er skapt i guds bilde og likhet, at vi alle opplyses –
eller kanskje bedre: holdes oppe av - av guds lys og at Gud selv har skrevet
sin naturlov på alle mennesker hjerter. Og da står vi ikke engang tilbake med
Menneskerettigheten slik vi er vant til å tenke dem og praktisere dem i dag. De
vil – per definisjon av seg selv – ikke makte å gi noen «garanti», de er «bare
postulater», og noe vi kan forhandle
om til enhver tid, til en preferanse som kan velges eller vrakes.
I islam er denne utveien hvor den troende kan velge eller
vrake ikke til stede. Islam har, som nevnt, gudstro, men ikke hvilken som helst
gudstro. Menge vil derfor føler seg tryggere og bli mer viss på sin egen
helliggjørelse hvis de velger å være og bli muslimer. Jeg tror denne
«fristelsen» vil ramme stadig fler vestlige, spesielt i Europa. Det er som om
europeere flest ikke makter å se og verdsette den fantastiske frihet Gud – i treenighet
- skjenker sine troende i kristendommen, og den uforbeholdne kjærlighet denne
friheten faktisk innebærer.
Tilbake til Pico! Vi møter her en person som har tanker om
mennesket som for hans tid er usedvanlig like de tanker og den filosofi eller den
spekulasjon som mange filosofer, psykologer og teologer m fl i dag har. Pico
lot seg inspirere av den jødiske mystikken og de primært via kabbala. Selv blir
han kalt en kristen kabbalist, men hans tanker basert på kabbala, ble ikke særlig godt mottatt av den tids pave. Han ga ut
et større verk om hvilke innsikter kabbala
hadde gitt ham og han stilte opp en rekke «teser», av hvilken mange ble satt på
«index» av paven. Flere andre innflytelsesrike personer med stor makt hadde
utvist samme begeistring for kabbala som Pico hadde gjort. Tiden synes
imidlertid ikke moden for at kabbala skulle slå an mer i samtiden. Kabbala fikk
etter hvert et noe dårlig rykte idet man fryktet at kabbala skulle gjøre
kristentroen til et mystisk og/eller magisk foretakende, selv om Pico og hans
meningsfeller nettopp advarte mot å bruke kabbalistiske påstander eller
læresetninger som middel for magisk bruk. Kirken og vel også folk flest, og
ikke minst Martin Luter, advarte mot mystikerne, de ville gjøre folk for innadvendte
og til tiggere, sa han, og det gikk ikke, ifølge Luther. «Vi kan ikke alle bli
tiggere», sa han. Pico advarte da også mot den overtro som lå i mange
kabbalistiske systemer innfallsvinkler til «metodene» og mot å tro på astrologi
i den forstand at himmellegemene faktisk styrte skjebnene til menneskene på
jorden og at de kunne påvirkes av menneskets egne manipulasjoner. Pico snakket
imidlertid om magi som en positiv ting, han fattet interesse for positiv magi og
fordømte ondskapsfull magi.
Det vi er opptatt her er hvor moderne Pico synes å være,
hvor fri han er, og hvilken enorm kjærlighet og hvilke «guddommelige» tiltro
han har til mennesket. Her kan man snakke om å sette mennesket, dvs alle individer,
i sentrum. Jeg vet ikke om Pico i det følgende hadde Adams alle etterkommere i
tankene, eller om det kun er Adam i Edens hage før syndefallet han skriver så
eksaltert om, det virker som om han «forguder» mennesket, for menneskes skyld,
akkurat slik kanskje Gud selv «forgudet» Adam i Paradis. Gud hadde jo skapt
alle ting og så at Skaperverket var «såre godt», I dette ligger det jo implisitt
at Adam er en skapning, og ikke i nærheten av være hverken en gud blant mange
eller Gud, JHWE, selv. Vi
har skrevet noe vi mener er "usannsynlig" interessant om Livets Tre
og Kabbala her
Pico della Miradello, fra rundt 1490:
O Adam, Vi har ikke plassert deg på et bestemt utvalgt sted
eller gitt deg en skikkelse eller en funksjon som tilhører kun deg; Vi har
tvert imot gitt deg behov og forstand til å anta en hvilken som helst
plassering og en hvilken som helst form og funksjon som du ønsker å ha og eie.
Andre skapningers natur, som er gitt, er avgrenset til det vi har bestemt dem
til. Du, som dermed ikke er bundet av grenser, skal derfor selv bestemme din
natur, i samsvar med din egen frie vilje, som jeg har plassert i dine hender.
Jeg har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra kan overskue alt hva
som er i verden. Vi har dannet deg verken himmelsk eller jordisk, verken
dødelig eller udødelig, slik at du mer fritt og ærefullt skulle kunne forme og
skape deg selv og gi deg selv en skikkelse etter eget ønske og behov. Du er i
stand til å stige ned i de lavere livsformer og bli et brutalt beist; du er i
stand til å bli født på nytt og bli et høyere vesen, ut fra din egen sjels
beslutning. (1486 – s 215 i Tarnas The Passion of the Western Mind).
Kommentar: Hvis
vi forutsetter at Pico skriver om mennesket i sin alminnelighet, om vanlig,
dødelig mennesker, etter syndefallet, kan man fristet til å tro at Pico
guddommeliggjør mennesket og at han dermed sette en annen gud – i menneskelig
form - opp mot Gud selv. (Renaissancen dyrket jo mennesket, og dette var ikke
fremmede tanke for pavene selv, (jfr arkitektur og skulptur i denne perioden i
europeisk kultur).
Men Pico kan da anklages for vantro og hedenskap, for
avgudsdyrkelse, men jeg tror ikke dette er Picos hensikt, til det var han for
klok og dessuten kjente han jo de kristne dogmene og den kristne ortodoksi på
den tiden, like før Marthin Luther stormet inn på scenene og gjorde vei i
vellingen både i kirken selv og i samfunnet rundt, sannelig en epokegjørende epoke,
må man si. Virkningene av Luthers «revolusjon» merkes den dag i dag. De
nordiske kongeriker er fremdeles Luthersk-baserte, hva angår
religionstilhørighet, det kan være at de nordiske statene alle som en har «frasagt»
seg kravet om at kongene skal bekjenne seg til «den lutherske religion», om
dette må jeg undersøke, hvis tiden tillater.
Pico skriver som en nærmest sagt enhver eksistensialist i
forrige århundret, fra midte av århundret til slutten av det … og det er ikke
slutt ennå.
Eksistensialistene sa at eksistensen kommer foran essensen,
og det er akkurat hva Pico sier, om enn ikke så direkte, men likevel så mye
større. Pico er ikke ute etter å av-essensialisere
mennesket, men etter å få oss til å forstå hvilket fantastiske skapning Gud nå
en gang hadde skapt, en skapning som virkelig eksisterte. For
eksistensialistene var det mye om å gjøre å redusere mennesket til «kun»
eksisterende. Målet var selvutvikling, standarden skulle settes av hver enkelt
der og da, så å si. Mennesket hadde ingen kjerne, man kan heller ingen standard
for godt og ondt, alt var bokstavlig talt, objektiv sett, relativt, og det
syntes alt såååå befriende å si, høre og rette seg etter. I dag ser man at man
selv som et fritt vesen kan velge kjønn på direkten og kreve at nasjonen,
kirken og hele forsvaret vil stå opp for deg og bekrefte ditt eget, hellige,
valg. Man kan også selv erklære seg syndefri og befale prester i kirken å vigsle
mennesker som lever i «homofil synd», med den konsekvens at synden i sin helhet
er sparket så å si i baken rett ut av kirken. Hvorpå «de fromme» adlyder uten å
mukke, fordi man frykter mennesker mer enn Gud, i hvert fall den Gud den judeo-kristne
arven har åpenbart seg for oss i.
Med eksistensialismen kom gudsfornektingen og gudsforakten,
ateismen og den ytterst kjedelige og blodfattige humanismen inn i selve fokus ikke
bare i diskursen, men også i selve samfunnsmaskineriet. Ateismen ble integrert
inn på samfunnslegemet nærmest over natten. Og den satte seg fast. Den synes
nesten umulig å «løse opp», den er blit allemannseie og den styrer alt fra holdninger
og tanker, til emosjoner, nykker, fantasier og følelser. Synden finnes ikke
mer, bare tilfredsstillelsen og «jeg mener, og emoverer», som jeg kaller det, derfor er jeg. Man tror man er skapt
for selvdyrking eller selvkultivering, noe som lyder litt finere og mer «a-jour».
«Life’s a bitch, and then you die» er blitt selve eksistensens grunnvilkår, for
mang en ungdom, særlig altfor mange av de med høy IQ og lang universitetsutdannelse,
merkelig nok, - og skremmende nok.
Ateismen en dessuten blitt en ny strukturelle konstitusjon både
i institusjoner, organisering og i individer og personer, man klarer ikke å
tenke, handle eller føler uten at ateismen følger med som en skygge på lasset
og ikke bare som et naturlig vedheng, nei, men nei, nå er den som noe som
essensielt tilhørende mennesket som sådant, i hvert fall i de mest aggressive
og påståelige ateistene, som selv gjerne vil frelse resten av verden, på deres
premisser, som de tar for gitt er både sanne, korrekte, selvinnlysende riktige
og sanne og noe de langt på vei har klart i de vestlige landene.
Det er blitt eksistensielt å være essensielt ikke-eksistensialistisk.
En ironi eksistensialister, marxister og ateister ikke makter å se, antakelig
fordi de fleste mangler mentale fleksibilitet, og ikke minst humor og den
naturlige empati som faktisk må være integrert i alle sympati eller empati. Empati
og sympati uten humorer umulig, men det er nettopp dette ateistene og de andre
her nevnte ikke vil tro. De tar seg selv altfor høytidelig, og de blir selv
komiske, i et kosmisk perspektiv, hvis man skal dra det ikke så altfor langt. Og
hvordan kan man stille seg solidarisk på halsen med folk hvis man ikke ser noe
morsomt eller komisk både i seg selv og de andre man forholder seg sympatiske
med?
Eksistensialistene ser ikke at det er behov for å kvitte seg
med sin egen nyskapte essens, for å kunne nå målet om det essensfrie mennesket
og det mennesket som er totalt underlagt en natur uten «hensikter» eller
innebygd «telos», som de gamle grekere snakket om. De har «skippet» den
naturlige eller guddommelige loven – ikke de vitenskapelig observerbare fysiske
lovene - i alt skaperverk og dermed klippet av navlestrengen til sin Skaper,
dvs til troen, det opprinnelige gudsforhold. Se
Atesime for "dummies" her og om liberalteologien som frister og førfører
mennesket uten reelt mål om forløsning og forsoning, Og
se her om liberalteologien arm i arm med eksistensialismen.
Filosofen Nietzhshe var en forløper for eksistensialismen,
Søren Kirkegaard like så, se Om
Kierkegaard og ofringen av Abraham sønn Isak. De var 1800-tallets teologiske
«avant gard».
Nietzche beskriver mennesket på en annen måte enn Pico della
Mirandola gjør det 400 år før. Vi merker en annen tone i Nietzsche enn hos
Mirandola. Mirandola så et stort håp, et pranrama av skjønnhet og
fremskrittsvennlig drama, filosofen ser gru og snevrer inn menneskets horisont deretter
eller tilsvarende, selv om han åpnet for stadig nye perspektiver og muligheter,
som om dette var målet, å havne i stadig nye perspekitver, altså, og som om mennesket
i sin essens var fri som fuglen, eller endatil friere. For filosofen er menneskets
undergang noe å se frem til, får vi inntrykk av, eller bare noe å konstatere, vil
han ha oss til å tro, fordi alt er egentlig tomhet og «falskt», uansett. Og
dessuten: Gud er død. (Det fins ikke noe sannere og mer virkelig enn det!). Vi
kan være glad for at Dostojevski minnet oss at «hvis Gud er død, så er alt
tillatt». Få mennesker i dag gir akt på Dostjevski innsikter.
Slik oppsummerer litt fra Christoffer Panza om hvilket
menneskesyn som lå under Nietzshe og hv han ut fra dette forfektet og «forkynte»:
Mennesket består av lidenskaper eller behov og «ditt selv»
er alltid forutinntatt. Du kan ikke annet enn å projisere dine meninger og dine
egne verdier ut på og over på omgivelsene og verden.
Fordi stadig skiftende erfaringer innebærer å utvikle ulike
behov eller lidenskaper, vil du stadig måtte spørre deg selv om hvem du
virkelig er, hvem de er er alltid et åpent spørsmål.
Selv om du alltid «er» - for hvert øyeblikk – et gitt
perspektiv, kan du aldri reduseres til akkurat det perspektivet. Din identitet
er aldri «fixed», eller fastlagt en gang for alle og stadig nye perspektiver
vil alltid utgjøre atter nye perspektiver …
Vi skal også nevne
filosofen Hegel her. Han mente at det var mulig for historien selv å
forandre de logiske førsteprinsippene, fordi han mente – implisitt – at historiens
og dens prosess faktisk var Gud selv, dette til tross for at Hegel regnes for
kristen. Dette Hegelske hybris-postulat ser også ut til å ha påvirket eksistensialistene,
og ikke minst postmoderismen. Det er med andre ord mulig for Hegel å påstå at
det kan være feil å påstå at «gitt A, så kan ikke A være B, under ellers like
forhold».
Om
tankelovene og førsteprinsippene, og Om
førsteprinsippene bla a, og Kristendommen
er heldig vis både intolerant og ekskluderende
Se også tablå om Hypermagikere
og Tankeforutsetninger.
Vi ser har over sett at Vestens omsorg for individet og dets
uavhendelige rettigheter har røtter innen den europeiske sivilisasjon og den
judeokristne kulturkrets, og faktisk også nettopp i «protesten» innenfor denne
sivilisasjonen mot denne sivilisasjonen og kulturkretsen. Protesten var bare
mulig innenfor denne kretsen. Det viser at den judeo-kristne tradisjon er unik
når det gjelder utviklingen av toleransebegrepet og det grunnleggende
menneskesyn som springer ut av denne og ligger under å virker aktivt og «med
essens» i det hele. En slik kulturell, religiøs og sivilisatorisk utvikling har
an ikke sett andre steder på kloden eller i noen annen kultur eller tradisjon.
Omtrent med at Pico skrev sin hyllest til mennesket i
Italia, oppsto den en egen kristen retning som kalles puritaismen, en forløper
for pietismen. Begge retninger gis ingen større sjanse på «trosmrakedet» i dag.
Særlig puritanismen har fårr ord på seg for å være dyster og streng og
puritanerene selv gikk aldri trett av å granske sitt indre for om mulig å kunne
luke ut synder, som bare Gud kunne tilgi. Men med sin Bibel i bunnen, var det
faktisk puritanerne som gjorde Europa oppmerksom på at man faktisk kunne
begrunne menneskeverdet i Guds egen skrift, Bibelen, og ikke bare rent ut fra
fornuften isolert.
Vi kan derfor kanskje være mer takknemlige overfor puritanerne
enn det vi i dag gjerne gir uttrykk for. Puritanerne vek ikke tilbake for bruk
av vold, spesielt i forsvarsøyemed, og dette bidro til kolonidannelsen i det
som i dag heter USA. USA’s konstitusjon hadde ikke vært mulig uten et
eksplisitt kristent fundament, heller ikke genuin toleranse, innbefattet frihetsbegrepet
i seg selv.
Om puritanerne var påvirket av Pico della Mirandola, skal
jeg ha usagt. Begge bidro sterkt til å forme Vestens selvforståelse og
identitet, bygget på Biblenes verdi- virkelighetsoppfatning og menneskesyn, et verdisyn eller en
verdensanskuelse som de islamske landene lande har kunnet se langt etter, helt
frem til i dag. `
Islam bør kanskje lære seg noe ved å ta for seg puritanerne
og Pico della Mirandola og renaissancen i Europa?
Puritan origin of
human rights
Glen H. Stassen argues that both the concept and the term
human rights originated more than a half-century before the Enlightenment
thinkers like John Locke. Imago Dei in reference to religious liberty of all
persons was used by the free churches (Dissenters) at the time of the Puritan
Revolution as an affirmation of the religious liberty of all persons. The
concept was based not only on natural reason but also on the Christian struggle
for liberty, justice, and peace for all. The background of this struggle lay in
the time of the English Revolution. The king had been alienating many
Christians by favoring some churches over others.[43]
According to the scholar of Puritan literature William
Haller, "the task of turning the statement of the law of nature into
ringing declaration of the rights of man fell to Richard Overton."[44]
Richard Overton was a founding member of the Leveller movement that first
argued for human rights as belonging to all human persons. One of the themes that
foreshadowed Richard Overton's reason for giving voice to human rights,
especially the demand for separation of church and state, is implicitly
connected to the concept of the image of God.[45] This was expressed in the
Confession of Faith (1612) by the Puritan group living in Amsterdam. "That
as God created all men according to his image [...]. That the magistrate is not
to force or compel men to this or that form of religion, or doctrine but to
leave Christian religion free, to every man's conscience [...]."[46]
An ecumenical proposal for human rights
Reformed theologian Jürgen Moltmann proposed an ecumenical
basis for a concept of human rights using imago Dei for the World Alliance of
Reformed Churches in 1970.[47] Moltmann understands humans as in a process of
restoration toward the original imago Dei given in creation.[48] Human rights
entail whatever humans need in order to best act as God's divine
representatives in the world.[49] All human beings are created in God's image,
rather than only a ruler or a king. Any concept of human rights will therefore
include: first, democratic relationships when humans rule others, cooperation
and fellowship with other humans, cooperation with the environment, and the
responsibility for future generations of humans created in God's image.[50]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar