Nei til islam: november 2024

Hva sier Den norske kirke om tungetale og karismatikere? Hva sier kirken om Jehovas Vitner? Også fint lite.

Fint lite, av det jeg kan se. Hvorfor? Vel, de er kanskje redde eller utmattede, på politikk eller noe. Eller så er det en bevisst valgt strategi: Man holder tilbake for ikke å skape blest om dem og de lærer man de frykter eller ikke våger “å ta i”, f eks islam.

De lar da kanskje folk I stikken, samtidig som karismatikerne stikker av med kollekten, for karismatikerne sår, mens kirken forvente å får, gratis, så å si, en del via bevilgninger.

Og så man man jo da protestere utenfor Stortinget fordi man lider med sine palestinske venner …. (Veiteberg).

Her følger et kritisk blikk på “tungetalen”. En kritikk som bare er å beklage og en kritikk som fremføres med en viss uvilje eller sårhet, og en viss beven, et slags samvittighetsnag - for de som tror på det, de tror jo på det, og skal man være sin brors vokter? La dem våke I fred, med sin undre og tegn, prat og taler.

Man må like vel ha lov til å ikke å tro på f eks Åleskjær, som har vært I Tusla (hos Hagin) og lært mye “karismatikk”, før hank kom veldig skolert tilbake til lille Norge, (se lenger ned for sitater fra det miljøet, sitater som kan ta pusten for noen og enhver).

Aleskjær kan rett og slett ha vært så “streetsmart” at han så at dette kunne virke, og skaffe gryn, - om så det skulle skje på alle snille folks bekostning. Jeg vet ikke. Men fravær av forretningstalent? Nei.

Men se om og fra visse kritikere her, litt ned på siden, hvor jeg lar Susan Mary Puzion m fl får ordet, spekket med eksempler og fakta: https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html

Man må ikke trop å Aleskjær eller karisamtikerne for å bli frelst. Aboslutt ikke, selv om mange tor som Hanvold at man må være åndsdøpt for å bli en kristen, og dessuten tale I tunger, altså. Store deler av folket synes nå å være overbevist om at Visjon Norge med Hanvold I spissen rpresenterer kristendommen, så å sis om eneste alternativ.

Det er neste flaut når Åage Åleskjær slår knock-out på den sprenglærde professor Søvik I en kortere tv-debatt på Dagsnytt atten (for en tid siden, se under og se mer om Åge der).

Hvordan og hvorfor kan det skje? Ønsker befolkningen ganske enkelt mer av overtro enn tro? Mer av rene og stadig sterkere og sterkere opplevelser og tilsynelatende ubesudlede emosjoner, enn av dogmer, fornuft og vitenskap udi mennskeverdenen, blott, helt fattig på kraft og inspirasjon?

Har Kirken sulteforet folk på opplevelser av det fortryllende, på mirakler og tegn og under – uansett om noen skulle kaste en mistankens hermeneutikk over det hele?

Professor Søvik ser og høres ut som en professor. Åge ser ut som en av de barskeste gutta på gølvet, (med artium), og snakker deretter. En større visshet om egen utvelgelse, på nivå med Hanvold selv, skal man lete lenge etter. Han er selvsikker, snakker retorisk fullstendig “perfekt” for de perplekse; han har jo erfart det selv, og lært det I Tulsa, vil jeg tro – og dette er både tro og bisniss I ett, selvsagt, så hvorfor ikke? Og selvsagt: It works! Som om det var alt som betød noe. Teknikk eller retorikk? ja takk, begge deler, pluss. It Works to do Works!

Ah, så belleilig! Noe som I seg selv kanskje får professoren til å stusse, som om han ikke visste bedre. Åge og tungetalen vinner, Søvik, som “bare lærd” må vike, og taper, enda så lite ønskelig det er, faktisk, vil noen si. Men dette sier mye om tiden, ja, Vår Tid – og avkristningen, faktisk. Og Kirken blir bare stående og stotre og måpe. Snart snakker den vel også på arabisk I sine ritualer.

Når Åleskjær forteller at en ungarer forteller ham at Åleskjær faktisk har snakket ungarsk til ham, under en tungetale, når Åleskjær ikke kan noe ungarsk?

Kan vi tro, at Åleskjær har kunnet sitere et helt bestemt sted I Bibelen på ungarsk til en ungarer uten å kjenne et snev av ungarsk på forhånd? Skal det ikke være lov å tro og kanskje innbille seg at Åleskjær har lært ordlyden fra Bibelen på ungarsk utenat – for å få napp føre eøøer senere - før han begynte å tale I tunger der og da?

Skal det være forbudt og tabu å snake om dette, denne lille – kvalifiserte - skepsis?

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

I boken Pagan Pentecostalism, Curtis Edwards,2016, får man et innsyn som kan skremme livet av noen og enhver, kanskje mest de mest boklærde professorer, med de beste intensjoner og for det lyseste og mest åpne sinn, se om denne boken nederst på denn posteringen:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

Jeg kunne nå liste opp over 20 mer eller mindre lødige bøker om dette emnet, som jeg har lest, men skal la vær. Noen er “dype” og lange, andre korte og svært søtladne, naïve og ikke minst selvsentrerte, og derfor umåtelig kjedelige, og lett gjennomskuelige, for å si det sånn.

Jeg nevner noen av de mer seriøse: Christianity in Crisis, Counterfeit Revival og The Apocalypse Code av Han Hanegraaff,“Blessed” av Bowler og The Healing Epidemic av Peter Master og The New Charismatics av Michael G. Moriarty. Jeg behandler andre forfattere ellers rundt omkring på andre steder her på bloggen. Se ellers, for fordypning eller innlevelse:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/multikulturalisme-og-sannhet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html

Vi hopper litt fra det ene til det andre, I håp om det kan danne seg et helhetsbilde, hvilket ikke er for mye forlangt, at man skal gjøre:

Men nå til saken selv:

Howard W. Boldt, i Charismatic Reality Check, 2016: «… enda større gjerninger» må oversettes med «greater of these shall he do», ikke «than these». Med andre ord så vil ikke den troende gjøre større gjerninger enn hva Kristus gjør, men blant eller av de større gjerningene Kristus gjør, så vil den troende gjøre noen av dem. Jesus sier «den som tror på meg» i presens og løftet er derfor ikke ment for fremtidige forhold. s 5

Apgj 2 ff: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

5. I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»

Boldt: Den hellige ånd var i funksjon i Det gamle testamentes helgener: Jes 63. 11, Hag 2. 5, Hebr 3. 4 og var alltid til stede på jorden, Salme 139. 7-13. Den hellige ånd ble lei seg: Jes 63.10, 11. Apgj 7. 51

Inspirerte Skriften: Salme 95, Hebr 3. 7-9. Neh 9. 21.

De ti bud kom fra Ånden både før og etter Kristus: Apgj 1. 16, 28. 25, 2 pet 1. 21 (se videre s 12).

Det ble ikke implisert at troende i Det gamle testamentet skulle forvente en ny relasjon til Den hellige ånd. s 15.

Guds folk har alltid vært Guds tempel, s 16.

Det er umulig å bli født på nytt uten Ånden, Jhn 6. 63. Den hellig ånd var allerede i arbeid i menneskets hjerter, men ikke på den måten at Paracleten var kommet, og det kunne ikke skje før Jesus gikk tilbake til Faderen. Ånden kommer for å oppfylle et spesifikt formål, Jn 14. 26.

Jesus lovet at Ånden skulle veilede dem når han steg opp, og dette skjedde før Pinse, Jn 16. 7.

Løftet gikk ut på at han skulle sende «trøsteren» - Paracleten/advokaten/forsvareren – utelukkende for å for at de skulle huske ham og undervise disipler om hva han hadde lært dem. Sannhetens ånd skulle være «i dem» for dette formålet. Jhn 14. 16, 17, 26, 15, 26, 16.7-14 og Apgj 1.4, 2. 33 og 39. s 17

De troende skulle nå «få av» Den hellige ånd den sannhet som var i Hans eie. s 19.

I Jhn 14. 17 heter det at Den hellige ånd vil komme og bo i dem; at han bor i dem og vil være i dem.

Dette står i fremtidig middle voice og konteksten sier at ånden vil være i dem for å hjelpe dem til å huske hva de hadde lært.

Vi kan ikke begrense Den hellige ånds «iboen» til troende etter Kristus. Det var like nødvendig å bli født på ny av Ånden før Kristus som det var etter ham. s 21

Pinse er ikke begynnelsen på Åndens «ministry of believers». Herren «kom over» Zakarias slik at han kunne profetere på samme måte som dette å bli berørt av Ånden til å «snakke fra Gud», se 2 pet 1. 21. s 22

Lukas forteller oss at de (på Pinsedagen) snakket på språk, ikke ulærte språk eller i «himmelske tunger». «Andre tunger» impliserer at det dreide seg om identifiserbare språk som ble snakket på den tiden. Galileerne snakket sitt eget språk, det språket de hadde lært fra fødselen av og «mengden» hørte at det ble snakket på deres egne språk, s 23.

«Glossa» brukes i Apgj 2. 4, 11 og «dialektos» i 2. 6, 8. En dialekt er et språk og et språk er en dialekt.

Det blir feil å likestille «utterance» med «språk». «Utterance» har en helt annen betydning eller mening. Det fortelles ikke at Den hellige ånd ga dem «languages» eller språk. Han ga dem «utterance». «Utterance» betyr å «ytre seg eller deklarere eller utrykke sin mening. s 24

Jesus og hans disipler var galileere; de hadde ikke akkurat et godt rykte, og de hadde jo mistet sin Messias bare to måneder tidligere. Var denne pinsen deres anledning til å gjøre opprør?

Samtidig vet vi at det eneste språket fariseerne «godkjente» hvis man skulle ha status av å være «utdannet», var hebraisk. Galileerne var derfor underlegne i fariseernes øyne selv om de var blitt kritisert av Jesus selv, for å være uvitende ndg Loven, Mt 15. 8,9. Ingen fariseer var blitt undervist slik disiplene var blitt undervist av Jesus, antakelig på arameisk for dem ikke kunne hebraisk. Det ble også snakket latin.

De fleste jøder brukte både hebraisk, arameisk og gresk, (iflg Clyde McCone som siterer R. H Gundry). s 27.

På kirkens første Pinsedag ga Den hellige Ånd disse troende mot til å «utter» eller «declare oneself», eller ytre sine meninger (eller tro). De snakket sannhet på sitt eget språk for å prise og takke Gud, 2.11,12. De forsto at Jesus virkelig var den Det gamle testamentet snakket om, 2. 29-35. Deres tolkning eller forståelse av Skriften fulgte ikke de andre jødenes tolkninger. De var forvirret over at galileerne forkynte Guds mektige gjerning, 2. 11. Man trodde ikke at det var mulig at disse uutdannede kunne snakke med slik autoritet. s 31.

Peter forklarte at ordene som ble ytret var profetiske, selv om de hørte dem på hedningenes språk og ikke fra de rette autoritetene, rabbinerne og de lovlærde som underviste på hebraisk. Hensikten med «språkene» var å oppfylle profetien i Joel om at Ånden ville bli «poured out» på alt kjød. De gode nyhetene var om Kristus som man hadde ventet på så lenge. Ånden var nå blitt «poured out» på alle de som nå snakket i «andre tunger» og på et annet språk enn hebraisk. s 34.

Aron Tresham: Det synes trolig at Jesus kunne snakke både hebraisk, arameisk og gresk, s 39.

Det synet at hebraisk ikke ble snakket, eller at hebraisk egentlig betyr arameisk, er slutninger som ikke er konsistente med Skriften.

Norman Geisler oversetter slik: «The Spirit gave ability for speach».

Danny Frigulti, s 31: “To utter brukes om Jesu lære – teaching – i Mark 11. 23 – og “conveys the meaning that The Holy Spirit has moved upon one to give God-ordained speech for that specific situation. The Spirit also did this in Acts 2. 4-11: “ho lalei” må oversettes “he utters”, not “ho legei” som betyr «å si». s 25.

«Utter» på gresk er «apopsthegestahei». Howard W. Boldt skriver: Meningen er at Den hellige Ånd ga dem mot til å uttrykke sine meninger, ikke til (å uttrykke) språk. «It does not say that The Holy Spirit in an instant of time gave them “utterance”.

Norsk Bibel, 2011; «- etter som Ånden ga dem å forkynne begynte de å tale på andre språk».

Boldt: Hverken Pinsen - eller i kontekst av korinterne - tillot dem å snakke på ikke-lærte språk, (altså de vi forbinder med tungetale i karismatiske miljøer i dag).

Dake’s annotated reference Bible, KJV, s 215, NT, skriver i kommentar til Apgj 2. 4: This was similar to the Spirit speaking through the prophets in their own language, Acts 3. 21, Heb 1. 1-2 only here it was with different languages, v 4, 6, 11.

Though speaking in tongues is done through immediate inspiration by new recipients when one has thus received the gift, it then becomes a part of his mental make-up so that he can, if he desires to do so, exercise it without direct inspiration, even in a back-slidden condition, 1 Kor 13. 1-3. This is why the exercise of vocal gifts of prophecy, tongue, and interpretation of tongues is commanded to be regulated and even judged as to whether it be under direct inspiration or whether the person is exercising a gift of himself, 1 Kor 14. 29-33.

Kommentar til Apgj 2. 1-13 I Hebrew Greek Study Bible, KJV, third printing, 1986, s 1319: The coming of The Holy Spirit at Pentecost filled every believer gathered together there, 2.4. It was not sought and it did not come selectively only upon some, but upon all the believers assembled. The result of this baptism in The Holy Spirit promised by Jesus resulted in the speaking of dialects, known and understood ethnic languages. … The dialects were immediately understood by others and they needed no interpreter. They were a homogenous group of Jews. The word dialect is separated in v 8 and it is designated as the languages of their birth. This speaking in other – heterais – qualitatively other or different than theirs, “tongues”, glossais, could not by any stretch of imagination be the same as “the unknown tongue” spoken by the Corintians in Kor 14. 2, 4, 13, 19, 27 where unknown tongue is always designated in the singular with a singular personal pronoun.

It was demanded by the apostle Paul that the unknown tongue should always be interpreted. Not so with the dialects …

…. other languages spoken of in Acts 2. 4 or in Acts 10. 46, 29. 6. These were ethnic languages miraculously spoken as a result of the baptism in The Holy Spirit by those whose mother tongue was different.

1 Kor 14. 1-3: … speaking in tongues in Acts 2.4, 6, 10.46 and 19.6, were dialects other than the ones known by the speakers. Also in Mk 16. 17, 1 Cor 12.10,28, 30 og 13. 1,8, 14.5, 6, 18, 22, when the word glossai is used in the plural with a singular pronoun, reference is made to ethnic languages.

When the word “tongue” is used in the singular, glossa, as in 1 Cor 14, 2, 4. 13, 19, 26, 27, it refers to the Corintians ecstatic utterances. … it is not what languages one speaks, whether ethnic or an ecstatic nature that is important, bur whether or not one is understood. … s 145.

Linguistic Key to the Greek New Testament, Rienecker and Rogers, s 265, 1976/80: - apoftheggomai, to utter, to speak. Used of weighty or oracular utterances, (Bruce), but not for ecstatic speech (Hanschen). The filling with the Spirit was an experience to be repeated on several occasions; but the Spirit-baptism took place once for all (Bruce).

Vine’s Expository Dictionary of the Bible Words, by Stephen D. Renn, 2006, s 977:

… : Hebraisk lashon, meaning «tongue” in the sense of human language in The Old testament, is evident in general contexts … refers also to the alien language of Israel’s captors in Isa 28. 11, 66. 18, Jer 5 15.

I NT er glossa også brukt om syndig tale. … the use of glossa is often thought to indicate non-human discourse, or ecstatic utterance that bears no relation to ordinary human language. However, there would appear to be no compelling reason to reject the straightforward translation of “human language” in these contexts. In Acts 2.3 glossa refers to the appearance of “tongues” of fire, as a consequence of the Holy Spirit coming down upon the apostles on the day of Pentecost. Dialektos is a noun with the consistent sense of “human languages” evident in the translation “tongue” throughout each of its six occurrences, jfr acts 1, 19, 2.6, 8. 21,40. 26,14.

Bible Commentary, F. F. Bruce, NIV, 1979, Zondervan, s 1273: This baptism was the culmination of the work of the Messias. … a one and for all event with continues results, its benefits being extended to Gentiles believers in Caesarea. … speaking with tongues becomes an internal matter for the local church, ecstatic and unintelligible unless interpreted. … It was a teras, a wonder, which became a semeion, a sign, that God desired to make Himself known despite the Babel-confusion of human tongues. Here was a remarkable story to take back to countries spreading from Persia to Rome and over the North of Africa.

Vine’s Complete Dictionary of Old and New Testament words, 1960, s 636: There is no evidence of the continuation of this gift after apostolic times nor indeed in the later times of the of the apostles themselves; this provides confirmation of the fulfillment in this way of 1 Cor 13. 8, that this gift would cease in the churches, just as would “prophecies” and “knowledge” in the sense of knowledge received by immediate supernatural power, cf 14.6. The completion of the Holy Scriptures has provided the churches with all that is needed for individual and collective guidance, instruction and edification. (Denne utgaven av Vine’s fra 1960 ble erstattet av den nevnt over fra 2006, men innholdet over, gjelder den dag i dag).

Boldt:

Vi vet at det var ca 120 disipler til stede da de valgte Mathias til å etterfølge Judas, Apgj 1. 13, 15 og 2.1. Det er høyst usannsynlig at det fantes private hus i Jerusalem på den tiden som var store nok til å huse en så stor forsamling. Hellere ikke er det sannsynlig at en så stor forsamling kunne samle seg i de trange gatene. Det mest sannsynlig sted for at en slik forsamling kunne fine sted, var på Tempelplassen. s 25.

Boldt: Det blir feilaktig sluttet at «utterance» er synonymt med språk (eller tungemål), men de har to ulike betydninger. Den Hellige Ånd ga dem ikke «språk», teksten sier at den ga dem «utterances» og dette ordet betyr «å ytre seg selv eller erklære eller uttrykke sin mening». (Thayer’s Lexicon). Dette skjedde da ikke på hebraisk, som var det språket jødene i dette miljøet, jøder som her var de første kristne, man var forventet å bruke i (pinsen), hebraisk, men på deres eget språk. De ble gitt mot eller frimodighet til å uttrykke sine egne meninger på sitt eget språk og dette skjedde altså ikke uten risiko for å bli beskyldt for «avvik». Konteksten tillater, hverken i pinsen eller i Korint, at det menes at man snakket ikke ikke-lærte språk. Ingenting i teksten forutsetter at noen av de tilstedeværende på pinsedagen snakket ikke-lærte språk eller dialekt.

NKJV: And they were all filled with the Holy Spirit and began to speak with other tongues, as the Spirit gave them utterance.

NIV: All of them were filled with the Holy Spirit and began to speak in other tongues as the Spirit enabled them.

Boldt: “filled” betyr “influenced”, dvs de ble påvirket av DHÅ. Men: DHÅ var allerede i dem. s 43 og 45.

The outpouring of The Holy Spirit did not initiate the indwelling of the believer. It was initiated by divine will. The evidence of the indwelling of the spirit begins with faith, Acts 15. 7-8. The baptism of THS is the pouring out of the gospel. THS showed His power by causing many to come to the same understanding of Christ at the same time. s 52

1 Kor 14. 18: Ny Bibel: Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn noen av dere …

Boldt: Paul snakket flere språk enn alle de andre. Han snakket hebraisk, Apgj. 21.37, 40, 22.2, gresk, både koine og klassisk gresk: Apgj. 21. 37, og sikkert også latin, ifølge Boldt, s 139. Boldt mener følgende er en bedre oversettelse: Jeg takker Gud for at jeg kan snakke på flere språk enn dere alle..

«With placement of «more» after “tongues” it is erroneously inferred that Paul on more occasions spoke “heavenly tongues” than all of them. s 140.

1 Kor 13. 8: Ny Bibel, 2011: Profetegavene skal bli borte … i Bibelen, Guds ord, 2009: … tungene skal tie …

Boldt: Paul snakker om språk, languages, og at disse skal komme til sin slutt, akkurat som alle språk forsvinner eller overskrives med tiden. Folk fortsetter imidlertid å snakke sine egne morsmål. Når oversettere legger inn «gaver» eller «gavene» - gifts - i dette verset, introduserer de et substantiv som ikke hører hjemme der og som forandres meningen. «They will cease» står i «future middle voice». «In the middle voice the subject acts upon itself – “tounges they shall be ceasing”.

Paul snakker ikke om “the gift of languages”; dette faktum skaper store problemer, hvis man tror at det her dreier seg om “unlearned languages”. Det gis ingen påstand om at folk snakket “unlearned languages», heller ikke på pinsedagen. Brevet til Korinterne indikerer at folk selv tok initiativet til å snakke på et annet språk – «speaking in languages». «At Pentecost the Holy Spirit prompted believers to glorify God with the truth in their own languages”, s 143. “Gaven” blir da en ferdighet, et språk man både hadde tilegnet seg og/eller lært å bruke og forstå.

Boldt s 144: Ny Bibel: Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror …

Boldt mener at tungetalen her må erstattes av «languages», - glossia på gresk – altså: språkene .

Apostelen Peter siterer Joel i Apgj 2. 14, 22.

De begynte å snakke deres eget språk, 2. 4,6. Dette var «other languages» fordi det var deres eget språk eller morsmålet som ikke var lært. (Mange jøder i diasporaen kunne ikke lenger snakke hebraisk, et språk som riktig nok ble snakket og opplest i synagoger rundt omkring, men som var obligatorisk i tempelkretsene hvor utlegning av Guds ord måtte skje på hebraisk. Iflg Bornkam var det ca 7 millioner jøder spredt rundt omkrig i det romerske riket).

1 Kor 14. 21: Paulus alluderer til at også andre jøder i den østlige diaspora hadde mistet evnen til å snakke hebraisk. Peter snakker hebraisk i Apgj 2. 14 – 22: – til «men of Israel», ikke til hedningene.

Hensikten med «tungene», dvs språkene, var å vise at profetien i Joel nå ble oppfylt. Ånden ville bli «poured out truth on all flesh».

De samlede 120 troende begynte å snakke på ulike språk, ulærte språk, «egne språk».

I 1 Kor 14. 21 refererer Paulus til Jesaya: … with men with other tounges (languages) and other lips I will speak to this people; yet for all that, they will not hear me, says the Lord. (Boldt s 37).

Since the Hebrew text of the law and the prophets was still read in the synagogues, jews still learned to speak this ancient language, s 38.

Viktige poenger fra Boldt:

The Holy Spirit would be commissioned to convict the entire world, not just Israel, of sin, righteousness and judgment.

The outpouring of the Holy Spirit did not initiate the indwelling of the believer.

The pouring out of the Holy Spirit was initiated by divine will. It was not an endowment of abilitygifts.

The pouring out of the Spirit connected the person and the work of Christ with the inspired written OT to cause believers to prophesy.

The evidence of the indwelling Holy Spirit begins with faith in the gospel, Acts 15. 7,8.

The baptism of the Holy Spirit is the pouring out of the gospel.

At Pentecost the Holy Spirit showed His power by causing many to come to the same understanding of Christ at the same time. s 52.

Lukas forteller om overnaturlige tegn og under, mens disse er fraværende i Paulus brev til Korinterne. Det fins intet bevis for at Den Hellige Ånds gaver var overnaturlige. s 53

I korinterbrevene finner man ingen grunn til å tro at Paulus tok opp eller behandlet de påståtte overnaturlige evner eller gaver som satte noen i stand til å snakke ulærte språk eller ekstatiske «ytringer», «utterances». s 56

Mirakler, helbredelser, tunger, tolkninger og «tro» blir feilaktig oppfattet slik at de betinges av mystiske overføringer ved omvendelsen.

Ordet «gave» blir oversatt fra gresk og har der to ulike begreper: Dorea og Karisma. I 1 Kor 12-14 står gavene i flertall, charisma. The gift, dorea, var en og den samme gave.

Alle «ability gifts» er deler av en kropp i personen Jesus Kristus. Abilities eller ferdigheter, er ikke selvgenererte, og deres kilde er Den hellige ånd, som fordeler disse gavene eller evnene. Men, han «did’t pour them», sier Boldt. s 61.

Alle troende har fått den samme gaven, nemlig nåden, grace, Ef 4. 7=doma, ikke charisma. Doma lends greater stress to the concrete character of the gift … iflg Vine’s. Frelse (salvation), sannhet, ekteskap, rettferdighet, liv og materielle ting og «evner» eller ferdigheter er alle sammen gaver, charis, som Den hellige ånd gir til troende som ikketroende. Det står ikke at gavene ble gitt ved omvendelsen.

Den som omvender seg og blir «vasket» ren av Den hellige ånd til syndenes forlatelse, vil motta hva Den hellige ånd hadde lovet: Frelse. (Joel 2. 32 og Apgj 2. 21).

Folk med deres ferdigheter eller «abilities» ble døpt inn til Jesu kropp, Apgj 12. 12-13. Det er ved dette arbeidet at Den hellige ånd renser oss i Jesu blod slik at vi blir iført Kristi rettferdighet idet han gir oss den nødvendige tro og omvendelse. (Ikke ved å tale i tunger, altså).

Forestillinger om at Den hellige ånd selv er en gave, utelukkes i Apgj 10. 47. s 59. Boldt: «Failure to understand that the gifts of The holy spirit were never considered supernatural has contributed to the surge of charismatic aquisitions” s 79. After one has been born again, profound change has taken place in the mind and heart characterizes by a new attitude, not the acquisition of abilities, - only by the washing away of his sin by The holy spirit, s 80

Apostlene Peter og Johannes helbredet en mann, men dette dreide seg om under og tegn, ikke om Den hellig ånds «gaver». Ikke noe sted i skriften forutsettes det at andre enn apostlene som Jesus selv hadde utvalgt seg, var forventet å utføre tegn og under, s 84.

«There is no implication or statement that The holy spirit gifts people to supernaturally sense a difficulty and solution in another’s life. Nothing in these gifts suggests such sensation or feeling or a special communications from Gud. Men dette betyr selvsagt ikke at evner eller ferdigheter – eller gaver - som angår visdom og kunnskap, er avsluttet eller har opphørt, legger Boldt til. s 99.

Og når det kommer til «tro» eller «troen» selv, henviser Boldt til Vine’s og Strong, 4102: Pistis, ordet for tro, defineres på mange måter: Credence, persuation, truthfullness, trust in god for salvation, constancy in profession, assurance, belief, faith, fidelity. Vine’s: Pistis has «the secondary meaning of assurance or guarantee. By raising Christ from the dead, God has given “assurance” that the world will be judged by Him” s 99f.

Boldt skriver: This gift of faith is simply the inward persuasion that it is possible to overcome a huge obstacle” og “sadly, the Charismatics have twisted the gifts of healing into “signs and wonders” events, depleting the financial and emotional resources of the poor … “. The apostles did not heal everyone who was sick. Det greske ordet for mirakel refererer til “styrke”, og ikke nødvendig vis til overnaturlig inngripen, s 102.

Å profetere er gaven som muliggjør evnen til å gjøre profetier i Skriften kjente, ikke en fullmakt til å komme med personlige fremskrivninger, som i «så sier herren». Profeteringen består ikke å få et ord fra Herren om at visse ting kommer til å skje. s 105.

Anyone who prophesies must speak knowledgably in an existing language, yet charismatics have redefined “glossa” as “ecstatic uttering”. Paul wants them to prophecy truth already revealed by the Apostles and the Prophets. s 128.

Paulus definerer “tunge”, “a tongue”, as an actual language spoken by foreigners, “ecstatic utterance” is ruled out. s 137.

Paulus, bjellen, fjellet og tungene i 1 Kor 13. 1):

If I speak with the tounges of men …

Hvis jeg snakker på menneskers vis - noe jeg kan gjøre – eller på englespråk, - noe jeg hverken kan eller vil gjøre - , men ikke har kjærlighet, da har jeg blitt en klingene bjelle eller støyende cymball. Hvis jeg har den profetiske gave – som jeg kan bruke – og kjenner alle mysteriene og har all kunnskap; og hvis jeg har all tro, slik at jeg kunne flytte fjell – noe jeg ikke kan - , men ikke har kjærligheten, da er jeg intet.

Og hvis jeg ga bort alt jeg eide for å fø de fattige – noe jeg kan gjøre - , og hvis jeg lar meg brenne – også noe jeg hverken kan eller vil gjøre - , men uten at jeg har kjærligheten, så gagner det meg intet. (Tatt fra Defining Deception av Costi W. Hinn og Anthony G. Wood, 2018, s 146):

Kommentar: Paul bruker et sett av hypotetiske overdrivelser, hyperboler.

Korinterne, som Paulus skrev til, var forvirret, ikke fordi folk i menigheten bablet i tunger, men fordi folk i menigheten snakket på fremmed språk som de ikke kjente og fordi det der og da ikke var noen som kunne oversette for dem. Apgj 2 er det eneste stedet hvor det snakkes om «tunger» - languages – som en gave, men også her er det klart at det er «språk» det menes. s 147. There is no evidence for the word tongue – glossa – being used to mean unintelligible speech. Glossa means foreign language in every other part of The New Testament, s 146.

I original:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

    2 Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.

    3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.

Men se denne, oppi alt:

¹Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesus, etter at han hadde reist gjennom de øvre distriktene. Der fant han noen disipler, ²og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd. ³Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes’ dåp. ⁴Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. ⁵Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. ⁶Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. ⁷Det var omkring tolv menn i alt. ⁸Han gikk så inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder. Han førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til. ⁹Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien* så mengden hørte det. Da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. ¹⁰Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. ¹¹Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, ¹²så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem.
Apostlenes gjerninger 19:1-12

Boldt fortsatt: Language are not for a «sign gift”: languages are for a sign. And the languages spoken at Pentecost and Corinth were learned languages, not supernatural. s 150

Kristus refererte ikke til Septuaginta-oversettelsen fra hebraisk til gresk språk i Mt 5. 17 og 18. Han refererte til den gamle hebraiske Bibelen som fortsatt var tilgjengelig.

Speaking languages in Corinth was already a reality and not a supernatural event. Though multiple languages were used, there was always a common language which most understood. The use of multiple languages in services was not unique to churches. But ecstatic speech and gibberish was completely foreign to both the culture of Jewish/Christian worship. In short, there is no mystical context to languages and communication in the churches. s 158

1 Korinter 14. 36-38 og 2 Tess 3. 14 utelukker det karismatikere kaller “Herren sa til meg” og påstander om å ha fått «et ord fra Herren» eller et «visdomsord» eller et «kunnskapsord». Paulus er veldig klar på at ingen kunne ta initiativ til nye åpenbaringer eller nye profetier. Den eneste måten korinterne kunne komme med nye åpenbaringer på, var å referere til sannheter som fremgikk av Skriften selv, eller i den apostoliske lære. s 161

De hebraiske skriftene ble fremdeles brukt i jødenes og de kristnes forsamlinger. De ble lest opp fra av personer med kjennskap til hebraisk og så oversatt til de tilstedeværende. «Tungetale» var ikkeeksisterende i forsamlingene, s 162.

«The «kinds» of languages to which Paul refers would all be human languages and recognized as such. Ecstatic utterances is simply not a “kind” of anything close to being a language, s 163.

Paul’s use of the word “sprit” and “mind (understanding), is distorted to teach that when paying to God with “tongues”, the spirit somehow energizes the prayer, but because he doesn’t understand anything his mind is unfruitful, 14. 12-17. This completely ignores the context. Charismatics distort this to be a “prayer language” where the mind is disengaged. But the “mind” in Paul’s context is capable of rational communication of thought. Fruitfulness of the mind is gauged by the ability of people to understand. s 166

Charismatics claim various signs and wonders for themselves as gifts. Somehow they have ignored the prophetic “sign and wonder” in the death og Ananias and Sapphira for lying to the Holy Spirit, Acts 5. 1-11. They boast about healings and miracles but have no interest in signs and wonders that might show what God’s attitude toward the sin of deceit is. s 167

At Pentecost no person performed a miracle and no one spoke in unlearned languages. All believers spoke about Jesus and exalted him! None among the 3000 saved claimed a “healing” experience or spoke in unlearned languages, yet charismatics errouneously make their mystic experiences the standard for the filling of the Spirit. s 168.

There is no record where even the Apostles went around sensing people’s need then prayed for them.

All prophecy must accord with the Bible. God speaks through his servants today by his Word, but he doesn’t speak to them. The real miracle is the supernatural working of the Spirit of God who makes man aware of his vile sins and brings him to repentance.

Fra R M Bowman: The Word Faith Controvercy:

Kenneth Hagin: Mark 11, 24: “what things you soever ye desire, when ye pray, believe that you receive them”. Han begynte å tro at han var helbredet og kunne stå opp fra sykesengen.

Hagin påstår ved en annen anledning at det var Apgj 10. 38 som overbeviste ham om å gjøre dette.

Trichotomy: Tess 5. 33 er det eneste verset som snakker om ånd, sjel og kropp. Mark 12. 30 snakker om hjerte, sjel og «mind» (sinn).

Hebr 4. 12: - Guds ord trenger inn så langt som til der sjel og ånd møtes … og gjør en i stand til å bedømme tankene og hjertets intensjoner.

1 Kor 14. 14-15 – her kan det ut som om Paulus skiller mellom sin ånd – når han snakker i tunger - og i sitt sinn – når han ber på et forståelig språk s 101ff

Bowman: Remember, trichotomy must be true or the Word-Faith theology cannot be true at all. Saying that I am a “spirit” and that my spirit is the “real” me is problematical. I was not created as a spirit and then placed into a body, as the Mormons believe … if the spirit is the real man, why does the Bible usually refer to the spirit as something possessed by the man? … I have a spirit … s 103

… the doctrine that the human spirit is supposed to be in control of the body and soul, and that the basic problem in man is that the spirit is not in control, has no biblical basis. … human spirit is not the Holy Spirit.

… WF’s forståelse av av trichotomy’en innebærer at Gud ikke kan kommuniserer med kroppen eller sjelen, men bare med ånden. Det følger en radikal antiintellektualisme. Gud snakker ikke til vårt sinn (mind), Gud «krever» ikke at vi tenker logisk og rasjonelt …

Mark 11. 22: echete pistin theou – bokstavelig: “have faith of God”. If we use subjective genetiv, vil Gud være troens subject. Da kan vi si: Ha Guds tro … Vi må bruke objektiv genetiv og da blir Gud objektet for troen. «Have faith in God» f eks i NASB. Se f eks 1 Pet 2. 19: Bokstavelig: ”of God”, det står Conscience towards God. Og: Rom 3. 18: “fear of God” betyr ikke ha Guds frykt, men ha gudsfrykt osv s 109:

We understand by faith the worlds were prepared by the word of God. Ikke: We understand the worlds were prepared by faith by the word of God

²⁴ Therefore I say unto you, What things soever ye desire, when ye pray, believe that ye receive them, and ye shall have them.

²⁵ And when ye stand praying, forgive, if ye have ought against any: that your Father also which is in heaven may forgive you your trespasses.

Professor:

Systematisk teologi
Atle.O.Sovik@mf.no

Faglige kompetanseområder:

Det ondes problem
Filosofi
Fri vilje
Guds eksistens
Kristendom og evolusjon
Kunstig intelligens
Religionsfilosofi
Teologi og naturvitenskap

Fokus for min forskning har siden 2019 vært kunstig intelligens, etikk og filosofi. Jeg har tidligere jobbet mye med klassiske spørsmål i analytisk religionsfilosofi: Guds eksistens, det ondes problem, teologi og naturvitenskap osv. Se mer på min personlige hjemmeside: http://atleottesensovik.mf.no/

Pastor Åge taler i tunger - også på latin og andre ukendte sprog – Udfordringen, i utdrag etter Nils Bakke:

… Åge Åleskjær deltog for nylig i en direkte udsendelse på Norsk TV – i NRKs ”Dagsnytt 18” i en diskussion med liberalteolog Atle Ottesen Søvik, som ikke tror på det bibelske fænomen tungetale. Efterfølgende fik Åge Åleskjær stor respons, fordi han fortalte, at han dels taler i tunger og dels har talt flere for ham selv helt ukendte sprog.

… der er en stor hunger efter det åndelige nu, forklarer Åge Åleskjær …

”…Den, der tror og bliver døbt, vil blive frelst. Men den, som ikke tror, vil blive dømt. Og disse tegn skal følge dem, der tror: Med fuldmagt fra mig skal de drive dæmoner ud, de skal tale med nye tunger, og hvis de kommer til at tage på slanger, vil der ikke ske dem noget. Skulle de drikke gift, vil det heller ikke skade dem. Og de skal lægge hænderne på de syge, så de bliver helbredt.”

… Til sidst måtte jeg spørge en pastor om dette, og jeg fik svaret: ”Det er noget farligt noget, det er sværmerne, som gør dette her”.

Som ung flyttede Åleskjær til Halden for at begynde på lærerhøjskolen.

– I dette nye miljø mødte jeg så en fyr, som ”var fyldt med Den Hellige Ånd.” Der var noget helt specielt med denne person. Noget, som jeg ikke helt forstod. Så jeg blev stadig mere nysgerrig og opsøgte en pinsemenighed i byen for at lære mere om dette pinsefænomen.

… Åge, som jo vidste, at 3000 blev frelst og døbt i Den Hellige Ånd på pinsedagen… , at disciplene havde talt til dem på deres egne sprog. Så mødte den søgende lærerstuderende en mand, som fortalte, at når han mødte folk, som ikke kunne norsk, så bad han Gud om at få samme sprog som vedkommende.

Og gang på gang oplevede denne mand at kunne tale, så de fremmede forstod det, han sagde, og blev velsignet af Herren.

… Åge Åleskjær længtes meget efter at få den samme oplevelse. Endelig kom den dag, da han selv oplevede at få gaven til at tale i tunger. … – En voldsom kraft kom over mig, fortæller han.

Tre typer tungetale

Åge Åleskjær … peger på, at der findes tre typer tungetale:

1) Der er den, man taler for at opbygge sin ånd, som Bibelen beskriver det.

2) Så er der den tungetale med mere slagkraft i, som man bruger i kampen mod Djævelen.

3) Endelig er der den, som handler om at tale fremmede sprog, som man ikke selv har lært sig eller kan.

Denne tredje type blev praktiseret på pinsedagen, da 3.000 blev frelst, fordi apostlene fik gaven til at tale sådan, at folk fra andre lande end Israel også kunne forstå, hvad de sagde. Ifølge Bibelen er tungetale et tegn for de ikke-troende, mens profetisk tale er for de troende, siger den 72-årige.

Kommentar: Dette over er høyst tvilsomt, se hva Boldt skriver og godt begrunner eller overbevisende hevder, over. Og se denne:

20. februar, 2015 av Ruben Ravatsås   :

Synes du noen ganger vanlig, bibelsk, kristendom blir litt stusslig? Skulle du av og til ønske du kunne imponere med noen skikkelige mirakler for å få fart på sakene? 

Ideelt sett skulle du helst hatt hjelp fra Gud, men om du ikke får han med på planene dine betyr det ikke at alt er tapt. Her er syv tegn og under du kan gjøre helt selv, uten hjelp fra Gud, hellig latter, se denne linken:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

Talte samisk og ungarsk

Åleskjær fortæller … en person kom til mig bagefter og var imponeret over, at jeg kunne klingende samisk – og han spekulerede på, hvad i al verden dette var. Jeg kan jo ikke samisk, så jeg spurgte undrende, hvad jeg havde sagt, og fik det svar fra samen: ’Jeg lægger hænderne på dig, så du bliver helbredt’. Åleskjær fortalte også om en episode, hvor en ungarer efter et møde kastede sig ned og greb fat i pastorens fødder, mens han opbragt fortalte, at Åge havde talt til han på ungarsk. Og budskabet havde været: ”Herren siger, at du nu må sørge for at blive frelst”.

Jeg kan jo ikke samisk, så jeg spurgte undrende,
hvad jeg havde sagt. Og fik det svar fra samen: ’Jeg lægger hænderne på dig, så du bliver helbredt’.

– Der er stadig nye åbenbaringer. Ingen ting skal tages bort fra Guds ord, påpeger Åge Åleskjær …

Overbevisende udtale

Åge Åleskjær rejste i tidligere år rundt sammen med sin gamle ven Karl Berg. I pinsemenigheden Sion Råde var der pludselig en mand, som rejste sig under eftermødet, fordi han havde fået et budskab på engelsk. Derefter rejser prædikant Berg sig op og kommer med tydningen. Og det, han sagde, var helt korrekt oversat fra engelsk, kunne Åleskjær konstatere. …

Åleskjær, og fortsætter:

– Jeg har selv fået at vide, at jeg har talt i tunger på samisk, latin, portugisisk og spansk. En gang kom der en person hen til mig og sagde, at han var imponeret over min tydelige udtalelse på latin. Jeg sagde til manden med et glimt i øjet: ”Du måtte betale for at lære det, men jeg fik det automatisk.”

– Det er Gud, som virker i dette. Det er ikke noget, du selv kan gøre. Det er en gave, der ikke kan købes, sådan som troldmanden i Apostlenes Gerninger 8, 9-24 gerne ville det, siger Åge Åleskjær og slutter:

– Det står i Bibelen, at vi skal gå fra herlighed til herlighed.

https://udfordringen.dk/2023/05/pastor-aage-taler-i-tunger-ogsaa-paa-latin-og-andre-ukendte-sprog/

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kos-i-dysterheten-var-det-alt.html

Innsmett: Programlederen på Visjon Norge, avslutter slik, akk så smålåtent, forsiktig og servilt:

… denne uka, så jeg stiller i blokka di, her i M … da, og da blir du jo involvert i de som bor der, og så var det et ektepar som jeg … som har bodd der en kortere periode, som eh, som nok er muslimer, da, flott ektepar, men så måtte de flytte, da, før de egentlig hadde ønsket det, fordi de som eide leiligheten trang den, så det var, de var litt fortvila, og så bare kjente jeg, sa til dem, ja men, da har vel Herren noe som er enda bedre for dere, sa jeg, og så smilte dem, altså, det er mange måter å … på en måte å vitne på, jeg, ja, det var liksom som atte du fikk sagt noe fra Herren, jeg vet ikke om de tenkte på Allah, da, men det får være som det er, he he, jeg måtte bare si det sånn, ja, eh, hva ligger forran dere nå da … ?

PS: Denne programlederen ser i et program, sendt for ikke mange dager siden i dag 22.1124, rett inn i publikums øyne, og forsikrer at «politikk er ikke det viktige for meg».

Hm. Man kan få seg til å tro at det er visse ting her i leivet karismatikere ikke makter å forholde seg til – og så praler manmed det, breial på egen fromhetsmoral!

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

…

Tidligere formulert av meg på bloggen: Skal Gud ha sagt?

Og hva med tungetalen? Den begynte Pinsedag, kirken eller menighetens fødselsdag. Tungene satte seg som ild på de utvalgte og alle forsto stemmen fra himmelen. De hørte folk snakke med andre tungemål. Mange gode teologer anser dette for å være en engangshendelse, på linje med åpenbaringen av Moseloven i Sinai. Men for karismatikerne er dette en hendelse som skal gjenta seg og gjenta seg også i dag, kontinuerlig. Slik kan man få tittelen apostel. Men fortellingen kan oppfattes på ulike måter. En forsker forteller at det helt store var det faktum at de kristne nå kunne få lov til å lese og tolke de bibelske skriftene på sitt eget språk, og ikke bare på hebraisk, slik man gjorde i tempelet. Tidligere måtte all lesing og tolking skje på hebraisk, slik tradisjonen var. Slike jordnære teorier ser ikke ut til å affisere karismatikere. De ønsker ild-dåp, tunger av ild på alle apostler. Mange troende i disse miljøene mener da også bestemt at de kan se tunger av ild senke seg over de salvede. Man er tydelig i beit av beviser og behovet for å rettferdiggjøre og legitimere seg. Så hva tolererer man ikke for troens skyld? Ok, «trykke og forsamlingsfrihet» skal finne sted … Kanskje ikke rart at Hanvold er skeptisk til islamkritikk, se under.

Hanvold understreker gang på gang at Gud velger seg ut det eller den som ikke «var noe» og opphøyer det, eller dem, (til noe mer enn det de var i menneskenes øyne).

https://bibelsktro.no/tungetale-del-1/

https://www.kingdomlifestyle.org/tungetale-hemmeligheten-til-gjennombrudd/

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html :

Hør også Åleskjær og Søvik:

https://radio.nrk.no/podkast/dagsnytt_atten/sesong/202301/l_16c36f8e-57e3-4132-836f-8e57e3c13291

Groothuis:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

Macarthur, (en gedigen kritiker av karismatikken, (se også Strange Fire og Charismatic Chaos):

http://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html

John MacArthur: … The faith described here involves the most solid possible conviction, the God-given present assurance of a future reality, “evidence of thing not seen”, - not based on empirical evidence, but of Devine assurance, and is a gift of God (Ef 2. 8).

http://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religionen-putin-og-vesten.html

Brukt av John MacArthur – en innflytelsesrik calvinistisk predikant og forfatter - til å tilbakevise karismatikerne: Prøv åndene:

4Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. 2 På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. 3 Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden.
    4 Men dere, mine barn, er av Gud og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. 5 De er av verden, derfor taler de som verden, og verden lytter til dem. 6 Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd.
Gud er kjærlighet
    7 Mine kjære, la oss elske hverandre!
          For kjærligheten er fra Gud,
          og hver den som elsker, er født av Gud
          og kjenner Gud.

    8 Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud,
          for Gud er kjærlighet.

    9 Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss,
          at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden
          for at vi skulle leve ved ham.

    10 Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
          men at han har elsket oss
          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. 12 Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.

http://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap:

Universet foreligger som en objektiv eller ontologisk god, verdig og vakker virkelighet utenfor Gud, skaperen, og med innebygde lover og regelmessigheter i en samlet og forutsigbar orden, som vi kan bruke vår fornuft til å arbeide i, avdekke eller forske i og forvalte og arbeide i, siden Gud skapte oss i sitt treenige bilde og i sin treenige likhet for å kunne kjenne og relatere til Ham, og derfor til oss selv, (i alle fall så langt og til nå):

Salme 19. 1-4, 1. Mosebok 1.1, 1. 26-28 og Joh 1.1

Universet i seg selv er derfor ikke guddommelig eller identisk med Gud, som er en Person, og heller ikke farlig eller truende i prinsipiell forstand, og det kan derfor heller ikke tilbes. Dette åpner for eksperimenter og empirisk forskning basert på visse konstante eller aprioriske logiske førsteprinsipper eller teoremer og metoder. Det er en integrert del av Guds lov at vi er satt i stand til å drive med vitenskap i og med at vi forventes å være ærlige, ha integritet, ydmykhet, mot og flid: 2. Mosebok 20. 1-17

I islam, derimot, er mennesket ikke skapt i Guds bilde (og likhet) og Allah kan derfor i prinsippet ikke kjennes verken personlig eller i form av kunnskap eller i form av evidentielle slutninger, noe som forutsetter kontinuitet eller konstans. Skapningen kontrolleres og opprettholdes i islam av Allah fra øyeblikk til øyeblikk vilkårlig i kraft av hans vilje, som når som helst kan forandres, hvis så Allah måtte ville. Grunnleggende forutsetninger for vitenskapelig arbeide er dermed fraværende eller i hvert fall ikke tilstrekkelige til at slikt arbeid kan prioriteres eller verdsettes fremfor rituelle bestemmelser og lydighet imot Allahs forordninger. Allah kan ikke reduseres til noen form for rasjonalitet idet dette ville begrense Allah’s vilje og hans ære. Dette åpner igjen lett for en magisk, panteistisk og animistisk verdensforståelse, hvilket gjenspeiler seg innen islam den dag i dag. (Fritt etter Kenneth Samples i hans Without a Doubt og i Douglas Groothuis s 102 noe tillempet).

Spencer, i Islam Unveiled s 126: Koranen sier at jødene sier at Guds hånd er bundet, sure 5. 64 (eller mulig sure 5. 164). Dette kan bety at Gud faktisk velger å opprettholde eller holde seg til de lover Han skapte og dette blir så grunnlaget for senere og moderne vitenskap.

Aquinas: Gud kan ikke bryte formalprinsippene for tingene, som f eks at alle rette linjer som tegnes fra sirkelens omkrets mot sentrum må være like lange …

Fra NRK, Dags. 18, 090123, “dialog” mellom Atle Ottesen Søvik og Åge Åleskjær:

https://radio.nrk.no/podkast/dagsnytt_atten/sesong/202301/l_16c36f8e-57e3-4132-836f-8e57e3c13291

https://rairfoundation.com/terror-tied-islamic-group-penetrates-nj-schools-teachers/

https://www.abhe.org/the-history-of-the-bible-college-movement/

http://neitilislam.blogspot.com/2016/03/det-miserable-i-var-kultur-og-les.html

https://www.frontpagemag.com/its-easier-for-students-to-come-out-as-gay-than-christian/

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kos-i-dysterheten-var-det-alt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap:

Salme 19. 1-4, 1. Mosebok 1.1, 1. 26-28 og Joh 1.1

Fil: pakt med skapelsen groothuis m fl Kanestrøm:

http://neitilislam.blogspot.com/2024/04/personlighetstest-kommer-du-noen-gang.html

Om bl a Næss, Aquinas m fl:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

Om b la Sokrates:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

Om bl a Reuchlin og Luther:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

Om bla Paulus, livets tre, agapen, jeus selv er livets tre:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Om Sokrates, Aristoteles, Platon, «juridico»:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/nietzsche-on-islam.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html

Ressentiment:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/hanvold-nietzsche-og-maslow-m-fl-en-nr.html

om rhemaord bl a:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/gud-eller-nietzsche-hvem-skulle-vel-ha.html :

Litt fra Douglas Groothuis, i dag, en kjent teolog, ukjent i Norge:

De som vil følge Kristus, som er sannheten, John 14.6, må aldri ta sannheten for gitt eller nekte seg å teste sine sannhetspåstander opp mot objektiv virkelighet eller unnlate å få frem implikasjonene i disse påstandene. Sannheten bør være vår mest skattede eiendel. Trist nok tror mange kristne uten å være i stand til eller villig til å lodde dybdene i deres tro. «Intellectual slothfulness is but a quack remedy for disbelief».

Å gjøre sannhetssøking til det viktigste i et kristent liv, vil innebære å ta avstand fra postmoderne kultur og postmoderne filosofi. Det innebære å være kontrakulturell for Kristus.

Friedrich Nietzsche kan på mange måter få mange kristne til å skamme seg. Hvis Nietzsche kunne bruke så mye av sin brilliante kognitive energi uten hjelp av Gud’s rettledning og kraft, hva er ikke da mulig – og nødvendig – for kristne som tror på evangeliets sannhet?

Sannhet innebærer å elske konfrontasjoner. Vi må utsette våre ideer for testing i offentlige debatter og dialoger, heller enn å stikke vårt lys under en skjeppe.

I en kultur som betrakter toleranse som den eneste og eneste gyldige gjenværende dygd, må vi ta kostnaden med å bli kalt intolerante, idet vi samtidig er ydmyke overfor Gud.

Som Pascal sier: And is it not obvious that, as it is a crime to disturb the peace when truth reigns, it is also a crime to remain at peace when truth is being destroyed? There is therefore a time when peace is just and a time when it is unjust. Weaklings are those who know the truth, bur maintain it only as far as it is in their interest to do so, and apart from that forsake it. (Eugene Peterson: You’re blessed when your commitment to God provokes persecution. The persecution drives you even deeper into God’s kingdom … ).

Et eksempel: En ikkekristen person forteller en pastor at hans problemer med kona besto i at kona, som var Kristen, mener at problemet er denne personens, denne mannens, vantro.

Pastoren spør: «Tror du at det er riktig for min tenårige datter å invitere en guttevenn hjem slik at gutten kan tilbringe natten sammen med henne i samme seng»?

«Kona mi tror det», sier den vantro mannen. «Hun tror at Jesus krever intime forhold av oss, så det er helt i orden at min datter sover sammen med sin guttevenn». Vi ser her at den vantro den vantro faktisk har et bedre grep om hva kristen etikk går ut på enn den kristne kona, som var fast gjest i kirken.

Dette kan utledes slik: “Her feeling toward the moral law is not unusual in the American church. By claiming that the unconditional love of Jesus approves immorality in the name of intimacy, she divorces law and gospel, forgiveness and obedience. For others, the excuse is diversity or tolerance, justifying sin in the name of Jesus”.

Groothuis sier: To encounter this kind of abject aberration, preaching should be word-oriented as opposed to image-oriented, rational as opposed to merely emotional, transformational as opposed to trivial and intellectually stimulating as opposed to merely entertaining or amusing.

Selve tanken på å tilbe Gud i ånd og sannhet, Jn 4. 23 f, er gått helt tapt for de fleste postmodernister. De foretrekker «image over reality», «feeling over truth» og underholdning fremfor utdanning (eller dannelse).

Truth Decay, av Douglas Groothuis, s 122 ff: John 1, 1-3, handler om den preinkarnerte Kristus som Logos eller Ordet. Dette betyr bl a at det personlige Ordet gjør seg forstått og at det er rasjonelt, at Han skapte en verden vi kan vite noe om og som befolkes av skapninger som kan kjenne sannhet via rasjonalitet. Ordet er Gud i kommunikasjon, dette at Gud taler. Enhver sannhet som oppdages av ikke-kristne filosofer ble oppdaget på grunn av Logos, Gud.

Skiller man åpenbaring fra logikk, kommer man inn i en farlig dikotomi. Når McGrath – en kristenapologet - spør: «Hvems logikk, hvems rasjonalitet?» så tåkelegger han tingene fordi intet menneske eier eller kontrollerer logikken og logikken forandrer seg ikke med individene som anvender den. Mennesker anvender logikk enten vist eller svakt, mennesker skaper ikke logikk slik som førsteprinsippene om selvmotsigelser og loven om «excluded middle», men de kan manipulere meninger, ta i bruk propagandametoder og fallby falsk argumentasjon. Førsteprinsippene og argumentasjonsformer som f esk modus ponens og modus tolens er riktige tenkemåter og ikke vilkårlige sosiale konstruksjoner.

Kenneth Richard Samples, Without a Doubt, s 249: «Guds rådslutning er hans evige plan og formål hvilket innebærer at han har forutbestemt alle ting som skjer; den dekker alle Guds inngrep og handlinger i skapelsen og frelsen og den omfatter menneskets handlinger, uten at menneskets synder er ekskludert. Men mens dette innebærer at synden kom inn i verden, så innebærer det ikke at Gud blir ansvarlig for våre syndige gjerninger. Hva hans rådslutning med hensyn til synden angår, så er dette hans «permissive decree», Gud tillater synden. Det kan da innvendes at Gud faktisk er ansvarlig for synden. Synden følger nødvendig av rådslutningen, men Gud selv produserer eller skaper ikke synden ved noen direkte handling. Det må derfor sies at Guds relasjon til synden forblir et mysterium som vi aldri kommer til å forstå fullt ut». Dette altså i motsetning til i islam hvor det synes ganske opplagt at Allah faktisk ikke bare skaper synd, men også at Allah er ansvarlig for den.

J. K. Grider i Elwells Evangelicl Doctionary, 97 ff: Arminius var ingen pelagianer. Han trodde dypt på arvesynden og at det falne, naturlige menneskets ikke evnet å gjøre noe godt, uten forutkommende nåde eller prevenient grace. Men på den annen side: Skriften tas bokstavelig når den nevner at Kristus døde for alle mennesker, dette i motsetning til puritanerne som mente med dette bare de som på forhånd var forutbestemt til det. Troende kan miste sin frelse og dermed blir fortapt for alltid, mener arminianerne, men de forsøker likevel å oppmuntre troende slik at de fortsatt kan stå i troen. De innrømmer på den annen side at de ikke har hatt større hell med seg når det gjelder den ubetingede frelsesvisshet, unconditional salvation. Mange arminianere i dag kan fortelle deg at Kristus betalte straffen for våre synder, mens å si dette i virkeligheten ikke er arminiansk lære i utgangspunktet, en lære som sier at Kristus riktig nok led for oss. Arminianerne lærer at hva Kristus gjorde, gjorde han for enhver person, (evry person), og at han derfor ikke måtte betale straffen, siden da ingen vil havne i evig fortapelse. Arminianere har et problemer med å samarbeide med kalvinister i menighetsarbeidet. De vegrer seg, for å si det mildt, for å si at Kristus måtte lide ved å bli straffet, fordi jo Kristus var både syndefri og gjeldsfri. Gud Fader ville ikke være tilgivende overfor oss hvis hans rettferdighet skulle kreve straff. De hevder at det kan enten dreie seg om enten straff eller tilgivelse: Et barn blir enten straffet eller tilgitt, ikke tilgitt etter at straffen er blitt betalt.

B. Demarest, s 109 i Elwell: Skriften er klar på at man kan være genuint frelst, men likevel mangle full visshet eller sikkerhet om sin forutbestemte frelse, se 1 John 5. 13. Dette minner om katolisisme og arminianisme.

Michael Green s 43 siterer Lewis: Det fins ingen parallell i andre religioner. Hvis du hadde gått til Buddha og spurt han om han var Bramah, ville han ha fortalt deg at du hadde illusjoner; hvis du hadde gått til Sokrates og spurt han om han var Zeus, ville han ha ledd av deg. Hvis du hadde gått til Muhammed og spurt ham om han var Allah, hadde han kappet hodet av deg.

s 21: Islam tilbyr ikke den troende noen intimitet med Allah. Allah åpenbarer sitt budskap, men aldri seg selv. s 49: Allah er så stor at han er vanskelig å forestille seg og så adskilt fra sitt skaperverk at mennesket ikke kan ha noe intimt – eller personlig – forhold til ham. Synd blir derfor i islam ikke betraktet som å knuse Guds hjerte, men som et opprør mot hans vilje.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

Et forsøk på å belyse visse vesensforskjeller mellom en kaprisiøs, monadisk gud og Gud, hvis vilje er paktsbegrenset, og som er Logos, dvs fornuft, - eller fornuften selv - , orden, kjærlighet, intelligens og Person i evig relasjon:

Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80 Bibelen svarer på spørsmål som bare Gud kan svare på, som f eks at det eksisterer orden i universet, Apgj. 14. 15 og Åpenb. 4. 11, og på menneskets verdighet og dette å være til og skapt som person, 1 Mos 5. 1 og 9. 6, på fornuftens og kunnskapens opphav i Guds ”sinn”, Job 28. 28, Salme 111.10 og James 1. 5, realiteten av lidelse og det onde, 1. Mos 3. 1 – 24, Rom 5. 12, 17, 8. 20 – 22, menneskets iboende samvittighetsbevissthet og moralske bevissthet og på grunnen til at mennesket ikke kan finne noen endelig tilfredsstillelse utenom i Gud, Salme 16. 11, Ecclesiastes 2. 25 – 26 og Timoteus 6. 17. Bare Bibelen gir oss troverdige svar på livets dypeste spørsmål. Skriftens Gud, Salme 19. 7-14 er også universets Gud, Salme 19. 1-6.

Elwell: s 510 Gud relaterer seg til mennesket i et paktsperspektiv, dvs i et ordnet eller kommandert forhold mellom de ulike deler eller partnere (deltakere?), 1. Mos 6. 18 og 1 Sam 20. 8. Gud vil sørge for å sikre menneskelig felleskap, Mik 6. 8.

Det gode er imidlertid kun mulig ved hjelp av Guds nåde, siden ingen gjør godt, men ondt kontinuerlig, Rom 3. 12. Jesus sier at mennesket må bli gjort godt for å kunne produsere godt, Matt 12. 33 – 35.

Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap:

Salme 19. 1-4, 1. Mosebok 1.1, 1. 26-28 og Joh 1.1

Aquinas: Gud kan ikke bryte formalprinsippene for tingene, som f eks at alle rette linjer som tegnes fra sirkelens omkrets mot sentrum må være like lange …

s 127: Jaki: Det var Ghazali som avskrev naturlovene som blasfemiske og irrasjonelle …

s 128: Mer enn 200 år etter at Den Blå Moske ble konstruert, kunne ikke muslimske arkitekter kalkulere lateraltrykket for kurver og heller ikke forstå hvorfor «the catenacy curve», som brukes ved skipsbygging også kunne brukes ved konstruksjon av «cupolas». A propos: Vesten var flere hundre år før ute enn muslimene til å oppdage blyets skadevirkninger.

Spencer, i Religion of Peace s 154/155: Sure 21. 63 – Allah kan ikke begrenses; han er ikke bundet til å styre universet i samsvar med konsistente og observerbare lover. Rodney Stark: Allah blir ikke presentert som en lovlydig skaper, men betraktet som ekstremt aktiv og som den som inngriper i verdens anliggender slik han vil (deems appropriate). Moses Maimonides: «… fornuften tilsier at en eksisterende ting kan være forskjellige både i form og posisjon fra hva og hvor den virkelig er: Ild forsårsaker varme, vann forårsaker kjølighet, i henhold til en viss vane(tenkning), men det strider ikke mot fornuften at det skal kunne forekomme avvik, alik at ild skal kunne forårsake kulde».

s 156: Stark om slaget ved Lepanto, som de vestlige allierte vant over muslimene den 7. 10 1571: Bibelen forutsetter at Guds lover for skapningen er naturlige lover og Gud forutsettes å være like perfekt som Hans håndarbeide som fungerer etter ubrytelige prinsipper.

s 173: Roger Scruton: Samvittighetsfrihet krever et sekulært styresett. Pave Gelasius på 400-tallet gjorde skillet mellom kirke og stat til ortodox doktrine. Biskop St. Optatus av Milevis er den første kristne forfatter som bryter med den oppfatning at den kristne frihet er fristilt fra Moseloven. Han rettferdiggjør statens inngripen mot dissentere. I 1252 tillater Innocens den 4 tortur.

Reilly, i Closing of the muslims Mind s 58: Konsekvensen av å se Gud som ren vilje hindrer demokratisk utvikling. Det metafysiske fundamentet for naturlovene la ikke bare grunnlaget for moderne vitenskap, men ble i tilleggselve basisen for konstitusjonelle styresett.

s 136: Sharia innholder intet konsept om «borgerskap», for hvilket det ikke finnes nor ord for på arabisk.

s 138: «Mennesket er ganske enkelt ikk i stand til å tilegne seg attributter som egen evne til å velge eller se seg selv som et individ med rettigheter og mulighet for autonome handlinger uten referanse til kilden, namlig Allah» (Ali Allawi). Reilly: Kraft til å velge anses ikke som nedlagt i menneskets natur. Men hvis ikke rettigheter er egentlige og uavhendelige, så kan ikke demokratiet danne en moralsk basis for styresettet.

s 140: Bare fornuften er ikke-sekterisk. I det øyeblikk makt blir det ledende prinsipp, blir bruk av vold den eneste vei som står åpen og dette bygger igjen på prinsippet om «viljens primat».

Spencer i Infidels Guide s 90-91: Den første medisinske håndbok ble skrevet av en kristen prest og oversatt til arabisk av en jødisk lege i 683 e Kr. Det første hospitalet i Bagdad ble bygget av en nestoriansk kristen. Det første universitetet var Den assyriske skole i Nisivis og ikke alAzhar i Kairo. Klippemoskeen ble kopiert etter en byzantisk modell. Astrolaben ble konstruert lenge før Muhammeds tid.

Al Ghazali benekter eksistensen av en naturlig lov og kaller ideen om den blasfemisk og en benektelse av allah’s frihet eller ubundethet. Allah’s vilje kontrollerer alt.

Rodney Stark i For the Glory of God s 156/157:

«Det synes å være klart at gjenoppdagelsen av gresk visdom ikke førte Europa tilbake til det vitenskapelig sporet. Sett i lys av den påvirkning grekernes lærdom hadde på grekerne, romerne og muslimene, ser det ut for at denne lærdom ikke var tilgjengelig før etterat de kristne lærde hadde etablert en uavhengig intellektuell basis og dette viser seg i at når de først fikk kontakt med de gamle greske verkene og muslimenes «bearbeiding» av dem, så kunne de på helt selvstendig grunnlag begynne å motsi eller argumentere mot dem … det var i eksplisitt opposisjon til Aristoteles, Platon og de andre at de middelalderske lærde som Albertus, Ocham, Buridan og Oresme utviklet sitt fokus mot vitenskapen. … det Descartes, Galileo og Keppler erkjente var at de virkelig trodde på en skapergud hvis skapelse inkorporerte rasjonelle lover som ventet på å bli oppdaget».

Stark gjør på s 287 oppmerksom på et faktum som forhindret at muslimer skulle anse seg for påvirket av magi og heksekunster. Muslimer tror nemlig at de ved å fremsi de siste setningene i Koranen etter de fem obligatoriske og daglige bønnene vil være beskyttet mot alle onde krefter. «This is the final and fatal irony about europeen witch-huntes. They were the result of reason and logic applied to false premise».

Dr. Henry Morris i The long War Against God s 305: Stanley Jaki, en ungarsk benediktinerprest og professor i vitenskapshistorie, siterer Salme 136. 4-9 som en illustrasjon på guds kreative design og kontroll over himmel og jord: Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at den faste og varme tro på JHWH produserte en varm, tillitsfull og optimistisk verdsettelse av naturen som nok en gang skiller paktenes riker fra de rikene i dens omgivelser». «Hvordan kunne Vesten oppnå sitt overraskende overtak innen vitenskapene?

Jo, den gjorde det ved å ta avstand fra det fundamentalt hedenske i den greske vitenskap».

Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80 Bibelen svarer på spørsmål som bare Gud kan svare på, som f eks at det eksisterer orden i universet, Apgj 14. 15 og Åpenb 4. 11, og på menneskets verdighet og dette å være til og skapt som person, 1 Mos 5. 1 og 9. 6, på fornuftens og kunnskapens opphav i Guds ”sinn”, Job 28. 28, Salme 111.10 og James 1. 5, realiteten av lidelse og det onde, 1. Mos 3. 1 – 24, Rom 5. 12, 17, 8. 20 – 22, menneskets iboende samvittighetsbevissthet og moralske bevissthet og på grunnen til at mennesket ikke kan finne noen endelig tilfredsstillelse utenom i Gud, Salme 16. 11, Ecclesiastes 2. 25 – 26 og Timoteus 6. 17. Bare Bibelen gir oss troverdige svar på livets dypeste spørsmål. Skriftens Gud, Salme 19. 7-14 er også universets Gud, Salme 19. 1-6.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

Geisler, Encyclopedia, s 428/429:

Mennesket kan ikke vite noe om Guds spesielle åpenbaring uten å være skapt med evne for logisk tenkning og etter logikkens førsteprinsipper. Loven om selvmotsigelse er nødvendig for å kunne skille mellom om hvorvidt åpenbaringen er fra Gud eller Djevelen. Vi ville heller ikke kunne skille mellom kjærlighet og hat.

Når Bibelen hevder at Gud kan gjøre det umulige, referer dette ikke til hva som faktisk er umulig, men hva som menneskelig sett er umulig. Det er derimot umulig for Gud å ikke ville være Gud fordi Gud ikke kan motsi sin egen natur som nettopp er å være. Den allmektige Gud kan altså ikke bokstavelig gjøre alt. Det er f eks umulig for Gud å lyve, se Heb 6. 18 og 2 Tim 2. 13. Han kan heller ikke motsi sin moralske natur like lite som han kan motsi sin rasjonelle natur. Gud kan ikke gjøre en firkant til en sirkel. Men Gud skapte de mekanistiske naturlovene, som er deskriptive, mens moralloven er preskriptive. Jesus gikk på vannet og derfor kan Gud bryte disse mekanistiske lovene, ved mirakler.

Gud skapte imidlertid ikke logikkens lover eller førsteprinsippene, de manifisterer Guds uskapte natur. De kan ikke forandres akkurat som Gud selv ikke kan forandres. Hvis selvmotsigelser er sanne, så er enhver tenkning umulig eller irrasjonell. Gud er ikke underlagt vår fornuft. Gud er fornuftens ”forfatter” og Han skapte oss til sin likhet og i sitt bilde. Førsteprinsippene blir derfor ikke tilfeldigvis tilført Gud; de kommer fra Gud og er et essensielt aspekt av Guds generelle åpenbaring.

Predestinasjon og menneskets frie vilje bryter ikke mot logikkens førsteprinsipp, dvs loven om selvmotsigelse. Det er ikke en selvmotsigelse å si at Gud har utvalgt alle som vil bli frelst så lenge som han bestemte at dette kunne skje via menneskets frie valg.

288/289/ Gud må nødvendigvis ville sin egen godhet. Gud kan ikke skape ondt. Guds vilje kan aldri ikke skje. Gud vil noe via sekundære årsaker eller defekter i disse fordi førsteårsakene noen ganger blir forhindret av disse defektene. Guds vilje kan heller ikke forandres, men dette betyr ikke at han ikke vil forandring. Å hevde at alt har sin årsak er mindre presist og mindre faktisk riktig enn å si at all finit, kontigent væren har en årsak. Et nødvendig vesen kan ikke ikke eksistere.

Følgende er en av meg sterkt omarbeidet og forkortet kronikk av Ingolf Kanestrøm i Dagen fra 2009:

Pyhtagoras, ca 600 f Kr, forsøkte å forstå naturfenomener og mente at hele universet var fundamentert på tallmønstre. Hipparkos arbeidet med trigonometri og Euclid utformet sin geometri.

Arkimedes målte overflate og volum av krumme figurer. Hans oppfinnelse av «vannskruen» blir fremdeles brukt i dag. Aristharkos grunnla teoretisk mekanikk og satte solen, ikke jorden, i sentrum av universet. Platons idelære satte fokus på teoretiske begreper avgrenset til bevisstheten eller sinnet og verden slik vi ser den blir da bare en skygge av ideenes verden, eller virkelighet. Men Anaxagoras studerte metereoitter og konkluderte med at stjernene ikke var guddommelige eller besjelede vesener. Samtidig så grekerne på tiden som syklisk og altså tilbakevendende, slik man oppfatter den i den judeokristne tradisjon. Dette motiverte neppe til ytterligere observasjoner og eksperimentering med naturen. Kineserne kom langt innen vannkraft og jern-og stålteknologi og oppdagelsen av tallet null, negative tall og desimaltall skjedde tidligere enn i India. Yin og Yang fikk stor innflytelse: Det ble fokusert enten på det som fantes av rundt, tørt og vektløst eller på fenomener som var firkantede, våte og tunge. Det oppsto følgelig et virvar av begreper slik at det var vanskelig å oppdage forståelige mønstre i tingene og sammenhengene.

Kan dette ha sammenheng med et bakenforliggende utilstrekkelig gudssyn eller gudsbilde, en begrenset teologi?

I den judeokristne tradisjon betraktes aldri Gud som inkonsistent eller vilkårlig og verden gjenspeilte Guds egenskaper, hvilket i sin tur viste Hans godhet, i kontrast til livssyn eller virkelighetsoppfatninger hvoretter verden ble betraktet som verdiløs eller uvirkelig og truende eller ond. Det var først med kristendommen at det oppsto et miljø som la forutsetningen for utvikling av moderne vitenskap, dette i kontrakt til hva som har vært vanlig å tenke i Vesten, at kristendommen – og den kristne Middelalderen - var den viktigste hindringen for en slik utvikling.

Origines, d 254 e Kr, betraktes, i flukt med Bibelen, at verden ble skapt god og ut av ingenting av en rasjonell gud, en verden med systematisk orden og en verden vi kan forstå og som vi oppfordres til å utforske.

Augustin, d 430 e Kr, mente at universet var endelig i tid og rom og tiden hadde sin begynnelse ved skapelsen. «Jeg kan ikke se på kroppen til noe levende vesen uten å finne noe målbart, eller noe som kan telles … alt er laget etter målbarhet, tall og vekt». Han observerte at tvillinger oppførte seg forskjellig og trakk den konklusjon at stjernene ikke kunne påvirke menneskene, slik astrologene hevdet.

John Philopponu, d 570, gikk til sterkt angrep på den deduktive metode hvor man trekker slutninger fra det generelle til det spesielle. Astrologi var en kjettersk disiplin og himmellegemene beveget seg ikke i sirkler. Ideer bør bekreftes av observasjoner. Uten dette er det umulig å bedrive vitenskap.

I 1288 utformet Kirken på initiativ fra paven – at det skulle utarbeides en erklæring i 219 punkter som var ment å skulle vær retningslinjer for Universitetet i Paris. Det ble hevdet at den naturlige verden var uniform i sin sammensetning og sine lover, og at himmellegemene ikke var levende vesener.

Det er for øvrig videre godt dokumentert at foregangspersoner innen naturvitenskapen hadde en tydelig kristen tro:

Copernicus, d 1453, mente at Gud var ansvarlig for alt som skjedde i himmelrommet. Reglene han fant i planetenes bevegelse bekreftet Skaperens pålitelighet.

Galilei, d 1642, observerte han Jupiters måner med et nykonstruert teleskop, også dette ble betraktet som bekreftelse på Guds pålitelighet.

Kepler, d 1630, oppdaget tre love for planetbevegelser som senere skulle danne grunnlaget for Newtons gravitasjonsteori.

Newton, d 1727, ga blant mye annet ga vitenskapen mange av de redskaper som var nødvendig for videreutviklingen innen vitenskapen. Han mente at solsystemet bare kunne utgå fra en beslutning og herredømmet til et intelligent og mektig Væren.

I 1925 uttalte Alfred North Whitehead at kristendommen var vitenskapenes mor fordi Middelaldren klarte å fastholde guds rasjonalitet og at Gud styrer ved lover og er en av mange naturguder som kan styre individuelt.

Verden og naturen oppviser med dette en enhet som muliggjør dens tilgjengelighet for menneskets egen rasjonalitet, fordi mennesket er skapt i Guds bilde og likhet.

Hva med kristen predestinasjonalisme? Her følger en liten bukett av blandede uttalelser eller trossetninger lånt fra kristent og islamsk ståsted, (fra David Bennett (2009):

“So God is the One Who leads astray, as well as the One Who guides. He is the One Who brings damage, as also does Satan. He is described also by terms like the Bringer-down, the Compeller, or Tyrant, the Haughty—all of which, when used of men, have an evil sense. In the Unity of the single will, however, these descriptions co-exist with those that relate to mercy, compassion, and glory.” --

Kenneth Cragg, The Call of the Minaret (New York: Oxford University press, 1964), 41-42

[“Now since the arrangement of all things is in the hand of God… He arranges… that individuals are born, who are doomed from the womb to certain death, and are to glorify him by their destruction…” John Calvin III:xxiii, 4]

["I believe that nothing happens apart from divine determination and decree. We shall never be able to escape from the doctrine of divine predestination - the doctrine that God has foreordained certain people unto eternal life". Charles H. Spurgeon (1834-1892)]p. 30

Orthodox Islam teaches the absolute predestination of both good and evil, that all our thoughts, words and deeds, whether good or evil, were foreseen, foreordained, determined and decreed from all eternity, and that everything that happens takes place according to what has been written for it. There was much discussion among early Muslim theologians as to free will and predestination, but the free-will parties (al-qadariyya) were ultimately defeated. – Arthur Jeffrey, Islam: Muhammad and His Religion, 1958. 147-48

[“…by his eternal providence they were before their birth doomed to eternal destruction.” John Calvin, Institutes of the Christian Religion, III:xxi,7.]

[“But if all whom the Lord predestined to death are naturally liable to sentence of death, of what injustice, pray, do they complain …because by his eternal providence they were before their birth doomed to perpetual destruction… what will they be able to mutter against their defense?” John Calvin III:xxiii,3]

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

J D Meyers, What is faith?, s 132.

Bibelvers om åndelige trosgaver - spiritual gifts of faith – gir ikke grunnlag for å tro at

Gud gir troen til folk som ikke er gjenfødt slik at disse kan tro. (give – believe).

Paulus antas å mene at troen er en gave fra Gud: Efeserne 2, 8: “For by grace you have been saved through faith, and that not of yourself, it is the gift of God”.

Folk antar at “ and that not of yourself, it is the gift of God” as referring back to the word “faith”. They read Ephesians this way: For by grace you have been saved through faith, and faith is not of yourself, faith is the gift of God”.

Forklaring: Gresk har maskuline, feminine og intetkjønn (neutrum) bøyningsmønstre. Når relative pronomener, som f eks «that» og «it» refererer tilbake til pronomener, retter de seg alltid etter dette mønsteret.

Ordet «faith» på gresk er femininum. Hvis Paul hadde ment at troen ikke kommer av oss selv, men at den er en gave fra Gud, ville han ha brukt femininum for dette relative pronomenet «that», (ordet «it» fins ikke på gresk).

Ordet «that» er altså ikke femininum, det er neutrum. Paul tenker derfor ikke på «faith» som «that».

Den beste løsningen som er foreslått av mange forskere, skriver Meyer, er at «the gift of God» er hele frelsespakken, «the entire salvation package».

Meyer, s 133: Paul lærer at menneskeheten led under synden og ikke kunne fri seg fra den på egenhånd. Derfor trådte Gud inn og åpenbarte problemet for oss og viste oss veien ut av det.

Men se: Piper s 67, LQ s 525: Faith is not viewed as a positive work or accomplishment of the individual, og: Sproul s 186, Why not Arminian s 169, Why not Calvinist s 77/78, altså: Faith is a gift.

Meg: Tro eller troen selv, Faith, refererer til det regenerative; altså: etter gjenfødelsen er - eller må man anta og bygge på - at troen er en gave … ! Det er troen som er “the etire salvation package”.

Se mer under hvor jeg henter mer, fra bloggen.

Tilsynelatende paradokser i div. bibelvers:

Jesus elsker verden – Jesus elsker ikke verden: Joh 3. 16 – 1 John 2. 15 – do not love the world

Folk trodde da de så de tegnene Jesus viste – John 2. 23 – De trodde fortsatt ikke – John 12. 37

De kjenner Jesus og vet hvor han kommer fra – John 7. 28 – De vet ikke – John 8, 14, John 8.19

Jesus vitner om seg selv, dette er ikke sant om ham selv – Det er sant – John 8. 13-14

Jesus dømmer ingen – John 8. 15 – Jesus dømmer – John 8. 16 og 8. 26

Kom ikke for å dømme – John 12. 47, 3. 17 – Kom for å dømme – John 9. 39

Barth Ehrmann: John 13. 36 – hvor går du? Vi vet ikke hvor du går – John 14. 5 – John 16. 5: Nå går jeg til Ham som sendte meg, men ingen av dere spørs meg hvor jeg går …

(Fra Can we trust the gospels? av Peter J. Williams, 2018).

Prøv åndene: 1 John 4. 1 – dokiropseste – pres. aor. imp – å prøve som i en rettsak

Guds kjærlighet? Menneskets kjærlighet til gud? Guds måte å elske på? e agape tou theo

1 Thess 5. 16: adialeiptos – plikt til å betale skatt, permanente embetsforpliktelser, gjentatte militærøvelser, regelmessig fruktproduksjon.

(081021):

John 14. 12: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far. 13 Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. 14 Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. (Nettbibelen).

Hva med litt repetering av det jeg skrev på begynnelsen her:

Howard W. Boldt, i Charismatic Reality Check: : «… enda større gjerninger» må oversettes med «greater of these shall he do», ikke «than these». Med andre ord så vil ikke den troende gjøre større gjerninger enn hva Kristus gjør, men blant eller av de større gjerningene Kristus gjør, så vil den troende gjøre noen av dem. Jesus sier «den som tror på meg» i presens og løftet er derfor ikke ment for fremtidige forhold. s 5

Boldt: Det blir feilaktig sluttet at «utterance» er synonymt med språk (eller tungemål), men de har to ulike betydninger. Den Hellige Ånd ga dem ikke «språk», teksten sier at den ga dem «utterances» og dette ordet betyr «å ytre seg selv eller erklære eller uttrykke sin mening». (Thayer’s Lexicon). Dette skjedde da ikke på hebraisk, som var det språket man var forventet å bruke i (pinsen), hebraisk, men på deres eget språk. De ble gitt mot til å uttrykke sine egne meninger på sitt eget språk. Konteksten tillater, hverken i pinsen eller i Korint, at det menes at man snakket ikke ikke-lærte språk. Ingenting i teksten forutsetter at noen av de tilstedeværende på pinsedagen snakket ikke-lærte språk eller dialekt.

NKJV: And they were all filled with the Holy Spirit and began to speak with other tongues, as the Spirit gave them utterance.

NIV: All of them were filled with the Holy Spirit and began to speak in other tongues as the Spirit enabled them.

Boldt: “filled” betyr “influenced”, dvs de ble påvirket av DHÅ. Men: DHÅ var allerede i dem. s 43 og 45.

The outpouring of The Holy Spirit did not initiate the indwelling of the believer. It was initiated by divine will. The evidence of the indwelling of the spirit begins with faith, Acts 15. 7-8. The baptism of the HS is the pouring out of the gospel. The HS showed His power by causing many to come to the same understanding of Christ at the same time. s 52

1 Kor 14. 18: Ny Bibel: Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn noen av dere …

Boldt: Paul snakket flere språk enn alle de andre. Han snakket hebraisk, Apgj. 21.37, 40, 22.2, gresk, både koine og klassisk gresk: Apgj. 21. 37, og sikkert også latin, ifølge Bolt, s 139. Bolt mener følgende er en bedre oversettelse: Jeg takker Gud for at jeg kan snakke på flere språk enn dere alle..

«With placement of «more» after “tounges” it is erroneously inferred that Paul on more occations spoke “heavenly tounges” than all of them. s 140.

1 Kor 13. 8: Ny Bibel, 2011: Profetegavene skal bli borte … i Bibelen, Guds ord, 2009: … tungene skal tie …

Boldt: Paul snakker om språk, languages, og at disse skal komme til sin slutt, akkurat som alle språk forsvinner eller overskrives med tiden. Folk fortsetter imidlertid å snakke sine egne morsmål. Når oversettere legger inn «gaver» eller «gavene» - gifts - i dette verset, introduserer de et substantiv som ikke hører hjemme der og som forandres meningen. «They will cease» står i «future middle voice». «In the middle voice the subject acts upon itself – “tounges they shall be ceasing”.

Paul snakker ikke om “the gift of languages”; dette skaper store problemer, hvis man tror at det her dreier seg om “unlearned languages”. Det gis ingen påstand om at folk snakket “unlearned languages», heller ikke på pinsedagen. Brevet til Korinterne indikerer at folk selv tok initiativet til å snakke på et annet språk – «speaking in languages». «At pentecost the Holy Spirit prompted believers to glorify God with the truth in their own languages”, s 143. “Gaven” blir da en ferdighet, et språk man hadde tilegnet seg eller lært å bruke og forstå.

Boldt s 144: Ny Bibel: derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror …

Bolt mener at tungetalen her må erstattes av «languages», - glossia på gresk – altså: språkene .

Peter siterer Joel i Apgj 2. 14, 22.

De begynte å snakke deres eget språk, 2. 4,6. Dette var «other languages» fordi det var deres eget språk.

1 Kor 14. 21 Paulus alluderer til også andre jøder i den østlige diaspora hadde mistet evnen til å snakke hebraisk.

Peter snakker hebraisk i Apgj 2. 14 – 22: – til «men of Israel», ikke til hedningene.

Hensikten med «tungene», dvs språkene, var å vise at profetien i Joel nå ble oppfylt. Ånden ville bli «poured out truth on all flesh».

De samlede 120 troende begynte å snakke på ulike språk, ulærte språk, «egne språk».

I 1 Kor 14. 21 refererer Paulus til Jesaya: … with men with other tounges (languages) and other lips I will speak to this people; yet for all that, they will no hear mer, says the Lord. Boldt s 37.

Since the Hebrew text of the law and the prophets was still read in the synagogues, jews still learned to speak this ancient language, s 38.

Hva mente Paulus selv om «tunger»: Paulus, bjellen, fjellet og tungene i 1 Kor 13. 1):

If I speak with the tounges of men …

Kommentar: Paul bruker et sett av hypotetiske overdrivelser, hyperboler.

Litt knas fra R M Bowman, m fel: The Word Faith Controvercy:

Kenneth Hagin: Mark 11, 24: what things you soever ye desire, when ye pray, believe that you receive them. Han begynte å tro at han var helbredet og kunne stå opp fra sykesengen.

Hagin påstår ved en annen anledning at det var Apgj 10. 38 som overbeviste ham om å gjøre dette.

Trichotomy: Tess 5. 33 er det eneste verset som snakker om ånd, sjel og kropp. Mark 12. 30 snakker om hjerte, sjel og «mind» (sinn).

Hebr 4. 12: - Guds ord trenger inn så langt som til der sjel og ånd møtes … og gjør en i stand til å bedømme tankene og hjertets intensjoner.

1 Kor 14. 14-15 – her kan det ut som om Paulus skiller mellom sin ånd – når han snakker i tunger - og i sitt sinn – når han ber på et forståelig språk s 101ff

Bowman: Remember, trichotomy must be true or the Word-Faith theology cannot be true at all. Saying that I am a “spirit” and that my spirit is the “real” me is problematical. I was not created as a spirit and then placed into a body as the Mormons believe … if the spirit is the real man, why does the Bible usually refer to the spirit as something possessed by the man? … I have a spirit … s 103

… WF’s forståelse av av trichotomy’en innebærer at Gud ikke kan kommuniserer med kroppen eller sjelen, men bare med ånden. Det følger en radikal antiintellektualisme. Gud snakker ikke til vårt sinn (mind), Gud «krever» ikke at vi tenker logisk og rasjonelt …

Mark 11. 22: - echete pistin theou – bokstavelig: “have faith of God”. If we use subjective genetiv, vil Gud være troens subject. Da kan vi si: Ha Guds tro … Vi må bruke objektiv genetiv og da blir Gud objektet for troen. «Have faith in God» f eks i NASB. Se f eks 1 Pet 2. 19: Bokstavlig: ”of God”, det står Conscience towards God. Og: Rom 3. 18: “fear of God” betyr ikke ha Guds frykt, men ha gudsfrykt osv s 109:

We understand by faith the worlds were prepared by the word of God. Ikke: We understand the worlds were prepared by faith by the word of God

²⁴ Therefore I say unto you, What things soever ye desire, when ye pray, believe that ye receive them, and ye shall have them.

²⁵ And when ye stand praying, forgive, if ye have ought against any: that your Father also which is in heaven may forgive you your trespasses.

Kanskje til bestyrtelse: Diverse uttalelser fra karismatikere:

Crefto Dollar: Når vi ber og tror at vi allerede har fått det vi ber om, har gud ingen annen mulighet enn å oppfylle våre bønnebegjær, (God has no choice but to make our prayers come to pass …).

Oral Roberts hevdet at Gud ledet ham til 3 John 3, noe han tok som et grunnlag for det som blir kalt prosperity gospel: At Gud vil at den troende skal «prosper in all things».

3 Jon 2: Den eldste hilser den kjære Gaius, som jeg i sannhet elsker. 2 Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig.

Kenneth Copeland forkynner dette som et «universal promise», (Kantzer, s 99 i Jones og Woodbridge).

NIV: Dear friend, I pray that you may enjoy good health and that all may go well with you, even as your soul is getting along well.

NKJV: Beloved, I pray that you may prosper in all things and be in health, just as your soul prospers.

ESV: Beloved, I pray that all may go well with you and that you may be in good health, as it goes well with your soul.

Jones og Woodbridge skriver: Den greske termen «prosperity» brukes bare 4 ganger i NT. «The word means “to grant a prosperous expedition and expedicious journey” eller “to lead by a direct and easy way”.

J og W skriver: If the prosperity-gospel is correct, grace becomes obsolete”. Jeg må tilføye: Også synden og syndene blir overflødige. Og hva mer blir vel da ikke overflødig?

Andre feiltolkninger hentes fra Eccl 11. 1, Mark 10. 30, 2 Kor 9. 6, og Gal 6. 7. s 100 og 102.

Ef 1. 17-18:

17 that the God of our Lord Jesus Christ, the Father of glory, may give you a spirit of wisdom and of revelation in the knowledge of him, 18 having the eyes of your hearts enlightened, that you may know what is the hope to which he has called you, what are the riches of his glorious inheritance in the saints,

The English Standard Version is published with the permission of Good News Publishers. (English Standard Version - The Holy Bible Online)

New International Version, Ephesians 1:17-18:

17 I keep asking that the God of our Lord Jesus Christ, the glorious Father, may give you the Spirit of wisdom and revelation, so that you may know him better. 18 I pray that the eyes of your heart may be enlightened in order that you may know the hope to which he has called you, the riches of his glorious inheritance in his holy people ...

Norsk, Bibelen;

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. 18 Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige 19 og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. 20 Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, 23 som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.

J og W skriver: The apostel prays that god will grant believers wisdom and knowledge so that they might know God and possess genuine hope. s 98.

Magen nyter godt av det munnen bærer fram,
          leppene bærer frukt som metter.

    21 Tungen har makt over død og liv,
          de som gjerne bruker den, får smake frukten.

J og W skriver: … the verse does not suggest that words have creative power, but rather that words can have both positive and negative effects … s 96

Jakob 4, 2: Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Dere lever i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. 3 Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser.
    4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! 5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss? 6 Men nåden han gir, er større. Derfor heter det:
           Gud står de stolte imot,
           men de ydmyke gir han nåde.
7 Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. 8 Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! 9 Klag og sørg, bryt ut i gråt! Vend latteren til sørgesang og gleden til alvor. 10 Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.

J og W: They encourage believers to prey for personal success in all areas of life … turns prayer into a tool that believers can use to obtain their desires from God … s 96

Galaterne 3. 14. … Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. 14 Slik skulle Abrahams velsignelse komme til folkeslagene i Kristus Jesus, så vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.

Harvey Cox: De tolker det slik at “… all the promises include both spiritual and material well-being”. Osteen, Copeland, Dollar og White.

J og W: Prosperity predikantene overser den andre halvdelen av verset, «slik at vi kan motta den lovede ånden ved tro». Paul minner galaterne om den åndelige velsignelsen i og med frelsen, ikke om den materielle velsignelsen av rikdom (wealth). The blessings of the Abrahamic covenant

were not contigent upon one man’s obedience, s 94. … confusion og biblical covenants with modern-da contracts. A dive covenant is not performance-based.

Paul does not tell his readers to focus their minds on large homes, nicer cars, perfect health og occupational promotions, … but to contemplate truth, God’s word and Gid himself. Phil 4. 8:

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
8 Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Copeland: “Since God’s Covenant has been established and prosperity is a provision of this Covenant, you need to realize that prosperity belongs to you now”. s 93

J og W: Another problem with connecting physical healing with the atonement is that physical restoration must be guaranteed for followers of Christ. If immediate spiritual healing is guaranteed for all who repent and believe, then why would not immediate physical healing be guaranteed?

Hank Hanegraaff: “If one does not have enough faith to make oneself well, it follows that he cannot have enough faith to be saved”. s 92

The cross becomes little more than a means to an end: Jesus died for your sins so that you can be prosperous and healthy. (Se om å ta opp sitt kors I Matt 16. 24). s 92.

NIV: Jes 53. 4 og 5: Surely he took up our pain and bore our suffering, yet we considered him punished by God, stricken by him, and afflicted.

Holman Christian Standard Bible: Isaiah 53:4: Yet He Himself bore our sicknesses, and He carried our pains; but we in turn regarded Him stricken, struck down by God, and afflicted.

J og W: The meaning is clear, His death atoned for believers sin.

Sammenlign: 1 Pet 2. 24: “He himself bore our sins” in his body on the cross, so that we might die to sins and live for righteousness; “by his wounds you have been healed.”

They argue for physical healing in the atonement. Such a claim assumes that sickness is itself sin or the result of an individuals sin, but this is not always true. Sickness, in and of itself, is not sin. Se Jesus i John 9. 3. Physical healing with the atonement must be guaranteed for followers of Christ, påstås det da indirekte. s 90 og 91.

Joyce Meyer: “By his stripes I was healed. Healing belongs to me. I was healed two thousand years ago by his stripes Jesus bore. By His stripes I was healed. I’m not trying to get healing; I’ve already got my healing, because by His stripes I was healed”.

J og W … if healing is promised in the atonement, then believers should either not be sick at all or be healed when they excersise faith.

Kenneth Hagin: Don’t ever tell anyone sickness is the will of God for us. It isn’t. Healing and health are the will of God for mankind. If sickness were the will of God, heaven would be filled with sickness and disease”. s 90.

Joel Osteen oppfordrer folk til å bruke fraser som f eks «jeg er velsignet, jeg er rik, jeg blir stadig visere». Han og flere troende mener at en person må legge seg opp en passende mengde tro for å bevege Gud på deres vegne.

Hagin: “Faith in my faith!”. Gud helbreder den som har lagt seg opp et passende nivå av tro.

J og W: Faith is a magic formula that enables believers to obtain what they desires. Men troende blir aldri oppfordret til å tro på ord i seg selv eller på deres egen kraft. s 88 f

Copeland: «faith is a spiritual force, a spiritual energy, a spiritual power. It is this force of faith that makes the laws of the spirit world function … there are certain laws governing prosperity revealed in God’s Word. Faith causes them to function. If you make up your mind … that you are willing to live in prosperity and abundance … divine prosperity will come to pass in your life, You have exercised your faith”. s 87.

Osteen: “God is loving, forgiving God who will reward believers with health, wealth and happiness. … you must be positive towards yourself, develop better relationships, embrace the place where you are … (no mention of God) … that’s my message”. s 86

“Use words to change your situation because with words, we can prophesy our own future”.

«Våre tanker inneholder enorm kraft. Husk, vi drar inn i våre liv det vi hele tiden tenker på. Hvis vi hele tiden dveler ved det negative, kommer vi til å tiltrekke oss negative mennesker, erfaringer og holdninger». «Våre ord er såkorn, ved å tale dem ut høyt, planter vi dem i våre underbevisste sinn hvor de begynner å leve sine egne liv, s 62

«Hvis du tar på alvor dette med å ha god helse og føle deg vel, hvis du virkelig ønsker å bli fysisk og emosjonelt hel, må du ta deg sammen – get up – komme deg i gang med livet ditt». s 73.

Larry King: Hva hvis du er jødisk eller muslim, de aksepterer ikke Kristus i det hele tatt? «Du vet, jeg er veldig forsiktig når det gjelder hvem som kommer til himmelen eller ikke. Jeg vet ikke.»

King: Hvis du tror at du må tro på Kristus, må de ta feil. Osteen: Vel, jeg vet ikke om jeg tror at de tar feil. Jeg tror det Bibelen lærer … men jeg tror at bare Gud kan dømme en persons hjerte. Jeg var mye sammen med min far i India. Jeg kan ikke alt om deres religion. Men jeg vet at de elsker Gud. Så jeg vet ikke. Jeg har sett at de er seriøse. Så jeg vet ikke. Jeg vet selv og hva Bibelen lærer og jeg ønsker å ha en relasjon til Jesus.

Reporter Chris Wallace: Er mormonerne sanne kristne? «Romney har sagt at han tror på Jesus Kristus som sin frelser, så ja, slik jeg ser det, i mitt sinn, og det samme mener jeg, så, vet du, jeg er ikke den som kan dømme om detaljene her, så ja, jeg tror de er sanne kristne» s 79.

Joyce Meyer: God has made me rich. “if you stay in your faith, you are going to get paid. I am now living in my reward”.

Hagin: I believe that it is the plan of God our Father that no believer should ever be sick … it is not … I state boldly – the will of God my Father that we should suffer with cancer and other dread diseases which bring pain and anguish. No! It is Gods’s will that we be healed”, s 67.

Grouch, Copeland, Creflo Dollar hevder at mennesket er Gud, med henvisning til Salme 82. “Our Equality wirh God Through Righteousness” alleges that man is a god”.

T D Jakes: God said: “I wanted to see what I looked like so I made you be in my image. You have My DNA. You are created out of me. You are a derivative of Me”. s 64

Copeland: Gods power went to work the instant you prayed in faith. You can now rest assured that what you prayed will come to pass. Maintain your faith by keeping your confession. Speak only words that agree with what you desire. Jesus is seated at the right hand of the Father. As your High Priest, He is seeing to it that the whole system works the Way God said it would! The importance of speaking right words cannot be measured. Faith is released with the mouth. Words are the vehicles. God spoke and the Spirit of Gud used the faith in those words to create the worlds”. Hvis gud kan skape av intet, så kan mennesket det også, er implisert i dette. s 61

Creflo Dollars: “God uses words to create what he wants to exist. Christians have the same ability. For example, when there is lack in your life, call forth abundance to replace it. Say what yu believe is true according to the Word. this is not denying what exist. We speak the desired result. When you need healing, say what the Bible says: By his stipes I am healed”. s 60

Creflo benekter også orthodox Kristen forståelse av treenigheten. I 2001 hevdet han det fins bare én gud, men med tre ulike funksjoner. Han selv er jo én person, men samtidig er han en ektemann, en far og en pastor. s 58. (J og W skriver, korrekt, at «God is one in essence and simultaneously with three in persons. De skriver også at fortellingen om Job illustrerer at bibelsk tro ikke er en kraft, men en tillit til Gud, s 89).

Kenneth Hagin: When we go into partnership with God and we learn His way of doing business, we cannot be failures.

Kenyon: God never planned that we should live in poverty, physical, mental og spiritual. He made Israel go to the head of the nations financially. When we go into partnership with Him, and we learn His ways of doing business. we cannot be failures. Failures are not God-made. God never made a weakling or an inefficient man. He is purely a human product … You can’t be a failure, for His Wisdom is your wisdom. His ability in every department of life is your ability. All you need to do is to study the Word og God and get the knowledge that is imparted to you there. Then He will give you ability to make your life a success”. s 53.

Kenyon: Confession always goes ahead of healing. Don’t watch symptoms, watch the word, and be sure that your confession is bold and vigorous. Don’t listen to people. Act on the word. Be a doer of the word. It is God speaking. You are healed. The word says you are. Don’t listen to the senses. Give the word a place. God cannot lie”, s 52

Kenyon believes that the real work of atonement was spiritual and not physical because he did not regard the humanity of Jesus as being important.

Like those in the new Thought movement, Kenyon places people at the center of his system.

Religion’s purpose is not to honor God or to redeem humanity but to serve people and help them get what they desire. Kenyon even teaches that people can make demands of God. He writes; “The value of an investment is it dividends. The value of Christianity is what we get out of it. We are Christians for what we ca get in this life, and we claim a hope of a world to come, where pain and sorrow cannot claim us as victims, and death cannot cut short our joys. We also demand that the God we serve and worship shall hear our petitions, protect us in danger, comfort us in sorrow. “ s 53

J og W: The gospel of New thought is acceptable to all and everyone because it omits sin and each person defines the gospel for him- or herself. s 47

Ralph Waldo Trine: “In essence the life of God and the life of man are identically the same, and so are one. They differ not in essence, in quality; they differ in degree”.

“He who lives in the realization of his oneness with this infinite Power becomes a magnet to attract to himself a continual supply of whatsoever things he desires”. s 39.

New Thought Alliance declares, : We affirm that our mental states are carried forward into manifestations and become our experience in daily living …. you possess the power in your mind to dictate to the world what you desire. s 38.

If I believe I am sick, I am sick, for my feeling are my sickness and my sickness is my belief, and my belief is my mind. Therefore, all disease is in the mind or belief.

Phineas Parkhurst Quimby: But he was pierced for our transgressions, he was crushed for our iniquities; the punishment that brought us peace was on him, and by his wounds we are healed.

He claimed that he could cause a person to stop walking simply by thinking or visualizing that situation.

Wallac D. Wattles: Whatever may be said in praise of poverty, the fact remains that it is not possible to live a really complete or successful life unless one is rich. s 30f

Rom 5. 17, Nettbibelen: Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. 15 Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. 16 Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. 17 Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.
18 Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. 19 Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. 20 Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. 21 For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Jan Hanvold viser til bl a Rom 12. 2, Efeserne 4. 23, Filemon 3. 1-21, Kor 5. 17 og Matt 12. 35 (gode og onde forråd).

Rom 12. 2, Nettbibelen, 2011: - så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: Det gode, det som er til glede for Gud …

Geisler: So that you may discern what is the good, pleasing and perfect will of God.

KJV: … so that you may prove what is that good and acceptable and perfect will of God.

Bibelen Guds ord: .. så dere kan prøve …

Jehovas Vitner oversettelse: … quit being fashioned after this system of things, but be transformed by making your mind over, that you may prove to yourselves the good and acceptable and the perfect will of God. ( … alla metamorfosousthe te anakainosthei to nous eis to dokinomachein ymas ti tou theleam tou theou to agathon kai euraraston kai teleion).

Først: Hanvold nevner Jehova (JHWE) nireh – er et navn på gud, noe som ikke kan fastslås med utvilsomhet - og at har sagt at «han» ettergir gjeld … Salme 63. 4-5, og 35 – bønnesvar noe annet enn bare ønsker, men begjær. (Løft hellige hender- tegn på overgivelse). Josva 1. 6-8 lover deg bønnesvar. Matt 7. 7-8: - be så skal dere få («ask», ikke bare «be»). Salme 37: gir deg hva ditt hjerte begjærer. Mangel på bønnesvar er mangel på begjær. Han vet hva dere trenger. Jesus taler til treet, feberen – proklamer Guds ord, befal og kast ut Djevelen (makter og myndigheter i himmelrommet). Du må forlange av Gud at han gir deg det du har behov for eller begjærer (hvis du ikke får, må du sjekke det med Bibelen, som er din Grunnlov som gir deg en arv og rettigheter. Jes 43. 26 gir et legalt grunnlag. Rom 5, 17: Dere skal regjere og herske med JK. «Det er fullbrakt» - ved korset har vi legedom og rikdom (?).

«Sproul, Geisler, Aquinas … «:

Om disse tingene skriver Norman Geisler i sin fantastiske bok om Thomas Aquinas: A’s syn på relasjonen mellom tro og fornuft er en unik blanding av de positive elementer både fra rasjonalismen og fideismen, fra presupposisjonalismen og evidensialismen. (Kan ikke komme nærmere inn på disse begrepene her … ). Han understreker behovet for fornuft før, under og etter troen. Ikke engang troens mysterium er irrasjonell. … Aquinas mener imidlertid ikke at fornuften alene kan gi oss tro på Gud. Troen blir fullført ved Guds nåde alene. Tro kan aldri baseres på fornuften. I beste fall kan den understøttes av fornuften. Hverken fornuft eller bevis kan med nødvendighet fremtvinge troen. Det fins alltid rom for ikketroende til ikke å tro på Gud, selv om den troende kan konstruere et holdbart gudsbevis. For fornuften kan brukes til å demonstrere at Gud eksisterer, men den kan aldri i seg selv overtale noen til å tro på Gud. Bare Gud kan gjøre dette, idet han virker ved sin nåde i og med frie valg.

Geisler beskriver Aquinas synspunkter som en unik syntese mellom tro og fornuft. ff s 69

Når, hvor og hvordan er og virker så Guds nåde (grace)? Vi oversetter noe fritt fra C S Sproul, What is reformed theology?:

Når vi snakker om frelsens orden, ordo salutis, har reformert teologi alltid og overalt insistert på at gjenfødselen kommer foran troen, «regeneration preceeds faith», fordi den er en nødvendig forutsetning for tro. Den er sine qua non for troen.

Det må imidlertid presiseres at den orden det siktes til refererer primært til en logisk orden, ikke til tidsrekkefølgen (eller en orden i tiden). Vi sier f eks at rettferdigheten kommer av troen og da mener vi ikke at troen kommer først og at vi så blir rettferdiggjort på et senere tidspunkt. Vi tror at i samme øyeblikk som troen er der så inntreffer også rettferdiggjørelsen, (dette at vi rettferdig-erklæres for Gud). De inntreffer samtidig. Hvorfor da si at troen kommer foran rettferdiggjørelsen? Jo, fordi troen logisk sett «forutgår» den, ikke «etter-kommer» den. Den er avhengig av troen, og troen er ikke avhengig av rettferdiggjørelsen. Vi har ikke troen fordi vi er rettferdiggjort, men vi blir rettferdiggjort fordi vi har tro.

På samme måte sier vi om gjenfødelsen at den forutgår troen. … Vi kan ikke ha frelsende tro før vi er blitt født på nytt, så vi sier at troen beror på gjenfødelsen, ikke at gjenfødelsen beror på troen. (Vi må her bare tilføye at å bli gjenfødt kan bety direkte oversatt fra gresk både å bli født på nytt, men også født på ny ovenfra – anoten). s 195

Den katolske doktor, Thomas Aquinas om tro, sitert i Geisler bok om Aquinas, s 62 ff:

Tro defineres da som en sinnets vane – habit – og hvor det evige livet begynner i oss og som får sinnet til å istemme – assent – til ting som ikke er for hånden, (eller synlige). Tro skiller seg fra viten – science – idet troens objekt ikke kan sees. Tro skiller seg også fra tvil, mistanke eller mening – opinion – idet det foreligger bevis – evidence – som støtter den.

Aquinas siterer velvillig Augustin: «tro er en dygd som medfører at ting man ikke ser blir trodd … å tro er en mental handling hvor man istemmer til den guddommelige sannhet i kraft av den viljesbefaling som drives frem av Gud gjennom nåde; i denne prosessen står handlingen under kontroll av den frie vilje og retter seg mot Gud. Troshandlingen er derfor fortjenestelsfull, dvs at man blir belønnet for å tro på det man ikke ser. Det er ingenting fortjenestelsfullt i dette å tro på det som sees, siden troen ikke er involvert. «Filosofene» tvinges til å istemme på grunnlag av tilstrekkelige bevis. Slik er istemmelsen ikke fortjenestelsfull».

Troen er en mental handling inkludert i viljen. … «Vi har konkludert med at tro er en bevisst handling under innflytelsen av en vilje som styrer den mot istemmelsen; troen utledes dermed både av bevisstheten – the mind – og viljen, og hver av dem, slik vi har vist, kan ut fra sin natur perfeksjoneres ved å trene den opp (til å bli en vane). Dersom en troshandling skal være ubetinget god, må derfor vanen være til stede i både bevisstheten og viljen. Vi kan med andre ord ikke bli frelst hvis vi ikke er villig til å gjøre noe med troen. Frelsende tro vil produsere gode gjerninger.

Tro er fortjenestelsfull fordi den impliserer viljen til å tro. Den er avhengig av viljen i tråd med selve dens natur. …

Selv om Aquinas ikke egentlig skiller troen fra fornuften, så skjelner han mellom dem formalt. Vi kan ikke både kjenne – vite – og tro samme ting på en og samme gang. … Det er umulig å ha tro og «vitenskapelig viten» om den samme tingen.

Troen objekt står over sansene og «forstanden». Troens objekt er det som er fraværende fra vår forstand (understanding). Som Augustin sa: Vi tror det som er fraværende, men vi ser det som er foreliggende. Så vi kan ikke bevise og tro (på) den samme tingen. … En og samme person kan ikke både ha tro og bevis for det ene og samme objekt.

Frykten for at det motsatte skulle være sant gjelder ikke i trossaker. For troen bringer med seg en større forvissning (certitude) enn det fornuften bringer med seg.

Den viten eller kunnskap troen innebærer, forutsetter naturlig kunnskap, på samme måten som nåden forutsetter naturen. Troen er avhengig av viljen og forstanden (understanding). … Og siden kjærligheten innebærer perfeksjoneringen – eller bedre: fullkommengjørelsen – av viljen, så er troen formet og fullkommengjort ed kjærligheten. Ikke bare er kjærligheten nødvendig for å fullkommengjøre (foredle, utfylle, rense?) troen, men nåden er nødvendig for at troen skal kunne produseres. «Nåden er den første – dvs lengst «unna»- fullkommengjøringen av dygdene, men kjærligheten - charity - er dens nærmeste fullkommengjøring.

… det var nødvendig at den urokkelige visshet og sannhet angående guddommelige ting skulle bli presentert menneskene via troens vei. … Sikkerhet når det gjelder guddommelige ting beror på tro.

… Skal mennesket kunne lære å kjenne sannheten, trenger mennesket guddommelig assistanse slik at sinnet kan blir beveget av Gud slik at det kan realisere seg selv (actualize). Mennesket trenger imidlertid ikke noe nytt lys, et lys som utfyller hans naturlige lys, for i sin alminnelighet å kunne lære seg sannheter å kjenne, men bare i visse tilfeller som transcenderer naturlig viten (eller kunnskap).

… Men menneskets intellekt kan ikke kjenne dypere realiteter med mindre det er perfeksjonert ved et sterkere lys, som f eks det lyset profetiene vitner om; og dette kalles nådens lys, i den grad det utfyller naturen.

… Aquinas tror ikke at synden har ødelagt vår rasjonelle evne, våre fornuftsevner, for da ville ikke mennesket lenger være i stand til å synde. … Mens fornuften ikke kan begripe troen, så er den innledningen til den (the preface to it).

… Hvis fornuften skulle være troens basis, ville ikke troen bero på et fritt valg fordi den da ville være en istemmelse forårsaket av bevisstheten eller sinnet (the mind).

R C Sproul i «What is Reformed Theology» beskriver kontrasten til Aquinas og den tradisjonelle mainstream-læren om nåden i Den katolske kirken:

Den «fremmede rettferdighet som Martin Luther beskriver, er rettferdigheten i Kristus; den er «opptjent» for oss. De reformerte var enig med Luther i at Kristus og Den hellige ånd «bor» i den kristne. Selve grunnlaget for rettferdiggjørelsen eller rettferdighets erklæringen, er ikke denne «indwellingen» , men den fortjeneste Kristus skjenket oss utenfra, ikke fra inne i oss. Det er den juridiske applikasjonen av hans rettferdighet vi kan bli erklært rettferdige på grunnlag av. Og dette er ingen juridisk fiksjon, for sann rettferdighet er virkelig tilskrevet eller tilregnet oss (imputed). Denne tilskrivingen ligger i selve hjertet av kristentroen. Hvis denne tilskrivingen er uvirkelig, er forsoningen også uvirkelig. Den straffen Kristus måtte bøte for på våre vegne er reell. Han var lammet som bar våre synder. Våre synder ble overført på Kristus ved tilskriving eller tilregning, ikke ved tilføring (by imputation, not infusion). … Det er helt avgjørende om grunnlaget for min rettferdiggjørelse befinner seg inne i meg eller om den er oppfylt for meg utenfor meg. Når grunnlaget gis eller er gitt utenfor meg, gir også dette grunnlaget for at jeg kan være sikker på min frelse. Hvis jeg må vente helt til jeg makter å samarbeide med en Kristi rettferdighet som blir tilført med (ved infusjon), og slik at jeg blir iboende rettferdig … kommer jeg til å leve i fortvilelse om hvorvidt jeg kan oppnå frelsen eller ikke. Da er de gode nyhetene ikke lenger gode nyheter, da er de dårlige nyheter.

Kirken kan ikke forløse meg. Bare Kristus kan frelse meg. Sakramentene er dyrebare for meg fordi de oppdrar meg og styrker meg, men de kan ikke rettferdiggjøre meg.

Reformatorene lærte at man blir rettferdiggjort av tro alene, men ikke av en tro som var alene. … Tro er en Guds nåde, den eier ingen fortjeneste i seg selv. Troen er en levende tro, fides viva.

En rettferdiggjort person er en forandret person. Han er – hvis han har ekte tro - gjenfødt og «bebodd» av Den Hellige Ånd, (indwelled by HS). Effekten av gjenfødelsen er umiddelbar, nødvendig og uunngåelig. Hvis ingen frukter følger troen, er troen ikke til stede. For romerkirken er rettferdiggjørelsen resultatet av tro pluss gjerninger. Antinomisme lærer rettferdiggjørelse av tro minus gjerninger. Reformert teologi avviser begge. Man delte troens elementer inn i notitia, assensus og fiducia. Notia angår hva innholdet av hva frelsende tro er. Troen har et objekt. Kristendommen forkaster den maximen som sier at det ikke betyr noe hva du tror, bare du tror seriøst nok. Vi må tro på Gud i person av Jesus for å bli frelst. Dette er troens notae.

Tilstedeværende av notitia og assensus er imidlertid ikke tilstrekkelig for rettferdiggjørelsen. Til og med djevelen selv har disse elementene. Et tredje element må være til stede før vi kan snakke om å «eie» en tro som rettferdiggjør. Dette tredje element er fiducia, en personlig tillit og tilknytning til Kristus, (reliance on Christ). Fiducia innbefatter også lidenskapene eller affeksjonene. Frelsende tro elsker objektet for troen. s 72

Den reformerte doktrinen om rettferdiggjørelsen blir gjerne kalt «syntetisk rettferdiggjørelse», den katolske «analystisk rettferdiggjørelse». Et syntetisk utsagn legger til informasjon i predikatet som ikke er iboende i subjektet. Den katolske oppfatning kan f eks være at den som rettferdiggjøres faktisk er rettferdiggjort allerede. … Gud adderer ingenting til den iboende rettferdiggjørelsen slik at de kan rettferdiggjøres. Men noe har likevel blitt tillagt og dette er den infuserte eller tilførte nåde fra Kristi rettferdighet. Tilføringen effektuerte imidlertid ikke rettferdiggjørelsen, den bare gjorde den mulig ved at den troende samarbeidet med den. I reformert teologi blir denne adderingen – tillegget, eller overførselen – effektuert i og med imputasjon: Gud erklærer den troene rettferdig fordi Kristi rettferdighet blir tilført den troendes «konto». Det er ved troen at Kristi fortjeneste er «appropriated» til oss.

(Det bør her tilføyes at lutheranere tenker ganske likt, men ikke helt likt, om nåden. Luther snakker om at nåden eller rettferdiggjørelsen er «fremmed», - aliena - vi blir erklært rettferdige osv. I stedet for å tale om tilskriving eller til-legging (attribuering), taler man om å bli «ikledd» nåden eller rettferdiggjørelsen eller rettferdig-erklæringen).

Sproul serverer noen ytterlige tanker om Pelagius – se over – og nåden:

Hvis kjødet selv kan «incline itself to grace», hvor blir da behovet for nåden av? Hvis gjenfødelsens nåde kun er noe som blir tilbudt og dens virkning er avhengig synderens respons, hva utretter vel da nåden annet enn det kjødets makt selv kan utrette?

Hva den som ikke er gjenfødt så sårt trenger for at han skal komme til tro er å bli gjenfødt (regenerated), den nødvendige nåde. Den er sine qua non for frelsen. Så lenge Gud ikke forandrer hva mitt syndige hjerte er disponert for, så vil jeg aldri velge å samarbeide med nåden eller omfavne Kristus i tro. For dette er ikke hjertet innrettet på. Hvis Gud bare tilbyr meg å forandre hjertet mitt, hva vil det utrette hvis jeg i mitt hjerte forblir gudsfiendtlig? … Frelsende nåde tilbyr ikke frihet, den frigjør. Frelsende nåde ikke bare tilbyr gjenfødelse, den gjenføder. … Gud gjør unilateralt og monergistisk dét for oss, som vi ikke kan makte å gjøre selv. … Nådens gjenfødsel er uimotståelig i den forstand at den er uovervinnelig. s ff 189

Guds kall blir effektuert gjennom Ordet og Den hellige ånd og denne opererer ikke uten Ordet. … Det kallet det er snakk om er et indre kall, det kallet som gjennomtrenger og gjennomborer hjertet og vekker det til åndelig liv. … Effekten av dette indre kallet er virkelig. Gjenfødelsen og den effektive kallelsen medfører en faktisk forandring i personen. Han blir ikke bare dratt mot å handle på en spesiell måte som han ellers ikke ville ha foretatt. Gjenfødelsen produserer en virkelig og substansiell forandring i personens konstitusjonelle natur. ff 192

Det som blir gjenfødt på nytt er personens natur. Reformert teologi insisterer alltid på at gjenfødselen kommer før troen. … Vi kan ikke utøve frelsende tro før vi blir gjenfødt. … semi-pelagianerne hevder at troen kommer foran gjenfødselen og dette forutsetter at ikke-gjenfødt kan utøve frelsende tro. s 195.

Hvor blir det da av synden for den som virkelig er gjenfødt? kan man spørre. Hvor blir det av Luthers antropologi som forteller oss at det troende menneske er både synder og frelst samtidig?

Og dessuten: Sproul formulerer den reformerte lære om nåden og den effekt den har, som om det skulle dreie seg om en konkret substans som fysisk blir overfør mennesket ved gjenfødelsen. Men dette er neppe hans egentlige mening, her strekker ikke menneskeord rettelig til, ser det ut for. Men det ser unektelig ut for at Sproul i hvert fall kan nærmer seg den sakramentslære Den katolske kirke i alle år har forfektet, nemlig at sakramentene virker ex opere operato, - de virker i kraft av selve utførelsen fra presten. Dette i seg selv er i så fall uttrykk for en tilnærmet mekanistisk innrettet tankegang, selv om denne sakramentsoppfatning sier at den som f eks nyter elementene i commuionen eller nadverden (nattverden) i vantro, vil måtte ta de evige konsekvenser av dette og man faktisk da kan motsette seg nåden, som da er en falsk nåde, noe reformerte vil kunne underskrive på.

Sproul er selvsagt ikke fremmed for den tanke at også den gjenfødte kan synde. Han viser bl a til Westminister Confession som sier:

«When God converts a sinner, and translates him into the state of grace, He freeth him from his natural bondage under sin; an, by His Grace alone, enables him freely to do will and to do that which is spiritually good; yet so, as that by reason of his remaining corruption, he doth not perfectly, nor only, will that which is good, bu doth also will that which is evil.

The will of man is made perfectly and immutabley free to do good alone in the state of glory only». s 137

(Obs: I islam finnes ikke begreper for «arvesynd», medfødt synd, ursynd eller originalsynd. «Myter» har sine konsekvenser … ).

Sproul peker på mulige konsekvenser av et slikt syn: «Hvis alle er født uten synd og uten spor av personlig forderv, så ville vi statistisk kunne finne samfunn som ikke er mer en halvt fordervede. Vi ville ha fått ett samfunn som besto i syndere og et annet hvor det ikke fantes noe ondt».

I den kristne tanketradisjon omkring synd og skyld, står Augustin som et lysende fyrtårn, og han er den som Luther og Calvin mest henviser til, derfor litt om hans grunnsyn her:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

R.C. Sproul gjør seg visse interessante betraktninger:

«Hvis hver og en av oss er født uten en syndefull natur, hvordan kan vi da forklare syndens universalitet? Hvis milliarder av mennesker var født uten tilbøyeligheten til å synde … så ville man kunne forvente at i hvert fall noen ikke ville falle i synd. Hvis vår naturlige tilstand er å være i uskyldig nøytralitet, så ville 50% av oss statistisk sett forbli perfekte og ett eneste menneskes fall et stort intellektuelt problem, og større enda når vi ser at så mange milliarder i realiteten har falt. Hvis bare ett menneske skapt i Guds bilde kunne falle, så er sannsynligheten stor for at milliarder vil kunne falle på samme måte. … Hvis så alle synder, uten unntak, da må vi begynne å lure på hvorfor. Vi begynner å lure på om menneskets naturtilstand virkelig er så nøytral som man vil ha det til. Standardforklaringen er at det er samfunnet som er fordervet (corrupt) og at vi fødes inn i dets tilstand, som en «uskyldig villmann», slik Rousseau sa». (s 81 i Chosen by God).

Vi minner her om det islamske dogmet om at mennesket er født uten synd, og at det ikke finnes noe som heter arvesynd, men at det korrumperes av jøder og kristne, som tror feil om mennesket og Allah. Mennesket blir slik sett utenfor islam en villmann. Omvendelse til islam vil – i prinsippet - bringe mennesket tilbake til urtilstanden, dvs skyldrenheten, en omvendelse som består i en muntlig fremsielse av trosbekjennelsene og helt uten ytre virkemidler forsørget og innstiftet av Gud, altså helt u-sakramentalt.

Sproul peker på mulige konsekvenser av et slikt syn: «Hvis alle er født uten synd og uten spor av personlig forderv, som ville vi statistisk kunne finne samfunn som ikke er mer en halvt fordervede. Vi ville ha fått ett samfunn som besto i syndere og et annet hvor det ikke fantes noe ondt».

I den kristne tanketradisjon omkring synd og skyld, står Augustin, og han er den som Luther og Kalvin mest henviser til, derfor litt om hans grunnsyn her:

Adam og Eva ble skapt med evne til ikke å synde, posse non peccare. De hadde frihet ved en gitt skapernåde, prima gratia. Fallet medførte at mennesket ble hovmodig og i superbia vender seg bort fra Gud og mot det onde. Vi drives fra nå av av concupiscentia, begjær, en tilstand vi ikke selv kan råde bot på. Vi er av nødvendighet syndere, necessitas peccandi og selv om vi har en relativ frihet, men da en frihet som i siste konsekvens fører til forderv. Vi står grunnleggende i den stilling overfor Gud at vi ikke har evne (uten inngitt nåde) til ikke å synde: Non posse non peccare. Vi tilhører alle en massa perditionis. Bare Guds nåde kan forandre vår grunnleggende viljesretning, men alle er fysisk sett født med syndig begjær, selv om dåpen innebærer at dette ikke tilregnes som synd. Vi lever like fullt i en tilstand hvor vår natur er en fordervet natur, natura vitiata peccato. Selve det åndelige livet er mistet i og med fallet, men dette leges og fornyes ved nåden, gratia sanans som vender den onde vilje til den gode: Caritas ved infusio. Evnen til det gode gjennopprettes ved en vedvarende begynnende rettferdighet, kan vi si, en libertas restituta.

«I sin barmhjertighet har Gud valgt å frelse noen, men ikke alle. Dette gjør han av nåde. Først kommer den virkende nåde. Denne er forutgående, det vil si, den går forut for menneskets gode vilje. Nåden finner ikke et menneske som er villig til å gjøre det gode, men den gjør det villig. Nåden er også virkekraftig, den når uvegerlig sitt mål, som er viljens omvendelse. Dette gjør den ikke ved å ødelegge den frie vilje, men ved å fri til den. Gud er som den fullkomne forfører, han vinner sjelen, men på en slik måte at sjelen responderer frivillig og lykkelig. Straks viljen er omvendt kan den samarbeide med nåden. Den medvirkende nåde er nødvendig fordi våre omvendte viljer er svake, og uten Guds hjelp ville vi snart falle. Dersom vi skal kunne holde ut til enden og bli frelst, trenger vi enda en nåde, utholdenhetens nådegave. Denne gis ikke til alle som påbegynner et liv som kristne, men kun til de utvalgte … « skriver Tony Lane i Kristen tenkning i 2000 år s 42.

Han skriver videre: «For både Luther og Calvin innebar troen også at man eide frelsesvisshet. Men i 1600-tallets britiske calvinisme ble det vanligere å betrakte den personlige forvissning som mulig for alle troende, men likevel noe adskilt fra den frelsende tro. Det betyr at det er mulig, ja, kan bli det normale for mennesker med frelsende tro å mangle vissheten. Dette er Westminister-bekjennelsens syn. Dette har i enkelte calvinistiske menigheter ført til en situasjon hvor frelsesvisshet sjelden forekommer og til og med misbilliges, noe som er totalt motsatt av Kalvins oppfatning», s 153. Videre: Westminister-bekjennelsen lærer den «begrensede forsoning», at formålet med korset var å frelse kun de utvalgte. Jesus Kristus ervervet frelse «for alle de som Faderen har gitt ham (8,5). Denne lære er i overenstemmelse med Dortrecht-synoden, men var fremmed for Calvin.

Luther levde i en annen tid enn Augustin og hadde et annet mennskesyn og en annen språkforståelse enn ham, selv om det er fundamentalt enige i syndens alvor og radikalitet og ditto nådens.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html

Spurgeon: Hvem begrenser forsoningen (the atonement?):

«Vi (kalvinister) blir ofte beskyldt for å begrense Jesu Kristi forsoningsverk fordi vi sier at Kristus ikke har ofret seg for alle mennesker (made satisfaciton for all men), eller at alle (ikke?) vil bli frelst. Vel, svaret vårt er at det er våre motstandere som begrenser Kristi verk, ikke vi. Arminianerne sier at Kristus døde for alle. Spør dem hva de mener med det. Døde Kristus for å sikre frelse for alle mennesker? De sier: Nei, helt sikkert ikke. Vi spør dem da følgende spørsmål: Døde Kristus for å sikre spesielt ett individs frelse? De svarer: Nei, og det er de nødt for å gjøre, skal de være konsistente. De sier «nei, Kristus døde for at enhver kan bli frelst hvis … og så følger visse vilkår for frelse. Men hvem er det da som begrenser Kristi forsoningsverk? Vel, dere. Dere sier at Kristus ikke døde slik at Hans verk skulle sikre frelsen for noen. Vi beklager at dere må påstå at det er vi som begrenser forsoningsverket; vi sier «Nei, sir, det er det dere som gjør». Vi sier at Kristus døde for å sikre frelsen til en mengde som ikke kan telles, som gjennom Kristi død ikke bare blir frelst, men ikke bare frelst, men også frelst på en slik måte at han ikke på noen måte kan risikere å falle fra sin frelse. Dere er velkommen til deres lære om forsoningen: Dere kan beholde den. Vi på vår side kommer aldri til å forlate vår forståelse til fordel for deres» (Loraine Boettner, The Reformed Doctrine of Predestination, 1963). (Se Sproul i Five Points s 41).

«Hvis jeg sier at mennesket er så fritt at det ikke var mulig for Gud å kontrollere det, så ville jeg drives henimot ateisme; men, hvis jeg på den annen side skulle hevde at Gud overstyrer alt til de grader at mennesket ikke skulle kunne holdes ansvarlig, ville jeg ha drevet mot lovløshet og fatalisme. Dette at Gud forutbestemmer og at mennesket likevel er fritt, er to fakta som folk flest ikke makter å se så tydelig. De to tesene synes å være selvmotsigende. Saken er at hvis Bibelen lærer at alt er forutbestemt, så er det sant; og hvis jeg finner i Skriften at mennesket er ansvarlig for alle sine handlinger, så er også det sant, og det er bare min egen dårskap som ville overbevise meg om at de to tesene ikke er selvmotsigende. Jeg tror ikke de kan oppheves i hverandre og hamres om til en enhet på en ambolt her i verden, men det kan de i evigheten. De er to linjer som er så nær parallelle at det sinn som fulgte dem fortest aldri ville oppdage at de smeltet sammen, som de i virkeligheten gjør, og de vil møtes en gang i evigheten, nært til Guds trone, fra hvilken flyter all sannhet». (Five Points s 183/184).

David Hunt i «What Love is this?» s 301: Laurence Vance, 1999,: Men hvis forsoningen i seg selv var av en slik natur at den skjenket frelse for den var tiltenkt, da ville de utvalgte aldri ha kunne være «døde i overtredelser og synd», Efeserne 2. 1. Og følgelig, hvordan kunne mennesker som ble frelst, forløst, forsonet og rettferdiggjorte av natur være vredens barn?

s 297: Michael Horton sier: «Hvis Jesus døde for alle menneskers skyld, men ikke alle mennesker blir frelst, ville Hans død i virkeligheten ikke ha reddet noen. Hvis Kristus døde for mennesker som kommer til Helvete, kan Hans gjerning ikke akkurat kalles et «frelsesverk» og det ville ikke ha vært noen frelseskraft i Hans blod. Snarere vill da kraften ligge i menneskets vilje heller enn i Kristi offer».

s 277: Calvinister foreslår ulike teorier som får det til å høres ut som om Gud virkelig elsker de han forutbestemmer til evig pine i Helvete. En av de kaldeste teorier kommer fra Horton i en bok med forord av J. I Packer: Dette synet intensifiserer Gud’s kjærlighet, ved at Han begrenser den til de som tror. Det overgår den vilkårlige godhet vi hører så mye av i våre dager. Hunt: «Limiting God’s love to a select group intensifies God’s love? What madness!»

Wesley om frelse:

Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i detneste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øke mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde. (Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers).

Kjernen i det kjetteriet som ble kalt Free Spirit, Fri Ånd, ligger i de innviddes holdning til seg selv: De trodde de hadde oppnådd en fullkommenhet så stor at de ikke var i stand til å synde. De avviste boklig lærdom og teologiske spissfindigheter; de jublet over å kunne ha direkte kontakt med Gud, ja, de følte seg så forent med den guddommelige essens at de trodde de var ett med Gud. Dette løste dem så i sin tur fra enhver selvbeherskelse. Enhver impuls ble betraktet som en guddommelig kommando. De kunne da også omgi seg med allslags verdslig eiendom og de kunne nå lyve og stjele eller være utro uten å føle noen som helst anger eller dårlig samvittighet. For når sjelen innvendig var fullstendig oppgått i Gud fantes det ingen grunn til at ytre handlinger skulle være forkastelige. (Norman Cohn, The Persuit of the Milllenium, 1957).

Duns Scotus:

Vi har sett hvordan Aquinas tenker om Guds primære attributt som værende sin enkelhet og at det er fra dette attributtet Gud deriverer alle sine guddommelige egenskaper slik som allmakt og allestedsværende. Scotus, derimot, mener at Guds primære attributt er Hans uendelighet, og det er fordi Han er uendelig eller uten grenser at Han er altseende, allmektig og så videre. … For Aquinas var Guds enkelhet i hovedsak en negativ kvalitet – det dreier seg ikke så mye at Gud ER enkel, men at Han ikke er sammensatt. Gud transcenderer alle kvaliteter, så vi kan ikke si hva Han er, bare hva Han ikke er. Scotus på sin side ser på den guddommelige uendelighet på en mer positiv måte. Gud transcenderer ikke gode kvaliteter eller slike egenskaper som makt og kunnskap, Han besitter dem i fullt monn og til en grad ved hvilket intet annet kan sammenlignes. Aquinas mente at når vi snakker om Gud, så snakker vi alltid om noe analogt. Hvis vi sier at Gud har perfekt kunnskap, så mener vi noe som kan ligne på den kunnskap mennesket har, men denne kunnskapen er alltid noe forskjellig fra Guds kunnskap. Scotus mener her at grunnen til at vi snakker om Guds perfekte kunnskap er at vi tror at Gud virkelig er god og at vi av erfaring vet at kunnskap i seg selv er et gode. Men hvis Gud ikke har det vi normalt mener med kunnskap, hvordan skulle vi da kunne vite hva som er godt? Hvorfor si at Han er i det hele tatt?

Og det kommer mer: Analogier er vel og bra i og for seg, men de er meningsløse hvis man ikke kan får betalt i ikke-analog språkbruk. Hvis vi sier om noen at han er «som en løve», mener vi at han har egenskapen modig, hvilket er en analogi, men en analogi som kun er meningsfull i den grad vedkommende deler egenskapen modig med løven. Når vi med andre ord bruker analogi, må denne kunne reduseres til ikke-analoge kvalifikasjoner. Derfor tar Aquinas feil når han påstår at vi ikke kan snakke om Gud på en annen måte enn analogt. For hvis slike analogier ikke kan gjentas eller reformuleres i ikke-analoge termer, er de meningsløse. Og hvis de kan reformuleres på denne måten, så transcenderer faktisk Gud ikke verdslige kvaliteter eller attributter, og dette overflødiggjør i sin tur bruk av analogier!

Dette argumentet er drepende og illustrerer det mest fundamentale problem enhver teologi står overfor. Hvis vi som Aquinas sier Gud transcenderer universet og dets kategorier; hvis Han ikke er en ting blant andre ting, men eksisterer kun i seg selv, og som all annen eksistens flyter av og eksisterer, kan vi da si egentlig si noe som helst om Ham i det hele tatt? Gir påstanden mening overhodet? Er den ikke når alt kommer til alt en påstand som til forveksling ligner på ateisme? Men hvis vi sier som Scotus at Gud kan forstås og at Han deler sine for oss gjenkjennelige egenskaper med oss, kan vi da si at Han virkelig er Gud? Er Han ikke da bare det mektigste vesen i universet, større enn alle andre vesener, men ikke fundamentalt forskjellig fra dem? (Fritt oversatt fra s 159 i Hill, The History of Christian Thougt).

Hill s 196: Hvis vi blir frelst, sier Calvin, så er det helt sikkert ikke på grunn av våre egne anstrengelser. Alt vi gjør selv spiller ingen rolle. Vi kan bli frelst kun fordi Gud fra evigheten har besluttet det. Men her kan det reises noen spørsmål: Har også Gud forutbestemt noen til evig fordømmelse og at ingen kan gjøre noe for å forandre denne beslutningen? Luther skygget unna fra å påstå noe så ubehagelig, men Calvin er mer konsistent. Calvin kan derimot ikke forklare hvorfor det er slik og problemstillingen blir derfor det sentrale, kristne mysterium. Han skriver at det er til å få skjelven av. Noen har imidlertid beskyldt Calvin for å være brutal. Men er det mer brutalt å hevde at Gud har predestinert noen til helvete enn å hevde at noen vil bli fordømt i det hele tatt?

Hvis vi misliker doktrinen i seg selv, så gir dette i seg selv ingen grunn til å kritisere Calvin, som mente den var sann, ikke fordi han likte den. Spørsmålet er ikke: «Liker vi denne doktrinen? men gir den mening?», dvs. er den i seg selv konsistent og samsvarer den med det større teologiske rammeverk den er en del av?

Doktrinen om den doble predestinasjon er konsistent inntil det perfekte, men den har visse konsekvenser som noen ikke vil være glad for. Den innebærer for det første at alle ikke har den samme evne til å reagere positivt til frelse på evangeliet og dernest at kirken da avgrenser sitt eget virkefelt eller fokus. Men verre er det at Kristus da ikke døde for alle mennesker og at Han ikke kunne garantere at de som var forutbestemte virkelig ble frelst og at deres synder ble overført på Ham. Det er imidlertid ikke sikkert at Calvin lærte en slik begrenset forsoning, selv om mange etterfølgere gjorde det. Calvinister svarer at Gud har forutbestemt at noen mennesker ikke vil benytte sag av de fortjenester Kristus ved sitt offer bringer til veie.

En annen innvending mot doktrinen kan være at den er etisk paralyserende …

Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i det neste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øker mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde. (Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Noen punkter fra den reformerte teologen I C Packer s 249 i min oversettelse:

Hva er nåde (grace)? I Det nye testamentet betyr nåde Guds kjærlighet i aksjon overfor mennesker som fortjener det motsatte av kjærlighet. Nåde innebærer at Gud beveger himmel og jord for å frelse (save) syndere som av seg selv ikke kan makte å løfte en finger for å redde (save) seg selv. Nåde betyr at Gud selv sender sin enbårne/unike Sønn til korset for så å stige ned i helvete slik at vi skyldige mennesker kan bli forsonet med Gud og mottatt opp i himmelen. «Gud gjorde ham som var uten synd til synd for oss, slik at vi i ham kunne bli rettferdige for Gud, 2 Kr 5. 21.

Det nye testamente kjenner nåden både som vilje og som et arbeid. Den første er Guds evige plan om å frelse, den siste er Guds arbeid i deg, Phil 1. 6 og denne nåde er det som kaller deg inn i et levende forhold til Kristus, 1 Kor 1. 9 og som reiser deg opp fra døden til livet, Ef 2. 1-6, besegler deg som sin egen ved Den hellige Ånd, Ef 1. 13-14, som forvandler deg til Kristi bilde, 2. Kor 3. 18 og som til slutt reiser deg opp i kroppen til evig forherligelse, Rom 8. 30, 1 Kor 15. 47-54.

Hva er nådens formål? Primært å gjenopprette vår relasjon til Gud. Når Gud legger fundamentet for denne nye relasjonen, ved å tilgi oss våre synder idet vi trøster oss til Kristus, så gjør han dette for at vi skal leve i denne relasjonen. Det han gjør når han fornyer vår natur er ment å sette oss i stand og faktisk lede oss til, å utføre kjærlighet, trofasthet, glede, håp og lydighet overfor Gud – slike handlinger som fra vår side utgjør realiteten i gudsrelasjonen hvor Gud kontinuerlig gjør seg selv kjent for oss. Dette er hva alle handlinger i nåde sikter mot – en stadig dypere relasjon med ham. Guds nåde innebærer at han drar oss syndere stadig nærmere ham.

Hvordan utøver nåden så sitt formål? Ikke ved å skjerme oss fra angrep fra angrep fra denne verden … men heller ved å utsette oss for disse slik t vi p en måte skal overveldes av egen erkjennelse av utilstrekkelighet og slik at vi derved lærer å sette vår lit bare enda mer til ham. Vi skal læres opp til å forlite oss på ham …

Gud bruker våre synder og feilsteg slik at kan restituere oss … Gud kan bringe godt ut av våre overskridelser som gjør av dumskap

Hvem er Gud? s 21 i Packer:

Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the best definition of God ever penned by man»).

En samling hjemler plukket ut av meg for predestinasjon:

Kort om «hjemler» for predestinasjonen i kristen tro: Vi predestineres i Kristus, Ef 1. 11, og gjennom ham, Ef 1. 5 og målet er at vi skal bli som ham, Rom 8. 29. Kristus selv ble valgt av Gud før verdens skapelse, 1. Pet 1.20, og predestinert fra evighet av, 1. Kor 2. 7. Kristus ble korsfestet av onde hender, Apgj 2. 23 og Kristus gjorde det som var bestemt på forhånd, Apgj 4. 28, predestinasjonen inkluderer derfor menneskets frie vilje. Predestinasjonen er Guds vilje, Apgj 2. 23, ifølge hans evige formål som blir fullført i Kristus, Ef 3. 11. De utvalgte eller adopterte troende utvelges i samsvar med Guds gode vilje, Ef 1. 5 og 1. 11-12. Gud kan dekretere fremtiden før den skjer, Jes 48. 3-5, Dan 2. 20-23, 4. 34-35, 7. 1-28. At Gud utvelger noen impliserer at han ikke-velger eller unnlater å velge andre. Rom 9. 6-13. Gud overlater dem som fortjener det til dommen, preterisjon, og denne er frivillig. At Gud «i praksis» ikke frelser alle intensjonelt gir grunnlag for å hevde reprobasjon, jfr 2. Peter 3. 9 og 1.

Tim 2. 4. Gud velger ut individer etter sin egen gode vilje, selv om det står at han vil at alle skal bli frelst idet dette tolkes innskrenkende. Når det står at spesielt de som tror skal bli frelst, betyr dette rett oversatt: «det vil si: De som tror», ikke bare «spesielt de som tror». Er mennesket da frelst allerede før det falt, supralapsariansk? Eller før de blir betraktet som falt, infralapsariansk? Guds utvelgelse beror ikke på de utvalgtes moralske karakter og noen falte mottar Guds miskunn og nåde. Augustin hevder at Gud kjenner fremtiden fordi dette er i samsvar med hans vilje. Guds utvelgelse beror ikke bare på den utvalgtes tro, men på vedkommendes person, se Rom 8 og 1. Peter.

Den kjente og meget innflytelsrike teologien R. C Sproul Sproul gir oss visse innsikter i: Geneva Bible, Reformation Study Bible , s 1626 (?).

Når Gud erklærer sikkerhet for sitt folk er det kanskje bedre å snakke om preservasjon – å bli bevart i - enn perservasjon, utholdenhet. (Gud bevarer de troende i nåden ved å gi dem nåde til å stå i nåden, kanskje). Det er Jesus i og med sin Hellige Ånd som bevarer sine. Jesus står under løftet til sin Far, John 6. 37-40 og overfor sine folk direkte, slik at de aldri går fortapt, John 10. 28, 29. Jesus ber sin Far ber Jesus selv om at de som hans far hadde gitt ham, ble bevart inn i herliggjørelsen, Joh 17.2, 6, 9,24. Kristus fortsetter å gå i forbønn for disse.

Paulus feirer den nåværende og fremtidige visshet (eller sikkerhet, security) for de hellige i den allmektige Guds kjærlighet. Han gleder seg over at Gud med sikkerhet vil fullføre det gode arbeidet han begynte i de troendes liv., Phil 1.6, 1 Kor 1. 8, 9, 1 Tess 5. 23, 24.2, 2 Tess 3.3, 2 Tim 1.12, 4.18.

De som er født på ny er frelst og blir bevart i troen og det kristne livet helt til enden, Heb 3.6, 6.11 og 10. 35-39.

Med perseverance mener Sproul å holde fast ved en tro trass i motstand og fraråding.

Dette betyr imidlertid ikke at alle som bekjenner seg til Kristus vil bli frelst. De som forsøker å leve ut det kristne livet for egen maskin vil falle fra, Matt 13.20-22, 7.21-23. De pånytt-fødte kan imidlertid «backslide» og falle i synd og slik motarbeide sin egen nye natur. Den Hellige Ånd overbeviser dem da om deres synd og «tvinger» dem til å angre, repent, og slik bli tilbakeført i rettferdiggjørelse, rightiousness. Når de som er født på nytt – the regenerated - manifisterer et ydmykt ønske, desire, å behage Gud som har frelst dem, vil kunnskapen om at Gud har lovet å bevare dem i trygghet øke dette ønske eller denne trangen.

De som er forutbestemte, predestinerte, er, når den tid er moden, kalt eller effektivt innkalt, summoned, ved Evangeliet, til samfunn med Kristus, Rom 1.6, 1 Kor 1. 9. Og alle de som er kalt er også samtidig rettferdiggjort. Kallet kan ikke relateres til den utvendige kallelse som ligger i evangeliet, et kall som mange avslår. Det dreier seg om det indre, bevisste kallet som Gud selv står for. Alle predestinerte blir kalt på denne måten. Predestinasjonen inkluderer Guds beslutning om at personen vil motta denne effektive kallelsen. Guds kall baserer seg ikke på at Gud på forhånd vet hvordan personene vil reagere på kallet. De som er kalt er både rettferdiggjort og kan være sikre på at de vil bli herliggjort. Ordet herliggjort – gloryfied – står i fortid og det betyr at Gud vet at arbeidet allerede er så godt som utført.

Når Gud viser miskunn eller medlidenhet angår det ikke en person som belønnes for egen innsats. Det dreier seg om Guds suverene, frie nåde, grace, en nåde som strekkes ut til å omfatte til personer som er moralsk ute av stand til å foreta noen som helst akseptabel standard overhode, Rom 1. 18-3, 3. 20. Gud skylder ikke noen medlidenhet så det foreligger ingen urettferdighet hvor medlidenhet ikke gis. Medlidenhet er Guds privilegium, prerogativ, den hviler på Guds frie valg, pleasure. Han skaper intet nytt ondt i Farao’s hjerte, Rom 9. 18, men overlater ham til de onde ønsker han allerede har utvist i sin dømmekraft. Dette utvirker så at Gud viser sin makt og ødelegger faraoens hær.

Skjelningen mellom de utvalgte og de som ikke velges, the reprobate, ligger ikke i dem selv, for alle er gjenstand for Guds vrede, men helt ut eller helt og fullt ut i Guds vilje.

Reprobasjon er den evige beslutning Gud i sitt evige råd har fattet hva angår de syndere han ikke har utvalgt til livet. Gud har besluttet å ikke forandre dem. De vil fortsette i sin synd og til sist bli dømt for hva de har gjort. I noen tilfeller begrenser Gud den innflytelse som ligger på en person og som forhindrer ham fra ekstrem ulydighet. Dette kalles «å forherde» og er i seg selv en straff for synder, Rom 9. 18, 11. 25, Salme 81. 12, Rom 1. 24, 26, 28. Reprobasjon læres i Rom 9. 14-24, 1 Pet 2. 8.

Sproul’s 5 points, s 186:

Ifølge det reformerte synet utføres gjenfødelsen av Gud og ved ham alene. Synderen er helt passiv i prosessen og gjenfødelsen er et eksempel på operativ nåde. Ethvert samvirke vi sier overfor Gud skjer etter at Gud har gjennomført gjenfødelsen. Selvsagt reagerer vi på Guds arbeid her. Vi reagerer på samme måte som Lazarus gjorde da han kom ut levende, fra å ha vært død, fra gravhulen. På samme måte trer vi ut av vår grav som spirituelt døde. Vi reagerer også når vi hører Jesus kall. Vår gjenfødelse utelukker ikke et slikt svar, men kallet er slik designet at det gjør vårt svar ikke bare mulig, men sikkert. Vi hverken kan eller vil imidlertid reagere positivt hvis vi ikke først mottar gjenfødelsens nåde. Gjenfødelse må skjer først før det komme noen positiv reaksjon i form av tro.

Arminianismen reverserer frelsens orden, the order of salvation. Der kommer troen foran gjenfødelsen. Man må på en måte fri seg selv fra lenkene før man kan bli «født på ny», som det heter og som kan oppleves som en belønning for å ha reagert på et tilbud om nåde. Men poenget i reformert tanke er at hvis synderen nekter å ta imot nåde eller nekter å samarbeide med den, så er nåden fånyttes.

s 88: Hva det menneske som ikke er gjenfødt trenger for å komme til tro, er gjenfødelse. Dette er den nødvendige nåde. Den er sine qua non for frelsen. Med mindre Gud forandrer det syndefulle hjertets disposisjon, kommer jeg aldri til å velge å samarbeide med nåden eller motta troen på Jesus Kristus. Hvis Gud kun tilbyr å forandre hjertet, hva vil det bety for hjertet mitt når hjertet mitt da like vel står Gud imot? Hvis han bare tilbyr meg å forandre hjertet mitt, hva vil det gagne når hjertet fremdeles stritter imot? Frelsende nåde tilbyr ikke frigjøring, den frigjør. Det er det som nåden så nådefull. Frelsende nåde ikke bar tilbyr gjenfødelse, den gjenføder. Gud gjør ensidig og fra sin side for oss hva vi fra vår side ikke makter å gjøre selv. Denne nåde er uimotståelig i den forstand at syndere ikke er i stand til å motstå synden. Selv om synderen er åndelig død, forblir han biologisk sett levende og «kicking». Skriften antyder at synderen alltid motsetter seg Den hellige ånd. At nåden sies å være uimotståelig betyr at synderens motstand ikke kan er sterkere enn Åndens formål eller hensikt. Gjenfødelsens nåde er uimotståelig i betydningen uovervinnelig. Den kreer intet samarbeid fra vår side og den er monergistisk. Vi kan ikke gjøre noe for å gjøre den ineffektiv. Dens effektivitet ligger i den sen selv, ikke i oss. Vi er passive i forhold til vår egen gjenfødelse. Den uimotståelige nåden kalles også den effektive kallelse.

Litt om forsoning eller Atonement, et begrep som ikke alle reformerte liker så godt, fordi det er et engelsk konstrukt og fordi begrepet i visse miljøer tolkes innskrenkende i forhold til Jesu blod som vredestiller i forhold til Gud:

Vi har krenket vår Skaper, hvis natur det er å hate synd, Hab 1. 13, Jer 44.4, og – hvis natur det er - å straffe den som begår synder, Salme 5. 4-6, Rom 1. 18, 25, 2-9. Men Gud besørger selv botemidlet mot synden ved å åpenbare forsoning, atonement, dv såpe for Guds nåde og medlidenhet. Forsoning er gjenforening, reconciliation, mellom to parter som har kommet bort fra hverandre og som er blitt fremmed overfor hverandre, den er en gjenopprettelse av en brutt relasjon, ved bla at det erlegges en erstatning for skade som er gjort og ved å stryke ut overtredelser.

Kristus forløste, redeemed, sitt folk ved hjelp av en løsepenge, Han død var den pris som ble betalt for at vi skulle bli slaveriet under synden og fra den skyld som skylden medfører. Korset «propiated» Gud, dvs «blidgjorde» eller kanskje «stagget Guds sinne» og gjorde ham forsonet – som fikk Gud til å forsone seg - med syndere ved å fjerne syndene fra Hans åsyn. Den lidende Kristus tok opp i seg vår identitet og utholdt den rettferdige gjengjeldelse fra Guds side som han tok på seg. Kristus lidelse var en erstatning for den lidelsen eller den straffen vi skulle ha gjennomlevd og betalt for. (‘Sproul’s bibelkommentar Bibelkommentarer s 1617 fff).

Effektiv kalling, effectual - eller irresistible - calling, og omvendelse:

Sproul: Kallet tar syndere ut av døds- og syndetilstanden ved Guds – Jesus Kristi - ord og ånd og bringer dem inn under nåden og frelsen. Han opplyser deres sinn åndelig og frelsende måte slik at de forstår dette med Gud, (the things of God), idet han bytter ut deres steinhjerter og i stedet gir dem et hjerte av kjøtt, og idet han fornyer deres viljesretning og ved sin allmakt «tvinger» eller «nøder» ? dem, determining, til å gjøre det gode og idet han rent faktisk, effectually drawing, sleper eller drar dem til Jesus Kristus, men likevel slik at de kommer frivillig fordi de ved Guds nåde, grace, er blitt gjort villige, (beeing made willing by His grace).

Det som beskrives her er den prosess som utgjør kristen omvendelse, en prosess som innebærer å bli opplyst og «født på ny», regeneration og dette å bli gitt en nye viljesretning. Hele prosessen settes i gang og fullføres ved Guds frie vilje, (a sovereign work of God), effektuert ved Den hellige ånds kraft. Prosessen tilsvarer det Paulus beskriver som «å bringe eller føre noen til tro» og hans bruk av ordet «kalt», som betyr «konvertert», converted, dvs på norsk «bli omvendt». Rom 1.6, 8.28, 30; 9. 24, 1 Kor 1.9, 24: 7, 18, 21; Gal 1.15; Ef 4. 1, 4; 2 Tess 2. 14.

Kallet er forskjellig fra en invitasjon lignende den Jesus beskriver i parabelen om bryllupsfesten, Matt 22. 14. Effektiv kalling er en spesifikk handling fra Guds side som – med nødvendighet – fører til dette «å bli født på ytt», regeneration. Den kan ikke motstås, John 10, 3, 4. Gud i Kristus blir den ene gjenstand for kjærlighet og hengivelse. Det nye livet blir dermed et faktum. (se s 1747 i Reformation Study Bible v Sproul).

For å komme oss over på luthersk grunn og her fra Thestrup Jensen Bibelordbok om hva nåden innebærer.

Hebr chen og hesæd er velbehag, yndest, gunst, godhet. (Også: barmhjertighet). I latin gratia klinger betydningen takk og ynde.

Nåde brukes nesten alltid som forkynnelse og forherligelse av Guds tilgivende kjærlighet mot syndere som egentlig har gjort seg fortjent til hans straff. Utvelgelsen av Israel har sin grunn i Guds nådige rådslutning. Guds grunnløse, umotiverte kjærlighet, selv om «betingelse» også kan hefte ved. Nådens innhold tenkes om en timelig lykke, seier for Israel, lives trivsel og fremgang. Guds underfulle trofasthet mot folket tross dets opprør, hovmod, tross, uforstand og ulydighet.

NT: Gud trer, i nåde, i samfunn med syndere og Jesus sprenger i ord og handling lovens gudsforhold og setter nåden i stedet. Nåde og fortjeneste utelukker hverandre, Rom 4, 4. Nåden betyr at frelsen er tatt ut av vår hånd og lagt over i Guds, Ef 2. 8. Derfor er all vår ros utelukket. Nåden skaper mennesker som priser Gud alene. Den er vendt mot alle mennesker, Tit 2. 11: Rom 11. 32, men den er ikke et allment forhåndenværende sinnelag hos Gud. Den trer frem i Guds nådes handling i hele sin fylde ved at han sender sin Sønn. I kr åpenbares nåden i hele sin fylde, Rom 5. 15, 2 Kor 8,9. Ved nåden får vi tilgivelse og håp, Nåden betyr at synderen får «stå utenfor seg selv overfor Gud).

Hva med omvendelsen? Det heter f eks i Ap gj 2. 37: Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Menn og brødre, hva skal vi gjøre?» 38 Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. 39 For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg.»40 Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: «La dere frelse fra denne vrange slekt!».

Betyr ikke dette at for å komme til troen, så må man omvende seg, dvs ta et eget initiativ, ordet på gresk er metanoia? Betyr det ikke at nåden kommer i annen rekke, at man først må tro for så å få nåde?

Ron Rhodes, en kalvinist, forklarer: «Til syndenes tilgivelse» direkte oversatt kan bety to ting: At man døper seg for å få tilgivelse eller fordi man allerede har fått tilgivelsen, dvs frelsen eller nåden. s 213. Den siste betydningen eller oversettelsen passer som vi ser best inn i den reformerte tenkemåte eler tolkning.

Hvordan oppfatter man så begrepet omvendelse i luthersk tradisjon? I Thestrup Pedersen Bibelordbok, omtaler man omvendelse som «bot»: Jesu forkynnelse av Gudsriket er et siste endegyldige kall til bot for Gud. Jesu botsforkynnelse går skarpt imot fariseernes lovmessige forståelse av omvendelsen. Fariseerne rettet kravet om omvendelse utad mot de andre, de frafalne, gjorde boten til en betingelse for å erverve Guds nåde; først må du gjøre bot, så vil Gud være nåde mot deg. Jesus forkynner det motsatte: Gudsrikets komme er betingelsen for menneskets omvendelse. Jesus sier ikke: omvend dere for at Guds rike må komme, men: omvend dere, for Guds rike er kommet nær, Mark 1. 15. Boten er ikke noen betingelse for den nye tingenes tilstand, men en følge av den. Guds rike er Guds frie nådige komme til insolvente skyldnere, Mark 2. 17, Matt 18, 27, og omvendelsen er tilsvarende de hjelpeløses mottakelse av riket som gave, Matt 18. 3., s 31f.

Vi ser her tanker formulert som kan minne mye om de tanker og tolkninger av nåden og omvendelsen som kalvinister eller de reformerte har på programmet. Nåden er til syvende og sist et monergistisk verk. I Fadervår ber da også alle kristne om «Komme ditt rike», ikke om «komme vårt – eller mitt - rike», for å antyde hva det her dreier seg om, på grunnfjellet av troen.

En norsk teologiprofessor som har vært litt opptatt av ny-kalvinisme, Arne Helge Teigene, påpeker at kalvinismens oppfatning er at det som skapes i mennesket ved gjenfødelsen ikke kan gå til grunne eller dø. «Det» er uforgjengelig. Dette begrunnes i Guds frelsesvilje og evige bestemmelse om den enkelte. Iflg Luthersk oppfatning kan troen dø og den derfor må holdes i live av nådens midler. Det lutherske trosbegrep er annerledes enn det kalvinske, den betraktes ikke som en funksjon av den gjenfødte, udødelige og omskapte vilje, men som selve senteret i det kristne livet. I luthersk teologi betraktes tro og gjenfødelse som samme sak. Gjenfødelse er med andre ord det samme som å komme til tro på Jesus Kristus. I luthersk lære kan imidlertid den som ikke bryr seg om Ordet falle fra fordi man vender seg bort fra de midlene Gud bruker til å holde troen levende. Den kalvinske lære viser til Guds forutbestemmelse av den enkelte til tro. I luthersk tenkning er teksten en beskrivelse av de troende, de som er Jesu får er de som vedvarende hører hans røst og så lenge de hører ordet kan de ikke falle fra.

Teigen kan ikke se at kalvinismen har rett når den hevder at mennesker ikke kan stå mot nåden eller kallet til omvendelse.

Etter min mening er dette et nokså overflatisk syn på sakene. Teigen ser ikke «bakenfor», han går ikke fundamentalt nok til verks, han befinner seg for mye i «de sekundære årsakers» domene enda Bibelen og dens budskap oppfordrer nettopp til å se tingene litt mer i evighetens perspektiv, slik dette blir fremlagt i Biblene selv, sett i lys av inkarnasjonen, korset og Guds allmakt, allvitenhet og skaper av alt.

Teigen trekker inn Johan Gerhard, en luthersk «apologet» på 1600-tallet, for å belyse forholdet mellom Gud og synden f eks ved å avvise reformatoren Zwingli’s påstand om at Gud er hevet over sin egen rettferdighet og lov og derfor kan tillate seg det onde. Denne oppfatningen vil splitte læren om Guds enhet hevder Gerhard. Gud har ingen skjult agenda som innebærer at han vil at noen skal synde, Gud hever seg ikke over sin egen lov og sin egen rettferdighet, men han handler i samsvar med sin lov og sin rettferdighet. «Selv om Gud ikke mottar loven fra noen overordnet, så vil han like vel ifølge sin egen natur som er god og rettferdig, slik hans rettferdighet er åpenbart or oss som i et speil … hva som for oss er loven er for Guds hans egen natur: Ellers ville han «benekte» seg selv. (min oversettelse, s 46.

Ifølge Gerhard er Gud aldri årsak til den onde handling og har ikke bestemt at denne skal skje. I henhold til dette avviser luthersk teologi læren om at Guds forutviten er kausal.

Luther i Den trellbundne vilje:

Gud er riktignok ikke i stand til å gjøre ondet, og han gjør bare ond via onde mennesker. For den som selv er god, kan ikke gjøre ondt, men han bruker ikke desto mindre onde som verktøy, som ikke kan unnslippe draget og på virkningen fra hans makt. Det er altså i verktøyet, som Gud ikke lar ligge ubrukt, at feilen ligger for at onde ting skjer, med det er Gud selv som setter dem i bevegelse.

Teigen: Luthers lære om at Gud ikke er årsak til synden, fører til en forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og synd, som er annerledes enn de kalvinske. Klassisk kalvinsk teologi ser på Guds forutviten som kausal, mens luthersk teologi ikke gjør det. Den forutsetter at mennesket virkelig står overfor reelle valg i forhold til synd. I større grad enn kalvinismen tilskrives derfor mennesket personlig ansvar for sine egne handlinger og sine valg, skriver Teigen.

Jeg er ikke enig med Teigen. Han forstår ikke poenget med forutviten og tenker ikke ut over boksen. Gud gir mennesket alt av fri vilje som tenkes kan, i nåden, eller til å bryte en nåde som allerede ikke er gitt av Gud. Kristentroen forutsetter at Guds vilje slår igjennom uansett og at den troende – i autentisk nåde – aldri kan falle i fra og begå synd. At Gud ikke-velger noen, innebærer at Gud vil dette – Han kan ikke ikke-ville det ut fra sin godhet eller kjærlighet - og Gud vil derfor også synden, noe annet er flisespikkeri. Teigen formuler da også dette: «Og møte med Guds godhet fremprovoseres like vel menneskers ondskap, helt i tråd med Gerhard».

Teigen om arvesynden: Det er ikke mulig å holde fast ved læren om arvesynden uten at vi samtidig tror at det første mennesket eksisterte, at de virkelig falt og at de er opphavet til hele menneskeslekten.

Synden består ikke først og fremst i en mangel på kunnskap eller mangel på evne til å gjøre det gode, men at mennesket innerst inne har trang til å gjøre det onde.

For øvrig: Lutherske teologer kritiserer ofte kalvinismen for å tenke kausalt, men reformerte teologer er like flinke til å understreke at det her gjelder å tenke logisk: Nåden kommer – ut fra det teologiske systemet man tenker innenfor og ut fra det menneskesyn og den virkelighetsoppfatning man har – før troen. Dette gir etter min mening et større perspektiv enn det som man vanligvis operer med i debatter om frelse, nåde, predestinasjonen og dens grenser, dens virkemåter og «virkeområde» og utvelgelsen generelt.

Det kan her være et a propos at Den reformerte kirke har et noe annet syn på sakramentene enn den lutherske kirken, for ikke å nevne katolisismen, som minner mer om det lutherske synet enn det reformerte. For kalvinister flest og andre reformerte kan sakramentene ikke regne som et «sikkert» nådemiddel. Dåpen sett som et sakrament har aldri kunnet frelse noen, heter det. Mennesket tilbys et paktsforhold til Gud, det kalles convenant theology. Man taler da om «ordinances» der hvor lutheranerne og katolikkene taler om sakramenter. Luther godtok bare to sakramenter, dvs handlinger eller ritualer innstiftet uttrykkelig av Jesus selv i Skriften. Katolikker regner som vi vet med 7 ulike sakramenter. Kirken kaller seg da også gjerne en sakramental kirke.

Om Calvin i Goodfrey, Reformation Sketches:

Visshet – eller certainty – er viktig for Jon Calvin: Tro på Kristus «garanterer» - brings certainty – om at den troende står i et Far-Sønn forhold til Gud. Troen bringer glede og visshet – assurance – at vi står i et rett forhold til Gud. Den kristne kan og må være sikker på at han befinner seg i en nådetilstand. Den kristne kan også være sikker på at han er utvalgt, men intet er mer forkastelig enn å forsøke å uteske Guds hemmelige rådslutning for dermed å tilegne se kunnskap om vår utvelgelse eller at vi er utvalgt.

Calvin begynner som det katolske «Trent-konsilet» begynner med, med spørsmålet om nåden i relasjon til rettferdighetsgjørelsen. Han innrømmer at mennesket etter fallet har en egen vilje, men at denne er død i synden. Den er ikke fri til å samarbeide med Guds nåde. Nåden må derimot pånyttføde viljen. Guds nåde gjør mennesket villig; Guds nåde er suveren og uimotståelig. s 82 ff, også om tro. Han avviser den katolske kirkens skjelning mellom «formed and unformed faith».

Trent: Den kristne er rettferdiggjort ved nåde, grace, men menneskets frie vilje, selv om den er svekket i og med synden, kan og må samarbeide med nåden, grace.

Troen er en sak for intellektet og kombinerer kunnskap med istemming – assent - til sannheten. Slik tro, kjent som uformet tro, kan ikke rettferdiggjøre. Når troen forbindes med kjærlighet, er den en formet tro og en tro som kan rettferdiggjøre. Troen alene kan ikke rettferdiggjøre, men tro og kjærlighet kan det. Den kristne kan oppfylle Guds bud. Den kristne kan ikke være sikker på – eller ha visshet for – at han tilhører de utvalgte eller at han vil «holde ut til enden», persevere, (eller stå eller bli stående i nåden til enden).

Vi sper for presisjonens og det generelle perspektiv på med litt av hvert fra et Katolsk leksikon, om Grace eller nådens mange fasetter i seg selv:

Aktuell nåde: En midlertidig overnaturlig intervensjon fra Guds side for å opplyse sinnet eller styrke viljen til å utføre overnaturlige handlinger som fører til himmelen

Effektiv nåde: Den nåde som den frie vilje slutter seg til slik at nåden bevirker den guddommelig intenderte effekt. Det er enighet om at den effektiv nåde ikke krever mennesket medvirkning av dets vilje eller at denne nåden ødelegger menneskets frihet. Gratia is favor freely given.

I striden mellom dominikanerne ledet av Banez, 1528-1604, og jesuittene ledet av Molina, 1525-1600) vare det ingen enighet om hva det er som bevirker en aktuell nåde til å bli en effektiv nåde. B mente at effektiviteten av en slik nåde avhenger v nådens karakter i seg selv; M mente det at det var avhengig av gitte fakta og ydt under omstendigheter som Gud forutser å være kongruent med disposisjoner den personen har som mottar nåden. De var imidlertid enig i at effektiv nåde ikke nødvendiggjør viljen eller at den ødelegger menneskets frihet.

Grace/ nåde/ charis: the condescension or benevolence shown by God toward the human race: også den ufortjente gave som utgår fra denne benevolente disposition. En totalt gratuitous gave som mennesket ikke har noe som helst krav på. Den refererer til noe mer enn de gaver naturen kan gi, slikt som en velsignet god helse f eks. Nåden er overnaturlig gave som Gud gir ut fra seg selv, benevolence, med tanke på det rasjonelle menneskets evige frelse. Gaven overgår det skaptes krav, væren og makt og består av helliggjørende nåde, de inngytte – infuserte - dygdene, Den Hellige Ånds gaver og aktuell nåde. De er helt nødvendig midler for å nå beatific vision. Sekundært består de også i miraklenes gaver og profetier og helbredelser og den førnaturlige tilstand av frihet fra concupiscence. Intet skapt har krav på beatific vision.

Habituell nåde, habitus er noe man har eller eier, en tilstand, karakter, fra habere, å ha: Konstant overnaturlig kvalitet eller egenskap i sjelen som helliggjør en person inherently og som gjør ham rettferdig og velbehagelig for Gud, også kalt helllig-gjørende eller rettferdiggjørende nåde.

Justifying grace, rettferdiggjørende nåde: Den nåde som gjenoppretter en persons vennskap med Gud, enten for første gang, som i dåpen, eller etter dåpen, som gjennom botens sakrament.

Sakramentell nåde: Nåden som blir ydt gjennom en gyldig sakramental handling.

Sanctifying grace: Den overnaturlige tilstand som bli inngydt (?)av Gud og som bor – inhers - permanent i menneskets sjel. Den er ingen substans, men en virkelig kvalitet som blir en del av sjelens substans. Den skiller seg fra the virtue of charity, fordi charity tilhører viljen; sanctifying grace tilhører hele sjelen, sinnet, viljen og affeksjonene. Den gir delaktighet i det guddommelige livet. Den er livet med Kristus, zoe.

Barth og Küng – en reformet og en katolsk teolog - er enige om at nåden er en infution, hva nå infution da måtte betyr, det letteste er vel kanskje å oversette med infusjon her, som å «helle over», altså noe som skjer utvendig og ikke reelt sett innvendig som en substansiell forandring.

Sufficient grace: Aktuell nåde avgrenset fra den overnaturlige effekt som den ble gitt. Den kan derfor innebære den nåde som ikke tilfredsstiller kriteriet for adekvat samarbeide fra mennesket som mottakers side og derfor er den bare tilstrekkelig, men ikke effektiv. Den vil sette en person i stand til å utføre en prisverdig handling, men som like vel avstår fra å samarbeide.

Indwelling: Tilstedeværelsen av DHÅ i en person som er «in the state of grace». Han er ikke bare tilstede bare gjennom de skapte nådegavene, men ved Hans ikkeskapte guddommelige natur. Den personlige «indwelling» produserer ikke en substansiell, men en aksidential union med de rettferdiges sjeler. Det gjelder alle tre personer i treenigheten … Effekten av «indwelling» utgjør helliggjørende nåde, som er det skapte resultat av den uskapte nåde ved Guds nærvær. Cath Dic s 194

Om barnedåp: Ved dåpen mottar barnet helliggjørende nåde og dydene tro, håp og kjærlighet (charity), og Den hellige ånds gaver. Cath Dic s 195.

https://neitilislam.blogspot.com/search?q=sproul

https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

For de aller mest perplexe, eller vitebegærlige og muligens sannhetssøkende:

INTRODUCTION.

Genesis 8:15 through 9:17

In our study of God's covenant we have on previous Lord's Days spoken of different matters. We have seen that the covenant is not a contract or agreement, but a relationship; that the origin and source of God's covenant with His people is in the Divine Trinity and in the relationship between the three Persons of the Trinity; that Christ in our flesh is the Mediator of the covenant; that there is only one everlasting covenant of God; and that the one covenant of God has different revelations or dispensations throughout history.

We have also seen that the first revelation of the covenant was to our father Adam in paradise, a dispensation of the covenant that is sometimes referred to as "the Covenant of Works." When Adam fell God revealed His covenant faithfulness to Adam and Eve and their descendants in His dealings with them and in the promise of Genesis chapter 3 verse 15. But after that there was not another significant revelation or dispensation of the covenant until the time of Noah.

Genesis chapter 8 verse 15 through Genesis chapter 9 verse 17 record the revelation of the covenant that God gave to Noah. That covenant with Noah has some unique features, so much so that it is sometimes difficult to see how it can be a revelation of God's one everlasting covenant of grace. It seems at first glance to be, as dispensationalism teaches, a separate covenant altogether, especially because God speaks of this covenant being established with "every living creature of all flesh" (Genesis ch. 9 v. 15), "of the fowl, of the cattle, and of every beast of the earth."

I will, therefore, be speaking of this revelation of God's covenant as His "Covenant With Creation". In speaking of that covenant, I wish to show you three things. First, I want to show that there is such a covenant of God with the creation and that it is part of God's one everlasting covenant of grace. Secondly, I would like to point out some of the unique features of this covenant of God with creation. Especially I want to connect this revelation of the covenant with the work of Christ as the Mediator and Head of the covenant. And, thirdly, I want to answer the question, "Why does Scripture speak of that covenant?" It might seem to you and me, that even if there is such a covenant of God with the creation, that it has nothing to do with US. But if you keep this question in mind throughout our study, you will not only see that Scripture has an answer for it, but perhaps you will even come to the answer before I do.

In our study, then, we will be looking not only at Genesis chapters 8 and 9 but also at some other Old and New Testament passages that shed God's light on Genesis chapters 8 and 9. Those passages are Jeremiah chapter 33 verses 19 through 26, Romans chapter 8 verses 19 through 22, Colossians chapter 1 verses 19 through 21, and Revelation chapter 21 verse 1. May God speak His Word to us in them.

EXPOSITION. . . .

I. THE FACT OF THIS COVENANT:

First: Turning to Genesis chapter 9 verses 9 and 10, we read there what God said to Noah: "And I, behold I establish my covenant with you, and with your seed after you." That is not much different from what God said to others with whom He established His covenant, to Abraham, (Genesis ch. 17 v. 7), to David (Psalm ch. 89 v. 3 and 4), to Israel (Exodus ch. 6 v. 4 and 5), or to us (Acts ch. 2 v. 39). However, in Genesis chapter 9 verse 10, God adds "and with every living creature that is with you, of the fowl, or the cattle, and of every beast of the earth with you, from all that go out of the ark. . . ."

God is saying: "I will establish my covenant with the birds, with the cattle, and with all the beasts of the earth." That is what we are referring to as God's "Covenant With Creation." And God speaks of that covenant with creation again in the verses that follow, especially in verse 13 (of Genesis ch. 9): "I do set my bow in the cloud, and it shall be for a token of a covenant between me and the earth." And again in verse 15 God shows us plainly that the covenant referred to is not only His covenant with Noah and Noah's descendants. His covenant embraces "every living creature of all flesh."

The rainbow is the sign of that covenant. When you see a rainbow in the heavens, it arches over the whole earth embracing, as it were, the whole order of created things. Arching over God's world it is a sign that He has a covenant with the creation.

Second: We should see, that even though this covenant is established with every living creature, it is not a different covenant from the covenant that God establishes with His people. In Genesis chapter 9 verses 9 and 10 God does not establish one covenant with Noah and His descendants and another with the creation. It is all one covenant. Not only that, but it is the same covenant that God established with Abraham, with Israel, with David and with us in Christ. The same language is used here in Genesis 9 that is used with every revelation of God's covenant in Scripture, "I will establish my covenant with you and with your seed after you" (cf. as above, Genesis ch. 17 v. 7, Exodus ch. 6 v. 4 and 5, Psalm ch. 89 v. 4 and 5, and Acts ch. 2 v. 39).

That language, "I will establish my covenant with you, and with your seed after you," is the usual language of the covenant, and identifies this revelation with every other revelation of God's covenant in Scripture. Only, here in Genesis chapter 9 the covenant is also "with every living creature that is with you." That makes this revelation of the covenant unique. It is not the revelation of a different covenant, but it is a new and different revelation of that one everlasting covenant of God.

Third: Nor is Genesis chapter 9 the only passage that speaks of this covenant of God with the creation. Jeremiah chapter 33 verses 19 through 26 also refers to it. In turning to Jeremiah chapter 33, I want to remind you of that question I asked at the beginning; "What does this covenant of creation have to do with us, and what profit is there for us in speaking of it?" To some extent Jeremiah chapter 33 answers that question and so we will be coming back to Jeremiah chapter 33.

Now, however, I want to show you that Jeremiah does speak of such a covenant.

In Jeremiah chapter 33 verses 20 and 21, God speaks of His covenant of the day and of the night: "Thus saith the Lord, if ye can break my covenant of the day, and my covenant of the night, and that there should not be day and night in their season, then may also my covenant be broken with David my servant, that he should not have a son to reign upon his throne." God refers to that covenant again in verse 25.

There is, then, a covenant of God with day and night - a part of God's creation. What is more, the Word of God tells us in the rest of Jeremiah chapter 33 that the covenant with day and night involves God's appointing the ordinances of heaven and earth (vs. 25). In other words, when God appointed the law (ordinance) that sets the sun in its place in the heavens, and the moon and stars also, then He was making a covenant with the day and night. And so it is with all the so-called "laws of nature." They all belong to God's ordinances of heaven and earth and are part of His covenant with creation, just as His moral laws are part of His covenant with His people (Deuteronomy ch. 5 v. 2 and 3).

We see, too, from Jeremiah chapter 33 that this covenant with creation was not first made with Noah, but goes all the way back to the beginning when God first appointed those ordinances of heaven and earth. It was to Noah, however, that God first revealed this part of His covenant, and He revealed these things to Noah because at the time of the Flood He changed some of the ordinances of that covenant, sending the seasons for the first time, giving the animals to man for meat, lifting the curse from the ground, but promising that He would not again change these ordinances "while the earth remained."

Romans chapter 8 verses 19 through 22 also speaks of the covenant with creation, but it takes us a step farther. These verses do not use the word "covenant" but the idea is there. The covenant comes into Romans chapter 8 verses 19 to 22 when the Word of God in those verses speaks of the final glory of believers in terms of sonship. In glory we will be "manifest as the sons of God" and will "enter into the glorious liberty of the children of God." The manifestation of the sons of God is the final realization and perfection of God's covenant, the highest glory of that covenant relationship in which God is our God and we are His people.

But if you read Romans chapter 8 verses 19 through 22 you will see that the creation also shall participate in that glory of God's people: "The earnest expectation of the creature waiteth for the manifestation of the sons of God!" The "creature" here refers to what we sometimes call the "brute creation" - sun, moon, stars, planets, flowers, trees, grass, beasts and birds. The brute creation "was made subject to vanity (= emptiness, uselessness)" (v. 20), that is, it no longer served the purpose for which God had created it, and that as a result of man's sin. This happened, "not willingly, but by reason of him who hath subjected the same in hope." In other words, this did not happen to the brute creation by its own act of willful disobedience, but came about as a result of Adam's sin (cf. Genesis ch. 2 v. 17 and 18).

Nevertheless, even the creature is not without hope. Its hope is, as Paul says in verse 21, that "the creature also itself shall be delivered from the bondage of corruption into the glorious liberty of the children of God." That will be the final realization of what God was talking about when He spoke to Noah in Genesis chapters 8 and 9. The creature itself also shall be renewed and glorified with God's people. Then God's covenant with creation will be consummated! That covenant, too, is sure and everlasting!

Colossians chapter 1 verses 19 through 20 takes us even further into this truth. Verse 19 tells us that it is the eternal good pleasure and purpose of God that "in Him (that is, in Christ) should all fullness dwell. Verse 20 makes it clear that the all fullness does not only include the fullness of God's elect people, but the fullness of all things on earth and in heaven: "And, having made peace, through the blood of his cross, by him (by Christ) to reconcile ALL things unto himself; by him, I say, whether they be things in earth, or things in heaven."

Now, you might say, Is not that a reference to God's elect people and to the elect angels? Are not they the "all things" to which the Word of God refers? But the next verse makes it clear that God's elect people are not even under discussion in verse 20! It is not until verse 21 that Paul begins to speak of God's elect people: "And you," he says, "that were sometimes alienated and enemies in your mind by wicked works, yet now hath he reconciled. . . ." You too! but not only you! God's purpose encompasses all things in heaven and in earth!

And that this purpose has to do with His covenant we see from the word "reconciliation." That is very much a covenant word in that implies a relationship, first established, then violated, and finally restored again. So, when God speaks of reconciling all things to Himself by the blood of Christ's cross, He is no doubt speaking of the fact that He will keep covenant with them forevermore.

Revelation chapter 21 verse 1 also speaks of these things. In the last chapters of Revelation the Word of God takes us beyond the history of this present world to those things that "eye hath not seen, nor ear heard" (1 Cor. ch. 2 v. 9), things that God has prepared for those who love Him. In speaking of such things Revelation 21 speaks first of a new heaven and a new earth. When John sees the new Jerusalem (according to verses 9 and 10, the Church, the Bride, the Lamb's wife) he sees also a new heavens and earth. The purpose and covenant of God, you see, have to do not only with the church, that holy city in which God dwells with His people and is their God, but with all things. His covenant embraces not only the new Jerusalem and all those who dwell therein, but the whole of the created order, cleansed, renewed and glorified!

Revelation chapter 21 verse 1 is an important verse because it explains something that puzzles a lot of people and leads them astray. They look at passages from the Word of God, especially in the Old Testament, passages like Isaiah 11, that speak of the lion lying down with the lamb, and the bear with the calf, and they conclude that there must be some future earthly kingdom which we are still waiting for - a kingdom in which some of the effects of sin will be overcome in this present world. But Revelation chapter 21 reminds us that such passages are not talking about this present earth, but about the new heaven and the new earth - that heaven and earth "wherein dwelleth righteousness" (2 Peter ch. 3 v. 13). In that new heaven and earth the lion will indeed lie down with the lamb, for "the creature also shall be delivered . . . into the glorious liberty of the children of God."

That, very briefly, is a review of what the Scriptures teach concerning God's covenant with creation, first revealed in all its splendor to Noah in Genesis chapters 8 and 9 - not a second or third covenant, but part of the one everlasting covenant of God, a covenant that embraces the whole created order.

II. THE UNIQUE FEATURES OF THIS COVENANT

So then, by way of continuing to look for an answer to the question, "Why does Scripture speak of this covenant of creation?" we must see first several other truths that Scripture teaches concerning this covenant. We begin by going back once more to Genesis chapters 8 and 9.

From the last verses of Genesis chapter 8 we learn that this covenant is most emphatically in Christ. You would expect that, of course. If this covenant is simply another facet of the one everlasting covenant of God, it must be in Christ. We learn that this is so from Genesis chapter 8 verses 20 and 21: "And Noah builded an altar unto the Lord; and took of every clean beast, and of every clean fowl, and offered burnt offerings on the altar. And the Lord smelled a sweet savor; and the Lord said in his heart, I will not again curse the ground any more for man's sake. . . ." And please understand that everything that God says and does in revealing this covenant of creation follows from the fact that God smelled a "sweet savor" in those sacrifices of Noah.

I hardly have to tell you that the sweet savor God smelled in the sacrifices of Noah was not the savor of burning flesh, but the sweet savor of Christ who was pictured in those sacrifices. All the promises and revelation of God concerning this covenant result from that. This covenant of God with creation is, therefore, is as firmly established in Christ, as those aspects of God's covenant that concern us.

Colossians chapter 1 says the same thing. I did not say much about those verses when they were under discussion earlier on, but Colossians chapter 1 verse 20 says something that is not only difficult to understand but most amazing. Remember now that Colossians chapter 1 verse 20 is not talking about God's elect people, but about all other things in heaven and in earth. Only in verse 21 does Paul begin to talk about us. In verse 20 he is talking about everything else, angels, the brute creation - everything else but us, and he says, (please notice this) that all those things, too, are reconciled to God by Christ and by the blood of the cross! Not an easy passage to understand, is it?

It must, however, refer first to the fact that sin has dragged all things out of their proper relationship to God. The sin of Satan certainly affected the whole heavenly order (especially if Satan, as some believe, was the chief of the angels before his fall). The sin of man, too, had consequences for the whole world in which he lives, so that even the ground was cursed for his sake (Genesis ch. 3 v. 17). If you ever doubt the horror of sin, then you should remember that. For the sake of Adam's sin even the very ground on which he walked came under the terrible curse of God. That was true, of course, because Adam was Head and King of the earthly creation (Genesis ch. 1 v. 26).

Only through Jesus Christ and through the blood of the cross are all things brought back into their proper relationships to God and to the place God created for them. They are all reconciled to Him through Christ. That does not mean, of course, that Christ had to make atonement for birds, beasts, trees, and angels. The word reconciliation is not the same as the word atonement. It only means that because of man's sin and God's curse all things needed to be brought back into a proper relationship to God - they needed to be reconciled to Him and are reconciled in Christ.

We should notice, too, in this connection that "all things" in these passages has to be understood in the same way as the references in Scripture to "all men." In neither case does "all" mean "all without exception" but means "all without distinction." In other words, the "all" of Colossians chapter 1 verse 20 does not mean every individual thing that God created. In fact there is no ground at all in Scripture for believing that the individual trees and animals we have around us now will be in the new creation. But the "all" does mean that all things that God has created will be represented in the new heavens and earth.

There is a hint of this in Revelation chapter 4 verse 8, where John sees the throne of God in heaven in the midst of the four and twenty elders (the church), the seven spirits, the four beasts, and the angels. Those four beasts, the first like a lion, the second like a calf, the third like a man, and the fourth like a flying eagle suggest the same thing as Colossians chapter 1 verse 20. Wild beasts (the lion), domestic beasts (the calf), man himself, and flying fowls (the eagle) are all symbolically represented before the throne. It must be so in order that God may be ALL AND IN ALL for the glory of His Name.

All of this reminds us that God who created all things and put the whole earthly order under man's dominion, does not allow man, by his sin, to take ANYTHING away from Him. All shall be renewed and have its place in the new heavens and earth. All, in the end, will serve the purpose for which it was created. "The creature also shall be delivered from the bondage of corruption into the glorious liberty of the children of God" (Romans ch. 8 v. 21) and in hope of this it groans and travails together even until now" (v. 22).

This, by the way, is true Biblical universalism. Not every person shall be reconciled to God and glorified, but God will gathers "together in one all things in Christ, both which are in heaven, and which are on earth, even in him" (Ephesians ch. 1 v. 10). Thus, God's world, His Cosmos, will be saved, even though not every individual person or every thing in it will be saved.

III. THE PURPOSE OF THIS COVENANT

That brings us to our last point and to the question we asked at the beginning.

Why does Scripture speak of these things to us? What does all this have to do with you and with me? Is there any profit for us in knowing these things? Is not our only concern our own place in God's covenant and in the new heavens and earth? Why should we care that God has made a covenant with His creation and that in fulfillment of the covenant all things will be gathered in one in Christ?

Starting with Colossians chapter 1 verse 20, we see that Scripture speaks of these things to humble us. Colossians chapter 1 reminds us that we are not everything in the covenant of God. We have a place in that covenant, a very high place as God's own children, but we are not everything and must not think we are everything. God is so great, so high in glory, that His glory is revealed finally in the ingathering of all things. He must be ALL AND IN ALL. That, then, is first reason for speaking of these things, that by them we may learn humility before God.

The second is to assure us of God's covenant faithfulness.

Turning from Colossians back to Jeremiah chapter 33, we learn from that passage that God reveals His unchangeable faithfulness in His covenant with creation! Jeremiah tells us that God is faithful in His covenant of the day and night. Day and night have come in their turn for thousands of years because God is faithful. He keeps His covenant with the day and night so that those ordinances do not cease. Genesis chapter 8 verse 22 tells us the same thing: "While the earth remaineth," God said to Noah, "seedtime and harvest, and cold and heat, and summer and winter, and day and night, shall not cease."

So, in Jeremiah 33 the prophet says to us, "Do not you see that if God is faithful in such things He will also be faithful to you? How can you doubt the unchangeable faithfulness of your covenant God if He is faithful even in His covenant of the day and night? Do you not understand that though you are often unfaithful to Him, He will never be unfaithful to you? No more than you can break His covenant of day and night can you break His covenant of grace with you!" - "If ye can break my covenant of the day, and my covenant of the night, and that there should not be day and night in their season; then may also my covenant be broken with David my servant. . . ." (Jeremiah ch. 33 v. 20 and 21). That is the second reason why we must know these things, that we may be assured of and trust in God's faithfulness and grace and not in our own works or strength.

In Romans chapter 8 Paul looks at the matter a little differently. There Paul wants to show us how great the glory that shall be revealed in us really is. In verse 18 he says: "I reckon that the sufferings of this present time are not worthy to be compared with the glory which shall be revealed in us." Not worthy to be compared! It is not, however, always so easy to believe that, is it? We have only heard of and not seen that glory? How can we be sure it is really so great - worth everything? It is no so easy to believe that all "the sufferings of this present time," added up and weighed together, are not worthy to be compared with the glory that is coming - not when you think of all the suffering that is in the world at this moment!

Knowing our doubts, therefore, Paul sets out to prove that the glory God has prepared is indeed as great as he says. To prove it he speaks of a three-fold groaning. Beginning with verse 23 he speaks of our own groaning in hope as we wait for the "adoption" and "redemption of our body." That is one evidence or proof that the glory is very great. By the grace of God we desire that glory so strongly we groan while we must wait for it. You do desire and groan for it, do you not? The grace of God which makes you groan is one proof of the greatness of that glory that shall be revealed in you! In verse 26 Paul also speaks of the groaning of the Spirit as further proof of the greatness of that glory. Even the Spirit of God prays for that glory for God's people with unutterable groanings!

But here in verses 19 through 22 Paul gives another evidence of that great glory, the groaning of the creation. Speaking as though the creation is alive like we are, he describes it as groaning and travailing in hope for that glory that shall be revealed in US. That glory is so great that even the creation shall have a part in it and now groans for it. That is the proof, therefore that the glory to be revealed is indeed incomparable. You believe that, do you not? You must if you are to have hope in this life and patience in suffering.

Finally, and above all, the purpose of this revelation of God's covenant with the creation is to magnify our Lord Jesus Christ, to exalt Him, and to show (as Paul says in Colossians chapter 1) that He has the preeminence in everything. He is the One through Whom the whole purpose of the Father is realized. He is the "for whom and by whom all things were created," the One in Whom all fullness must dwell, and the One in Whom all things are gathered in One. Who, then, is like HIM? And being so exalted can we doubt that He also accomplishes the Father's purpose with us? Will we not also someday dwell in Him in whom all things must dwell? He who reconciles all things to God, is He not able also to reconcile us? Doubt Him not. He is exalted as a Prince and a Savior also by those Scriptures that we have studied this evening. Put your faith and trust in Him and you shall not be ashamed!

But it is not only Christ who is exalted and magnified by this covenant of creation. His blood is also - that blood of the cross of which Paul speaks in Colossians chapter 1 verse 20. If you understand what Paul is saying in that verse - that His blood is the means of reconciliation and peace for ALL things, for you also who believe in Him, then you will understand that there is NOTHING so precious as that blood of Christ. It is, as Peter says (1 Peter ch. 1 v. 18 and 19), more precious than gold and silver. Understanding that, you will see what power and value there is in the blood of Christ to reconcile all things unto God, and you also! Seeing that, you will smell what God smelled in the sacrifices of Noah, the sweet savor of Christ crucified, and that savor will never cease to be sweet to you.

That blood of Christ, the "blood of the cross" stands, therefore, as the focus and center of everything, not only of our redemption, but of the reconciliation of all things to God, to Whom alone be glory. May that blood be the focus of our faith, that upon which we depend today and always for life in the midst of death and for the hope of glory that eye hath not seen nor ear heard!

http://www.prca.org/sermons/genesis8.15-9.17.html

The Westminster Confession of Faith (WCofF) [Chapter 7.2] states: “The first covenant made with man was a covenant of works, wherein life was promised to Adam, and in him to his posterity, upon condition of perfect and personal obedience.” There are a number of key ideas presented in this short statement, including:

The existence of a covenant between God and Adam. This indicates that the authors believed that God’s dealings with men, from the beginning, have been structured in the form of covenant.
This covenant was the first covenant God made with man. This indicates that the authors believed that God made a number of covenants with mankind.
This covenant represented all mankind. This indicates that the authors understood that Adam’s covenantal headship was the basis for including Adam’s posterity under the obligations and punishments of the covenant.

In this paper I wish to address these ideas by answering the following two questions:

Did God in fact make a covenant with Adam, when there is no explicit statement that he did?
In what way is the “covenant of works” different from, or the same as, the other covenant administrations between God and man?

God Made a Covenant with Adam

For there to be a covenant between God and man, it is not necessary that it be explicitly named. Just as the Church has defined a term for the relationship between the persons in the Godhead—a trinity—so we can call a relationship between God and man a covenant if the constituent elements of a covenantal relationship are present. Even if the Bible does not call the relationship between God and Adam explicitly a covenant, it still may be one.

However, it is possible that the Bible does explicitly refer to the relationship between God and Adam as a covenant. In Isaiah 24.4-6 we read of the earth being cursed because the people had broken the everlasting covenant of God (v. 5). This statement of Isaiah may include an oblique reference to the covenant made with Noah (Gen 9.8-17). The curse mentioned in v. 6 may refer to curse that God promised (Gen 8.21-22) would never again fall on the ground. However, the reference to the curse on the earth appears to fit better as an allusion to the curse on the ground recorded in Genesis 3.17-19. If Isaiah is alluding to the curse made in the Garden of Eden, then it is reasonable to conclude that Adam broke the everlasting covenant and brought the curse on the earth. If Adam broke a covenant, then there was a covenant between God and Adam.

In Jeremiah 33.20, 25 God makes reference to a covenant that he established with the created order. It seems to refer to the week of creation, and it appears to indicate that a covenant has been in place from the time of creation. If this is the case, then it is possible that Psalm 8 provides us with information about the human representative in this covenant. Psalm 8 verses 3 and 4 tie the context of the Psalm to creation, and verses 5 and 6 identify man as a vassal with responsibilities over the creation on behalf of the Great King. Jeremiah 23 and Psalm 8 together appear to confirm that God made a Covenant of Creation and that man (Adam) was the recipient, or human (federal) representative, of that covenant.

In addition, in Hosea (6.7) we read: “Like Adam they have broken the covenant.” (NIV[1]) This passage has been translated differently in other translations of the Bible (e.g., “at Adam”, or “like men”). The reference to a geographic location is possible (i.e., the word “there” in the second part of the verse), but this introduces the problem of identifying the location of this place called Adam. Also, it is questionable if there is a warrant for rendering the preposition as “at” instead of “like.” The translation “like men” does not seem to make sense, since the effect of the comparison would be lost; for how can men do other than act like men, and the word adam is in the singular (even though it could be understood as a collective). If the translation of the NIV is accurate, there may be a reference here to the covenant made between God and Adam.

So it is possible that the Bible explicitly informs us that there was a covenant between God and Adam, and that this covenant is the Covenant of Creation.

The Elements of a Covenant are Present in Genesis 1 & 2

Even if the passages in Isaiah, Jeremiah, Psalm 8, and Hosea do not provide direct evidence for the existence of a covenant between God and Adam, this does not necessarily mean that such a covenant does not exist.

There are commands given to Adam in Genesis 1.28 and 2.16,17 which may in fact be the obligatory component of a covenant. It is true that they do not appear in the context of an expression such as: “Today I make a covenant with you ...” And it is true that a command alone is not a covenant. Nevertheless, the larger context (Genesis 1 and 2) in which these commands are placed does appear to provide all of the elements of a covenantal relationship.

Using one model of a covenant (adapted from the work of Meredith Kline[2]) we can find the following elements of a Covenant in Genesis 1 and 2:

Elements of a Covenant Found in the Genesis 1 and 2
PREAMBLE
The Great King (Suzerain) named	Gen 1.1
Initiated by the Great King: “and God said"	Gen 1.26-30; 2.3; etc.
The Great King’s presence with vassal: “God with us”	Gen 2.15, 16; with Gen 3.8
The vassal named: man to rule under God	Gen 1.26, 27
Title, designation	Gen 2.4; possibly Gen 1.1a
HISTORICAL BACKGROUND	Gen 1.1-2.14
TREATY RESPONSIBILITIES
Duties, obligations: Not to eat from the Tree of Knowledge of Good and Evil: perfect obedience required	Gen 1.28; 2.15-17
Blessings: eternal life	Gen 1.28, 29; 2.15, 22-25
Curses, penalty for transgression: Death	Gen 2.17 with Gen 3.14-19
RATIFICATION CEREMONY
Promise, oath: “when you eat of it you will surely die”	Gen 2.17
Names given, changed	Gen 2.7 (‘man’); with 3.20 ('Eve')
Eating a ‘meal’ from the tree of life	Gen 2.9,16,17; (compare Rev 22.2,19):
WITNESS
Sacramental signs, seals: The Sabbath[3] The Tree of Life	Gen 2.2, 3 Gen 2.9,16,17; with 3.22-24[4]
Descendants, heirs	Gen 1.28; (compare Gen 17.6)
Duration, time element	Gen 2.17: by implication it is a perpetual covenant (compare Isa 24.5)

A review of the elements associated with typical ancient covenants in Scripture shows that most of them can be associated (at least to an extent) with the relationship between God and Adam described in Genesis 1 and 2. Based on this correspondence, it seems reasonable to conclude that God made a covenant with Adam.

The fact that Adam was not consulted in the matter of making the arrangement does not mean that there was no covenant enacted. The covenants which God makes with man are not equivalent to contracts made between two human parties. God and man are not equals. Even in the named covenants in the Bible we do not find God consulting with man before he enacts a covenant. For example, God announced to Noah (Gen 9.1-17) that he was making a Covenant with him, he did not confer with Noah to determine if he was willing to accept the terms of the covenant before he ratified it with the sign of the rainbow. In Abraham’s case (Gen 15), although there was dialogue between Abraham and God, it is God who takes the initiative and who lays out the conditions of the covenant. There is nothing in the transaction which indicates that God and Abraham were considered equal parties in a contract. In fact, Abraham was asleep when God ratified the covenant.

Jesus is the only mediator of the Covenant with whom God deals on equal terms. The covenants God makes with mere-human representatives are of the nature of sovereign dispositions imposed upon man. God simply announces the covenant and its terms, and demands that man will agree. In the Covenant of Creation, God announced the terms and Adam immediately accepted them. He was in a perfect state, and his will was in complete conformity to the will of God.

In addition, we find in Romans 5.12-21 and 1 Corinthians 15.22 that all men represented by Adam are held accountable for the first sin of Adam. Without a covenant being in place between God and man, with Adam as the human representative, it is difficult to explain how we are held accountable for Adam’s sin; why only for his first sin and not for his subsequent sins; and why we are not held accountable for the sins of our other progenitors. The existence of a covenant between God and Adam clarifies the responsibility of Adam and the applicability of his first sin to all mankind. Adam, in a covenant relationship with God, was designated as the federal representative of all mankind. When he ate the fruit, he broke the covenant and, as the federal representative, brought the consequences of the curse upon himself and upon all mankind.

A consideration of Adam’s representative role seems to imply that a Covenant of Creation was made with all mankind through him. Jesus, as the second Adam, came to fulfill the obligations of the same covenant (and all the other covenants in the Bible). The Covenant of Creation, having been made with the first man, applies to all whom he represented—all mankind—just as Jesus’ fulfillment of it applied to all whom he represented—all who believe (1 Cor 15.22; Jn 17.9).

Some conclusions that can be derived from the existence of a universal and perpetual Covenant of Creation made with Adam, are the following:

Mankind’s obligation of obedience to God is perpetual and the specific obligation of the covenant is still in force (compare Gen 1.28 with 8.17; 9.1; Isaiah 24.4-6). The covenant is not annulled anywhere in Scripture, which implies that it remains in force.
The curses (Gen 3) as a result of the breach of the covenant still affect all mankind.
The promises and blessings of the covenant have not been withdrawn (compare Gen 1.28,29 with Gen 8.21-9.3), but they are applied only to those who keep the covenant—either directly or through a mediator.
Adam is designated as the federal representative of all mankind in a covenantal relationship with God. In Adam, all men became parties to the covenant, and in Adam all broke the covenant (Rom 5.12, 18; 1 Cor 15.22).
Mankind’s breaking the covenant did not annul it. Mankind continues to be held accountable to the obligations of the covenant. Only God, as the author of the covenant, could annul it.
Christ came to fulfill the Law. He was placed under the Law. He came not only to fulfill the laws given through Moses but also to fulfill the Law as it is revealed by God’s character and as it was communicated to Adam. What Adam did not do—obey perfectly—Christ did. He is our covenant-keeper (Rom 5.19; 1 Cor 15.22).
The Sabbath, the seal of the Covenant of Creation, remains in force (Heb 4.9). It is the only seal of the Covenant that is consistent through all covenant administrations.
The Tree of Life, a sign of the Covenant of Creation, will be in heaven; and those who, in Christ, are restored covenant keepers will partake of the sign of the covenant in eternity (Rev 22.2,19).

The first two chapters of Genesis document a covenant relationship between God and man. Man’s existence on earth begins in a covenantal context. Life before God is portrayed throughout Scripture as being rooted in a covenant. From the very first moment of his existence Adam stood in a covenantal relationship with God. He is portrayed as the vassal of God. As an office bearer, and a representative of God he is given dominion over God’s creation under God’s sovereign rule. Man (all men, women, and children throughout the earth and through all time) is either a covenant keeper or a covenant breaker. The Covenant of Creation is not incidental to the history of redemption, it is an essential element in God’s dealings with mankind.

The Covenant of Creation is a Covenant of Grace:

That fact that God made a covenant with Adam seems to be established. But there remains the second question: In what way is this covenant different from, or the same as, the other covenant administrations between God and man?

There are many views of how the various covenants in the Bible relate to one another. Some views about the relationship among the covenants include the following:

Each covenant in the Bible is to be understood as a distinctly different administration, and there is no essential connection among the covenants and as such, God’s dealings with men from one age to the next are distinctly different.

The OT covenants are in one class and the New Covenant is in a separate class. Under this view, God dealt with men according to Law in the OT and now deals with men according to Grace. The older covenants failed and had to be replaced with a new covenant.

Most of the covenants (e.g., Abrahamic, Mosaic, Davidic, and New) are re-statements of a common covenant. Each re-statement adds elements unfolding God’s redemptive plan through history.

There are variations on these basic conceptions of the covenants, but for our purposes it is not necessary to consider them.

I will however go beyond the three alternatives above and propose that God has dealt with man in the same way throughout all of history under only one covenant. As such, all of the Biblical covenants are re-statements, or administrations, of one common covenant – an overriding Covenant of Grace.

This view does present some difficulties since by using the word ‘all’ I include the Noahic and the Adamic covenants in the same class as the other covenants. In this paper, we will not consider the covenant made with Noah. But there still remains a big question: Is the covenant made with Adam in the same class as the other covenants in the Bible? The immediate response of many will be that it is not, since the covenant made with Adam is a covenant of works and the other covenants are covenants of grace. They may also argue that the Covenant of Grace became necessary only because of the sin of Adam whereas the covenant made with Adam, if it existed at all, was made with Adam in the sinless state.

We should note first that nowhere in Scripture is the covenant made with Adam called a ‘covenant of works’. This term is used by theologians to make a distinction among the various administrations of the Covenant. The use of theological terms has been very helpful and important during the history of the Church for clarifying relationships described in Scripture and for settling doctrinal controversy (e.g., ‘trinity’, ‘person’ and ‘nature’ of Christ, procession vs generation, etc.). So it is not wrong, and in fact it is a good thing, to use a theological term when it proves useful for making clear the distinctions between truth and error. However, it is important that that the terms clearly communicate the distinctions that are necessary and do not make distinctions which are unnecessary.

It appears that the authors of the WCofF define the term ‘covenant of works’ with the remainder of their statement: “wherein life was promised to Adam, and in him his posterity, upon condition of perfect and personal obedience.” It was probably felt that the use of the term ‘works’ helped to distinguish, and to classify, this particular covenant administration by what appears to be its primary attribute—obedience.

The emphasis of the covenant administration in the Garden seems to be on Adam’s required obedience rather than on God’s grace. The covenant required that Adam walk before God in perfect obedience. Therefore, the use of the word “works” in the WCofF certainly is not incorrect. However, the term ‘covenant of works’ could be misleading, because it emphasizes one aspect of the covenant—and possibly over emphasizes it so that people might think that Adam could have obeyed God without the power of God’s sustaining grace

The covenant made with Adam has similar attributes as the other covenants enacted in the Bible . The following considerations demonstrate that the covenant made with Adam is essentially no different from the other covenants with respect to obedience (works) and grace:

The covenant was made with Adam to remind him that he was a servant of the Great King (Gen 1.26), and also to confirm that he was a son in God’s household (Lk 3.38). Like Adam, Moses and Israel were in the same relationship with God (Ex 6.7; Num 12.7). David also was a servant of the LORD, in the same relationship to God as was Adam (e.g., Ps 2.2, 7[5]), and so are all of God’s people (2 Cor 6.18). The Covenant teaches all mankind (the people in the OT, and those under the New Covenant) through Adam that he is under God’s Divine Providence and that he must rely on God, and not himself, for all things. The covenant made with Adam demonstrated that man could not of himself obtain (or retain) the promised reward. Ultimately man is dependent on God for all things.

The condition of obedience in the covenant made with Adam is the same condition that we find in all later covenant administrations. It is the overriding condition of the Covenant. For example, in the covenants made with Abraham and Moses it is clear that obedience is a key component of each covenant administration. In the covenant made with Abraham obedience is required (e.g., Gen 17.9ff), and so also in the covenant made with Moses (e.g., Dt 4.1). In the Covenant mediated by Christ, obedience is also required (e.g., Mt 5.17-48; Jn 14.15). Jesus had to obey every condition of the covenant perfectly (Heb 10.7).

To single out obedience through works in the covenant made with Adam may lead to the identification of a distinction where there is no difference. The covenant made with Adam had no more to do with works than did any of the other covenants.

The condition of obedience demonstrates an organic connection between the covenant made with Adam and later covenant administrations. But the offer of life also demonstrates this connection. Compare Genesis 2.16,17 with Deuteronomy 30.15-20 and note that in both covenant administrations God offers man life or death. Life is obtained through continual obedience to the Covenant. “Thus that covenant of works into which God entered with man was a gracious thing [emphasis added]. It contained, indeed, a possibility of death, but it contained also the promise of assured and eternal life. If the temptation was yielded to, there would be death; but if the temptation was resisted, even the possibility of death would be removed.”[6]

Obedience was required, but this obedience could not be accomplished through man’s efforts. In this respect, the covenant made with Adam has the same characteristics as the other covenant administrations. It came from God and its fulfillment rested ultimately with God’s gracious dealings with man.

Adam, along with Noah, Abraham, and the Israelites, was able to continue walking before God in the way of obedience only as long as God continued to offer his preserving strength. Adam was created with the law of God written in his heart and had the power to fulfill it. Yet, for a time, it was possible for him (as with the angels) to transgress. While Adam had liberty to obey or disobey, his continued obedience was dependent on God’s providential restraint.

It is difficult for us to align God’s sovereignty with man’s supposed moral liberty. We must be very careful not to make God the author of sin, but it is clear that ultimately it is only as God restrains man from sin that men and women are able to obey. Even Jesus said that he could do only what the Father willed (Jn 5.19; 6.57; 12.50; 14.31). The obedience of Jesus, in his human nature, was dependent on the Divine will. So, with Adam, the provision of providential protection from sin was dependent on a gracious action on the part of God. In this respect, the covenant made with Adam is a covenant based on grace.

The administration of grace was applied differently to Adam than it is to those whom Christ represents. Adam was created with a personal righteousness whereas those represented by Christ have an imputed righteousness. Also the grace given to believers is perpetually sustaining (a believer cannot lose his salvation, Romans 8.35-39) whereas the grace given to Adam in the garden was not. Because of the difference in the status of man, with respect to obedience, before and after the fall, the application of grace is different. Nevertheless the covenant made with Adam is as much an administration of grace as are any of the other covenant administrations found in the Bible.

Christ came into the world as the Last Adam (1 Cor 15.45) to fulfill the obligations of the covenant made with Adam—perfect obedience. Christ fulfilled not only the Davidic and Mosaic covenants, and all the other explicit OT covenants, but he also fulfilled the covenant made with Adam. This demonstrates that God had planned from eternity that Christ would keep all the covenants on man’s behalf. All the covenant administrations in the Bible are earthly manifestations of the Eternal Covenant made between Christ and the Father. All the covenants are administrations of God’s grace through Christ. The covenant made with Adam is just one of the many instances of the Covenant of Grace provided by God for the provision of perfect obedience, through Christ, on man’s behalf.

There is evidence within the documents produced by the authors of the WCofF that they included the ‘covenant of works’ in same class with all the other covenants.

They give chapter 7 the following title: “Of God’s Covenant with Man.” For this chapter they use the word ‘covenant’ in the singular. This seems to imply that they believed that there was only one overriding covenant between God and Man, of which the ‘covenant of works’ was one administration.
They open chapter 7 with the following words: “The first covenant made with man was a covenant of works ...” By using the word ‘first’ they seem to indicate that this was the first in a sequence of many covenantal administrations. By using ‘first’ they imply that there was at least a ‘second’ in the same class. This may show that, in their view, there is only one Covenant and that the covenant made with Adam was the first administration of that Covenant.
In the Shorter Catechism (Q 12) they call the covenant made with Adam a ‘covenant of Life’ rather than a ‘covenant of works’: “What special act of providence did God exercise toward man in the estate wherein he was created? When God had created man, he entered into a covenant of life with him, upon condition of perfect obedience; forbidding him to eat of the tree of the knowledge of good and evil, upon the pain of death."

If these considerations are correct, there has been, and is, only one covenant between God and man. Christ is the ultimate mediator of this covenant. There have been a number of administrations of this covenant and a number of earthly typical human representatives including Noah, Abraham, Moses, and David. Adam was the first human (federal) representative of the first enactment of the Covenant.

Based on the above, it would seem that:

Man is perpetually under a covenant obligation to God (from creation to consummation),
God made a covenant with Adam, who represented all mankind,
The obligations of the covenant made with Adam continue to apply to all mankind, and
Christ, as the Last Adam, has fulfilled the obligations of the covenant made with Adam on our behalf.

http://www.epctoronto.org/Press/Publications_JRHughes/Covenant_of_Creation_Web.htm

Nei til islam

lørdag 23. november 2024

Tungetale - tåkeprat fra Helvete?