«Lillemor» - som hun så yndig kaller seg - gjør ikke bare
meg – Hallgeir Oppraak - til Satan, eller djevelen selv, men alle som
kritiserer f eks kristne organisasjoner eller personer på politisk eller
ideologisk grunnlag, eller som kritiserer ulike former for mer eller mindre
diskutable «markedsføringsstrategier» kristne ofte benytter seg av, dvs misjonens
form og policy generelt.
Hun skjønner ikke at når hun personifiserer den hun
kritiserer på den måten hun gjør, så gjør hun seg til en anklager selv, på linje med Djevelen. Hun skjønner ikke at beskrivelsen
av Satan er en beskrivelse av henne selv. Hun kommer aldri til å forstå eller
ta konsekvensen av det, det er min påstand, og den går mer på rollen hun spiller, enn på den personen hun er. (Hun
bør i grunnen forbigås i taushet, for å spare henne for forsmedeligheten eller
det pinlige).
Hun skjønner ikke at det er en fornærmelse mot mennesker å
gå rundt å tro at de er så følsomme at de ikke skal kunne krenkes … Hun skjønner ikke at det er en fornærmelse mot
Morken, som det her dreier seg om, å komme med det hun så «frimodig» kommer med,
- ved å skape seg en Djevel for å kunne fremheve seg selv som det motsatte. (Se
under).
Tidl biskop Per Lønning skriver i 1989: Ikke minst dramatisk
er satans rolle i Jobs skjebnedrama. Her er et tydelig at han har en rolle som
gudstjener med negativt fortegn: han er avslører og påtalemyndighet, han
bringer menneskers svikt og svakhet til Guds kunnskap. Dermed stiller han
faktisk opp i rekken av «Guds sønner» og fører sin sak mot Job. Han nevnes
imidlertid bare i bokens preludium. At han omsider taper saken, blir ikke
nærmere kommentert. I Sakarja-boken, derimot, blir prosedyren en regulær trette
mellom Gud og Satan, der sistnevnte blir bryskt vist til rette.
I NT alternerer det hebraiske Satan og det greske substantivet
djevelen, ho diabolos, uten annen forskjell enn at førstnevnte fungerer som
egennavn, mens sistnevnte snarere oppfattes som en artsbetegnelse. Bakvasker-
og frister-rolle glir imidlertid i ett: når djevelen ikke finner noe han kan anklage
noen for, forsøker han å skaffe seg det. Han store prosjekt er å friste Jesus
til å gå utenom Messias-kallet. Hans nederlag er at han kastes ut av himmelen
og blir holdt som fange i dypet. Ellers er det karakteristiske dobbeltheten:
Guds motvillige tjener, Guds utspekulerte motstander.
Kommentar: Lillemor
har påtatt seg rollen som både Satan og djevel. Hun grunngir ikke sine anklager
en gang. Hun tror at det hun sier automatisk er sant, fordi hun selv mener det
er sant, antakelig fordi hun «føler» det slik, og fordi hun tror at hun er
fritatt fra alle saklighet og all reell, faktabasert argumentasjon.
Hennes argument er sant fordi det er hun som fremfører det.
Som den opphøyde og dypt troende eller religiøse personen hun er, trenger hun ikke
å begrunne sine påstander. Og dette er det altså redaktøren på Spikers Corner tar
for god fisk. Han og Lillemor får sin vilje: Satan kastes ut – av «det gode
selskap» - og ned i dypet, og alle «fansen» på bloggen roper av begeistring og
kommer med ytterlige salt i såret på den Lillemor og spikeren har utnevnt til
Satan, eller djevelen selv, Hallgeir Oppraak.
Lenger bort i snøskodda går det ikke an å komme. Hovmodet
lyser, selvgodheten og selvrettferdigheten likeså. Her skal det tydeligvis
settes et eksempel på hvem en god kristen er, og befinner du deg ikke langt
inne i den magiske, indre kretsen, er du blitt persona non grata, et person på indeks og klar for Guds egen
inkvisisjon i det praktiske dagligliv, her på jorden, og lenge før himmelriket
kommer. Du – her Hallgeir Oppraak – er blitt en utstøtt, en bannlyst, en
ex-kommunisert! Du er oppnevnt og vedtatt til å være Satan selv, eller
djevelen. Tribunalet har talt: Vi vil ikke ha noe med Satan og Djevelen å
gjøre. Og domsgrunnlaget er tydelig nok, og dommen gis uten «begrunnelse» annet
denne:
«Først: Jeg liker så
ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter
ballen.
Først og fremst liker
jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å
"debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten
latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god
ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!
Og siden han
"ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å
angripe". HUH?
1) Hvorfor skal
Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som
skal "angripes".
2) Oppraak finner
likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans,
altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han
dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt
sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter
forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg
frustrasjonen».
Som en vil se, beskriver Lillemor Oppraak med alle Satans
egenskaper, hun gjør ham til djevelen selv:
Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe"
Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke
finner argumenter gode nok, finner han dem opp.
Og hvem er Morken? Jo, en presse- og mediamenneske,
profesjonell sådan, og over 50 år «moden». Han burde være kapabel til å stå for
en støyt, og tåle saklig kritikk, og forstå den, ikke minst, men dette avviser
Lillemor. Det hun ikke vet og forstår er at hun i og med djevelforklarelsen overstyrer
pressens faglige organer og gjør seg uangripelig i det hun tror er hennes
selvinnlysende og derfor absolutt berettigede og uavkortede fromhet.
La oss se på hva Per Edgar Kokkvold, tidl leder i Norsk
presseforbund skriver så langt tilbake som i 2009:
-Det er en fornærmelse mot mennesker å gå rundt å tro at de
er så følsomme at de ikke skal kunne krenkes …
A, ha: Lillemor tatt på fersken. Den hun fornærmer er
Morken! Det er ikke Oppraak som fornærmer Morken. Men dette er tydelig vis helt
umulig for Lillemor og Spikeren selv å forstå. De har ikke forstått noen av hva
ytringsfrihet eller hva ytringsfrihet innebærer og er for noe. De har havnet i
sektens mørke, de har fanget seg selv i kultens egenprodusert «hypermagiske» menneskefiendtlighet.
De bygger ikke lenger sin verdensanskuelse på fornuft og fakta, men på «korrekte»
emosjoner. De deler opp mennesker i «oss og dem». De mener de kjemper på «det
godes» side, mot mørkekreftene og det
og de onde. De forventer å bli
erklært syndfrie, i så måte.
Kokkvolds budskap trenger ikke inn. Her lever «fansen» i sin
egen selvbekreftende og selvtilstrekkelige – og derfor også selvdestruktive - boble.
Det kan bli farlig.
Kokkvold: Det vil alltid være noen som vil påberope seg
krenkelse, og det er umulig å fastsette er allment nivå for hva som er «kvalifiserte»
krenkelser.
Sant nok; men heller ikke dette skjønner Lillemor og
Spikeren og de andre sektmedlemmene. Her har vi med autentiske mørkemennesker å
gjøre, i og med at fornuften er fløyet og emosjonen har overtatt styringen. De
oppfatter seg selv som «lysts engler», ser det ut til. Jeg kan vanskelig trekke
noen annen konklusjon. Jeg overlater dem til Herrens domstol. Men de har
faktisk gitt meg et statusopprykk, fra saklig og faktaorientert kritiker til
Satan.
Det het utrolig er at vi her har å gjøre med to typiske
hypermagikere som fylle alle kriteriene på hva en hypermagiker er, en
betegnelse eller karakteristikk jeg flere ganger har forsøkt å forklare på
bloggen der, men uten, altså, at det har gått opp for dem hva alt det dette
dreier seg om, sett i lys av det jeg kaller «hypermagi» og de jeg kaller «hypermagikere».(Noen
av de faste kommentatorene har riktig nok vært «takknemlige» for den innsikten betegnelsen
«hypermagi» har gitt dem, men disse har intet å stille opp mot Lillemor og Spikeren
selv).
Poenget er dette: Lillemor går ut og forsvarer Morken som
ikke har bedt henne om noe forsvar. Lillemor får da stor støtte fra «fansen».
Hun oppnår større makt, større myndighet, større innflytelse og sympati. Hennes
magi har dermed virket og metoden har virket som smurt og helt etter den
oppskriften alle hypemagikere operere
ut fra: Vis all den sympati du kan oppvise mot en person du øyner kan brukes
som et offer, i magikerens strategi, selv uten at «offeret» selv ser seg som et
offer og uten at «offeret» noen gang ber eller har bedt «magikeren» om hjelp, forståelse
og støtte. Bruk alle dine evner samtidig på å dukke den som har forsøkt å
kritisere offeret – som altså ikke er noe offer annet enn i hypermagikerens selvbetjenende optikk - på
saklig grunnlag.
«Magikeren» henter da makt fra et offer han selv er i ferd
med å skape, og som han er helt avhengig av å gjøre til offer, et offer som han
virkelig skaper for sitt formål og som han har all interesse av å konservere i
offerrollen, en offerrolle han blir tillagt av «magikeren» selv, her Lillemor
og Spikeren. Hypermagikeren henter
inn makt fra personer han selv har gjort til offer. Han bruker kynisk offeret
som et instrument for å oppnå egenfordeler og for å opphøye seg selv i en annen,
høyere «orden». Han bruker dem som «en ting» for egne formål. Uten å ha
forstått noe av hva Det kategoriske imperativ går ut på, og som ytringsfriheten
og vårt demokrati i stor grad beror på, og et prinsipp vi ikke må forskusle,
ved å gjøre kritikere til Satans medhjelpere eller til Stan selv.
Vi viser til tidligere innlegg om denne saken her: Fordummende
sekt eller farlig kult?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar