Heksebrenning og Koran-brenning

Heksebrenning det samme som Koran-brenning? Ja, selvsagt, hvis Koranen betraktes som en person, et menneske, en levende eller «walking» profet …

«Det fins mange i Pakistan som bruker «blasfemi» som et instrument for egen vinning». (Sagt på Dagsnytt 18 28.11.19 av ad hoc konsulent Ali, med foreldre fra Pakistan).

Reciting the Qur'an is a highly rewarded act of worship. The Prophet mentioned in this regard, "Whoever recites a single letter from the Qur'an will have a reward, and that reward will be multiplied tenfold. Most importantly, we are going to have to all make a personal commitment to living the Qur'an. Here we are not left without a great source of prophetic guidance, for in the words of 'Aisha, may Allah be please with her, "His (The Prophet's) character was an embodiment of the Qur'an." her

John Esposito explains the importance of the Hadith in Islam: "the Prophet Muhammad is seen as the living Quran, the embodiment of God's will in his behavior and words. Sunni Muslims ... take their name from the sunnah, meaning those who follow the example of the Prophet".[10] Prof. Fatih Okumus refers to Muhammad as "the walking Qur’an," with the Sunnah giving an example to follow.[11] her

Teologen Mark Durie:

«The main thing to grasp about the manner of the Quran’s production is that Muhammed and the Quran are as intimately interconnected as a bodey is to the backbone. The sunna is like the body and the Quran the backbone. Neither can stand without the other and you cannot comprehend one without the other», s 33 i The Third Choice av Mark Durie.

Konvertitten Qureshi: “Both scriptures are considered holy to their people, certainly, but their uses are different, their histories are different, and indeed, their very natures are understood differently” skriver Nabeel Qureshi, en konvertitt fra islam til kristendom i: No God but One: Allah or Jesus?

The traditional Muslim reverence for the Quran is almost inestimable.

The Quran Is Viewed as the Eternal Word of Allah.

“[The Quran] is the closest thing to God incarnate [within Islam]… Its place in Islamic theology is that of Jesus in Christian theology” (269). This is a significant difference between the two religions, for Christians believe the Bible was inspired by God within history; the Bible is not eternal as Jesus is eternal.

The Quran Is Understood as God’s Literal Words:

“Since Muslims believe the Quran is an eternal expression of Allah, they do not think that the Quran was written by men in any sense. It is the very speech of Allah, inscribed on a heavenly tablet, from which it was read by Gabriel and dictated to Muhammad” (106). Rather than this word being inspired in the Christian sense, Muslims believe the Quran to be revealed: … the first burning of the Quran was actually ordered by Caliph Uthman, who recalled all the variant manuscripts, destroyed them by fire,“Unlike the Quran, the primary use of the Bible is to serve as the basis of what Christians believe, not why they believe.” (112) Qureshi reminds us that Christians believe what we believe because of Jesus’ life, death, and resurrection; that’s our why.

Rimehaug i Vårt Land får sagt det kort og med fynd, mer er ikke å forlange, forresten:

«Fordi selve teksten i Koranen er hellig, kan det ikke skjelnes mellom tekstens mening og dens bokstav. Det gjør det vanskelig å tilpasse islam til nye tider og samfunnsforhold».

Rimehaug fortsetter: «Mennesker er hellige: De fleste­ spørsmål som skaper konflikter mellom muslimer og ­andre i våre vestlige samfunn, bunner i kulturforskjeller. Men noen skyldes Koranens bokstav. Kan muslimer akseptere at Koranen tolkes, og at det skjelnes mellom bokstaven og meningen? Det avgjør hvor mye de kan tilpasse seg et moderne sekulært samfunn».

Kommentar: Det virker unektelig som om Rimehaug forventer mer av ikkemuslimer enn av muslimer: Han er ikke udelt positivt eller optimistisk til at Vesten kan bidra til å lære opp muslimene til å se Koranen med vestlige øyne, men han håper at «vi» skal få det til. Det ligger en oppfordring til Vesten i det han skriver som pålegger Vesten å bi flinkere – til å bruke mer penger på prosjekter som kan få muslimer til å forstå Koranen bedre. For anledningen toker jeg inn i Rimehaugs tekst at han mener at jo flere «vi» tar inn, jo flere muslimer kan vi hjelpe, både nasjonalt-lokalt og ww.

Vi kommer mer detaljert inn på Koranens stilling i den muslimske forståelseshorisont generelt under, men her går vi foreløpig mer aktuelt til verks:  

Halvor Fosli skriver «vettugt» på facebook 25.11.19:

«Sakralisering av industrielt produserte bøker (uansett hvor hellig noen måtte anse innholdet å være) er ren overtro og hindrer frihet og intellektuell utvikling i en rekke land. Slik sett minner denne magiske oppfatningen av boka som eksemplar om før-islamske og førmoderne holdninger til guderepresentasjoner.

Til grunn ligger en forestilling om at gudeverden står over menneskeverdet. Vi er bare noen kryp som ikke har noen egenverdi. I denne dypt og totalitære religiøse forestillingsverden er det guddommen som trenger beskyttelse. Det går imot ånd og bokstav i menneskerettighetstenkningen, og viser hvor vanskelig det er for troende muslimer å tilpasse seg en moderne verden.

Erling Rimehaug har en god analyse om forskjellen på kristen og islamsk reaksjon på bokbrenning:

"I Vårt Land skriver kommentator Erling Rimehaug om forskjellen på å brenne Koranen og å brenne Bibelen, og hvordan det oppfattes hos de troende. Den grunnleggende forskjellen er at kristne tenker at det er en bok som brenner, men at for muslimer er «Koranen bokstavelig talt Guds ord».

- Derfor er det ikke like provoserende for kristne at noen brenner en bibel, selv om de fleste nok vil synes det er krenkende, mener Rimehaug."

Nei til islam kommenterer videre og gjør seg noen tanker, forhåpentlig vis noen dype tanker, som det er verdt å tenke over og tenke på nytt i annen fasong, hvis det blir nødvendig, for det som er sagt om koranbrenning i diskursen i det siste er mye sant nok, men det er neppe sant nok:

Nå må folk og kyrkjefolk snart bestemme seg for hva en Koran er for noe, hvordan de vil betrakte den og komme med en lødig begrunnelse for hvorfor de vil betrakte den slik og slik. Er den «en ting» eller er den kun et ord, en konseptsamling og en samling «forestillinger»? Er den et nåde- og frelsesmiddel? Jeg hører til dem som stiller meg disse spørsmålene, fordi jeg tror det er eksistensielt helt nødvendig for lykken selv å stille dem. Det synes for meg å være av vesentlig betydning å stille. Svaret eller svarene vil utgjøre retningslinjene forut, inkludert misvisningen, for dem som trenger et kompass. Å forholde seg til Koranen er å forholde seg både til islam og muslimer. Å få et rett inntrykk av hva Koranen egentlig er, vil derfor være av avgjørende betydningen for alle relasjoner mennesker imellom, enten de er muslimer, ateister eller kristne. Vi kan ikke gå utenom, bøygen eksisterer med sin iboende agens høyst virkende, enten vi vil det eller ikke.

Spesielt bør det som kalles akademia nå komme på banen og forsøke å forklare oss hva det er som egentlig foregår, hvem som har makta og hvem som er taper. Alle akademiske disipliner bør komme på banen og bistå folket, så langt det rekker og så langt de kan. Akademia må ikke bli en fastlåst og stivbeint og så tydelig politisk institusjon – som den med visse forbehold kan sies å være i dagens debattklima - hvis eneste funksjon er å villede eller trøste inn i en falsk trygghetsfølelse, under skinn av toleranse, som eneste ideologi. Til syvende og sist er det bare Gud og troen som teller og dette vet de fleste. Det er bare det at de fleste tror at det beste er å tie. De vet at alt går ad undas, uansett hva de sier, føler, tenker og gjør.

Det ligger an til et brakvalg for «de gode» hjemmesittere, for å si det sånn. Den store likegyldigheten har allerede inntatt seierspallen. (Fordi vi fortjener det som det heter). «Vi» og etablissementet og den snakkende klasse roser oss og seg selv for å representer toleransens og frihetens høyborg. Det får være opp til enhver hva man tror på. Vi skal ikke være «vår brors vokter». Vi har rett til å tilrive oss retten til ikke å si noe, til å holde munn, - og la det opp til andre å ordne opp og ta konsekvensen. Uten at vi vet det, overlater vi «det hele» til den og de som likevel sitter på magien, nøkkelen til fred, godhet, sannhet og alt det som skjønt er. Og joda, vi er mer magikere enn vi liker å tro, se her om hypermagi.    

«Vi» tror faktisk i dag at det er mer verdifullt og mer dydig å unnlate å si og gjøre noe enn det å si og gjøre noe. Vår tro fundamenter seg bl a på forestilling om materiens egen iboende evne til å skape liv. (Fra intet, altså). Vi tror på det fantastiske, og helt utrolig, at en stein kan bli gravid av seg selv og føde et levende og sprudlende barn. «Vi» tror også på at Allah er nådens og barmhjertighetens gud og at islam er fredens religion, og ikke bare en fredelig religion, men selve fredens garantist. (I motsetning til kristendommen som ses på som imperialismens og alle maktovergrep, lidelser og plagers mor).

Men det er som G.K. Chesterton så noenlunde presist sitert og parafrasert sier: Problemet nå er ikke at vi ikke tror på Gud, men at vi tror på hva som helst og hvem som helst, bare det ikke forstyrrer idyllen, bare det ikke rokker ved den salige selvtilfredshet, en tilfredshet som er blitt summum bonum av all prektighet, og – ja, fredselskende og sømmelig fromhet i Allah’s navn og under profetens både implisitte og eksplisitte kommando. Vi svelger det rått og tror tvert at surt er søtt

Likegyldigheten gjøres i dag til en velsignelse, et gode på toppen av verdihierarkiet; (grådighet eksisterer ikke lenger som begrep); likegyldigheten gjøres flust opp til en prisverdig holdning og til et gyllent forbilde. Den misforståes inntil det guddommeliggjørende ved at den settes opp til å være en kjærkommen erstatning for selve fornuften og fornuftens grunnprinsipper, den rasjonelle tenkemåte. Vi utelukker enhver apodiktisk eller a priorisk sannhet. Likegyldigheten integreres nå inn i det konsept som før kunne kalles hellig eller det hellige. Den er blitt doxisk og derfor stinn av tabuer, begge selvsagte forutsetninger for at hypermagiske forsøk på å vinne total kulturell kontroll og dominans - og som førsteprinsipp - skal kunne lykkes og bli allestedsnærværende og omnipotent. Rett er da blitt fravær av rett – rett by default - og hvor makt faktisk da bli det eneste tilstedeværende overalt, i aller relasjoner, i alle syndromer og strukturer av følelser og emosjoner, i alt av «visjoner», i ord, tale og holdning. Det liberale er da blitt absolutt illiberalt. Den alminnelige rettsfølelse bygger nå ikke på forestillinger om aktiv rett som det legitime, men på forestillinger om at en passiv eller negativ rett er det eneste sant legitimerende i alle forhold overhodet.

Hypermagikere tenker så å si uten forbehold statisk, de vil ikke innse at islam med nødvendighet ikke blir den samme i fremtiden som den er og fungerer i dag, i Norge. Man vil ikke se det potensiale islam selv proklamerer at den har, i kraft av alle forbudene og forordningene i Koranen og Sharia. De tror de med den beste samvittighet av verden kan tillate seg å føle seg – i sin sekulære og egentlig agnostiske doxologiske rus -  overlegene nok til å frata islam selve fundamentet for at islam overhodet har overlevd helt til denne dag. De gjør seg intoxicerte på egen selvfortryllende doxiologi. De fryser øyeblikket – alle øyeblikk – idet man forespeiler evig liberalitet, toleranse, antirasisme eller hva det nå an være  - en illusjoner som er helt nødvendig skal de kunne opprettholde sitt godhets-image utad og ubevisst oppblåste selvbilde innad. Derfor må de også jakte på og stadig fremskaffe fiendebilder i egen forestilte familie, gruppe, i sitt eget hus, de blir oikofobe, som Scruton snakker om. 

De ser overhodet ikke den faktisk sannhet som ligger i hva den berømte egyptiske sunni-imam Qaradawi f eks sier når han faktisk påstår at islam aldri ville ha overlevd hvis det ikke fantes guddommelig hjemmel i islam for å drepe apostater.

Hypermagikerne tror i sitt hovmod at de skal klare å bevise overfor muslimer at det er moralsk forkastelig å drepe noe for å ha skiftet tro. De vil ikke forstå at disse hjemlene i islam er en normerende norm som – ved troens og åpenbaringens aksiomatikk  - trumfer alle andre normeringer. De vil ikke se at islam i kraft av å være seg selv rent faktisk bærer med seg et iboende og uforbeholdent imperativ hvor gudstro for Allah-troende medfører rett til dominans, en dominans som er forordnet av Allah selv, og som derfor et absolutt – og totalitært - ikke-negotiabelt imperativ med ledsagende krav på reell dominans.  

Når hypermagikerne fullt ut virkelig tror at de kan være i stand til selv å forandre eller bidra til

virkelig forandring av islam og muslimer på dette punktet, så gjør de seg selv – og sin narsissisme - til normerende norm, inkludert sitt hovmod. En from og ekte og lærd muslim vil bare se med forakt på en slik nedlatenhet og strategisk og taktisk dumhet, og med rette. Det hypermagikeren ikke forstår er at islam er deen, religion i en helt annen forstand enn hva vi vesterlendinger jevnt over mener med religion – muslimer kan ikke fravike sitt grunnsyn at islam er naturgitt og derfor ikke foranderlig, men derimot basert på naturen og det naturlig selv, at den er ontologisk forankret og derfor endegyldig og universell. Islam er ikke bare et teorem, den er selvinnlysende sann og riktig.

For hypermagikere er det ingen forskjell på muslimhat og islamhat.

Hans Rustad sier det svært behjelpelig: «Det betenkelig er at norske myndigheter i årtier har beveget seg mot ikke bare å respektere innvandreres kultur, men også deres religion, på dens egne premisser. Man har internalisert at muslimene overhodet ikke tåler at noen kritiserer islam utenfor de grensene de selv setter. Siden islam har en hissig fløy som ikke nøler med å bruke trusler og vold, vil det si at de ekstreme setter grensene. Det er dette som danskene har døpt voldsmannens veto».

Rustad fortsetter: «Men i stedet for å bruke sin erfaring til å fremføre betenkeligheter, velger norske eks-statsråder, biskoper og diplomater å gå i forbønn for IS-familiene. … Islam finner seg ikke i å være underordnet. Den har ingen begreper om å være underordnet. Derfor vil muslimer bruke demokratiet til å hevde seg, så fort de når et visst antall».

Når tidligere akk så liberale leder i Venstre Odd Einar Dørum trekker paralleller mellom koranbrenning og Krystallnatten 1938, gjør han seg til en illiberal hypemagiker. Han sier:

    – Vi er i ferd med å bli historieløse. Å brenne bøker er et av de mest ytterliggående grepene totalitære regimer benytter seg av. Det er ikke lenge siden 9. november. 9. november 1938 var Krystallnatten i Tyskland, og det bør man ha i tankene når man ser at det forsøkes å sette fyr på koranen. se her på document.no

Når så den på same måte akk så liberale Abid Raja, nåværende nestleder i Venstre sier: «Som politiker skal jeg stå opp for alle grupper, både ateister, humanister, kristne, muslimer og jøder, i by og bygd over hele Norge. Mitt prosjekt er å bygge samhold og felleskap på tvers av etniske, religiøse og geografiske skillelinjer. Vi må bygge felleskap, ikke misnøye og hat. Og det å tenne på ting fremmer aldri samhold og felleskap» så sier han også at han er hypermagiker og illiberal, (for han vet at islam ikke kan være annet enn illiberalt og totalitært på dette punktet og fordi han pretenderer å verne «de svake» mot «de sterke» og de han renger for totalitære, helt i pakt med islams konsekvente dualisme mellom muslimer og ikke-muslimer,  Om islams iboende - apodiktisk nødvendige - dualisme

For det er mer Allah enn (den kristne) Gud vi nå akter og ærer. Vi skal ikke brenne Koranen. Vi skal heller skyte på pianisten i stedet for komponisten. (Men ok, vi skal ikke hylle brannstiftere). Og dette er den nye norm, det nye tabu. Ikke rart at både muslimer og ikke-muslimer lever i angst og frykt. Vi har underlagt oss «frygt og bæven», ikke friheten og den metafysiske frihets utvungne bevegelse og livsgivende kraft.

Allah har delvis nådd sitt må, i hvert fall et viktig delmål, i prosessen hen mot full underkastelse. Og dette er bare begynnelsen, begynnelsen på begynnelsen. Det skal bli en hard pris å betale, vi skal få gå med tung bør i bakkene. Og det er selvpålagt. Kursen er staket ut en gang for alle. Og det skal være forbudt å snu og se seg tilbake, for bare de aller dummeste av oss er de som i dag tror at «det var bedre før». Det henger med andre ord en tung dom over de som tror det vare bedre før. De er ikke rett navla. Det er blitt forbudt å tenke, føle si at det var bede før, særlig hvis man mener at fremtiden kommer til å bli så bare mye verre. For akademia vil ha det sånn, det tror at å se seg tilbake er det motsatte av å se tilbake. Akademia ser fremover, de vet – på en måte - at folk som ikke tror på Gud nå med nødvendighet mye heller vil komme til å tro på Allah om ikke så lenge. Akademia synes å ville forberede oss på at møtet med fremtiden skal bli et så mykt mageplask som mulig.

Det er mulig med et slikt plask fordi vi nettopp har sluttet med å tro på Gud. Vi tror derfor mer enn gladelig nok nå mer på Allah enn på Gud faktisk uten at «vi» er klar over det. Og beviset for dette? Jo, spør akademia: Det er ikke engang interessert i å undersøke den saken. De vet svaret allerede før vi vet det, altså før noen har undersøkt det. Derfor tør ikke akademia undersøke saken og si noe om den. Akademia vil nemlig fremstå som de fremmeligste i klassen. De vil nemlig være mer tolerante en de fleste, de vil i flukt med dette selvsagt være den instans og den institusjon som er minst overtroisk, som derfor skal aksepteres og betraktes slik, per definisjon.

Staten på sin side er blitt den såkalt hellige koranens høye beskytter. Den anser Koranen for å være hellig og det er derfor skjendig og en helligbrøde å «forbryte seg på» den, selv om det ikke er forbudt å hate og heller ikke forbudt – ved menneskeskapt lov – å brenne Koranen.

Staten sender med andre ord et ullent og ut tvetydige budskap: Det er ikke forbudt å skjende, men samtidig er det helligbrøde nettopp å skjende Koranen. Vi har gjort Koranen til en hellig bok og Allah til en hellig gud som ikke kan krenkes, dvs som ikke skal krenkes av mennesker, troende eller vantro, det kommer ut på ett.

Staten sender ut signaler som tyder på at Staten ikke vet hva den snakker om, at den ikke har grepet selve grunnpoenget, at den ikke se hva «som ligger under» eller hva som konstituerer de ulike gudstroer og de ulike religiøse trossystemer, eller disses nedskrevne grunnlover, deres dogmer og ortodoksi i form av bekjennelser osv

Det staten indirekte sier er imidlertid at den står over disse konstitusjonene, men den sier ingen ting om statens egen konstitusjon, statens religiøse og juridiske grunnlag og hjemmel for hvor den plasserer seg i dette «landskapet». Den har for alle praktiske formål satt seg selv over all religiøs sannhet og satt seg opp til å være en selvskreven forvalter over dem alle og som enebeskytter av dem. Den er i seg selv ikke å betrakte som religiøs eller troende. Den ser seg selv som nøytral, selv om dette filosofisk er umulig nok, men uten at det bryr staten, for staten er jo da også ingen vanlig person. Staten er faktisk likevel en person som nettopp ikke er en person. Paradokset eller kontradiksjonen i dette er for de fleste av oss imidlertid helt overkommelig, ja, til og med høyst velkomment. Vi klarer ikke å leve uten. Vi baserer vår eksistens med andre ord på kontradiksjoner, sirkelslutninger og paradokser, som om det skulle være det meste naturlige og selvfølgeligste av alt. Og vi lever godt med det. Det kan liksom ikke være annerledes. De kan ikke unnværes. Å si noe annet ville være å rokke ved urmytene vi lever og oppfordre til revolusjon og anarki. Vi forholder oss derfor med god grunn nokså likegyldig til selve grunnproblemene i eksistensen 

Likegyldighetens epoke er her og nå. Hva sier så den selvrettferdige dåre? jo: Det angår oss ikke. Det råder religionsfrihet. Folk får tro på hva de vil.

Men dette innbyr til å stille spørsmål som faktisk ikke kan forflyktiges, spørsmål som for noen kan synes fullkomment unødvendige og overflatiske, men spørsmål som for andre tas på det dypeste og inderligste av alt alvor. Et alvor vi har vanskelig for å forstå.

Hva tror muslimer f eks om Koranen?

Vel, noen tror at Koranen bokstavelig talt er Allah’s ord, og dette bekreftes i denne timelange og vel så det youtube filmen, for den som orker. Poenget serveres i det første foredraget på begynnelsen 

Spørsmålet bør stilles: Hvis Koranen er Guds ord, er så denne gud Allah hellig? Og hva så hvis Allah ikke er en hellig gud, men en gud som forordner også det onde? Er Koranen et symbol på et sammentreff av den erkjennbare virkelighet med den egentlige, men usynlige virkelighet, og – som sådan i en viss kontekst - ?

En poeng det her kan være verdt å få med seg er at Koranen selv «innrømmer» at den ikke direkte er Allah’s ord, bare en «similitude» av Allah’s ord. Jeg finner denne påstanden i Rough Guide’s History of Islam ved Just Wintel, men har ikke klart å finne hjemmelen for denne påstanden i Koranen selv, så jeg må bare ta påstanden til etterretning og forutsetter derfor idet følgende at Koranen faktisk ikke «ER» hverken Gud’s eller Allah’s direkte, konkret ord, bokstavelig talt, så å si. At Koranen objektivt eller intrincicalt er Allah’s ord, tas imidlertid for gitt ikke bare vår nåværende ikkemuslimske stat - men like vel muslimske stat in spe - av muslimene selv. (Og dette sier noe om hva f eks Telenor og resten av staten tenker om den kristne Gud: Her er kunnskapsløsheten likeså vel som «troen» ikke målbar, den er mao grenseløs og global eller globalt grenseløs).

Som vi så over, betrakter Staten og myndigheten Koranen som en hellig skrift. Det forutsettes da at både å forsøke å desakralisere Koranen og faktisk gjøre det, skal bedømmes som en helligbrøde, dvs en dødssynd, i katolsk terminologi (sacriliege).

Betrakter Staten – på den annen side - og myndighetene Bibelen som en hellig skrift? Hvis ja, erkjenner staten at det ontologisk faktisk finnes minst to «helligheter» eller fler. (Man forutsetter imidlertid at det fins en slags indre ontologisk gradering av verdien på selve begrepet hellig her, et svært problemkompleks i seg selv). Staten involverer seg dermed på et absolutt relativistisk grunnlag, som absolutt sisteautoritet eller som et absolutt førsteprinsipp. I islam betrakter man ikke staten på denne måten: Der er staten Sharia «inkarnert» og uløselig knyttet opp til og sammen med ummas fundament, som er islam proper. Sharia – eller islam proper – er med andre ord fundamentert på et absolutt som sier at det fins bare én hellig bok og én hellig og ukrenkelig tro og det er islam og Koranen. Det absurde her er at hypermagikerne er seg fullt bevisst at de her konfronteres med et gitt fundament som er opplest og vedtatt, et absolutt ikke-negotiabelt fundament allerede i utgangspunktet, noe som ikke ser ut til å affisere de «liberale» hypermagikere det aller minste. Deres behov for å styrke og pleie sitt ego overstyrer alt. De beviser og bekrefter seg selv ved å gjøre seg til kronisk ikke-legitimerbare fullmektiger for «de svake», - som ikke har bedt om at de skal innta denne posisjonen. De inntar funksjon som «hjelper» på deres vegene - her representert ved muslimene, til og med som gruppe sett, ut fra en essensialisering av islam og muslimer, (en forestilling som ironisk nok blir en selvpålagt forbudt preskriptiv norm for de liberale hypermagikere å hevde og fremme, (hvilket de altså likevel gjør, uten å blunke). Hypermagikere står billedlig i spagat uten å vite at de aldri klarer å komme seg opp. De bekrefter dermed sin impotens allerede i starten og muslimene vet dette. De vet at «de liberale» må gi etter for det ikke-liberale, liberalismen iboende potensiale for å utvikle seg til sin motsetning, at deres formelle liberalisme faktisk innebærer sin motsetning, det illiberale og autoritære. De innbiller seg imidlertid at de skal komme unna med dette; når tendensen til det autoritære og totalt illiberale samfunn begynner å vise seg for alvor, vil de kunne unnskylde seg med at det jo ikke var dem som var illiberale, det var islam og muslimene som var illiberale og ikke dem. De kommer derfor selv til å ende som islamkritikere flest, men da selvsagt altfor sent. De som har gjennomskuet plottet fra begynnelsen, vil da kunne beskylde de liberale hypermagikerne for å ha støttet fienden helt fra begynnelsen av, at de har vært forrædere eller overløpere og kolleboratører « from the get go», ja, at de til og med kan anses onde så å si av natur.     

I sitt utgangspunkt var i Vesten Statens rolle klar, slik det kommer frem i bl a filosofen John Locks posisjon: Staten per se skal ikke selv være en gudstrobasert trosinstitusjon, dens formål er å beskytte de ulike trossamfunnene eller de gudstrobaserte kirke- eller trossamfunn mot hverandre, slik at ikke en trosretning kan dominere eller illegitimt tilrive seg utilbørlig makt over en annen. (Og slik at en tilfeldig konge heller ikke kunne gripe inn mot en forsamling eller trossamfunn på dette grunnlaget).

Disse samfunnene, som organisasjoner, institusjoner eller menigheter skal ifølge gjengs oppfatning i dag sikres sin eksistens med Statens hjelp. Staten kan ikke påta seg å være dommer over hvilke sannheter som virkelig er sanne eller om menighetenes gudssyn eller gudsbilde med påfølgende ortodoxi er sant eller ikke. (Merk: Staten består her samtidig av et overveiende stort flertall av nettopp kristentroende).

Troens sannhet skal – i vår tids store kontekst - bestemmes av enkeltmenneskene eller de troende samlet og/eller individuelt eller privat innadfra og ut, ikke ovenfra og ned. (Jfr Kierkegaard: Subjektiviteten er sannheten).

Menighetene eller trossamfunnene får i og med dette en egen status som «hellige»: Å angripe dem eller fjerne dem for godt blir derfor å begå skjending, helligbrøde, sacriliege, (i praksis kan selvsagt kirker eller menigheter være betegnelser på revolusjonære celler med rent politiske målsettinger som staten ser seg legitimert til å oppløse og bekjempe med statlig legitimerte metoder uten at dette så i sin tur kan begrunnes med legitim helligbrøde eller skjending).

Under alt dette ligger den erkjennelse at de aller, aller fleste mennesker i dette paradigme faktisk tror på Gud – dvs har en gudstro og en tilhørighet i en forsamling som bekjenner seg til denne gudstroen eller dette gudsbildet - og at visse «ting og forhold» er og holdes hellige for dem, hver for seg. Men dette var tilfelle bare for lenge siden og den tiden er forbi. I dag er det de færreste som tror eller har en gudstro og holder noe religiøst for hellig. Nyere undersøkelser viser da også at bare en av fire som står i Statskirken tror på Gud. Hva blir da Statens viktigste oppgave? Jo, den blir ikke å beskytte gudstro, men å beskytte ateisme og i flukt med dette da også promotere ateisme, i praksis. Staten representerer med andre ord en ateisme som beskytter ateisme. Ateismen har dermed fått det absolutte overtak i og med at hverken staten eller kirken – inkludert mang menigheter eller utenomkirkelige forsamlinger - kan sies å være kristen

Men samtidig: Det er altså ateismen som nå har påtatt seg å være beskytter og verge for troen og de troende, uansett troens objekt, uansett om det dreier seg om den kristne Gud eller den islamske Allah. Det er i sannhet en underlig gud vi har påført oss, en Gud uten mirakel-formuenhet. (Puh, jeg begynner å bli ganske lei av å skrive om dette, men fortsetter, i håp om at jeg om ikke annet enn bare intensjonalt har en god sak i ermet, men at saken faktisk og objektivt er god og verdt å tastaturkjempe for).

I dette scenarioet vil ikke Staten (og Kirken) se det som en kriminell handling hverken av Bibelen eller av Koranen. De vil hevde det «overordnede» syn at skjending prinsipielt kan være fullt legitimt samtidig som denne normen i form av legitimitet blir ansett som ukrenkelig, - og derfor i seg selv hellig, et religiøst begrep fundamentert i en gudstro. I praksis betyr dette altså at Staten kan erklærer ytringsfriheten for hellig, slik da også statsråd Kallmyr gjorde på Debatten på NRK tirsdag 26. november 2019. (At ytringsfriheten anses som hellig i Norge og Vesten, har vært uttrykt fra islamsk hold het fra «karikaturstriden i 2006. Mange aktører torde ikke den gang å uttrykke at ytringsfriheten er hellig for oss).

Når Kallmyr kan appellerer til hellighet, er det med stor sannsynlighet et uttrykk for et behov i ham for å fundamentere sine valg ut fra hjemler gitt ham av Gud, men dette vil han selvsagt ikke innrømme eller bekjenne. I vår tid er alt gjennomsyret av nominalisme, derfor vil han slippe unna med å henvise til at «hellig» jo kun er et ord man kan bruke på så mange ulike måter også i sekulære anliggender. En åpen og ren referanse til Gud her, vil i seg selv av enhver hypermagiker anses for å være en slags helligbrøde. 

Men: Det synes klart at ytringsfriheten i dette perspektivet settes opp som en høyere autoritet enn gudstroen, ja, en høyere autoritet enn Gud – og Allah – selv, - som en premissleverandør, om ikke annet.

De som representerer «den nøytrale stat» i dag er alle ikke-muslimer – ateister så vel som kristentroende - som fordømmer koranbrenningen som skjendig, eller helligbrøde, (en dødssynd i katolisismen). Det er disse som nå egentlig representerer Staten, materielt sett, altså, og da ikke bare formelt. De representerer Statens «innhold» og egentlige norm og fratar dermed Staten den rolle den var tenkt å spille ut fra Locks «teser» – som troens høye beskytter, og da med en autoritet begrunnet i Gud selv.

De nye og vår tids representantene for Staten sier imidlertid bare at «staten» ikke bør tillate brenning av Koranen. De kan ikke si at staten ikke skal tillate koranbrenning og at det bør være straffbart å brenn Koranen.

Når en kristen sier at den kristne gud og den islamske Allah ikke er den samme eller identiske, må den kristne vite hvem Gud er og muslimene vite hvem Allah er. En ontologisk eller substansiell definisjon er umulig uten at det gudsbildet man har forankres i åpenbaringer og det er i åpenbaringen at disse to gudenes identitet og karakter viser seg.

Å definere Gud er derfor et spørsmål om hva Skriftene forteller om Gud. Motsier de hverandre på en slik måte at dette innebærer en reell logisk kontradiksjon, - at det bryter med kontradiksjonsprinsippet -  vil dette innebærer den klare, gyldige og fruktbare konklusjon at disse to gudene nettopp ikke er identiske.

Å likevel hevde at det her er snakk om identiske Guder, blir da å leve i et paradoks som ingen tilknytning har til den virkelighet Skriftene beskriver. Dette innebærer så at det er emosjonene man nå i Staten fundamenter de fundamentale spørsmålene i, ikke i tanken og fornuften.

De logisk fundamenterte lovene er dermed brutt og alt blir mulig. De logiske førsteprinsippene gjelder ikke lenger, til tross for at de jo forutsettes å være uforanderlige og stødige, de kan ikke endres, men holder gjennom alle kontekstforskyvninger og alle hermeneutiske horisonter og spiraler, de er universelle og naturlige, dvs de trenger ikke å lovfestes for å være sanne. (Her må det imidlertid presiseres at ingenting flyter av disse førsteprinsippene i eller av seg selv. Troen kan ikke fastsettes ut fra førsteprinsipper alene, men på et konkret valg ut fra gitt tro og nåde, åpenbart tro, i tro og personlig møte. Man må så å si avtale troen og troens eget grunnlag, man må svare på spørsmålet: Hvem sier dere at Jeg er og ikke hva en selv tror en er? Man å tilskrive torens objekt eksistens. Når apostelen Peter svarer på Jesu spørsmål om han elsker sin Herre og Mester, bygger han kanskje på innsikt i førsteprinsippenes funksjoner, men når han svarer at ja, «Du er Kristus, Guds Sønn», da svarer han i tro, en tro som er gitt ham av Den hellige ånd, alt i tro, Kan du avtale Gud? Er du sprø?

Peter tilskriver Jesus egenskapen Gud. Men tilskrivingen er gitt ham. Han kunne ikke ha hostet opp bekjennelsen av eget bryst, men kun ut av Guds «aggressive» og uforbeholdne nåde.

Staten – som altså nå representerer de fromme ateisters gudsbilde og alle gjeldende forestillinger om skjending – kan nå derfor helt uten dypere innsikt bestemme at koranbrenning fra nå av faktisk skal være straffbart. (Det er allerede nå mulig for den lovgivende forsamling å vedta en lov som spesifikt forbyr koran-brenning).

Og grunnlaget for at dette er mulig - og for at det faktisk vil skje – hentes da altså ut fra et samlet tilfang av emosjoner, følelser som altså kan skifte for vær og vind, vilkårlige krefter som kan gjøre det nokså umulig å beregne det åndelig landskap man til enhver tid befinner seg i og som altså på litt sikt vil bli helt umulig å orientere seg i. Det er i dette landskapet da også helt umulig å hevde at det faktisk finnes et universelt gjeldende og derfor ontologisk moralsk kompass i og for mennesket. Tiden er da inne for en virkelig og håndfast islamsk «take-over».

Alt legges med andre ord til rette for det helt store «take-away», det fenomen at vår kultur, vårt samlede verdisyn eller vår grunnleggende virkelighetsoppfatning, inkludert eksistens eller fravær av gudseksistens, kastes på båten, - av den nye Staten som vil oppstå og hvor det vil bli straffbart å brenne Koranen, bare for å ta ett aspekt av det hele her. De ikke-muslimer som altså i kraft av smak og behag bygget på vilkårlige emosjoner vil da ha fått det som de ville ved å ta avstand fra koranbrenningen (fordi de mener det er skjending! av det hellige, som egentlig bare hører Gud til, dvs nå ikke lenger Gud, men Allah). «Emosjonenes smak og behag» vil da ha utgjort et vesentlig bidrag til å bekrefte en mer eller mindre bevisst villet avkristianisere Staten ved å islamisere den, - jeg vil si: På hypermagiens og de allerede nå akk bare så altfor makthungrige hypermagiske personlighetenes vilkår, se   om toleranse, relativisme og hypermagi

 Når vi så forstår hva magi er på et dypere nivå, forstår man også hvor farlig denne utviklingen er og hvor den går, nemlig mot et stadig mer grunnleggende islamifisert samfunn, et samfunn som i stedig større grad vil føle trykket av Allah’s faktiske – og absolutt tilskrevne - makt, Allah’s absolutte vilje, en vilje som baserer seg på forestillinger om medfølgende absolutte politiske makt.

Det er dette og denne prosessen hypermagikere ikke kan forestille seg eller se og erkjenne, i sin selv-absoluttiserende narsissisme, en narsissisme som egentlig søker makt, mens den ad-extra fremstiller seg som radikalt å gå mot alle forsøk på å tilrive seg dominans, (hvilket for dem tåpelig nok automatisk innebærer imperialisme).

Paradigmet går med andre ord mot at emotivisme og voluntarisme tar overhånd – på bekostning av og til erstatning for demokratiet per se og per vestlig definisjon - og at alt må basere seg på aktuell og potensiell makt og maktbruk, dvs på hvem (og med hvilken gudstro) som skal «sitte» på definisjonsmakt over hva som er rett og galt, ja, hva som er sant, skjønt og godt, kort sagt dreier det seg om en gradvis innføring av en helt ny Konstitusjon eller Grunnlov, som det heter.

De som går sterkt ut mot koranbrenning – uansett begrunnelse – bidrar dermed helt uten å være seg dette bevisst til en stadig mer pågående og legitim islamisering av hele samfunnet, fra grunnen av og helt til topps. Disse opererer gladelig med forestillinger om det hellige eller noe hellig, men helt uten å knytte dette til innbegrepet av disse forestillingene. De har underlagt seg en absolutt og absolutterende nominalisme og er blitt sofister, (i seg selv ikke langt fra solipsister!). De forsvarer foreløpig lovligheten av koranbrenning, dvs straff-friheten for å brenne den -, men innynder seg simultant (med begge beina på jordet og i lufte på en og samme gang) på estetisk grunnlag overfor islam og muslimenes innflytelsesrike sterkt fromme og lærde.

Vi må her – før vi går videre eller enda lenger - helt a propos - legge inn noen viktige sannheter som neppe kan bestrides og derfor sannheter som vil «bli stående», som det så talende heter:

Bernard Lewis, himself a target of Edward Said’s Orientalism, summarized this new approach—or “pseudo history”—well:

According to a currently fashionable epistemological view, absolute truth is either nonexistent or unattainable.  Therefore, truth doesn’t matter; facts don’t matter.  All discourse is a manifestation of a power relationship, and all knowledge is slanted.  Therefore, accuracy doesn’t matter; evidence doesn’t matter.  All that matters is the attitude—the motives and purposes—of the user of knowledge, and this may simply be claimed for oneself or imputed to another.  In imputing motives, the irrelevance of truth, facts, evidence, and even plausibility is a great help.  The mere assertion suffices” (Islam and the West, 115). her

Jeg legger i det følgende in diverse relevant stoff som tidligere er lagt ut på denne bloggen, legg merke til koran-synet og synet på bruken av den (som instrument for egen vinning skyld, eller ikke):

Min kommentar: Rimehaug forutsetter at Koranen kan være hellig, men hva hvis Allah ikke er hellig? Se min artikkel på nei til islam: Allah ikke hellig

Michael Cook: The Koran:

Tradisjonell islam har vært uvillig til å innse at åpenbaringen reflekterer miljøet den er gitt i, (i motsetning til f eks i hinduismen hvor det lett ble forutsatt at de hellige skriftene aldri kunne bli konstruert dithen at de kunne referere til en historisk person eller et historisk sted).

Tradisjonell islam kunne aldri gjøre spranget fra ideen om at skriften var et produkt av samfunnet den ble til i fra ideen om at skriften utfordret dette samfunnet på en helt ahistorisk måte. Og dette vil neppe forandre seg i uoverstigelig fremtid.

Et par unntak kan nevnes: Muhammad Ahmad Khalafallah var hjelpelærer ved Cairo University i 1947. Han hadde lært Koranen i landsbyen hvor han kom fra og skrev en hovedoppgave om Koranens narrativ som et kunstverk. Å se på Koranen som litteratur var i seg selv ikke betraktet som et farlig frafall, problemet var mannens påstand om at det litterære aspektet ved Koranen delvis utelukket tekstens historiske sannhet. Men det Khalafallah ønsket var å beskytte Koran mot historistisk kritikk fra orientalister og misjonærer. De førstnevnte, mente han, forsto ikke noe av fortellerstil og fortellerteknikk i Koranen. Kolleger ved Azhar-universitetet i Kairo betraktet imidlertid hovedoppgavens konklusjon som et angrep på selve Allah’s ord. Koranen, som en av motstanderne hans sa, forteller sannheten i tilfelle konflikt med historiske fakta, at historien med andre ord lyver og Koranen har rett. Det fulgte noen hektiske måneder med mye hets og mange trusler mot K.

I 1992 fulgte en annen runde da Nasr Hamid Abu Zayd søkte jobb som professor ved Cairo University. Zayd var en ivrig kritiker av fundamentalistene som han mente representerte overtroiske krefter og myter. Hvis Koranen var en tekst med et budskap til araberne på 600-tallet, så måtte den nødvendigvis bli formulert i et språk som tok hensyn de historisk spesifikke aspekter på den tiden. Den burde betraktes som et «kulturelt produkt». Zayd hevdet at han på ingen måte tok avstand fra Koranens guddommelige opphav, men han hevdet likevel at vi ikke kunne underlegge avsenderen av Koranen noen vitenskapelig granskning; teksten må i dag leses lingvistisk ut fra kulturens historiske kontekst og dette er den eneste måten vi kan bruke for å forstå budskapet i dag. Hva fundamentalistene hadde gjort var å forandre Koranen fra å være et budskap til å bli et ikon, til en inkarnasjon av Allah’s ord sammenlignbar med den status Jesus har ifølge kristen dogmatikk. Zayd be tvunget til å flykte fra Egypt sammen med sin kone, som han ved dom ble fraskilt fra av en islamske domstol med den begrunnelse at en kvinne ikke kan være gift med en ikke-muslim. En av begrunnelsene for å erklære Zayd som apostat var at han benektet troen på jinnene, idet han henviste denne troen til den historiske konteksten på 600-tallet. s 44 ff.

Cook bringer flere eksempler som viser at det i islam ikke ligger noen hindringer i veien for å betrakte selve boken Koranen som hellig: Den sitter på sin kursi, dvs trone i himmelen, og derfor mår den virkelig fromme muslim sitte på gulvet når han leser i den, der den riktig nok snarere ligger oppslått i dette lille stativet som er formet som en liten krakk i kryssform. I flukt med dette er det utenkelig å tillate seg å sitte oppå en Koran. Ja, i Afghanistan ble det under den første perioden da Taliban tok makten utstedt forbud mot papirposer laget av resirkulert papir i frykt for at dette kunne inneholde papir tatt fra Koraner som var blitt kastet eller var kommet på avveie.

Paul Grieve, Islam:

Jesu ord i Det nye testamentet anses ikke å være Jesu ord direkte, bare indirekte, og som referater av hva Jesus sa, av hva han følte og hvilken visdom han forkynte og den sannhet hans ord åpenbarte. Nedtegningene om Jesu liv ble først til lenge etter at Jesus døde og disse ble forfattet av ulike mennesker som snakket ulike språk. Dette kan åpne for feiltolkninger. Koranen derimot blir i islam oppfattet som det ufeilbarlig, uforanderlige og direkte ord fra Allah fra begynnelse til slutt. s 7 f.

Koranen forteller at Jesus vil vise seg som et tegn på Dommedag. Han vil forberede veien for en universell bekreftelse på islams sannhet. Shia-islam trekker mye på jesustradisjonen. Shia-imamer sies å imitere Kristus og å være født med perfekt kunnskap og den siste imamen i rekken ble tatt opp i guddommelig «okkultasjon» slik at han skulle slippe å dø den endelige død. (Som allmektige, levende, Kristus, sitter de altså på sin tronstol i himmelen på samme måte som Kristus).

Arabere sier om det arabiske språket at hvis bare noe blir sagt på et på en vakker måte, så er også ordene sanne. For Muhammed følgesvenner ble repeteringen av åpenbaringene og selve lyden av ordene deres liv og inspirasjon, idet kadensen nesten ble like viktig som innholdet. Dette var Allah’s egen stemme på deres lepper og Allah’s temme som runget i ørene, akkurat på samme personlig intense måte som når katolikker kjenner Jesu sakramentale kropp og blod i forvandlet form til brød og vin som legges på tungen under communionen. s 78.

I sure 2. 97 fortelles det at ordene i Koranen er blitt bragt ned på hjertet til Muhammed ut fra Allah’s vilje. s 80.

Den første suraen i Koranen, al-Fathia, Åpningen, kan i islam sammenlignes med bønnen Fader vår i Det nye testamentet s 83.

Koranenes stemme ligner for det meste en uidentifiserbar stemme som tiltaler Muhammed i 3. person og dette stemmer med Muhammeds egen erfaring da åpenbaringene kom ned til ham, fra «et sted» utenfor ham selv. Ifølge islam tros det at dette «faktisk» var Allah’s stemme som snakket gjennom Muhammed til menneskeheten, via Gabriel som mellommann. s 85

Muhammed brukte ordet rasul i Shahada for å beskrive sin misjon. Rasul betyr imidlertid ikke profet, slik det vanligvis blir hevdet, men kun «budbringer».

Mange kristne tror at de gjennom personlig bønn kan komme inn i en slags hjertesamtale med Gud eller komme inne i Guds nærvær, som om dette skulle være en dagligdags affære. I kontrast kan de muslimske bønnene fremføres bare ved å følge visse foreskrevne fysiske bevegelser og talte ord. Å utføre ritualene tjener til å høyne både kroppens og sinnets konsentrasjon eksklusivt mot Allah og dedikert kun til Ham, uten distraksjoner utenfra. Bønnens form kan derfor ikke være tilfeldig eller foretas på innfall og for en muslim kan bønnen ikke aksepteres uten at den forskrevne rutine blir fulgt til punkt og prikke. s 100

Shia-muslimene er like avhengig av mullaene deres for tilgang til sannheten og frelsen som katolikkene er av sakramentene som kun kan administreres av presteskapet. s 275

George Dardess: Do We Worship the same God – Comparing the Bible and the Qur’an:

Koranen blir ansett som den reneste og mest direkte form for Allah’s budskap til menneskeheten. Muslimer behandler den som et fysisk tegn på Allah’s nærvær blant oss: Tegnet på Allah’s nærvær, ikke i form av legeme og blod, men i ord som blir proklamert og nedskrevet. I Koranen taler Allah direkte til menneskeheten uten noen mellomkommende stemme og uten «forteller» eller menneskelig taler, ikke engang Muhammed egen stemme. For muslimene høres kun Allah og Allah alene, like tonefriskt og levende som da Allah sendte ned de samme ordene Muhammed ble pålagt å resitere for 1400 år siden. For muslimer inneholder Koranen Allah’s stemme slik den taler til menneskene i dag like mye som den vil tale til den siste person levende som hører den. For muslimer betyr det å høre denne stemmen det samme som å tre inn i en relasjon til Allah som vil bringe blomstring både her i denne verden og den kommende. Effekten er ikke ulikt det som skjer katolikker når eukaristien, brødet og vinen, mottas under kommunionen. Men det må tas et forbehold: Hellige som Koranen og de konsakrerte elementene måtte være som tegn, så er de likevel ikke identiske, (og heller ikke likeverdige, min kom). Begge anses av respektive trossamfunn som kostbare gaver fra Allah til menneskene, de er likevel gaver av ulikt slag og det er av denne grunn at Koranen – (eller nytingen av dens åpenbarende stemme?) – ikke kan betegnes som et sakrament, som utmerker seg ved å være Kristi legeme og blod. Den katolske kirke er ikke i posisjon til å bekrefte at Koranen formidler Guds – (ikke Allah’s?) – nåde. Hverken Vatikan II eller senere pavelige uttalelser hevder dette. Muslimer vil aldri kunne si at Allah’s nærvær blir formidlet til dem på samme måte som Kristi nærvær blir formidlet til oss under brød og vin. Men at formidling skjer, vil hverken katolikker eller muslimer benekte. (s 28 f). se 9 syndene dardess cook m fl

«Jeg har ennå ikke møtt en enste vestlig person som forstår hva Koranen egentlig er. Den er ikke en bok i vanlig mening og den kan ikke sammenlignes med Bibelen, hverken Det gamle eller Det nye testamentet. Den er i seg selv selve uttrykket for den guddommelige vilje, (dvs Allah vilje). Hvis du ønsker å sammenligne den med noe i kristendommen, må du sammenligne den med Kristus selv. Kristus var det guddommelig uttrykk blant menneskene, åpenbaringen av Allah’s vilje. Det er hva Koranen er. Og hvis du ønsker en sammenligning mellom Muhammeds rolle i islam og andre enn Kristi rolle i kristendommen, så er det bedre å sammenligne med Maria. Muhammed var et redskap for den guddommelige vilje på samme måte som Maria var det. Det fører ingen steds hen å påpeke mulige fremmedord i forhold til arabisk i teksten. … Koranen er guddommelig inspirert», - (eller kanskje en åpenbaring av Allah selv? Min kommentar). That’s the important point. (Yusuf K. Ibish, i Geisler s 98)

-

«Guds (Allah’s) ord i islam er Koranen; i kristendommen er det Kristus … for å strekke denne analogien litt videre kan vi peke på det faktum at Koranen, idet den er Guds ord, tilsvarer Kristus i kristendommen og formen denne boken har, som i likhet med innholdet er diktert ovenfra, sammenfaller med Kristi legeme. Koranen form er det arabiske språk som religiøst betraktet er like uatskillelig fra Koranen som Kristi legeme kan adskilles fra Kristus selv. Arabisk er et hellig språk på den måten at det er en integrert del av Koranens åpenbaring sammen med lyden av det og det uttrykket som gis gjennom de rituelle handlingene i islam». (Sayed Hosein Nasr, ibid s 98).

Kommentar: En bok tilskrives i islam altså omtrent samme verdi som en person. Hva dette innebærer kan ikke undervurderes, ja, forskjellen er sås stor at den som ikke ser det, kan bar gi opp å forstå oe om vesensforskjellene mellom islam og kristendom, for forskjellen er ikke bre tydelig, den er enormt viktig og gjelder det enkeltes menneskes eksistens på det dypeste, mest inderlige og personlige planet. Forskjellen kan sies å utgjøre forskjellen mellom et Jeg og et Du og et Det og et jeg. Forskjellen går på om den troende tror på et gudebilde og en avgud, eller en personlig, allvitende Gud som i kraft av forsynet bryr seg om enkeltmenneske og konkret griper inn i den troendes liv. Et «DET» kan ikke gi løfter, kan ikke høre bønner, kan ikke tilgi synder. Et «Det» kan sammenlignes med den sorte, kalde og livløse stenene i Ka’ba som den fromme muslim må kysse for å kunne føle seg ubundet av sine tidligere synder. syndene 9

Se etiketten «syndene 9» her på bloggen:

s 98: Det fins ingen doktrine om Gud som definerer hvem han er i islam, bare «tegn» på en sakramental natur og hvor da noe av ham kan bli erfart. … når muslimer resiterer Koranen, blir de bevisst om sin egen væren mer enn om en objektiv frelseshistorie. De gjør et forsøk på å skape deres egen indre erfaring av strevet for å komme tilbake til kilden og på den måten for å unne bekjempe det onde i dem selv. Al-Arabi, d 1240, snakker om imaginasjonen som en gudegitt evne til å skape en personlig teofani eller gudsmanifestasjon av Gud i verden rundt oss.

s 100: Muhammed krevde ingen tilslutning til en trosbekjennelse eller spesifikt teologiske «meninger» (slik vi finner i kristentroen om Guds natur etc, det forutsettes ganske enkelt at han eksisterer som den eneste Gud). Doktrinell tenkning, anvendt på den transcendentale virkeligheten til al-Llah, kan bare være gjettverk – eller blendverk - , zanna. En vantro er ikke en som nekter å tro på al-Llah’s eksistens, men en som ikke er takknemlig overfor Gud.

s 101: Koranen er ikke en bok beregnet for personlig, nitid granskning eller nøye gjennomlesning, (private perusal), men en tekst som skal synges i den liturgiske tilbedelsen. Og det var Koranen som sikret – eller hindret – at al-Llah ble en fullstendig fjern gud «out there». (!)

s 126: Koranens vers – ayat – var «tegn» som besørget et sakramentalt møte med Gud. Koranen er like sentral for muslimenes åndelighet som Jesus, Guds ord, er for kristne.

s 131: Koranen ser alle historiene den referer til, som f eks beretningen om Noah, som «tegn» eller symbolske fortellinger om Guds forhold til menneskene mer enn som faktabeskrivelser.

s 250: Den politiske suksessen til umma, (det muslimske folket eller forsamlingen av hellige og troende), «hadde nesten, sic, blitt et sakrament for muslimene», sic!. Den var et ytre tegn på Guds usynlige tilstedeværelse blant dem. Politisk aktivitet fortsatte å være et hellig ansvar. Det muslimske imperiet ble et tegn på at hele menneskeheten kunne blir «redeemed», eller forsonet.

s 263: Muslimene ser sunna som en type sakrament: Sunna hjelper dem å utvikle den gudsbevissthet i det daglige liv som Koranen (pluss tilleggene i sunna) foreskriver. Noen hadither er Guds egne ord og disse understreker at Gud ikke er et metafysisk vesen «der ute», men på en måte identisk med den troende muslims «værensgrunn», - «ground of beeing». Ytre handlinger, likt med de kristne sakramentale midler, (nådemidler), er ytre tegn på den inder nåde og må vernes med respekt.

s 264: Ummas suksess hadde en sakramental verdi.

s 268 Etter åpenbaringene fortelles det at Muhammed «fortettet» «L-lyden» i al Llah slik at al-Llah for å skille ut det islamske gudskonseptet fra det hedenske gudskonseptet, og denne bruken er mer korrekt enn det velkjente «Allah», skriver Karen Armstrong.

Allah er ikke hellig.

Allah er ikke hellig og mennesket er ikke født med arvesynd. Allah hater ikke synden radikalt og elsker ikke syndere radikalt. Synd er kun regelbrudd. Synden gjøres ad hoc, til enkeltstående overtredelser. Mennesket er ”svakt” ifølge islam og det ble ganske snart etter ”brøden” med å spise av Treet tilgitt sine overtredelser i Edens hage. Etter denne tilgivelsen har Allah vært tilgivende og nåderik overfor menneskene – muslimene ? -  slik det står at Allah er, ved innledningen til alle surer i Koranen, bortsett fra en, og dette gjelder altså kun og spesielt for muslimer.

Tilgivelse fra Allah går på enkeltsynder og ikke på menneskets  - les: muslimenes - grunnleggende stilling som lovløs og urettferdig opprører overfor Gud, slik som i kristendommen. Mennesket som enkeltmenneske synder ikke fordi det er en radikal synder som ikke kan tilgi seg selv, i islam. Nei, mennesket synder fordi det ikke følger Allahs praktiske lover, regler og normer.

Mennesket trenger ingen Gud som er like radikal kjærlighet, som mennesket er radikal synder, i islam.

Både synden og kjærligheten i islam blir noe mennesket og Allah faktisk tilnærmet kan forhandle om, i islam, og noe som er en utenkelig tanke og forestillingen innen kristendommen. I kristendommen tåler ikke Gud synd, ja, JWWH – dvs Jesus Kristus – hater synden og dette betyr at Gud ikke kan skylde mennesket noen verdens ting, annet enn – i siste og første konsekvens – selve fortapelsen og en evighet uten gudsrelasjon overhodet. (Eller at Gud vender ryggen til og lar alt og alle seile sin egen sjø … hvilket riktig nok ikke er ortodoks kristendom, selv om ikke få nok kan ”føle” det slik og selv om dette faktisk beskrives billedlig i Det gamle testamentet).

Islam tenker dermed bare overflatisk og relativt når det gjelder mennesket og dets opprør mot Gud, seg selv og sitt samfunn. Allah sier ikke at Han hater synd og det fins ingen beskrivelser av hva dette måtte innebære for enkeltmennesket og hele menneskeheten i sin fulle dybde og bredde i de islamske skrifter. Allah og profeten tar problemet med synd og arvesynd ”med stor ro” i islam, for å si det slik, og Allah befaler til og med at englene å bøye seg ned for å tilbe Mennesket som mer høyerestående enn englene i islam.

Det er faktisk bare Satan selv som protesterer mot denne befalingen i Koranen og det synes umiddelbart som om Satan – kanskje ”forståelig” nok – hadde en viss rett til å føle seg snurt av Allah, som altså forlanger tilbedelse av et vesen som opprinnelig av Allah selv ble skapt mye lavere enn Satan selv.

Man skulle ut fra disse ”fakta” kunne slutte at mennesket i islam tillegges en større verdighet og posisjon i skaperverket – og i forhold til Satan - enn i kristendommen, men nei: Dette er selvsagt ikke tilfelle, snarere tvert imot. Satan beholder sin posisjon som menneskets frister og førfører og følgelig finnes der da heller ingen radikal frelse i islam, og ingen Frelser som har beseiret synden, døden og Satan en gang for alle, gjennom ett offer. Et stedfortredende offer. Dette at Jesus Kristus døde for oss og tok på seg den gjeld vi selv skulle ha betalt.

Allah finner det ikke for godt å unne mennesket noe storslått drama hvor det tas i bruk nær sagt alle virkemiddel, nettopp for å frelse mennesket. Allah har ingen enestående eller unik Sønn og dermed heller ingen han kan ofre, som et bevis på sin radikale og uforbeholdne kjærlighet for – og til - menneskene. Allah forlanger i stedet at hver enkelt muslim må stå overfor Allahs dom uten noe offer, og uten advokat, - ingen hjelper eller mellommann.

Menneskets er dermed henvist til sin egenrettferdighet overfor Allah, - intet annet vil duge. Menneske: Frels deg selv! Dette er i sum muslimenes radikale stilling over sin guddom, en guddom som altså tåler eller ”leker med” synd, og som derfor i hvert fall indirekte lar seg korrumpere av synd, i og med at han tillater den å operere, men samtidig som han ”lover”  å ta summen av alle småsynder i betraktning ved siden av de gode gjerninger han selv har pålagt –predestinert - alle muslimer å gjøre, og, ja, samtidig som han – tvetydig altså – bestemmer alt på forhånd, også hvilke synder som skal begås, og hvem som skal begå dem.

Allah sitter med totalregnskapet både som revisor og dommer. Bare martyrene har forsikring og garanti om hva som skal skje med dem når de dør og også for de ulike martyrer finnes det et hierarki i den allahianske himmel. Hvis Anders Behring Breivik hadde vært muslim og blitt drept på Utøya ville han vært en martyr som var sikret plass i denne himmelen. Terroristen som drepte jødene og sine egne trosbrødre fordi de hadde trukket i fransk militær uniform i Toulouse sist måned har et løfte fra Koranen om å havne i det helvete som den allahianske himmel må være.  Hadde det vært bedre for ABB om han hadde vært muslim? Så avgjort ikke: Det kan høres underlig ut, men den kristne Gud kan fortsatt frelse ABB, nettopp fordi Han har skjenket oss sin Sønn, og vår tro på Ham, i egenskap av at Gud er kjærlighet først, ikke til sist. Og ikke ut fra forbehold, slike forbehold som faktisk fremstilles som en egenskap i guds vesen i islam …

Muhammed så ikke nødvendigheten av Jesus ene offer på Golgata: Hvis mennesket kun er relativt ”bedervet” av synd, så har mennesket en viss mulighet for å kunne frelse seg selv, ved å gjøre gode gjerninger sett i Allahs øyne, gjerninger som føres opp i et regnskap som så på dommens dag skal veies på vekter, som så avgjør den enkeltes endelikt i helvete, (for alle muslimer må innom helvete, bortsett fra martyrene som går rett til vers, uten at noen kan protestere).

Et slikt syn på synd og (relativ) frelse har enorme konsekvenser teologisk: Hadde ABB vært muslim, kunne han – som overlevende etter Utøyamassakren –  i ettertid og i fengslet faktisk ha bundet Allah til å sende ham til den allahianske himmel; han kunne nemlig ha sprengt hele fengslet – med hjelp utenfra selvfølgelig, hvis mulig  - og tatt med seg så mange fiender av islam han kunne. Han ville da kunne hevde overfor Allah at han hadde rett til Allahs frelse, han hadde jo nå virkelig lykkes, ikke bare halvveis, ved å overleve, men nå helt, ved å dø martyrdøden, og dette ville han ha kunnet hevde uten rom for teologisk-juridisk tvil.

Slik ville ABB kunne oppnå full sikkerhet før sin martyrdød, (se forøvrig tidligere postering her om ABBs behov nettopp for sikkerhet).

Ja, slik kan man spekulere i hva islam egentlig sier om synd og frelse. Islam åpner faktisk for en mulighet for mennesket å kunne synde straff- og gjeldsfritt, ved at man utfører ”gode gjerninger” som vil balansere vektskålene på dommens dag. Man kan planlegge sin egen frelse her i det timelige i det evige ved faktisk beregne seg frem til hvilke gode gjerninger man må gjøre for å kunne synde.

Man kan føle seg fri til å begå synder ved at man kan hevde sin rett overfor Allah til at tyngden på vektskålene skal gjelde.

Er ikke dette nifst? Hva ansporer vel ikke det underliggende gudsbilde troende muslimer til å tro – og gjøre? Vil en kristen kunne tenke på denne måten?

Overhodet ikke.

Det er bare det at dette er et vanskelig regnskap for muslimer som ville ha prøvd seg. Ja, så mange vansker og store problemer, vil mange si, at det ikke er lurt å forsøke seg, for Allah er jo altseende og Allah venter faktisk av den troende at han skal tro uten håp om å kunne binde Allahs hånd. Men samtidig: Det som står i Koranen, det står, og det er Allah den allmektiges egne ord …

Men hva hvis …

-  den judeokristne Gud nå velger å gi ABB genuin kristen tro, vil han få visshet og ekte håp i stedet for sikkerhet i vantro, dvs verken sikkerhet eller tro, slik han må bedømmes ut fra kristne standarder nå.

”Åh, synder! Tenk alvorlig over hvilken fare du befinner deg i! Den er en gedigen ildovn, en stor bunnløs kløft full av vredesild og hvor Gud holder deg i sin hånd over den, Gud som du har syndet mot og krenket … Du henger i en tynn tråd med guds flammende vredesild rundt og tråden kan briste når som helst … og så tenker du at du ikke har noe behov for en mellommann som kan fri deg ut fra Guds rettferdighet mot deg som synder, og at du heller ikke selv kan vise til noe i deg selv som kan redde deg, og heller ikke noe som helst av hva du har gjort eller som du kan gjøre for å mildne Guds vrede …!

(Fritt etter Jonathan Edwards).

Ifølge den judeokristne tro er:

Guds vrede guddommelig eller uendelig og ubegrenset

- den er også veldig eller forferdelig, slik at det ikke gis noen moderasjon eller nåde i helvete

- den begrenser seg ikke til en slags mild misnøye i Gud, den er en fortærende ild

- den varer evig og det fins ingen grenser for Guds vrede overfor de som er i helvete

Edwards forsetter:

Nesten alle naturlig mennesker som hører om helvete innbiller seg at han skal slippe unna og forsikrer seg om at han er i sikkerhet; han skryter for seg selv av hva han har gjort og hva han driver på med. Alle regner ut på et vis i sitt eget sinn hvordan vi skal unngå dommen …

- Lar vi oss fornærme av slikt? spør RC Sproul. – Hvis så er tilfelle, er det klart at den gud vi tilber ikke er en hellig Gud, men tvert imot ikke Gud i det hele tatt. Hvis vi forakter Guds rettferdighet, er vi ikke kristne i det hele tatt. Hater vi Guds vrede, hater vi Gud selv. Vi kan gjerne si at nei, det er ikke Gud vi hater, men Edwards, for min Gud er mild mot meg og min Gud er en kjærlighetens Gud … Men en Gud som er kjærlighet uten vrede, er ingen Gud. Han er et avgudsbilde på samme måte som om vi hadde laget hans bilde i stein …

Ordet rettferdighet i Bibelen betyr å rette seg etter en rettsregel, objektiv standard eller lov gitt av Gud, men radikalt sett er rettferdighet selve Guds uadskillelige personlighet og karakter. Gud er alltid i samsvar med hva Han gjør, men samtidig er dette konsistent med hva Han ER i seg selv som moralsk superb på alle måter, fordi Gud er Ren Ånd og forandrer seg ikke. Han gjør ikke urettferdige gjerninger og er ”rett”, i motsetning til mennesket som er ”krøket” eller innkrøkt i seg selv.

Var det urettferdig av Gud å si til Adam og Eva at de skulle dø på grunn av sin synd?

Var det urettferdig av Gud å pålegge dødsstraff for all synd, uansett alvorlighetsgrad?

Sproul sier: Hvis du sier ja, så sier du det nettopp som et uttrykk for menneskets falne natur , den som fortjener dødsstraff i utgangspunktet. Sier du ja er du ute etter å gi Gud et dårlig rykte og baktaler ham; du angriper og forsøker å ødelegge Guds hellighet og har aldri forstått hva synd er for noe og hva den innebærer. Vi må derfor aldri svare ja på spørsmålet, men nei med overbevisning  …  er dødsstraff urettferdig? Nei, på ingen måte. Husk at Gud skapte ut fra Hans egen frie vilje og ga oss det høyeste privilegium noen skapning kan få, nemlig dette å være skapt i Guds bilde og likhet. Synd er derfor kosmisk forræderi og utakknemlighet i høyeste potens og dette gjelder den minste synd, for det vi sier til Gud er at Han lov ikke er god og at våre vurderinger må ha forrang og at Gud må finne seg i vår dom.

Hans Kung: Det mest mystiske aspektet ved synden er ikke at synderen fortjener å dø, men at syndere vanligvis får fortsette å leve … !

Sproul/Saleeb:

Isma’il al-Faruqi: De kristne antar at mennesket er en fallen skapning og at det er befengt med arvesynd og fremmedgjort fra Gud og at det er selvsentrert og selvmotsigende og er avhengig av Guds nåde. På dette grunnlag vil kristen misjon forsøke å bringe forsoning og forløsning mellom mennesket og Gud.

Islam derimot mener at mennesket ikke trenger slik frelse for mennesket som Guds stedfortreder på jorden (kalif) er perfekt i stand til å være det og utstyrt med alle egenskaper som skal til for å påta seg og fullføre oppgaven, idet mennesket i nåde fra Allah har fått Allahs åpenbaring. Mennesket er uskyldig, perfekt og moralsk herre; det er kallet til å adlyde og utføre Allahs vilje …

Mennesket gjøres her ikke til objekt for frelse, men til frelsens subjekt, sier Saleeb. RC Sproul påpeker at dette minner om Nietzche som betraktet kristendommen som en religion for tapere og de svake. Vi kan også nevne Rosseau som mente at mennesket blir født uskyldig …

Saleeb: Ordet hellig brukes kun 2 ganger i hele Koranen … muslimene tror ikke at Gud har åpenbart sin ”karakter” eller sin rettferdighet. De sier at Han har åpenbart sin vilje og sine bud, men uten at disse reflekterer Guds hellige og rettferdige karakter eller vesen og Hans lov er ikke basert på dette. På bakgrunn av dette blir det vanskelig for muslimer å forstå hvor syndefullt mennesket er og selve radikaliteten i synden.

(Jeg vil bare her tilføye: Heller ikke det vanlige moderne vestlige menneske oppfordres til å forstå dette og ta det inn over seg i syndserkjennelse og dette gjelder også langt inn i kirkenes ledelse og blant de høyeste teologiske autoriteter . Det sier seg selv at jo mindre man forstår av den kristne måten å forstå og forholde seg til synd og frelse på både i konkret og teoretisk forstand, jo lettere vil det vestlige kollektive sinn tilpasse seg islam etter hvert som tiden skrider frem og islam stadig vinner større innflytelse og makt i samfunnet. Vi har med andre ord selv gjort oss til lette fremtidige bytter eller offer i stor skala for islam proper. Vi vil ikke lenger vite av det som David sier, nemlig at ”jeg ble født med synd og i synd ble jeg født av min mor”, se Salme 51. 5).

Saleeb: Frelse betyr i islam redning fra Helvete, ikke særlig mer.

Sproul: Hvis noens gode gjerninger oppveier de onde eller mindre bra gjerninger, så kan ikke gud være helt rettferdig fordi gud i så fall ikke synes å være forpliktet til å straffe ondskapen eller synden. En slik gud tilgir ganske enkelt syndene og dette virker både tilfeldig og urettferdig. Det kommer an på hvordan man forstår Guds karakter og vesen. Hvis Gud er hellig, så måler Han min synd mot sin hellighet og da vil det være umulig å balansere vektene, vi er skyldnere som ikke har noen mulighet for å utligne … hvilket altså muslimene må benekte.

Luther viser til Det første og største bud som sier at du skal elske Din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og ditt sinn … og din neste som deg selv …

Han spør seg om det er mulig for ham å gjøre dette for han har neppe elsket Gud med hele sitt hjerte og her kreves det fullstendig hengivelse. Jeg har ikke gjort dette i 5 minutter engang, i hele mitt liv, tenker Luther, og hvis jeg elsker meg selv mer enn Gud, så er min manglende tro Det første og største bud, han lever med andre ord etter et menneskeskapt bud, sitt eget, og ikke Den helliges bud …

Kan da kristne ha forsikring om egen evige frelse? Ja visst. (Men dette spørsmålet må vi i denne omgang la ligge, jeg vil bare nevne noen aspekter i vårt moderne og gjennomsekulariserte samfunn som kan illustrere at vi er blitt en kultur som satser på egne gjerninger og tanker, på gjerningstro, ikke på gratis nåde gjennom Kristus offer en gang for alle som stedfortreder og den som påtar seg den fulle og hele synd og skyld, stikk i strid med hva islam hevder og hva store deler av befolkningen setter sin lit til, akkurat som muslimene).

Vi har, som Sproul sier, tåkelagt Guds bud og hellige rettferdighet til de grader at evangeliet – det glade budskapet -  ikke lenger er et gladbudskap, simpelt hen fordi det ikke lenger finnes noen dårlige nyheter.

Og da kan det heller selvfølgelig ikke være noen frelsesvisshet, akkurat slik det er innen islam.

I 1984 ble det gjort en undersøkelse for en britisk avis hvor det fremgikk at halvparten av de engelske biskopene trodde at kristne ikke hadde noen forpliktelse etter kristen tro til å tro at Jesus Kristus er Gud. En høy andel av dem selv trodde heller ikke på Jesu guddommelighet.

Til stor tilfredsstillelse for de fleste muslimer, vil vi tro.

Om ”tilstanden” generelt i USA kan Michael Horton fortelle, i det han henviser til spørreundersøkelser foretatt av Barna group, at millioner av amerikanere nå tror at Gud er en supranatutral ”størrelse” som kun er til for vår egen tilfredsstillelses skyld.

Barna: ”Dette blir hver mann for seg selv og overlatt til seg selv uten den minste tanke for de sosiale og personlige konsekvenser av slike utrolig egoistiske, nihilistiske og narcissistiske forestillinger … De fleste amerikanere kan til en viss grad intellektuelt sett slutte seg til kristne dogmer om Jesus, Gud og engler og de tror at Bibelen inneholder mange gode fortellinger og leveregler. Og de tror at religion er veldig viktig i livet deres. Men den samme gruppen, inkludert mange bekjennende kristne, tror samtid at mennesket er født gjennom godt og det viktigste i livet er å nyte livet så mye som mulig…

82% av amerikanerne tror at Benjamins Franklins aforisme om at ”Gud hjelper den som hjelper seg selv” står i Bibelen. Et stort flertall tror dessuten at alle folk ber til den samme gud eller ånd, uansett hvilket navn man tilskriver denne guden eller ånden. De tror virkelig at hvis et menneske generelt oppfører seg bra og gjør gode ting for andre i løpet av livet, ja, så vil det fortjene et liv i himmelen”.

Ikke rart at president George Bush sa at han trodde at muslimene og de kristne tilba den samme guden.

Barna: ”Amerikanere flest er kristne bare i navnet … vi ønsker erfaring mer enn kunnskap og vi foretrekker valgfrihet fremfor absolutter. Vi åpner for preferanser mer enn for sannhet. Vi søker behag mer enn vekst. Tro må skje på våre premisser, hvis ikke avviser vi den. Vi har satt oss selv opp til overdommere over all rettferdighet og gjort oss selv til herskere over våre egne erfaringer og skjebne. Vi er det nye tusenårets fariseere”.

Hvem er superfariseere her? Gelius og Hognestad? Tja, hvorfor ikke. De arbeider hardt på å islamisere kristentroen, eller invitere muslimer inn en idyll-religion hvor man slipper å operere med synd i det hele tatt!

Tidens moral synes sentrert rundt følgende sentrale fundamenter:

Du er unik. Stol på følelsene dine. Absolutte prinsipper legger bånd på deg. Bare DU vet hva som er rett og best for deg. Sett deg mål og oppnå dem. Ha det gøy og lev sunt. Finn din egen mening med livet.

Chawkat Moucarry:

Koranen lærer at gode gjerninger oppveier onde gjerninger. Guds straff for onde gjerninger er rettferdige, mens belønningen for gode overstiger rettferdskravet sett i forhold.

Sure 6. 160: Den som gjør gode gjerninger vil ha igjen tifold for dem, men den som gjør onde gjerninger vil kun få betalt tilsvarende. Ingen vil bli behandlet urettferdig!

Gud ser følgelig ut for å være langt mer fornøyd med de gode gjerningene enn han er vred på de onde. I hadith fortelles det at ”hvis min slave planlegger å gjøre en ond gjerning, så ikke skrive det ned (i boken)uten at han fullfører; hvis han derimot ikke gjør det, ja, da skriv det ned som en god gjerning og legg den på vekten …

Går ikke Allahs sjenerøsitet her på bekostning av hans hellighet og rettferdighet? Ser Allah ikke ut for å overse syndige gjerninger og bifalle onde?

I Bibelen er Gud ikke så lemfeldig og Gud tolererer ikke syndige eller onde gjerninger: Våre gode gjerninger er verdiløse og veier ikke opp for våre onde. Synd er mye mer enn dette.

Den ”kjærlighet” Allah har for sine lydige slaver illustres godt i en hadith som heter hadit al-nawafil eller ”overskuddsgjerningene”:

”Jeg vil erklære krig mot alle dem som viser uvennlighet over en som fromt tilber meg … jeg gir ham de mest herlige ting … og min slave kommer stadig nærmere meg ved å gjøre ting utover plikten – nawafil – slik at jeg kan elske ham mer, slik at jeg blir hans synssans, ved hvilken han ser, og hans hånd som han griper med og hans føtter som han går på … og hvis han ber om min beskyttelse, så vil jeg beskytte ham, for jeg nøler ikke med å gjøre noe som jeg nøler med å ta hans sjel, for han hater døden, og jeg hater å skuffe ham … ”

Moucarry kommenterer: Denne hadithen lærer at guds kjærlighet er et svar på folks lydighet. Dette står i sterk kontrast til den kjærlighet Gud viser i Jesus Kristus. Islam lærer oss at synd ikke kan fornærme vår Skaper, som står så høyt over oss at han ikke kan bry seg med vår ulydighet. Når vi begår synd, så er det oss selv vi skader eller gjør ondt mot, Allah forblir uberørt. Alle overtredere gjør ondt mot seg selv, se sure 64. 1 og 7. 160 m fl. Fra et bibelsk perspektiv er synd ikke bare overtredelse av Guds bud eller lov, men en synd mot Gud selv.

Tilgivelse i islam baserer seg på tro, lydighet, omvendelse og Muhammeds forbønn. Denne betraktes om et privilegium Allah har gitt ham som den siste profet og fordi Allah allerede har tilgitt ham. På dommens dag vil Muhammed be Allah tilgi dem som trenger det mest: Min forbønn vil være for dem i min nasjon som har begått de groveste syndene. Allah vil på oppfordring fra profeten la mange muslimer få komme ut av helvete og inn i paradis.

Vi må bare spørre: Er ikke dette farlig nær å påstå at Muhammed kan kommandere Allah, hvilket jo vil være det samme som å begå shirk, den ubetinget verste og eneste totalt utilgivelige synd i islam?

Men: Allah kan ikke være bundet at lydighet eller ulydighet fra sine skapninger og slaver. Han tilgir jo hvem han vil og straffer dem Han vil, se sure 2. 284, 3. 129, 5. 18 m fl. Så, med unntak av den utilgivelige synd det er å assosiere Allah med andre enn ham selv, så kan ingenting begrense Hans nåde. Frelse blir dermed å betrakte som en slags gjentjeneste og for Mutazilitene MÅ Allah tilgi hvis den troende har vist lydighet og omvendt seg; hvis ikke MÅ han straffe. Bare omvendte syndere kan få Muhammeds forbønn. Muhammed vil ikke tilgi andre synderne, men han vil øke deres velsignelse som fortjener det. Koranen benekter på det sterkeste at noen kan få ufortjent velsignelse fordi dette anses som direkte i strid med Allahs natur og rettferdighet.

I kristentroen er de glade nyhetene at Gud i stedet for å straffe oss i henhold til Guds rettferdighet, så frikjenner Gud oss på grunn av Jesu lidelse, offer og gjerning på korset. Denne frelse løser det dilemma som ligger implisitt i den islamske tro, nemlig dette at enten så tilgir Allah syndere uten å ta hensyn til sin rettferdighet, eller så dømmer han dem uten hensyn til sin nåde.

Geisler/Saleeb:

Belønningen for en god gjerning er ti ganger større enn en tilsvarende ulydig gjerning. Den ulydiges gjerning kan til og med transformeres til verdien av en god gjerning, se sure 4. 40, 6. 160, 25. 70. Ifølge en tradisjon insisterte Muhammed på at ingen kunne oppnå frelse kun ut fra dydige gjerninger uten Allahs (aktive?) nåde. På spørsmål om dette også gjaldt profeten selv, svarer Muhammed at det også gjelder ham, men at Allah vil dekke ham med nåde.

Nok en gang kan vi altså spørre: Hvordan kan dette ha seg? Kan profeten binde Allahs hånd?

Harold Coward:

”Mange muslimer var usikre på om verdien av deres gode gjerninger kunne modifisere den skjebne Allah hadde staket ut for dem en gang for alle. Det lå derfor nært at de troende satte sin lit til Muhammeds forbønn for dem. De lærde aksepterte den forståelsen litt etter hvert, idet man fant antydninger  for det i Koranen selv. Hadith understreker denne utviklingen spesielt med hensyn til store synder som ikke kunne viskes ut med gode gjerninger alene. Iflg Al-Tirmidhi sa profeten: ”Min forbønn er for dem som har begått dødssynder (committed mortal sins)”. En tradisjon forteller at Muhammed vil kaste seg ned og gå i forbønn overfor Allah. Muhammed vil på denne måten klare å bringe ut av ilden alle de som ikke har begått synder som fortjener evig straff. Shiamusimer utviklet slike tanker dit hen at Muhammeds rett til å kunne gå i forbønn også innbefatter hans sønnesønn Hussein.

Koranen sier litt forskjellig om forbønn generelt: I sure 92. 19 tales det imot den. Men i 19. 19 sies det at ingen skal ha rett til å gå i forbønn, unntatt han som har fått tillatelse for det fra Allahs nåde direkte. I 43. 86 står det de som er sann vitner overfor Allah kan gå i forbønn for å hjelpe andre.

For å oppsummere: Kristendom og islam er to inkompatible trossystemer og de to kan aldri forenes eller gå opp i hverandre.

Det har grunnleggende med gudssynet å gjøre. Den kristne Gud er nær, personlig og aktiv og Hans natur og vesen er en relasjonell treenighet som utfoldes i Kjærlighet og ikke en tritesime slik islam forutsetter.

For å sitere Ratzinger:

”The unrelated, unrelatable, absolutely one could not be a person. There is no such thing as a person in the cathegorical singular. This is already apparent in the words in which the concept of a person grew up; the Greek word ”prosopon” means literally ”(a) look towards”; with the prefix ”pros” (toward) it includes the notion of relatedness as an integral part of itself … To this extent the overstepping of the singular is implicit in the concept of person”.(Sitert fra Geisler/Saleeb: Islam).

Geisler: For muslimer har Gud (Allah)ikke bare enhet, men også singularitet. Men disse er ikke identiske. Det er mulig å ha enhet (unity) uten singularitet, for det kan være pluralitet innen enheten, hvilket er det nettopp tre-enigheten innebærer: En pluralitet av personer innen enheten av enheten av En essens. Mitt sinn, mine tanker og min tale har en enhet, men de er ikke en singularitet, siden de er ulike. Islam ofrer pluraliteten i et forsøk på å unngå dualitet (i Allah vs Koranen f eks) og benekter derfor enhver personlig pluralitet i Gud (Allah). Ratzinger: Treenigheten er den eneste måten å unngå dualisme ... Gud (ikke Allah) står over singularitet og pluralitet. Han transcenderer begge kategorier ... (s 264).

Vi må derfor spørre: Hvor plasserer dette profeten Muhammed?

Vi kan ikke se annet enn at det ovenstående kan forklare Muhammeds behov for selvforherligelse og stadig større autoritet overfor sine "slaver i ånden", de troende, i motsetning til de vantro. Han lar sine tilhengere forgude ham - selv om han forsikrer at han selv bare er et almindelig og "syndig" menneske - ved at hans forordninger tillegges guddommelig status og myndighet.

Solomon og Muqdisi sier det slik: Vexing of Muhammed became equivalent to blaspheming, and his rights and his sanctity were equal to that of Allah and above, se sure 59. 7, 4. 59 og 24. 56.

Muhammeds autoritet er med andre ord absolutt og i og med at Sunna er kilden til de fleste rituelt obligatoriske bestemmelser,

blir altså Sunna (profetens ord) identiske med Allah's ord.

For å avslutte for denne gang med noen betraktninger av Mike A. Robinson:

”A unitarian god does not possess the eternal diversity in his nature to account for the diverse and neccessary laws (the Law of non-contradiction distinct from the Law of Identity, and the particulars in the cosmos (people and things).

Islamic theology cannot account for nor explain the problem of unity in diversity (the one and the many). Letham opines that Islam is a ”militant and monolithic unifying principle, with no provision for diversity”. A uni-personal being lacks the capasity to account for eternal and temporal particulars”.

”Let me ask you a question: if God is just a monad, a singel person God, where did love come from? Who did Allah love before he created the angels or men? Love needs an objekt … ”

”The Muslim cannot account for logic, love, absolute morals and knowledge”.

”Allah is described as wholly and completely incomparable, transcending and beyond all things, as there is nothing that is analogous about him. Correspondingly, he then cannot be anything, and he is nothing, and cannot exist by definition”.

”If Allah is the only eternal being, and nothing exist that is analogous to him, nothing can share anything in common with him in his beeing and attributes; hence an eternal book in Paradise cannot exist”.

”An unknowable and unidentifiable strict unitarian God cannot be the indispensable foundation for the unity of experience.

Van Til warns that ”the only alternativ to thinking God as the ultimate source of unity in human experince, as it is furnished by laws or universals, is to think that the unity rests in a void. Every objeckt of knowledge must, therefore, be thought of as being surrounded by ultimate irrastionality”.

”If one denies the Triune God, the World must be encircled by irrationality, but that is not possible. Islam's doctrine of god leaves room neither for diversity, diversity in unity, nor a person grounding creation, for Allah is a solitary monad with unity only.”

”Without Yahweh one cannot account for anaything, including the claims of various religionists. God the Father, Son and the Holy Spirit is the precondition for logic, morality, mathematics and everything else in the cosmos”. Allah ikke hellig