«Den som fra før lider, skal be om å få mer lidelse,
ikke nødvendig vis ledelse». Mye skal få mer? Eller?
Nei, her dreier det seg om noe som kan beskrives som «åndelig
lidelse», sett som et incitament uten klar begrunnelse, uten et klart mål og
ingen hensikt presisert. Før het det at vi kunne nyte kunsten for kunstens
skyld, nå skal det hete at vi skal nyte lidelsen for lidelsens skyld. I følge «vår
mann» eller «vår person her» …
Men ikke bare det. Vi skal i det følgende omtale det vi kaller «vår person», som altså for anledningen er anonym, ut fra hensynet til hans person. For han vil at vi skal lide mer, og det er ikke særlig populært, særlig når han vil ha inn dette ønsket om lidelse som en fast og forpliktende del - dog frivillig! - av Fader Vår, som er en bønn Kristus opprinnelig selv lærte sine disipler å be.
Han vil altså ha oss til å be om å få lide mer, intet
mindre. Men hvorfor da ikke be om å få dø like godt – det er jo den største
lidelse, eller, og mest fortjenestefulle, hvis du dør i den rettferdige sak?
Dvs lider martyrdøden, f eks, slik det står: Dere skal drepe og lar dere bli
drept … slik oppfylles pakten …, og: For det var ikke dere troende som drepte …
de som skulle drepes var forutbestemt for det, de er utvalgte … Jeg viser
til Koranen, surene 9. 111, 8. 17, 3. 169, 2. 254, 3, 140.
Så ja, hvis du ber om å få lide mer, så kan du likeså godt
be om å få dø snarest mulig, men det er bare det, at dette står det ingenting om
i det Fader Vår som gjelder. Bønnen Fader Vår lærer oss ikke å be om å få mer
lidelse, men om å få slippe mer lidelse og gjøre noe med det på egenhånd. Vi er
med andre ord ikke forutbestemte til å lide. Og Gud har gjort noe med dette,
noe alle burde vite om, skjønt i dag, er det umulig å vite …
Jeg tenker ikke på den smerte, pine, det strev eller den lidelse man frivillig underlegger seg hvis man nå man begir seg inn på harde treningsprogram for å bli verdensmester, eller den oppofrelse man gjør når man piner seg og leser til eksamen, eller vil bli en stor kunstner etc. Jeg snakker her heller ikke om den smerte – lidelse, f eks hodepine eller kronisk lammelse - det kan medføre å skli på et bananskall, eller de pinsler som gjerne følge av naturkatastrofer i en «perfekt storm» - som Gud kan tenkes å ha noe med å gjøre, (men helst ikke). (Men se: Kapelrud: Han var ikke i stormen).
Jeg tar heller ikke opp spørsmålene om hva det onde er, og visse svar på spørsmålet, som f eks at det onde er fravær at det – positivt – gode. Jeg går heller ikke inn på problemet eller løsningen omkring de sekundære årsaker etc, noe jeg bare nevner i forbifarten, jeg minner om at de sekundære årsaker er en høyst sekundær problemstilling i jødedommen.
Det er blitt skrevet: "Desire for that which is impermanet is not, in and of itself, evil. We were created to desire both what is permanent - God - and that which is good in the sight of God - and what is impermanet on this side of glory - good health, material success" etc. Og dette er mitt fokus og poeng her. "God created the world for himself. Therefore, we are to do whatever we are engaged in to His glory", 1 Cor 10. 31. Det ligger intet krav om at vi skal lide i dette, men det forutsettes heller ikke at vi aldri kommer til å lide.
Jeg går ut fra at Gud er god og at han derfor vil det gode. Se f eks 5 Mosebok 32. 4: Gud er trofast, hans veier er perfekte og rettferdige og Salme 5. 4: Du er ikke en Gud som gleder seg over ondt …
Men se Jeremia 23. 9-33 – lik en hammer som kommer og knuser deg, … jeg vil kaste dem bort … ?
Og: Esekiel 36: Jeg gir dere et nytt hjerte og en ny ånd gir
jeg inni dere … . Jeremias 17, 9: Svikefullt er hjertet … ondt er det,
ubotelig sykt … hvem kjenner det?
Jeg spør: Ser vi en ny pietisme stå for døren - et grått, ondt eller mørkt samfunnsfenomen, en ny kulde, en ny form for salighet, intet mindre?
Vi skal lide oss ut av en eller annen begredelighet, (som en avant-garde før den store revolusjonen som skal høvle over alt og alle, før – u-topia, koste hva det koste vil).
Vi må fri oss fra vår svakhet og søke den hjelp vi trenger.
Ved å be til gud om hjelp, til å lide mer, slik at frelsen kan bli desto
sterkere og klarere. Vi må vekkes opp til en ny vekkelse, bygget på er lidelse.
Vi trenger mer lidelse for å seire eller overvinne dekadansen, de uriktige
meningene, slik at vi kan hjelpe mer, under alle himmelstrøk, i ethvert miljø,
i enhver kontekst, i ethvert perspektiv. Vi skal bli mer emosjonelt korrekte,
ved bl a å tilføye lidelse i Fader Vår.
Samtidig står det fast for de fleste i dag at ingen skal
behøve å lide mer fysisk, det er visst et forganget problem, også for den som
foreslår å ta med et ønske om å få lide mer i Fader Vår. Det er utover dette
fysiske, det er ånden det feiler noe, derfor må den få mer lidelse.
Derfor må vi søke mer åndelig lidelse, og denne søken kan
erstatte all syndsbekjennelse, omvendelse og anger. Mer lidelse skal fikse
dette. Hvis vi blir mer følelsesmessig prektige.
Hvem er det som kommer med denne nye vinkelen, dette nye
universalmiddel mot vår tilkortkommenhet? (Vi som ikke følger hans egen
partilinje?).
Legg merke til at vår person her ikke nevner synd, og
syndserkjennelse, som et grunnproblem, nei, problemet er at vi ikke lider nok,
og det er derfor han ber Gud påføre oss mer lidelse.
At vi ikke lider nok, er en frekk påstand, uten
faktagrunnlag, selvsagt. Den kommer fra et sinn med stort behov for å klandre,
skille mellom vi og dem, og mellom de fromme, som følger denne «profeten», og
de som ikke gjør det. Disse siste kan han beskylde for hat og for å være
litetroende, eller ikke troende i det hele tatt.
Vår person her forutsetter at vi fortjener mer lidelse,
fordi han forutsetter at vi ikke lider nok. I seg selv er dette et yndet
sirkelargument for moralister. Et sirkelargument, når det kommer til gudstro, selve
dette med å tro på Gud, er imidlertid befriende, legitimt og i sin renhet fri
for moral, spesielt moralisme. Poenget med gudstro er å bli kvitt sin
moralisme, dvs den moral som begrunnes i eget Selv, eller egne (spesielt
servilt betinge korrekte) emosjoner, og ikke i Gud.
Jeg skjønner ikke at den mannen, eller personen, vi her snakker
om, kan begrunne sin nedlatenhet overfor mennesker. Han kan neppe begrunne
påstandene sin med fornuften i behold. I det følende skal jeg ta opp noen av de
aspektene i dette for å sette komplekset inn i et litt større perspektiv, eller
i litt videre perspektiver, alt etter som. Jeg vil ikke bar avvise dette
utspillet fra vår person på rent emotivt grunnlag og avfeie ham uten å ofre ham
en tanke, for, selv om han fremtrer som under middels begavet, til akademiker å
være, så har denne personen enn viss innflytelse, i kraft av sin stilling og
sitt yrke som skrivende og som troende, slik han fremstiller det selv.
Den farligste implikasjon i personens utspill, kan være at vår person her gjør «lidelsen» til en ting, dette at han reifiserer, objetiverer eller tingliggjør «lidelsen», (slik at den kan gjøres til gjenstand i seg selv for dyrkelse, som en ny avhengighetsskapende og kraftløs husgud). I den grad han lykkes med dette, kan han bedre kontrollere sine sympatisører og sette seg selv opp som et menneske som er verdt å lytte til heller enn en fyr som egentlig ikke har noe å fare med.
For folk som hater kristentroen, vil utspillet være et
brukbart instrument for å få ytterligere ram på kristenfolket og kristentroen.
Disse kan f eks lett bli ansett for å være altfor skeptiske til det meste av
det arbeidet som foregår rundt hele jorden for å hjelpe folk som er blitt
utsatt for forfølgelse på grunn av sin tro. Hvis nå disse kristne blir anklaget
for å ikke å ville lide mer for vår persons egen sak og hans agenda, og måte å
se og nærme seg problemet på, kan dette betraktes om er ytterligere bevis på at
kristentroen og er noe begredelige og hyklerske greier som man vil ta avstand
fra.
Jeg kan for min egen del ikke synes annet enn synd på vår person og de som vil følge ham – selv om det er aldri så usannsynlig, fordi utspillet jo er så pill råttent, ulogisk og umoralsk tvers igjennom som det overhodet kan bli. Jeg skal derfor nøye meg med en heller lett gjennomgang, i håp om at dette kan utvide perspektivet på saken. Han er ikke mindre frekk enn at han vil gjøre lidelsen som en ting, et offer, eller en funksjon som han i seg selv kan hevde overfor Gud. Han viser ikke til noen omvendelse, noen bekjennelse, noe synd, noe frelse etc, og ikke til noen rettferdighetsgjøring, men til lidelsen, som noe han tror kan bevege Gud, en slags nåde overfor Gud som garanterer full frelsesvisshet for all evighet.
Jeg vil tro at de fleste vil forstå at dette er en dåres verk, at det er en skandale, et brudd med all god teologi, alle tradisjoner og alle filosofi og logikk og andre fag som kan komme inn i bildet ved vurderingen. Hadde vår person kommet med et forslag om et felles bønneemne om å få mer styrke til å være mer oppfordrende eller energiske eller frimodige i vårt arbeide til fordel for de fattige og forfulgte, ville jeg har forstått det. Men å ta inn en bønn om at Gud gir en mer lidelse, er å gjøre Gud
til en dåre og ham selv til tosk. Gud vi neppe ha selvpiskere, kort og godt
fordi det er mange andre mer fornuftige og rimelige måter å gjøre tingene på.
Ved å be Gud gjøre folk vondt, bryter han det jeg vil kalle normale relasjoner
til sine medmennesker. Mennesker som tier og hyller, fordi de er for feige og
innbilske til å gjøre noe annet.
Definisjon av flaggelant: En person som utsetter seg
selv eller andre for pisking, enten som ledd i religiøs disiplinering eller for
å oppnå seksuelle tilfredsstillelse. (Oxf, dict).
I det følgende snakker jeg metaforisk om flagellanter, dvs
om pisking.
Hva ønsker en person som formaner kristne til å be om mer lidelse? Og attpåtil vil ha denne bønnen inn i formuleringene i Fader Vår, Herrens bønn? Og må vi tro, i tillegg, har et inderlig ønske om at denne bønnen med dette tillegget skal leses opp i alle Kriker og bedehus og bli forbilledlig for alle troende?
Heldig vis er det ingen biskop eller Statsråd som vil ha
denne bønnen, ser det ut for, foreløpig. Og folk fleste skjønner at dette er en
dåres tale, en slem dåres tale, en person med mye mørke, jeg vet ikke fra hvor
hen.
Er denne personen sadist? Er han flagellant? Hva forsøker han å oppnå? Er det for utrolig til å være sant? Denne mannen vil i praksis gjøre lidelse til en dygd. Han tar må av seg til å overstyre Gud.
Jesus ba sin Far: Ta denne kalk fra meg, hvis mulig … han ba her som menneske, som Gud visste han at han ville lide for menneskeheten, sone for, forsone oss, forløse oss. Og føre oss inn i frelsen, hvor ingen lidelse en gang skal være- Nå, men ikke ennå altså. Først i himmelen kan mennesker få sitt herlighetslegeme og for noen er de sikre på at dette kommer til å bli deres hjem i evigheten – ja, slik kan Bibelen tolkes, til trøst og visshet. Men mer lidelse, her og nå? Hvilken gjerningsreligion blir vel ikke dette? Hvilken konkurranse om å få lide mest, kan vi vente av oss, og hvis vi – vår gruppe - ikke lider mer, vel, hvem er da med oss, for ikke å si mot oss? Å be om mer lidelse vil innebære stor usikkerhet: Når er grensen for lidelsen nok? Synder jeg mer hvis jeg hvis jeg plutselig flykter fra lidelsen? Når skal Gud bli «fornøyd»? Noen utholder alt, mens andre bukker tidlig under for tortur. Hvem blir «mest» frelst tidligst?
Slik vår person legger det opp, kan lidelsen plutselig får form av en lov, av lovbud som må overholdes for å unngå Guds vrede og dom. Luther innså at han ikke kunne holde alle budene, at han alltid kom til kort, derfor: Frelst ved tro, ikke ved lidelse. Ingen som ber om å få mer lidelse kan noen gang være viss på at han overholder denne lidelsesloven til punkt og prikke og garantert til Guds velbehag.
Dessuten: «Hovedregelen» er jo at lidelse kommer av synd,
men all lidelse kan selvsagt ikke tilbakeføres til konkrete synder. Jesus selv
ber sin Far om å ta «denne kalken» fra ham, dvs om å spare ham for lidelsen
etc, som nevnt her andre steder. Riktig nok Jacob i sin epistel at vi skal
glede oss eller fryde oss i lidelsene eller forfølgelsene og Paulus ser mening
i sine lidelser for Kristus, men vi hører intet om at disse personene aktivt
har bedt om å bli påført disse lidelsene. Riktig nok vil de som lider få sin
himmelske lønn, en lønn hvis verdi langt overstiger lidelsenes «verdi», men det
ligger ingen oppfordring her til å be om at jeg eller vi skal be om å få mer
lidelse, selv om denne lidelsen i seg selv kan være til stor nytte og nødvendig
hjelp for andre som lider urettferdig.
Personen vår her synes å mene at han vil bidra til å perfeksjonere mennesket, via påført lidelse, en lidelse som Gud altså må ta ansvar for og ville. Han må mene at lidelsen er god for den troende fordi den troende ikke er skapt som tilpasset denne verden og at det foreløpig ikke kan stilles til fullt ansvar for egne handlinger og sine synder - eller unnlatelser. Han kan ikke se at disse syndene faktisk ikke skyldes Gud, men den enkelte. Han må mene at Gud på en måte blir skyldig hvis han ikke skjenker lidelse. Han må samtidig mene at mennesket må strebe etter en perfeksjon der lidelsen blir instrumentet for å oppnå denne perfeksjonen. Simon Weil så lidelsen som noe forløsende fordi Gud er til stede i ekstrem ondskap; mennesket må læres opp til å forstå at det ikke befinner seg i Paradiset; det er den lidelse som påføres oss utenfra som er det sanne botemiddel; lidelsen blir ansett som en gave fra Gud; hos vår person her kommer lidelsen fra Gud, (hvis man blir bønnhørt). Vår person kan minne om Weil. De fleste andre vil nok mene at lidelse kan virke rensende, men at den i lengden er ødeleggende. Hannah Arendt skriver at det ikke er noe rom for andre når smerten blir hele ens verden. Machiavelli skriver: Fordi menneskene stort sett er onde, vil godheten føre til selvutslettelse …
Pascal i Pensees: For at religion som appellerer til
emosjonene skal være sann i henhold til dens doktriner, så må den den gå mot
det naturlige, mot «common sense» og mot tilfredsstillelsen av lystene
(pleasure). … alle mennesker hater hverandre ifølge deres natur … kjærlighet og
veldedighet utgjør bare et vagt og falskt bilde, for på bunnen er de bare hat …
Kommentar: Vi kan, i flukt med vår person her, godt
si at lidelse – den «gode» lidelsen – også vil føre til totalitær
selvutslettelse, og tyranni. -Man blir ikke god av å ha det vondt, sier Gro
Harlem Brundtland. Vår person mener at vi bør be om å få lidelse for at Gud kan
realisere det gode (gjennom oss). Jeg tror ikke at vår person mener at lidelsen
er en illusjon, og at det onde ikke eksisterer annet som en negasjon av
eksistensen. Jeg tror heller ikke at vår person tenker som Aquinas som så det
onde eller lidelsen i perspektiv av at «det kan aldri bli så galt at det ikke
er godt for – det helhetlig gode». Vår person fokuserer på den enkelte; og
ønsker den enkelte, helt konkret, å lide, (kanskje så perverst til og med at
lidelsen er nødvendig for å oppnå et større, spesifikt ideologisk eller politisk mål). (Jeg har
behandlet selve teodicé-problemet andre steder).
Se om de som mener at Gud bl a er en barnemorder:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Riktig nok sier Herren at ingen har større kjærlighet en den
som går i døden for en venn. Det betyr neppe at du skal gå rundt og søke
martyrdøden. Men vi har flere eksempler på at dette er blitt gjort, f eks
Ignatius, martyr, en som ber ikke om å få lide, men om styrke til å tåle
lidelsen han vet kommer, i og med at han vet at å være en kristen og dermed mot
keiserens befalinger, med nødvendighet vil medføre straff, dvs døden.
Hvilket ondt sinn vil anspore deg til å lide mer og da helst
å dø, som jo er det ultimate offer? Er ikke offeret – Jesu ene offer for synder
- erlagt en gang for alle? Men en annen ting: Du kan komme til å melde deg
frivillig i en krisesituasjon til å dø i stedet for et annet menneske, av ulike
grunner, selvsagt, men vil du si at det er Gud som krever det av deg? Vil du
synes det er naturlig å si at det er Gud som direkte påfører deg mer lidelse? Har
du langt i forveien bedt Gud sende deg mer lidelse, eller selve døden, rett og
slett? Vil du ikke si at du velger døden frivillig, ut fra din egen moralske
dømmekraft – i den og den konkrete situasjonen? Ba du generelt i ditt Fader Vår
om å bli utsatt for mer lidelse, om så det var for å hjelpe en annen i den
ytterste nød?
Og hva med Den barmhjertige samaritan? Vel, ba han Gud på forhånd om å sende ham mer lidelse?
Han hjalp og følte vel glede av det. Ville den forslåtte som mottok hjelpen vært takknemlig overfor sin hjelper hvis han visste at hjelperen ba om at flere mennesker måtte få lide mer?
Ifølge vår person her, bør vi misjonere for at vi får flere samaritanere, som lider mer. Fordi denne vår person i egen person, altså, ønsker flere mennesker som lider mer for at de skal kunne bli bedre samartinanere, helt etter hans egen agenda, hans egne normeringer, hans egne føringer, hans egen deskriptive ekstremisme, pluss han egen manipulasjon og forsøk på å skremme folk til å bli bedre, ved å lide mer, på hans egne premisser, hans «eget» nye Fader Vår. Det synes klar at vi her har å gjøre med en mann med store «kristuskomplekser» og et vilt behov – som han selvsagt prøver å skjule - for selv å kunne innta plassen – eller imaget av selv å være Vår Herre, eller Guds Sønn, med de videste fullmakter til å dekonstruere friheter han selv hevder å ville beskytte.
Det er jo monstrøst, dette her … og det hele funderes på han eget ønske om å
være emosjonelt korrekt. Ved å fikse på Fader Vår, illustrer han sin misnøye
med Gud, som «gjør for lite» for å etablere og eksekvere «Sentralkomiteens»
vedtak og «byråets» kommandoer, til fremme av fred og fordragelighet her i
verden. Scenarioet ligner på det som Stalin i sin tid konstruerte da han gikk
sterkt inn for å vedta lover mot hatprat, implisitt, lover som beskyttet ham
selv og kommunistpartiet.
Det denne mannen – vår person her – prøver på, er å gi oss mer skyldfølelse, slik at han bedre kan samle og kontrollere nye, mer-lidende disipler. Han går med en kult i maven, med seg selv på pidestallen som en forgudet, ukrenkelig og opphøyet leder.
Han vil, som en ekte postmodernist, dekonstruere vår
«uskyld», som tilgitte eller rettferdiggjorte overfor Gud, for så å kunne
konstruere en ekstraskyld blant potensielle beundrere, som så må bli
manifistert i mer lidelse, på fullmakt fra hans eget høyst egosentrisk
konstruerte konsept av Gud. Det dreier seg her om en radikal og selvrefererende
moralist som ikke tåler å bli motsagt. Derfor vil han han egenhendig ha inn en
ny klausul i fader Vår, forfattet av ham selv, antakelig for å kunne fremstå
som ekstra from, en troende med et spesielt forhold til Gud selv, en troende
med de aller mest fortreffelige korrekte emosjoner. Vi har her med en person
som lider av å være servilt betinget emosjonelt korrekt, for det ene fundament
han bygger på, kan ikke være annet enn egne megalomane emosjoner. Han bygger
ikke på «intet”, fri fra all ”essensialisme», som de fleste
postmodernister gjør, men på sine egne emosjoner, som er alt. Han kan ikke
bygge på Skriftens ord, for det er jo nettopp innholdet i Bibelen han vil
forandre, eller i hans egne øyne, forbedre, ved å påføre andre mer-lidelse, en
lidelse han så i sin tur kan nyttiggjøre seg som hypermagiker, idet han stjeler
denne nye kraften lidelsen utgjør, og beholder den for seg selv, idet denne
kraften gir ham en mer-verdi, i sine disiplers og andre idioters øyne, i kraft
av det jeg kaller hypermagisk kraft.
Kan en slik mann tro på - stole på, ha tillit til - Gud? Vet han at går i
sirkelargumentasjon, og at troen ikke kan gå annet enn i sirkelargumentasjon?
Jo da, sirkelargument er nødvendige og faktisk ufrakommelige når det kommer til
tro, derfor er troen så viktig og helt avgjørende i trosspørsmål. Det
foreligger to muligheter her: Enten så tror man på seg selv, dvs sine emosjoner
kun, i mannens tilfelle, eller så tror på man på Gud, hvor emosjonene er
underordnet Gud, i tro. Kan vår mann her tro på Gud? Det virker ikke sånn. Hans
emosjoner vil overstyre Fader Vår. Hans siste referanse i sirkelargumentasjonen
er ham selv. og bare for å ha sagt: Uten
at ens argumentasjonsrekker ender i et postulat, et aksiom, en statuering,
eller bekjennelse, og en rot-presupposisjon om det man vil bevise og tro på,
heller ingen synd, heller ingen eksistensiell og evig tilgivelse, ingen
evighet, ingen forsoning, intet summum bonum, ingen forløsning, ingen –
personlig - Frelser, - ingen Personlig Gud, ingen substansiell Fornuft i Ordet,
faktisk intet lys i mørke. Så enkelt er det!
Jeg forsikrer at det er sant, at en person, altså, denne
mannen, vil at vi skal be om mer lidelse, og at en slik personlig virkelig
finnes og at han har kommet med formuleringen på trykk, i all offentlighet og
med et ivrig publikum av andre moraliserende
emosjonalister . (Men det er selvsagt rom for misforståelse og feiltolkning
her, og jeg utformer derfor det jeg skriver her med et visst forbehold). Jeg
mener imidlertid at ut fra de data jeg har, og ut fra det denne personen har
offentliggjort, stemmer. Derom finnes ingen tvil, jeg kan bevise det. Men husk
denne lille uskyldige anekdote før du går videre: Sadomasochisten sier til
sadisten: - Slå meg hardt, så jeg kjenner det … Sadisten, på innpust: - Nei, og
det skal du ha …. Så hvem er hvem her?
Personen forekommer meg å være en type omvendt «herlighetsapostel», en mann med et motsatt budskap, med et invertert budskap, et budskap man skulle tro han hadde hentet fra Guds Ord eller Skriften, som de gamle kalte Gud Ord. Denne personen vil sannsynlig vis ikke at vi skal be om at Gud han må gi oss materielle goder bare vi sår inn nok, har stor nok tro og på denne måten tror at Gud er forpliktet til å gi det den troende ber om, bare han tror dypt og inderlig nok.
Personen det her er snakk om, ber ikke om mer rikdom, mer penger, men han ber om en høyere status for dem som følger ham og ber det nye Fader Vår etter ham. Han vil ha mer lidelse, ikke mer penger. Tilbake får han – må vi tro – i Herrens vingård, i den nye Eden, hvor alle smerte er borte og alle er salige, som der får bo.
Personenes begrunnelse og hensikt synes å være at «vi» -
kollektivt - må gjøre bot for våre synder. Vi gir kanskje ikke nok penger og
annen bistand til land og befolkninger som trenger det; vi har på en måte for
mye penger; vi skal føle skyld for kolonitiden og all imperialisme, (gjerne
også vår tid som kolonialister, hvilket selvsagt aldri har skjedd). Like vel
krever noe at vi skal lide, for vår uskyld her:
Hvor mye lidelse, i tillegg til alle hverdagsplager, er det denne personen mener vi skal pålegge og tåle, ja, be om å få og bli påført? Hvor lang tid skal piskingen foregå? Skal vi være både sadister og masochister på en og samme tid og en og samme dag, eller skal vi veksle på det, slik at lidelsen ikke skal bli altfor store, og tunge å bære, i det lange løp? Hvilke kriterier skal legges til grunn for hvor og når offer og bøddel skal sette i gang? Og hvor offentlig, eller privat, skal dette være, og vare? Hvem skal bestemme det? Hvilket departement? Hvilken biskop? Hvilken herlighetspredikant? Når? Hvor? Hvor mye og ofte?
Kristne sier om seg selv at Herren gir dem tro til å tro at de skal være verdens salt, dvs en som bevarer og beskytter livet og menneskene, livsbetingelsene.
Kristoffer, er et godt egennavn, det betyr en som
bærer Jesus kors. Jeg tror det navnet nærmest er gått av mote, ingen tør vel
forbindes med lidelsen – korset – i dag. I hvert fall ikke i tide og utide. Det
virker flaut. Lidelse er ikke på folkemunne i dag, i motsetning til hva det var
for tja la oss si 1000 år siden, eller mindre. Folk kan komme til å tro at de
fortjener straff for sine synder, ja, man ser eksempler på at de påfører seg
selv straff. Dette forekom det mye av i Middelalderen, der synden selv inntok
en sentral rolle i alt kirke. og hverdagsliv. Synden og straffen vare en del av
selve troen. Men ikke i dag.
Men personen det er snakk om her, vil innføre en botsøvelse som ingen person noen gang tidligere har pålagt menneskene å måtte utholde. Botsøvelsene den gang hadde ikke til hensikt å få en stakkers synder til å lide, gi ham mer lidelse, for lidelsens egen skyld, men få ham til å angre og vise at han angret og for å få ham til å omvende seg, til frelse. Frelsen trumfet lidelsen med god margin. I dag fremstiller vår person her det som om lidelsen for lidelsens egen del skal komme først, ikke frelsen. Lidelsen skal påføres som en metode til å tekkes Gud mer. Metoden blir et instrument det gjelder å «skaffe seg». Det ligger an til et grådig hykleri i vill emotivisme.
Nå ser det ut til at større lidelse skal medføre større
frelse enn noen gang. Her er mekanikken klar: Jo, mer du lider (sår), jo mer
får du (av materielle goder). Her forøker man å bestikke Gud med mer personlig
følt lidelse, og jo mer, jo bedre, eller? Dette er ikke helt klart. Det holder
kanskje med at man sier og mimer at man føler et visst ubehag, noe som like
godt kan kureres med 400 milligram Ibux eller Paracet.
Nei dette blir for flaut og leit, heller da: Botsøvelser er
en del av botssakramentet i den katolske kirke. Botsøvelsene
består i handlinger, for eksempel faste
eller andaktsøvelser, som skal viser at man angrer sin synd. https://snl.no/bots%C3%B8velser
Litt om dagens generelle situasjon: Vi skrev for noen år
siden:
Hvorfor reiser det seg nå så mange røster i Europa mot å «dyrke» denne skyld eller skamfølelsen, på vegne av tyskere både som folk og individer? Hvorfor ønsker noen at europeere, også de som ikke hadde noe med nazismen eller nazistene å gjøre, å vedlikeholde denne skyld- og skamfølelsen for forbrytelser de selv er helt uskyldige i? Noen, som f eks filosofiprofessor Helge Høibråten, mener at «vi har godt av» å ha slike følelser og oppfatninger. Andre, som f eks den franske psykologen Pascal Bruckner, mener at vi bør kvitte oss med den, fordi den ikke lenger bør angå oss. Skyld- og skamfølelse på vegne av hva en generasjon før oss har gjort eller ikke gjort, bør høre fortiden til. Hvis vi lar oss diktere av skyld- og skam i nåtiden, så lenge etterpå, lar vi oss egentlig binde av illusjoner, illusjoner som hindrer oss i å forholde oss sant og autentisk til de problemer vi kollektiv, alle sammen, står overfor bl a i forhold til den store immigrasjonen som nå foregår, og som har foregått over lang tid, til Europa fra muslimske kulturer, nasjoner og interessesfærer.
I Norge har vi akademikere eller det jeg vil kalle kvasi-intellektuelle personer som f eks forskeren Sindre Bangstad som i flere bøker advarer mot å ikke ha skyldfølelse for det våre kapitalistiske eller imperialistiske forfedre har gjort seg skyldig i overfor Den tredje verden generelt, hvis da noen skyld i det hele lar seg etablere som et virkelighetsfaktum en gang for alle). (Jeg mener at forsker Bangstad er mer opptatt av sin intellektualitet enn han er av dagens reelle problemer, reelle problemer som av de islamoservile gjerne kalles nærmest bagatellmessige «utfordringer»).
Bangstad og mange av samme ge liker, mener et ønske om å befri oss selv fra «skylden» er etisk forkastelig prosjekt – både mentalt og rent materielt, vil vi tro - og avslører et ønske som i prinsippet er et uttrykk for rasisme, etter den nye «antibiologisk» rasismedefinisjonen, en definisjon som faktisk er illegitimt suggererende, idet den forutsetter at den kulturelle rasisme, slik definisjonen lyder, de jure er mer avskyelig enn den biologiske definisjonen og dermed farligere og derfor mer bekjempelsesverdig, ikke bare holdningsmessig, men også med legal tvangsmakt utøvd av staten. Skyld betegner da ikke-skyld, ironisk eller paradoksalt nok. Hvis du føler skyld, så er du mindre rasistisk som person eller individ enn en person eller et individ som ikke ønsker å leve med skylden, enten den er innbilt eller reell. Hvis man i praksis kan sies å fortrenge denne rasismen, vil de videre ikke tjene deg til fordel, snarere tvert imot, du vil kunne anklages for mikroaggresjon hvorpå du blir ansvarliggjort for dine ubevisste tanker, dine ubevisste intensjoner. Du er dermed allerede dømt før du legger for dagen slik «rasisme», som den altså kalles, før du i handling eller med følelser for den saks skyld, skulle komme til å bli oppfatter som «mikro-aggressor». Hvis du da attpåtil blir dratt inn for domstolene, vil den med loven - dvs rasismeparagrafen - i hånd, med høy sannsynlighet kunne dømmes for å ha begått en forbrytelse du ikke har begått forsettlig idet paragrafen forutsetter at den anklagede må bedyre eller bevise sin uskyld. Den tiltalte dømmes dermed for «uaktsomhet» ene og alene fordi den krenkede fremsetter påstanden om at han – helt subjektiv og med henvisning til sin religion - føler seg krenket, - både subjektiv og objektivt, for å si det sånn.
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html
Så til Bibelen, - nettbibelen
- hva sier den? Her parafrasert:
Luk 12. 15: Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags
grådighet på et liv uten lidelse! For det er ikke smertefriheten en eier, men lidelsen
som gir liv, selv om en har lidelser av overflod.»
Matt 5. 10: Salige er de som blir forfulgt for deres
lidelsers skyld, for himmelriket er
deres.
1 Pet 3. 14: Men salige er dere om dere lider for
lidelsens og min skyld. Vær ikke redde for dem, og la dere ikke skremme,
15 men hold Kristus og lidelsen hellig som Herre i hjertet!
Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere
eier.
Phil 4, 12: Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva
det er å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet, å være
mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Så lid da med meg!
Salme 62. 10: Småfolk er bare et pust, stormenn er en
løgn, på vektskålen vipper de opp, lettere enn et vindpust er de
alle.
1 Tim 6. 17: Forman dem som er rike i denne verden, at de
ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men
til Gud og ti lidelsen, og stadig mer lidelse, han som gir oss rikelig av alt
for at vi skal nyte det. 18 De skal gjøre godt, være rike på gode
gjerninger, lidelser, vær gavmilde og dele med andre. 19 Slik samler de
seg en skatt av lidelser som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan
vinne det virkelige livet, gjennom lidelser.
Hvilket mørkt, rigid, skadefro, megalomant, paranoid,
nådeløst og djevelsk sinn vil vel underskriver på og binde seg til ovenstående
parafrase?
Fra den virkelige og sanne Bibelen, leser vi : Luk
12. 15: Og han sa til dem: «Ta dere i
vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om
en har overflod.»
Matt 5. 10: Salige er de som blir forfulgt for
rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
1 Pet 3. 14: Men salige er dere om dere lider for
rettferdighets skyld. Vær ikke redde for dem, og la dere ikke skremme,
15 men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid
klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.
Phil 4, 12,: Jeg vet hva det er å ha det trangt,
og hva det er å ha
overflod.
I alt og i alle
ting er jeg innviet,
å være mett og å
være sulten,
å ha overflod og å
lide nød.
1 Tim 6. 17: Forman dem som er rike i denne verden, at de
ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men
til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. 18 De
skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre.
19 Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll
for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.
For å si det enkelt:
Guds ord lærer at menneskelivet hverken dreier seg bare om
berikelse eller at livet i seg selv bare er en eneste lang lidelse.
Kristentroen lærer derimot at det kan komme tider både med økt velstand og økte
lidelser. Uten vi skal trenge å be om å få lide mer under lidelser.
Personen vil altså gjøre det til en dyd å lide. Han setter
seg i det praktiske opp på nivå og status med Gud og vil fremtre og fremtrer
som en som kan snakke på vegne av Gud, fordi han nærmest er ett med Ham.
Men hva
sier hedningen Aristoteles om dydene? Om happiness – et forsøk på ”dekonstruksjon” av lykke:
1 Lykke er vellyst, tilfredshet, tilfredsstillelse eller behagsfølelse (pleasure)
Ingen vil kalle et annet menneske lykkelig som aldri har kjent behag eller tilfredsstillelse. Men kan vi si at lykke er identisk med dette å ”ha det bra”? Å føle seg ulykkelig selv om man har alt er ikke en uvanlig følelse. Det går opp og ned her i livet. Samtidig tenker vi om dette å være lykkelig at det i alle fall bør være en varig tilstand og noe som bør kjennetegner hele livet.
2 Lykke er ære
Ingen vil kunne betegne et menneske lykkelig som aldri mottok noen ære for sine dyder eller ”bedrifter”. Men dette å motta æresbevisninger er i seg selv ingen garanti for lykke. Ære er ikke noe man absolutt må søke som et mål i seg selv; det man egentlig ønsker er å fortjene ære. Ærens verdi avhenger dessuten av hvem som skjenker æren - hvem som verdsetter den. I tillegg kan æresbevisninger gjenkalles og dette igjen gir ingen varighetsgaranti.
3 Lykke er dyd eller fullkommen mestring - (excellence).
I motsetning til tilfredshet er dyd en vedvarende egenskap og i motsetning til ære, kan ikke dyd tilbakekalles via andre. Man fortjener ære ved å ”eie” dydene. Men vil et dydig menneske føle seg lykkelig hvis det blir feilaktig beskyldt for å ha begått en forbrytelse og blir torturert på dette grunnlag? Sokrates mente det, men ikke Aristoteles.
4 Lykke er helse og velferd, eller kroppslig velvære og materiell sikkerhet.
Her er lykkefølelsen betinget av noe ytre. Påstanden beviser
ikke at helse og velferd er unødvendig for lykke, men at helse og materielle
goder er utilstrekkelige som bevis eller garanti for lykke.
Viser ikke dette at vi alltid kommer lykken til kort? At det alltid vil hefte mangler til definisjonen og oppfattelsen av hva lykke egentlig er? Vi står igjen med spørsmålet: Hva er summum bonum, det største menneskelige gode? Transcenderer ikke virkelig og ultimat lykke og absolutt mening mennesket, slik at den må forankres i et høyere gode, nemlig Gud?
Det sier seg selv at personen vi snakker om her får sin
vilje, vil han måtte si at lidelsen er en nødvendig del av lykken, ja, at den
bidrar til å øke livsfølelsen, sunnheten, meningsfylden. Verden blir liksom
bedre, hvis vi bare ber om mer lidelse om å få lide mer, gjerne ved å oppsøke
mer lidelse. Lidelsen blir velbehagelig
for Gud! Det er det den personen vi her snakker om ønsker seg. Han tror seg å
ha autoritet til fortelle Gud at målet for lidelsen ennå ikke er oppfylt, og
det er derfor vi skal be om mer lidelse.
Eudaimonisme: Lykke eller lykksalighet: Et standpunkt som hevder at lykke er det høyest gode, dvs en art velbefinnende grunnet på sjelelig likevekt eller størst mulig sanselig nytelse. (Wogau).
(Sammenfattet
etter J. Budziszewski i Unshakeable Ground av Norman Geisler og Peter
Bocchino).
Hva sier Neal Walch om å være Gud? Betrakter den personen
vi her snakker om seg selv etter følgende tankemønster eller logikk?
Neale Donald Walch, Conversations with God, 1991- argumenterer røfly for sin ”godhet” på følgende måte:
Gud er den største entitet som tenkes kan
Så Gud er – eller omfatter - alle ting
Alle ting kan imidlertid ikke være bevisst seg selv, (Eller: Ha bevissthet om seg selv i alle entiteter samtidig)
Gud kan følgelig ikke erfare seg selv som Gud annet gjennom ”deler” av seg selv som har bevissthet
Disse delene er du og jeg
Men alle ting er alt som er
Så det er egentlig bare én ”ting”
Derfor kan vi droppe forskjelligheten mellom Alle og dets deler
Vi er derfor ikke bare deler av Gud – vi ER Gud
Det fins imidlertid bare EN av oss
Derfor: Gud er MEG …
(s 265 i J.
Budziszewski: What we can’t know, 2003).
Meg, videre: Bare Gud styrer over lidelser og det onde, han trenger ingen mer-lidende medvirkning fra menneskets side, ingen tilskyndelse til Gud fra menneskets side, som om Gud ikke ser at vi alle allerede lider og som om at han ikke vil gjøre alt for å lindre oss I våre eksistensielle og fysiske kamper med oss selv og andre: Bare et sykt sinn vil be Gud om å øke våre lidelser, frivillig, - selv om det dreier seg om en i og for seg edel sak og en nobel intensjon - og da liksom som en støtte til Gud, fordi Han liksom ikke klarer mer, og fordi vi synes han gjør en for dårlig jobb, og uten at lidelsen er nødvendig, siden Gud jo er allmektig, altseende og allvitende. Som om Gud glemte å ta med i sin bønn at vi skulle be om mer lidelse. Å lokke eller suggerere noen til å be om mer lidelse, noen som ellers ville ha klart seg med den enkle tro Fader Vår gir, minner om psykopatiske tendenser og et sinn som ikke tar sin tro, sine medmennesker og Gud på alvor, eller med grunnleggende eller prima facie empati.
Det er én ting - kanskje noe uvørent eller hovmodig - å oppsøke utfordringer og prøvelser, eller forberede seg på å bli testet av Gud, en helt annen ting er det å be om å bli utsatt for mer lidelse på kommando fra en ond person – som attpåtil ber Gud om å innfri hans anmodning i våre bønner - og hans perverse behov for å se og pleie lidelsen i seg selv. Mer skadefro kan det neppe få blitt. Personen tror kanskje selv at han gjør Gud og de bedende en tjeneste. I stedet gjør personen Gud liten og ynkelig, og til et instrument for en høyst subjektiv politikk og teologi, en strategi som dessuten bidrar til mindre islamkritikk og flere som faktisk lider under servilt betingede emosjonelt korrekte holdninger, helt etter personenes ønsker og begjær.
Vi snakker ikke her om Bunyans Pilgrims Progress. Pilgrim
fikk tåle mang en ufortjent lidelse, eller prøvelse, på sin lange og farefulle
vei, men han kom seg gjennom. Men han lot seg ikke «føre inn i fristelse», som
om Gud hadde satt opp en snare for ham, og for å teste Gud. Det var frelseshåpet
som drev Pilgrim fremover, ikke lidelsene. Vår person her mener kanskje at
Pilgrim burde måtte utholde flere og verre lidelser på veien.
Det ligger noe forferdelig forfengelig i ønsket om å få eller bli pålagt mer lidelse, enten det blir gjort av Gud eller en selv.
Et minne: En rik, flamboyant athener kommer til et område der han finner en filosof som lever i en tønne, Diogenes. Denne mente at dyden bestod i at man var uavhengig av alt det ytre. Han levde derfor i en tønne og eide bare en kappe, en stokk og en brødpose. Lykke oppnår man ved å tilfredsstille naturlige behov på den letteste og billigste måten. Han mente at atheneren var forfengelig og at forfengelighet er en last.
Men hvem var mest forfengelig av atheneren og filosofen? De aller fleste du spør vil si atheneren uten å nøle, man da får man ikke med seg selv poenget. Noe lignende kan man finne når visse folk skryter av at de i hvert fall ikke er adelige.
For Hvem er mest forfengelig: En som ikke legger skjul på
sitt adelskap og skilter med det, kanskje med humor, til og med, og en som
pranger med at han ikke er adelig (og derfor en snob)?
Personen i vårt tilfelle pranger med mer lidelse, predikant
og grynder Jan Hanvold, derimot, skilter med mer nytelse. Hvem er mest
eller minst forfengelig overfor Gud?
5 Mosebok, 32 ff: Se nå, jeg er
Han! Det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg tar liv og gir liv, jeg
sårer og jeg helbreder, og ingen kan berge noe ut av min
hånd.
Ifølge «vår mann» eller «vår person her» skal fravær av lidelse være et tegn på svakhet, eller dette at man da ikke er til så stor nytte. (Man mangler f eks gløden for saken; man har ikke gnisten, man er ikke intelligent nok til å forstå at «vår mann» har rett etc). Man engasjerer seg med andre ord ikke klart nok for «saka». «Vår persons» sak. Man skal derfor korrigeres og i visse tilfeller settes under observasjon, visstnok helst på lukket avdeling. Man skal omskoleres. Jeg minner om at samvittighet kan være av det onde, Hebr 10. 22, hvis det er samvittigheten han ser for seg, i sitt indre uforbeholdne pedagogiske eller terapeutiske konseptuelle univers. Vår mann synes å mene at lidelse er et kriterium for skjenket nåde. Hans samvittighet synes å rangere høyere enn den salighet som kommer fra Gud; lidelsen blir tillagt en høyere prioritet. Tilstedeværelse av lidelse skal derimot betraktes som kriterium på fromhet og helliggjørelse – jo mer du lider, jo mer helliggjort blir du? Dette er i beste fall en form for forvrengt pietisme.
Lidelse forbindes ofte med straff og hvor man da sies å fortjene straffen, eller at man frikjennes hvis man ikke har begått noen straffbart, eller noen synd. Frikjennelsen sparer en for lidelsen, ja, og dette er jo selve formålet med frikjennelsen: Den sparer enn for lidelsen og til slutt for døden, den største lidelse, selve fienden. Vår mann her, vår person, synes i kontrast til dette å ville påføre lidelse uten at noen synd eller straff beviselig er begått, annet enn den å ikke ha vært eller ikke å være opptatt av lidelse på samme måte og med samme incentiv som «vår mann». Lidelsen blir dermed påført summarisk, en metode som kan minne om Stalins utrenskninger, hvor antall mennesker ble plukket ut uansett om de var skyldige i noe eller ikke, for å oppfylle dagens kvote, (for å skape underkastelse i befolkningen, basert kun på terror, uten lov og dom).
Og som om dette ikke var nok: Vår mann må mene at han, hvis Gud ikke vil, må være oppnevnt som høyesterettsdommer over syndere og synder som ikke bare er begått, men synder som vi stakkars andre ennå ikke har begått. Det er ikke langt fra å si at sykdom – lidelser - er et resultat av foreldrenes synder, noe Jesus avviste kontant.
Hvis vår mann skulle påstå at det like vel ikke er lidelse
som fysisk pine – bare mental lidelse - han sikter til og vil utstyre avvikerne
med, men at det han ønsker er kun å oppmuntre folk til å gjøre en innsats og
bli mer oppofrende og frimodige, i valg av en ideolog bare vår mann fullt ut kan
akseptere som sann og ene-verdig, sånn generelt, i hans arbeide for den gode
sak, så får han si at det er det han mener, men jeg har ikke sett at han har
uttalt seg slik.
Og dessuten: Vår mann eller vår person her synes å sette seg opp over samvittigheten, (slik den oppfattes i hverdagen, i common-sens perspektiv). Med hvilken hjemmel, med hvilken autoritet? Hvordan kan vi vite at han vet – og at han snakker sant og nødvendig, og sant imperativt – haster det veldig? - at vi (som tror) virkelig trenger mer lidelse? Og hvor fra har fått denne kunnskapen, via selvåpenbaring?
Er det hans egen – gnostiske «gnist» - eller ideologi - som skal bedyre oss, og som er den siste hjemmel?
Vel, han avslører seg mer enn han åpenbarer, vil jeg si. Det virker som om vår mann forveksler nåden med lidelse, og at vis stadig vekk skal bli avhengige av mer påfyll av lidelse. Jo mer du lider, jo mer nåde har du fra Gud. Snakker vi om å snakke i tunger?
Vel Paulus var ikke redd for «sufferings», Rom 5. 3-5. «We rejoice in in our
sufferings, knowing that suffering produces endurance, and endurance produces
character, and character produces hope, and hope does not put us to shame …
“.
Der har vi det. Vår mann ser seg som en ny Paulus, bare litt strengere. Han har større håp for oss, om fremtiden. Han er salig i sin tro. Og dermed var saken biff?
Saken er at vår person her preskriberer, påbyr, mens
Paulus deskriberer, skildrer. En avgjørende forskjell. Paulus beskriver
hvordan han har det, ikke hvordan han og de andre vil ha det. Lidelsen peker
her mot noe bedre, vår mann her synes å dyrke og rette fokuset mot lidelsen på
ubegrenset tid.
For de som ikke forstår at dette er alvor, se denne, som nok er litt for hard og direkte i sin anmeldelse, men, men … :
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
Paulus: Så mist ikke motet eller hjertet; selv om
vårt ytre selv svinner, så bli vårt indre selv fornyet dag for dag, for våre
midlertidige vanskeligheter/tunge tider/lidelser nå, rydder veien for en den
kommende, evige herlighet … (2 Kor).
Thomas Aquinas: Bare Gud selv er essensielt sann … for å oppnå fullkommen lykke, retter våre sinn seg inn mot alle tings første årsak … ved våre gode vaner tilpasses vi gradvis, ved Guds nåde, til et liv i Gud … (for å oppnå denne mer enn bare naturlige lykke, trenger vi Guds hjelp fra starten av, skriver en teolog).
Jonathan Edwards: Siden Gud selv er kilden til all glede, er søken etter gleden vårt høyeste formål.
(«False affections rest satisfied in themselves», skriver en forfatter).
C S
Lewis: Those who
are cruel are so for the sake of some good they are persuing … everyone desires
to avoid what is bad for it’s own sake, … we come closest to the idea that
someone pursuing what is bad for its own sake – in cruelty).
For å parafrasere Luther:
Fravær av gud – dvs mer lidelse - er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha fravær av gud – og mer lidelse - er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette fraværet – denne lidelsen - av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit,- dvs mer lidelse - som gjør både fravær av gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også ditt fravær av gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke det sanne fravær av Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud, dvs. ditt fravær av gud.
http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/den-du-setter-din-lit-til-og-snker-deg.html
En konkurrent om å få Guds oppmerksomhet og velsignelse
ut til folket, i forhold til den personen vi her snakker om, kan kanskje finnes
i den karismatiske herlighetspredikanten, Jan Hanvold, som taler mye om Health,
Wealth and Happiness. Her er det ikke tvil om at Gud ønsker lidelsen til pokker
og at det man bør fokusere på i Guds ord er blomstring og salighet eller lykke,
og å ta autoritet over Djevelen eller Satan og ikke bli hale, men hode
over omstendighetene:
Og veldig ofte så er jo vi mennesker negative, det er
veldig ofte, det er veldig få positive mennesker, for å si det sånn; det folk
er flinke til det er å se problem, problem, problem, og da er det så godt at …
la oss be nå, folkens, la oss be nå, sammen, halleluja, så plutselig ser vi da
muligheter og løsninger, og noen ganger så er det jo sånn at jo flere som ber,
da åpner det seg opp løsninger, og jeg har tatt den flere ganger når jeg har
reist i Russland etc … dette her at ting har bare vært problemer og problemer,
ikke sant, og så er jo det mest populære ordet på russisk njet … og så er det problema, he he, det
betyr nei nei nei men i Bibelen står det ikke noe om problem, der står det bare
om løsninger, det står om tro, halleluja, amen, så vi har ikke ingen problemer,
men vi har bare utløsninger, he, he, eller, he, he, he, forløsninger, og
ser da utfordringer, amen, og jeg husker da at jeg sto der da på denne ene
flyplassen og jeg skulle da ned til Armenia …
Djevelen vil skape splittelse, men når vi ber, så ser vi at ting går den rette veien, for Gud har en løsning for hvert eneste behov, ethvert problem, det fins ingen ting som er umulig, og det er det Satan prøver på å få oss til å tro at det umulig, f eks nå under corona … det fins altså alltid løsninger når vi er villig til å tro Herren og jeg er så glad for at det står da i Johannes at om dere ber om noe, som ikke eksisterer, så vil jeg skape det for dere, hallluja, e’kke det herlig … ?
… djevelens taktikk er å skape splittelse … blant
ektefeller og i menigheten men når vi ber sammen, ut fra Guds løfter, så ser vi
at ting går den rette veien, når vi ser at det er løsninger, for Gud han har en
løsning på ethvert behov … ingenting er umulig for Gud og det er det Satan
prøver på … men det fins da alltid at det er løsninger når vi er villige til å
tro Herren … og jeg er så glad for at det står der, at det står da i Johannes,
at om dere ber om noe som ikke eksisterer, så vil jeg skape det for dere …
halleluja, er det ikke bra? … er det ikke herlig?
… så det betyr jo ganske enkelt det at det er jo ikke
Gud som driver ut disse onde åndene, det er de troende, som da tar autoritet og
befaler disse demonene å gå, og så sier vi i Jesu navn, du må komme ut Satan,
ut fra denne personen, i Jesu Kristi navn, amen, så det er jo en delegert
autoritet, og det er klart at hvis du ikke gjør noe, ja vel, så gjøre heller
ikke Gud noe, fordi Jesus ropte det ut på korset, da ropte han ut: Det er fullbrakt og det betyr det er ingenting vi kan
legge til, eller trekke noe fra, det frelsesverket som Jesus gjorde der på
korset; det er på det grunnlaget vi kan gjøre det som vi gjør, ikke i vårt eget
navn eller kraft og styrke, men i Den hellige Ånds kraft og styrke ...
Hanvold snakker ofte om å «rive til seg himmelen med makt»,
(Luk 16.16), men her fra et rutinemessig innledningsritual til hans faste
halvtimesprogram der han underviser på TV Visjon Norge:
Velkommen til Skapende Tro, halleluja, som gir deg
inspirasjon, som gir deg energi, halleluja, som lærer deg og gir deg kunnskap
om Gud. Stå opp av godstolen og så bli den gjort til en tronstol, halleluja.
Blodomløpet kommer i gang, amen, Jesus, jeg strekker meg i dag, sier du, etter
alt det himmelen har, takk at du gjorde det på korset, at det var fullbrakt,
derfor har alle Guds løfter fått sitt ja og amen, Gud til ære, ved oss. Amen.
Så ett gjør jeg, at jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg, etter det
som er foran. Amen. Legg hånda på ditt hode og din ånd og si: Herre, jeg blir
forvandla i dag, ved at sinnet mitt blir fornya, så jeg kan vite hva som er din vilje, det gode, velbehagelige og fullkomne.
Hellige oss i sannheten nå, for det ditt ord er sannhet. Takk for vannbadet i
Ordet, Herre, som renser oss fra all vantro, og tvil, i Jesu navn, amen. Vær så
god sitt.
Sluttkommentar: Når et alvorlig – ikke nødvendig vis bedrøvelig - menneske ber om å få, oppleve og leve med mer lidelse, og anbefaler andre om å be om å få det samme, så kan dette sammenlignes med glade eller ikke så alvorlige karismatikere, dvs helt ubedrøvelig troende, som ber Gud om å bli stadig mer fylt av «ånden». Disse sier gjerne med et smil at de river himmelen til seg med makt eller press, se Luk 16. 16.
Både den alvorlige og den ikke fullt så alvorlige, men desto gladere ber som om gaven de ber om skulle dreier seg om en tinglig gave – eller en «reell» substans, «noe» man kan erfare og så å si ta på og kjæle med og som da vil kunne brukes instrumentelt til egne formål. Begge drives av en nokså tåpelig sentimentalisme - hvis man enker over det - hvor man lett kan risikere å miste poengene av syne. En alvorlig mann som ber om mer lidelse, kan derfor ikke betraktes som mer from eller hellig enn den mindre alvorlige, men desto mer glade, som ber Gud om helse, frelse og timelige goder, (med autoritet, makt og myndighet fra Gud selv, der og da), primært uten tanke for andre mennesker som kanskje må leve med mye større lidelser enn dem selv.
Kristne blir ofte kritisert for at man nøyer seg med å pleie seg selv og en tro som ikke når ut over menighets- eller kirkeveggene. Reaksjonen kommer da i form av et krav på de troende om et bredere sosialt og systematisk engasjement knyttet til en antkristelig eller gudløs ideologi.
Selvsagt kan dette kravet være både forståelig, betimelig og nødvendig, ikke minst moralsk, påtatt eller falskt, ut fra troen og derfor Skriften selv.
Den store forskjellen mellom den alvorlige og den ofte overvektig glade, finner vi i dag i dette at mens den alvorlige vil styre eller supplere Guds ord, fordi man er misfornøyd med at Gud ikke gjør mer spesielt for «den gode sak» og fordi man altså vet bedre enn Gud, så vil den glade hevde Skriften Alene, alltid inkludert en svært selektivt opererende Hellig Ånd, uten noen tilføyelser, i hvert fall ikke i prinsippet. Den ene vil ha mer lidelse, den andre vil ha mer tilfredsstillelse. Hvem er mest herlig?
Det konkurreres sannelig om hvem som best kan vinne Guds
gunst i Guds have av i dag. Man er vært ivrige på begge sider. Men mens den ene
siden pålegges spekelse og herding, pålegges den andre siden å be mer, og om få
å få mer. Begge ser ut til å tro om seg selv at de er nødt for hjelpe Gud med å
innføre Gudsriket, nærmest mekanisk, og på deres kommando, så nært her og nå –
og så mye og så tydelig - som mulig.
Appendix – før konklusjonen - om boten og hvordan kommer til tro, og ha det innebærer:
Se denne om bot og bedring, og metodene for å rense seg:
Her er en kort oversikt over hvordan man tenkte under
skolastikken i Middelalderen:
Guds frelsesplan og Kristi forsoningsverk for mennesket virkeliggjøres ut fra Guds evige rådslutning og konkretiseres ved hans predestinasjon for den som tror på Kristus og som vil frigjøres fra synden og dermed oppnå salighet og evig liv. Dette skjer ved rettferdiggjørelsen og under nådens fortsatte verk og virkning i og med mennesket. Kirken, Ordet og sakramentene er en fortsettelse av Kristi forsoningsverk.
Gratia increata, den uskapte nåde. Gratia creata er den gitte, skapte og meddelte eller inngytte nåde som er forutsetning for mennesket frelse. Denne virker rettferdiggjørelsen og de gode gjerningene. Gratia creata innbefatter alt det som Gud skjenker for intet. Til sammen utgjør dette Gratia gratis data som er den ufortjente- for ingenting skjenkede - nåde. Denne er så en forutsetning for mottakelsen den høyere nåde, dvs. en spirende fides informis, en forberedende anger som skjer bl a på grunn av frykt for straff, atritio, og timor servilis, en mildere for form for frykt og et ubestemt håp, spes informis, hvorunder faller vocatio, kallet via ordet eller forkynnelsen. Evangelier blir nova lex, en kraft som også i seg selv skjenkes til utførelse av det som kreves, men kraften skjenkes (først og fremst) gjennom sakramentene. Gratia gratis data henføres til alt det et menneske kan gjøre selv for å forberede seg på nådens mottakelse, fascere quod in se est. (Thomas: Mennesket kan ikke av egne krefter forberede seg for den første nådes gave, prima grtia. Fascere quod in se est bortfaller, bare gjennom praeparatio ad gratiam kan nåden fås, med nådens bistand, og gratia praeparans auxiliun gratie, men dette har ingen fortjenstekrakter og leder ikke til frelse fordi rettferdighetsgjøreslen er et helt og holdent overnaturlig verk som bar fås ved å inngjytes. Det kan skje i et øyeblikk: gratia operans; justificatio. (Augustin tenker nåden som helbredelse av menneskets skadede natur.) Tro og anger på dette stadium kan ikke rettferdiggjøre mennesket, men de gir en rimelighetsfortjenste, meritum de congruo, noe Gud belønner er at Gud gir den egentlige nåden, gratia gratum fasciens, en nåde som utvisker skylden samtidig som den tilfører menneskenaturen en høyere utrustning som er forutsetningen for å prestere de gode gjerningene som kan gi fullverdig fortjenste, meritum de condigno.
Denne nåden er en ingytt habitus og et donum habituale. Den gis ved sakramentene. Habitusen løfter mennesket til et høyere plan, altior natura, hvor mennesket gjenopprettes med donum superadditum, tilstanden før sydnefallet. Dette muliggjør en fullverdig tro, fides infusa og en ufryktsom anger i kjærlighet til Gud, contritio; timor filialis. Livet i denne viljesretning belønnes det eveige livet i herliggjørelsen, gratia glorificans.
Nåden gave betraktes som nødvendig og som et tillegg til den naturlige utrusning for å bli i stand til å nå den salige gudsbeskuelse. Nåden er en indre kraft som skjenker de overnaturlige dygdene. Når nåden samarbeider med menneskets naturlige krefter betinger dette fortjeneste, merita. Fortjenesten sikrer ikke rettferdiggjørelsen, men bistår mennesket i å beholde nåden som det trenger for å nå saligheten, beatitudo. Man kan snakke om en delvis belønning for de opparbeide fortjenester.
Alle sakramentene bærer nåden som springer ut av Kristi stedfortredende lidelse. Thomas utvikler læren om sakramentene som causae instrumentalis for nådens meddelelse eller "årsaken" til den og man får: ex opere operato.
Hva skal man så si til alt dette? Min konklusjon blir følgende:
Via meritum de condigno bindes Guds hånd av Kristi
frelses- og forsoningsverk.
Videre: Gud kan ikke overse, glemme eller løse seg fra det løftet Han har gitt, sammen med Kristus og Den hellige Ånd, i Guds egen rådslutning.
Den kristne Gud er en Gud hvis hånd er bundet og hvis
hellige vrede over synden, og Hans allmektige vilje, er en selvvalgt bundethet
og selvpåført begrensning, dvs at menneskets frelse ligger fast og ikke kan
rokkes og at dette må gjelde for hele kosmos og all skapningen.
Og alt dette i motsetning til i islam, hvor meritum de condigno ikke kan tenkes radikalt, fordi det alltid hersker uvitenhet eller usikkerhet om oppnåelse av Paradis – og det som ligger deri på allahiansk vis - for alle andre enn martyrene, og radikalt sett heller ikke er sikker for dem, se ovenfor. Det beste en muslim kan holde seg til overfor sin gud er et meritum de congruo, som i den troendes øyne i høyden kan blidgjøre Allah og profeten midlertidig, rent bokføringsmessig, i og med syndevekten, på vektene, som alt skal veies på den siste dag, en prosess som aldri kan frelse i absolutt forstand, sett ut fra dette jordelivet, her og nå.
http://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
Konklusjon: Det geniale og essensielt alvorlige med Jesus Kristus er at han setter deg sjakkmatt – for å frelse deg, gi deg seier og vinne alt. Forutsetningen er at du tror dette, og at du skjønner det og bekjenner at du har tapt.
Det geniale, det destruktivt geniale, med «profeten her», er at han vil frelse deg ved å få deg til å lide mer, f eks ved å gå i jihad, og hvor du da garanteres et luksusliv i det hinsidige. Men før det, lar han deg leve i uvisse om denne frelsen, hvis du skulle begynne å nøle og du trekker deg. Han får deg da til å føle at du må lide mer, ikke mindre, for å nå målet.
Men hva vil «profeten» så si? Jo, han vil benkete det hele. Og «vi» vil tro det, hvert ord av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar