Du kan ikke spille sjakk uten å kjenne reglene for sjakkspillet. Du må med andre ord kjenne og kunne praktisere spillets grunnlov. Uten slik kunnskap, intet sjakkspill, men kanskje et helt annet spill, hvis du innfører nye regler.
Kan du skjønne islam uten å kjenne Koranen, sharia, hadith
og sunna? Neppe. I hver fall ikke helt og dypt nok, men du kan se på hvordan
muslimer oppfører seg og lytte til hva de har å si, og så ta til deg de
begrunnelser de gir for sin oppførsel eller trospraksis, og forsøker å forstå
hvorfor de gjør, tenker og føler – hvis mulig - det de gjør.
Hva med kristne? Kan du si at en kristen er en kristen hvis hen ikke følger kristendommens spilleregler, kristentroens Grunnlov? Kristentroens absolutte og gjerne universelle moralske imperativer?
Kan du være kristen hvis du vet eller bør vite hva kristentroens
Grunnlov sier og du ser og mener og gjør stikk motsatt – både mot ordlyd og
innhold?
Hva er så Grunnloven? Jo, f eks: Du skal ikke drepe (ta liv)
– unntatt i rettferdig krig, dvs forsvarskrig, men også i rettferdig krig kan
avstå fra å drepe i visse situasjoner. Det fins med andre ord unntak.
Kristentroen forutsetter at du er en person allerede fra det øyeblikk du er unnfanget. Hvis det ikke hadde vært slik, ville du her og nå ikke kunne betegne eller oppfatte deg som en person. Du kunne i høyden fastslå at du er et individ, ja, et unikt individ, til overmål. For å kunne oppfatte deg selv som en person, må du ha et tidspunkt for når du ble en person og det tidspunktet finner du i det øyeblikk dine gener, akkurat dine gener, ble til. Å bli til er å utvikle deg ut fra de potensialer du måtte ha, eller kan erverve deg, i form av f eks ferdigheter. Du kan i tillegg utvikle dine evner eller egenskaper. Du blir til mens du går, men du går hele tiden på de forutsetninger du ble skapt med, i tilblivelsesøyeblikket, da du ble konsipert, som det heter. du er i grunnen fullt utviklet som person allerede fra unnfangelsen. Hvis du ikke blir deg selv før etter la oss si en eller to måneder etter unnfangelsen, kan du ikke betraktes som en person allerede fra unnfangelsesøyeblikket. Du blir da en person først når andre – helt uvedkommende – bestemmer at du skal betraktes og behandles som en person. Du blir med andre ord helt avhengig av hva andre enn deg selv bestemmer seg for å kalle deg, definere deg, kategorisere deg. Ditt liv avhenger med andre ord da hvem de andre sier du er. Du lever da på andres nåde. Du lever på den verdifastsettelse du gis eller tilføres av andre. Du må med andre ord leve eller dø på andres premisser, på grunnlag av andres verdier. Hvis deres verdier tilsier at du ikke er en person, - det er nå spillets grunnlov - er du helt avhengig av andres verdianslag og din verdi kan like godt avhenge av nøyaktig planlegging som av nykker og mer eller mindre intenderte innfall. (Da avgjør markedets usynlige eller kalde hånd din verdi). Du kan med andre ord ha menneskeverd eller du kan ikke ha menneskeverd, helt uavhengig av din vilje, men helt avhengig av andres «verdier».
Intet menneske kan imidlertid skape intet, «som om det var noe». Du ble faktisk til før du ble unnfanget og lenge før du ble født. Du er skapt i Guds bilde og til Guds likhet og kan derfor ikke tilintetgjøres. Du har faktisk vært et menneske fullt ut, hele tiden, i Guds hjerte. Og enda høyere: Du lever selv om du er død eller er forsøkt tilintetgjort, (sett i denne sammenhengen).
Poenget er at dette fremgår av kristendommens grunnlov. Hvis du ikke tenker, føler og handler på denne grunnvollen, kan du ikke kalle deg kristen. Men du tror like vel på noe, kanskje på at du skape intet. Du må forså og kjenne den kristne grunnloven, før du kan kalle deg kristen. Først da vil du ha det jeg kaller det juridico-religico paradigme å føle og handle på. Gud gir deg rett til livet på et juridisk-religiøst grunnlag.
Hvis du er for «abortion by demand», er du ikke kristen, fordi du mangler både det juridiske og trosmessige eller religiøse grunnlag. Du står da uten lov og har satt deg selv utenfor. Du har fornektet din egen hjertelov, som Gud fra begynnelsen har skrevet på ditt og alle menneskers hjerter.
Ja, du er verre ute enn de hedningene Paulus snakker om, som er en lov for seg selv. Paulus mener nemlig at også hedninger er født med den innsikt og det moralbud som sier at «du skal ikke drepe».
Mennesker kan, dog, «avskaffe» hjerteloven, enten man er kristen eller hedning.
At du er unnfanget med gudsbildet i deg, betyr at du ikke kan tilintetgjøres. Du lever i Guds himmel og de som har forøkt å tilintetgjøre deg, vil ikke finne deg der, fordi de ikke er der, ikke kan komme inn der. Disse vil aldri få se deg, aldri høre ditt lille, varme hjerte slå i Guds tanker. De vil ikke finne deg der, fordi de ikke er der. De vil ikke finne ditt lille, varme og høyst levende gudsbilde, som du er.
Fordi du også, da, har tilintetgjort ditt eget
bankende hjerte og bilde i deg. Kanskje du da, i tillegg til alt dette, endelig
vil skjønne, se og erfare at også du engang hadde et bankende, lite hjerte
skapt av Gud i deg. Og at du har syndet, nå, gjemt deg bort fra Guds kjærlighet
og heller søkt hans fravær enn hans nærvær, i alle hans nærende relasjoner i
all evighet, utenfor all destruksjon og alle forsøk på å tilintetgjøre – det
som var Guds vilje, det som fortsatt er Guds bilde.
Men, ja, jeg har aldri vært i himmelen, stilt overfor Guds mektige krone, så hvordan kan jeg vite alt dette? Vel, jeg kan ikke vite, men min tro tillater meg å se og erfare dette, via Den hellige Ånd, og som Reagan sa den gang han nesten ble drept av en kule, og da han ble spurt om han var redd, at «I know I have a Savior».
Jeg syntes det var vakkert sagt, i all sin dype enkelhet.
At det fins biskoper i Den norske kirke, «folkekirken», som
stiller seg utenfor både den kristne og den hedenske hjerteloven, kommer frem
når vi opplever dette:
Stavanger-biskop Anne Lise Ådnøy: «Gode Gud, du som skapte kvinner i ditt bilde. Gjør det mulig for de amerikanske kvinnene som blir ufrivillig gravide å avbryte svangerskapet innenfor lovlige, trygge rammer. Amen,» Facebook-side.
Se om Roe vs Wade her:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
På en helt annen side av skalaen finner vi følgende: Ordfører i Drammen, Monica Myrvold Berg, insisterer og setter sin lit til følgende:
– SIAN har et mål, og det er å provosere. De vil gjøre
hva de kan for å oppnå dette, men vi kan velge om vi vil være der eller ikke.
Deres største nederlag er om ingen bryr seg, sier ordføreren.
Kommentar: her har vi med et menneske å gjøre som ikke ønsker å kjenne til eller ta lærdom av islams grunnlov, i kontrast til vår egen grunnlov, i den judeokristne tro og tradisjon, en islam som består av og bygger på Koranen, hadith og sunna.
Hun våger faktisk ikke å innse at det hun forfekter er et imperativ om å se bort fra alt om heter sharia. Hun tror ikke at det er mulig for muslimer å være bundet av og forpliktet på sharia. I dette består hennes blindhet – hun forsøker å tilintetgjøre islams grunnvoll. Hun tør ikke se. Hun orker ikke å høre. Hun må være livredd. Uten å vite og forstå det. Det hele er en gedigen fortrengningsprosess, ja, en rettsak for Høyesterett hun har bestemt seg for at hun selv og alle oss andre vil tape, hvis vi ikke betaler de beskyttelsespenger islam forlanger, i henhold til dhimmilovene, som muslimene skal påføre oss hedninger for at vi skal føle oss ydmyket – ja, det inngår i dhimmipakten, det står skrevet, og pakten regnes faktisk som Allah’s ord. Men dette vil ikke ordføreren ha noe av. Hun velger å tro at hun har en verdi som en gang for alle vil stå høyt over denne paktens ånd og bokstav. Hun ønsker å blidgjøre islam. Hun forutsetter at hun er av uendelig verdi og at hun er uangripelig, sammen med alle andre som elsker å lede av det samme hovmod. Kanskje mener hun at SIAN må betale for alle utgifter muslimene selv har påført styresmaktene og alle andre menneskene som kommer til skade.
Kanskje mener hun at det i tillegg bør betales erstatning
for tort og svie, i form av følte krenkelser, på islams og profetens vegne?
Se om dhimmistatus og dhimmipakt her, et fenomen norske historikere benekter, enda så utrolig det kan høres, det sier litt om naivitet og manglende spenning eller temperament:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/okkupasjonen-av-spania-andalusia-er-en.html
Se om besnærende dhimmipsykologi her:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html
Det er bedre å innbille seg at «grunnloven» ikke fins, enn å
innse at den fins og forsøke å gjøre «noe med den». Det er svært opportunt å
mene at «grunnloven» er uten agens.
Aller minst kan vi da ta avstand fra sharia,
offentlig og åpent, ved å protestere og informere, til og med helt og klart
innenfor vår grunnlovsfestede rett til ytringsfrihet, intet mindre.
Ordføreren undervurderer derfor sharia her like mye
som hun forakter vår Grunnlov. Hun foretrekker taus underkastelse og lydighet –
under islam, (men ikke helt ut, selvsagt: Vi er for tidlig inne i den endelige
prosessen).
Hun vet imidlertid ikke hvor langt hun da allerede nå er kommet i sin dhimmistatus, hun skjønner ikke at det hun sier, føler og gjør, er helt i samsvar med dhimmilovens statutter, karakter og hensikt.
(Statuttene finnes faktisk – de har form av en Pakt, til og
med).
En dhimmi skal føle seg kuet, under islam, det er hensikten, en hensikt som er velsignet av Allah selv.
Når så dimmien – til slutt - ikke føler at hen er
kuet, men at det er helt naturlig at en alle andre inntar en servil holdning og
gjør den langsomme prosessen helt naturlig, da er hen blitt en servilt betinget
emosjonell korrekt figur, en fur som tror hen er fri, men som egentlig er en
slave.
Og det er akkurat det ordføreren her gjør. Hun gjør seg til dhimmi, - i realiteen og i praktisk politikk om enn ikke til dhimmi formelt - og det helt uten at muslimene har kommet med noen konkrete krav om at hun skal underkaste seg islam. Hun gjør det helt frivillig og derfor mye bedre og mye mer grundig enn noen muslim noen gang kunne ha forestilt seg. Hun føyer seg. Hun lider av overdreven og irrasjonell empati og krever at alle skal føle og gjøre på samme vis som henne selv. Til sammenligning se bl a om en annen ordfører, Robin Kåss, her:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nar-en-ordfer-gar-helt-sap-blir.html
Og videre om andre ordførere og andre forhold:
https://neitilislam.blogspot.com/2014/03/kristiansand-darepolitikernes-hovedstad.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/02/en-havel-i-kristiansand-en-paria-i-oslo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/02/unike-kristiansand.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/10/afghanerene-barna-og-var-godhet.html
Ordføreren fratar seg selv og andre ikke-muslimer en rett vi
har, helt frivillig og med et åpent hjerte. Og det verste: Helt uten å protestere! Helt
uten å hevde sin egen og vår rett! Aldri har islam hatt så lett for å
erobre hjerter og sinn som her. For alle gjør seg blinde og faller for suggesjonen.
For å slippe å se og høre, for å slippe å ta alvoret inn over seg.
Og så skal noen våge å hevde at denne ordføreren ikke har en
irrasjonell frykt for islam? At hun faktisk er islamofob, en betegnelse man
ikke kan bruke om islamkritikere, som ikke frykter islam, men som kanskje
frykter slike mennesker som ordføreren mer enn islam, på helt rasjonelt
grunnlag.
Ikke bare forakter
hun ytringsfriheten, subjektivt, hun er også begynt å forakte seg selv,
objektivt, og så forlanger hun at andre
skal gjøre det samme, ved å unnlate å møte frem. Vi skal ydmykes inntil margen,
vi skal ydmykes til å føle oss bedre enn, ved å nekte å møte opp. Forstå hun
ikke at denne handlemåten, denne strategien, faktisk gjør henne selv til dhimmipaktens
egentlige politimyndighet, dens villige utøver, dens bøddel?
Så ja, hvordan kan ordføreren spille sjakk, når hun ikke vil
kjenne spillets grunnlov? Hvordan kan hun vite og forstå noe om islam og
muslimer, hvis hun ikke vil legge islams grunnlov til grunn, men kun stole på
sine egne korrekte emosjoner, sine servilt konstruerte emosjoner?
Uten å kjenne spillets regler, blir det ikke noe spill,
heller intet ansvar, heller intet forsvar. Man stiller seg helt passivt, selvpåført
blind, og overlater andre til å spille, og å tape eller vinne. Det kan kalles
unnfallenhet. Og feighet. For ikke å si massiv dumhet.
Jeg begynte med å vise til sjakkspillet og dets «grunnlov»; ingen grunnlov, intet spill. Men nå er samfunnet noe annet enn et sjakkspill og dette betinger helt andre regler, en helt annen tilnærming og en helt annen og grunnleggende holdning til de problemer og utfordringer som oppstår. Samfunnets spilleregler må ta hensyn til menneskene; vi får Grunnloven og Norges Lover. Disse lovene har sin kilde i det judeukristne virkelighetsbilde eller virkelighetsoppfatning og vi kan fortrøste oss på at i alle fall Grunnloven «stammer» fra Gud, og noen vil legge til, slik det står i Grunnloven at loven også bygger på den humanistiske tradisjon. Når biskopen velsigner abort, må denne velsignelsen bygge på den humanistiske virkelighetsforståelse av i dag. Dette gir så grunn til å spørre om kirken nå er en kristen kirke, eller om den egentlig er en humanistisk kirke. Biskopen må mene at hun kan velge mellom de to virkelighetsoppfatningen og dermed de to ulike menneskesynene Grunnloven nå åpner for. Kirken står dermed i fare for å bli manikeisk eller dualistisk, noe vi var inne på her:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/er-den-norske-kirke-i-ferd-med-bli.html
Det hele blir et spørsmål hvilke grunnregler som skal følges, de gamle eller de nye. Når biskopen velger de nye reglene for spille, velger hun abort, idet hun erklærer at dette er de gjeldende spilleregler, som kommer fra … Gud?
Siden disse spillereglene – denne nye Grunnloven - nå ikke kommer fra Gud, kan man si at biskopen ikke lenger forstå de spilleregler som gjaldt før for disse er nå satt ut av spill, sammen med Gud. Men hun ikke bare ikke forstår dem, hun setter dem til side og tror at vi kan glemme dem, eller bør glemme dem. Poenget er at biskopen er bundet av en grunnlov, akkurat som muslimene er bundet av sin grunnlov. Men ikke alle skjønner dette poenget. Mange går ut fra at muslimene er bundet av en lov, og det er Den norske grunnloven og Norges lover for øvrig, og dette er jo sant, i hvert fall formelt, og overflatisk.
Hadde det bare vært så enkelt og greit. Først må man se at
muslimene har en annen grunnlov enn den vi har, vi som ikke er muslimer og at
de faktisk er bundet av denne grunnloven de har og i denne grunnloven står det
at muslimer har både en juridisk og en teologisk plikt til å ofre liv og lemmer
for Allah og profetens sak. En slik plikt står over den norske grunnloven.
Deres Grunnlag trumfer med andre ord vå Grunnlov, og dette kan det ikke
forhandles om, ifølge islam. Islam sier ikke noe konkret om hvordan og når man
skal ofre liv og eiendom, men det står at alle muslimer skal det (hvis de ikke
av særlige grunner kan unntas). Pliktene ligger like vel på alle muslimer og
dette er en plikt som gir uttelling, hvis den skal følges. Allah lover nemlig
direkte tilgang til Paradis som gjør seg til martyrer eller føler seg utvalgt
til å bli det, ut fra Allah evige beslutning. I tillegg til den enkelte martyr,
vil også hans nærmeste familie nyte godt av denne fortjenestefulle handlingen.
Enhver muslim kan slik sett føle seg privilegert, hvis han velger martyriet. I
kristentroen er dette ikke tilfelle, ja, selve konseptet avvises på strak arm.
Man har da å gjøre med to helt ulikt begrunnede grunnlover, en kristen, og en
annen muslimsk.
Når muslimer kaster stein og volder fysisk skade på politi og ordensmakt, pga av SIANS virksomhet på stand og ellers, kan de vise til sin grunnlov, en lov som trumfer alle andre lover, også vår Grunnlov.
Den helt store forvirring oppstår nå SIAN ikke gjør stort mer enn å vise til muslimenes grunnlov, der de finner det i Koranen selv og ellers i de andre hellige skriftene. Hvorfor angriper så muslimer SIAN?
Koranens tekster blir jo spredd, islam får oppmerksomhet og
SIAN’s metoder kan derfor sies å inngå i den plikt alle muslimer har til å
misjonere for islam.
Hvorfor så denne krigerske og voldelige steinkastingen?
Det må være noe med måten SIAN – og bla Paludan - oppfører seg på, som skremmer muslimene. Det må estetikken og etikken det er noe i veien med, det kan ikke gå på innholdet, for SIAN sprer jo bare budskapet ord for ord, slik det står, helt bokstavelig og ordrett, rett fra skriftene.
Hva kan det så bunne i? Jo, det må bunne i SIAN’s antatte intensjoner og intensjonen er ikke å fremme islam, men å kaste kritisk lys over islam. SIAN anklages altså på de intensjoner man antas å ha, ved å kritisere islam på den måten SIAN og Paludan gjør. Intensjonen avgjør hele saken. Islams grunnlov antas da å forplikte den troende til å angripe ikkemuslimer med dårlige intensjoner og en for dem provoserende form. (Innhold fordunstes glatt).
Det som kan tolkes som provoserende kritikk av islam, kan med andre ord gi et grunnlag for å angripe for provokatørene. Ordføreren på si side går i skarpt forsvar for muslimene. Begge anser SIANs form og intensjoner som hovedsaken, ikke Koranen og islams innhold. Hvem er farligst – for ytringsfriheten?
http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/noe-brenne-for.html
Men på hvilket grunnlag kan tolkingen fundamenteres? Jo på
provokatørens intensjoner, som nevnt, men hvor henter så muslimene hjemmel og
autoritet til å angripe kun på grunn av tolkning? Jo, på følelser, ikke på
skriften, men selvsagt ikke ved å gå mot skriften, men å tolke inn i skriften
en slik rett og et slikt grunnlag. Loven påbyr da implisitt alle muslimer å
angripe provokativ kritikk av islam, dvs det som de opplever eller føler er
nettopp – følelsesmessig - provokativt. Det kan da – noe overraskende, for noen
kanskje – hevdes at det det her dreier seg om for muslimene, jo, det er å ha de
korrekte emosjoner. De korrekte emosjoner blir da det reelle rettsgrunnlag
muslimen kan bruke å rettferdiggjøre seg i islam og disse emosjonene blir da en
del av islams Grunnlov. Islam – for disse steinkastende muslimene - kan derfor
siers å være fundamentert i de mest servilt betingede korrekte emosjoner av
alle emosjoner, hadde jeg så nær sagt.
Med seg på dette spillet, har muslimene de mer eller mindre
svimeslåtte ikkemuslimer som på sin side prinsipielt er like servilt betinget
emosjonelt korrekte som muslimene. Emosjoner står med andre ord mer mot
emosjoner enn mot noe annet. De ikkemuslimsk servilt betingede korrekt
emosjonelle, har i dette spillet imidlertid på sin side en annen grunnlov det
muslimene har.
Ikkemuslimene bygger tross alt, men mer eller mindre bevisst - på den norske Grunnlov – den delen av den - som ikke bygger på Gud og den judeokristne tradisjonen, den delen av grunnloven biskopen som nå velsigner fri abort gjør. Biskopen henter dermed sin hjemmel og sin autoritet ikke fra den kristne Gud, men fra den konsensus hun forutsetter som ene og alene bygger på de aktuelt gjeldende servilt betinget emosjonell korrekthet, ikke på Guds bud og Guds lov.
Det er min påstand at biskopen dermed har mer felles med de steinkastende muslimene enn man skulle tro i utgangspunktet. Men det er min konklusjon, altså, at begge er like avhengig av å ha og tilegne seg de korrekte emosjoner mer enn dette å holde seg strikt til Skriften, enten det nå er Bibelen eller Koranen.
Den store forskjellen er at mens muslimene ikke er alene om sin avhengighet av de korrekte emosjoner, så står biskopen nokså alene, bortsett fra de som står med henne og som er like avhengig av emosjoner som henne selv, alt på bekostning av Skriften. Hun kan ikke si at ja, Gud vil det, at fri abort skal renes for sant og rett i evighet. Muslimene, derimot, kan med rett hevde at deres emosjoner er bedre fundert, for de forsvarer jo sine skrifter, i motsetning til biskopen som angriper og undergraver Skriften på det mest fundamentale. Om akkurat dette, er biskopen selvsagt ikke alene.
Hvordan ser så muslimer på «boka»? Jo, man kan oppleve at de
betrakter og behandler den som et objekt, og for oss ikkemuslimer kan dette
minne om et slags magisk forhold til tingen og hvor tingen – i det helt
konkrete - da blir et instrument som man både kan bruke ti, bruke for og
bruke mot.
Se her om hvordan Cook m fl beskriver det:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/07/hva-hvis-det-hadde-vrt-en-muslim.html
Tingliggjøringen av Koranen kan forsterkes ytterligere nå det sies at det er språket i Koranen som vitner om det guddommelige, budskapet forkynt på arabisk. Et så vakkert språk kan ikke komme annet enn fra gud. Innholdet er alts ikke det meste vesentlige, det er selve språket, fordi det kommer direkte fra gud.
Noe lignende kan forekomme i Vesten når teologier, prester
og andre anbefaler å synge utvalgte tekster i Bibelen og f ek
trosbekjennelsene. Når tekstene behandles slik, kan innholdet komme i bakgrunnen
og dette vil da kunne medføre en slags ansvarsfraskrivelse. Tekstene blir et
spørsmål om «performance». Svært biblisistiske og koranistiske tolkere får da
ofte et nokså ublidt møte med realitetene eller virkeligheten når tekstene må
anvende på konkrete tilfeller i det praktiske liv.
Det er lettere å forholde seg til en ting man kan bruke til
egen eller gruppens forhold enn å forholde seg personlig til tekstens skaper,
forfatter eller avsender. Å gjøre Koranen til en ting kan minne om å gjøre den
til et «område», et hellig område man må forsvare med liv og eiendom, rent
faktisk. I en slik prosess blir det for den enkelte om å gjøre å konservere
denne holdningen til f eks Koranen fordi man rett og slett er avhengig av en
større og stadig større gruppeforståelse av tingen. Dette kan styrke identiteter
og solidariteter og gir seg utslag i ren fideisme, en strategi som når som
helst kan slå tilbake på en selv, når «innholdet» og tekstens mening før eller
siden møter realitetene. Tekster er ikke bare at man sier noe, men også hva
man sier.
Der innholdet i boken blir det viktigste, ja, selve primatet, der kommer det an på enkeltindividene og hvordan disse oppfatter, reager og agerer på teksten. I dette ligger noe av hemmeligheten bak Vestens suksess, kan vi si, idet individet da oppfordrer til å tenke selv. Av dette flyter selvsagt menneskeverdet, - og dette igjen bygger på bibelens fortelling og budskap om den enkeltes personlige ansvar. Det pussige eller tragiske er at ordføreren i Drammen, og fler med henne, i dette spillet faktisk konserverer muslimens oppfatning av de islamske skriftene som «ting», nærmest som «døde» ting muslimene må ha lov til å forsvare og verne om. Å verne om Koranen blir da identisk med å verne muslimenes eiendomsrett til «boken». Bokens innhold kommer i andre rekke, budskapet er «jeg har rett til min eiendom», ikke retten til å bli ansvarliggjort for innholdet i boken.
I seg selv blir dette som om ordføreren ønsker å beskytte
sjakkspillets brett og brikker. Spillets regler blir kjørt i bakgrunnen og
uvesentliggjort, samtidig som muslimene for alle praktiske formål blir
infantilisert, ja, nesten umyndiggjort og de umyndige har jo i vår kultur krav
på spesiell beskyttelse. Det ironiske er
da at ordføreren bidrar til å frata muslimene ansvaret for innholdet. Dette
forutsetter så en nedlatende holdning til muslimer, fordi de antas ikke å kunne
makte å ta innholdet til seg, slik SIAN forsøker å gjøre, både overfor
ikkemuslimer og muslimer.
Når det gjelder biskopen, er det fosteret som tingliggjøres, ja, hun bidrar sogar til forestillingen om at fosteret kan tilintetgjøres, bli borte, bli bortgjort, eller ugjort, for å si det slik, mens faktum jo er at dette er umulig, hvis man ser det i et trosperspektiv og hvor fosteret da får status som en fullverdig person som allerede fins i Guds himmel.
Biskopen betrakter da også Bibelen som en ting, et instrument som kan danne grunnlag for en alternativ grunnlov og da med helt andre spilleregler. Sjakkspillet får dermed et helt annet innhold, med enorme konsekvenser for personer og samfunn. (I sjakkspillet er det forresten om å gjøre å eliminere brikker, frata makt – analogien her er kanskje ikke altfor treffende, men … ). Bibelen blir en ting man kan beskjære, skjære til og tilpasse alt, alt etter «vær og føreforhold». I et slik klima vil det neppe fornærme noen at Bibelen blir brent på torgene. Behovstilfredsstillelse har da overtatt som Livets Bok, som grunnlov, et helt nytt spille med helt nye spilleregler. Man løper til sosiologene, antropologene og psykologene og teologene dilter etter og føyer seg som elever på første pult.
Tanken er at SIAN forstyrrer de sosiologiske forutsetningene som skal til for at et samfunn kan leve i fred, ro og harmoni. (Man er fanget i det jeg kaller SAP). Man er riktig nok for ytringsfriheten, men ikke en slik ytringsfrihet. «En slik ytringsfrihet» skaper uro og uro er farlig, sannhetsspørsmålet blir da et angrep på tabuene og ordføreren kjempe innbitt for å forsterke disse tabuene, disse grensene som ikke må overskrides. Ordføreren gjør seg da til det jeg kaller «hypermagiker». Hun får en følelse av å være «snillere», ja, snillest av alle, fordi hun beskytter ofre som selv går ut fra at de nettopp ikke er ofre, men «hellige krigere» og derfor sterke, selvstendige og ansvarlige, (ut fra deres eget spills regler og preskriptive normer). Slik bidrar hennes snillhet eller godhet til å undergrave hennes eget fundament i den judeokristne tradisjon, uansett om hun ser seg som kristen eller blir sett som det -eller som ateist eller humanist. Som biskopen fokuserer hun på brettet, brikkene og spillets regler og glemmer det vesentlige: Loven som konstituerer spillet og reglene. Det samme gjør man innen SAP, fordi her dreier alt seg om det immanante; det transcendente – eller transcendensens mulighet - er en saga blott og ute av syne, ute av sinn, og derfor forstår vi heller ikke i islam og muslimene i dag. Vi – eller rettere sagt: De – forstår ikke hva tro er, og derfor forstår de helle ikke islam er politisk i sin kjerne og totalitær i sitt vesen, per se. Islam er også noe mer enn bare «en stat i staten», islams mål er å sluke alle nasjoner. (Se artiklene om dette emnet andre steder på bloggen – det er mange av dem).
http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/hat-ytringsfrihet-brenning-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/gule-oikofascist.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html
I Qutb’s formulering:
KORANEN ER VÅR GRUNNLOV
PROFETEN ER VÅR LEDER
JIHAD ER VÅR VEI
OG DØDEN VÅR ER VEIEN FREM …
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html
Islam proper er et gedigent verdensomspennende politisk parti og alle muslimer inngår i islam summa, det vi med ironi kan kalle «forsamlingen av hellige», en forsamling i Vesten i dag som knappest gir fra seg et pip av vektighet. Derfor må biskopen be Gud om å bevare abortlovene, fordi hun lider av menneskefrykt, til og med, frykt for mennesker som kanskje vil restituere fosteret som en person fra unnfangelsen av og som født i Guds bilde og til Guds likhet. For biskopen er fosteret en brikke i spillet, en brikke på brettet og som kan spilles med som brikker etter regler hun selv velger. Disse reglene er så hennes konstituerende regler, fjernt fra Bibelens konstitusjon. Hun har i grunnen avfattet en fatwa – en rettslig oppfatning eller mening, ut fra en lov som overstyrer Guds lover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar