Farlig farvann - presupposisjonell argumentasjon ... Gud

 Denne posteringen innfrir mitt sølle løfte om å komme inn på dette i «neste nummer», se:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/anfindsen-en-kamelon-som-konverterte.html

PS: Jeg utelater betraktninger om Intelligent Design i denne omgang.

Her først litt om presupposisjonell begrunnelse og tenkning, tatt med tidligere, men altså repetert her fra: Andy Bannister, s 35 ff:

Ditt verdenssyn går på din dypeste forståelse av hvordan verden henger sammen og virker; din forståelse av hva livet dreier seg om og hva som er virkelig.

Ditt verdenssyn påvirker nesten alt hva du tenker om alt her i livet. Det virker på hele den måten du ser på verden på. Det danner forutsetningen for alle de valg du foretar, det danner forutsetningen for fordommene dine og dine preferanser. Det påvirker dine beslutninger og valg hva enten det gjelder hva du stemmer på, hvilken moral du har og hvilken økonomi du har.

Verdenssynet ditt bidrar også til å bestemme din identitet eller «hvem du er». Det hjelper deg å svare på de viktigste spørsmålene om hvor du befinner deg i verden og den lass du har der. Og dette gjelder så uavhengig av om verdenssynet ditt er religiøst eller ikke, f eks om du er kristen eller muslim, eller om du er «vanlig sekulær» eller ateist.

Det essensielle ved et verdenssyn er at det er altomfattende … Det kan dreier seg om følgende fire spørsmål:

Finnes der en Gud (og hvem og hvordan er Han)?

Hva er egentlig et menneske (og er det et produkt av tilfeldigheter pluss «sjanse»)?

Hva er galt med verden – er det noe galt med oss og dem?

Hva er løsningen og hvordan forandrer vi tingene til det bedre – på hvilket grunnlag kan vi best tro?

Dine tanker om Gud og hva du tror om menneskeheten vil utgjøre en sterk påvirkning på hva du tror er galt med verden og på hva du tenker om hvordan problemene kan løses.  

Presupposisjonell argumentasjon dreier seg om ultimate forutsetninger. Den referer seg til et endelig eller ultimat autoritet eller den autoriteten som f eks Bibelen forutsettes å ha eller bygge på, implisitt, som grunnlag for alt.

En slik argumentasjon skiller seg derfor fra filosofisk sirkelargumentasjon, som er en rent logisk eller formal argumentasjon.

Den ultimate eller endelige standarden eller autoriteten må være selvbekreftende fordi det ikke fins noen høyere autoritet eller standard og målestokk. Gud sverger ved seg selv, se Heb 6. 13, som er et gyldig argument, ja, det eneste gyldige sirkelargument. Alle andre sirkelargumenter er ugyldige idet Gud – som Gud - er den enste som kan bekrefte seg selv, definere seg selv og være selvverifiserende.

 En presupposisjon er en påstand eller antakelse som ligger der som autoritativ for ens tenkning (om livsspørsmål, også ubevisst, faktisk) fordi de antas uten sensur av mer bevisst eller intensjonell tenkning.

Presupposisjonene dirigerer eller konstituerer selve tenkemåten vår. En ultimat presupposisjon eller tankeforutsetning bunner i en tilslutning ut fra et hjertes engasjement og innebærer fortrøstning til eller dette at man hengir seg og stoler på grunnleggende forestillinger, trosgrunnlag eller metafysiske behov i spørsmål som gjelder liv og død. For andre enn kristne kan dette dreie seg om menneskets intellektuelle eller emosjonelle autonomi eller selvstendighet, deres avvisning av troen på Gud eller i prinsippet benektelsen av absolutte verdier, eller at noe overhodet eksisterer i det hele tatt.

Kulturell relativisme – verdier og etikk i samfunnet referer seg til den enkelte kultur og ikke til universelle sannheter eller grunnverdier.

Moralsk relativisme – rett og galt står i et relativt forhold til hverandre. Hva som er sant for meg trenger ikke være sant for deg. Det fins ingen absolutt eller universell moralsk standard.

Religiøs relativisme – religion eller tro er relative i relasjon til ulike grunnforutsetninger og ingen religion kan gjøre krav på være sann for alle til alle tider og på ethvert sted. 

Transcendental argumentasjon – en argumentativ tilnærming til spørsmålet om hvorvidt Gud finnes eller eksisterer som inkluderer nødvendige forutsetninger for både selve faktumet og erfaringen av X. I tillegg til å dedusere fra X eller indusere fra ikke-X, som begge er direkte tilnærminger, fokuserer og anvendes den transcendente argumentasjon på de indirekte forutsetningene for X. Argumentet spør etter forutsetninger for fakta, ikke bare etter fakta selv. Det transcendentale argument begynner med en hvilken som helst erfaring eller en hvilken som helst tro og spør så hvilke forutsetninger eller tro som må være sanne for at erfaringen kan være meningsfull, sannferdig (sensible) eller forståelig for oss overhodet. (Greg Bahnsen).

Verdensanskuelse – en verdensanskuelse krever et religiøst engasjement knyttet til vår personlighet eller til selve dette at vi oppfatter oss som vi er. Dette krever en tenkemåte som knytter seg til våre handlinger. Den ser på totalitet ikke som først og fremst teoretisk, men før-teoretisk. Den forstår ikke virkeligheten i dens abstrakte modale mening, men heller i typiske individuelle strukturer som ikke analyseres på en teoretisk måte. (van Til, Aways Ready s 320).

For vårt formål er en verdensanskuelse det sammenfattede rammeverk av grunnleggende trosforutsetninger om ting. (Herman Dooyeweerd).

En verdensanskuelse eller en visjoner om livet er et rammeverk eller et sett av fundamentale forestillinger (beliefs) som vi ser verden, vårt kall og vår fremtid gjennom. Den trenger ikke å være fullt artikulert, den kan være så internalisert at den ikke stilles spørsmål ved; den trenger ikke være utviklet til et systematisk formulert system av konsepter; den trenger ikke være forankret i noen dypere filosofi eller noen bekjennelse og den kan til og med være foredlet gjennom kulturell eller historisk utvikling og fremgang. Uansett er den en kanal for våre  grunnleggende forestillinger som formilder hvordan vi gir livet mening. Den er det integrative og interpretative rammeverk som formidler våre verdidommer over orden eller uorden; den er standarden vi anvender for å kunne takle og forholde oss til virkeligheten; den er det system av knagger vi henger vår tenkning og gjøremål i dagliglivet på. (James Oltius).

En verdensanskuelse er et mentalt nettverk av gitte presupposisjoner som ikke lar seg teste eller bekrefte av naturvitenskapelige metoder. (Greg Bahnsen).

I sin enkleste form er en verdensanskuelse et sett av ideer omkring de viktigste livsspørsmål … den er et konseptuelt mønster vi bevisst eller ubevisst tror og tolker virkeligheten gjennom. (Ronald Nash).

En verdensanskuelse er et sett av presupposisjoner, dvs antakelser som kan være sanne eller falske, delvis sanne eller avgjort falske, men som vi ubevisst bevisst eller inkonsistent likevel hevder om hvordan verden og virkeligheten grunnleggende er. (James Sire).

Sire definerer også slik: En verdensanskuelse er et grunnleggende engasjement, en sak som hjertet innretter seg etter og som kommer til syne i en fortelling innrammet i et sett av forutsetninger, dvs antakelser som enten kan være sanne, delvis sanne eller helt feilaktige, men som vi enten bevisst eller ubevisst, konsistent eller inkonsistent, hevder om det som grunnleggende utgjør virkelighetens konstitusjon og som derfor danner fundamentet for hvordan vi lever, beveger oss og er til. (s 15 i Wilkens, Hidden Worldviews).

En verdensanskuelse kan godt defineres som et sammensatt nettverk av grunnleggende ideer om ting, men slik vi snakker er en ting, når det gjelder bekjennelser eller det vi kognitivt påstår, er en sak, våre operative forestillinger er en annen sak og en mer viktig sak. En levd verdensanskuelse avslører ens grunnleggende overbevisninger; de definerer hva vi er villig til å leve eller dø for. (John H. Kok).

N. T. White definerer en verdensanskuelse som det svaret vi gir på 4 grunnleggende spørsmål: Hvem er vi? Hvor er vi? Hva er galt? Hvordan løser vi problemet eller utfordringen? (s 855 i Dictionary for Theologigical interpretation of the Bible).

En verdensanskuelse er hvordan vi ser på eller tolker virkeligheten. Den er et syn på verden og livet, et paradigme. Den er rammeverket gjennom hvilket vi gir mening til eller oppdager meningen av i vår relasjon til livets fakta eller data. En verdensanskuelse gir et hav av forskjell når det kommer til hvilket gudsbilde vi har, vårt syn på det onde, på hvor vi tror vi kommer fra, hva menneskets natur er, på våre verdier og vår bestemmelse eller skjebne.

Det fins 7 hovedkategorier av verdensanskuelser og hver av dem er unik. Ingen som vil være konsistent kan tro på mer enn en verdensanskuelse og grunnen til de er at premissene er gjensidig ekskluderende. Logisk sett kan bare en verdensanskuelse være sann: Teisme, deisme, panteisme, panenteisme, «finit godism» og polyteisme.  (Geisler, Dict. s 785 ff).

Sproul: Greg, hvordan vet du at Bibelen virkelig er Guds ord?

Bhansen: Jeg vet det fordi det motsatte ville være umulig.

Sproul: Men hvordan vet jeg at dine presupposisjoner er sanne? Hvor kommer din «sikkerhet» fra? Det er det jeg forsøker å finne ut.

Bahnsen: Fra umuligheten av det motsatte.

Sproul: Hvordan er det motsatte umulig?

Bahnsen: Rasjonalisme: Alt som er sant må være koherent. Empirisme: Alt som er sant må tilsvare en standard av sanseerfaring. Andre syn kombinerer disse. En som benekter at Bibelen er Guds ord kan ikke være rasjonell. Empiri undergraver også deres egne presupposisjoner. Som Antony Flew sa: Hva er vitsen med å erstatte en sil med en annen etter hverandre? vi kan ikke ha logikk, vi kan ikke ha sanseerfaring uten noe som ligger under dem: et transcendentalt fundament. 

William E. Paden i Religious Worlds, skjematisert av Ralph A.Smith, s 37: 1 Alle verdensanskuelser inneholder ideer om det ultimate 2 Det ultimate vesen eller ultimate makt må komme i konkret kontakt med verden gjennom en eller annen form for representasjon. 3 Alle verdensanskuelser har sin ege oppfatning av hva som er godt og rett og hva som er galt og «forlanger» underkastelse under ultimate eller penultimate autoriteter 4 Lov uten straff eller sanksjon innen verdensanskuelsene kan ikke stå seg i noen verdensanskuelse på noe tidspunkt. Velsignelser og forbannelser er alltid inkludert og de seremonielle aspektene  fokuserer alltid på disse. 5 Alle verdensanskuelser har ett eller annet syn på hva historiens mål egentlig er og en eller annen metode hver generasjon bruker for å videreføre historien til den neste.

Verdensanskuelsene videreføres ved fortellinger og seremonier, høytider og skikker seg som har sitt fundament i anskuelsene selv.

Litt repetesjon: Andy Bannister, s 35 ff:Ditt verdenssyn går på din dypeste forståelse av hvordan verden henger sammen og virker; din forståelse av hva  livet dreier seg om og hva som er virkelig.

Ditt verdenssyn påvirker nesten alt hva du tenker om alt her i livet. Det virker på hele den måten du ser på verden på. Det danner forutsetningen for alle de valg du foretar, det danner forutsetningen for fordommene dine og dine preferanser. Det påvirker dine beslutninger og valg hva enten det gjelder hva du stemmer på, hvilken moral du har og hvilken økonomi du har.

Verdenssynet ditt bidrar også til å bestemme din identitet eller «hvem du er». Det hjelper deg å svare på de viktigste spørsmålene om hvor du befinner deg i verden og den lass du har der. Og dette gjelder så uavhengig av om verdenssynet ditt er religiøst eller ikke, f eks om du er kristen eller muslim, eller om du er «vanlig sekulær» eller ateist.

Det essensielle ved et verdenssyn er at det er altomfattende … Det kan dreier seg om følgende fire spørsmål:

Finnes der en Gud (og hvem og hvordan er Han)?

Hva er egentlig et menneske (og er det et produkt av tilfeldigheter pluss «sjanse»)?

Hva er galt med verden – er det noe galt med oss og dem?

Hva er løsningen og hvordan forandrer vi tingene til det bedre – på hvilket grunnlag kan vi best tro?

Dine tanker om Gud og hva du tror om menneskeheten vil utgjøre en sterk påvirkning på hva du tror er galt med verden og på hva du tenker om hvordan problemene kan løses. 

Presupposisjonelle argumenter: Gud kan ikke bevises eller verifiseres. Han er – forutsetningsvis – (rett og slett) Skaperen av alle ting og er den ultimate forutsetning for alle ting. Gud er ingen del av Skapelsen, men Hans eksistens kreves for at noe i det hele tatt skal kunne bevises eller understøtte noe som helst. Gud må eksistere hvis Skapelsen fins, - hvis kunnskap er mulig og objektiv sannhet er mulig og hvis det finnes objektive moralske normer. Vi kan ikke unngå å forutsette Gud uten å gjøre alt annet vilkårlig enn Gud selv – dvs gjøre alle ting vilkårlige eller tilfeldige inkludert Gud selv.

Guds eksistens må tros på basis av Skaperens selvåpenbaring, for det finnes intet alternativ. Kristne tror på Gud fordi det motsatte av det å tro er umulig. Ut fra Skriften eksisterer Gud uten at det argumenteres for Gud slik tradisjonell apologi gjør. Gud forutsettes å eksistere og dette kalles «Det transcendentale argument» og er det argument man må basere seg på for komme frem til sannheten.

Tradisjonelle apologetiske argumenter: Gud er bare kanskje den nødvendige forutsetningen, men kan bevises å være sann akkurat som alle ting ellers kan bevises å være sanne eller falske. Skaperen av de logiske lovene kan være underordnet disse i syllogistisk eller analytisk form likeså vel som skapelsen selv kan være det. Å sette parentes rundt Guds faktisitet og sannhet for å konstruere et poeng, vil gjøre argumenter for Guds eksistens vilkårlige. Gud må tros på ut fra bevis ut fra skaperverket og forsvares fra grunnen og oppad – som f eks ved de såkalte gudsbevisene - slik at man starter med så få religiøse presupposisjoner som mulig for så å nå frem til kristen teisme. Kristen tro trenger ikke å være et premiss for å komme frem til den kristne sannhet og det ses ingen nødvendighet av å demonstrere for den ikke-troendes underbevisste gudskunnskap.

P er presupposisjonell argumentasjon, T er tradisjonell argumentasjon:

P: Utgangspunktet er Gud og Hans selvstendige og ufeilbarlige tolkning av sitt Ord og sin Skapning og dette er nødvendig både for kunnskap og for å kunne forsvare og overbevise ikkekristne om den kristne tros sannhet. Den kristne selvbevisstheten er samtidig med gudsbevisstheten.

T: Utgangspunktet er menneskets autonomi og mulig feilbarlige tolkning av naturen, vitenskapen og historien som allmenn åpenbaring og dette er tilstrekkelig for å kunne vite hvordan man skal forsvare og sannsynliggjøre troen. Selvbevisstheten kommer logisk og kronologisk før gudsbevisstheten.

P: «Utfallspunktet» - endingpoint – er visshet om eksistensen av den kristne Gud og Hans ords sannhet. Det foreligger ingen mulighet overhodet for at treenigheten ikke skulle eksistere og at Bibelen ikke er Guds sanne ord. Skulle det være tilfelle, står ingen annen mulighet åpen. Vi har tiltro og den høyeste grad av sikkerhet: Gud selv taler direkte til oss i Skriften.

T: Utfallspunktet er at Gud sannsynlig eksisterer, men at det også kan være tilfelle at han ikke gjør det og at Bibelen ikke er hans sanne ord

P: Ikke-troende vil aldri komme til tro uten at Gud forandrer deres hjerter: T: Ditto, men de ikke-troende tror ikke på Bibelen og hevder ikke å tro på Gud, fordi de holder seg til syndig forutsetninger, på grunn av deres forherdelse, og derfor vil de heller ikke tro på grunnlag av et ytre vitnemål, slik som syllogismer, indisier osv viser. Vi tror for å kunne forstå. Vi har ingen rett til å stille spørsmålstegn ved og dømme om Gud og Hans Ord. Guds ord er selvlegitimerende og trenger ikke ytre grunnlag som bevis. De er den øverste autoritet og Bibelen beviser seg selv og hvis den kunne la seg bevise utenifra, ville den opphøre å være den høyeste autoritet. Teologiske prinsipper som fremføres og som ikke finner grunnlag i Bibelen, kan ikke bygge på prinsipper utlagt fra konseptet om Den naturlige loven.

T: Vi må tilby de ikke-troende eksterne bevis så nøytralt som mulig og bygge på andre kilder enn Bibelen, slik som f eks logisk argumentasjon og faktabevis. Ikke-troende har alle forutsetninger for å forstå implikasjonene av slike fakta og evne til å kunne resonnere seg frem til kristen teisme og dens rasjonalitet. Vi forstår slik at vi kan tro. Vi har rett til å stille spørsmål ved og dømme Gud og hans ord. Gud står på tiltalebenken sammen med sitt ord og de foreliggende indisier og argumenter vil tale til fordel for Guds sak. Bibelen teller som et sterkt indisium der den blir støttet av ytre kilder og av historiske realiteter. Bibelen må vurderes ut fra aksepterte verdslige standarder og slik som øyenvitneberetninger, mirakler, for Bibelen kan ikke være et bevis i seg selv og sirkelargumenter er ikke holdbare. Vi vet at hva Gud sier er sant fordi mennesket selv kan vise at det er sant via fornuftens nøytrale fortolkning og dette er det høyeste autoritative grunnlag som troen kan bygges på. Teologiske prinsipper uten grunnlag i Bibelen kan fremføres fra konseptet om Den naturlige loven.

P: Den alminnelige gudserfaring – sensus divinitatis – er kunnskap i seg selv og nedlagt i alle mennesker av Gud selv som gudsbildet i mennesket, slik at det kjenner Gud umiddelbart og slik at selvbevissthet forutsetter gudsbevissthet.  Logiske eller evidensielle slutningsrekker er ikke nødvendige for å ha autentisk kunnskap om Gud, fordi det åpenbares direkte av Gud og ikke først og fremst formidlet gjennom skaperverket slik det er beskrevet i Romerne 1. Mennesket er passivt og det er tilstrekkelig for gudskunnskap og gudsbevissthet at det er født med gudsbildet. Synden har gjort det umulig å etablere og tolke ut fra naturlig teologi eller naturlig åpenbaring. Det trengs en spesiell åpenbaring og den gis i Bibelen sammen med gudsbildet og Den hellige Ånd.

T: Den alminnelige gudserfaring er ingen genuin kunnskap, men kan lede hen til den, dvs til naturlig teologi via slutninger, argumentasjon, syllogismer etc og formidles via skaperverket og fornuften og slik vil den ikke-troende kunne overbevises om sannheten i kristen teisme. Naturlig teologi er basis for kristen apologi og effekten av synden på sinnet forhindrer ikke den ikke-troende å bygge på naturlig teologi. Spesielle åpenbaring er ikke nødvendig.

P: Alle fata tilhører Gud og de er derfor ikke trosmessig nøytrale og fakta blir mistolket av ikke-troende som har forutsatt at Gud ikke eksisterer.

T: Fakta er religiøst nøytrale og kan tolkes korrekt av alle. De er selvforklarende.

P: Jesu oppstandelse er et historisk faktum og burde legges til grunn i all apologi. Hvis det skulle vise seg ikke å være tilfelle, skulle vi gi avkall på troen.

T: Jesu oppstandelse er et historisk faktum og en nødvendig forutsetning for kristen tro.

P: De logiske lovene kan betraktes på mange måter, som f eks at de er den indre koherens eller sammenheng i Gud selv og de metafysiske elementer som gir opphav til og orden i skapningen. Men de kan også oppfattes som rent menneskelige demonstrasjoner av slike lover i naturen. Men vi hevder at Gud ikke er avhengig av dem og at de er del av skapningen, slik at Gud transcenderer alle de logiske lovene, som vi betrakter som skapte.

T: De logiske lovene er tankelover i skapningen som både mennesket og Gud underlegger seg, men dog slik at de er integrert i Hans natur. Gud overskrider ikke de logiske lovene, slik som f eks loven om selvmotsigelse, fordi det ville bety at Gud transcenderte seg selv, hvilket er umulig. Det er ingen grunnleggende distinksjon mellom Skaper og skapning når det gjelder Gud og de logiske lovene.

P: Skapelse, objektiv moral og kunnskap forutsetter en Skaper. Den visshet Paulus snakker om bygger ikke på sannsynlighetsberegning.

T: Skapelse osv impliserer en Skaper. Absolutt sikkerhet om den kristne Gud og Bibelen er umulig og den beste visshet vi kan ha, bygger på høy sannsynlighetsgrad.

Boa & Bowmann s 502 forts: 

Reformed Apologetics  (RA): Skriften er en selvattesterende autoritet

Evidentialisme (E): Skriften lar seg verifisere

Klassisk apologetikk (K): Skriften er rasjonelt validifisert eller validifiserbar fortelling (story)

Fideisme (F): Skriften er en selvattesterende fortelling

RA: Kristendommens er unik fordi Gud beskrives eller fremstiller seg som den ene sanne Gud

E: Kristendommen er unik fordi den har en historie som kan verifiseres

K: Kristendommen refererer til en unik koherent verden

F: Kristendommen er unik fordi den refererer til et overbevisende menneske

RA: Argumenterer for Gud ut fra epistemisk eller transcendent perspektiver

E: - ut fra empiriske eller teleologiske perspektiver

K: - ut fra rasjonale argumenter eller kosmologiske perspektiver

F: - ut fra eksistensielle argumenter

RA: Å forstå hva Gud er, er å vite at Gud eksisterer ut fra logisk eller formal nødvendighet (Plantinga)

E: Ideen om Gud er et videre indisium for Gud (Terry Miete)

K: Ikkeeksistensen av et uendelig vesen, dvs Gud, er utenkelig (R. C. Sproul).

F: Troen erkjenner Guds eksistens som nødvendig (Karl Barth)

RA: Det onde er et teologisk problem og spørsmålet er, om Gud er allmektig?

E: Det onde er et induktivt problem: Er teisme sannsynlig?

K: Det onde ses i en deduktiv perspektiv: Er teisme koherent?

F: Det onde betraktes som et eksistensielt problem: Kan vi stole på Gud?

RA: Bibelske mirakler er av profetisk art

E: Spesifikke mirakler er sannsynlige

K: Mirakler generelt er mulige

F: Kristi mirakler er paradoksale

RA: Jesus er Herre, Matteus

E: Jesus er frelser, Lukas

K: Jesus er Herre, Johannes

F: Jesus er frelser, Markus

Fundament eller grunnlag: K: Fornuft, E: Fakta, R: Åpenbaring, F: Tro

Kunnskap:

K: Intern koherens, tro er fornuftig, bruker rasjonale tester for å underbygge sannhet og livssyn

E: Ekstern koherens, tro er ikke irrasjonal, oppdager og tolker fakta

R: Troskap mot Skriften, vantro er irrasjonal, Gud åpenbart og fundamental for all sann viten

F: Troskap mot Kristus, tro ikke kjent kun via fornuften, sann kunnskap et møte og ingen tanke

Vitenskap:

K: Konsistent med troen

E: Gir faktisk info: Konfirmerer

R: Sann vitenskap avhengig av sannheten i Guds åpenbaring (konfliktmodell)

F: Vitenskap behandler det fysiske, troen angår det personlige (kontrastmodell)

Question: "What is the transcendental argument for the existence of God?"

Answer: The transcendental argument for the existence of God is the argument which attempts to prove God’s existence by arguing that logic, morals, and science ultimately presuppose the Christian worldview and that God’s transcendent character is the source of logic and morals. The transcendental argument for the existence of God argues that without the existence of God it is impossible to prove anything because, in the atheistic world, you cannot justify or account for universal laws.

Deductive reason presupposes the laws of logic. But why do the laws of logic hold? For the Christian, there is a transcendent standard for reasoning. As the laws of logic are reduced to being materialistic entities, they cease to possess their law-like character. But the laws of logic are not comprised of matter; they apply universally and at all times. The laws of logic are contingent upon God’s unchanging nature and are necessary for deductive reasoning. The invariability, sovereignty, transcendence, and immateriality of God are the foundation for the laws of logic. Thus, rational reasoning would be impossible without the biblical God.

The atheist might respond “Well, I can use the laws of logic and I am an atheist.” But this argument is illogical. Logical reasoning requires the existence of a transcendent and immaterial God, not a profession of belief in Him. The atheist can reason, but within his own worldview his reasoning cannot rationally be accounted for.

If the laws of logic are merely man-made contentions, then different cultures could adopt different laws of logic. In that case, the laws of logic would not be universal laws. Rational debate would be impossible if the laws of logic were conventional, because the two parties could simply adopt different laws of logic. Each would be correct according to his own arbitrary standard.

If the atheist argues that the laws of logic are simply the product of electro-chemical impulses in the brain, then the laws of logic cannot be regarded as universal. What happens inside your brain cannot be regarded as a law for it does not necessarily correspond to what happens in another person’s brain. In other words, we could not argue that logical contradictions cannot occur in a distant galaxy, distinct from conscious observers.

One common response is “We can use the laws of logic because they have been observed to work.” However, this is to miss the point. All are agreed that the laws of logic work, but they work because they are true. The real issue is, how can the atheist account for absolute standards of reasoning like the laws of logic? Why does the material universe feel compelled to obey immaterial laws? Moreover, the appeal to the past to make such deductions concerning the way matter will behave in the future—from the materialistic point of view—is circular. Indeed, in the past, matter has conformed to uniformity. But how can one know that uniformity will persist in the future unless one has already assumed that the future reflects the past (i.e. uniformity)? To use one’s past experience as a premise upon which to build one’s expectations for the future is to presuppose uniformity and logic. Thus, when the atheist claims to believe that there will be uniformity in the future since there has been uniformity in the past, he is trying to simply justify uniformity by presupposing uniformity, which is to argue in a circle.

To conclude, the transcendental argument for the existence of God argues that atheism is self-refuting because the atheist must presuppose the opposite of what he is attempting to prove in order to prove anything. It argues that rationality and logic make sense only within a Christian theistic framework. Atheists have access to the laws of logic, but they have no foundation upon which to base their deductive reason within their own paradigm.

Recommended Resource: I Don't Have Enough Faith to be an Atheist by Norm Geisler and Frank Turek.

http://www.gotquestions.org/transcendental-argument.html