Følgende vil gi et grunnlag og et analytisk verktøy for bedre å forstå den kristne Gud i kontrast til islams gud Allah. Selv om man leter lenge og vel i de islamske skriftene, vil man ikke finne maken. (Jeg bruker ikke «liten g» i gud her for på noen måte forakte muslimers gudstro. Jeg bruker liten gud kun for «formelt» å kunne skille mellom Gud og gud basert på at beskrivelsene av gud er så forskjellige i kristendom og islam).
Muslimer jeg snakker med er ikke særlig hyppe på å diskutere guds predestinasjon, dette at alt bestemmes av gud, fordi gud jo er allvitende og altvillende. Dette gir på sett og vis den muslimske tro en viss fordel for de troende: Jo fjernere gud er, jo mindre nærgående, "forstyrrende", truende eller - prsonlig - krevende blir han. Det innbyr til en viss stoisisme: Man skal ta sin skjebne som en mann, eller kvinne. Ellers er det ikke mye man kan gjøre, bortsett fra å forsøke å være så from man makter.
Abstrakte vinklinger på tingene plasseres langt nede på de åndelige prioriteringslistene til de muslimene jeg har snakket med om disse tingene.
Det samme gjelder kristene når det kommer til teodicé-problemet. Det blir for høytflyvende og for abstrakt for de fleste og så skipper man problemet jo før jo heller. Det kan faktisk virke skremmende på folk å spørre hva de mener er løsningen på spørsmålet: Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor er det så mye vondt i verden?
Det kanskje viktigste spørsmålet i verden å besvare, blir ganske raskt redusert til det minst viktige spørsmålet i verden. Jeg lurer på hvorfor.
Kristne jeg snakker med, har heller ikke mye å si om predestinasjonen, bortsett fra at kristne ofte tror at de selv kan bidra til å forme egen skjebne mer enn det muslimene antas å kunne.
Kristne tror ofte til og med at de kan frelse seg selv, selv om de benekter dette, på «teologisk grunnlag» - og hva nå alt dette måtte bety. Å holde spørsmålene på avstand ser ut til å være svært viktig, uansett. Men både muslim og kristen ser ut til å mene at det viktigste er hvordan man individuelt møter «sin skjebne», hvis skjebnen da plutselig skulle slå til en dag, å snu alt på hodet, til det verre, og da som oftest til det mye, mye verre.
Derfor denne posteringen – som en oppfordring til ettertanke. I dag vil bare de aller færreste kristne underskrive på hva jeg skriver i det følgende. Ut fra de muslimske skriftene, torde det være ganske lett å svare at så også er tilfelle for muslimene; de ville heller ikke underskrive på følgende, med ulike begrunnelse, selvsagt, en begrunnelse jeg ikke kan gå inn på her, men som jeg like vel oppfordrer enhver til å reflektere over.
Men ingen kan si at følgende tekst ikke er kristen, det
skal være sikkert. Slike sett, er det håp, for å si det sånn …
Denne posteringen er dessuten et supplement til linkene nederst
på siden.
Bibelen forteller at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, 2. Pet 3.9.
Vi kan tolke dette utsagnet på minst fire måter og alle
disse – hver for seg - kan ikke være korrekte.
For det første: Hva betyr «vil» her?
Vi kan skjelne mellom Guds dekretive vilje, hans preceptive vilje og hans disposisjonelle vilje.
Den dektretive vilje forbindes ofte med Guds
suverene vilje, «God’s efficatious will». Når Gud dekreterer noe, så vil
det skje og dette er en Gud’s vilje som ikke kan motståes, den er uimotståelig.
Den preceptive vilje referer til den lov eller de kommandoer Gud pålegger eller påbyr menneskene.
Denne viljen kan mennesket motstå eller trosse: Vi er
«frie» til å synde eller ikke adlyde, dvs i stand til det, men ikke uten konsekvenser.
Denne Gud’s vilje kan vi motstå eller bryte.
Den dispositive vilje referer til Guds velbehag og
tilfredshet.
Disse fire konseptene kan så brukes til å tolke 2 Pet 3.
9 og hvor vi kommer ut med ulike konklusjoner.
Dekretiv mening: Gud vil ikke at noen skal gå fortapt. Alle mennesker blir da frelst og ingen vil gå fortapt.
I preceptiv mening betyr dette at Gud forbyr – moralsk sett – at noen går fortapt. Muligheten for å gå fortapt blir da et spørsmål om konsekvensen av synd og ulydighet.
Vi må da huske på at den som går fortapt, går fortapt fordi hen har butt loven eller vært ulydig, og det er fullt mulig å tolke teksten slik. Men det er søkt å si at Gud bare «tillater» folk å gå fortapt.
Dispostivt sett, kan det sies at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt. Gud har ingen glede i at syndere går fortapt. Det forutsettes da Guds alminnelige eller generelle nåde og kjærlighet. Analogi: En verdslig dommer som dømmer et menneske til fengsel, elsker ikke akkurat å utføre denne funksjonen i seg selv akkurat på samme måte som Gud ikke fryder seg over at noen går fortapt.
Men dette betyr ikke at Gud gjør det han virkelig ønsker å gjøre, for det var Guds vilje at Jesus skulle dø på korset. Gud ville det, ja, kommanderte det. På en måte kan man derfor si at han ønsket det. Men han tillot det ikke fordi han ønsket å overføre sin vrede på Jesus og påføre skade eller fordi han hadde velbehag i det. Guds vilje viste seg ved at Gud ville frelse mennesker.
Det gjenstår å forstå hva «alle» betyr i denne sammenhengen. Betyr det alle mennesker generelt, eller betyr det at Guds vilje retter seg kun mot enkelte?
Teksten forteller oss at Gud er tålmodig og at han vil at ingen skal gå fortapt, men den sier også at Gud vil at alle skal komme til omvendelse.
Løsningen her må ses i den kontekst teksten ble skrevet:
Teksten er skrevet av en kristustroende til andre kristustroende og for
disse troende. Gud kan derfor ikke sies å ville at alle i hele verden skal bli
frelst. Gud henvender seg til sine elskede, 2 Pet 3. 1, dvs sine utvalgte. Gud
utviser ikke den samme vilje overfor alle. John Owen sier at det ville være
galskap å mene noe annet. Guds vilje må her ses i perspektiv av Guds dekretive
vilje. Ingen av Gud utvalgte skal gå fortapt. Utvelgelsens formål er dermed
sikret. Alle utvalgte kommer til omvendelse og tro. Alle disse blir dermed
frelst og ingen går fortapt. Dekretet er et suverent dekret, bygget på Guds
suverene og fullt effektive vilje. Alt nødvendig besørges av Guds suverene
vilje. (s 169 ff i What is reformed … R C Sproul).
Se følgende link for mye godt og alltid høyaktuelt stoff om predestinasjonen i islam og kristendom: lørdag 10. august 2019:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
6
Synden og syndene i islam og kristendom
https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nrmere-oss-enn-halspulsaren.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/anders-b-b-og-var-emosjonelle-dissonans.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/demokrati-tocqueville-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html
Om alt fra Augustin og Aquinas til Teigen og Caputo, pluss Pearcy, Sproul og Luther og Calvin:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar