Å frykte islam er blitt en mani, en besettelse, i visse
kretser, og disse kretsene gjør sitt beste for at denne frykten skal tilta. Vi
skal bli stadig mer redde for å ta begrepet islam og betegnelsen muslim i vår
munn, i sammenhenger der islam og muslimer kan assosieres med ubehagelige ting,
skremmende læresetninger, fremmed og voldelig lære.
Disse kretsene er de mest islamofobe kretser som finnes. De er kretser som forsøker å få det til at det er de som kritiserer islam som er de islamofobe, stikk i strid med all god fornuft. De er altså dem selv som lider av irrasjonell frykt for islam, Ikke saklige islamkritikere flest. De underkaster seg et regime der alt som teller noe, er at man underkaster seg og gjør seg servilt betinget emosjonelt korrekt.
I seg selv nærmer dette seg en tilstand hvor hysteri og frykt er blitt selve normalen. Frykten er med andre ord blitt normativ, eller den forsøkes å bli gjort normativ, som en funksjon av dette hysteriet. Og det altså villet i disse kretsene fordi de selv vil kvitte seg med alt som kan få kritikere til å assosiere dem med frykt, dvs irrasjonell frykt. De frykter å bli assosiert med irrasjonell frykt nettopp fordi de drives av en irrasjonell frykt – for islamkritikk og islamkritikere. De vil med andre ord fremstå som fullstendig psykisk uklanderlige. Lykkes de med å fremme dette inntrykket, av at de er mentalt uklanderlige, tror de at de vil fremstå som de som har retten og moralen på sin side, og at kritikerne da fremstår tilsvarende mistenkelige eller sykelige. På lengere sikt vill dette kunne få svært uheldige konsekvenser.
Jeg har fulgt med på denne utviklingen en stund nå og kan
bare meddele at det etter hvert kommer frem det ene kuriosum eller kriterium
etter det andre på at noe er gått virkelig galt i disse kretsene, og at
synnsynligheten for at det vil gå desto verre fremover, i lang tid, i høy grad er kroppslig tilstede. Kretsene
vil bare gå mer og mer amok idet de bare vil gi skinn på skinn av å bli stadig
bedre enn andre, samtidig som de viser seg som stadig mer feige, unnvikende og
tåkeleggende.
Et eksempel kan være det følgende «stykke» fra et Magasin som forsøker å overgå de fleste i from servilitet.
Jeg kommenterer kort underveis, idet jeg trekker frem
enkelte sitater fra en litt større artikkel:
Ein tysk dom slo fast at jesidiane var utsette for
folkemord, bør føra til at også norske domstolar dømmer IS-krigarar for
folkemord.
Kommentar: Jeg håper også Norge vil «kjenna ansvar
for å rettsforfølgje personar» … og ikke islam som sådan, fordi dette i all
hovedsak er et politisk spørsmål, for å si det sånn. Hver enkelt muslim må
svare for eller frifinnes på individuelt grunnlag, helt bortsatt fra hans
trostilknytning. Men når det er sagt: Mens religionen pr se i Vestlige
demokratier ikke kan tale til den anklagedes ulempe, så vil nettopp den
anklagedes religion i de muslimske landene, hvis hen ikke er muslim, lett kunne
brukes mot ham. Trosfriheten har med andre ord innebygde svakheter i de
muslimske landene. Når så de fleste islamske landene har undertegnet en felles
islamsk erklæring som de kaller for Menneskeerklæring, så er dette sterkt
misvisende. Mange lar seg forvirre av dette, blant alt fra topp-politikere til formidlere og kommentatorer i NRK, selve «hovedmedia» her i landet. Den teksten vi her behandler, ser ut til
å være offer for en slik evneløs uvitenhet og tilsynelatende fritt valgte mangel
på innsikt, men det kommer jeg kort tilbake til under.
Kommentar: Dette er norsk rett, ja. Ingen ting å si på det.
Vi skal ikke anklage eller dømme noen fordi hen er muslim. Vårt rettsvesen og
våre lover tillater ingen rettssak mot muslimer generelt og mot islam som
religion. Heller ikke som politikk.
Den 3. august 2014 gjekk IS-krigaraer til angrep på
jesidi-samfunnet … Retten – i Tyskland - la til grunn at dette var var bidrag
til å eleminera den religiøse minoriteten, …
Folkemord og brotsverk mot menneskeslekta er to juridiske
termer for grove brotsverk som kan føra til sak for Den internasjonale
straffedomstolen i Haag.
Kommentar: Dette er en de jure beskrivelse av virkeligheten,
og rettstilstanden, i Vesten, kan vi si. Vi får så opplyst:
Domstolane i Syria og Irak er … ute av stand til å
handtera rettsoppgjeret etter IS …
Kommentar: Legg merke til bruken av IS - ikke en antydning til at dette har noe med islam å gjøre.
Denne setningen vitner om en ikke liten naivitet. Forfatteren kan selvsagt unnskylde seg med plass eller tidsmangel, men den røper i tillegg til naivitet, liten kunnskap om islam. Grunnen til at domtolene i disse landene er «ute av stand», kan rett og slett bety at de ikke vil, dvs at de ikke vil blamere islam per se. Rettsaker mot IS-krigere kan ikke annet enn å åpne for at rettssakene i seg selv kan betraktes som et angrep på islam i seg selv, både som religion og politikk, ikke bare som ideologi, en term som forresten i vår sammenheng her bare tjener til å tilsløre realiteten, at islam er en helt spesiell Allah-tro med skrifter som i seg selv hjemler vold, i visse sammenhenger, og at vold følgelig er en integrert del av islam selv.
Forfatteren formulering kan dessuten tolkes som en
oppfordring om at vi her i Vesten så absolutt må tre til med alle den hjelpen
vi kan, på alle utsatte samfunnsområder. Landene – som altså er muslimske –
forstår umiddelbart at rettssaker mot IS-krigerne i vestlig regi vil bidra til
skjerme og samtidig aktivt fremme islam per se. Muslimer har jo i tillegg en
guddommelig plikt på seg til å beskytte andre muslimer. Å stille disse krigerne
for retten, ville i hvert fall indirekte oppfattes som et angrep på islam i seg
selv.
Så finner vi følgende: Det er ikkje nødvendig for å kunna
reisa sak at forfølg av ein religiøs minoritet er definert som «religiøs
forfølgning» … Det var lett å slå fast at IS-brotsverk mot jesidiane i Syria og
Nord-Irak var religiøs forfølging. I IS-ideologien vert jesidiane stempla som
ureine.
Kommentar: Det dreide seg altså om RELIGIØS forfølgning. Det sies intet om at IS brukte islam som hjemmel for sin forfølgelse av jesidiene. Ved å «nøye» seg med å skrive RELIGIØS fritas islam for nærmere granskning, en manglende granskning som godt kan tolkes som et forsvar for islam. Ved å bruke ordet RELIGIØS, kan muslimer forhindres fra å kritisere forfatteren for å ville gå til angrep på islam som sådan. Religion er et meget vidt og vagt begrep. Setningen kan derfor tolkes som helt nøytral og ufarlig. Men går det i det hele tatt an å stille seg «nøytral» til islam?
Vel, for de servilt betinget emosjonelt korrekte er ikke
bare dette mulig, det er normativt.
Mykje tyder på at målet for IS ikkje var å uttdydda dei kristne …
Kommentar: Hørt på maken. Se hvor snill islam er nå. Islam vil ikke, kan ikke, ta sikte på å utrydde kristne. Og ganske riktig: I islamk historie fins en rekke eksempel på at det vert imot var veldig viktig for de muslimske erobrerne å holde live i de kristne taperne så lenge som mulig – fordi det var de som betalte skatt og tok drittjobbene. Det fins da heller ingen hjemmel i Koranen for å ta livet av kristne, på generelt grunnlag, selv om de, når anledningen byr seg, og særlig når kalifen bestemmer det, så lenge de ikke gjør motstand og motsetter seg dhimmistatus.
Så langt for islamsk nestekjærlighet.
Videre: Juristen Werner Nicolas Nel sier: Vi kan ikkje ta
den religiøse fridomen vår for gitt. Vi vil ikkje oppleva grufulle overgrep. Men dei overgrepa som i andre land vert utførte i religionens
navn, kan i dei sekulære samfunna våre bli brukte som argument mot
trusfridomen, fordi religion blir fremstilt som noko farleg, seier Nel.
Trusfridom har difor, sier Nel, ein polariserande effekt.
Kommentar: Dette er nesten himmelropende dårlig og forvirrende
journalistikk og må være skrevet av et menneske enten i full mental oppløsning
eller nød, eller av et menneske som hverken forstår eller har kunnskaper om det
han forsøker å formulere seg om.
«Vi kan ikke ta den religiøse fridomen for gitt». Hva
betyr denne setningen? Betyr det at vi ikke kan ta den religiøse friheten i de
muslimske landene for gitt? Nei, dett blir for elementært og samtidig altfor
banalt, og intetsigende, samtidig. Her har vi en floskel uten substans.
«Vi vil ikkje oppleva grusomme grufulle overgrep».
Hva betyr dette? Tenker forfatteren her på at det er lite sannsynlig at vi her
i Vesten kommer til å oppleve «grusomme overgrep»? Eller betyr setningen rett
og slett at vi ikke ønsker å oppleve grufulle overgrep, sånn rent generelt?
Eller at vi ikke går inn for grusomme overgrap og at vi må motarbeide slike
overgrep, overalt? Nå? I dag? Her?
Og hva betyr dette?: Men dei overgrepa som i andre
land vert utførte i religionens navn, kan i dei sekulære samfunna våre bli brukte
som argument mot trusfridomen, fordi religion blir fremstilt som noko farleg.
Kommentar: Setningen henger ikke på greip, men vi kan ane en viss mening bak den, en viss hensikt og denne hensikten må være at det er religionen som kan brukes mot trosfriheten, fordi den fremstå som farlig, og det må den ikke fremstå som, eller fremstilles som, fordi det i seg selv kan true vår trosfrihet – eh alles trosfrihet. Og er kristendommen en religion, i forfatterens begrepsapparat?
I så fall er setningen også en advarsel rettet mot
kristendommen, som da kan være en religion som truer trosfriheten. Islam og
kristendom stilles med andre ord likt, på samme plan, og vurderes ut fra samme
standard, ut fra en eller annen overguds standard - hvilket er en standard som
absolutt ikke finnes i kristentroen, men bare i islam.
- Men positive bidrag fra religion overgår langt dei
ugjerningane til dei som misbrukar trusfrodomen til farlege formål. Overgrep
kan aldri grunngjevast i trusfridom …
Kommentar: Hvem er de som misbruker trosfriheten til farlige formål? Er det islamkritikerne? Ja, det skulle man tro var meningen, fra forfatterens side. Men nå jobber forfatteren flittig på nettopp å styrke trosfriheten, spesielt i islamske land, vil vi tro, men vi kan ikke være sikker. Forfatteren kan tolkes dithen at han er i ferd med å jobbe for å innskrenke trosfriheten her, mens han vil utvide trosfriheten der, altså i de muslimske landene, som har sin egen Menneskerettserklæring som nettopp innskrenker trosfriheten. Det ser ut for at forfatteren godt kan tenke seg å utvide muslimens trosfrihet ved å støtte større utbredelse og en mer utvidet tolkning av den muslimske Menneskerettserklæringen! En erklæring som holder kvinnene på plass slik Allah befaler og som nekter gyldighet av den universelle menneskerettserklæringen som nettopp forsvarer trosfriheten, en frihet som altså innskrenkes i den muslimske erklæringen, på det groveste, vil jeg si.
Forfatteren later til å tro at de to menneskerettserklæringen så å si er identiske, og at de begge forsvarer trosfriheten. Forfatteren arbeider da i praksis for å begrense trosfriheten både i Vesten og i de muslimske landene. Samtidig som han i praksis bidrar til å øke forvirringen og incentivere kaos.
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html
Videre:
Nel seier at det er døme på at trusfridomen kjem i
konflikt med andre menneskerettar, som kvinner sine rettar. – Men desse
konfliktane kan vi løysa ved å snakka saman, utan å fjerna trusfridomen. Vi må
finna løysingar der ulike rettar møtes og der vi ikkje tek frå andre folk rettane
deira, seir Nel.
Kommentar: Snakke sammen med islam, om de islamske menneskerettighetene, som ikke kan forandres, fordi de er gitt av Allah? Og som er iboende diskriminerende, hvilket de vestlige erklæringen jo ikke er, snarere tvert imot!
Det er riktig at kvinners rettigheter i islam er sterkt beskåret av den nevnte islamske erklæring. Dette ved siden av at trosfriheten er like mye beskåret, eller undertrykt, med hjemmel i islam per se.
I Vesten kommer ikke kvinners rettigheter i konflikt med trosfriheten. Skal man mene dette, som forfatteren her kan mistenkes for å mene, må man mene at f eks islamkritikk er en så stor fare at den kommer i konflikt med trosfriheten, samtidig som man da måtte mene at islamkritikk også er et angrep på kvinners rettigheter, både her i Vesten og under de islamske regimene, samtidig!
Hvilket er absurd og sinnsforvirret.
Ja, slik går det, når de servilt betinget emosjonelt korrekte går løs på islamkritikere heller enn på islam per se.
Relevante linker:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/den-totalitre-johannes-morken-belrer.html
Med et stort tablå av linker om «saken»:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/per-haakonsen-et-forsk-pa-defamering-i.html
Se hele teksten her:
https://www.yumpu.com/no/document/read/66400287/magasinet-stefanus-1-2022
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar