Når Frelsesarméen anklages for forbrytelser mot menneskeheten

Det høres helt vilt ut å beskylde eller anklage Frelsesarmeen for forbrytelser mot menneskeheten, eller for folkemord. Og på dette grunnlag å ta «eit oppgjer» med Frelsesarméen. En slik beskyldning kan bare fremsettes av uvitende og mennesker eller individer av ond vilje.

Like fullt falt tanken meg inn, at det faktisk kunne oppfattes slik, eller noe i nærheten av det, da jeg noe motvillig og lite lystbetont leste en artikkel av Johannes Morken i Vårt Land for noen dager siden. Den satte meg for noen minutter helt ut, som det heter. Følgende er et forsøk på å komme over det en gang for alle. Ut fra formen og tonen i artikkelen, kunne man få seg til å tro at Frelsesarméen burde bringes inn for internasjonale domstoler, med universell jurisdiksjon, med Morken som overdommer.

Se oppdatering av 300122: her

Først en liten faktarute: Til tross for færre gaver fra grupper og menigheter har Stefanusalliansen fått inn omlag 35 én millioner i ordinære gaver i 2021. Det er 4 millioner mer enn året før. (Dagen, 210122).

De fleste vil nå være glade på Stefanusalliansens vegne. Det er flott at folk lykkes og vi ønsker dem alt godt. Det er ikke noe feil med de gode intensjoner der i gården.

Det virker som om redaktør Johannes Morken har skutt gullfuglen for alliansen. Han har markedsført alliansen på en oppsiktsvekkende måte, vil jeg si. Og sånt gir resultater. Få vil imidlertid påta seg oppgaven å følge i Morgens spor, følge hans «tone», hans bryske harme, hans rolle som dommer og profet. De vil ikke tore, de vil rygge tilbake for Morkens generelle «form» og tone. Hvem vil påta seg oppgaven å klatre på Morkens skuldre?

I den avisartikkelen vi her tar for oss, virker det som om Morken helt ser bort fra forsoningens saliggjørende funksjon og mulighet. Det virker som om noen har tildelt akkurat ham retten til å utøve en slags universell jurisdiksjon. Det virker som om akkurat han har fått et spesielt oppdrag direkte fra gud. Fra en ny og høyere gud.  

Det virker som om at han er interessert i at jøder skal hate for all fremtid.  

Det spørs virkelig om jøder flest er interessert i å følge oppfordringen. Jeg tror ikke det. Artikkelen oppfordrer også nordmenn til å hate på ubestemt tid. Vi skal ikke bli ferdige med «vår» fortid.

Vi skal fortsette å skyte Quisling, helst hver dag, til evig tid, skal Morken få det som han vil.

Dette er førsteinntrykket jeg fikk da jeg leste Morkens artikkel. Den oste av megaloman ynkelighet. Morken kan ha gått med «en profet i magen» i lang tid, en dommedagsprofet. Og nå får han det ut, med brask og bram, helt proporsjonsfritt, og svovelskyen sitter igjen i veggene. Det er tross alt noe komisk over det. Et ubehagelig spørsmål: Skal både jøder og «oss selv» hate den fortid «vi» en gang satte i gang, og skal jøder en gang for alle hate den samme fortiden, som altså primært «vi» satte i gang, og som altså de ble rammet av på en spesielt brutal og inhuman måte, og en fortid som da alle i dag vet var dypt urettferdig og fullstendig uforsvarlig overfor jødene og det jødiske folket?

Jeg fikk lyst til å legge teksten bort, men en eller annen form for fascinasjon fikk meg like vel til å skrive det jeg skriver her. Egentlig håper jeg at færrest mulig leser det. Ddvs jeg skulle øsnke jeg hadde kunnet slippe. Jeg har skrevet mye om Morken tidligere her på bloggen. Det har vært et arbeid jeg helst skulle ha vært foruten, men gjort er gjort. Jeg får forsøke å gjøre noe av det ugjort.

Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Avisartikkelen er skrevet av mann som virkelig ser seg selv i rollen som en profet, en varsler, en mann med tordenrøst, en mann med nærkontakt med gud i høyeste grad. Men det slår meg også: Denne mannen, en wannabe profet, altså, gjør det veldig lett for seg. Han ser tilbake, ikke frem. Slik kan han innta posisjonen som moralsk overlegen, for det er lett å være overlegen når man konsekvent er selvrefererende. Det spørs om han lykkes så godt, og etter intensjonen. Og det er dette denne artikkelen skal handle om.

Om førsteinntrykket av artikkelen og tonen og formen den er skrevet i, stemmer med virkeligheten, blir et spørsmål hver enkelt leser får gjøre seg opp en mening om. Jeg håper for Morkens skyld at leseren makter å si bort fra Morkens oppblåste apokalyptiske form, en form som  egentlig ikke kler ham, han passer liksom ikke til dressen, opprinnelig. Han går og beveger seg med et skonummer litt for stort. Vil noen ta ham på alvor?

Morkens oppfordring og form kan oppfattes som en svovelpreken og en påstand om dom, og helvete for dem som ikke lystrer, på dommens dag, allerede her og nå.

Den store, makabre ironi her er at Morken vil ha livet av Quisling en gang for alle, samtidig som han må holde Quisling i livet, for enhver pris, hvis du forstår … og dette betyr ikke at vi alle skal ha et krav på oss til å glemme, at vi skal forbys å ikke å glemme; det i seg selv bør være umulig. Samtidig skal vi ikke la fortiden komme i veien for alles ønske om en fredelig sameksistens, for den store forsoning og vår alles autentiske fordragelighet, for alle overalt, overfor alle, til enhver tid.

Spørsmål:

Skal man legge opp til hat for hatets skyld?

Skal man legge opp til hat for å vise hvor god man er?

Skal man holde ved like hat for å få rettferdighet?

Bør alle føle skyld – og faktisk anse seg som skyldige - i dag, for forbrytelser som ble begått for over 70 år siden og som man ikke hadde noen medvirkning i eller bidro til?

Saken er denne, i utdrag, presentert av initiativtaker Johannes Morken, for å ta «eit oppgjer»:

Alt dei arresterte norske jødane eigde, vart overteke av den Quisling-styrte statskassa, med unntak av edelt metall som tyskarane tok.

Lakkegata 15 i Oslo, der Leiser, Janta og fire av borna vart arresterte av norske politifolk, var eigd av Frelsesarmeen sitt eigedomsselskap.

Likvidasjonsstyret som Quisling-styret oppretta for å rana jødane for alt dei eigde, møtte kø av folk som ville skaffa seg bustader, møblar og anna innbu. Mange understeikna med «Heil og sæl!».

To veker etter at «Donau» hadde lagt frå kai, kasta eigedomssekretæren i Frelsesarmeen seg over skrivemaskina. Brevet 9. desember vart signert med «ærbødigst»:

«Da Frelsesarmeens hovedkvarter er kjent med at vår leieboer i Lakkegaten 15, Leiser Bodd, er reist og ikke vil komme tilbake til leiligheten, vil en på det aller instendigste be dommeren og likvidasjonsstyret å la Frelsesarmeen få benytte denne leilighet til en av sine gifte offiserer…»

Offiseren ved hovudkontoret hadde lenge ønskt ein heim til seg og kona. No var den jødiske familien fjerna. Frelsesarmeen såg sin sjanse.

https://www.vl.no/meninger/kommentar/2022/01/14/tid-for-oppgjer/?fbclid=IwAR3HD-CgpOzIylcIih6hdRtVG6hU_4UIxvRBSPL8b5lrriRtBz7Ngx-DXuE

Hvem er det vel i dette land som frykter Frelsesarméen eller har noe å bebreide den? Hvorfor skal det være nødvendig å ta et oppgjør med Frelsesarméen i dag for forhold arméen måtte forholde seg til under Den andre verdenskrig?

Skal man ta et oppgjør med Frelsesarméen, et oppgjør som like vel aldri vil få noen juridiske konsekvenser for noen? Bare uheldige konsekvenser?

Skal man anklage Frelsesarméen og kreve et oppgjør av moralsk fordømmende karakter mot Frelsesarméen - selv om det er høyst uklart om arméen kan lastes for noe, hverken juridisk eller moralsk?

Er det moralsk forsvarlig å fordømme Frelsesarméen når ingen i denne arméen i dag bærer ansvar for det som ble gjort eller som ble ugjort for over 70 år siden?

Vel, Den norske kirke har f eks beklaget sitt forhold til minoriteter og behandlingen av dem i fortiden. Paven har ytret mange slike beklagelser og bedt om forsoning og fred, selv om ingen i kirken i dag og heller ikke paven kan ansvarliggjøres personlig, hverken moralsk eller juridisk, for en dårlige og diskriminerende – for ikke å si straffbar – behandling begått i den fjerne fortid. Like vel vil det bli oppfattet som sterkt klanderverdig hvis kirken og paven ikke kommet med en slik unnskyldning på vegne av hvordan andre mennesker har oppført seg og behandlet de nå spesielt vernede gruppene.

Hvor mange medlemmer av ulike organisasjoner, foreninger og lag har ikke en gang hatt noen som har gjort noe galt eller som falt for fristelsen til f eks å samarbeide med nazistene på purt økonomisk grunnlag?

Fins her ingen foreldelsesfrist på dette området? Skal folk aldri få slippe å se sitt familienavn komme opp i forbindelse med det gale og den galskapen og de større eller mindre lovbrudd og forbrytelser som skjedde under krigen fra norsk side? Og jeg tenker ikke her på familienavn som f eks Bormann, Goebbels, Gøhring eller andre velkjente navn, navn på de verste forbrytere, både her i Norge og ellers i de naziokkuperte Europa og hvor da mange av de skyldige fikk sin fortjente dom. Men heller ikke vil noen fordømme noen som tilfeldig vis er født med slike berømte og beryktede familienavn, bare på grunn av navnet. Folk ser det urimelige i dette. Men et vanlig norsk familienavn står i forhold til dette i en særstilling, særlig når forbrytelsen – hvis den rent juridisk her virkelig kan kalles forbrytelse - er som den skissert i Morkens artikkel.

Jeg tenker på «vanlig folk». I den siste artikkelen sin i VL, blir det trukket frem konkrete familienavn som på en eller annen måte var tilknyttet Frelsesarméen i det okkuperte Norge, men som aldri ble tiltalt for noen forbrytelse av den norske påtalemakt etter krigen. Hvilket forsvar skal man unne etterkommere av disse? Hvilket krav har de på å få fred? Så vidt jeg vet har Frelsesarméen som juridisk person aldri vær tiltalt for noen forbrytelse overhodet. (Armeén har riktig nok vært kritisert for å holde seg til hva Bibelen sier om visse overømfintlige temaer og armén skal etter det jeg har forstått beklaget).

De fleste i dag føler seg vel fornøyd med dette og kan vise til objektive normer, regler og moralsk allment antatte og aksepterte, selvinnlysende og uavhendelige, moralske standarder.  Noen må tross alt bære ansvaret for umoralen, behovet for klare normer er stort i dag. Så lenge alt dette ikke rammer en selv, er det helt all-right at noen andre må belastes og fordømmes, uansett om det går på den enkelte person eller en juridisk person, et selskap av ett eller annet slag, f eks en stiftelse eller en organisasjon eller institusjon.

Etter krigen ble mange nordmenn dømt for å ha kollaborert med nazistene. De var ofte ikke nazister, men samarbeidet skulle like vel fordømmes og folk ilegges kokrete straffer, noen i form av bøter, andre med fengsel. Straffereaksjonene ble i stor grad bygget på objektive kriterier, nærmest etter malen av uaktsomt ansvar, som er et ansvar hvor man ikke krever forsett eller subjektiv skyld.

Og de fleste syntes at dette både var rimelig og betimelig. Nazistyret var et forhatt styre for de aller fleste. Nazistene var en ulovlig okkupasjonsmakt som utøvde illegal og illegitimt makt, ofte med bruk av grov vold mot befolkningen.

Seierherrene hadde et legitimt behov for å markere seg, ikke minst ut fra allmennpreventive grunner. Man forutsatte at folket krevde en bekreftelse på at landssvik ikke skulle betale seg og at forbrytere skulle få sin velfortjente straff. Samtidig ville man ikke utløse noen allmenn lynsjestemning og tilfeldige hevnaksjoner. Alle forståelige og nødvendige reaksjoner. Rettferdigheten skulle skje fyllest ved lov og dom. Og slik ble det. Mange har i ettertid ment at straffereaksjonene i Norge var uforholdsmessig strenge i forhold til hva som skjedde i andre europeiske land som hadde vært under nazihælen.

De aller fleste i dag vil gjerne tro at vi nå er ferdig med rettsoppgjøret etter krigen og føle behov for at vi – hele folket - er over dette nå, endelig. I stedet ser vi altså nå at noen emosjonsmaksimerer på fortiden, og at de bruker det som altså aldri ble betraktet som forbrytelser i juridisk forstand nå blir brukt av en slags selvoppnevnt folkedomstol der folk skal dømmes på det grunnlag at de muligens mangler de korrekte emosjoner og følelser og at de ikke føler nok skyld og anger for forbrytelser de selv ikke har gjort. Har man ikke de korrekte emosjoner overfor fortiden, skal man nå dømmes på emosjonelt grunnlag for all fremtid.

Det er kommer så langt nå, at Morken, her i vårt tilfelle,  faktisk setter seg opp over Holocaust-senterets moralske dømmekraft. Senteret er ellers ikke kjent for umoral, snare tvert imot. Morken har hentet sin informasjon og sitt faktagrunnlag fra senteret selv. Han må mene at senteret har sviktet sin oppgave, siden de i utilstrekkelig grad har unnlatt å legge frem informasjonen og fakta på det offentlige torget til allmenn forskrekkelse. Ja, slik fortoner det seg.

Nå ser Morken ut til å ha titulert seg selv, på eget initiativ, til  en rett til å hjelpe senteret med akkurat dette. Han skriver derfor en sterkt følelsesladet artikkel i Vårt Land, en artikkel som avisen ser ut til å nyte å sluke med hud og hår. Han ser ikke at han i tillegg til å sette seg opp over senterets, etter hans mening, mangelfulle håndtering av dette komplekset faktisk setter seg opp over selve Grunnloven som jo sikrer oss mot å bli dømt for samme forbrytelse to ganger og dessuten operer med foreldelsesfrister. (Foreldelsesfrister her i vid forstand, ikke bare strengt juridisk forstand).

Sammenligningen er selvsagt ikke helt formelt og logisk korrekt, men det være lov å anvende visse analogier, som et utgangspunkt for et normgrunnlag for den samhandling vi som borgere må navigere etter. For så vidt kan det her bli snakk om maktmisbruk fra Morkens side. Som redaktør vet han at han sitter på stor makt og at han kan bruke tittelen for ublu formål nærmest etter eget innfall. Det mest kvalmende i så henseende, er hans bruk av det jeg kaller «false proxy». Han viser ikke bare hvor moralsk overlegen han vil at leserne skal tro han er, men han setter også offeret i forlegenhet og i en for mange vanskelig situasjon, en situasjon de selv nå nærmest helt forsvarsløse blir presset inn i. Det skulle forundre meg mye om jøder flest vil ønske et slikt oppgjør Morken legger opp til. Og her trenger vi ikke tenke på alle de bønner om tilgivelse og forsoning – og alle de unnskyldninger og erkjennelse - som er kommet offentlig til uttrykk de siste 60 årene og mer. Og heller ikke bør vi trekke fram de konkrete erstatninger som er betalt; om de er tilstrekkelige eller ikke, ligger utenfor mitt anliggende her. Vi får ikke tilstrekkelige kunnskaper ut fra det Morken skriver. Holder han bevisst unna informasjon som kunne bidra til å skape en mer nyansert bilde? 

Hvordan kan jeg vite hva og hvordan Morken tenker og hvordan kan jeg vite hvilke motiver han har?

Til det må jeg bare svare at det i visse situasjoner faktisk er nødvendig å tillegge visse mennesker meninger og motiver de selv påstår at de ikke har. En dommer har til og med plikt til å foreta en slik attribuering, ut fra de fakta som ellers må legges til grunn i saken. Hvis dommeren ikke gjør det, forsømmer han sin plikt og vurderingen hans blir så lagt til grunn for selve dommen. Dette er i grunnen like elementært som nå en publikumer på et teaterstykke av Ibsen eller Shakespear tillegger de ulike rollene og rolleinnehaverne ulike motiver og forsetter på de premisser som selve stykket presenterer. På den annen side og også dette sier seg selv: En lege kan normalt ikke tillegge sine pasienter meninger eller følelser pasientene selv ikke har.

Omtrent på samme måten som over må aktører i dagens debatt gjennom media og ellers finne seg i å bli gjennomskuet og vurdert ikke bare på det grunnlag aktøren selv gir uttrykk for, og det bildet han så gjerne selv vil tegne av ham selv, også hans implisitte meninger og holdninger, selv om han selv vil benekte denne kunnskapen man faktisk kan trekke ut av det som presenteres. Vi ville havne i et absurd og despotisk kollektivt helvete hvis alle aktører selv skulle ha krav på og enerett til å bli tolket kun på grunnlag av det de i det ytre sa og gjorde og kun på det grunnlag og den informasjon de selv skaffet til veie og presenterte for publikum. For de som ikke skjønner dette, kan jeg bare vise til en bok som forhåpentlig kan være til hjelp: Longing to Know av filosofiprofessor Esther Lightcap Meek.

Man kan selvsagt ikke beskyldes for å bruke utidig psykologisering her. Det dreier seg om plausible forklaringer og å finne den beste forklaring på mulige beveggrunner og ikke om endelig kategorisering av mennesker.

Hvilket oppgjør er det så Morken etterlyser? Hvilken domstol skal saken hans bringes inn for? Det kan umulig konkluderes med at Morken her driver et prosjekt slik f eks Simon Wiesenthal er blitt kjent for, her. Wiesenthal ville ha forbryterne stil for retten og så dømt. Morken vil her at uskyldige mennesker på grunnlag av assosiasjonsmakt under påskudd av befalinger fra ny og ukjent overgud han har underlagt seg og vil at alle andre skal underkaste seg. Slik gjør han seg til offerprest og inkvisitor på en og samme gang. Via media oppsøker og forfølger han her sine ofre, for å stille gudens krav, et krav han føler seg berettiget til selv å tilfredsstille.

Vi kan sannelig spørre om Morken er ute for å dyrke hatet for hatets egen skyld og den skylden han mener mange etter hans mening bør bære, ut fra den nye gudens bud og befalinger. I så fall er dette sykelig. Det er vanskelig å se det på annen måte, på disse premissene.   

Det må finnes flerfoldige tusen mennesker i dag som har hatt en eller annen slektning som har hatt en noe tvilsom forretning eller privat geskjeft med nazistene eller quislingene under krigen. Det må finnes like mange i bankvesenet, i fagforeningene, i skoleverket og helsevesenet. For ikke å si andre ideelle organisasjoner eller stiftelser. Skal man nå ta et oppgjør med skolene, disse foreningene, disse bankene og dette helsevesenet? Hvor langt ned skal man gå dem i sømmene?

Selvsagt er dette utenkelig for en normal hjerne med sitt moralske kompass intakt på plass. Men nå skal det altså tas et oppgjør med Frelsesarméen.

For en dårskap. Jeg har vanskelig for å tro at det går an å synke lavere på dette området. Man kan spørre: Hvilket forhold har Morken til sitt eget følelsesliv, sine egne mosjoner?

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Om loven som er skrevet på våre hjerter:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Morken synes å være veldig interessert i å få frem at han har «de korrekte emosjoner» i dette fremstøtet sitt. Ja, det virker som om han har tilranet seg flere funksjoner han selv ikke på noen måte kan tilregnes. Han vil være konge, lovgiver og dommer på samme tid, som eneste representant for overguden, en gud han nok føler han deler respekten for sammen med svært mange mennesker på markedet nå etter hvert. Det er litt komisk, men antydningen er ikke helt ueffen, synes jeg.

Jeg kan selvsagt ikke diagnostisere Morken, slik en psykolog eller psykiater kan det, hvis nødvendig, hverken på nært hold eller på avstand. Men – bare for å nevne det - undersøkelser viser at barn opplever seg selv som en bevisst aktør inne i en kropp. De oppfatter da også at dyr har de samme egenskapene, at også de har en sjel. Men denne evnen til å overføre noe vesentlig og livsviktig til andre, til å projisere på denne måten, svikter for barn som ofte diagnostiseres som autister.

De betraktes som tomme innvendig, de ser gjerne ikke «tragediene» som utspiller seg. Man kan si at de mangler kontakt med det sjiktet i seg som mange regner for å være selve senteret for menneskets følelser og emosjoner, og der dette senteret mangler, er det lett å tenke at denne mangelen på en eller annen måte må kompenseres. En måte – for enkelte - er da selvsagt å forstille seg, via læring. Man lærer seg å innta de korrekte emosjoner og retter sine mer eller mindre bevisste mentale strategier etter den ferdigheten som da etableres i «personligheten». I voksen alder kommer denne kompensasjonen til uttrykk i det vi kan kalle «de servilt betinget korrekte emosjoner».

Men obs, jeg hverken diagnostiserer eller psykologiserer Morken her, in persona. Det var bare en assosiasjon.

Tilbake til saken: Men ikke alle skal i dag altså unnes å få fred for tidligere tider og tidligere menneskers feil og synder som er begått, en gang i en fjern fortid, nei, det viser seg nå. Frelsesarméen blir nå anklaget for nærmest å ha løpt nazistens ærend eller for å ha vært klare kollaboratører for vinnings skyld. Allmennheten bør derfor ta et oppgjør med arméen, mener Morken, men hvordan dette oppgjøret skal skje og hvilken form dette oppgjøret skal ha, sies det ikke noe om, annet enn på den måten at han bruker media for å nå frem med sitt dystre budskap, et media som muligens mer enn bare villig lar seg bruke. Hovedinstrumentet som brukes for riktig å vri om kniven inn i hjertene til de som er ment å skulle føle seg truffet, er en assosiativ metode, en metode der fjernheten til forbrytelsen blir viktigere for «domsresultatet» eller den rettskraftige dommen enn forbrytelsen selv og hvor fakta og fjernheten dessuten blåser opp saken utover alle proporsjoner. I et slikt «rettssystemet» blir da de tiltalte aldri frikjent en gang for alle, slik det skjer i normal rettspraksis. Dommen fra dette nye selvoppnevnte tribunalet er ment å skulle hefte ved den tiltalte til evig tid, i og med assosiasjonene som skapes og holdes ved like.  

Det viktigste for Morken nå synes å være å få folk til å føle avsky mot Frelsesarméen og gi uttrykk for dette i dagens diskurs. Hensikten synes å være å vise at man kan hate for å hate, uten annen hensikt enn den å vise at man er god, at man faktisk den gang var på den riktige siden og at man derfor i dag også er på den riktige siden. Hvilket i sin helhet er en absurd tanke og en umulighet å tenke seg, for å være presis.

Det er noe alvorlig sykt over dette. Oppfordring til et oppgjør synes å være motivert av en forestilling om at oppgjør nå er et gode i seg selv og alle «de gode av i dag» kommer til å være de samme gode i morgen. Oppfordringen må komme fra en person som virkelig mener at han er essensielt god, nærmest uansett. Den må komme fra en person som forventer blind lydighet overfor den oppfordringen han kommer med og den i seg selv høymoralske virkelighetsforståelse han mener å forfekte å kunne stå for og som han underlegger seg, nemlig den kristne grunnforståelse av menneskene og moralen, sett med hans egne øyne, under den nye guden.

Uenighet med initiativtakeren vil ikke bli tålt, får man inntrykk av. Formen og tonen i oppfordringen tyder på et alvor som det ikke kan rokkes ved eller stilles tvil om. Folk og lesere skal ikke være i tvil om at hvis man ikke lystrer, vel, så får man ta konsekvensene, hvilken form disse konsekvensene nå enn engang vil bestå i, om man kan risikere å bli uthengt i media eller ikke.

Det komiske i dette er at initiativtakeren intet håp har om at tvilere og kritikere kan stilles til rette overfor noen formell domstol og ellers andre straffereaksjoner fra noen myndighet eller folkemening for øvrig. Initiativet til å ta et oppgjør blir derfor hengende i luften. Det vil ingen annen hensikt ha enn at initiativtakeren får «luftet» sine meninger og at initiativtakeren på denne måten kan få bevist overfor seg selv at han har rett, fordi han har rett. Og fordi han er god. Og fordi dette dreier seg primært om ham selv, ikke den gruppen han foregir å ville forsvare, via en slags høymoralsk merverdig selvtekt.

Ja, så skråsikker synes denne personen å være på sin egen moralske fortreffelighet at å stille spørsmål omkring dette, vil bli oppfattet som et slags landssvik. Samtidig gir han inntrykk av å gjøre seg til høytidelig og nærmest formell juridisk – og ikke bare moralsk - talsperson for en gruppe mennesker som ikke nødvendig vis er villig til å gi ham en slik fullmakt til å representere dem.

En rimelig tolkning her er at initiativtakeren, les: Johannes Morken, forsøker å oppnå et dobbelt mål: Denge de skyldige, dvs Frelsesarméen, for å kunne fremheve seg selv som bedre og samtidig å få bekreftelse på at han ikke er antisemitt.  Han håper å få cred for hele strategien, antakelig fordi han ønsker – og har behov for - å påføre mennesker helt uten skyld dårligst mulig samvittighet for forbrytelse de selv ikke har gjort og som de derfor ikke kan klandres for. Morken er ute etter ikke bare å konservere den skyldfølelse de fleste europeere etter krigen følte for nazistenes grusomme og brutale behandling av og holdning til jødene, han har i tillegg interesse av å forsterke denne skyldfølelsen og dette gjør han så ved å fremtvinge det som bare kan betraktes som falske tilståelser, og en falsk skyldfølelse som det er høyst unaturlig å påta seg, spesielt i godhetens navn og fordi man frykter å bli mobbet og uthengt, eller utestengt, av slike som Morken: Hvis du ikke både offentlig eller privat ikke vil bidra til å ta et oppgjøre med Frelsesarméen, er du så godt som nazist, eller du gir nazismen din støtte. Det er dessverre den sørgelig konklusjon man kan assosiere seg frem til.

Vil jøder flest ikke gjennomskue dette skuespillet, denne fantomrettsaken Morken legger opp til?

Saken kan selvsagt under ingen omstendigheter bringes inn for våre domstoler. Enhver dommer med respekt for seg selv og det systemet han valgt å stå i, og tjene, vil måte avvise en slik rettslig søksmål, med rette. En «rettssak» rettet mot allmennheten, Morkens målgruppe, må derfor også avvise denne oppfordringen til å ta et oppgjøre med Frelsesarméen. 

I seg selv kan Morkens holdning minne om den holdning Stalin inntok overfor sine fiktive revolusjonære motstandere og hans metoder med å fremtvinge falske tilståelser:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html

 For å anlegge en annen vinkel: Er ytterligere forsøk på å forstå og forklare:  

Hvor mange ganger vil du skyte Quisling på Akershus festning? Han ble som kjent skutt i 1945.

De aller, aller fleste i Norge i dag vil si at han fikk en rettferdig behandling i retten og en rettferdig dom. De fleste var enig om at dommen skulle være en «closure», et oppgjør en gang for alle.

Men slik ble det ikke. Det ser ut for at mange i dag, som ikke på noen måte var involvert den gang, ønsker å holde liv i rettsoppgjøret etter krigen. De se ut for å ha et evig ønske og en egen interesse av å holde rettsoppgjøret i gang, av en eller annen grunn. Jeg vil forsøke å finne i hvert noen forklaringer på denne tingenes tilstand.

Factum est: I teorien, om ikke konkret, vil mange vil i dag henrette «Quisling» på nytt. Man får inntrykk av de helst vil henrette ham hver dag herfra til evigheten. De får aldri nok av rettferdighet. De vil gjenta eksekusjonen som et hellig ritual med gyldighet til enhver tid. De vil at vi – alle - skal ofre et evig blodoffer, i den hensikt å stilne en eller annens guds vrede. Vet de hvilken gud de burde ha?

For hvem er Gud i dette bildet? Det må være «overguden», den nye guden, den guden som aldri får nok av ofre og som derfor aldri kan tilgi. Den guden som mer enn villig lar seg brukes av «de gode». Det er guden for «de emosjonelt korrekte». Det er en gud mennesket selv skaper, en gud de kan ha å beskytte seg bak, skremme med og henvise til: Dere bør ofre mer. Dere bør ofre fordi fortiden deres ikke var perfekt, ikke moralsk nok, ikke tilstrekkelig til å mildne min guds vrede og behov for gjengjeldelse og straff.

Dere skal henrette Quisling på ny og på ny. Dere skal aldri glemme at min gud er retterferdighetens gud. Dere skal tvinges til å tro at bare min gud er en god gud. At bare min gud administrerer kjærligheten.

Og dere skal tilbe og lyde meg, som har en slik gud. Jeg er denne gudens representant. Så bøy kne! Ha de riktige emosjoner! For bare jeg – og mine ge liker, «vi emosjonelt korrekte» -  kjenner denne nye guden, denne «ekte» kjærlighetens nye gud, og de riktige emosjoners gud og de som har disse korrekte emosjonene. Og den som ikke bøyer seg: Kast dem ut. Kast dem ut av frie diskusjonsfora. Vår gud tåler ikke kritikk. Ikke en gang saklig kritikk. Ikke en gang kritikk som er «innafor», men hvor forfatteren like vel må kastes ut, fordi guden krevde det, den guden som vet enda bedre, og som nå er «min og andre korrektes» gud.

Og hva mer er det vel med denne nye guden? Jo, han er nådeløs. Han kan ikke tilgi, han utestenger folk på livstid. Han har bestemt seg en gang for alle: Visse meninger kan ikke tillates, de må forbys.

Samtidig må Quisling henrettes på ny, og på ny, for hvis ikke … ja, hvis ikke? Jo, hvis ikke, vil også de emosjonelt korrekte rammes av katastrofe, og bli fordømt, av denne nye guden. Han krever ofre og blir aldri mett av ofre. Han krever alt av sine troende. Han krever at «de korrekte» disipler er strengest mulig mot de vantro, de som ikke «føler rett».

Så hvem er deres øversteprest? Hvor er deres inkvisitor? Jeg vet ikke, menigheten er ikke formelt etablert, men den romsterer, spesielt i visse kristne kretser; den beste kandidat ville være red Johannes Morken, i mine øyne. Beklager, hvis jeg tar for hardt i.

Morken er svært iherdig, aktiv, til tider manisk, og glødende, til tider, ja, hvis ikke kontinuerlig. Han er stadig på jakt etter nye ofre, ofre han selv velger seg og peker ut, ofre som han selv mener trenger hans støtte, uten at disse har bedt om akkurat hans hjelp, (som f eks nestleder Hadia Tajik, som er muslim). Morkens egne ofre, ofre for hans nådeløse blikk og offentlige uthengning, har Morken ikke sans for i det hele tatt. Han produserer ofre for å kunne produsere sine ofre. Han er den store offer- eller øversteprest. 

Hva er det Morken frykter mest? Følelser, de gode, dype «samvittighetsfølelsene», som jeg vi kalle dem? Jeg tror det Morken frykter mest av alt er at folk ikke skal ha de emosjonelt riktige emosjoner. Er det kanskje nettopp fordi han ikke har dem selv? Forutsetter han virkelig at emosjoner er viktigere enn fornuft? Forutsetter han kanskje at emosjoner, gode eller onde, overtrumfer alt? Ligger livets mysterier kun innelukket i emosjonenes maktpotensiale og maktspråk?

«Følelsene er i vestlig tenkning, fra Platon via Descartes og Kant, til (post)moderne kulturteori blitt betraktet som «fornuftens fattige fetter», noe man helst vil skyve under teppet. Målet for det rasjonelle og moralske mennesket var både for Platon og Kant å lære seg å ikke ta hensyn til følelsene, men overstyre disse», skriver Bjørn Vassnes i Sjelens sult. «Følelsene var en slag rest fra dyreriket».

Men hva er det vi ser i dag? Jo, en hypermagisk tilnærming til nettopp følelser og emosjoner, blant de kosteligste og mest verneverdige egenskaper vi har, og om dette har jeg skrivet mye her på bloggen, kanskje altfor mye. Vår kultur er i dag manisk opptatt av å kompensere for den mangel på forståelse for følelsene, og deres funksjon, vår fortid utviste. Vi får da forstillelse, fordrivelse og  

fordømmelse i stedet for å slippe frem autentiske følelser og emosjoner som ikke bare er rene emosjoner og rene følelser, men emosjoner og følelser i samspill med det som må betraktes som en lov som er evig innskrevet over våre hjerter. Mangler denne erkjennelsen, og denne troen, må den skapes eller konstrueres av oss selv, og det vi da står tilbake med, er det vi kan kalle en preskriptiv  «repressiv toleranse», slik Marcuse forfektet og denne kunne så effektueres med voldelige midler.

I dag er det blitt et kategorisk imperativ at Vi skal føle, eller «emovere», riktig, som jeg kaller det. Hvis ikke er du dømt. Resultatet viser seg i at forstillelse blir eneste utvei for mange. Man forstiller seg å være emosjonelt korrekt. Om man da begir seg inn på det jeg kaller «det servilt betinget emosjonelt korrekte området, eller ikke, spiller ingen rolle for de som har latt seg forføre. Folk bøyer seg for presset, finner seg i det og dette utgjør da en slags «mauvais foi», som Sartre var inne på, dette at en ond tro blir kollektivisert, via emosjonell krisemaksimering.  Vi ser et eksempel på dette i Morkens utspill i omtalte artikkel, hvor han kan gå ut i media, fordi media føler seg forpliktet til å være like servilt betinget korrekt emosjonell som Morken selv er. Det er snakk om forstillelse inntil margen.

Men når det er sagt: Folk bør informeres og folk bør lese om slike hjerterå situasjoner og hendelser som beskrives i det dokumentet som er hentet frem fra Holocust-senteret. I seg selv ligger det ikke noen tidbegensning på dette. uten fortid, har vi neppe noen god fremtid i vente. Og vi må lære oss å leve med dilemmaene og paradoksene, uansett hvor urovekkende og avskyelige de nå enn måtte være, (se vår forrige postering). De forfølger oss uansett hvor mye vi forsøker å benekte, fortrenge, forskjønne, bortforklare eller rasjonalisere bort eller bevisst forkludre.

Men: De fleste vil forstå at Morken som øversteprest for den nye guden er en ekspert på å «administrere» emosjoner, både sine egne, og andres. Slik jeg tolker ham. Han bruker sine ofre, som han han helt ensidig utpeker som ofre, uten at disse har bedt ham om å bli utpekt som og betraktet og behandlet, deretter, som ofre. Han bruker dem for egen nytte og egen tilfredsstillelses skyld.

Og følgen blir at både offer og offer lider.

Det ligger nær å slutte at han da er ute etter noe: Han stjeler uten blusel en verdi fra disse ofrene, en plussverdi han så overfører på seg selv, for at han selv kan fremstå som spesielt from og emosjonelt korrekt. Slik jeg ser det, kan han derfor kalles en «servilt betinget emosjonelt korrekt aktør». Og av det lukter det manipulasjon og et enormt behov for å bli sett og verdsatt, av tilhengere av samme kaliber, av samme «grunnstoff». De tilber den samme guden, overguden, den nye guden, ofte i Kristi navn. I behov av å føle seg litt bedre, i behov av å markere at de alltid tilhører den riktige siden.

Det siste utspillet er nå å kreve at det må bli tatt et oppgjør med Frelsesarmeen. Og offeret er da jødene. Frelsesarméen søkte nemlig nazimyndigheten under WWII om å få overta en leilighet for en av sine ansatte og fikk ja av myndighetene. Leiligheten tilhørte jøder, som ble transporter til gasskamre for aldri mer å vende tilbake derfra.

Men det skulle Frelsesarmeen ikke ha gjort, ifølge Morken. Det må derfor tas et oppgjør med Frelsesarméen i dag. I prinsippet betyr dette at siden Quisling ikke lenger lever, så må vi finne en erstatning. Vi kan heller ikke angripe absolutt alle som faktisk støttet Quisling under krigen, fordi de nå er gått bort. Vi må derfor lete etter stadig nye erstatninger, som kan holde denne nye gudens vrede i sjakk, og for at man selv bedre kan sikre seg en plass ved denne gudens høyre hånd i det nye himmelriket, den nye gudens himmerike, som nå skal «elskes» frem, i de – servilt betinget - korrekte emosjoners navn. Vi har vært på vei mot Emokratiet lenge nå, med hjelp av den nye overguden og hans servile gjeng av gode disipler. Men hvem er deres øversteprest? Hvor er inkvisitoren par ecellence?

Joda, vi ser flere kandidater, som nevnt. Jeg skal være forsiktig med å utpeke noen spesielt. Jeg kan imidlertid komme med noen antydninger om hvem, og bare generelt om hva vi har i vente. 

Vi – tenker «de korrekte» - må finne et offer med så lite lyte som mulig, for den nye guden krever ikke hvilket som helst offer, nå, vi må finne et lytefritt offer. Når et slikt så ikke finnes, får man ta det nest beste. I denne omgang er det altså Frelsesarmeen. I dagens situasjon kan et bedre offer nesten ikke tenkes. Intet er bedre enn å kunne overføre Frelsesarmeens relative uskyld på en selv, en bedre plussverdi, kan nesten ikke tenkes. Og verdien skal altså nå tilføres – eller stjeles – fra Frelsesarméen, av alle arméer som finnes. Bare ved å ofre Frelsesarmeen, nå, kan de «gode» håpe på å stagge den nye overgudens raseri og tilfredsstille hans ultimate behov for å se de korrekte emosjoner i full sving, idet man hyller ham med de mest servilt betingede korrekte emosjoner, hos hans velvillige tjenere og undersåtter, eller træller, under emosjonene.

Jeg ser Morken som en av disse villige tjenere, eller læresveiner. Han er en sterk antinasjonalist. Mot all sunn, frimodig og fornuftig antivoldelig nasjonalisme. (Han har imidlertid rett i at nasjonalisme kan utarte og virkelig bli ond). Han søker og finner nå nesten overalt i verden i dag nasjonalisme og nasjonalister, (jfr tidligere artikler).

En annen gruppe av syndere er islamkritikerne. Vi ser aldri Morken komme med islamkritikk. Vi ser aldri Morken begrunne sin fobi for islamkritikere og islamkrikk. Vi ser aldri noen vektig argumentasjon for at nasjonalismen i seg selv er et onde, et «felt» for syndere som ikke har de korrekte emosjoner. Islamkritikk er på samme måten som nasjonalismen en styggedom som må bekjempes, ikke med innsikt, sunn dømmekraft og godviljens fornuft, nei, islamkritikere og nasjonalister er en gruppe som – pr definisjon - skal defineres kun ut fra den nytte de servilt betinget emosjonelt korrekte mener eller føler disse gruppene vil ha for dem, og bare for dem. De vet at kan man få folk flest til å assosiere det som da kalles islamkritikere og nasjonalister med noe ondt, så er målet oppnådd, og nytten kan innkasseres, i form av økt egenverdi, for dem selv, og en verdi som de da egentlig stjeler fra de som de feilaktig, puerilt og uetisk assosierer og konstruerer som ofre. 

Jeg tror mange vil betakke seg lenge og vel for å ta imot og akseptere Morkens tilbud om hjelp på hans premisser, både på rasjonelt og emosjonelt grunnlag.