Anonymt kristne sosiologer? Et forsøk på å lodde Halvor Fosli og folkesjelen

Vi har skrevet en del, eller nokså ofte, og nokså mye tidligere, om liberalisme osv her på bloggen.

Nå er det godt å se at Halvor Fosli,  tar opp hansken, så å si, eller bringer stafettpinnen videre; det er som om vi skulle ha skrevet det selv:

Fosli: Alexander Zlatanos Ibsen spør sosiologen Gunnar Aakvaag:

"– … ironisk nok så byr jo vår nye, asosiale, tilværelse på flust med materiale å studere for en sosiolog. Du har selv skrevet at pandemien er et stort, sosiologisk eksperiment, som lærer oss noe om frihet. Hva har vi lært?

– Gunnar C. Aakvaag: Vi har lært hvilken av to konkurrerende frihetsmodeller som best beskriver det norske samfunnet. Jeg kaller den første modellen den «liberale», men den er kanskje mest kjent som «negativ frihet», etter Isaiah Berlin. Her forstås frihet som fravær av ytre barrierer. Jo mindre samfunnet i form av andre mennesker er i veien for deg, jo mer fri er du. Innbegrepet på negativ frihet er Robinson Crusoe. Alene på sin øde øy er han ikke underkastet noen lover, regler, sanksjoner, hierarkier og dominans. Her er det ingen kapitalister som herser med arbeidere, ingen menn som herser med kvinner, ingen etniske og seksuelle majoriteter som herser med etniske og seksuelle minoriteter osv. Ingen hindrer noen i noe som helst. Dette er den dominerende frihetsmodellen i samfunnsvitenskapen.

Men det finnes en alternativ «sosial» eller «sosialdemokratisk» frihetsmodell, som er en variant av Berlins «positive frihet». Her muliggjør samfunnet individets frihet ved å gi oss ressurser – «kapabiliteter», … for å leve det livet vi vi ….. Mange av oss er nå blitt digitale Robinson Crusoe-er alene på hjemmekontoret, men er det noe vi ikke er, så er det frie ... Dette er helt i tråd med den sosiale frihetsmodellens empiriske prediksjoner, og stikk i strid med den negative modellens." Face 050421

Kommentar: 25. feb 2021 skrev vi følgende postering: https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

Vi har alltid stor forståelse for Fosli, ja, mer enn det: vi sympatiserer – for ikke å si «empatiserer».

Han bidrar med unike kunnskaper og innsikter.

Fosli er alltid god på å hente frem lekre godbisker og sitere de viktigste formuleringer, teorier og funn. Og det er det han primært er virkelig god på. Han er for så vidt en ypperlig kompilatør med en nærmest genial evne til å «sy det hele sammen til et relevant hele». Det har selvfølgelig brakt ham mye urettferdig og hysterisk kritikk i media fra folk som nekter seg å ta viktige, sannferdige og derfor nødvendige poenger.

Fosli er ingen ren positivist; han er mer empirist. Fokuset er klart «sekulært». Det er ikke hans anliggende å fokusere på religion og tro per se. (Men mon han ikke likevel tenker kristent, i bakhodet, så å si? – hvordan kan man forklare «det» ellers»?).

Fosli er kanskje det noen vil kalle en anonym kristen; jeg vil si, kanskje en kristen som ikke vet at han er det, i relasjonene til de åndelige fundamentene som jo fortsatt er virksomme i vår ateismegjorte samfunn). Men det er litt forkvaklet å ta ham til inntekt for kristendommen, som om noen skulle ha en rett og plikt til å utnevne ham til kristen, selv om han selv aldri har «tilstått».

Det ligger ikke til faget. Han «tenker» derfor mer utenfor enn innenfor det paradigme jeg kaller «det juridico-religico paradigme». På fagene psykologi og sosilogi – som fag - er det «rimelig få» som lar gudstroen ta overstyringen, et faktum som ikke nødvendig vis er beklagelig. Men disse fagene – innenfor det jeg kaller SAP – kan komme til å skjule kanskje det viktigste: Faktor X. For hvordan kan man forstå islam uten å ha en viss genuin åpning for gudstro generelt og islam og kristendom spesifikt?

SAP-ere går med andre ord glipp av en viktig livsdimensjon. Vi – alle - skal liksom klare brasene ved å tenke mest mulig «dennesidig» eller immanent eller sekulært. Deri ligger den dennesidige «frelse», den dennesidige frihet. Det ender opp som regel opp i materialisme, naturalisme, scientisme eller regelrett ateisme – og noen synes det er like bra.

Men sett i et større perspektiv – ja, det finnes – er et snevert SAP-perspektiv utilstrekkelig både for kropp og sjel og samfunn. Tro og religion er faktisk «sosio», selv om ingen vil se det. Mange sosiologer og antropologer legge an en ren mekanistisk markedsmodell når man skal forsøke å forklare troer. Jeg har selv falt for fristelsen ved denne: sosialøkonomiske teser .... Jeg kobler her mekanismen til «det gode» og «de gode» og den innbakte tragedien som ligger i dette. 

Nå til et fruktbart sidespor, om jeg så skal si: Spør man de radikalt «dennesidige» eller «ikke-overnaturlig-vendte» om hva som er farligst: Avkristningen eller islamiseringen, blir svaret enten Nei, takk, ingen av delene eller Ja, takk, begge, og da er man på en måte like langt. Jeg ser at Rita Karlsen i HRS – under en annen evighetsvinkel - tar opp saken i dag.

Det angår en egentlig ikke. Man nøyer seg med å bli sittende i sine metode- og analysebobler, ispedd selvsagt mulighetene for en viss demagogi, når det måtte passe. Man innbiller seg at tingene skal gå seg til via observasjon og tilbaketrukket analyse, fundamentert i alt fra konkrete feltstudier til subtil statistikk, tallbehandling og prognoser. Man snakker i parametere, koordinater, rammeverk osv, men mindre om det eksistensielt juridiske og teologiske.

Dermed forsvinner det personlig gudsforhold og det radikalt personlige gudsforhold ut av bildet sammen med mennesket sett først og fremst som syndig, men like fullt ansvarlig.

Relativismen ligger derfor på lur rundt neste sving, og ender permanent i behovet for «det servilt betingede emosjonelt korrekte»: Alt blir til syvende og sist et spørsmål om politikk og dermed om «et nå for alltid», - et selvkonstruert Utopia, men aldri om et «nå, men ikke ennå»-perspektiv der det ikke er opp til oss, men til Gud å introdusere, berede og fullføre Gudsriket, eller himmelen, hvis man ser det slik.

Det er derfor alltid noe Fosli og hans mange fagfeller og almen-tenkere ikke få med seg. Han beskriver en påskepreken på følgende nokså flanneralistiske -  eller nokså nonsjalante måte, med ord som viser at han er et svært utilstrekkelig forhold til vår Herre og til Gud generelt, sett utenfra, og til den inkompatible dikotomien Gud og Allah:

I dag hørte vi på NRKs påskegudstjeneste fra St. Petri i Stavanger i bilen ned fra fjellet. Det var fint nok – nydelige sanger og musikk, ting å tenke over, selvsagt også noe jeg lot passere uten å etterlate inntrykk.

Men jeg er glad for at vi lever i et land der det er frivillig å etterleve religiøse bud. Der det både er legalt og legitimt å gjøre andre ting enn å bøye seg i støvet, synge sakralt i kor, holde munn eller kle seg opp/inn. Der påske bare også er ferietid, en tid for kos, tøys og tull.

Fortsatt god påske! Face 040421

Kommentarer:

Fosli som sosiologi og kompilatør: https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/foslis-sosiologiske-klagesang-over-sine.html

Fosli om Wold: https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/fosli-og-wold-om-sultaner-og-hellig-vold.html

Fosli om sultaner og vold: https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/fosli-og-wold-om-sultaner-og-hellig-vold.html

En anmeldelse på Nei til islam av Foslis bok Mot Nasjonal Sammenbrudd:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/mot-nasjonalt-samenbrudd-av-halvor.html

Kommentar: I boken viser Fosli at han ikke har et helt bevisstgjort forhold til forskjellen mellom Allah og Gud. Det er beklagelig, men forståelig, gitt «dagens klima» og paradigme; han er ikke alene om det.

Kanskje fordi han jo er sosiolog. Se derfor : https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Og om SAP (sosiologi, antropologi og psykologi) og hvorfor det går så galt: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Så kan vi nevne: Einar Hammer som skriver om sosialister og islamister:

Sosialister og islamister har én ting felles – de er alltid veldig sinte

Hvem har ikke erfart sinte sosialister, slike som skriker med skum i munnen. Akkurat den samme egenskapen gjenfinner vi hos islamister.

– Kan det være et tilfeldig sammentreff?

Begge er sinte for at alt er urettferdig og alle andre har skyld i dette. De har sett lyset, andre famler i mørket. Blir de motsagt, hever de røsten og snakker så høyt at ingen andre kommer til orde. Erfaring viser at blir man aggressiv nok, så slutter andre å snakke. Det blir sett på som en seier.

https://resett.no/2021/04/05/sosialister-og-islamister-har-en-ting-felles-de-er-alltid-veldig-sinte/

Vår kommentar kan nytes her: https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/anti-neo-kommunistisk-manifest.html

Skal vi si velkommen etter, eller velkommen fram?

Vi tar nå her på tampen med en viktig observasjon som burde vært behandlet i en egen større postering, men som vi pga av omstendigheter må la ligge idet vi fort konstaterer:

Fra Resett: Innvandring langt nede på listen over nordmenns politiske bekymringer.

Aftenposten har fått Norstat til å undersøke hvilke saker som er viktigst for nordmenn i forkant av stortingsvalget i 2021. Resultatene viser klare endringer fra 2017.

Hver respondent kunne oppgi to saker som var viktigst. Øverst på listen havnet «Sosiale forskjeller i samfunnet».

Valgforsker Johannes Bergh sier til avisen at han er noe overrasket over at sosiale forskjeller står så sterkt blant velgerne.

Norstats måling fra 2017 viste at innvandring da var den viktigste saken for norske velgere. Men i målingen fra i år har temaet innvandring falt helt ned til 10nde plass.

– Det er påfallende, men vi har ikke innvandring til landet for tiden. Det har forsvunnet som tema fordi grensene er stengt, sier Bergh. https://resett.no/2021/04/06/innvandring-langt-nede-pa-listen-over-nordmenns-politiske-bekymringer/

Kommentar: Dette er sant nok, men ikke overraskende. Folk skjønner ikke lenger at mennesker faktisk er skapt av Gud og at bare Gud er inkontingent, dvs uten årsak, at han eksisterer i, med og ut fra sitt eget, sin aseitet.

Nå har «folk fleste» satt seg opp til den høye status at de kan betvile dette, ja, at det er mennesket som har inntatt og faktisk har krav på Guds høye status og Guds karakter som Person.

Ved å lukke seg helt til for konsepter, forestillinger og metafysikk omkring slike tunge temaer som «den første årsak» etc, lukker man seg til for sjelens eller psykens eller personlighetens fundamentale ønske om å bli mettet «åndelig». Man blir gående med et sultent og tomt rom i «hode og bryst», dimensjoner som altså ikke bare sultefores, men blir forsøkt annihilert. Man ser ikke at dette forsøket i sin rot er et langsomt selvmord en en livsstrategi som utsetter «det hele» til det er for sent å snu og «blid født på ny» eller frelst, forsont og forløst – for å bruke det høye dybdespråk, som jeg kaller det. Dette språket er en eksistensiell «qualifier» som åpner for den mulighet at man faktisk «blir skjenket» en ny evne til å gjøre det gode, vakre og skjønne, av et helt og udelt hjerte, ved Guds nåde. om bl a hypermagi og emosjoner og om utvelgelse og predestinasjon m m og Magi over religion? - store tenkere om religion og nåden i islam og kristendom og fortsettelse her og Id eller eid og nåden i kristentroen og her - fortsettelsen

Nå kan muslimer og paver si at også Allah er Gud med unik aseitet – Èn enste som kan kreve enerett til en slik posisjon, og at han har skapt oss.

Men det slår ikke folk at det likevel kan eksistere en inkompatibel difference eller antinomi mellom Gud og Allah. De er inkommensurable, antitetiske og ikke engang komplementære. De er kontradiktoriske. Det er et fatalt mistak å sette Allah og Gud i samme kategori – det er det ultimate kategorimistak. (Jeg orker ikke å linke, men det er flust å ta av her på bloggen, hvis man leter litt).

Prøver hvermansen seg på å få en avklaring, av autoritetspersoner eller fagkyndige, går man fort i stå. Spør man kristne, og spør man f eks Den norske kike om å forklare og klargjøre, møter man store spørsmåltegn i døren, eller spøkelser som ligner Skriket av Munch, eller noen utilnærmelige «kvinner på broen».  Man vet ikke hva og hvordan man skal svare og heller ikke hvordan man skal spørre. I Sverige svarer en biskop ved å be til Allah i kirkene, (også gjort i norske kirker, ja, til og med Den anglikanske kirke m fl), uten at dette vekker anstøt i befolkningen og uten at det tas opp i noenlunde dybder i media. 

Så hvorfor bekymrer befolkningen seg ikke lenger om innvandringen? Og hvorfor bry seg med «de metafysiske elementene» nå ingen bryr seg? Reduserer man alt til et imperativ om sosialdemokrati, er det klart at det ikke er bryet verdt. Flertallet bestemmer. Flertallet har full frihet til å vedta at vi ikke har noen sjel og dessuten avskaffe Gud ved å forholde seg fullstendig taus og fremmedgjort stilt overfor denne eksistensielle qualifieren. Den angår oss ikke før den angår oss. (Jeg tror det gjelder helt håpløse forestillinger blant folk om hvordan en kristen skal se ut, hvordan han skal snakke, kler seg, hvilke venner han skal ha, hvilken musikk han skal like etc etc og hva han skal fokusere sitt sinn på osv. Derfor kompenserer altfor mange på å være «servilt betinget emosjonelt korrekte»; man blir hypermagikere uten å vite det. I grunn skyldes dette eksistensiell frykt, dyp usikkerhet, rotløshet og hovmod. Og det gjelder høy som lav: Se om en forsker og en redaktør her og og se her hvor jeg nevner Gødel, og om nivåforskjeller og hypermagi i noe omfang.

Spørsmålet i seg selv røper en vankunne uten like. Ingen er vel mot innvandring? Hadde forskerne bak undersøkelsen spurt om de var mer redde for Allah enn for Gud, hadde de spurte trodd at dette var identisk med dette å spørre om innvandring. At spørsmålene og undersøkelsen skulle ha noe med innvandring av en forskjellig og annen gud, ville ingen ha forstått noe som helst.

Derfor spør man om innvandringens betydning for frykt eller ikke-frykt i stedet for «en innvandring av en nye og fremmed gud».

Den nye innvandrende – eller invaderende? - Gud representerer ingen fare. Innvandringen gjør. (Denn forstillingen ligger nå fast i folkesjela). Dvs den er mindre farlig nå, enn for bare kort tid siden. Termen «innvandrer» forutsettes å ikke ha med seg noen gud, akkurat som folket selv ikke lenger har noen gud.

Og jo mindre innvandring, jo mindre å bekymre seg over eller ta til motmæle mot, med andre ord.  

God is out. Folket er fortapt og det skyldes, ja, … du vet …  Dette må være den gudløse tidsalder for folket. Ikke for innvandrerne.