Vi har skrevet en del om hypermagi
og hypermagikere her på bloggen det
siste året, eller lenger, jeg har mistet oversikten, (se f eks sitater fra
tidligere og noen linker ellers under). Vi har i denne sammenhengen nevnt konkret
f esk legen, forskeren og humanetikeren Morten
Holm og redaktør Johannes Morken,
se
"for guds skyld" her, helst litt nede på siden og assosiert dem med det vi kan kalle akk vår
nå så «kjære», men akk, akk begge så like tragiske som hyperfarlige hypermagi og hypermagikere.
Det hele begynner vel å fremstå som en kjepphest fra vår
side, men det viser seg at det stadig dukker opp vinkler fra det virkelige liv
som utfordrer oss og ja, innbyr oss, til stadig å sette søkelys mot hypermagiens funksjon og hypermagikernes virkekrets og virkemåte
i samfunnet, slik den kommer frem i den offentlige debatt hist og her.
I denne posteringen skal vi ta for oss en vinkel på alt
dette som vi tidligere ikke har lagt altfor stor vinn på. Vi har ikke hatt
fokuset hovedsakelig på hypermagikeres
behov for og tilfredsstillelse av å skape seg ofre, ofre han opptrer på vegne
av, selv om disse ikke selv anser seg for å være offer eller hjelpetrengende.
Vi har nevnt Münchausen bu proxy-syndromet
og trukket frem et eksempel fra virkeligheten hvor hypermagikeren blir drept av sitt offer, som han tilsynelatende
hjelper over alle forventninger og begrensninger.
Hypermagikeren ser
hverken sitt offer som et offer eller seg selv som et offer. Han nekter tvert å
se at han eller henne gjør sitt offer til offer. I tilfellet legen, forskeren
og «heffere» Morten Horn, kommer det tydelig fram at han gjør Hadja Tajik til et offer og beviset han
ufrivillig selv fremfører er, at Hadja
Tajk aldri selv har bedt Horn om hverken hjelp eller støtte. Det er tvert
imot gode grunner til å tro at Tajik selv ville ha seg frabedt Horns forsøk på
hjelpe henne. Horn derimot, mente at en person som kritiserte en kronikk hun
skrev i Vårt Land, måtte utestenges fra avisens debattforum.
Horn mente at Tajik
objektivt sett var krenket av kritikeren, som person, og for hva kritikeren
mente, noe som imdlertid lå «innafor», ifølge det moderator Johannes Morken sa
i den tidligste fase i denne saken.
Morken ga like vel
etter for press fra Horn om at Horn selv ville slutte å skrive for avisen
hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk ble utestengt fra forumet. Morken
utestengte da kritikere fra forumet for alltid. Poenget her er at både Horn
og Morken begge faktisk gjorde Tajik til et offer, en rolle Tajik selv umulig
ville ha kunnet identifisere med seg selv.
Det dreier seg her ikke om noe så elementært at Morken og
Horn konstruerte opp noe så enkelt og vanlig som en stråmann. Nei, her
konstruerte de opp noe mer konkret. de konstruerte opp et offer, et offer som
ikke var et offer, men som de gjorde til offer for å gagne seg selv. De gjorde
seg med andre ord til hypermagikere,
gudløshetens kunstnere, til magikere. Dette til tross for at begge er moderne,
velutdannede og presumtivt intelligente mennesker som aldri i sine moderne liv
ville ha kunnet forestille seg at den store fristelsen for dem nettopp var
magien, hypermagien, en magi som
egentlig forakter all magi, fordi hypermagikere
tror at alle tror at magi er et tilbakelagt stadium i menneskehetens historie. Og
at ingen derfor kan få sg til å tro at det nettopp er magi de selv driver med.
At de faktisk driver med magi, viser at de har gjort seg skyldig i en skolastisk
eller klassisk dødssynd, som kristentroen advarer mot på det sterkeste, nemlig hovmod.
For folk slike som Morken og Horn
eksisterer neppe hovmod som en realitet. Hypermagi
og hypermagiens fristelse eksisterer
imidlertid for dem begge, som en uimotståelig mulighet for «inderlig»
tilfredsstillelse, - uten mulighet for syndsforlatelse. Ikke rart da at de tyr
til magiske grep, idet de etter alle klassiske solemerker kaster skyld på alle
dem som gjennomskuer dem. De overfører «synd» på dem, skamfølelse, de driver
med følelsesmessig utpressing, (se mer nedenfor i konkrete eksempler). Det er
ren staff, ja, sadisme ute og går. De lider selv ikke av skyldfølelse, synden
er død. Hypemagiker er ikke noe de er, det er noe de har, det må sees utenfra, og det er selvvalgt, men de vil ikke
ansvarliggjøres. De fremtrer som strålende fysisk sterke og sprudlende mentalt
oppegående. Hvem kan misunne dem? Hvem tør å avsløre dem, er et bedre spørsmål.
De fleste hypermagikere
aner ikke at de er hypermagikere og
at det de holder på med, holder for sant og galt, faktiske viser seg å være en
form for magi, en ny form for magi, en ny form for magi spesielt for
velutdannede og høyst respekterte mennesker, enten det er leger eller
redaktører av noe slag. Vi kan også se tendenser til at hele grupper oppfører
seg som hypermagikere og at hver
enkelt i gruppen er såre vel fornøyd med å være nettopp hypermagikere.
Hyper-magi betyr
kort og godt en magi som tror seg å stå over alle former for primitiv magi. En hypermagiker vil aldri innrømme at han
driver hypermagi fordi han konnoterer betegnelsen magi med noe han
i kraft av sin utdannelse og posisjon føler seg høyt hevet over. Han oppfatter
betegnelsen magi kun i kraft av å være en denotasjon,
en leksikalsk størrelse, et historisk og for lengst forbiganget fenomen. Lang
utdannelse og eventuell høy intelligens hjelper ham da ikke til å forstå og erkjenne hva som ligger i det jeg
vil kalle det hypermagiske syndromet
og hvilke mentale og sosiale mekanismer selve syndromet utløser og
opprettholdes av. Som hypermagiker
lukrerer han da også på at publikum – klienter – lever i samme døsige eller illusjonistiske og illusjonsskapende u-virkelighetsverden
og uvitenhet og med den samme skrantende innsikt i og manglende forståelse for
disse mekanismen.
Hypermagikeren
blir da den første til å fortrenge erkjennelsen av at han er hypermagiker, han blir avhengig av en
«tilhørerskare» - eller et kronisk klientell - som ser og oppfatter tingene på
samme måte som han selv, og som selvsagt ser opp til ham, ja, elsker ham, selv
om de aldri har møtt ham, aldri lært ham å kjenne, aldri har sett ham og
forholdt seg til ham en hverdag. Alike vel tror fansen og de trollbundne at
idolet elsker dem med hele sitt store, røde og bankende hjerte. En psykiatrisk
betegnelse for dette kan muligens være en blanding av narsissisme og den
illusoriske tanke at «den annen – uten forbehold - elsker en», uten at det kan
føres «beviser» for dette og uten enhver sannsynlighet for at en gjensidig
forelskelse virkelig skulle foreligge. Det kalles, så vidt jeg husker, for
«alter-amori».
Hypermagikere en
den «fødte» terapeut. Men han innfanges av «overføringer» mellom seg selv og
sine klienter, - jeg vil kalle dem offer. Han blir avhengig av sin «fans» og
som fans, vil ikke fansen selv høre snakk om at deres idol er hypermagiker, for hvis de forsto at han
er det, vil de selv komme under lupen og selv måtte innrømme noe de i
utgangspunktet ikke vil og kan innrømme, fordi å måtte innrømme eller se det,
vil rett og slett bli for ubehagelig og flaut for dem. Hvor mange ganger ser vi
ikke at berømtheter som har vært klart kriminelle beskyttes av sine forgudere,
sine fans. De fortrenger enhver kritikk av sin helt og redningsmann. Kom ikke
og fortell meg at det her ikke er magi ute og går.
Dessuten: Foreldre som opplever barn som kaster seg ut i
ekstatisk forelskelse i helter og som driver en heltedyrkelse som ikke kan
betegnes som annet enn en manisk, undervurderer ofte de kreftene og
underliggende impulser som utløses og settes i spill. Man tror at alt dette er
utslag av en slags naturlig utvikling, ja, at det skal være sånn. Man ser sin egen innbilte uskyld forsterket til
sann uskyld i sine ekstatiske barn. Man tror at barna tross alt er utstyrt med
noe fra naturens side man med rette eller urette kan betraktes som en nåde, ja,
til og med som en nåde fra gud, eller naturen, da sett som f esks Gaia, Moder Jord, en hypotetisk, kald og
komisk mer-gudlig størrelse med aktiv virkende person-attributter. Barn sies da
ofte å ha et engleaktig vesen … Man ser ingen kobling f ek opp mot
førerdyrkelsen i mellomkrigstidens Tyskland, eller Mao-dyrkelsen 1970-tallet
ff. Massehysteri kalles det gjerne, og massesuggesjon, men det har ikke noe med
hva uskyldig fans i Vesten i dag driver med og lar seg underkaste med foreldre,
lærere og andre innflytelsesrike prominenser fra Regjeringskvartal og avisredaksjoner
fulle velsignelse. De er ofte sterkt preget av og avhengig av hypermagi selv, derfor elsker de da også
ofre – uten å se at de virkelig er
ofre - ofre som i sin troskyld som lar
seg fortrylle eller fiksere av hypermagi
og hypermagikere.
Hypermagikere vil
ikke her se at de i realiteten kategoriserer – dvs begrenser, i stedet for å
utvide - sine barns modningsmuligheter, ved altså å tilføre dem eller pådytte
dem en essens de egentlig ikke har. Hypermagikerens
strategi er å stjele naturligheten fra dem og tilegne den seg selv. Det vil gi hypermagikeren i egne og andres øyne,
tror han, et overskudd av
ungdommelighet, helse, kraft – og magi. Eller evig guddommelighet, kan man si. Særlig
politikere elsker barn på en hypermagisk
måte, de «løfter» ved enhver anledning og jo flere ganger en politiker nevner
«barn» i sin replikker i mediene, i en eller annen sak, tror de at det går inn
blant folk at de, nettopp dem, er barnas sanne riddere og forsvarere. Ikke «de
slemme andre» de som ikke er enig med dem i metodevalg. Barn tillates ikke
lenger å være barn, som barn, og for å være barn, mennesker med ubetinget verdi
i seg selv. (Fosterdrap kan nevnes). Barna gjøres på den mest utspekulerte måte
til «medisin» og utstillingsvindu for foreldrene. Foreldrene søker å overføre
barnets skjønnhet, autensitet, sprudlende skaperkraft eller naturnødvendige
eller uskyldsrene kreativitet på seg selv. (Barn kan ikke synde, barn kan ikke
lyve i sedelighetssaker, voksen tillegger seg «lano-sveis», antakelig for å fremtre som mer uskyldige og såpe-rene,
i dagliglivet og som på sjekker’n som i badekaret, og derfor som mer troverdige
og derfor også som mindre beregnende og manipulerende enn det de i
virkeligheten er, fordi de vet at skalkeskjulet virker og folk er naive nok til
«å tenke en annen vei» – nok et magisk trick i verktøykassa, med andre ord …).
«Lano for liten, Lano for stor», ikke
sant? Det dufter jo så rent og deilig her. Ingen fare!
Og slik lever mange sine liv prektige liv, mette og litt
sløvt sprudlende, men stadig mer tørste og vanskeligere å tilfredsstille,
spesielt fysisk og materielt, og jo mer av dette, jo fortere fortrenges
evighetsperspektivet og dødens realitet, og i og med dette, det store kristne
gladbuskapet om at døden er beseiret og at Gud vil at vi skal bli frelst. Og at
Guds sønn faktisk, historisk og nødvendig valgte å dø for våre syner og ta
straffen på seg i et blodig offer en gang, den gang, for alle og for all tid.
Det er lumpet gjort og tenkt mot barn alt dette, selvsagt,
men ingen sier noe til det, eller imot det. Det er naturens fortjeneste, må
vite, naturens skyld og naturens fortjeneste, og under ligger det en alles kamp
mot alle for å tilegne seg den upersonlig magis krefter. Ikke rart da at skjebnetroen og troen på
krefter i stedet for troen på den ene sanne Gud fader og den personlige
relasjon, blir borte fra stadig flere sjeler som nå fratas enhver
evighetslengsel og ethvert personlig forhold til Gud, og ethvert Guds nådige
forsyn, og en relasjon som blir etablert ut fra den ene som er God, Gud og Hans
kjærlighet, ikke vår.
Når ungdommen da slipper seg løs og tillater seg – og
tillates - å leve i sin egen idylliske verden med hodetelefoner på, eller som
tilskuere og deltakere i f eks store konserter og andre «karismatiske» samlinger,
tar foreldrene dette med den aller største ro. Det som skjer, skjer ikke fordi
det er magiske krefter og falske gudebilder som frister og som blåser i
hundefløyten, uten at de spesielt innvidde hører den, nei, detter oppfattes og
«verdsettes» som både normalt og naturlig, ja, noe misunnelsesverdig.
At ikondyrkelsen er større enn på lenge, lenge, er så
tydelig at man skal være et offer for hypermagi
for ikke å se det. Idoler – falske gudebilder – er ingen ny oppfinnelse, men
det virker som det må en ny oppfinnelse
– ikke bare gammel innsikt - til for å bryte hypermagikernes makt over sinnene. I dag er det helt utenkelig for
mange mennesker at store grupper er innfanget i magiens tryllekraft, fordi man
trekker den slutning at siden gud er død, så er magien det også. Dvs siden
overtroen er død, er også troen på magi det, fordi troen på magi jo er overtro.
Ut fra folkedypet vet vi derfor at magi og gudebilde faktisk hører sammen.
Problemet i dag er at vi faktisk ikke klarer å forestille oss at dette
fenomenet faktisk eksiterer og funker som aldri før. I stedet minimaliserer men
fenomenet, bagatelliserer og forskjønner det, foreldre og myndighets- eller autoritetspersoner
projiser og ekstrapolerer drømmen om egen evige og uansvarlige ungdom over på
sin «søte små». Det er i seg selv avslørende det som en berømt fransk filosof
sa da han var i Norge for en del år siden, i forbindelse med lansering av en
bok om den islamske terroren i landet: «Det er noe engleaktig over dere
nordmenn», sa han. (Jeg holdt på å skrive: Engleaktivt … ). Antakelig tok de
fleste nordmenn som hørte dette det som en kompliment, og langt fra en noe
ironisk eller underfundig reprimande eller som noe velment memento. «Memento mori» er ikke akkurat noe
nordmenn går rundt med til daglig, man vil jo ikke være «festbrems». De unge
fans settes med dette ned på et kulturnivå hvor «de noble ville» huserer med
sin vilkårlighet, sine oppblåste emosjoner og sitt skrekkvelde, nå stimulert
frem av tilsynelatende voksne som bare vil alt og alle så såre vel og som ikke
ser at de styres mer av hypermagi og
hypermagikere enn de vil våge å tro og forestille seg. De kan ikke
forestille seg at de faktisk kan vurderes, bedømmes og ja, dømmes, både etisk
og estetetisk for at de innbiller seg at de selv og de som forguder dem, f eks
barna, kun kan bedømmes og dømmes ut fra egne, pure intensjoner uten å ta de
sure og ofte altfor mørker og bitre konsekvenser i betraktning på noe nivå og i
noen relasjon.
«Fansen» vil ikke havne på samme nivå som primitive
mennesker befant seg på en gang i tiden, mennesker og kulturer som da var
avhengig av å utøve magi, fordi kulturen og dem selv følte seg helt avhengig av
magi som sådan og ikke kunne tenke seg et salig liv uten denne magien. Hypermagien er derfor selvforsterkende
og konstituerer tenkemåter og holdninger som oppfattes som helt nødvendige for
at alt skal gå på skinner. Hypermagikeren
og hypermagikerens «offer» lever i det jeg vil kan kalle et «doxisk felt». Deres tankeverden er
selvtilstrekkelig på sine egne premisser for dem, premisser som fungere som et
sterkt ladet elektriske gjerde hvor nyttig og saklig input utenfra ikke en gang
slipper inn subliminalt. Magien
overstyrer enhver tillært og ofte hardt tilkjempet habitus. Samtidig lader ofrene seg opp sammen, det foregår en
synergioppbygging inne i feltet hvis hovedfunksjon er å beskytte gruppen
emosjonelt ved å minimalisere enhver rasjonell tilnærming til komplekset.
Mulighet for å unnslippe med helsen i behold? Bare de
ydderst få innen dette feltet vil noensinne makte å komme til års alder og
bryte ut av «spellet». Både individene i gruppen og gruppen som sådan trenger
derfor hjelp utenfra, og vi kunne håpe at det vil hjelpe å bruke megafon, men
det er forhastet å håpe på, for «fansen» eller ofrene, som de i virkeligheten
er, vil bare skru opp sine hodetelefoner enda mer og til og med i større grad
forsøke å overdøve ethvert forsøk på å tilføre større erkjennelse og dypere
innsikt.
Vi kan trygt si det slik: Uten den underliggende a-moralske hypermagien som gjør seg gjeldene, vil
all moral i dag være umulig, en moral som i dag altså er en amoral. Vi skal om
litt forsøke å forklare hvordan og hvorfor, og om mulig peke på noen veier ut
av uføret. Magien lever den dag i dag i beste velgående i form av hypermagi, (en betegnelse som for øvrig
er myntet av meg selv). Det er bare det at «det store vi» ikke ser den, vil
ikke ha noe å gjøre noe med, vil ikke assosieres med den engang, ikke engang
helt overflatisk. Den er allerede et skudd for baugen for oss, som samfunn, som
demokratisk og som et samfunn med het distinkte tradisjoner og en helt særegen
historie, som vi nekter å høre på. Vi er som barn som sitter på hybelen med
hodetelefoner og ikke vil høre på når mor og far står i trappa og roper «brann,
brann».
La meg ta et konkret eksempel, du er
journalist og spør mannskapet på en av de mange skip og båter som fra fjernt og
nært nå nærmest på permanent basis plukker opp «flykninger» fra – bevisst - overfylte
båter i Middelhavet:
-Kan det dere driver
med, det hjelpearbeidet dere driver, på noen måte beskrives som umoralsk?
Samstemmig og
rungende svar: - Nei.
Hele mannskapet er glade for å være med på dette humanitært
begrunnede opplegget og er stolt av hva de gjør og alle tenker å fortsette med
å plukke opp «flykninger». Så lenge det kommer flykninger.
Som gravende, uredd
og ikke-hypermagisk og objektiv journalist, spør du så:
- Kan det tenkes at det dør flere mennesker ved at dere så å
si inviterer så mange «flykninger» til å bli hjulpet av nettopp dere og deres
kollegaer og alle de andre båtene, enn det hadde dødd flyktninger hvis dere
ikke hadde vært så tydelige på å hjelpe «flyktningene», eller hvis dere heller
hadde sluttet med å tilby disse flyktningene tjenesten dere tilbyr?
- Intet svar fra mannskapet.
Men vi ser en viss fornærmelse kryper som en skygge over
ansiktene deres. Vi ser at de tenker: Vi er humanister, vi er hjelpere, vi er
blant de gode, vi er empatiske mennesker, følsomme, alle bør hjelpe sårbare
mennesker og mennesker på flukt, slik vi gjør, selv om de bare er asylsøkere og
selv om de fleste av «flykningene» ikke er reell flyktninger, men kun
økonomiske lykkejegere.
Som ærlig og
undersøkende journalist vill du kanskje da ha spurt mannskapet:
-Ville det ha dødd færre flyktninger hvis dere hadde
overlatt oppgaven utelukkende til landene som berøres, dvs de land de flykter
fra og transittlandene? Og hadde det dødd langt færre flyktninger hvis statene «flyktningene»
kommer til først hadde blitt pålagt å ta seg av disse sakene og finne ut hvem
som var reelle flyktninger og hvem som ikke er det enten i transittlandene
eller i landet det gjelder selv, f eks Italia?
Mannskapet svarer ikke, for de kan ikke og vil ikke svare.
Uansett svar det måtte avlegge, ville vise at det de driver på med er umoralsk
og forkastelig. Det de driver på med, koster faktisk flere liv nettopp på grunn
av hva de gjøre, og nettopp fordi de grenseløse leger nettopp er grenseløse i
sin naivitet og kynisme, og fordi de elsker å drive følelsesmessig utpressing,
helt etter «læreboken i hypermagi»,
kan vi si.
Disse grenseløse bidrar til å konstruere ofre som de så kan
bruke som bevis på at de tilhører de gode og at de helt uten tvil eller
motforestillinger befinner seg på den moralsk riktige siden.
Vi kan umiddelbart se at disse grenseløse menneskene
forsøker å gjøre to ting: Både stjele kraft eller magi fra ofrene, og ved å –
tilsynelatende – tilføre de samme menneskene deres magi, deres egen tilsynelatende
overskuddskraft, som de har stjålet fra de ofrene de altså selv har konstruert og
i praksis skapt, for anledningen, og da en anledning og i en kontekst som de
med stor visshet vil gi dem en ubetinget anerkjennelse i «det hypermagiske samfunnet» - dvs hele etablissementet og store
deler av det over- styrte og hypermagisk manipulerte
folket som mannskapet og deres oppdragsgivere henvender seg til og som de er
avhengig av å søke etisk og personlig opphøyelse fra, nær sagt uansett hvor mye
det enn koster og uansett hvor mange liv som går tapt som følge av deres for så
mange så innmari tilsynelatende heroiske innsats.
Mannskapet vil ikke skjønne at det er det selv som
produserer ofre, ofre for menneskesmuglere, ofre for politiske opportunister,
ofre for en permanent overilt ideologisk og gudløs utopi. De vil ikke skjønne
at de løper hypermagikernes ærend,
fordi de selv er hypermagikere, og disse forsterker hverandre i sin
overbevisningen, om at de overhodet ikke kan gjøre noe galt, aller minst noe
moralsk forkastelig. Å innrømme noe sånt ville for dem være å berøve seg selv
det innerste av dem selv, nemlig selvhøytideligheten, forfengeligheten og den
magiske kraften de så stolt innbiller seg de har skapt selv, selv om de nettopp
har stjålet den fra andre, ved å gjøre dem funksjonelt til både innbilt og reelle
ofre. De gjør i prinsippet det samme som Morten
Horn og Johannes Morken da de gjorde Hadia Tajik til et offer uten hennes
samtykke og fordi de ikke hadde fantasi nok til å se at Tajik umulig kunne ha
innfridd deres fromme ønske uten å oppgi sin identitet som fri person og
bevisst aktør i diskursen og politikken. En hypermagisk
strategi som selvsagt Tajik aldri ville ha underlagt seg og latt seg sluke
inn i og bli styrt av. Aldri.
Usmakelig dødsønske Av:
Hanne Tolg 13. juli 2019, 12:23
Justisminister Jøran Kallmyr uttrykte for noen dager siden
bekymring over at private redningsaksjoner i Middelhavet kan lede til økt
flyktningstrøm. I en artikkel av NRK hvor det nærmest etterlyses flere
asylsøkere, ble det lavere antallet som Norge har mottatt, satt i sammenheng
med båtmigranter i Middelhavet.
Det mottas få
asylsøknader i Norge om dagen.
Under
flyktningkrisen i 2015 nådde antallet mottatte asylsøknader 31.110, mens det i
2018 ikke var flere en 2660 som søkte om asylopphold, ifølge tall fra
Utlendingsdirektoratet.
Dette har NRK koblet opp mot justisministerens kommentar:
– Vi er bekymret
for at de private redningsaksjonene i Middelhavet gjør at flere flyktninger tør
å krysse fra kysten av Afrika til Europa.
– Det kan utløse
at flere flyktninger velger å krysse havet enn de private noensinne kan redde,
fortsetter Kallmyr.
– Vi frykter at
man gir et inntrykk av at hvis man kan komme seg om bord i skipet til en
frivillig organisasjon, blir man tatt til land i Europa. Det vil lede til at
flere vil reise, sier Kallmyr.
Det er altså de frivillige organisasjonene Jøran Kallmyr tar
for seg. Italia har allerede fastslått at flere av disse står i ledtog med
menneskesmuglere.
Artikkelen avsluttes med et angrep på Jøran Kallmyr av SVs
Lars Haltbrekken, som sier:
– Jeg synes dette
er en helt hårreisende uttalelse.
Det var ikke nok. NRK slengte på Tiril Skarstein, som er
medierådgiver i Flyktninghjelpen.
Hun «bedyrer at flyktningene i leire i land som Libya også
er vårt ansvar».
– Vår bekymring
kan ikke stanse ved Middelhavets grenser, sier Tiril Skarstein.
Journalist Sven Egil Omdal synes ikke at Lars Haltbrekken og
Tiril Skarstein gikk langt nok i kritikken av Jøran Kallmyr. Han tok til
twitter og la ut følgende melding:
Dette var kanskje ment som mørk humor, men kommentaren
mottok flere oppsperrede øyne enn smil i kommentarfeltet. De som påpekte at
dette var lavmål (ikke minst fordi Omdal er journalist), fikk alle samme svar
av Omdal:
Jeg tror nok samtlige fikk med seg konteksten. Og den
uspiselige kommentaren ble ikke mer spiselig av den grunn. Bytt ut «Jøran
Kallmyr» med «migrant» eller «neger», så ville Sven Egil Omdals kommentar ha
vist sin stygge natur.
Omdal mener at de private «redningsselskapene» som Sea Watch
representerer, er et humant alternativ. Og at alle som ikke støtter dette, som
Salvini og Jøran Kallmyr, er inhumane.
De inhumane, som mener at redningsaksjonene øker den farlige
trafikken over Middelhavet, kan vi bare la drukne selv, er Omdals konklusjon.
Et nesten ufattelig lavt nivå, som avslører nettopp hvor «humane» aktivistene
på venstresiden er.
Omdal omtaler seg selv som «byvandrer i Paris». Han trenger
å besøke nye og mer spennende mono multikulturelle bydeler i Paris, hvor
fruktene av hans og hans likes godhet kan nytes til fulle.
Sven Egil Omdal leder i tillegg et utvalg fra
Presseforbundet som tar for seg medienes kildebruk. Det inkluderer også
eventuelle endringer i Vær varsom-plakaten. Han har også vært leder av Pressens
faglige utvalg. Omdal er kjent for sterke meninger, og i 2016 sammenliknet han
Trump med Hitler.
Hatefulle kommentarer på Twitter hvor man spøker med ideen
om en druknende justisminister, er tydeligvis en helt annen sak for
gullpennvinner Sven Egil Omdal. Men ytringsfriheten skal testes, og vi
oppfordrer Omdal til å trykke sin «morsomme» Twitter-melding hvor han ønsker
justisministeren død, på forsiden av Stavanger Aftenblad, slik at alle kan se
hvor Omdal står i spørsmålet om hva som er humant i dagens verden.
Gullpennen han mottok av Riksmålsforbundet i 2009, kan han
med hell returnere.
Karine Haaland
om: Sven Egil Omdal: Hvis valget sto
mellom å redde en druknende Jøran Kallmyr og å gå på kino, hvilken film ville
du sett?
Sven Egil Omdal er født i 1953, han er journalist, redaktør
og organisasjonsleder. Han har arbeidet i bl.a. Stavanger Aftenblad,
Adresseavisen, Kirkens informasjonstjeneste og Vårt Land, bl.a. som journalist,
nyhetsredaktør og kulturredaktør. Han har også vært leder av Norsk
Journalistlag. Omdal er dessuten tidligere leder for PFU. PFU – Pressens
Faglige Utvalg – har som formål å overvåke og fremme den etiske og faglige
standard i norske medier. Utvalget arbeider i forhold til Vær Varsom-plakaten. I
2009 ble Sven Egil Omdal tildelt Gullpennen av Riksmålsforbundet.Se for deg at
den tidligere PFU-lederen Sven Egil «@svelle» Omdal byttet ut Kallmyr med ordet
«migrant». Eller med ordet «muslim». Eller med Sumaya Jirde Ali..Kommentér
gjerne. Men la oss ikke synke ned på «Gullpennens» nivå.
En hypermagisk og følelsesmessig utpressingshistorie
fra grenseløse leger i 2019:
Leger Uten Grenser: Humanitær organisasjon eller aktør i et
uverdig spill? Av: Tore Kristiansen 13.
juli 2019, 11:53
Dette er hvor migrantene havner: under broer og veier eller
ved T-baner, som her, ved Stalingrad-stasjonen i Paris. foto: Charles
Platiau/Reuters/Scanpix
Det er naturlig at spørsmålet stilles. For Leger Uten
Grenser fremstiller seg som en medisinsk hjelpeorganisasjon med store
humanitære ambisjoner. Men deres hovedvirksomhet synes i dag å være transport
av ulovlige migranter over Middelhavet til Europa.
Mange opplever at Leger Uten Grenser seiler under falskt
flagg. Fra tidligere å bedrive medisinsk innsats i krigsområder, har man i de
senere år markert seg som en slags fergeoperatør i Middelhavet.
De hevder å «redde flyktninger i nød på havet». I praksis er
de en del av en transportpakke kyniske menneskesmuglere i Nord-Afrika selger
dyrt til unge afrikanere som vil til Europa.
Usant om «flyktninger»
De aller fleste av dem som reiser over Middelhavet, er menn
fra relativt godt fungerende land i Vest-Afrika, land uten verken krig,
diktatur eller bunnløs fattigdom. Disse landene har riktignok ikke samme grad
av velstand, trygghet og muligheter som land i Europa, men ønsket om å forbedre
sin egen livssituasjon ved å flytte til et rikere land, er milevis unna det som
gir status som flyktning.
Likevel fortsetter mediene og hjelpeorganisasjonene
systematisk å snakke om «flyktninger», enda de selv vet at dette er usant.
En vel planlagt operasjon
Når migrantene skal legge ut på ferden fra Nord-Afrika og
over Middelhavet, besørger menneskesmuglerne transport på den første, temmelig
korte etappen. Den «transportløsningen» de byr på, består gjerne i at små,
elendige båter eller gummiflåter fylles til randen med afrikanere. Vi har sett
bildene der unge menn sitter som sild i tønne om bord, gjerne med et ben
hengende i vannet. De har alle betalt dyrt for å få være med. Planen er å legge
ut fra land, komme seg noen få kilometer nordover, og så plukkes opp («reddes»)
av et vestlig aktivist-skip som helt tilfeldig dukker opp akkurat der og da.
Så seiler man nordover til en havn i for eksempel Italia og
setter i land «de reddede flyktningene».
Ved flere anledninger har det blitt hevdet at det gjøres
avtaler om posisjon/møtepunkter mellom menneskesmuglerne og «redningsskipene».
Det man gang på gang har sett av slike aksjoner, tilsier at dette kan være
tilfellet. Den italienske kystvakten/marinen har ved enkelte anledninger
overhørt kommunikasjon om møtesteder mellom «partene».
Skal sende nytt norsk skip
Det er i denne situasjonen Leger Uten Grenser i Norge nå
skal melde seg på. De vil gjøre sin innsats i arbeidet med å få de unge
afrikanske mennene mest mulig trygt over til et Europa der de ikke ønskes velkommen
av noen lands myndigheter.
Man må spørre seg: Forstår ikke Leger Uten Grenser at de er
med på å skape et «transporttilbud» som bidrar til at denne trafikken
fortsetter? Uten medvirkning av «redningsskipene» hadde ikke menneskesmuglerne
hatt en troverdig transportpakke å selge til migrantene. Da ville hele denne
virksomheten rett og slett avta. For de unge afrikanerne vet selvsagt at de
aldri kommer over hele Middelhavet om bord i de råtne båtene de settes ut i. De
betaler ikke i dyre dommer for å legge ut på en åpenbar selvmordsferd.
Inge lykke verken for migrantene eller for Europa
I Europa venter ingen tilbud, jobber eller andre goder på
migrantene. De aller fleste må klare seg fra dag til dag i en europeisk storby
der man gjerne bor på gaten og lever fra hånd til munn av småjobber, tigging og
kriminalitet. Det er ikke noe verdig liv, og neppe noe en organisasjon som
Leger Uten Grenser bør være særlig stolt av å være med på å realisere.
For de landene der migrantene ender opp etter å ha blitt
«reddet i land», er resultatet store utfordringer for politi, helsevesen osv.,
utrygghet for befolkningen og generelt kaotiske tilstander, samt at det
etableres gettoer og slum en rekke steder.
I Italia er myndighetene grundig lei av hele denne kyniske
trafikken, og sier bastant nei til å ta imot flere av disse såkalte
flyktningene.
Også Frankrike har fått sin porsjon av dette. Migrantleiren
som ble etablert ved Calais, og som senere ble revet under dramatiske
omstendigheter, er ett eksempel. Et annet så vi fredag denne uken, da ca. 700
afrikanere (de såkalte svarte vestene) gikk til det skritt å okkupere en kirke
i Paris for å kreve lovlig opphold og fulle rettigheter i landet. Politiet
måtte rykke ut med store styrker for å fjerne dem. Men problemet ble selvsagt
ikke løst av den grunn. Afrikanerne er fortsatt i byen, og de vil fortsette å
kreve, aksjonere og lage problemer for det samfunnet som aldri har bedt dem om
å komme dit.
De eneste som tjener på det hele, er menneskesmuglerne i
Nord-Afrika, samt medvirkende organisasjoner, som bruker situasjonen til å
markere sin egen «humanisme» og formodentlig pleie sitt eget hjertegode
selvbilde. Ved å skyve illusjonen om «redningsarbeidet» foran seg, klarer de
også å tigge penger fra godtroende bidragsytere som gjerne vil hjelpe mennesker
i nød.
Denne falskheten er først og fremst mulig ved at mediene i
stor grad tier om realiteten bak det hele, og i stedet på daglig basis laller
ukritiske hyllingsvers om «flyktningene som reddes».
Det er på høy tid at mediene tar et oppgjør med seg selv –
og erkjenner hva de faktisk er med på.
-
Velkommen ombord, Per Sandberg!:
En hypermagisk følelsesmessig utpressingshistoire
fra grenseløse leger fra VG i 2015:
Å si nei til å ta
imot mennesker på flukt er inhumant og uansvarlig.
IKKE LYKKEJEGERE: Mennesker på flukt er akkurat det,
mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker
som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl, skriver Leger
Uten Grenser på jobb fra Middelhavet. Bildet viser det norske fartøyet «Siem
Pilot». Foto: Privat
IKKE LYKKEJEGERE: Mennesker på flukt er akkurat det,
mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker
som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl, skriver Leger
Uten Grenser på jobb fra Middelhavet. Bildet viser det norske fartøyet «Siem
Pilot». Meninger 25. august 2015 kl. 8.00, Sebastian Stein, Feltkoordinator
Leger Uten Grenser
Lindis Hurum, Nødhjelpskoordinator Leger Uten Grenser
Å lese avisen og høre hva noen politikere sier om menneskene
på flukt som kommer til Europa er som å lese om en parallell virkelighet basert
på myter og frykt. Det som blir skrevet og sagt stemmer overhodet ikke med hva
vi ser om bord i Leger Uten Grensers båt her midt i Middelhavet. Du er
velkommen om bord, Per Sandberg, så du kan få sett på virkeligheten.
Her vil du få se at mennesker på flukt er akkurat det,
mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker
som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl. Siden når ble
ordet «asylsøker» likestilt med «kriminell» og «uønsket»? Det er ikke ulovlig å
søke asyl, tvert imot er det en grunnleggende rett for oss alle.
Vi kommer tett på de menneskene vi redder og alle forteller
historier om overgrep. Overgrep begått i hjemland og langs fluktruten. Tortur.
Voldtekt. Slaveri. Utpressing. En gravid kvinne ble sparket i magen til hun spontanaborterte.
Vi har møtt besteforeldre som flyktet fra krigsherjede Aleppo, men som heller
ikke var trygge i Tyrkia så de dro videre til lovløse Libya. Eneste vei ut av
slaveri og tortur i Libya i dag er sjøveien, og de forteller oss at de heller
tar risikoen med å drukne enn å bli værende. Vi ser skuddskader og benbrudd fra
tortur. Kvinner gråter inne på klinikken vår når de forteller om hvordan de ble
voldtatt igjen og igjen.
Hadde vi blitt torturert hadde vi også flyktet.
Overgrepene vi hører om er så store og grove at de ville
skapt politisk krise i Norge. En gjengvoldtekt ville medført krav om mer
politi, krav om strengere straffer og krav om mer bevilgninger til forebyggende
arbeid. Men det er ikke enkeltovergrep vi hører om på denne båten. Vi hører de
samme grufulle historiene om igjen og om igjen. Er disse kvinnene vi møter en
del av «flommen» du snakker om, Per Sandberg?
Dagens flyktningkrise er blitt sentral i den norske
valgkampen. Men i stedet for solidaritet og humanitet er det kostnader og
umenneskeliggjøring vi får høre om. Det snakkes om hundretusenvis av
«problemer» som kommer til Europa bare i år. Det snakkes om problemet som «vi»
har. Ut av politikernes munn triller det gloser om «knappe ressurser» og
«falske prioriteringer». Om vanskeligheter med integrering. Om at de må sendes
tilbake. Om at én flyktning blir til flere. I kommentarfeltet under disse store
oppslagene i nettavisene leser vi at de bare kan drukne. At de er
«terrorister», «rotter» eller «lykkejegere». Når ble det greit å snakke om
mennesker på denne måten?
Hva er egentlig en lykkejeger? Er det lille Noor, som sammen
med bestefar Fouad flyktet fra Aleppo da tønnebombene ødela både hus, hjem og
alle framtidsutsikter? Er det David fra Ghana som var fanget i slaveri i
lovløse og krigsherjede Libya, der hvor ingen hjelp når fram? Jakter de på
lykke eller flykter de for sine liv?
Norge er et lite land, og det er forståelig at vi er opptatt
av våre egne utfordringer og problemer. Men når ordskiftet framstiller det som
om at det er vi nordmenn som er ofrene; at det er vi som må betale, at det er
vi som blir utsatt for en trussel, da har navlebeskuelsen gått for langt. Det
er ikke slik at folk flykter fra krigen i Syria fordi de ønsker å komme til
Norge. De flykter fra Syria fordi det er krig der.
Det er rett og slett feil å tro at man kan komme unna med å
kjøpe seg ut av problemet og «hjelpe dem der de er», slik Per Sandberg påstår.
Dette er en overforenkling av et komplekst problem. Hvor skal disse menneskene
på flukt «hjelpes»? Om bord på båten vår på Middelhavet? I Hellas? På grensen
til Ungarn? I Syria? Mennesker på flukt er per definisjon på reise fra et sted
hvor de er utrygge.
Årsakene til at folk flykter vil ikke forsvinne på kort
sikt. Mennesker på flukt trenger stabilitet og muligheten til å bygge opp nye
liv, få seg jobber og bidra positivt til samfunnet de slår seg ned i. I landene
der flyktninger oppholder seg i påvente av dette er det ikke mulig å integrere
alle. Det finnes ikke jobbmuligheter. Ikke kapasitet i helsevesenet. Ikke nok
boliger.
Det er rett og slett naivt å tro at å bygge høye gjerder
langs grensene vil hjelpe. Det er naivt å tro at bare fordi vi bor litt høyere
nord på kloden så angår ikke dette problemet oss.
Det som ikke er naivt, derimot, er å snakke om menneskeverd
og solidaritet. Å snakke om mennesker i stedet for tall. Ahmed er ikke nummer
4544, han er gutten som er bedre enn deg i fotball. Sima er ikke nummer 98956,
hun er jenta som drømmer om å bli lærer.
Å si nei til å ta imot mennesker på flukt er inhumant og
uansvarlig. Skjult bak floskelen om «ansvarlig politikk» vil enkelte politikere
gi inntrykk av vanskelige valg. Det egentlige vanskelige, men riktige valget,
er å hjelpe dem. De må få søke asyl på en trygg og verdig måte. Det gjelder
Syrere i dag, det gjelder David fra Ghana i morgen.
Hadde vi flyktet fra krig hadde vi også trengt noens hjelp.
Om bord på båten vår i Middelhavet er vi forbanna. Vi håper
at folk er forbanna hjemme i Norge også. For makan til umenneskelig prat har vi
ikke hørt på lenge. På vegne av dem vi redder fra båten vår ber vi om at vi
begynner å snakke om disse menneskene på en anstendig måte.
Vi ønsker at Norge skal vise at vi gjerne hjelper, også når
det koster mer enn en bevilgning og en bekymret tanke. Vi må ikke la oss lure
til å sette deres menneskeverd opp mot vår velferdsstat. En velferdsstat uten
medmenneskelighet har ingen verdi.
Vi legger her av
praktiske grunner inn et tidligere innlegg på bloggen, nærmest for å ha det for
hånd:
-
Her går vi rett på Konklusjon:
Vi har sett at islamofobi som ord betraktet tillegges
magiske krefter som fungerer som adgangstegn, som identitetsbevis og som et
mentalt høyst ladet eller anriket våpen mot alt som tenkes kan av rene og det
som i virkeligheten er helt ubegrunnede konspirasjoner, dvs oppdiktede trusler
og farer konstruert nærmest for å kunne påstå at saklig islamkritikk med
nødvendighet må drives på en rasistisk og derfor i prinsippet straffbar og
etisk uforsvarlig og illegitim måte, med de verste hensikter, drevet og besatt
av et destruktiv og farlig behov – tror de - for å knuse det verdisyn og den
«hellige overbevisning» som i hele sitt vesen angriper gudstro, særlig kristen
gudstro.
De går til verks med den aller beste samvittighet og med den
mest flammende og selvforherligende, ja, til og med tilsynelatende
selvutslettende vrede, krefter som allerede har gjort mer enn nok for å
dekonstruere Vestens høye idealer og kristne-humane verdisyn og trosliv.
Ordet islamofobi brukes av venstresiden selvpromoterende
bevisst som en faktor i en kynisk nyttekalkyle og brukes etter alle kunstens
regler i en markedsføring med alle kjente og tilgjengelige og dokumentert
effektive retoriske, sosiologiske og psykologiske kunnskaper og innsikter.
Advarsler om at det i islamofobi ligger innbakt en
psykiatrisk term – en fobi, altså en sykdom
– idet fobi betyr irrasjonell og gjerne sykelig angst eller frykt,
overses og blir ikke en gang tatt seriøst opp til debatt, spesielt ikke innad i
venstreradikale kretser, men selvsagt også ved iherdig unnlatelse på
høyresiden.
De som ynder å bruke ordet, vet alle at det appellerer til
selekterte målgrupper med en noe spesiell kuldskjærhet som gjør dem lette å
dupere. Ordet islamofobi brukes derfor uten skrupler for å sykeliggjøre
motstandere og antatte konspiratører. Dette viser at manipulerende
nytte-kalkyler er langt viktigere å bruke enn metoder som kun vil fokusere på
redelighet og sannhet.
Der islamofobi brukes – som f eks av Tarjei Gilje i Dagen - for å sverte motstandere, innvarsler dette i
seg selv at de som anvender ordet er på full fart inn i illusjonenes og uvirkelighetens
verden og at de ofrer sin forventede modenhet og integritet på hypermagikernes premisser og som gjør
seg selv og andre til slaktoffer for en magi de egentlig frykter mer enn hva de
tror på den kristne Guds kjærlighet in
personae.
Hypermagikere mangler selvsagt sann og nødvendig gudsfrykt.
De misbruker dessuten Herrens ord på det groveste når de bruker den
guddommelige innsikt at Ordet skaper det det nevner, når de selv med suksess
ser at de ord de selv buker, eller av frykt angriper, nettopp skaper det det
nevner, her irrasjonell frykt for saklig, temperamentsfull, Kristus-tro og sann
islamkritikk.
Motstykket til islamofobi tore være islamofili, men dette er
et ord hypermagikere er langt fra
komfortable med, ja, de vil ikke la seg assosiere med det i det hele tatt. Det
er tankevekkende i seg selv, men lett forklarlig og viser med all tydelighet at
alt dette egentlig dreier seg om rå maktkamp, kamp om posisjoner og ideologisk
og politisk makt, gjerne antidemokratisk makt, idet venstresiden jo ikke makter
å gi slipp på sin utopi om det perfekte, klasseløse samfunn, og inkludert de
metoder man på venstresiden har promotert og tillatt seg å ta i bruk, inntil
for bare et par decennier siden, med det resultat at millioner ble henrettet og
sendt i Gulag, for å si det kort.
Vi skal huske at også den marxistiske ideologi appellerer
til emosjoner og luftige visjoner for å nå sine uhellige mål, og løfter om
samvittighetsfri moralsk «uangripelighet» for alle de som gjør en pur-rød
innsats for å virkeliggjøre utopien på marxistisk vis, dvs med organisert og rå
bruk av fysisk vold og psykisk utpresning på en skala som er umulig for et
normalt menneske uten sosial dysfunksjonell diagnose og klare
personlighetsforstyrrelser i dag å forestille seg.
Det viser seg altså at hypermagikere
av ulik størrelse er seg fullt bevisst ordet islamofobi’s store potensialitet,
kraft og påvirkningsverdi. Anvendelsen av ordet på rette sted, til rette tid,
på rette måte og overfor de «rette» folka, dvs til hypermagikernes oppkonstruerte fiender, gjøres til et normsettende
og høyt prisverdig arbeid og til en strategi som venstresiden for tiden
åpenbart seg vel tjenlige med, alt for å selektere spesielt sårbare målgrupper
og for å forme formålstjenlige verdipreferanser, og som premiss i det hele tatt
for en konsensusbygging både på kort og lang sikt, et «verdifullt» og edelt
politiske arbeide som bare kan støtte venstresiden, ved å skremme, stemple,
håne og krenke islamkritikere og islamkrtikk.
Ordet «fobi» betraktes og brukes som et instrument for
magiske krefter, krefter venstresiden ikke åpenlyst hverken kan bekrefte eller
begrunne hverken på vitenskapelig måte eller på noe rasjonelt vis. Når selv
seriøse forskere og medisinere kan bruke ordet islamofobi, viser det at disse
ikke skjønner eller ikke vil og ikke kan skjønne – at magi i dag er en høyst
virksom og innbydende kraft, en kraft som de i og for seg ikke er seg bevisst,
eller som de av ren kynisme eller opportunisme derfor ikke vil befatte seg med.
(De fortrenger, hvis mulig for dem).
Folk med høyere utdannelse og god kjennskap til vitenskap av
alle slag, synes å ha en mental blindvinkel innbakt i sine personligheter og i
sine laster eller lidenskapsstrukturer, enten den nå er innlært aktivt eller
passivt. De forstår derfor ikke det presserende i at de nå bør bevisstgjøre seg
selv på dette området og bearbeide og avlære seg sin egen sneverhet i form av
farlig og høyst egen-genererte og generelle eller unike etikk «by defaults»,
altså «unnlatelsessynder».
Sier de at målet – ved å bruke islamofobi, med sine tallrike
ledsagende troper og anvendelsesmåter -
helliger middelet, er de helt på jordet, slik vi har sett enkelte
universitetsansatte har gjort, offentlig og uten blygsel. Når man ikke er
forbeholden overfor imperativer om å bruke «repressiv toleranse», (Marcuse),
skal man være på vakt og minne seg på at nihilisme virkelig finnes og fremdeles
virker med uforminsket styrke, og som en naturlig agens, om enn i dag ikke så
åpenlyst som bare for 50 år siden.
Se om dette her: Verdinihilisme og venstresosialismen og se
her hva en medisiner og forsker, kan få seg til å mene om saklig islamkritikk,
en kritikk som til og med ble vurdert som «innafor» av daværende debattredaktør
i Vårt Land, Johannes Morken, se: her.
En smakebit: Morten
Horn skrev: « – – en tråd som var ren
sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er
ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at
Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne.
Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har
sett. … »» Se ordlyden i selve kritikken, nederst på siden: SpikersCorner
Horns uttalelse kan lett oppfattes som uttrykk for hat og
frykt. Ja, som et irrasjonelt hat, en genuin «fobi». Det er ikke vanskelig å
øyne et grunnfestet behov for å være på den «moralsk» riktige siden og som et
uttrykk for å føle seg «bedre enn».
Horn tror åpenbart at han er moralsk overlegen, etisk
uangripelig. Han kan tillate seg å degradere ikke bare meninger, men også den
personen som skriver. Han driver med personangrep uten å skjønne at han nettopp
driver med personangrep. Det er for lavt for ham å drive med personangrep, han
kritiserer andre for å drive å drive personangrep, til og med når man tydelig
kritiserer meningene hans, og ikke han som person.
Folk som befinner seg innenfor Horns tryllekrets, hans
magiske, høyst virksomme, felt, ser ikke at Horn er ufin og bøllete. De mangler
indre frihet, mental åpenhet, personlig og eksistensiell styrke til å motstå og
avkle Horn i umiddelbar konfrontasjon, den være seg så mild, forstandig og
velfundert både kunnskapsmessig og verdimessig. Man lar seg dupere, hærta og
fjetre av Horns magi, og Horn lykkes gang på gang, uten at forguderne hans noen
gang våger å se hva som foregår. Av mangel på selvstendighet og frihet, velger
de å la seg dominere, for slik å fraskrive seg ansvaret for eget liv og et
indre, kreativt og selvstendig og stolt indre, med egenverdi, (ikke diktert
verdi). En hypermagiker passer som
smurt inn i rollen som sektleder, eller guru, - som en ufattelig mektig
kultleder for dem som trenger noe å tro på, men som ikke unner seg en bedre tro
enn den innbilling og forstillelse kultlederen selv tilbyr i egen person og i
kraft av sitt forskrudde budskap. Horn kan ikke sies å være noen veletablert
eller suksessrik magiker, guru eller kultleder, til det rekker ikke hans
intellektuelle eller karismatiske evner. Det må være sårt for Horn å se at han
ikke lykkes i dette, at han ikke klarer å dupere flere med sin egen form for hypermagiske
fromhet.
Horn ser ikke sin egen selvrettferdighet. Horn ser ikke at
han innbyr til å se helle denne saken i psykologiserings lys. Horn er en hypermagiker. Han kan ikke begrunne
eller legitimere sin vemmelse over artikkelen han fordømmer annet enn i sitt
eget indre univers, i sine emosjoner og trang til «kronisk» selvhevdelse. Han
makter ikke å stå alene med sin «vemmelse», han vet han må piske opp
stemningen, et sikkert tegn på at han egentlig ser seg selv som «mindreverdig»,
dvs han må stadig få bekreftelse på sin verd, sett med egne og andres øyne
kombinert, ved å forkleine de han tror han «sosialt straff-fritt» kan utsette
for de mest nedsettende bemerkninger, den klarest og mest ekskluderende måte å
få bragt ikke bare et menneske, men også dette menneskes meninger, godt mente
overbevisninger og analyser, ja, dette menneskes kristne tro til taushet.
Forskeren og legen - altså - Morten Horn driver en slags
skremselspropaganda fordi han vil ha – må ha - kontroll, og fordi han ikke kan
«leve» uten kontroll og dominansfølelse, bare gjennom kontroll og manipulering
kan han imidlertid føle sin angst litt dempet og litt mer utholdelig, eller kontrollerbar,
å leve med. I neste omgang krever en slik «mental konstitusjon» stadig mer av
samme – innbilte – kraft og styrke. Hvor og når skal grensen settes? For et
menneske som lar seg drive så til de grader av behov for selvfortreffelighet –
ja, selvtilstrekkelighet - , kan det virke som ethvert forsøk på
«grensesetting» vil være en fåfengt oppgave. Hypermagikere kjenner ikke sine egne grenser, der er grenseløse i
sitt storhetsvanvidd, sitt indre «troll» som de mater med fornøyelse, i skjul
for publikum og i stadig større doser.
I Horns tilfelle ser man klart at hat går i tospann med
frykt. De kombineres i aggresjon og tynelyst. Behovet for selv å bli oppfattet
som uangripelig, trumfer all rasjonalitet og alle argumenter. De vet det ikke
selv, men de lar seg styre av en følelse av mangel på magi, noe de må
kompensere for ved å forsøke å forkleine motstandere og folk som ikke følger
den etiske oppskrift de mener folk bør ha for at disse folkene, som de er så
avhengig av å få støtte og beundring fra, skal kunne beundre eller forgude dem,
for slik å kunne opphøye hypermagikerens
egen sårt tiltrengte fortreffelighet, deres egen renhet og edelhet i sinn og
skinn.
Og vi ser at dette hatet og denne – irrasjonelle – frykten
ikke går av veien for å ta i bruk de meste manipulerende metoder. Horn truer
den kristne forumsredaktør og moderator Johannes Morken med å slutte å skrive
for avisen, Vårt Land, hvis ikke kritikeren av Tajiks kronikk blir utestengt
«fra det gode selskap» for godt.
Horn får på denne måten fortalt publikum at han tilhører de
«utvalgte gode», i kraft av sin egen magiske fortreffelighet og Morken gir ham
så den bekreftelse han trenger, (selv om Morken selv altså i utgangspunktet
fant at kritikken av Tajiks kronikk «lå innafor».
Noen større triumf for hypermagien
i seg selv – og feigheten som den klarer å skape hos visse mennesker - skal man
lete lenge etter. Morken underlegger seg og gir etter for presset. Han ser ikke
Horns hatefulle aggresjon og gjennomskuer dermed ikke seg selv. (I bakgrunnen
ulmer islamofobien som ikke må «røres». Grunnen kan ikke være annen enn at
Morken lider av frykt for autoriteter – som han er avhengig av å trekke
trygghet, uangripelig og makt fra - og at han innerst inne har et like stort
behov som hypermagikeren for å
fremstå som uforbeholdent «god». Bare slik vil han kunne unngå å stille seg
selv «truende» inderlige og eksistensielle spørsmål som vedgår ham selv og hans
indre menneske.
Morken viser at han mangler trygt fortfeste i egen identitet.
Han røper dermed en egen indre usikkerhet som lett kan la seg korrumpere av
mennesker som er flinkere enn han selv til å dupere andre maktmennesker. Det
helt «geniale» med hypermagi er at
den foregir å tilføre sine «ofre» mer av det positive, mer av det «gode», en
følelse eller en underliggende og varig emosjon som kan sikre både deres bøddel
og dem selv som offer en ekstra energi, et overskudd og – ikke minst – et
skjold mot kritikk.
Både bøddel og offer tilriver seg med andre ord en verdi og
en betydning som de ikke selv – i sitt underbeviste, i det de fortrenger - har
som enkelt, vanlig og autentisk menneske, ja, de «vet» at de i utgangspunktet
ikke har denne frie og uavhengige egenskapen så å si ut fra naturen selv, og ut
fra den kristne tro at de er skapt i Guds bilde og likhet, og at Guds gratis
nåde, hvis de ber om den, ville redde dem ut fra den isolasjon som følger dem
og dikterer dem nå, i mangel av nåden, på livets vei.
De frykter – elsker ikke - sin opprinnelige indre frihet. De
flyter fra den, de vurderer den ikke høyt nok. Egentlig undervurderer de de
andres verd og verdighet. De utholder ikke frihet i egentlig, dypere forstand.
Både offer og bødler er slaver. De må derfor kompensere nettopp med magiske
funksjoner, en tilleggsutrustning eller et forsprang de tillegger absolutt
verdi og som de forestiller seg vil gi dem legitimitet til å føle seg ovenpå,
både verdimessig og som menneske i seg selv. Det både offer og bøddel trenger,
er en fordel fremfor andre de kan bruke for å få kontroll og makt. Ofte forstår
hverken offer eller bøddel hva som rir dem. Hypermagikeren
tilskriver seg legitimitet ved å vise til seg selv, ikke til en objektiv
standard utenfor dem selv, ikke til objektiv moral eller etikk. De tilraner seg
en selvtilstrekkelighet, en egenskap som bare kan tilskrives Gud selv. At dette
er tilfelle, er noe de for enhver pris må holde skjult, for ellers vil jo
ofrene forhåpentlig se at hypermagikeren
egentlig krever å bli dyrket som Gud selv og som en autoritet ingen kan
bestride, rokke ved, eller legge noe til i eller trekke noe ut fra, annet enn
det bare Gud selv kan.
De gamle grekere oppfordret til «Menneske, kjenn deg selv».
For hypermagikeren finnes ingen annen
mulighet til å kjenne seg selv enn til å ty til magi, en innbilt ytre kraft
eller et ytre kraftfelt han kan trekke på og anvende i tråd med hva hans egen
«konstitusjon» krever av ham. Når de gamle grekere den gang også sa at
«mennesket er alle tings mål», så vil nå hypermagikere
i stedet si at «jeg er alle tings mål». Grekerne mente nok ikke med disse
utsagnene at det ikke fantes noen ytre, etisk standard eller virkelighet. Det
de nok mente var at mennesket burde lære å kjenne seg selv bedre for å kunne
relatere til en slik ytre virkelighet.
Hypermagikeren i
dag makter ikke å relatere verdier og standarder til noe som ontologisk
eksisterer utenfor ham selv. Hypermagikeren
er tvunget til hente sin hjemler, sine holdning, emosjoner og handlinger fra
seg selv. I moderne psykologi kalles slike personligheter for narsissister, men
da uten at moderne psykologi klarer å koble dette til magi. Moderne psykologi
aner fortsatt ikke hvor stor rolle ur-magiske og banale forestillinger faktisk
benyttes og faktisk virker den dag i dag i vårt høyteknologiske samfunn.
Men – obs - det er ikke bare seriøse forskere som i dag lar
seg blende og friste til å bruke rent magiske formler og virkemiddel i kampen
for de mener måtte være av det gode. Det gjelder i høy grad også på den andre
siden, dvs på den siden som tradisjonelt er blitt kalt høyresiden, men som i
dag i praksis er blitt venstresidens nyttige idioter og velvillig medløpere.
Uten å forstå «magien» i diskursmønstrene, vil folk på
høyresiden føle seg nokså maktesløse overfor den kritikken og de angrep som
kontinuerlig og utrettelig kommer fra venstresiden og den siden som nå da mer
enn alle andre tar i bruk magiske virkemidler, midler som er usynlig for det
blotte øye og det naturlige instinkt på høyresiden i dag, og da med påfølgende
realitetssvikt, men hvor man like vel faktisk kan håpe man vil erkjenne før man
skjønner og erkjenner at det virkelig er reell magi det dreier seg om og som
virkelig bedrives og da som et helt håndfast og konkret politisk virkemiddel
for å knekke høyresiden.
Bare for å ta et eksempel (som kanskje ligger litt fjernt
fra den spesifikke problematikken jeg her tar opp), fra den stadig pågående
debatten om hvorvidt staten Israel okkuperer Vestbredden ulovlig eller ikke På
venstresiden fremstilles det som et faktum at okkupasjonen nettopp er u-lovlig,
hvilket imidlertid ikke lar seg å bevise. Den kan tilbakevises, gang på gang.
Påstanden viser at man er avhengig av å tenke emosjonelt betinget og derfor
magisk, i denne sammenhengen. Når man bruker ordene «ulovlig okkupasjon», så er
det å bruke ord som et magisk virkemiddel, bl a fordi det ikke lar seg bevise
hverken juridisk eller på annen måte, og fordi ordene savner referanser til
objektive og ontologiske standarder både for lov og rett, sann moral og god
tro, men antas automatisk å innebære og virke med stor overbevisningskraft styrke og kraft nok til å få gjennomslag og
kunne overbevise – ved å dupere - folk
rent og primært emosjonelt for slik å kunne oppnå rent konkrete, praktiske, ideologiske
og politisk mål. Vi minner om Dostojevski: Uten Gud er alt tillat.
Det ligger en magisk forestilling eller oppfatning under
bruken av ordene - man tror at man derfor ikke kan argumentere rasjonelt og
nettopp juridisk imot påstanden som ordene og ordbruken rommer, hvilket i seg
selv selvsagt er høyst umoralsk eller uetisk og irrasjonelt og vilkårlig å tro
og gjøre.
Et eksempel på
eklatant hatprat hentet fra det kristne forumet Verdidebatt:
Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:
« – – en tråd som var ren sjikane. … Det var rett og slett
søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du –
(henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette
innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant
brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett».
Kommentar: Horn er
tydelig vis, etter min, og mange andres mening, fylt til randen av hat, eller
skal vi si «islamofobi». Han lat sitt hat flomme over. Forfatteren av tråden
skal utsettes for det meste av hattanker Horn hyser. Horn mener at følgende tekst
som legges ved under, er så fylt av sjikane – og frykt - at forfatteren må
utestenges fra et debattforum på livstid. Redaktøren på forumet var enig og
stengte forfatteren ut for alltid.
Døm selv, er følgende tekst uttrykk for hat? Eller er det
kommentaren av Horn ovenfor som er fylt av hat og hatprat?:
«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har
Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den.
Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.
Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på
Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på
å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik
beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.
Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å
ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til
naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?
Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi
de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og
forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken
for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige
med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.
Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste
fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det?
Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam
er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener
å bli drept?
Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et
aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.
Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot
kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her, dette er islam og dette
er hvorfor islam er overlegen kristendommen.
Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen
eller støte noen fra seg.
Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke
overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt
irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig
tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang,
siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik
formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer
«korrekt» måte).
Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp
fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke
er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som
kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?
Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for
mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele
kristentroen og det jo før jo heller.
Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha
forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For
Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør
og budbringer?
Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften.
Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv.
Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige
guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler
triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på
treenighetslæren).
Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud?
Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?
Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i
kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.
Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil
om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i
dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.
Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til
dypere dogmatiske spørsmål.
Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør
studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje
finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en
norsk moske.
Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på
fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret
at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det
kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne
og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som
hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.
Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam
som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet
utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk
hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en
serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller
forsøke å finne ut av på et dypere plan.
Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler
og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.
And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta
skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og
fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i
dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i
Stortingets justiskomite.
Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et
uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken
fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige
og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg
under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider.
Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.
Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser
klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen
overfor den norske kvinnen.
Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør
Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles.
Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine.
Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun
«vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke
forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille
henne).
Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er
ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt
ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det
skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks
lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke
noe annet. Islam will prevail.
Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og
overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har
«fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser
av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen
dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik
riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en
avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men
uten å nevne den ved dens rette navn.
Tajik har sannelig gjort det lett for seg.
Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt
usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem
ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har
ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar