Mina Adampour sa på Dax 18 forleden at «det er helt
fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion». NRK
Adampour er som alle vil vite muslim og antirasist. Hun er
selvsagt sterkt imot Hege Storhaug, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, - alle
sunne og uredde islamkritikere.
Man skulle
så tro at Adampour generelt og ut
fra hennes egen religion eller tro ønsker islamkritkk velkommen, spesielt
saklig, velbegrunnet og etisk høyverdig kritikk av islam. Men hva er det hennes
motstandere så bedriver, og som hun så radikalt tar avstand fra, om ikke annet enn
nettopp saklig og velbegrunnet islamkritikk?
Adampour vet inderlig godt at det å si at «det er helt fint å si at
islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion», er en god pr-messig flopp
for islam og at slik kritikk ikke påvirker islam overhodet. At islam vil bestå
og vinne frem uansett slik kritikk. Dette forstår ikke Hjerpset-Østlie og bare så altfor mange med henne. Dessverre.
Man skulle
tro at Adampour representerte
budbæreren – (ikke profeten) –
Muhammed himself, at hun tar ham kronisk for et forbilde for menneskeheten, i
den tro at Muhammed er den beste rollemodell verden noen gang har sett og komme
til å se. (Adampour’s «broder i troen» og kollega, legen Usman Rana, her,
har uttalt dette, nærmest ordrett sitert).
Adampour snakker og beveger seg som et
dydsmønster som alle andre, som tror og er hellig overbeviste om at de er
dydsmønstre, - mange av dem rene hypermagikere
og på
bedehuset bl a – vil nikke godkjennende og varmt, såkalt
empatisk og inderlig til. Hun snakker til deres innerste, det sjikt i dem selv
de selv tror er det genuint menneskelige, og det sjikt i dem som representer
kjærligheten til alle mennesker. Disse «magikeren» stiller aldri spørsmålstegn
ved sin egen «godhet» og moralske fortreffelighet, - en egenskap som i høy grad
kan være en illusjon og snarere uttrykk for umoden naivisme og sentimentalitet
enn for moden akademisk selvrefleksjon og forstand. Se
om hatprat, hets og hypermagi her
Mot en slik
motstander har Nina Hjerpset-Østlie
ingen sjans, direkte på skjermen, (uten at vi kan gå nærmere inn på «hvorfor»
her).
Adampour er en dyktig både rent kroppslig og verbal
retoriker. Få gjennomskuer imidlertid hennes egentlige strategi hvis eneste
hensikt er å bringe islamkritikk til opphør, eller begrenset den så mye som
mulig, og foreløpig da innenfor de ennå så relativt åpne grenser denne
kritikken måtte ha i vårt demokrati og hvor muslimer er i mindretall, inntil
videre, og hvor da demokratisk lov trumfer sharia-lover, alt ut fra hva islam
selv sier og tillater.
Muslimer som bryter sharia her i
landet, vil derfor ha sanksjon fra Allah selv, og – på lik linje – med budbæreren Muhammed
selv.
Adampour er listig. Hennes rolige, tydelige og
svært overbevisende måte, rent personlig og som person, å snakke på, er
imidlertid svært villedende. Det hun gjør er å tigge, ikke å komme med
rasjonelle argumenter hvor konteksten er det store perspektivet, de grunnleggende,
eksistensielle, filosofiske og religiøse fundamentene, dvs de fundamenter som
retter seg mot helt grunnleggende og sentrale spørsmål som f eks: Hvem er
egentlig Gud? Hvilken kjærlighet eller hvilket hat, og hvilken dom, kan vi
forvente oss av denne guden, og for hvem? osv os.
Hun
fokuserer på mulige konkrete og nokså trivielle urettferdigheter, spesielt i
form av manglende særrettigheter, og annen positiv urettferdighet, som ideologisk
påstås å bli begått mot muslimer i alt flimmer og kaos av detaljer, som alle for
henne «beviser» hva det dreier seg om, og hva det skal dreie seg om, ikke bare for
henne og muslimene, men også for oss ander, vi vantro.
Det Adampour i realiteten gjør, er å
innynde seg, tigge om sympati med det hun tror er urokkelige argumenter,
argumenter som dikterer henne og som hun aksepterer uten å mukke, - eller
reflektere.
Denne
teknikken gir henne et mentalt overtak, tror hun, på Hjerpset-Østlie. Og Østlie vakler og nøler, ja, falle pladask,
under vekten av denne skråsikkerheten Amanpour
manifisterer. Hun forstår ikke at Adampour
allerede før diskusjonen er kommet i gang, her har å gjøre med islam, ikke
først og fremst Adampour privat og en
av snart 2 milliarder muslimer ww, i egen person, en person Hjerpset-Østlie forutsette tenker som
henne selv, nemlig med forankring i overveldende vestlig tankegang innenfor det
vestlige paradigme.
Det slår
ikke Hjerpset-Østlie på noe tidspunkt
at det her gjelder helt fundamentale metafysiske og teologiske grunnforutsetninger,
om reelle paradigmeulikheter, og hvor det da hersker en uoverstigelig kløft
mellom det islamske og det vestlige verdi- og tankeparadigme.
Hjerpset-Østlie begynner å vakle og nøle allerede
før debatten er begynt. Hun forstår ikke at det hele dreier seg om hva
grunnleggende religiøse dogmer kan og må innebær inn i den enkeltes sjeleliv og
praktiske liv som følger av det. (Idéer har konsekvenser).
Hjerpset-Østlie kan derfor – i en helt annen
sammenheng, men her like vel relevant – tillate seg å være «vilt» begeistret
for den radikalt selvinnbilt vestlige muslimen Majid Nawaz, HRS
"hyller Nawas, som fremstiller seg som svært liberal og antiautoritær,
og som nådeløst kritiserer de av hans trosbrødre som han beskylder for å
promotere terror. Majid Nawaz vil gå
en annen vei, men Hjerpset-Østlie
tror han kommer mot henne med forsoningsviljens åpne armer og at omfavnelsen
vil vare evig, til alles fordel og tilfredsstillelse. Hun forstår ikke at det
påligger Nawaz en – ontologisk og virkelig - plikt til å omvende henne til
islam, uansett hvordan og uansett hvor langt tid det måtte ta. Litt om Nawz på
document.no
Hjerpset-Østlie ser umulig at Nawaz og Adampour er en
alen av samme stykker og at de begge er respektive ulv og ulvinne i lammeham.
Adampour serverer oss indirekte og uten å si
det høyt og tydelig, et skjema hun forventer vi skal utøver vår kritikk av
islam innenfor, et skjema hvis grenser ikke kan overskrides eller betviles. Og hun klarer det, hun overbeviser
mange sløve, men stemmeberettigede ikkemuslimer om, at muslimene simpelt hen
virkelig har rett og ikke ikke-muslimene. Ikkemuslimer gjøres
dermed ganske enkelt som en følge av Adampours
kroppslige og personlig retorikk, til de som har og bør bære skylden
for alt av det minste ubehag som måtte forefalle eller vederfare enhver muslim,
på grunn av den islamske tro i seg selv.
Adampour klarer det retoriske mesterstykke det
er å fremstå både som «hellig» forurettet og samtidig som en helt ut vestlig,
frigjort kvinne. Hun overbeviser med sin etter hennes mening soleklare rett til å være indignert på
vegne av islam – mest altså ved å vise frem sin yndige personlighet og like
tilforlatelige retorikk. Hun makter å avlede oppmerksomheten fra det åpenbare
faktum at det hun driver med, er å innynde seg, hvilket ikke akkurat er å vise
og praktisere sin «kvinnelige» yndighet. I forhold til Hjerpset-Øslie fremstår Adampour
som en «ulvinne i lamme-ham», vil jeg si. Hun skremmer egentlig vettet av Hjerpset-Østlie før debatten er i gang,
og det utrolig nok helt uten at hverken NRK eller publikum generelt gjennomskuer
strategien eller får med seg budskapet, bortsett nettopp fra det budskap hele
debatten impliserer: Budskapet om at islam er best og at muslimene er de beste
folka, som det står i Koran, og av hvilket enhver muslim med største letthet og
beste ureflekterte samvittighet kan
dedusere er en sann og urokkelig påstand, og altså gitt dem som en hellig rett
til å dedusere til enhver tid og på ethvert sted.
Kort fortalt:
Pueriliseringen av en
hel sivilisasjon, av muslimer så vel som vantro, er en farlig, snever, dum,
rigid og lite fruktbar kategorisering av så vel islamkritikk og islamkritikere som
av islam i seg selv og av muslimer generelt.
Pueriliseringen må ha til hensikt å
isolere kritikere – feilaktig og helt uforsvarlig intellektuelt sett - såkalt
islamofobe - med sikte på mulig fremtidig utfrysing og straffeforfølgelse, en
strategi, som hvis den lykkes nå fremover og mye mer inderlig enn den hittil
har gjort og klart til nå, vil medføre omfavnelse islam med sluk, snøre og
stang, alt på Allah og «profetens» premisser:
Lukket og åpent syn på islam:
Monolittisk/splittet/ulikartet:
Lukket syn: Islam betraktes som en samlet blokk,
statisk og utilgjengelig eller stengt for nye kjensgjerninger/realities.
Åpent syn: Islam som sammensatt, pluralistisk og
progressiv, med interne ulike trosoppfatninger, debatter og utvikling.
Selvtilstrekkelig/interagerende:
Lukket syn: Islam ses som fremmed eller adskilt
og annerledes, og hvor islam ikke anses for å ha målsettinger og verdier til
felles med andre kulturer, og at islam ikke lar seg påvirke av de andre
kulturene og ingen påvirkning har på dem.
Åpent syn: Islam betraktes om en selvstendig
tro på linje med andre troer og kulturer. Islam deler visse verdier med andre
troer og kulturer, er påvirket av dem og beriker dem.
Underlegen/fremmed/different:
Lukket syn: Islam betraktes som underlegen
Vesten, barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexist,
Åpent syn: Islam anses som distinkt annerledes,
men ikke mangelfull eller ineffektiv og fortjent til likeverdig respekt.
Fiende/samarbeidspartner:
Lukket syn: Islam betraktes som voldelig,
aggressiv, truende, terroristvennlig og engasjert i sammenstøt mellom
sivilisasjonene.
Åpent syn: Islam betraktes enten som en aktuell
eller potensiell partner i samarbeide om
å løse felles problemer.
Manipulativ/seriøs:
Lukket: Islam betraktes som en politisk
ideologi som brukes for å fremme politiske og militære fordeler.
Åpent: Islam betraktes som en autentisk
religiøs tro som praktiseres seriøst av tilhengerne (adherents).
Kritikk av
Vesten avvises/tas seriøst:
Lukket: Kritikk av Vesten fra islamsk side
avvises blank.
Åpen: Kritikk av Vesten tas seriøst og blir gjenstand for
debatt.
Diskriminering
forsvares/kritiseres:
Lukket: Fiendtlighet mot islam brukes til å diskriminere
muslimer og ekskludere dem fra storsamfunnet.
Åpen: Debatter og meningsulikheter med
islam reduserer ikke forsøk på å bekjempe diskriminering og ekskludering.
Islamofobi er
naturlig/problematisk:
Lukket: Anti-muslimske holdninger aksepteres
som naturlig eller «normalt».
Åpent syn: Kritikk av islam innebærer at også
kritikken gjøres til gjenstand for kritikk slik at kritikken ikke blir
urettferdig eller unøyaktig, (si gjerne faktaresistent eller støtende,
krenkende, truende, upassende etc).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar