Hva har muslimene å se frem til i Norge?

Hva har muslimene å se frem til i Norge – la oss si om 30 år?

Ikke mye. Likevel arbeider de fleste muslimer på å bli ”mer” og bedre muslimer og dessuten arbeider de åpent eller skjult, direkte eller indirekte, på å omvende så mange av oss vantro som mulig, innen kortest mulig tid.

De er tilsynelatende ikke lite sikre på Allah og profetens progresjon og endelige sier, her i landet, omsider. Som muslim er man guddommelig og ufravikelig forpliktet til å innføre sharia så snart forholdene tilsier det, og dessuten: Disse forhold har muslimene plikt på seg på å danne grunnlag for og å skape ved egen private virksomhet og kollektive innsats. 

Det er ingen vei utenom dette, skal man være muslim. Det er ingen vei tilbake, ingen omvei, ingen annen vei frem.

Eller?

Muslimene arbeider med andre ord på å legge forholdene til rette for å skape et samfunn som mange muslimer selv har flyktet fra, nettopp fordi det var ”for mye islam”, eller ”feil islam”, i de landene de flyktet fra.

Akkurat når det tidspunkt inntrer – i vår nærmeste historiske fremtid – kan det være ulike meninger om, Koranen selv antyder når muslimene skal angripe de vantro, med militære midler, det opereres med et par ulike brøkdeler, som f esk når de er 20 og fienden er 50.

Et ufravikelig og tydelig krav ligger det imidlertid på muslimer generelt og til enhver tid: Islamserobret land skal i all evighet tas tilbake, nær sagt uten hensyn til tap og kostnader for muslimene selv.

Det vil om ca 30-40 år i Norge ha etablert seg tydelige og vel avgrensede gettolignende områder eller enklaver hvor islam har full kontroll og hvor norske myndigheter i praksis ikke har adgang, ingen kontroll og ingen jurisdiksjon. Disse områdene vil da bli styrt av sharialovene, i ulik grad og i ulik form, alt etter hvilke muslimer som befolker disse separerte områdene.

Ideelt sett – både sett ut fra muslimenes side og den øvrige norske befolknings side – ville det for de muslimer som nå bor i landet være av ytterste viktighet at man jobbet for at islam fikk mindre, og ikke mer innflytelse i landet. Jeg tror de fleste muslimer vil være enig i dette. Jeg tror de fleste frykter den dagen da de selv må håndheve sharia og ta ansvar for de  handlinger  de ifølge islam har plikt til å foreta. Vi nevner her bare noen få ”tiltak” muslimene selv vil måtte eksekvere:

1 Plikt til drap på alle apostater

2 Plikt til steining/pisking for utroskap

3 Plikt til å piske og/ eller avkutting av hender og i verste fall føtter for tyveri

4 Plikt for kvinner til å bære hodeplagg

5 Plikt for kvinner til ikke å gifte seg med ikke-muslimer (et forbud som allerede er i kraft her i landet)

6 Plikt til å drepe homofile

7 Plikt til å betale skatt til islamske myndigheter

8 Plikt til pilgrimsreise minst en gang i livet

9 Plikt til å be 5 ganger om dagen vendt mot Mekka.

10 Himmelsk og jordisk rett for mannen til å gifte seg med 9 åringe jenter

11 Himmelsk og jordisk rett for menn til utroskap  med – og voldtekt av - tilfangetatte kvinner

12 Himmelsk og jordisk rett til å lyve for beskytte seg selv og samtidig kunne fremme Allah og profetens sak.

13 Himmelsk og jordisk rett for mannen til å ta flere koner

All håndheving av ovvennevte er å regne som dyder eller meritter alle muslimer kan kreve belønning for i dette livet og "kompensasjon for" av Allah på dommens dag. Muslimer skal belønnes av Allah for alt dette og dette er faktisk – dog med et visst tolkningsrom – noe muslimer kan betrakte som et ubrytelig løfte fra Allah og profetens side.  Ut over dette  er Allah nemlig kaprisiøs. Han er kun bundet av sin egenvilje, til enhver tid, og dessuten aldri bundet av noe kjærlighetsløfte, verken til ikkemuslimer eller muslimer. Allah er fjern og suveren. Han dikterer alt ned til minste detalj. Også at muslimer skal be 17 ganger om dagen for å få bekreftet overfor seg selv at han/hun følger dene ene, rette Vei, dvs indirekte at alle andre er på feil spor, nemlig rett til helvete og ilden.

Vil den enkelte muslim på privat og personlig basis føle seg f eks pliktig til å drepe homofile?

Neppe, og det samme gjelder med de andre pliktene – og rettighetene - nevnt ovenfor: ”Den enkelte og private muslim” vil med letthet kunne si at han er for mildere straffer for f eks tyveri enn det som f eks praktiseres i Saudiarabia og foreskrives i Koranen og hadith. Svært få muslimer i dagens Norge vil føle seg forpliktet til aktivt å gå inn for at plikten til å drepe apostater får praktiske konsekvenser og bli gjeldende rett her i landet. Men i og med at man sier og tenker slik, tar man indirekte avstand fra selve islam, selv om og på tross av at det ifølge islam en plikt til å følge det lands lover hvor muslimene oppholder seg, så lenge de er i klart mindretall. Muslimer ha med andre ord i seg en naturlig iboende tendens til å ta avstand fra islam slik den er i seg selv.

Dette er det islamske dilemma. Et dilemma stadig flere muslimer må ta opp og ta tak i og stilling til og forsøke å løse, (helst ved å konvertere og vrake islam som sådan).  Og hvis dette dilemmaet IKKE stilles i og av de muslimske miljøene av muslimene selv, kan løpet lett være kjørt for dem, før de selv aner det. Utviklingen går fort, og tiden er knapp. Storsamfunnet bør på sin side derfor heller bidra mer med sitt til at dilemmaet  kommer på dagsorden enn mer med å tilsløre det og fortrenge det. Ingen har godt av å leve ”under denyal”.

Og det er her skoen trykker. Få muslimer synes å ha tatt inn over seg at all den beskyttelse mot de mest barbariske islamfundamentale påbud det samfunn som de nå lever i gir dem plutselig en dag vil bli tatt fra dem av res egne sine muslimske brødre, mennesker  som vet seg å være mer fromme muslimer enn andre og som ikke vil gå av veien for å følge Allah og profeten til punkt og prikke, mennesker som på en eller annen måte har mistet sin naturlige mentale sperrer for det barbariske. 

Vanlige muslimer "vil" imidlertid  ikke se at islam forplikter dem. De tror tvert imot at de islamske pliktene ikke gjelder dem personlig. De vemmes ofte av de barbariske straffemetodene og kan ikke tenke seg å ”ha noe med dette å gjøre” selv. De foretrekker dermed den ”vestlige modellen”, de vestlige grunnverdiene. Samtidig ser det ikke at det det da gjør nettopp er å jobbe mot islam, indirekte, ikke for islam, (men selvfølgegli altfor passivt, ubearbeidet  og ubevisst). 

Muslimer har samvittighet, ja, de er født med den, eller har en genetisk disposisjon for den, akkurat som alle andre; vi har alle et indre menneske og et instinkt som får oss til å ta avstand fra og vemmes av islams iboende barbari. Muslimer er da egentlig mer vestlige enn de i utganspunktet tør å se, innrømme og ta konsekvensen av.  

Islam blir slik sett muslimenes egen verste fiende i dette landet, hvis den da skulle utvikle seg i større og for norske myndigheter uigjnnomtrengelige gettolignende enklaver i dette landet, områder som av muslimene selv da må erklærers for uavhengige og ”frigjorte” fra resten av det norske samfunnet, dvs. nå diktert av Allah og profetens lover.

Men hva hvis denne erkjennelsen nå fremover skulle sige inn og bli et vesentlig element i den vanlige muslimske borgers  tankemønster og politiske eller kulturelle følelsesliv? Kan vi da vente oss at det faktisk blir muslimene selv som vil bli de fremste forkjempere nettopp for de norskvestlige grunnlagsverdiener? Kan vi med andre ord regne med å få oppleve at det først og fremt blir muslimene selv som må forvare vårt demokrati mot islam, fordi vi selv svikter alle (ved å ta altfor mye hensyn til de få) med et snillistisk tanke og holdningshegemoni under den nå herskende ideologi, nemlig det  multikulturelle paradigme? 

At muslimer ikke synes å være synderlig interessert i hva islam innebærer på et dypere plan enn på ritual- og etikketteplanet, slik mange opplever det, kan etter vår mening bli et problem fremover. For å ta et eksempel, et lite detaljbilde i den store sammenhengen: NRK intervjuet i uken som gikk to herlige og forstandige ungdommer i Bergen, den ene en norsk yngre kvinne og den andre en gutt med røtter til Afhganistan. Kvinnen fortale om faren sin som hadde vært soldat i landet og hvordan det skulle gå med ham dahan kom hjem. Gutten forteller om et liv i Afghanistan som han faktisk drømmer om å komme tilbake til, men som han flyktet fra. Han vil reise tilbake, sa han, for å hjelpe.

Rørende, vakkert og bra, ikke sant? Problemet for denne gutten er er at det er islam han skal tilbake til, en religion og et gjennomsyret religiøst samfunn han har sett seg nødt til å flykte fra! Nå skal han hjem igjen og redde sitt folk. Men hvordan kan han redde det under islam? Ved å bli frafallen? I et land jhvor det er dødsstraff for apostasi?

Men hva har denne gutten lært om islam? Antakelig fint lite, men  spøsmålet stilles ikke i reportasjen, ikke i det hele tatt. Islam har ikke noe med dette å gjøre, forutsettes det, nærmest automatisk. Eller er det en bevisst unngåelse fra journalistens side og fra en ”samlet” (ubevisstgjort) ideologisert redaksjon i NRK?

Konklusjon: Muslimer bør motarbeide islam. (Og kommer til å gjøre det med våpen i hånd, med alt fra steiner til molotovcoctails). Muslimer vil komme til å forsvare "våre" menneskapte lover og regler og ikke de lover, regler, påbud og forbud som er nedfelt i Koranen, hadith og sunna. (Og dette med liv og eiendom).

Vi så kanskje begynnelsen på dette under opptøyene i Egypt nylig, "revolusjonen" som fortsatt pågår.