Det tredje sakrament.

 Kirkens fatale selvskudd.

Kirken har gjennom sitt høyeste organ for kort tid siden siden valgt å velsigne og ansette homofile prester. Det var ikke mindre enn et historisk øyeblikk med enorme konsekvenser, et drama som savner sidestykke i kirkens historie.

Det får ikke hjelpe at Den anglikanske kirke allerede har godtatt dette, - til den høye pris det måtte bli -, at Den anglikanske kirke nå begynner å rakne i sammenføyningene og vi antakelig om ikke altfor mange år vil se at kirkesplittelse i den engelsktalende verden er et faktum. Ja, det er kommet så langt at Den katolske kirke nå tilbyr anglikanere å gå over tilden uten at det kreves av disse ulykkelige at de helt skal bli katolikker, (men altså likevel innenfor folden).

Vi er herved vitne til historiske utfordringer for de troende og en maktkamp om tros- og læregrunnlag man ikke har sett maken til i kirken siden Reformasjonen.

Det underlige er at denne striden ikke ser ut til å angå folk; engasjementet er labert og kirkens egne ser ut til å være mer opptatt av å smiske for tidens moteretninger heller enn å ville ta belastningen med å forsvare kirkens tradisjonelle og klare lære. 

Undersøkelser viser dessuten at folk flest i stadig større grad ser ut til ikke bare å godta homofili som en høyst naturlig og "fargerik" del av hverdagslivet, men også at man ikke vil løfte en finger for å ta avstand fra det. Det forventes tvert imot at folk skal vise sin liberale holdning aktivt, ja, nesten oppsøkende. Det kan til tider og steder virke nokså febrilsk. Man har fått det for seg at man må følge med i tiden, at man må innrette seg etter hvordan tingene og menneskene nå engang er og gjøre denne ”erkjennelse” til grunnlag for troen selv om det skulle stride mot den bibelske lære aldri så mye. Man setter mennesket først og Bibelen sist idet man tror og innbiller seg at man forvalter selve KJÆRLIGHETEN. 

Hvis kirken for alvor begynner å lære feil om Gud og mennesker, vil det få uante konsekvenser og bidra til ytterligere å forvirre en befolkning som allerede  er mer enn forvirret nok fra før.

Man vet ikke lenger hvem som har autoritet i kirken og herfra er ikke spranget langt til den oppfattelse at kirken ikke engang som institusjon kan ha noen autoritet overhodet. Hvis dette skulle bli situasjonen, vil kirken snart miste sin samlende kraft og troverdighet. Vi står på randen av en gedigen menneskapt katastrofe.

Hva vil kirken ha å tilby menneskene fremover? Neppe  mer enn fagforeningene eller  en hvilken som helst annen interesseorganisasjon? Vil det ikke da være bedre med noen vennlige klapp på skulderen ved en øl- og vinbar enn å søke seg til kirken og evangeliet? 

En menneskeforherligende mer enn en gudsforherligende kirke er på full fremmarsj og folk skjønner det ikke.  Folk vil ikke og  kan heller ikke skjønne det og ta det innover seg. Vi mangler ledere som tør si fra og rope varsko. All frykt for kirkens fremtid stues vekk på lesesaler og forflyktiges i kirkens mange diskusjonsorganer. Det burde være et faresignal og en varsellampe at prester i disse korridorer går ut offentlig og forteller at man sliter seg ut i den interne kampen omkring  homofilispøsmålet. (Skal ikke nevne navn).

Man sliter seg tydelig ut for å få oppnå befolkningens gunst, for å vekke sympati for seg selv og for å vekke medfølelser hos alle.Man tror man automatisk kan gjøre seg mer moralsk høyverdig enn andre ved å fremstå

som den som er mer eller mest liberal. 

Samtidig skjønner man ikke at kirken er i ferd med å innføre et 3. sakrament,  et sakrament som ikke har noen som helst "hjemmel" i Skriften, - et sakrament som er like langt fra Guds befaling som det ville ha vært om Jesus hadde latt seg friste av djevelen i ødemarken. Det 3. sakrament er  kun er et menneskeprodukt og et påfunn for å tilfredsstille skråsikre ateister. 

Litt historikk og oversikt:

Katolikkene har 7 sakramenter. Protestantene 2: Dåp og nadverd.

Hva er et sakrament og hva grunnes det på?

For å si det kort: Et sakrament er en hellig handling innstiftet av Gud selv, - og bare Ham - , som en befaling: Man skal døpe og man skal tilby nadverd til de som omvender seg og tror. Dette står klart og tydelig i Det nye testamente, det er Guds befalinger ( eller innbydelse, - om man vil).

Sakramentene er virkemidler som gjennom bruk av Guds ord, befaling og verdslige elementer forkynner og gir Herrens usynlige nåde uten den troendes egen medvirkning eller "anstrengelse".

I dåpen forenes den troende, (Gud gir tro), i en nådespakt med Gud som Gud kan fornye ved oppriktig senere "ny" tro og bot eller omvendelse.  Dåpen gir liv, gjenfødelse, frelse og syndetilgivelse for at vi skal (kunne) leve det nye livet.

I nadverden skjer det samme, ved Herrens ord.  Forlatelse gis for den som tror idet han/hun tar Herrens ord til seg som rettet til seg selv direkte.

De (angrende) troende nyter ikke sakramentene fordi de anser seg som spesielt verdige, men nettopp fordi de er  kommet som syndere og derfor uten tro, mest radikalt sett.  Katolikker vil se at man er delvis synder og delvis troende; lutheranere vil si at man kommer som samtidig synder og frelst (troende).     

Katolikkene henter sin begrunnelse for de "overskytende" sakramenter, bl a ekteskapet, i kirkens felles tradisjon, men uten at disse Guds befalinger har noen ubestridt og klar rot i den kanoniske Bibel.

Det som imidlertid er sikkert er, at det ikke noe sted i Det nye testamentet er nedlagt forbud mot å anse f eks ekteskapet for hellig, ubrytelig og ukrenkelig. Testamentet definerer da heller ikke hva som er et sakrament, - katolikken kan for så vidt ha tingene på det tørre.

Men å innføre Det 3. sakrament, det er noe som er i direkte strid med Skriften og hele dens ånd, ja, det er jo helt åpenbart i strid med Evangeliet selv. Det hjelper ikke her å skyte seg inn under budet om å elske sin neste som seg selv. Og at det er KJÆRLIGHETEN som tvinger kristne troende til å akseptere brudd på Guds bud.

Det 3. sakrament innstiftes av mennesker. Det tilbyr ikke "det nye livet". Det gjør en viss synd til ikke-synd og det oppmuntrer til å leve i synden til man dør. Man fratar med andre ord visse mennesker deres egen (daglige) mulighet for  omvendelse i tro.

Det 3. sakrament er dermed et anti-sakrament, men like fullt et "sakrament". Et sakrament innstiftet av mennesker ikke til omvendelse, men til det motsatte. Det er et sakrament fordi det utgir seg for å være innstiftet eller villet av Gud selv.  

Det er en hårreisende tanke,  men i kirken beveges ikke engang et eneste hårstrå. 

Dette er selvfølgelig og helt selvinnlysende ikke mindre enn dypt tragisk og et stort ulykkelig drama hvis de øverst ansvarlige i kirken nå vil la seg friste til å bryte med Guds ord og kaste seg opp i posisjoner hvor de guddommeliggjør ikke bare noe de selv har vært med på å pønske ut, men også seg selv, som individer,  som skal representere den sanne kirke og forkynne den rette lære. 

Uansett hvor gode intensjonene har vært og uansett hvor mye man nå enn vil forsikre kirkefolket om at alt dette er i orden og at budskapet så å si flyter direkte av Jesu Kristi munn selv, som en helt ny og utvetydig hellig befaling til alle troende verden over og for resten av en mulig evig tid.

Det groteske viser seg i den sitasjon hvor et ungt og søkende menneske kommer til presten for å bekjenne at han/hun både har tenkt homofile tanker og  praktisert homofile handlinger. Hva skal da presten eller sjelesørgeren si hvis hans kollega i kirken er velsignet til å leve i et livslangt homofilt ekteskap, ikke bare som vanlig kirkegjenger, men som hyrde for forsamling og menighet i tillegg? Og at de homofile dessuten gjennom velsignelsen får en egen status høyt hevet over andre mennesker i kirken i og med at den store oppfordringen, ja, budet,  i Evangeliet om å omvende seg (daglig) ikke lenger gjelder for denne spesielt utvalgte gruppen?

Sier sjelesørgeren at kollegaen lever i synd, får han sparken. Sier han at alle homofile har guds velsignelse og at det nå er innstiftet et nytt spesialsakrament som skal understreke dette og vises frem for hele verden og til alle kommende slekter, får han bli.

Det turde være nokså makabert det hele.

Men hva med den søkende som ennå ikke helt har funnet seg selv? Vil kirken kunne leve med at den i dette dilemmaet kan komme i skade for å legge føringer på den søkende som fikk konsekvenser for, - ikke bare ham selv - , men for alle han senere møtte og for resten av hans og alle andres liv?

En annen uhyrlig, men helt sikkert utilsiktet konsekvens av denne gudsjammerlige situasjon kirken har bragt seg selv i er, at den mister respekten hos folk og at yngre generasjoner i sin forvirrede forakt og jakt på sanhet foretrekker islam fremfor den kristne tro.

Kirken er med andre ord i ferd med å islamisere seg selv til helvete og ingen andre steder.

Det er ikke håp for den, hvis den ikke omvender seg. Den har selv beseglet sin skjebne. Enhver selvutslettende virksomhet innebærer nemlig ikke noe annet enn å berede grunn for et stadig mer heftig og nærtkommende islam.  

(Edward Feser kaller i sin bok The Last Superstition det jeg kaller det 3. testament for "the sacrament of sodomy",  noe vi ikke var klar over da denne posteringen ble skrevet og publisert).