Redaktør: Vi skal lide mer, de andre mindre ...

Jeg hadde opprinnelig en tanke om å sende inn en kronikk til NRK ytring, men ga fort opp, fordi NRK ytring begrenser lengden til 5000 tegn. Men jeg ga opp ikke blott av den grunn, jeg ga opp også fordi kronikkens innhold dreier seg om et forslag fra en redaktør som er «så hinsidig» at en omtale på NRK ytring, som må antas å bli lest av mange, muligens ville bli svært pinlig for denne redaktøren. Jeg oppga derfor tanken på å sende inn kronikken for å spare redaktøren for en mulig svært smertelig eller ubehagelig situasjon. Jeg er nå glad for at NRK ytring krever 5000 eller færre tegn. Det fikk meg til å avstå. Jeg legger i stedet ut kronikken her, som et supplement til flere andre posteringer om samme sak og da med en anonymisering av redaktøren. Denne posteringen, som alle de andre posteringene om samme sak, dreier seg med andre ord om sak og ikke person.

Til de det måtte angå: Redaktøren står ansvarlig for et statsstøtter «medlemsblad» som i tillegg til dette sender ut «bønneemner» på egen folder. Her bes det om å støtte til en rekke lidende i bl a muslimske land. Jeg kan ikke se at det i disse bønnebrosjyrene oppfordres til å be Gud om mer lidelse via redaktørens «nye Fader Vår». Oppfordringen til å be om dette, synes derfor å være rettet spesielt til kristne i dette landet, som ikke lider, men som etter redaktørens mening da ikke lider nok, hvis de overhodet skulle være inne på tanken om at de lider i det hele tatt.

Bakgrunnen for denne posteringen her:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/08/morken-lidelsen-og-libanon-en-reise-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html-

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/kristen-redaktr-forker-manipulere-gud.html

Den påtenkte kronikken her::

Vi hører i våre tider fra politisk hold at det er nødvendig med innstramninger (austerity) på enkelte områder, og stundom for hele folket samlet. Og folk godta uten synderlig protest hva politikere «befaler, antakelig fordi folk ser både nødvendigheten og fornuften i tiltakene, særlig når de er godt begrunnet og bygger på sanne prognoser og fakta, i den riktig kontekst. En viss senkning av velstandsnivået kan sies å være innenfor rekkevidde, skulle situasjonen tilsi det, politisk.

Folk er i slike situasjoner som oftest villig til å se bort fra ideologiske skillelinjer. I seg selv kan dette tyde på at det foreligger et sterkt sammenbindende lim i samfunnet, at vi er relativt homogent som folk regnet.

Kort sagt viser disse forholdene at folk er villig til å lide mer, for den gode sak, men alle regner like vel med at «det går en grense» for tålmodigheten – og «lidelsen». Jeg nevner covid og strømkrise.

 Myndighetene gjør så godt de kan og folk vet det, eller vet seg å vite at alt dette skjer til fellesskapets beste. Og det er denne grunntanke, som holder alt sammen. Vi finner oss i å lide for å få det bedre.

Fins det folk som ber om å få lide mer? Ja, det fins visse «utgrupper», visse «outsidere» og sinnatagger overalt, hvis man leter med lys og lykte. En diagnose som sado-masochisme er vel blitt en standard i folks kunnskapsforråd, og folk bruker termen som metafor og ikke bare som diagnose.

Verdien av termen – sado- masochist - i seg selv reduseres ikke ved noen av de to nevnte brukene i dagligtalen av dem.  Folk skjønner og tar poenger. De fleste protesterer imidlertid hvis noen skulle komme til å si at folk trenger mer sadomasochisme og flere sadomasochister og at de så å si må komme «ut av skapet», for å kunne praktisere sine sadomasochistiske tendenser mer i full offentlig enn kanskje noen gang tidligere.  (Poenget er at folk ikke liker å lide i unøde med mindre lidelsen er «rettferdig» fordelt og dermed en sak for politikerne). Man forsøker å unngå slike mennesker og «slike mennesker» holder seg for det meste klokelig for seg selv eller i sine mer indre avlukker eller kretser og ser ut til å trives best med det.

De fleste kjenner sitt «Pater Noster», et uttrykk som brukes for å lette på trykket, i mer eller mindre humørfylte situasjoner, som en påminnelse om «at jeg slapp nære på fra det», eller et «bank i bordet», som en godslig og folkelig pekefinger, om man vil.

Hvor mange kjenner Fader Vår i dag? Vel stadig færre, men det finnes faktisk en del foreldre som lærer barna sine å be aftenbønn, og da er det lett å lære dem Fader Vår. Den sitter lett og huskes enda bedre. Det fins folk som er villig til å bruke Far om Gud i denne sammenhengen og barna synes å være glad for å lære denne bønnen; det gir dem en viss trygghet og trøst. Den følger dem gjerne hele livet og gir dem et fast punkt. Mange har ivret for å erstatte Far med Mor, men forsøkene forsvinner med vinden.

 Mange har forsøkt å overbevise folk flest om at det er på tide å omarbeide Fader Vår. og tilpasse form og innhold til den sted og til. Humanistene har sin versjon, du har sikkert sett dem, den er nesten utrolig nok utrolig kjedelig og «borgerlig» - en slags godhetsposering på dop og sedativer inklusive en natursentimentalisme inntil lidelse; feminister har sin utgave av Fader Vår, dvs Moder Vår, og jeg skal ikke sitere. Alle de alternative fader-vårene jeg har sett, parasitterer på det opprinnelige Fader Vår’et uten å takke for maten.

Men nå har også en nokså tidsåndelig skremt pave i Rom forsøkt seg: Han vil ikke lenger at bønnen skal si «før oss ikke inn i fristelse» e l, men «La oss ikke gå inn i fristelse». Han frykter at hvis vi ikke forandrer teksten, vil folk tro at Gud er i stand til å lede oss inn i fristelse, og det må jo ikke skje. Vi kunne jo komme til å lide mer, og ikke mindre, hvis vi ikke føyer oss etter paven, og mange med ham.

Men så: Dette sjokket: Women's rights campaigner Dolores Miquel is now facing a criminal blasphemy investigation in Spain due to her recital. In the poem – read at the Barcelona Awards – Miquel began: "Our Mother, who art in heaven, hallowed be thy cono (a Spanish swear word for vagina)." her, (unnskyld språket).

Den norske teologen og lutheraneren Carl Fredrik Wisløff, d 1986,  skrev I sin tid: «Vi har sett at Gud frister ingen. Men Gud må likevel ha noe med fristelsen å gjøre, ellers ville jo den sjette bønn være uten mening … «

I dette vil mange reformerte kristne ikke bare være enig med Wisløff, men også gå litt lenger: Gud forordner – til og med – synden, et synspunkt eller et tros- og verdigrunnlag som også islam vil istemme, i tillegg til at Allah også formaner de troende til å hate syndere, dvs ikke-muslimer spesielt. Man skal altså ikke bare hate synden, men også syndere, noe som er inkompatibelt med kristentroen. Som et obs: Gud tåler ikke synd, heter det i Bibelen. I så måte er Gud hellig. I Koranen finner vi ingen tilløp til dette.

Kan det bli noe verre, vil kanskje noen spørre? Vel, tro det eller ei: En kristen redaktør for et ellers lite, men ikke fullstendig bortgjemt Magasin med statsstøtte, med det formål å kjempe for «trusfridomen» her i verden, har foreslått i sitt eget magasin og i avisen Dagen for noe over ett år siden, at det tas inn en passus i Fader Vår hvor den bedende skal be om å få mer lidelse, og dette skal da visstnok da gjelde for alle verdens kristne, uansett. 

Redaktøren og Magasinet bringer ellers mange «små og gode» eksempler» på hvor ond og grell forfølgelsen av kristne som blir forfulgt for sin tro er, nær sagt verden over, i form av petiter, nærmest, små lettleselige artikler og intervjuer med enkeltindivider.

Magasinet drøfter sjelden eller aldri ofrenes situasjon sett i et større ideologisk eller teologisk perspektiv, og det skal ikke mye lidelse til for å komme gjennom disse ad-hoc tilfellene – og her har «verden» mange å by på, nær sagt i det uendelig. Men hovedbudskapet skal altså være: Be om å få lide mer …

Når redaktøren altså ber om at kristne skal be om å få lide mer, må det gjelder også de som sitter i sine fangehull og blir torturert, og som redaktøren med rette ønsker å redde, ikke bare alle norske barn som får godnattnuss av mamma og pappa etter at bønnen er unnagjort og søvnen komme i all sin mildhet.

Ved å be om mer lidelse, gjør denne redaktøren Gud stangen. Han ikke bare tillater, men påbyr Gud å tillate eller påskynde til lidelse, ikke bare fristelse og synd.

Hva kan man kalle dette? Har vi med noe som kan minne om sadisme? Eller er det mer likt på masochisme?  Eller begge deler?

Men hva er synd i dag? Er den ikke avskaffet, slik guddommen selv er det? Det som var synd i går, høres ut som en godteripose i dag. Kirken har tatt skrittet fullt og formulert at det som tidligere var syn og forbudt, nå er tillatt og ønsket velkommen – til altars.

I Middelalderen ble munkenes fromhet regnet for overskytende fortjenester, som av Kirken den gang kunne «overføres» på de som ikke var så fromme, samfunnet for øvrig. Skulle man få en bevegelse av menn og kvinner i dag som søker mer lidelse, kan man tenke at de lidende selv vil kunne forestille seg at deres fortjeneste også vil kunne overføres på vanlig folk. Vi aner her at de samme da fort kan komme til å mene at samfunnet skylder dem noe, om ikke i penger, men i f eks større beundring og autoritet. Vi vil da kanskje få se et skittent maktspill utvikle seg blant de troende. De vil kunne skape forestillinger om Jesu død og lidelse på korset ikke er tilstrekkelig for frelsen av den frie nåde, gjennom troen og Ordet alene.

Jeg går ut fra at svært få vil søke den ultimate lidelse i døden. Men man vil sannsynlig oppleve mye selvhat, og behov for gjengjeldelse nettopp blant troende.

I Middelalderen var det flere svært fromme mennesker som søkte fattigdom og frasa seg sine rikdommer. Vi husker Fransiscus og Loyola, som var godt kjent med å lide for troens sak. Han fikk etablert Jesuitterorden. Noen ble flagellanter, selvpiskere i troens tjeneste. Det ble faktisk populært å etterligne Kristus, Imitatio Christi. Luther ville heller ha Conformatio Christi og frelsesverket alt avhengig av nåden, uten fjerninger (som vilkår overfor Gud). Også her var man vel kjent med og forberedt på lidelse, men aldri hører vi at lidelsen var et mål i seg selv, eller at den var instrumentell i verdslig forstand, annet enn som en lønn fra Herren, se Jesaja 49. 4. Det var tross alt lykken for flest mulig man søkte, og gleden i Kristus og troen. Vi tenker også på den inadvendte Thomas a Kempis, som søkte innover i kontemplasjon, i kontrast til Loyola, som var en utadvendt kriger som disiplinerte sine rekrutter med sine åndelige øvelser som nettopp sikte på å tåle lidelser og oppsøke lidelse for sakens skyld, for det som fikk navnet «målet helliger middelet». Og hva med Paulus? Han fikk jo lide han også og fant mening i det, men han hadde ikke bedt om å få lidelsen på forhånd., se 2 Kor 12. 7 ff.

En egenartet og faktisk ettersøkt form for lidelse, finner vi hos våre dagers sentimentale eksistensialister, hvis de da fremdeles fins midt blant oss. En av disse, Jean Paul Sartre, formulerte setningen: Helvete, det er de andre». Tolket bokstavelig, kan et slikt «slagord» tolkes dithen at «samværet» med disse andre er en lidelse i seg selv. Mennesker forutsettes og gjøre hverandre lidelse. Sartre var generelt opptatt av at mennesker ble mer frigjorte og autentiske. Selvsagt impliser et slikt prosjekt med sikte på «frigjøring» ingen liten dose lidelse man bør be om å få gjennomlide hvis man skal være en vaskekte eksistensialist:

Der kan settes opp lister som kan karakterisere eksistensialistens orienteringshorisont – lidelsen - stilt overfor eksistensens vilkår i dag, (Kierkegaards innsikter skinner igjennom den dag i dag):

Det absurde: Livet er absurd, det har intet ultimat formål i seg selv; men mennesket trenger mening og formål …

Ingen meningsgivende «store eller overbyggende fortellinger»: Det er ikke tilstrekkelig å si at livet er absurd; når filosofi, vitenskap og religion forsøker å gi livet mening, mislykkes alltid slike forsøk.

Fremmedgjøring: Følelsen av å være en fremmed i sitt eget liv og i verden.

Angst: Uro-følelsen man får når man begynner å innse at livet er meningsløst eller absurd.

Fortapthet: Følelsen av ensomhet eller dette å være alene du får når du ser at ingen kan hjelpe deg med å finne meningen med din eksistens.

Ansvarlighet: Alle har ansvar. Hvis ingen kan rettlede deg om dette og stake ut en vei for deg, må du selv skape en eller annen mening.

Autentisitet: Mennesket ønsker autentisitet, dette å være «ekte» eller «reell». Hvis ingen kan overbevise deg, må du selv skape en eller annen form for mening for deg selv og på egenhånd.

Individualitet: Fornuft, vitenskap og systemer som forsøker å tildekke livets absurditet tar fra deg din individualitet.

Lidenskap/engasjement: Å være lidenskapelig eller engasjert er et viktig aspekt i dette å leve autentisk. De samme kreftene som vil forarme din individualitet, er de samme som vil frata seg lidenskapene og engasjementet.

Døden: Dette er den ulitimate kontekst for all menneskelig handling og en viktig kilde for forståelsen av eller en tilnærming til livets absurditet. (s 12).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Kommentar: Vi ser at eksistensialister må «be» om å få mer lidelse, hvis de skal fylle «kravene» eller de forventinger som redkatøern setter opp som et idal, i Fader Vår. Når det kommer til redaktøren, ber han Gud om å få mer lidelse. En slik «mulighet» hadde ikke eksistensialistene. Ser vi et visst avansement i utviklingen her? Det er sannelig lenge siden da Luther forklarte oss at vi skulle be til Gud, som vi forventer oss alt godt fra, i all nød … og ikke om å få lide mer i all nød ….(se lenkene).

I dag ser man altså en norsk redaktør som er inne på noen av de samme forestillingene: Gjennom vår lidelse til frelse for «de andre», som også lider, over hele verden, bl a av mangel på reell «trusfridom».

Vi taler med dette om en ny form for gjerningsreligion, hvis den gjennomføres konsistens, og denne vil så ha stor betydning for flere enn vi kanskje kan ane: De som virkelig får den lidelsen de ber om, eller mer av lidelse rent generelt, kan så legge tyngden av og alvoret i sin lidelse på vektskålen på dommens dag, en dag som kan komme når som helst. Overfor mennesker kan de lidende tjenere så fremvise «stigmata» i en eller annen form. Mennesket søker anerkjennelse fremfor noe, vet vi, - et resultat av en forfengelighet man helst gjør alt for å skjule eller bli kvitt, og da gjerne med et hykleri, som jo kan bli bedre jo mer man trener; man vil bli en mester i å håndtere slike laster «under bordet», «lidelser» som man da fritt kan manipulere med.

Snakk om fristelser i kjølvannet av denne nye frivillig valgte «lidelsesbølgen», hvis redaktørens forslag slår an, og den setter seg og tar oss og blir en bevegelse med sitt eget indre liv som ingen vet hvordan man kan stoppe. Å be om lidelse, er å binde Guds hånd, å tro og ville at man kan begrense Guds allmakt etc, å innbille seg at man løse Gud fra Guds egne grensesettinger.

En slik bønn vil diktere Gud til å skrive med påholden penn. Den vil kreve rettferdighet via den frommes egen hånd. Men kan Guds hånd bindes? Noen vil finne svaret i forestillinger og befalinger i Koranen, med kommentarer, kilder som sier at Allah’s hånd ikke kan bindes, aldri er bundet. Allah’s vilje er absolutt – en setning som på sin side gjorde det nesten umulig for islam å verdsette den vitenskap og det verdensbilde som utviklet seg i Vesten, hvor Gud ble ansett som bundet av den pakt han selv hadde inngått med skaperverket.

I islamsk teologi fins det knapt motforestillinger mot å anse Allah som direkte ansvarlig for å produsere synd og lidelse. Denne tanken kan i mer moderert form og langt fra som dominerende konsept gjenfinnes også i reformert teologi, inkludert Luther. Her tillater Gud at synden gjør seg gjeldende, (jfr Judas).

Redaktørens forslag – han selv er godt voksen - kan kanskje fortelle noe om hva som rører seg tidsånden. Dreier det som et ubehandlet og uerkjent hat fra hans side, hat mot Vesten, f eks, - hvem vet.

Det ser ut til å herske et behov for å sone eller bøte for alt det onde «den hvite» mann har gjort de siste århundrene og dette manifisterer seg så i et trykk på enkelte for å speke seg på sin egen og kollektivets vegne. Om det vil oppstå en bevegelse av eneboere eller om man vil få en ny klosterbevegelse, skal være usagt. Men ubevisste eller mer eller mindre bevisste skyldkomplekser ser ut til å stikke dypt i befolkningen. Dette kan så forklare noe av bakgrunnen for at redaktøren vil at Gud sender oss mer lidelse.

Forslaget kan selvsagt utarte til det bedrøvelige eller rent skadelige både for troende og ikke-troende. Den nye måten å be Fader Vår, kan oppfattes som et forsøk på å gjøre avlat, dvs åpne for en adgang til å betale for frelse fra synden og straff i form av en viss klingende mengde lidelse. Spørsmålet vil da oppstå: Hvor meget lidelse skal til? Her åpnes det for Middelalder-perspektiver og konkurranse om hvem som kan lide mest og slik bli sett på som mest from. Muligheten for hykleri blir da en fristelse, som bare Satan kan innfri.

I realiteten, som det heter, forutsetter den som ber om mer lidelse, at Syndefallet og Arvesynden ikke er nok straff for menneskeheten. Teologer snakker gjerne om O Felix Culpa, velsignelsens fall, og ser da fallet som en anledning for Gud til å oppdra eller foredle menneskene og menneskenes anledning til å oppdra seg selv, og andre mennesker. Dette oppfordrer til en streng moralisme som neppe er gangbar i dag. Men dette at man selv ber om mer lidelse, det går primært på den enkelte og hans behov for rettferdighet ikke bare coram deo, men også coram homnibus. Der fallet og arvesynden er «avskaffet» eller ikke er «tilstedeværende», må mennesket selv falle før det gjennom sin egen lidelse igjen kan erklære seg or rettferdig.