De essensielt lettlurte - og hvorfor Taliban vant

Helge Lurås i Resett har en meget informativ artikkel som belyser hvorfor Taliban vant i Afghanistan.

Han og kjæresten har nå skrevet en bok om Islam. Den skal forklare oss bedre hva islam er for noe, og jeg tviler ikke på at noe nytt kan bli sagt og noe nytt kan bli erkjent, lært og tatt til oss.

Men det er noe som mangler med Lurås artikkel på Resett nå. Ordet religion er nevnt, hvis jeg ikke husker feil, men ordet, realiteten og begrepet Gud «glimrer» ved sitt fravær.

Det er godt forståelig, «markedsmessig» forståelig, siden Lurås har fått med seg at nordmenn ikke lenger tror på Gud, selv om store deler av befolkningen fremdeles nok er religiøse, eller nyåndelige, ekstremkarismatikere av alle slag, eller gladnihilister. Men den kristne Gud og de kristne tvinges under radaren i Lurås tonesetting.  Lurås retter seg og sine skyts og sitt fokus derfor ovenfra og ned til terrenget og etter terrenget, slik det – tilsynelatende - er og slik det etter hans mening bør være. Det som er, er bør. Men hva som ligger i Lurås bør, er ikke lett å få tak i, nettopp fordi Gud mangler. Den store x-faktoren mangler, den antas å være ikke-eksisterende.

Lurås er selvsagt demokrat og elsker de vestlige frihetsverdiene, ok, men det er – alt.

Hvorfor har de som er mest opptatt av trosfriheten så store vansker med islam? Hvorfor har de så store sperringer mot å kritisere islam? Er det fordi de går ut fra som en selvfølge at det ikke finnes noen gud i det hele tatt? Hvis det er tilfelle, er det ikke det minste rart at man undervurderer islam eller kritiserer en islam ved å droppe selve eksistensialet, dvs selve forutsetningen: Allah.

Som er gud for muslimene; vi kan si det endelige svaret – på alt, det siste argument, «det» som det ikke kan forhandles om, men som står om så «alle doverer måtte falle», vil jeg si.

Også på alle spørsmål, spesielt på det som kalles frelse, et begrep som faktisk brukes av både kristne og muslimer, selv om det er en kategorisk magaforskjell på den inkompatible og inkommensurable allahianske himmelen og den kristne himmelen – og på livet ikke bare her, men også der, og hvordan det bør være, både her og der.

Folk som har stengt seg ute fra den eksistensielle gudsdimensjon ved livet og evigheten, vil aldri kunne forstå islam, eller Allah og profeten, for den saks skyld.  

Når man så skriver bok og artikkel om islam, vil Allah og profeten med nødvendighet bli farget av de briller man studerer og skriver med. Å skrive om Allah og Gud uten gudsforestilling eller gudskonspet i sitt eksistensiale, må da med nødvendighet blir svært overflatisk, og i høyden svært utilstrekkelig.

Noen er spesialister i å sitte på gutterommet eller i boblen sin og leker kontor. De betrakter et marked med en rekke ulike tilbydere og etterspørrere, mellom produsenter og konsumenter og den usynlige hånd som styrer økonomien, en hånd man på verdslig vis må forutsette som konstituerende. Men er da tross alt ikke dum …

Poenget: Når man kategoriserer religion på samme måte som man kategoriserer troende, kommer man opp i grunnlagsproblemer og man risikerer ikke å få med seg hele markedet; det fins med andre ord svære blindfelt; man risikerer å gå seg blind og til slutt tape alt på børsen, eller som produsent eller konsument. Brutto nasjonalprodukt kan da bli en ren illusjon og med det alle positive investeringer eller investeringer «by default».

Plutselig vil man da måtte tre inn i den virkelige verden og forholde seg til virkeligheten som den er – men denne er fortsatt gudløs, men ikke nødvendigvis ikke gledesløs. Det er fortsatt mulig å tilfredsstille alle behov, inkludert trosfriheten

Trosfriheten blir da betraktet som et produkt noen etterspør, akkurat som en religion eller en tro blir en vare man velger eller vraker, alt etter behov, enten for personlig frelse eller for å skaffe seg et verktøy man kan bruke til å bemektige seg mer kontroll og politisk innflytelse og makt.

Man ler dermed fortsatt kontor fra innefra boblen eller jenterommet, alt etter som.

Men utenfor gutterommet eller jenterommet fins det altså intet rom for «det indre rom», det rommet hvor Gud åpenbarer seg og treffer, enten ved å skremme eller lokke. Det er svært vanskelig i dag å forholde seg til Gud i det indre rommet og de hellige skrifter. Det er imidlertid lettere å forholde seg til og åpne seg for en gud i det verdslige rommet, som er en forlengelse eller utvidelse av jenterommet eller gutterommet, hvor man fortsatt sitter og leker kontor, og hvor man fordeler alt på egenkonstruerte debet- og/eller kreditkonti, før man summerer opp alt i varesalgsoppgjøret, eller sluttregnskapet. Og blir nøytralisert, likegyldighetsgjort, eller rabiat mot det meste og mot alt og alle, og spesielt kritiske til islamkritikk og alle islamkritikere, som man med liv og lyst belemrer med den nokså syke og kverulantstimulerende termen islamofobi.

Slike folk skjønner ikke at det er de som redde, spesielt irrasjonelt redde for islam, som de gjør til en kjent og kjær stråmann som man i sin opprinnelige lidenskap og inderlighet tilpasser eget sinn og til selvhøytidelig og selvbeleilig forsvar for egent stupiditet og elendighet. Kontorsjefen er da som regel fullstendig gudløs. Men han fortsetter å forsvare trosfrihet som en slag asset eller negativ asset (en materiell eller rent timelig taps- eller ikke-faktor), fordi islam jo ikke kan abandoneres, slik man kan gjøre med et konkursbo, og slik stryke islam fra alle regnskaper.

En gudløs vil imidlertid aldri kunne forstå en sant gudstroende på en adekvat eller dypere måte, hvis da dybder fins lenger – det kan betviles,  - uansett hvilken gud det dreier seg om. Her dreier det seg om Allah og Allah er noe annet en steinstatuer eller bare en livskraft i universet, slik stoikerne i sin tid gikk ut fra.  

Der verden ses ut fra kontorpultens og regnskapenes rekkevidde og perspektiv, der blir det irrelevant og likegyldig å ta med Allah som en virkelig gud i regnskapet. Islam blir da redusert til en kategori i regnskapet, et spørsmål om debet og kredit. Det er da det selvfølgeligste av verden å sette denne kategorien opp som likeverdig med alle andre konti. Det som angår en blir da ikke innholdet, men selve tallet, eller størrelsen, det rent kvantifiserbare. Islam blir da fratatt enhver «metafysikk» og i prinsippet enhver tro. Troen blir da tatt for å være en slags midlertidig overlevelsesstrategi, en faktor som enten kan støtte eller undergrave ulike grupper, familier stammer eller populasjoner – som alle er under flux, dvs man antar at de kan endres til det bedre, slik verden til enhver tid og ut fra hvordan hver enkelt person oppfatte det hele, sett fra kontorstolen. Det sier seg selv at et slikt snevert perspektiv nekter å ta personenes eksistensielle dybdedimensjon i betraktning; det sier seg da selv at personene – de som ikke er gudløse - føler seg tråkket på og som gjenstander brukt i et større spill; fanget i de som trekker i trådenes spill. Reaksjonen er forståelig: Man vil ikke la seg bruke eller blir manipulert og dette går på æren og troen løs, - et perspektiv den perspektivløse kontorist ikke har øye for. Han gjør seg blind og forsterker da inntrykket av sterk nedlatenhet, intoleranse, bigotteri, biaseri and you name it- fiendtlighet med hensikt å herse, krenke og hate. Hykler og fordomsfull – det blir da klengenavn og «jødestjerne» på de såkalt islamofobe. De må avskaffes eller ryddes av veien. Her fins ingen undertrykkelse, nei, tror de, bare frihet for de gode og servilt betinget korrekt emosjonelle, fra plagsomhet og hår i suppa.

Det fins ingen annen utvei; kontoristen må fjernes, det nytter ikke lenger å snakke med ham (sier den gudstroende). Riktig nok støtter kontoristen min trosfrihet, både med storstilt og svært dyr humanitær hjelpsomhet og allslags finanser og finansieringer, men det hjelper ikke stort hvis han betrakter meg og min gud som faktisk ikkeeksisterende.

Kontoristen blir nå plutselig ansett for å lide av hovmod, den største syn, og utakknemlighet, en synd som er nesten like dyp og stor. Nå er det kontoristen som får terroristens oppmerksomhet. Og resultat ser man nå i Afghanistan. Resultatet av at man har tvunget ikke bare islam og Allah under radaren, og forvist ham fra våre hjerter, på sett og vis, men også Gud, dvs den judeokristne Gud. Begge disse gudene er x-faktorer, de eksiterer ikke engang «by default». I seg selv et tragisk prosjekt og en strategi som ikke vil fungere – det har jo nettopp vist seg i Afghanistan med en klarhet til overmål.

Ikke rart de at resultatet står i direkte forhold til dette fraværet, denne unnlatelsen. Der tilværelsens fundament og sanne konstitusjon i en sivilisasjon regnes for intet, der forintes snart sivilisasjonen selv, ja, den tilintetgjør seg selv, innenfra. Den undergraver seg selv, den råtner i sine grunnvoller og innvoller. Og da ser man heller ikke hva man får, nettopp fordi man ikke ser hva man har eller har hatt og der fins det heller intet om restitusjon.

Etter Afghanistan burde man flykte fra kontorpulten ut i det fir og klare dagslys. I stedet tar man med seg pulten ut og setter seg under et tre, eller på en gren, med pulten på ryggen, som man begynner å sage av fordi det føles mer servilt betinget emosjonelt korrekt enn bare å sitte og sage uten munn og mæle, uten håp og fremtid overhodet.  Man tror dessuten at når man har saget av den laveste grenen, så er redningen å flytte en gren opp. Treet står jo fortsatt. På de neste øverste grenene begynner kontorpulten å bli for ting. Grenen brekker og Taliban overtar.

Snar ligger øksen ved roten – og de gudløse roper amen og halleluja, eller begynner å be 17 ganger på en matte om en nåde fra Allah og hans profet, slik alle fromme muslimer blir kommandert til å gjøre. Og da har sivilisasjonen råtnet på rot. Vi har da ikke bare passert begynnelsen på slutten, men også slutten på begynnelsen. For Allah står til evig tid. Han har sine høyst egne regnskaper og det finnes ikke lenger noen x-faktorer, noe skjult regnskap og ingen regnskapsfører i de hellig gudløses samfunn av takknemlig hellige, takknemlige fordi de kanskje blir spart. 

Sagt på en annen synonym eller analog måte:

Der man kategoriserer religion – og det seriøs og personlig nødvendige gudsforhold  - der reduserer man selvsagt troen til en postering i kontorregnskapet, i anti-essensialiseringens navn. Da essensialiserer man troen og religionen inn i en ikke-kategori som like fullt er en kategori og en essensialisering – per in curvitas se, hvor man gjør seg  essensielt og varig og uten «parole» til fullkomment innkrøkt i seg selv. Sørgelig nok, og riktig nok bare mulig for den gudløse, som ikke makter å slutte med å leke kontor. Den som vil avessensialisere, essensialiserer en kimær og skaper seg en stråmann, et ånd han ikke kan få tilbake på flasken. En Pandoras ekse, uløst ikke av vanvare, men fordi man i sin prektighet ikke trodde man selv kunne utsettes for fare.  

Det er dette som skjer når man nøder seg til å holde gud utenfor regnskapet og derfor ikke makter å relatere seg til Gud som Gud og virkelig virkelighet, som reell kraft og reelt håp, og til Kjærlighet, som er Gud, og ikke en kontorpult hvor ingen kjærlighet fins overhodet.

En kontorpultsliter som sitter og breier seg selvhøytidelig på sin svingstol, og som har gjort til dette til en livsstil, har gravd seg inn i dypere hengemyr enn bare en dårlig vane; han har samtidig gjort tro og religion til en irrelevant sekkepost og ser ikke at nissen flytter med på lasset; problemet er dermed ute av syne, ute av sinn. Hvilket er en illusjon. Noen elsker selvsagt å leve på illusjoner.

Og det fins en hel hær av dem, kontorpultsliterne som dermed har gjort det til en livsoppgave å leke kontor. Denne hærer makter selvsagt ikke å se at det er forskjell på religioner og at religion og tro dreier seg om de dypeste og mest avgjørende ting i livet, og til sine «ultimate concerns», som Tillich snakker om.

Der trosfriheten gjøres til en post eller postering, eller en boble eller en bås eller en kategori uten hjemstavn i kontorpultregnskapet, eksistensielt, der vil den sterkeste vinne, dvs den som har størst volds- og disiplins-potensiale, og der blir da kontorpultsliterne og «de gode» plutselig gjenstand for det prinsippet de i utgangspunktet trodde de kunne unnfly, nemlig det prinsippet alle demokratisk innstilte mennesker og demokratiet selv burde frykte mest av alt, nemlig det prinsipp eller den mekanisme som da blir umulig å erstatte og som overlater oss fullstendig i kaoset og voldens prinsipp om at «might makes right».  

Når så kristne mener at islamkritikk er farligere enn islamisme (islam), da er man på villspor. Når man i sterke ordelag i tillegg retter sterkere og mer systematisk og harm kritikk mot hindu-nasjonalister enn mot islamister i India, og der man uten forbehold støtter islamismen i f eks Kina mot kinesiske myndigheter, - der har man en ikke-kristendom som ikke vet hvor den kommer fra, hva den og meningen med livet er og hvor den skal. Da har man faktisk sagt at «du» faktisk er bedre enn «vi», at islam i sin ontologiske essens faktisk er bedre og mer høyverdig og mer beskyttelsesverdig enn  kristendommen i seg selv. Da har man ikke bare stilt alle religioner og troer likt i forhold til trosfriheten, men overlatt «utviklingen» og «avviklingen» til islam, en gudstro som da på sikt å være premissleverandør og sette alle agendaer en gang for alle og i ett og alt. Da har man allerede underlagt seg og gjort seg til talsmann for et totalitært regime og ikke et demokratisk system. Men man vil ikke skjønne det. Man vil tvilholde på sin relativisme, en svært opportun, men likevel utrolig lett gjennomskuelig, strategi som innbyr til hypermagi og servilitet og kronisk tigging om å bli oppfattet som mest mulig snill, empatisk, sympatisk eller solidarisk eller gud vet hva.  Og som om alt dette var en dyd. Man mater krokodillen i det håp at den vil spise en selv sist og vil at alle følger samme eksempel, ja, og ikke bare vil: Alle andre skal tvinges til det, og tragisk nok da med islam som hjelp og støtte.  

Jeg kunne nå legge ut linker til en rekke artikler om dette tidligere på bloggen, men orker ikke, rett og slett, for jeg må begynne å innse at det like vel ikke nytter. «De gode», nærmest naturgitt servilt betinget emosjonelt korrekte, har vunnet, de samme kreftene og den samme uforstand som nå måtte gi tapt i Afghanistan. Så utrolig og irrasjonelt dette nå enn måtte være.

https://resett.no/2021/08/21/la-oss-kritisere-tankegodset-bak-taliban/

https://resett.no/2021/08/21/det-er-ikke-bare-sivilistene-i-norge-som-er-naive-og-hjelpelose/

https://resett.no/2021/08/14/islam-vant-i-afghanistan/