torsdag 1. juli 2021

Lotusen, jussen, troen og - det gudddommelige fravær. Et grafisk holo-diagram

 


 Kommentar: Over et diagram eller en grafisk fremstilling av det jeg mener er presserende for vår kulturelle situasjon av i dag å være klar over og ta i betrakning. Vi står i dag med begge beina i en kulturell emotivisme verden ikke har sett før, - spesielt for Vestens vedkommende - et paradigme som bestemmer nesten alt hva vi skal tenke, se, føle og emovere. Disse kategoriene dikterer alle våre holdninger og alle våre politiske og kulturlelle tanker og valg i dag. De befinner seg som lotuser i et svært gjørmebad de færreste forstår at de er omgitt av og diktert av, og ernært av, for å kunne overleve, tror man.

Jeg har skrvet mye om dette her på bloggen og må i denne omgang bare vise til tidligere posteringer som omhandler emnet, perspekrivet og - fokuset. De fleste som har lest litt av hva jeg har skrevet om dette, vil med letthet forstå hva jeg mener med digrammet. De vil umiddelbart se tegningen og forstå poengene - og tegnene i tiden, sett ut fra disse basisfakta diagrammet berører.

For andre kan det i seg selv, slik det står, og uten yttreligere forklaring enn det som gis her, gi grunn til ikke så få ettertanker og ikke så få bekymringer, rasjonelt begrunnet bekymringer, det som av onde tunger tvangsnevrotisk må kalles "islamofobi", en betgnelsen som røper brukerens egen reelle fobi, og en tilstand som da ikke kan vedgås, innsees eller bearbeides, fordi man må tvilholder på "tilstanden", et fenomen som kan dras rett ut fra læreboken og subsumeres under rasjonalisering og fortrengning, (uten tilløp til annet enn emo-egosentrert sublimering, forsterket med en slags tillært og tilnærmet maligent narsissime).  

Under ser vi en nydelig blomst hvor emosjonene fryder seg og lever i nesten overjordisk harmoni og skjønnhet med hverandre, dog med visse "kontradiktoriske" eller for så vidt paradoksale eller spenningsfylte fargevalører, som samlet forteller oss noe om intensitet, kulde og varme, mørkere og lysere, alt etter som. 

Blomsten kan nesten illustrere en pluralistisk idyll og uttrykker en fantastisk virkelighet vi mennsker skal emlurere, idet figuren ser så enkel ut og så lett å etterligne. Den gir i seg selv en god følelse, den gir på en måte et håp om uskyldsrenehet, den gir en smak av paradis. Den forteller: Slik er vi, se hvor vakre vi er, se hvor vi er å vei - alt er mulig. Men hvor er realiteten av "det onde"?

Bør vi ikke se det, og rette oss inn etter "det" - løsningen, altså - før vi havner i lotusens næringsmiljø, som alle vet er den gjørme, som den selv suger næring av. 

Legg merke til av fraværet av juss og religion i figuren. Farværet viser, slik jeg ser det, at blomsten appellerer til drømmene om evig fred og fordragelighet, - og hvor shangri la overdøver et halleluja -  mer enn til realisme og den erkjennelse at veien frem må gå via juss og religion - rett forstått - og ikke via "rene" emosjoner og (felles) emosjoner som eneste kriterium og bevis på at vi som mennskehet i det hele tatt eksisterer, hører sammen og vil finne samme i det nye fullstendig umulige "servilt betingede emosjonelle paradis", - og det stedet vi alle er på vei, hvis ikke kulturen gjennomskuer seg selv og "omvender" seg i tide.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar