Avisen Dagen og det banale

Hvordan kan man beskrive og forholde seg til «et null”? Vel, det er lettere sagt enn gjort. Men man kan lett si at uten nullene, var ikke «det foreliggende» eller det eksiterende gitt, sånn uten videre.  

Men man bør ta seg i vare: Nullene kan lett dulle en inn i vrangforestillinger om deres egen fortreffelighet.

Å gripe fatt i noe kjedelig, kan være en kjedelig oppgave. Det kan vise seg at man selv er kjedelig, ja, til og med kjedeligere enn det kjedelige man har begitt seg inn på og nå engang der og da forholder seg til, på en måte.

Men man kan også få noe ut av å ta for seg det kjedelige. Dessuten: Det kjedelige kan fortone seg både som betydningsløst, og som uttrykk for eller et symptom på «det banale».

Det kommer an på fra hvilket utkikkspunkt man ser menneskene og tingene på. Man kan se dem ovenfra, undenfra og midten- eller sidenfra. Ser man tingene tilstrekkelig langt utenfra, har man sikret seg mot angrep og kritikk, fordi man jo forutsetter seg å være både tilnærmet perfekt og nødvendig for å holde kosmos og tingene i balanse og på rett plass, alt hver for seg.

Det virkelig banale fremkommer når tingene samtid ses ovenfra og nedenfra, ved at det banale da med stor iver og stor selvtilfredshet ser tingene midtenfra, dvs tilsynelatende ensidig fra tilskuerens side, og hvor det banale da virkelig tror at det faktisk er mer deltaker enn tilskuer. Det banale vil da tillegge seg meget stor betydning og viktighet. Noe som det riktig nok kan være vanskelig å gjøre komikk av, fordi jo ingen var villig til å ta poenget, som var at man kan bli fortvilt over at det banale så lenge og grundig jo får boltre seg i billig og banal godhet.

Det kan da  – på den annen side - oppstå snodige og uforutsette problemer og virkeligheten kan plutselig en dag begynne å slå tilbake på en måte som kan få en til å tro at «Det er for sent nå – har vi kanskje ikke gjort vårt?».

For sent å gjøre noe, for sent å si noe, for sent å mene noe og for sent til å ta et standpunkt og for sent til å være noe og stå for noe nå. For det banale er det aldri for sent. Alt håp er med andre ord ute. Og det finnes så hverken problemer eller utfordringer å takle. Det gjelder nå bare å tilpasse seg og underkaste seg så godt det lar seg gjøre og så langt det naturlig behov for opportunisme og det kjedelige behov for å servilere seg nå blir til et kunststykke av høyeste klasse og til en dyd, som kan sikre en et evig banalt bliv, på en måte.

Og da hjelper det ikke lenger å komme med banale unnskyldninger eller kritikk i ettertid.

I grunnen er det dette et par artikler i avisen Dagen tok for seg mandag denne uken. Jeg tillater meg å gjengi artiklene en del forkortet og sammenfattet, fordi det ellers kan bli litt for mye banalt og kjedelig her. Jeg ser det utenfra. Men jeg håper jeg kan få frem et poeng som ikke er så kjedelig og banalt, for en som kan le av alt dette, selv om det langt fra er lett og nærmest en uoverkommelig oppgave å få noen til å le, - hjertelig, i hvert fall - rett og slett fordi man her omgir seg med et så massivt oppbud av brynjer og skjold, i form av plattheter og godhetsgeneraliseringer, at noe må være virkelig galt fatt og derfor sterkt bekymringsverdig – fordi det egentlig burde angå fler og fordi det står så mye på spill, og fordi «de gode» som her er på ferde jo må antas å være svært så selvhøytidelige når det kommer til å føle seg personlig krenket, eller det motsatte. De lider for alt det jeg vet av grunnleggende feighet og barnslig menneskefrykt. Vi må bare erkjenne: Jo mer banalt virkeligheten beskrives, jo mer banal blir den. Og jo mer banal blir den som beskriver.

Hvem har så definisjonsmakten? Hvem kan så ha den største interessen?

Jeg må dog få presisert: Det banale består ikke av grunnleggende ødeleggelsestrang. Det banale har ingenting spesielt med viktige ting å gjøre, det har med å følge «ordre» å gjøre, følge de servilt betingede korrekte emosjoner å gjøre, pluss feighet og stor usikkerhet på hvem man er og hvor man står, å gjøre. Det har egentlig med nihilisme å gjøre.  Det har noe med å bli (mentalt eller underbevisst) dikterte til å gjøre noe, samtidig som man ønsker og har et stort behov for å unngå å slippe å tenke over konsekvensene av hva det banale kan gjøre ikke bare med den banale, men også med de banaliserte, eller de man vil ha banalisert, dvs infantilisert, å gjøre.

Det kan ha noe med manglende oppfatning av de virkelige ansvarsforholdene å gjøre. Det kan skyldtes en sviktende evne til å tenke, en tankegang og en holdning som er vanlig for en skremmende stor del av en normalbefolkning, skal vi tro hva noen svært så lærde folk blant oss sier. Man kan, med andre ord, ikke håpe på å løse floker eller problemer kun ved på skarve måte å beskrive flokene og problemene, sett ovenfra og ned, på sin egen banale måte, slik det banale har for vane å gjøre. Hvis man holder seg isolert kun til dette, vil man dessverre ikke bare passivisere seg selv og andre, men også nøytralisere seg selv og andre, folk som kanskje ville ha et annet ord med i laget, men som mistet lysten til nettopp å befatte seg med det banale, fordi det var så til de grader utilnærmelig og selvhøytidelig at det halve kunne være nok.

Og det er nok her problemet stikker.

 

Utgangspunktet for følgende leder i Dagen og en artikkel av redaktør Tarjei Gilje i Dagen var følgende:

Til deg som lever i en lukket menighet: Negativ sosial kontroll angår oss alle. Det går ofte ut over unge kvinner i konservative muslimske miljøer, men det berører også mange mennesker i andre grupper. NRK Brennpunkts «Guds utvalde», har gitt oss et innblikk i hva som foregår blant annet i Jehovas Vitner. (Skrev Mari Holm Lønseth i Dagen torsdag sist uke). …

Redaktør Gilje:

… menighetsrådenes viktige bidrag i utviklingen ble av kirken belyst …  hvordan de ut fra hver sine roller kan bidra til at flere får et forhold til kirken og kristen tro.

Men hvem er egentlig kirken? Hvem skal ha definisjonsrett? … det som i dag kan virke selvsagt har vært gjenstand for mange kamper. … det er ikke gitt hvordan det kirkelige demokratiet kan eller bør fungere best mulig.

… Både politikere og geistlige har … nølt med å gi fra seg makt. Fra politisk hold fryktet man ikke minst at en konservativ kjerne i Den norske kirke ville utvikle den i en slik retning at mange kunne kjenne seg fremmedgjort.

 … Hvem er det som vet best hva kirken bør stå for, og hva den bør bruke kreftene sine på?

Under frokostseminaret torsdag … Hva slags kriterier skulle legges til grunn for utvelgelsen av medlemmer? Og hvem skulle ha stemmerett?

… For Åpen folkekirke har koblingen mot offentlige valg vært … avgjørende. … der er lettere å mobilisere flere kirkemedlemmer som ikke går til gudstjeneste hver søndag. … Egil Morland har understreket … «Det er berre ei slik ordning som held liv i organisasjonen, og som kan gje den både politisk og kyrkjeleg legitimitet.» … «valdeltakinga vart låg, det vil seie berre nær 100 prosent av gudstenestedeltakarane, og derfor stempla som «udemokratisk».

Kari Kvikne … la vekt på at hun ønsket å tilhøre en «åpen og inkluderende» kirke. … hvilke spørsmål … avgjør hvorvidt kirken er åpen og inkluderende? Men det er antakelig ingen i Den norske kirke som ønsker at den skal være lukket og ekskluderende …  hvem som skal ha definisjonsrett.

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum pekte på «det myndige lekfolk». … På den annen side er heller ikke «det myndige lekfolket» uten videre en helt entydig størrelse.

Fra et teologisk ståsted … naturlig å tenke at gudstjenesten er utgangspunktet for kirkelige valg. … Fra et folkekirkelig ståsted er ikke dette like opplagt.

… det er ikke opplagt at Hans Nielsen Hauge ville ha applaudert denne ordningen. Nå er spørsmålet om det er noen som vil, og som har kraft til, å innta den rollen Hauge og hans etterfølgere selv tok i sin tid. (071220 Dagen, kommentar Tarjei Gilje, redaktør i Dagen).

Så til «Leder»:

Når vi frykter det ukjente, (man 07. des. 2020, kl. 09:18 - man 07. des. 2020, kl. 09:18):

Det er nødvendig å huske at sektlignende trekk ikke er forbeholdt religiøse miljø. Slike mekanismer kan oppstå i alle slags sammenhenger …

Forrige uke publiserte vi et leserinnlegg fra stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (H) med overskriften «Til deg som lever i en lukket menighet … «.

Hun henvendte seg til dem som befinner seg på innsiden av et usunt miljø, og pekte på flere av mulighetene som finnes for dem som søker hjelp. … For dem som er på innsiden kan det være en lang vei til erkjennelsen av at det miljøet man tilhører, faktisk har alvorlige dysfunksjonelle trekk.

… konsekvensene ved å bryte ut kan i seg selv synes så store at man skyver det eventuelle bruddet foran seg.

… utfordringene også være betydelige. … å argumentere saklig og tydelig ikke nødvendigvis fører frem …

Dermed kan de kritiske spørsmålene se ut til å ha motsatt virkning av det man ønsket seg …

… det å se på dette fra utsiden i seg selv være smertefullt.

Det finnes flere kompetansemiljøer som kan gi gode råd … det er av stor verdi å lytte til dem som har kompetanse.

Det intuitive kan noen ganger være å si nøyaktig hva man mener …

Ordet «sekt» er stigmatiserende …

… det er en vanlig menneskelig refleks å frykte det ukjente. Da kan sektbetegnelsen være fristende å ty til, … 

… omgivelsene skylder …  å dyrke fakta fremfor fordommer og ikke benytte alvorlige betegnelser der de ikke er berettiget.

Det er alvorlig fare på ferde hvis også kristne ledere blir mer opptatt av å beskytte det bestående enn av å bidra til sunnhet og sannhet.

Derfor må alle … bidra til mest mulig åpenhet … hvor det er lov å …  være ærlig.

… Et miljø som avskjærer seg fra offentlighetens innsyn, har pådratt seg en betydelig risiko.

… sektlignende trekk ikke er forbeholdt religiøse miljø. Slike mekanismer kan oppstå i alle slags sammenhenger. … Sekteriske konflikter handler mer om menneskelige mekanismer enn om teologi.

Derfor må det være et felles ansvar å bidra til at sannheten får best mulige kår, slik at ulike fellesskap bidrar til å løfte mennesker opp fremfor å trykke dem ned

Leder i Dagen 071220