8 Syndene og synden i kristendom og islam

Noen flere eksempler fra den judeokristne verden om hvordan man har tenkt om Gud og det onde og synden:

Nicolas Malebranche (1638 – 1715):

Man kan ikke akseptere kontinuerlig skapelse uten å godta okkasjonalisme. Gud tillater ikke bare en tings kontinuerlige eksistens – det ville bety uavhengighet av Gud. Gud vil heller aktivt tingen slik at den – f eks en biljardkule – er avhengig av Gud. Og slik skaper Gud kulen kontinuerlig. Gud må da også ville at kulen eksisterer på et bestemt sted, og hvis den er i bevegelse, på samme sted til forskjellig tid. Gud bestemmer begge deler. Men hva da med skapte tings evne til å forårsake noe? Tenk hvis en million kuler kolliderer?

Gravitasjonskraften forårsaker ikke eplet til å falle, men Gud skaper det på ulike steder til ulike tider! Bevegelsen til eplet som faller er en occasjon for Gud til å få eplet til å falle. Skapte ting forårsaker intet. Gud skaper kontinuerlig.

Filosofen Avicenna sier: Den første hendelsen tvang den andre til å skje og den garanterte det; den første er umulig uten den andre og det er nødvendig.

Men: Det er vitterlig mulig for noe å eksistere uten at de normale konsekvenser følger: Man tenner en fyrstikk og forventer en flamme, men Gud kan – iflge Gahzali -  overskride årsaksrekken. Du vil bevege armen, og normalt beveger den seg, men ikke med nødvendighet. Og bare Gud forårsaker med nødvendighet – pga Hans overskridende allmakt.

Men er ikke da Gud avhengig av årsaksforholdet, når man f eks tenner en fystikk?

Malebrance mener at Gud har valgt å ville den best tenkelige verden sett i det store og hele perspektiv og en slik verden vil kunne innbefatte allslags vondt og utilstrekkeligheter forårsaket av naturens lover. Å forlange av Gud at Han forandrer på dette betyr å kreve av et uendelig perfekt vesen, Gud, ville gå frem på en imperfekt måte.

Men: Valgte – eller skapte - virkelig Gud den beste verden? Og foretrekker vi ikke faktisk en verden med mulighet for det onde – eller ondt, i sin alminnelighet, fremfor det motsatte? Dette forutsetter i alle fall en Frelser!

Alternativet til occasjonalisme er interaksjonisme: Skapte ting kan forårsake hverandre. Og dessuten:
Hvis vår vilje, som mennesker, og som skapt i Guds bilde, ikke hadde noen analogi til Gud, og var helt impotent, ville vi ikke kunne si at vi var skapt i Hans bilde. Vi kunne da kanskje med rette si at vi var verdiløse som skapninger og verden ville ikke være til å forstå.

Occasjonalismen forutsetter ny skapelse fra begynnelsen av hvert øyeblikk ved supranatural inngripen, noe filosofen G. W. Leibniz (1646 – 1716) ikke syntes noe om. Han trekker frem et eksempel med to helt like klokker som man trekker opp og som man lar går hver for seg. Begge viser riktig tid til enhver tid og følger sitt innebygde program som utløser en egen indre årsaksrekke, men det fins ingen gjensidig årsaksrelasjon mellom disse klokkene. De går parallelt. Slik har også Gud skapt hvert enkelt menneske, med hver sin indre mekanikk innebygget, klar til å «vikle seg ut» på egen premisser.

Når du snakker til en venn oppfatter din venn din stemme; når du drar til en uvenn, vil den føle smerte; når hånden din berører en varm kokeplate, opplever du følelsen av å bli brent. Men i ingen av de ovenfor nevnte tilfelle er det den første hendelsen som forårsaker den påfølgende, fordi det er objektet selv som har sitt eget innebygde program og disse er så harmoniserte til å skje i korrelasjon og fordi de er tidsprogrammert til det. Og hva innebærer en slik oppfatning av tingene? Jo, at hvert objekt kan studeres med hensyn til å finne innebygde utløsere uavhengig av en ytre, usynlig hånds- Gud -  inngripen til enhver tid, og dette indikerer sterkt, ilfg Leibniz, at det må finnes en Gud som utgangspunkt for det hele. Eksistensen av det onde eller det som er vondt kan ikke danne grunnlag for å trekke den konklusjon at Gud ikke eksisterer. Det fins en pre-etablert harmoni i og mellom alt.

Men hvis du slår en hund og hunden føler smerte, er da smerten programmert til å oppstå på forhånd, siden årsakssammenhengen bare er tilsynelatende etter Leibnizs oppfatning? Dette er sannelig umulig å forstå. Leibniz mener derfor at occasjonalismen medfører for mange mirakler, at de blir for ordinære.

Men heller ikke dette kan være et tilstrekkelig svar. Mirakler defineres jo som høyst ekstraordinære inngripen, og det er slike vanlige folk i dag oppfatter det hele. Men grunnen til at vi har denne oppfatning, kan nettopp være at kristne tenkere i den judeokristne kontekst og tenkere som Leibniz har bidratt til å oppdra oss til å se verden og mennesket og Gud på denne måten.

(Ovenstående er skrevet på inspirasjon fra Andre Pessin: The God Question).

Et forsøk på å belyse visse vesensforskjeller mellom en kaprisiøs, monadisk gud og Gud, hvis vilje er paktsbegrenset, og som er Logos, dvs fornuft, - eller fornuften selv - , orden, kjærlighet, intelligens og Person i evig relasjon:

Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80 Bibelen svarer på spørsmål som bare Gud kan svare på, som f eks at det eksisterer orden i universet, Apgj 14. 15 og Åpenb 4. 11, og på menneskets verdighet og dette å være til og skapt som person, 1 Mos 5. 1 og 9. 6, på fornuftens og kunnskapens opphav i Guds ”sinn”, Job 28. 28, Salme 111.10 og James 1. 5, realiteten av lidelse og det onde, 1. Mos 3. 1 – 24, Rom 5. 12, 17, 8. 20 – 22, menneskets iboende samvittighetsbevissthet og moralske bevissthet og på grunnen til at mennesket ikke kan finne noen endelig tilfredsstillelse utenom i Gud, Salme 16. 11, Ecclesiastes 2. 25 – 26 og Timoteus 6. 17. Bare Bibelen gir oss troverdige svar på livets dypeste spørsmål. Skriftens Gud, Salme 19. 7-14 er også universets Gud, Salme 19. 1-6.

Elwell: s 510 Gud relaterer seg til mennesket i et paktsperspektiv, dvs i et ordnet eller kommandert forhold mellom de ulike deler eller partnere (deltakere?), 1. Mos 6. 18 og 1 Sam 20. 8. Gud vil sørge for å sikre menneskelig felleskap, Mik 6. 8.

Det gode er imidlertid kun mulig ved hjelp av Guds nåde, siden ingen gjør godt, men ondt kontinuerlig, Rom 3. 12. Jesus sier at mennesket må bli gjort godt for å kunne produsere godt, Matt 12. 33 – 35.

Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap:

Universet foreligger som en objektiv eller ontologisk god, verdig og vakker virkelighet utenfor Gud, skaperen, og med innebygde lover og regelmessigheter i en samlet og forutsigbar orden, som vi kan bruke vår fornuft til å arbeide i, avdekke eller forske i og forvalte og arbeide i, siden Gud skapte oss i sitt treenige bilde og i sin treenige likhet for å kunne kjenne og relatere til Ham, og derfor til oss selv, (i alle fall så langt og til nå):

Salme 19. 1-4, 1. Mosebok 1.1, 1. 26-28 og Joh 1.1

Universet i seg selv er derfor ikke guddommelig eller identisk med Gud, som er en Person, og heller ikke farlig eller truende i prinsipiell forstand, og det kan derfor heller ikke tilbes. Dette åpner for eksperimenter og empirisk forskning basert på visse konstante eller aprioriske logiske førsteprinsipper eller teoremer og metoder. Det er en integrert del av Guds lov at vi er satt i stand til å drive med vitenskap i og med at vi forventes å være ærlige, ha integritet, ydmykhet, mot og flid: 2. Mosebok 20. 1-17

I islam, derimot, er mennesket ikke skapt i Guds bilde (og likhet) og Allah kan derfor i prinsippet ikke kjennes verken personlig eller i form av kunnskap eller i form av evidentielle slutninger, noe som forutsetter kontinuitet eller konstans. Skapningen kontrolleres og opprettholdes i islam av Allah fra øyeblikk til øyeblikk vilkårlig i kraft av hans vilje, som når som helst kan forandres, hvis så Allah måtte ville. Grunnleggende forutsetninger for vitenskapelig arbeide er dermed fraværende eller i hvert fall ikke tilstrekkelige til at slikt arbeid kan prioriteres eller verdsettes fremfor rituelle bestemmelser og lydighet imot Allahs forordninger. Allah kan ikke reduseres til noen form for rasjonalitet idet dette ville begrense Allah’s vilje og hans ære. Dette åpner igjen lett for en magisk, panteistisk og animistisk verdensforståelse, hvilket gjenspeiler seg innen islam den dag i dag.  (Fritt etter Kenneth Samples i hans Without a Doubt og i Douglas Groothuis  s 102 noe tillempet).

Spencer, i Islam Unveiled s 126: Koranen sier at jødene sier at Guds hånd er bundet, sure 5. 64 (eller mulig sure 5. 164). Dette kan bety at Gud faktisk velger å opprettholde eller holde seg til de lover Han skapte og dette blir så grunnlaget for senere og moderne vitenskap.

Aquinas: Gud kan ikke bryte formalprinsippene for tingene, som f eks at alle rette linjer som tegnes fra sirkelens omkrets mot sentrum må være like lange …

s 127: Jaki: Det var Ghazali som avskrev naturlovene som blasfemiske og irrasjonelle …

s 128: Mer enn 200 år etter at Den Blå Moske ble konstruert, kunne ikke muslimske arkitekter kalkulere lateraltrykket for kurver og heller ikke forstå hvorfor «the catenacy curve», som brukes ved skipsbygging også kunne brukes ved konstruksjon av «cupolas». A propos: Vesten var flere hundre år før ute enn muslimene til å oppdage blyets skadevirkninger.

Spencer, i Religion of Peace s 154/155: Sure 21. 63 – Allah kan ikke begrenses; han er ikke bundet til å styre universet i samsvar med konsistente og observerbare lover. Rodney Stark: Allah blir ikke presentert som en lovlydig skaper, men betraktet som ekstremt aktiv og som den som inngriper i verdens anliggender slik han vil (deems appropriate). Moses Maimonides: «… fornuften tilsier at en eksisterende ting kan være forskjellige både i form og posisjon fra hva og hvor den virkelig er: Ild forsårsaker varme, vann forårsaker kjølighet, i henhold til en viss vane(tenkning), men det strider ikke mot fornuften at det skal kunne forekomme avvik, alik at ild skal kunne forårsake kulde».

s 156: Stark om slaget ved Lepanto, som de vestlige allierte vant over muslimene den 7. 10 1571: Bibelen forutsetter at Guds lover for skapningen er naturlige lover og Gud forutsettes å være like perfekt som Hans håndarbeide som fungerer etter ubrytelige prinsipper.

s 173: Roger Scruton: Samvittighetsfrihet krever et sekulært styresett. Pave Gelasius på 400-tallet gjorde skillet mellom kirke og stat til ortodox doktrine. Biskop St. Optatus av Milevis er den første kristne forfatter som bryter med den oppfatning at den kristne frihet er fristilt fra Moseloven. Han rettferdiggjør statens inngripen mot dissentere. I 1252 tillater Innocens den 4 tortur.

Reilly, i Closing of the muslims Mind s 58: Konsekvensen av å se Gud som ren vilje hindrer demokratisk utvikling. Det metafysiske fundamentet for naturlovene la ikke bare grunnlaget for moderne vitenskap, men ble i tilleggselve basisen for konstitusjonelle styresett.

s 136: Sharia innholder intet konsept om «borgerskap», for hvilket det ikke finnes nor ord for på arabisk.

s 138: «Mennesket er ganske enkelt ikk i stand til å tilegne seg attributter som egen evne til å velge eller se seg selv som et individ med rettigheter og mulighet for autonome handlinger uten referanse til kilden, namlig Allah» (Ali Allawi). Reilly: Kraft til å velge anses ikke som nedlagt i menneskets natur. Men hvis ikke rettigheter er egentlige og uavhendelige, så kan ikke demokratiet danne en moralsk basis for styresettet.

s 140: Bare fornuften er ikke-sekterisk. I det øyeblikk makt blir det ledende prinsipp, blir bruk av vold den eneste vei som står åpen og dette bygger igjen på prinsippet om «viljens primat».

Spencer i Infidels Guide s 90-91: Den første medisinske håndbok ble skrevet av en kristen prest og oversatt til arabisk av en jødisk lege i 683 e Kr. Det første hospitalet i Bagdad ble bygget av en nestoriansk kristen. Det første universitetet var Den assyriske skole i Nisivis og ikke alAzhar i Kairo. Klippemoskeen ble kopiert etter en byzantisk modell. Astrolaben ble konstruert lenge før Muhammeds tid.

Al Ghazali benekter eksistensen av en naturlig lov og kaller ideen om den blasfemisk og en benektelse av allah’s frihet eller ubundethet. Allah’s vilje kontrollerer alt.

Rodney Stark i For the Glory of God s 156/157:

«Det synes å være klart at gjenoppdagelsen av gresk visdom ikke førte Europa tilbake til det vitenskapelig sporet. Sett i lys av den påvirkning grekernes lærdom hadde på grekerne, romerne og muslimene, ser det ut for at denne lærdom ikke var tilgjengelig før etteat de kristne lærde hadde etabert en uavhengig intelektuell basis og dette viser seg i at når de først fikk kontakt med de gamle greske verkene og muslimenes «bearbeiding» av dem, så kunne de på helt selvstandig grunnlag begynne å motsi eller argumentere mot dem … det var i eksplitsitt opposisjon til Aristoteles, Platon og de andre at de middelalderske lærde som Albertus, Ocham, Buridan og Oresme utviklet sitt fokus mot vitenskapen. … det Descartes, Galileo og Keppler erkjente var at de virkelig trodde på en skapergud hvis skapelse inkorporerte rasjonelle lover som ventet på å bli oppdaget».

Stark gjør på s 287 oppmerksom på et faktum som forhindret at muslimer skulle anse seg for påvirket av magi og heksekunster. Muslimer tror nemlig at de ved å fremsi de siste setningene i Koranen etter de fem obligatoriske og daglige bønnene vil være beskyttet mot alle onde krefter. «This is the final and fatal irony about europeen witch-huntes. They were the result of reason and logic applied to false premise».

Dr. Henry Morris i The long War Against God s 305: Stanley Jaki, en ungarsk benediktinerprest og professor i vitenskapshistorie, siterer Salme 136. 4-9 som en illustrasjon på guds kreative design og kontroll over himmel og jord: Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at den faste og varme tro på JHWH produserte en varm, tillitsfull og optimistisk verdsettelse av naturen som nok en gang skiller paktenes riker fra de rkene i dens omgivelser». «Hvordan kunne Vesten oppnå sitt overraskende overtak innen vitenskapene?

Jo, den gjorde det ved å ta avstand fra det fundamentalt hedenske i den greske vitenskap».

En liten oppsummering (av det viktigste) nå, fra Christian Life:

Efeserne 4. 8  : 8For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave, 9ikke av gjerninger, forat ikke nogen skal rose sig.

Nåde (grace) er Guds kjærlighet og miskunn i virksomhet. Miskunn er "negativ" og kjærlighet er "positiv" og begge betyr nåde (grace). Å vise miskunn i kjærlighet er nåde. Gud skjenket nåde i kjærlighet da Han sendte sin egen Sønn for å ta på seg våre synder på sin egen kropp.

Guds nåde gir evig frelse: Rom 8. 38 og 39. 38 For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, 39 hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Guds nåde er ubetinget

Guds nåde er tilstrekkelig: 2. Kor 12, 9 : og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig. 10Derfor er jeg vel til mote i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld; for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.

Guds nåde "diskriminerer" ikke: Åpenbaringen 22. 17  : 16 Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. 17Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!

Guds nåde rettferdiggjør: Rom 3. 23 og 24 : For det er ingen forskjell; 23alle har syndet og fattes Guds ære, 24og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, 25som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort - 26for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus. 27Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. 28For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger. 29Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers, 30så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.

Guds nåde gjør de troende til arvinger: Titus 3. 7: 4 men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene blev åpenbaret, 5frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, 6som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. 7forat vi, rettferdiggjort ved hans nåde, efter håpet skulde bli arvinger til det evige liv.

Guds nåde lærer den troende hvordan man skal leve: Titus 2. 11 : 11For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, 12idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, 13mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, 14han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

Noen greske grunnbegreper ang. synd og nåde:

Grace: charis – grunnlaget for å bli godt ansett; Fra subjektets side: en vennlig disposisjon som nåden flyter av og som viser det utvungne eller spontane og allmenne med den; den står i motsetning til gjeld; Sett fra objektets side: takknemlighetsfølelse. Objektivt sett: den åndelige (erfarte) tilstand formidlet av nåden og beviset på den i kraft av nådefulle gjerninger; summen av jordlige velsignelser; kraften bak (misjons) gjerningene; det som ønskes trosbrødrene; mottas både fra Faderen (2. Kor 1. 12) og Sønnen (Gal 1. 6); Jak 4. 6: Gud vil en større nåde ved at Den Hellige Ånd ikke snakker til fånyttes i de troende.

Mercy: eleos – den ytre manifestasjon av å ha miskunn med (pity) den som trenger og mottar den. Brukt om (en) Gud som alene forsyner alle med frelse. Når Kristus kommer vil hans flokk få miskunn (2. Tim 1, 16 og Jud 21) av Ham og Han vil at alle skal vise miskunn overfor hverandre. Miskunn er Guds gjerning som gir fred i hjertet. Den er Guds holdning til alle som har gjort opprør og som derfor vet seg i nød. "Grace" kommer før "mercy", bare de som er tilgitt kan velsignes.

eleeo  - medfølende sympati

Hilaskomai – å stifte fred, roe ned, å blidgjøre gudene, hvis medfølelse eller miskunn/nåde ikke kom uforbeholdent, men som noe man måtte vise seg fortjent til. I NT betyr dette ordet aldri å blidgjøre Gud, men "to expiate, make propitiation for" slik at offeret effektuerer miskunnigheten eller nåden: (Hebr 2. 17: For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.) Se Joh 3. 16. Men et offer er nødvendig fordi Gud er hellig og tåler ikke synd. Joh 3. 36 som viser at mennesket ikke kan finne noe offer (i, av og med seg selv): 34For han som Gud har utsendt, taler Guds ord; for Gud gir ikke Ånden efter mål. 35Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. 36Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

Oiktirmos – innlevelse i andres lidelse, medfølelse; grunnlaget som de troende skal bære frem sine legemer som levende offer på, hjellig og for Gud akseptabelt, som en fornuftig tjeneste, (Rom 12.1)

Splanchnon – lidenskap, hjertet; godhetsfølelser medfølelser.

Synd:

Lovløshet: 1 Joh 3. 4

Vantro (idet den kaller Gud løgner): 1 Joh 5. 10

Aktivt opprør mot Gud: Jes 1. 2

Passivt opprør mot Gud: Jes 1. 2

Urettferdighet: 1 Joh 5. 17

Den kjødelige fødsel produserer:

- syndig natur: Salme 51. 5

- døende (forgjengelig) natur (corruptible nature): 1 Pet 1. 23

- en gammel natur under dødsdom: Rom 6. 23

Den nye fødsel bringer, gir eller avstedkommer:

- en syndefri natur: 1 Joh 3. 09

- en natur som ikke kan synde: 1 Joh 3. 09

- en rettferdig natur: 2 Kor 5. 21

- en guddommelig natur: 2 Pet 1. 04

Guds vesen:

Gud er kjærlighet – dette er Guds natur i Hans lidenskap (compassion)

Gud er lys – Hans natur uttrykt i Hans karakter; det fins intet mørke i Ham

Gud er en fortærende ild – Hans natur eller vesen og væren som hellig

Gud er Ånd -  Hans natur i sin essens

Alt liv tilskrives Ham (John 5. 26), all kunnskap (Salme 147), all makt (Åpenb 19. 6), Han fyller hele universet med sitt nærvær (Salme 139. 7)

Historisk har kristendommen tilbudt flere måter å se forholdet mellom synden og mennesket og hvordan man kan forsone de ulike motstridende elementene.

Her er en kort oversikt over hvordan man tenkte under skolastikken i Middelalderen:

Guds frelsesplan og Kristi forsoningsverk for mennesket virkeliggjøres ut fra Guds evige rådslutning og konkretiseres ved hans predestinasjon for den som tror på Kristus og som vil frigjøres fra synden og dermed oppnå salighet og evig liv. Dette skjer ved rettferdiggjørelsen og under nådens fortsatte verk og virkning i og med mennesket. Kirken, Ordet og sakramentene er en fortsettelse av Kristi forsoningsverk.

Gratia increata, den uskapte nåde. Gratia creata er den gitte, skapte og meddelte eller inngytte  nåde som er forutsetning for mennesket frelse. Denne virker rettferdiggjørelsen og de gode gjerningene. Gratia creata innbefatter alt det som Gud skjenker for intet. Til sammen utgjør dette Gratia gratis data som er den ufortjente- for ingenting skjenkede -  nåde. Denne er så en forutsetning for mottakelsen den høyere nåde, dvs. en spirende fides informis, en forberedende anger som skjer bl a på grunn av frykt for straff, atritio, og timor servilis, en mildere for form for frykt og et ubestemt håp, spes informis, hvorunder faller vocatio, kallet via ordet eller forkynnelsen. Evangelier blir nova lex, en kraft som også i seg selv skjenkes til utførelse av det som kreves, men kraften skjenkes (først og fremst) gjennom sakramentene. Gratia gratis data henføres til alt det et menneske kan gjøre selv for å forberede seg på nådens mottakelse, fascere quod in se est. (Thomas: Mennesket kan ikke av egne krefter forberede seg for den første nådes gave, prima grtia. Fascere quod in se est bortfaller, bare gjennom praeparatio ad gratiam kan nåden fås, med nådens bistand, og gratia praeparans auxiliun gratie, men dette har ingen fortjenstekrakter og leder ikke til frelse fordi rettferdighetsgjøreslen er et helt og holdent overnaturlig verk som bar fås ved å inngjytes. Det kan skje i et øyeblikk: gratia operans; justificatio. (Augustin tenker nåden som helbredelse av menneskets skadede natur.) Tro og anger på dette stadium kan ikke rettferdiggjøre mennesket, men de gir en rimelighetsfortjenste, meritum de congruo, noe Gud belønner er at Gud gir den egentlige nåden, gratia gratum fasciens, en nåde som utvisker skylden samtidig som den tilfører menneskenaturen en høyere utrustning som er forutsetningen for å prestere de gode gjerningene som kan gi fullverdig fortjenste, meritum de condigno.

Denne nåden er en ingytt habitus og et donum habituale. Den gis ved sakramentene. Habitusen løfter mennesket til et høyere plan, altior natura, hvor mennesket gjenopprettes med donum superadditum, tilstanden før sydnefallet. Dette muliggjør en fullverdig tro, fides infusa og en ufryktsom anger i kjærlighet til Gud, contritio; timor filialis. Livet i denne viljesretning belønnes det eveige livet i herliggjørelsen, gratia glorificans.

Nåden gave betraktes som nødvendig og som et tillegg til den naturlige utrusning for å bli i stand til å nå den salige gudsbeskuelse. Nåden er en indre kraft som skjenker de overnaturlige dygdene. Når nåden samarbeider med menneskets naturlige krefter betinger dette fortjeneste, merita. Fortjenesten sikrer ikke rettferdiggjørelsen, men bistår mennesket i å beholde nåden som det trenger for å nå saligheten, beatitudo. Man kan snakke om en delvis belønning for de opparbeide fortjenester.

Alle sakramentene bærer nåden som springer ut av Kristi stedfortredende lidelse. Thomas utvikler læren om sakramentene som causae instrumentalis for nådens meddelelse eller "årsaken" til den og man får: ex opere operato.

Hva skal man så si til alt dette? Min konklusjon blir følgende:

Via meritum de condigno bindes Guds hånd av Kristi frelses- og forsoningsverk.

Gud kan ikke overse, glemme eller løse seg fra det løftet Han har gitt, sammen med Kristus og Den hellige Ånd, i Guds egen rådslutning.

Den kristne Gud er en Gud hvis hånd er bundet og hvis hellige vrede over synden, og Hans allmektige vilje, er en selvvalgt bundethet og selvpåført begrensning, dvs at menneskets frelse ligger fast og ikke kan rokkes og at dette må gjelde for hele kosmos og all skapningen.

Og alt dette i motsetning til i islam, hvor meritum de condigno ikke kan tenkes radikalt, fordi det alltid hersker uvitenhet eller usikkerhet om oppnåelse av Paradis – og det som ligger deri på allahiansk vis - for alle andre enn martyrene, og radikalt sett heller ikke er sikker for dem, se ovenfor. Det beste en muslim kan holde sg til overfor sin gud er et meritum de congruo, som i den troendes øyne i høydenkan blidgjøre Allah og profeten midelrtidig, rent bokføringsmessig, i og med syndevekten, som alt skal veies på på den siste dag, en prosess som aldri kan frelse i absolutt forstand, sett fra dette jordelivet. 

Hvordan så oppfatte islam som et etisk system?

Følgende er notater tatt under lesing av professor Oddbjørn Leirvik kan kanskje være til hjelp: 

Fazlur Rahman 1919-1988 ville ikke at Islam skulle oppfattes som en religion som baserer moral på grunnlag av trusler om straff! Hans reformistiske syn gjorde at han måtte forlate lærestolen sin Pakistan. Oversetter taqwa med gudsmedvit, i stedet for gudsfrykt. I motsetning til Berg som bruker birr.

Samvit, taqwa, er at vi vet noe forpliktende sammen med Allah, - dermed distanserer han seg fra opplysningstiden sekulariserte syn på samvittigheten som sier at mennesket i kraft av sin samvittighet er sin egen fornuftsstyrte dommer. Rahman må derfor holde fast i en guddommelig ytre autoritet. Religion er lydnad. Iman – den indre dimensjonen ved troen. Islam går på den samfunnsmessige dimensjonen. Det er helt nødvendig å etablere et ytre fellesskap. Drar en klar linje mellom Koran- og hadith-basert etikk.

Farid Esack, 1997, - ikke alle muslimer valgte å konfrontere aparteid i Sør-Afrika. K 28. 5 - 4: Vi ønsket å vise nåde mot dem som var undertrykket i landet og gjøre dem til ledere.

Taqwa er en kollektiv plikt og en oppfordring om å påby det som er rett og forby det som er galt: K 3- 102-104, 97-101. Islam betyr å ta del i Allahs sak for de fattige og undertrykte. Evangeliet og Koranen må konkurrere om å gjøre gode gjerninger. K 5. 48/52 f

Majid Fahkrys forstår birr som "rettferdighet", bare brukt 8 ganger i Koranen, men begrepet gir mer enn noe annet uttrykk for den religiøse og moralske ånd i Koranen.

På før-filosofisk arabisk hadde man ikke abstrakte termer for frihet og ansvar, men man finner verbalformer i Koranen som tilsvarer disse begrepene.

Noe drøfting av hvorfor ulike handlinger er moralsk prisverdige eller klanderverdige, finner han verken i Koran eller hadith. Bare i den drøftande etikken innanfor islamsk teologi og filosofi fortjener navnet etikk.

Det avgjørende skillet mellom ondt og godt synes å sammenfalle med tiden før og etter etableringen av det islamske samfunn. Det inviteres ikke til å gjøre seg opp en personlig mening, det universelle spørsmålet blir overført til et kommunitarisk spørsmål om den rette tro rettet mot de rettroende og den åndelige lederen.

Forskeren Daud Rahbar: Taqwa – et grunnleggende fryktbasert motiv! (Konverterte til kristendommen). Islam og kristendom: Frykt vs. Kjærlighet. Men se: Gud elsker de gudsbevisste: K 9.4 og 7. 25/26: taqwa som en drakt som dekker mennesket, så det ikke lenger skal trenge å stå nakent (og redd) overfor Gud.

A. Kevin Reinhardt: Det er nettopp den islamske loven, sharia, og rettsvitenskapen, fiqh, som mest eminent viser den islamske etikkens særpreg.  Loven er et langt mer et originalt etisk system enn de islamske filosofene som han ser det som etterligner den greske dydsetikken. (Men han tilslører forskjellen mellom normative og deskriptive tilnærmelser innefor etikken).

George Hourani,1985, meningsfylt å skille mellom sekulær og religiøs etikk. Sekulær etikk er bøker om dyder og laster med greske forbilder, filosofisk etikk er mer analytisk og drøftende.

Drøfter ulike syn på om det gode er godt i seg selv eller om det er godt fordi Allah har sagt det i Koranen. Koranen refererer hele tiden tid allmenn dømmekraft eller sunn fornuft. K 3. 104/100: Måtte dere kalle til det gode, al-khayr, og forby det urette, al-munkar.

K 3. 110: Dere er det beste folket. En glidning fra Mekka til Medina. I Medina retter suraene seg i stadig større grad mot det som før var allment godtatt. Men tenking og sunn fornuft er ikke nok. Mennesket er glemsomt og viker fra den rette vei: K 20. 115/114. Men bare i K finner vi den klare meldingen, al-bayyina, 98.1, og det avgjørende kriteriet, furqan, 25.1, for hva som er Allahs vilje. Men ved siden av fornuften og "moralen" må det til syvende og sist  trues med Allahs dom. Mennesket må ikke dømme etter eget hode K 5. 44-49/48-54. Menneskets oppgave er å leve i samsvar med det som er åpenbart av Allah gjennom profeten. Koranen drøfter ikke, den er ikke diskursiv, den nøyer seg med å slå fast.

Abd al Jabbar, kristen moralfilosof ca 935-1025: Hva som er rett og galt kan i prinsippet avgjøres på fornuftsmessig grunnlag og i prinsippet uavhengig av åpenbaringen i Koranen. Det gode og det onde er en sak for intuisjonen. Gud gjør ikke etiske og religiøse forpliktesler gode i kraft at han påbyr dem. Han berre åpenbarer for det vi alt vet. Å lyve er ondt, dette er forutsatt intuistisk-rasjonelt.

Mutazilitene tenkte pliktetisk. De greskinspirerte filosofene tenkte mer teleologisk, hvordan mennesket med sine handlinger kan nå de høyeste mål i lykke.

Al-Ashari/ al-Baqillani, d 1013. Allah har påbudt oss å lyve i spesielle anledninger, som når man f eks er i fiendens land med fare for sitt eget liv.

Al-Juwayani d. 1085. Angriper at det fins objektive atributter som godt og vondt; urettmessig drap, men rettferdig og derfor god dødsstraff. Det eneste grunnlaget for å kunne skjelne mellom godt og vondt er å lytte til åpenbaringen, sam=det som man hører.

Al-Sharastani d. 1153. Det gode og rette kan ikke bestemmes spekulativt, men må ses i lys av relasjon og en omstendighet.

Asharitene: Guds rettferdighet er ikke navnet på en kvalitet hos Allah som vi kan ressonere oss frem til, men er et uttrykk for en relasjon mellom Allah og det handlende mennesket.

Det skal bare et lite håndgrep til for å gjøre ashirite-etikken til en typisk postmodernistisk posisjon, i kritikk mot modernitetens påstått universelle rasjonalisme!!

Mutazilitene bygger opp under en typisk moderne universalistisk etikk.    

Al Quahyri: Allahs tilgivelse er umotivert.  Allah tilgir ikke synderen på grunn av hans anger, men helt og holdent på Allahs velvilje. Allah må være opphav til og skaper av det som er, men dette betyr likevel ikke at Allah "vil" det gode eller det onde i moralsk forstand, (for det kan vi ikke dømme om, - bare det at det vonde faktisk finner sted). Først i menneskets moralske tilegnelse, kasb, av den gudeksapte evnen, khalq, gir det mening å skjelne mellom det å gjøre godt og det å gjøre galt.

Fredrik S. Carney: Spennningen mellom plikt- , dyds-, og verdietikk. Pliktetikken er regelorientert og medfører skyldfølelse på det psykologiske området. Dydsetikken setter opp ideal for personlig og samfunnsmessig dannelse relatert til skamfølelse. Verdietikken har det høyeste mål for øyne og kan gi angerføles for ikke å ha strukket til i forsøket på å prioritere riktig.

Leirvik: Sekulariserende etikk avgrensar rommet for den islamske etikk. Den flyttar etikken inn i den einskildes samvit og let samfunnets lover bli utforma ved bruk av demokratiske prinsipp.

Koranen gjer ikkje nokon skarp distinksjon mellom det religiøse og det etiske akkurat som Bibelen heller ikkje gjer det.

K: 2. 177-172 Fromheten består ikke i at dere vender ansiktene i bønn mot øst eller vest. Sann tro , al-birr, er tro på Allah, på Dommens dag, … og gi bort det man har til slektninger, faderløse, og fattige, veifarende og tiggere, og til frikjøp av slaver … osv.  Dette er de sanne al muttaqyn, de sanne gudfryktige (av taqwa).

Toshihiko Izutsu: Koranen modifiserer det tidlegare synet på hva det er å være mandig, det er den som har mest taqwa, gudssamvit.

Dødsstraff for ekteskapsbrudd ikke nevnt i Koranen, bare i hadith.

Tanken om arvesynd i betydningen grunnskade i menneskenaturen er vanskelig å forene med Islam.

Uforstand er noe som knyttes til den før-islamske tilstanden, jahilayyia, derfor er Koranen fra det første til det siste et fornuftens dokument. Allahs vilje med og for mennesket har fått sin fullendelse i Koranen, (men jødisk og kristen ”fornuft” kan godtas for så vidt).

Når det i Mekkaperioden blir kalt til en stor jihad mot de vantro er det ordets strid det handler om. K 25. 52/54: Den største jihad kan bli omtalt som det å si sannheten til en tyrann.

I Medinaperioden blir man oppfordret til å kjempe for Allahs sak med liv og eiendom i militær sammenheng, martyrene bærer ikke bare vitne med sin munn, men blir blodvitner.

Alle som har lidd urett får kamptillatelse, K 4. 77/79. De som vil nøye seg med bønn og lar våpnene ligge, blir kritisert, K 74/765: Kall til de som vil bytte det nåværende livet med det kommende.

Qutub – jihad dreier seg ikke bare om å forsvare seg, men overvinne de sataniske krefter og systemer og erstatte disse med Allahs autoritet på jorden. Muslimene kan når som helst ta til våpen når troen blir truet.

Abd al.Salam Faraj: Jihad er den 6. søylen i Islam.

Det muslimske brorskapet har tatt avstand fra disse to.

Hadithen som skille mellom den stor og den lille jihad fins ikke i de 6 autoritative samlingene, men i flere klassiske sufi-skrifter. (Muhammed: Dere er kommet tilbake fra den store til … )

Koranen har ingen regler om arrangerte ekteskap for eget avkom, men bare en oppfordring om å sørge for ekteskap for de enslige blant dere, og rettskafne slaver og slavinner.

Yusuf al-Qaradawi, 1960, The Lawful and the Prohibited: K 5. 5/6: Tillatt for dere er alle gode ting. Men det fins en rasjonell begrunnelse i hadith mot at menn skal kunne bære gull og silke, men kvinner kan det, fordi det faller naturlig for henne.

Det strider mot fornuften at en mann som Jesus skulle ha nedlagt et forbud mot skilsmisse.

Qutb tilhører Det muslimske brorskapet, (som USA i skrivende stund, mai 2019, vurderer å betegne som en terroistorganisasjon, på same måte som president Sisi i Egypt gjør).

Man skal følge lovverket i det land man oppholder seg i. Men: Et ekteskap kan oppløses etter norsk lov, men opprettholdes etter sharia, eller man kan skille seg etter norsk lov og gifte seg på nytt i Norge, men samtidig beholde kona fra første ekteskap i samsvar med den islamske kontrakten som er inngått. Kona kan da få norsk trygdestønad. Mannen kan følgelig finansiere ekteskap med to koner.

Kevin Reinhart og John Kelsay: Islam bygger på hellige tekster som har fremmet det transnasjonale og universalistiske - men ikke i moderne mening -  i Islam. En guddommelig pliktetikk erstattet en uoversiktlig mangfoldighet som kunne ha splittet. Det ble lovlig for kristne å drikke vin og selge svinekjøtt til sine egne, "ein opna derfor for at fleire juridiske system kunne fungere side om side innanfor eitt og same område".

Ibn Sina, Avicenna, d. 1037. Understreker den ene Gud som den første årsaken til de 10 emanerende intelligensene. Sjelens mål er tilbakevending til den guddommelige kjærlighet. Etikken handler om åndelig opplysning. Tilegnelse av dyder er et bidrag til fellesskapet, men lykken ligger langt bortenfor fellesskapet.

Ibn Bajja og Ibn Tufayl fra Spania d. 1138 og 1185. "Robinson Crusoe" er fullt i stand til å finne ut hvilke prinsipp som ligger til grunn for naturen og hva som er meningen med livet.

Ib Rushd, Averroes d. 1198. Både filosofi og religion var veier til sannheten. Fornuften kan nå kunnskap om verdens innerste hemmeligheter. Motsigelsene i Koranen kan forklares med fornuften. Våre handlinger blir til i vårt indre, men når de først settes ut i livet, får de konsekvenser som Allah eller Gud står bak. Sannheten kan nås på tross av trosgrensene. Kritiserer al-Ghazali og asharitene for å tale vilkårlig om rett og galt.

Ghazali: Det fins kroppslig oppstandelse. Allah kjenner de enkelte bitene av våre liv. Verden er ikke fra evigheten, den har en begynnelse. Kritiserer syvergrenen innen for shiismen som henter sin autoritet fra læren til imamen og hemmelige innsikter (gnosis?)

”Jesus”: Verden er som en bro. Gå over den og ikke slå deg til på den. Dette sitatet finnes på inngangsportalen til en moske i Futtphore-Sikri nå Agra i India. Den som søker denne verden er en som vil drikke av havet; jo mer han drikker, jo tørstere blir han, til det til slutt tar livet av ham. Kjærligheten til denne verden og kjærligheten til livet etter dette kan ikke forenes i den troendes hjerte, like lite som ild og vann kan finnes på samme sted.

Koranen er selv grunnstenen for alt som kan kalles godt.

Hourani: Rushd forsvarer filosofien som en lovlig vitenskap, dvs. i samsvar med sharia. Kan aldri skille politikken fra det felles beste.

Ib Tamiyya d. 1328: Etikken kan ene og alene bare bygges på Koranen og profetens forbilde.

Hisba-klausulen: En muslim kan reise rettssak mot en annen muslim for å true enheten i samfunnet fordi han fornekter islam eller stiller religionen i miskreditt.

Leirvik om Samvit, eller samvittighet:

Artikkel 1 i Menneskerettserklæringen: Alle mennesker er født frie og like i verd og rettar. Dei er utstyrt med fornuft og samvit, og bør handle mot kvarandre i brorskapens ånd.

Samvittigheten er med dette blitt globalisert. Vi kan vite på tvers av tros- og kulturgrensene.

Artikkel 18 handler om samvittigheten som den enkeltes ukrenkelige eiendom. Ingen har rett til å binde samvittigheten, enhver har rett til tanke, samvittighets- og religionsfrihet.

Samvittighetsbegrepet har rot i kristen og europeisk filosofi. (Ikke i NT?).

Kanskje det er spenninga mellom sjølvet og den andre som er konstituerande for samvitsomgrepet? Samvitet viser til det som er aller mest mitt eige, og det som vi samtidig, i mest eminent forstand, er saman om. I moderne europeisk filosofi: Frå Kant, tale om samvitet som ein indre domstol til Heideggers mobilisering av samvitet mot ueigentleg liv, har samvitet blitt stadig meir individualisert.

Hegel såg samvitet som felleskapselementet i sjølmedvitet, det elementet i identitetsbygginga som handlar om å bli godkjend av andre. Feuerbach var mer opptatt av det dårlige samvitet: Samvitet mitt er ikkje noko anna enn eit Eg som set seg sjølv i staden for eit såra Du.

Paulus i Rom 2. 14-15: Ei lov som er skriven i alle menneskes hjarte. For når heidningane som ikkje har lova, av naturer gjer det lova krev, då er dei seg sjølve ei lov, enda dei ikkje har lova. Dei viser med dette at det lova krev, står skreve i hjarto deira. Samvitet vitnar og om det, når tankane anklagar dei eller forsvarar dei.

Fazlur Rahman og Farid Esack kobler samvittighetsbegrept med taqwa og forstår dette som en individbasert, moralsk gudsbevissthet, men også som ankerfeste for et solidarisk liv i samfunnet.

På moderne arabisk er det ordet damir som har fått betydningen moralsk bevissthet eller samvittighet. Mennesket i sin sanne eksistens: Kahlid Muhammad Khalid. I Kristi tilsynelatende veikskap, ser han ein overlegen styrke. Muhammed sin styrke er at han var realistisk nok til å vise hvordan sverdet kan brukes på en disiplinert måte, til selvforsvar og vern om fundamentale verdier. Som åndelig og politisk leder omformet Muhammed Kristus høye kjerlighetsideal til praktikable samfunnslover. Kristus og Gandi taler hver på sin måte samvittighetens stemme og står sammen om å minimalisere volden. 

M. Kamil Husayn: Vil vise at langfredagsdramaet dypest sett handler om å korsfeste den menneskelige samvittighet. "Da de bestemte seg for å korsfeste Ham, vedtok de i virkeligheten å drepe samvittigheten, al-damir, og slokke det lyset den gir. Slik de så det, la  både fornuft og religion forpliktelser på dem som overskred samvittighetens diktat. "

Samvittighetens oppgave: Å sette grenser for fornuften. Hvis fornuften ikke lar seg tøyle av en samvittighet som byr "du skal ikke drepe", blir den gode rettleder til en farlig forfører.

Leirvik: Vi ser mange steder at det snakkes om en muslimsk og en kristen samvittighet. Samvittighetsbåndet kan ikke baseres på felles moralsk innsikt alene. Til det er vi faktisk for forskjellige - … Levinas: Etikken fødes ikke i menneskets indre, men i det øyeblikk vi får øye på den andre og hva den andre sier … Overveldet av innsikten om Guds nærvær hos den Andre sukker levinas: Å elske Gud er å elske den annen.

Når Paulus utfaldar samvitsomgrepet i 1. Korintarbrev (kap. 8 og 10), står han overfor to grupper i kyrkjelyden. Den eine parten veit med seg sjølve at dei kan ete kjøt som er ofra til avgudane med godt samvit, medan dei andre - dei med "svakt samvit" - ikkje synest dei kan gjere det. I denne konfliktsituasjonen argumenterte Paulus for at dei sterke sin gnôsis, det dei veit med seg sjølve, burde vike av omsyn til fellesskapet. Han ville at det dei kristne i Korint av ulike samfunnsklasser kunne vite saman, og leve ut saman i ein solidarisk praksis, skulle ha forrang framfor den eine parten sitt sterke sjølvmedvit.[1]

Fra «KITTEL»: Samvittigheten i Gt og Nt

GT har ikke noe ord for samvittighet. Pakten regulerer Guds forhold til menneskene.

Paulus: Samvittigheten er en selvbevissthet som trues av misforholdet mellom å ville og vite eller mellom dom og handling.

1. Kor 4.4 – frykter ikke menneskers dom, bare den guddommelige som aksepterer og frigjør ham. Dommen hviler på Guds ord og apostelen er derfor åpen for andres samvit. Loven settes til side av den Gud som tilgir og fornyer i Kristus.

E. Thestrup Pedersen: Bibelhåndbok:

Mennesket er i kraft av skapelsen bundet til Gud og i stand til å skjelne mellom godt og ondt.

Samvittighetens faktum bevitner at mennesket er en ansvarlig person. Dens anklagende dom er et forvarsel om at mennesket skal trekkes til regnskap i Guds kommende dom.

Den kristne skal underordne seg den øvrighet som er tjener for retten, ikke bare av frykt for straffen, men først og sist for samvittighetens skyld. Men samvittigheten er ikke en ufeilbarlig instans. Samvittigheten hos den skrøpelig i troen binder ham til en avgjørelsesom prinsipielt strider mot den kristne frihet, 1. Kor 8. 9-13 jfr. Rom 14.

Den sannhet evangeliet vitner om, springer ikke frem fra samvittigheten, men fra Guds åpenbaring i Jesus Kristus, 2. Kor 4.2. Ingen menneskelige ofre, ikke engang de som Gud innstiftet i den gamle pakt, formår å rense samvittigheten fra døde gjerninger, Hebr. 9.9 osv. Den gode samvittighet er forsoningens, dåpens og troens gave, 1. Pet 3.16, 1Tim 1.5   19; 3,9.

Paulus samvittighet dømmer ham ikke, men det avgjørende ord er ennå ikke sagt. Guds dom, ikke vår samvittighets dom, er den avgjørende, 1. Kor 4.4.

Aletheia – Guds viten eller kunnskap slik den kommuniseres til den menneskelige samvittighet, (Godet).

Samvittighet hos Luther er ikke å forstå som en individuell, subjektiv følelse av hva som galt og rett, men går på innsikt i og vilje til riktig handlemåte.

Esposito: Taqwa: Gud-bevissthet eller Guds-fryktende pietet. Gudsfrykt, rett handling, dygd, bevissthet. Forekommer mer enn 250 ganger i Koranen. Mawdudi, d. 1979, identifiserer det med det grunnleggende islamske prinsipp som islam bygger på om gudsbevissthet sammen med broderskap, likhet, rettferd.

Fazlur Rahman: En indre visjon som hjelper mennesket til å overvinne sine svakheter.

Jussen og syndene i verden og hva muslimer forsøker å gjøre med dem.

I islam spiller synden som lovbrudd en avgjørende rolle for hvordan man skal bedømme, straffe eller frita mennesker for anklage om overtredelse. Dette krever da stor innsikt i og fordrer da gode kunnskaper om hva loven sier og hva den innebærer, ikke bare for den enkelte, men også for hele samfunnet.

Nå er det jo slik at alle lovtekster eller forordninger må fortolkes i og med anvendelse på konkrete og individuelle forhold og til dette stiller de lærde eller juristene seg til disposisjon på samfunnets og de troende – eller ikke-troendes – side.

I islam antas utgangspunktet – og forutsetningen for alt annet - at loven er gitt av Allah en gang for alle og at den ikke kan forandres av mennesker, og heller ikke erstattes av menneskeskapte lover eller lover som strider mot det Allah og profeten har påbudt eller forbudt, eller det som kan oversees som tillatt, men ikke anbefalt osv

Å følge Allahs lov er i islam først og fremst et spørsmål om «frelse» i det hinsidige, i Paradis. For å kunne oppå frelse eller Allah og profetens velsignelse, antas det at dette å følge loven, øker sjansene for at Allah på dommens dag vil spare den troende helvetes pinsler, eller at han vil kunne slippe fra det lettere enn andre som ikke har oppført seg i henhold til «reglementet» så godt og troverdig som en annen har. Livet og dets synder og gode gjerninger skal veies på vektskåler av Allah selv, før den endelige dommen faller for hver enkelt troende i direkte relasjon og – i prinsippet - uten noen mellommann eller forsvarer.  

Det sier seg selv at mange troende ut fra disse premisser ofte vil kunne føle seg nokså usikre på hvordan det vil gå med dem på dommens dag og spørsmålene gjennom livet vil være mange, spesielt hvis loven er vanskelig å tolke og synden derfor ikke «sikker». Det har derfor innen islam vært svært viktig å få nøyaktige svar på hvordan loven skal tolkes inn i folks hverdag og anvendes i livets omskifteligheter, eller omstendigheter som aldri er nøyaktig de samme, men vil variere ikke bare objektivt registrerbart, men også ut fra den evne den enkelte har til å forstå både den konkrete situasjonen og hva loven sier i de ulike situasjoner man kan sette seg i eller uforvarende eller forsettlig kan komme ut for.

Men det er ikke bare den enkelte troende som kan føle seg litt matt eller usikker på destinasjonen etter døden; det fins også dem som må ta ansvaret for at rettferdighet skjer fyllest også i dette livet og i forholdet til samfunnet av de troende her og nå og det er juristene, eller de lærde, nest etter kalifen, sultanen eller emiren eller hvilke titler man nå enn vil bruke. Disses oppgave er å rydde unna tvil ved å tolke loven på uklare punkter eller hvor loven i seg selv ikke gir noe svar i det hele tatt, eller bare vagt eller tvetydig.

Etter at profeten døde i 632, ble det snart klart at loven måtte appliseres på ulik måte i de ulike områder muslimene la under seg, i henhold enten til lokale skikker og sedvaner, eller til det som ofte kalles «nytolkning» eller ijtihad, et rettsinstitutt som helt opp til våre dager er blitt angrepet og fryktet eller ønsket frigjørende eller velkommen, alt etter som. Det som skinner gjennom er imidlertid den frykten som gjorde seg gjeldende for ikke å overholde Allah og profetens forordninger til punkt og prikke. Selvstendig rettstenkning ble fort en risikosport både sett i forhold til kalifenes ønske og befolkningenes tradisjonelle rettsoppfatninger, og de strenge straffer som Koranen og hadith oppviser, er det ikke rart å forstå at kalifene ofte hadde store vansker med å få folk til å bli dommere overhodet. Det var et farlig yrke som kunne medføre alt fra tortur uten tydelig hjemmel til henrettelse på kalifens nykker, noe som i seg selv gjorde rettstilstanden ustabil, vilkårlig og uten av proporsjon. Dette førte så igjen til at behovet for å vite nøyaktig hva Allah og profeten – og hans nærmeste følgesvenner – samtidig ble større. For jo sikrere man var på at rettsavgjørelse og begrunnelsene for dem – de overordnede og rasjonelt begrunnede rettsprinsipper som gjaldt - var riktige, jo tryggere kunne man være for sitt liv.

På 900-tallet frem til 1000-tallet ble det mer og mer vanlig å legge til grunn prinsippet taqlid på bekostning av ijthidad, dvs en åpning for lukking av ijthihads «tolkningsåpne» dører. De lærde innen sunni-islam hadde da diskutert det meste som var mulig å diskutere innenfor de ulike lovskolene, trodde man.

Rettslæren, eller fiqh, rommet begrepet niyya som tar utgangspunktet i intensjonene bak en handling. Bønn som bes uten den riktige intensjon, anses f eks som ugyldig. Likeledes: Intensjonen bak emigrering til Medina gis belønning også ut fra intensjonen, f eks om man flytter for islamsk sak, eller bare for å få seg en kone og dette sies i hadith og anvendes derfor som bevis, dalil, for utvikling av niyya, som i seg selv ikke nevnes i Koranen.

Fiqh refererer seg til tekster som de lærde må tolke, mutashabihat, dvs tekster som gir rom for fortolkning.

Obligatoriske handlinger kalles wajib eller fard.  Belønnes enten i dette livet eller hinsides.

Handlinger som er anbefalt kalles mandub, sunna eller mustahabb, herunder ekstrabønner eller ekstrafaste utenfor ramadan som ikke er obligatorisk.

Likegyldige handlinger kalles muhab.

Handlinger som ikke er anbefalelsesverdige kalles makruh.

Alle kategoriene er likevel halal, - det som ikke er forbudt.

Handlinger som uttrykkelig er forbudt kalles haram. Å holde seg unna haram, gir belønning.

Fard for noen, kan være makruh for andre.

Ordet hadith refererer både til hva profeten hadde gjort eller til konkrete uttalelser profeten selv kom med, eller til mer eller mindre bokstavelige eller litterære fortellinger knyttet til Muhammeds liv. Kort sagt: Utsagn, rapporter, redegjøring for eller gjenfortelling av profetens uttalelser, beslutninger og handlinger.

Etter at profetens nærmeste tilhengere og de som da var vitner til disse overleveringene var døde, ble det etter en tid stilt mer inngående spørsmål om hva disse hadithene egentlig innebar av tolknings- eller anvendelsesmuligheter på juridiske og religiøse spørsmål eller de vertikale og horisontale spørsmål, kan man si, spørsmål som man ikke fant direkte svar på hverken i sunna eller i hadithene.

Muslimer begynte å se på seg selv som et folk av tradisjoner, ahl al-hadith, et folk bundet av tradisjonen, men tanker som kunne ha gitt formuleringen: «Et folk frigjort av tradisjonen», finnes neppe eksplisitt uttrykt i den islamske tradisjon, hvilket på den annen side er en formulering mange folk eller nasjoner innen kristenheten ikke ville ha følt seg fremmed for å uttale og underskrive på.

Sunna kan oversettes med det som ble husket av hva profeten pleide å foreta seg i ulike anledninger, dvs hans «remembered practises», som Wintel sier, s 114/115.

K. Armstrong, s 457, anvender ord som praksis, sti eller skikk om sunna. Ifølge Roald s 69, ble profetens følgesvenners praksis ansett som sunna, fordi de hadde kjent profeten best.

Ibn Warraq:

Islamske ledere fulgte ikke nødvendigvis Koranens straffebestemmelser og under den andre kalifen Umar bestemte han ikke å straffe folk for tyveri under en hungersnød. Det utviklet seg da etter hvert et system der det ble oppnevnt religiøse eksperter eller dommere, qadi, som tok for seg de ulike religiøse tekstene og utformet ulike rettsprinsipper og vurderinger som kunne komme i strid med kalifens offisielle policy.

På 7-800-tallet var flere tusen hadither i bruk i ulike miljøer og mange av dem var rene påfunn, forfattet ikke bare ut fra dårlige hensikter, men for å ha et verktøy for å løse konkrete tvister tekstene ellers tiet om eller ikke kunne gi løsninger på.

Spørsmålet oppstår da om hvilke hadither som er ekte og om kildene eller de som har forfattet dem er til å stole på. Det utarbeides så et kodifiseringssystem som i første omgang bygger på den rekken, isnad, av personer som har formidlet hadithene.

Lærde begynte så å reise rundt i det muslimske riket på let etter mulige nye hadither som kunne regnes som autentiske, sahih.

Det er tydelig at denne prosessen er et uttrykk for stor frykt ikke bare blant folk flest, men også blant de religiøse, for å tenke modig, nytt, selvstendig og kreativt. Profetens ukrenkelighet måtte for enhver pris bevares og den som gikk på tvers av Muhammeds autoritet ville raskt komme opp i store vanskeligheter.

Muhammeds hadith og sunna ble tilnærmet like viktige som Allah’s ufravikelige og uforanderlige ord og befalinger i Koranen selv, ikke minst siden det i Koranen heter at en muslim skal akte både profeten og Allah.

Et spørsmål i denne forbindelse blir da om tilbedelse av Allah er likeverdig med tilbedelse eller aktning av profeten.  Hvis så er tilfelle, innfører ikke islam da selv en form for polyteisme som Koranen fordømmer på det sterkeste og erklærer for den største av alle synder? (Vi skal her la spørsmålet ligge, akkurat som det i islam selv synes å ha vært uaktuelt og nesten utenkelig å drøfte, ikke uten grunn!)

Ibn Warraq s 122 ff:

Hadith eller tradisjonsbøkene er en samling av uttalelser og handlinger som er tillagt profeten. Teksten eller det egentlige innholdet betegnes som matn. Tradisjonsbøkene inneholder også beretninger om det som ble gjort i Muhammeds nærvær og om handlinger som han ikke nedla forbud mot, pluss uttalelser og gjerninger til hans følgesvenner. Dette betegnes som sunna, dvs skikk og praksis, inkludert profetens stilltiende samtykke.

Overholdelse av sunna er blitt kalt «imitatio Muhammadis». Hadith er muntlig kommunikasjon, mens sunna er den tradisjonelle normen i de ritene og lovene som styrer livets praktiske sider. Sunna handler om et religiøst eller juridisk poeng uten at det nødvendigvis finnes noen muntlig overlevering om det. Sunna er ikke betinget av noen hadith som forteller om det. I noen tilfeller tror man til og med at Guds ord finnes både i Koranen og hadith. Generelt tjener disse tradisjonsbøkene som teoretisk grunnlag for islamsk lov og dermed for selve islam.

Trojan Horse, Solomon&Maqdisi, s 7 ff

Hijra – emigrering - er en plikt for muslimer, fordi den er satt opp som eksemplarisk av profeten selv.

Muhammed som et eksempel er gitt som sunna og anses som likeverdig med Koranen som primærkilde for sharia. Uten sunna kan ikke islam eksistere. Livet for en muslim styres faktisk mer av sunna en av Koranen. Nesten alle ytre rutiner som praktiseres i islam baserer seg på en bokstavelig etterligning av hva Muhammed gjorde, sa og godkjente.

Sunna betyr å sette, forme eller konstruere. Den bygger på sure 68. 4 hvor Allah sier at Muhammed er det opphøyde eksempel til etterfølgelse, og sure 53. 2-5 hvor det heter at Muhammed aldri feiler eller blir villedet og at han aldri tenker på sitt eget beste og at han er blitt undervist av en mektig i makt.

Surene ble brukt av Muhammed til å kreve at muslimene skulle adlyde ham i alt hva han sa og gjorde.

Sure 33. 21 – de som vil møte Allah har et godt eksempel å følge i Muhammed

Sure 4. 80 – den som adlyder profeten adlyder allerede Allah

Sure 48. 10 – de som sverger (give pledge to) til deg Muhammed, sverger til Allah, - for disse forventes en god lønn

Alle nye åpenbaringer (ikke ethvert utsagn) Muhammed fikk, ble lagt ved siden av de gamle og gitt likevektig juridisk tyngde.

Sure 33. 36 – det er ikke opp til en troende mann eller kvinne å mene noe personlig om hva Allah har åpenbart. Enhver som ikke adlyder Allah og hans profet tar klart feil.

Sure 9. 29 – kjemp mot dem som ikke tror på Allah og hans profet

Bare det å tro på Allah er ikke tilstrekkelig: Sure 24. 62 - bare de er sanne troende som tror på Allah og han budbringer og sure 49. 15 – bare de som tror på Allah og hans profet og etterpå ikke tviler, men bidrar med deres rikdom og deres liv, - de er de sannferdige.

Nesten all praksis i islam stammer fra sunna, men ingen av dem er oppregnet i Koranen. Bønnen kalt Azan f eks kommer fra sunna. Detaljene for hvordan bønnen skal utføres kommer fra sunna, f eks hvor mange «runder» man skal gjøre, likeledes hvordan man skal utføre ablusjonen eller den rituelle vaskingen.

Det samme gjelder haj eller pilegrimsreisen og hvordan den i detalj skal utføre, inkludert klesdrakt, hodeplagg og alt hva man skal gjøre gjennom dagene. Muhammeds autoritet blir dermed tilnærmet absolutt. Sunna er i praksis Allah’s egne ord. Plikten til å immigrere er en måte å spre islam på. Ibn Taaymiyya sier at Allah og profeten er uadskillelige. Allah’s rett og profetens rett er for alltid sammenføyd. Den som adlyder profeten, adlyder Allah. Allah har plassert Muhammed i sitt sted til å befale, forby, åpenbare og tildekke eller avbryte.

I litteraturen om hadiht og sunna fortelles det videre:

Allah’s Apostle said, “I have been ordered to fight the people till they say: ‘None has the right to be worshipped but Allah.’ And if they say so, pray like our prayers, face our Qibla and slaughter as we slaughter, then their blood and property will be sacred to us and we will not interfere with them except legally and their reckoning will be with Allah.” Narrated Maimun ibn Siyah that he asked Anas bin Malik, “O Abu Hamza! What makes the life and property of a person sacred?” He replied, “Whoever says, ‘None has the right to be worshipped but Allah’, faces our Qibla during the prayers, prays like us and eats our slaughtered animal, then he is a Muslim, and has got the same rights and obligations as other Muslims have.” (Bukhari 1.8.387)

Kommentar: Om man i teorien (teologien) kan skjelne mellom Koranens, hadith og sunna og slik gi Koranen, den primære åpenbaringen, øverste prioritet eller hellighet, viser det seg altså at muslimske autoriteter hverken vil eller kan foreta dette skillet.

Lovskolene:

Ett viktig juridisk grunnprinsipp synes alle lovskolene i islam å være enige om: Istishab eller den forutsetning at noe har kontinuitet inntil det motsatte er bevist.

Det forutsettes f eks at å be seks ganger om dagen ikke er obligatorisk siden tekstene bare krever 5 ganger om dagen. Det samme gjelder f eks når en person er meldt savnet. Andre arvinger forutsettes da uten ansvar helt til det kan konstateres at den savnede er død.

Malik ibn Anas, d 795, samler det første kompendium av den religiøse loven i Bagdad. Loven kan bare baseres på Koranen, slik folket i Medina så det i henhold til konsensus og profetisk tradisjon.

Skolen er utbredt i Nord- og Vest-Afrika.

Sofie Roald: Malik tilhører ikke ahl al-ray, de som sogner til hanafi-skolen og som blir kalt «om så-ere», dvs studenter som tillates å stille hypotetiske spørsmål, dvs å spørre om så eller så skjedde. Disse ble også kalt «fornuftens folk» i motsetning til malikittene som fikk tilnavnet «hadithenes folk» eller ahl al-hadith.

Malik levde hele sitt liv i Medina hvor det fants en tradisjon med overføring av profetens ord gjennom de første disiplene til senere generasjoner. Malik skal ha lært hadithene utenatt og at han bare siterte dem etter å ha utført wudu, den rituelle renselsen.

Malik foretrekker de 3 første kalifene som referansepunkter, mens Abu Hanifa inkluderte de 4 første. Malik forholder seg derfor bare til enkelte hadither fra Ali. Hans hadithsamling, al-Muttawa, inneholder over 2 tusen hadither ordnet etter emner og med isnader!

Han setter kanskje forståelig nok lokale sedvaner i Medina over hadithene, en praksis som medfører at «praksis», altså, kan overstyre en hadith. Koranen settes imidlertid selvsagt høyest.

Malik la imidlertid hovedvekten på hadith og fornuften, i motsetning til Abu Hanifa, som drev med det noen vil kalle spekulativ lovtolkning. Malik legger dessuten stor vekt på følgesvennenes praksis og samstemmighet, ijma, som rettskilde, herunder enkelte følgesvenners oppfatninger hvor det ikke kunne påvises noen ijma.

Når det gjelder qiyas, analogislutninger, var Malik mer forbeholden, idet han mente at slik praksis lå på grensen til bruken av rasjonalitet, eller menneskets bruk av egen, og derfor selvstendige, fornuft eller forstandsevne.

Hvordan blir så et prinsipp om at å fremmed «det felles beste», maslih mursala, skal være et eget rettsprinsipp? Eksempelet som anføres er at det ble etablert en praksis hvor det skal idømmes 80 piskeslag for vindrikking. «Det felles beste» begrunnes da i at konsekvensen av vindrikking var at kyske kvinner kunne bli ærekrenket. Et annet eksempel: Kalifen al-Khattab legger beslag på halve formuen til guvernører som misbruker stillingen til personlig vinning.

Som i hanafi-skolen blir skikk, urf, også brukt som rettskilde.

Han skrev al-Muttawa på bestilling av kalifen –Mansur.

Abu Hanifa, d 767, vektla dommernes skjønn, ra’y, og de lokale sedvaner, u’rf, eller det som er allment akseptert som rett og godt, ma’ruf. Som et eksempel på en slik sedvane er den at det kreves at en frier må ha minst like høy status i samfunnet som den kommende bruden.

Det oppstår et skille i synet på hvordan jussen skulle håndteres og de som holdt på medinske tradisjoner som kunne bryte med skjønn, sedvane andre steder og hensynet til det allmenne beste, maslaha, ble kalt tradisjonalister, i motsetning til rasjonalistene, som vektla skjønn etc

Hanafiskolen har stor toleranse for tolkningsprinsippet isthisan som tillater juristene å se bort fra sterke precendenser til fordel for svakere, hvis det tjener rettferdighetens sak. Dette tillates ikke i Shafii. Prinsippet knyttes til Koranens understrekning av at «hardships» eller strenge byrder bør unngås eller lempes på.

Det fortelles at Abu Hanifa en gang ble beordret av kalifen al-Mansur, d 775, til å bli qadi, dvs dommer. Han protesterte og sa at han ikke var kvalifisert for jobben. Kalifen ble da rasende og ropte at jo, det var han og at han løy. Da svarte Abu Hanifa at kalifen selv hadde dømt han, i og med at for å kunne bli qadi så kunne man aldri lyve.

Hanifa studerte hadith og de lærdes tolkninger, men ble talsmann for den rasjonelle ide-tradisjonen idet han baserte seg på shura, rådslagning. Studentene hans ble bedt om å skrive ned de løsninger de kom frem til.

Koranen ble like vel den rettskilde lovgiverne, faqi/fuqa, primært skulle bygge på. Sunna ble en sekundær rettskilde. Angående hadithene, skulle disse for å være gyldige, i tillegg til å være autentiske, også være kjent av mange. Ijma, samstemmighet blant følgesvennene, fikk en status over de lærdes oppfatning. I dag godtar hanafi-skolen ijma fra enhver historisk periode.

Det legges stor vekt på istihsan, det felles beste. Men typisk for denne lovskolen er at juristene tillates å velge hvilke bevis som passet best for den enkelte sak. Dette gjelder også valg av «de beste hadithene» som kunne anvendes.

Hanafi-skolen tilskriver fornuften en høy rolle i rettspraksis og juridisk teori og dette gjelder selvsagt hvor man ikke finner klare svar eller hjemler i Koranen.

Hanafi-skolen er den viktigste helt fra Øst-Europa gjennom Tyrkia til India, Pakistan og Bangladesh. Anser mannlig omskjæring som sunna mens kvinnelig omskjæring anses som nobelt, makrama. Det samme gjelder Maliki-skolen idet det riktig nok henvises til en hadith som ikke er tatt med de fire mest autoritative hadithsamlingene.

Muhammad ibn Idris al-Shafi’i, d 820, hadde sin bakgrunn i medinatradisjonen og var en sharif, dvs etterkommer av profeten.. Han forsøkte å megle mellom ulike juridiske tilnærminger og sammenfattet visse prinsipper som kunne godtas:

1 Koranen 2 Profetens sunna og hadih 3 De lærdes konsensus, ijm’a 4 analogislutninger, qiyas.

Shafi’i ville samtidig avgrense dommerens bruk av personlig skjønn og innførte regelen om at bare qiyas kunne brukes ved lovanvendelse på nye tvister. Ijma’ blir heretter i denne lovskolen regnet for å være nærmest ufeilbarlig og bekrefter en hadith som sier at «mitt samfunn (ummah) kan ikke vedta noe feil». I flukt av dette utviklet det seg et læreembete blant de fremste språklig, religiøst og juridisk lærde fra de fleste kanter av det islamske imperiet.

Shafi’i prøvde å megle og forene ahl-al ray og ahl al-hadith, men hevdet at et kun var profetens sunna som kunne brukes som rettskilde, ikke slik de to andre lovskolene hevdet, at det både var følgesvennenes sunna og folket i Medinas sunna som kunne brukes.

Shafi’i satte opp regler for hvordan qiyas skulle anvendes som juridisk metode og redskap og falt ned på den mellomløsning som sier at metoden er lovlig hvis den er fast forankret i Koranen og profetens sunna. Qiyas var nemlig blitt brukt av følgesvennene bare når det ikke fantes noen allmenn rettspraksis blant følgesvennene. Dermed reduseres i praksis ikke bare følgesvennenes og Medinas praksis som rettskilde, men også isthisan, masalih og mursalas betydning, til fordel for eksiterende førislamsk praksis. «Vi vet at hvor enn profetens sunna finnes, kan ikke folket være uvitende om det. Vi vet også at folket aldri kan enes om noe som er imot profetens sunna eller noe som er feil», skrev Shafi’i. Men dette betyr ikke nødvendig vis at de lærde ikke kan bli enige om noe som er feil!

Shafi’i forsvarte vold for religionens, dvs islams, sak (og man kan spørre om han ble tvunget til det av kalifen eller om han ville det selv!) (Reichberg/Syse, VL, 1.9.14).

Shafi’i lyktes imidlertid ikke i å etablere en entydig lovtradisjon. Skolen hevder at både mannlig og kvinnelig omskjæring er obligatorisk.

Skolen finnes i Egypt, Jemen, Sri Lanka, Sydøst-Asia og Øst-Afrika i Kenya, Tanzania og Somalia.

Ahmad ibn Hanbal, d 855, utviklet den strengeste av lovskolene innen sunniislam med hensyn til hans avvisning av uavhengig skjønn og «ren fornuft» i jussen. Skolen legger imidlertid stor vekt på en regel som sier «det regnes som tillatt som ikke er uttrykkelig forbudt». Hanbal var ikke fremmed for tanken at et asketisk liv i seg selv kunne føre til Paradis, men de lærde var skjønt enig om at å oppfylle loven til punkt og prikke neppe ga automatisk adgang til de lystige sider i det evig hinsidige.

Hanbal mente at hensynet til statens eller ummas beste var den islamske lovens hensikt og formål. Prinsippet refereres til som istislah og begrenses til hva som er nødvendig i spesifikke situasjoner, noe som kan medføre omfortolkninger av visse tekster i Koranen, hadiht og fiqh-litteraturen.

Prinsippet tillates kun i saker som ikke er relatert til de formelle religiøse ritualer og forpliktelser. Tvistemål må dessuten dreier seg om nødvendigheter, ikke luxusproblemer.

Shafii-skolen godkjenner ikke prinsippet istislah, og begrunnelsen er at det kan åpne for altfor subjektive, menneskelige vurderinger og fordi den offentlige interesse forandrer seg fra tid til sted. Istislah gir rom for stor fleksibilitet overfor moderne tekniske eller medisinske nyvinninger som f eks blodoverføring og organtransplantasjoner. Forutsetter menneskeverd og utfordrer folk til å reagere på urettferd og lidelse.

Hanbali tilhører ahl al-hadith og han samlet over 30 tusen av dem. Det er uklart hvilke rettsprinsipper han benytter seg av. Han nektet å godta mutazilitenes tese om at Koranen var skapt. Koranen og fortellingene i den skulle forstås bokstavelig og ikke allegorisk. Hadith tillegges nærmest like stor vekt som Koranen selv, selv hadither med svak isnad i og med hans skepsis til fornuften. Han farget sitt skjegg med henna, slik profeten gjorde. Godkjente ijma bygd kun på profetens følgesvenners samstemmighet.

Salafismen som vokste frem på 1950-tallet henter mye av sin inspirasjon fra Hanbali.

Hanbali-skolen er Saudi-Arabias offisielle lovskole. Mannlig omskjæring anses som obligatorisk.

Ja’far al Sadiq etablerte en egen skole innen shia-islam med særegne hadith-samlinger og der Ali’s ord og de andre imamene har like stor vekt som hadither som knyttes kun til Muhammed.

Ble trakassert under abbasidekalifen al-Mansur. Tillegges initiativet til den doktrinen som sier at en imam bare kan utpekes av den foregående imamen og at vedkommende skulle ha «en spesiell kunnskap». Fra da av ble imamene sett på som inkarnasjoner av det guddommelige og følgelig ufeilbarlige, dvs uten synd, masun. I denne perioden oppstår også doktrinen om taqiyya, den lovlige løgnen, for å beskytte mot forfølgelse fra abbasidekalifen.

De lærde innen shia-islam tok ikke i bruk rettsprinsipper som qiaya, ijtihad og ijma før etter de 12 imamenes tid. De mente at imamenes hadither hadde like stor gyldighet som profetens sunna. De ble etter hvert sterkt influert av mutazilitene og la vekt på resonnering, og aql og itjihad ble et viktig juridisk redskap helt opp til vår tid. Man forutsetter at den skjulte imam faktisk deltar i lovgivning i dag. Man kan like vel rett opp en feilslutning ut fra ijma.

Rettslæren innen sjia har gjennomgått en uavbrutt utvikling i motsetning til innen sunni-islam hvor denne stoppet opp allerede på 1000-tallet. De sunnitiske lærde har da også en svakere stilling enn de tilsvarende shiitiske.

Alle sunni-islamske lovskoler aksepterer ekteskap mellom en muslimsk mann og en ikke-muslimsk kvinne med hjemmel i sure 2. 221 og 5. 5-7. og godtar dessuten at kvinnen forblir i sin religion. Men det tilrådes ikke at en muslimsk mann gifter seg med en ikke-muslimsk kvinne når hun bor i et fremmed land.

Shafi’i-skolen krever at kvinnen tilpasser seg muslimske skikker, mens Hanafi og Maliki foreskriver f eks at det ikke kan kreves av kvinnen at hun slutter å spise svinekjøtt eller drikke vin eller for den saks skyld gå i kirken.

Shia godtar ingen vanlig ekteskapskontrakt mellom en shia og en ikkemuslim, men godtar mut’a, tidsavgrenset bekvemmelighetskontrakt, en kontrakt som i Norge likestilles med samboerkontrakt.

Litt mer om lovskolene i historisk perspektiv, (notater fra Sadakat Kadri: Heaven on earth):

Kadri s 295: al-Bukhari 8. 73. 95 forteller at profeten sa at enhver synder kan tilgis bortsett fra dem som begår synder åpenlyst og slik viser frem sine synder til folket. 8. 81. 775: hevder at uoppdagede hadd-forbrytelse (synder) nødvendigvis skjules av Allah og at det er opp til Allah om han vil tilgi eller straffe overtrederen (synderen).

s 195: Mufti Munib ur-Rehman, forteller Kadri at hadd-straffene er ordinært av Allah og er en plikt å utføre slik at det er en plikt å steine til døde for utroskap. Det er til og med en synd å synes synd på de som har begått utroskap (og som blir steinet).

s 222: Problemet med de hemmelige zindiqs ga opphavet til noe fatale rettstolkninger. De som førte krig mot Allah og hans apostel og spredte uorden i landet, kunne risikere å bli straffet på 3 måter ifølge Koranen: Hvis en dommer valgte ikke å sende dem ut av landet, kunne han påby dobbelamputasjon, halshugging og korsfesting. Denne strafferettslige triaden tilsvarte den europeiske med hengning, drukning og kvesting. Under islam ble triaden forbeholdt landveisrøveri i åpent landskap.

Hanafitene tvilte ikke på at illojale muslimer fortjente visse «discretionary» straffer. De holdt stort sett til i og rund Kufa, og rundt andre halvdelen av det 8. århundre var de tilstrekkelig involvert i den persiske kulturen til å være usikre på hvor grenselinjen gikk mellom tillatelig magi og trolldomskunster. Som shafitene, som ankom Bagdad noen årtier senere, tillot de anger i alle tilfeller. Men Malik ibn Anas tok en annen og strengere retning. Han registrerte at lærde i hans by vanligvis betraktet apostasi som så alvorlig at halshugging var obligatorisk. Han hevdet at slik straff også skulle idømmes selv om de tiltalte skulle komme til å angre. «Zindiqs» ble dømt til halshugging uten at de på forhånd blir bedt om å angre, fordi man anså slik anger for falsk uansett. Samtidig mente malikitene at all menneskelig mening måtte holdes utenfor sharia, og dette reflekterte dramatiske hendelser som pågikk i samfunnet. Da abbasidedynastiet ble etablert i Bagdad i 762, fremmet de gjerne forsøk på å fordrive eller undertrykke zandaqa og kalifen al-Mahdi oppnevnte en egen inkvisitor etter at han fikk makten i 775, bl a for å oppdage og straffe krypto-manikeere i både Irak og Persia ...

Malikitiske jurister perfeksjonerte kalifens syn og dette ble også synet hos hanbali-juristene: Overtredelsen betinget avretting av alle apostater som man ikke anså pålitelige nok til å ta opp igjen den muslimske tro. Det var denne jussen som tillot en malakit-jurist å dømme al-Hajj til døden i 922. Jussen hadde da mistet relasjonen til de fiender som den den tidligere var tiltenkt for. Malikite-jurister gikk fra da av alltid foran i undertrykkingen av apostater. De var også de første juristene som vurderte tortur. De formulerte ideer på 900-tallet som senere ble fanget opp av hanbali-jurister og brukt av ibn Taymiyya og ibn Qayyim.

I løpet av 1400-tallet ble det registrert 26 tilfeller av anklager for apostasi i Egypt og Syria selv om disse landene ble dominert av Shafii-jurister.

Anne Sofie Roald s 85: Sharia står for en overgripende idé om «guddommelig lovgivning». Fiqh (rettslære) er på den andre siden den konkrete lovgivningen i de situasjoner der det ikke finnes klare bevis som alle lærde kan være enig om. Fiqh kan dermed betraktes som et system utviklet av mennesker i kraft at det er blitt stadig større enighet om at visse tekster er mutashabihat, dvs åpenbaringer eller hadither som åpner for flere tolkningsmuligheter.

«Først og fremst på grunn av utydelige begrepsavgrensinger og definisjoner, har det oppstått en ide om at loven ikke kan endres. Det som egentlig menes med dette er at det er guds ord som ikke kan endres», skriver Roald.

Videre: «Et av argumentene som har grodd fram på 1990-tallet i Europa, er at den islamske loven er en majoritetslov som ikke har umiddelbar gyldighet i et land der muslimer lever som minoritetsbefolkning». Roald mener at ettersom sharia og fiqh kom til i en tid med andre holdninger til f eks mellommenneskelige forhold, må et være mulig å tolke de islamske kildene på nytt for å komme fremt til bestemmelser som kan passe inn i den moderne tid!

Roald angir det større perspektivet slik, s 191: «Mens det tidlig i den morderne perioden var den ene sannheten representert ved vitenskap, teknologi og fremgang som dominerte debatten, er de mange sannheter eller frasen alt er relativt det som karakteriserer det postmoderne, eller den senmoderne som noen forskere aller det. Postmodernitetens mange små fortellinger står mot modernitetens ene store fortelling. Den store fortellingen var historien som den ble fortalt av kollektivet og der makten definerte grensene. De små fortellingene er alle de undertrykte og bortgjemte gruppenes eller enkeltpersonenes historie. I Postmodernitetens dekonstruksjon tapte moderniteten terreng og det ble fritt frem for alternative sannheter.

Denne overgangen fra modernitet til postmodernitet har fått hovedsakelig to konsekvenser for muslimers forhold til Vesten. For det første har anerkjennelsen av alternative sannheter gitt muslimene større selvtillit. Modernitetens sekulære vitenskapstro undergraver det religiøse verdensbilde, mens postmoderniteten relativisme peker på at ingenting i prinsippet er mer sant enn noe annet. Selv om en slik erkjennelse også kan undergrave islams sannhet fremfor andre religiøse sannheter, virker det som om det likevel er muslimenes forhold til et vestlige overherredømme som har veid tyngst i denne saken … mange intellektuelle muslimer har blitt bevisst at den universelle teologien som den fremstår i dag, kun er et produkt av lokale eller partikulære teologier på et punkt i historien, og fikk gjennomslag av maktpolitiske årsaker … og dette har åpnet opp for nytolkninger … ».

Her legges inn en diskusjon jeg deltok i på et nettforum for 6-7 år siden, med tekster og eksempler fra Roald:

Det kom en yngre kvinne til profeten Muhammed og fortalte at hun hadde begått hor. Hun ba derfor Muhammed om å rense henne.

Det hun egentlig ville, var at profeten skulle straffe henne, slik at Allah kunne tilgi henne hennes synd, slik at hun kunne komme til himmelen i det neste liv.

- Gå din vei og kom tilbake når du har født barnet, sa Muhammed.

(Allah er mild og nåderik!)

Da barnet var født, gikk hun tilbake til profeten, slik han hadde bedt henne gjøre.

Hun sa: Her er barnet jeg har født.

Muhammed svarte:

-Gå bort og gi ham melk til han er avvendt!

Da tiden var moden, etter et par års tid, oppsøkte denne kvinnen igjen den ærerike og rettferdige profeten, og med seg hadde hun det velskapte barnet på sin arm. Barnet togg på et lite stykke brød.

-Allah’s apostel, her er barnet som jeg har ammet.

Muhammed tok barnet og ga det til en disippel av seg. Så avsa han dommen.

Barnets mor ble så begravd i en grøft opp til brystene. Mengden av tilskuere rundt steinet henne så til døde.

-----

Ann Sofie Roald må i sin opprinnelige islamske iver ha tolket dette som en plikt til å bære sjal. Husk: Hun er professor!

Muhammeds andre kone forteller at straks det var kommet en guddommelig åpenbaring om dette fra Allah gjennom engelen Gabriel, begynte kvinnene å dekke nakken og brystene sine med plagg og at de deretter skar opp brystkledene sine i kantene og dekket ansiktet med stykkene.

Det synes derfor klart hvordan kvinnene oppfattet åpenbaringen, ja, det var vel ingen som helst tvil. Kan hende dette ikke var Muhammeds opprinnelige intensjon, men Allah er dog streng, oppi sin nåderikhet og rettferdighet.

For kvinnene gjaldt det heretter å være - eller havne - på den riktige siden av hva som var rett og galt. For sikkerhets skyld overoppfylte de de kravene som var stilt. Slik kunne de behage ikke bare profeten og hans familie, men også Allah, ved å legge seg litt ekstra i selen og dermed sikre seg en tryggere status både her på jorden og i himmelen.

Smart?

Slik går det an å tolke det.

-----------

Roald har sin egen måte å fortelle den samme historien på:

"En kvinne kommer til profeten og forteller at hun har vært utro. Profeten prøver å få henne til å gå bort fra sin erkjennelse, men det er kvinnen som insisterer på straffen. Hun er gravid og hun blir derfor bedt om å føde og amme barnet. Etter dette kommer hun selv tilbake til profeten og insisterer på å ta sin straff, som er å steines i hjel.

---

Hadithene som handler om steining kan tolkes på forskjellige måter . På den ene siden kan de forstås som bevis på at utroskap bør lede til steining. På den andre siden kan de forstås som at straffen er en frivillig handling som mennesket som angrende synder går gjennom i en åndelig renselsesprosess; det er altså mennesket selv som velger å ta straffen." (Fra: Er muslimske kvinner undertrykt? s 62-63, Pax 2005).

Min kommentar:

Greit nok at professorer bør og må og skal ha et distansert forhold til det de faglig befatter seg med.

Men det får da være grenser. Slik Roald fremlegger historien, vitner det ikke om noen særlig innlevelse i kvinnens situasjon og i kvinnen som menneske og person. Det åpnes ikke for å se ubarmhjertigheten i profetens handling og resonnement. Det fokuseres tvert imot på de heroiske i kvinnens insistering på å ta sin straff, samtidig som profeten fremstilles som den milde, rettferdige og tilbakeholdne, dvs. liksom den mest noble og mest menneskevennlige. En angrende ”synder” er det islam vil ha, og da spesielt en kvinnelig synder som for alt i verden ønsker og ber om å få tatt sin straff, nemlig å bli tatt livet av på den grusomste av måte. Det er nemlig til pass for kvinner som begår hor! Det har preventiv virkning! Om dette skal muslimske kvinner ikke være i tvil.

Disse aspektene kommer ikke frem i Roalds fremstilling. Kanskje ikke så rart, siden hun nå engang er ekte muslim, selv om hun har kastet sjalet.

-------

Debattant Meg: Har nå lest linken. Det denne dama skriver er jo rørende.

-FOR MER ENN 30 år siden var jeg en kort stund medlem av Hedningesamfunnet. På møtene streket vi under alle versene i Bibelen som kunne bevise at kristendommen var en vanvittig religion med en blodtørstig Gud, forteller hun.

Nå er det islams tur! Trøste og bære!

Reformasjon (av islam) krever både at man kjenner religionen og vet hvordan man skal bli forstått av dem man vil forandre. Snakke slik at man blir lyttet til, ta skritt som ikke er lengre enn at andre kan holde tritt. Norske islamkritikere krever at Koranens kvinnesyn må tolkes på nytt. Naturligvis må den det. ... I Norden har den muslimske reformatoren og religionshistorikeren Anne Sofie Roald trosset påbudet om at Koranen bare kan tolkes av menn. Hun tolker og kritiserer. Hun stiller spørsmål ved mannens "bestyrerautoritet".

Det går sakte, men det går fremover. I 1999 ga Det europeiske fatwarådet en fatwa som sa at kvinner kan gifte seg uten sin fars samtykke. I 2003 vedtok Pakistans høyesterett det samme. Vedtak som vil trenge inn også blant norske muslimer, og etter hvert bli en selvfølge.

I 2000 kom Fatwarådet med to fatwaer som angikk kvinner. Den ene sa at kvinner har rett til å ta ut skilsmisse. Den andre sa at skilsmissen ikke behøver å godtas av en muslimsk dommer.

I 2002 kunngjorde rådet en ny kvinnefatwa: Kvinner bør bære hodetørkle. Men de skal aldri tvinges til det. (Det skulle bare mangle).

Ja, det skulle bare mangle. Selvfølgelig kan islam reformeres, hvis man tror sterkt nok på det. De er ganske freidige disse damene.

Bare se hva en ekte muslim sier om den samme sak:

Sheikh Abu Yusuf Riyadh ul Haq: “Nobody should be able to tell us what moderation is and what extremism is. One man’s poison is another man’s medicine.”

And Haq has more poison in him than a pit full of vipers—poison for non-Muslims, poison for America. He likes to talk about the land across the waters. “Jew York…” he says, “sorry, New York…a slip of the tongue.” He does not spare Catholicism. “They take bread and they take wine in a very formal, customary way. (He was speaking about Christmas mass) They believe they are eating the flesh of Issa. Of course, it’s all mumbo-jumbo.” He has Captain Hook's sense of humor and George Costanza’s bedside manner.

Why should Haq matter? Haq matters because the Deobandis run more than 600 of Britain’s estimated 1,300 mosques and produce most of the country’s trained Islamic clergy and he sets the tone. Nor is it all that different in America. “We must never forget…” said an Imam in a San Francisco mosque, “…that as Muslims, we are obligated to desire, and when possible to participate in, the overthrow of any non-Islamic government—anywhere in the world—in order to replace it by an Islamic one.” Hitler never said anything worse. The … Police Officers has more work to do in the mosques than they have to do in the streets.

http://www.news.faithfreedom.org/index.php?name=News&file=article&sid=1963

----------

Meg: Debattant S, du mer enn antyder at tråden er en personforfølgelse og at det ropes korsfest, korsfest. Det er ganske drøye påstander og de henger helt i løse luften. Du tror vel kanskje noen er ute for å snauklippe disse kvinnene også, eller hur? Men her tar du skrekkelig feil.

Jeg har nå tatt meg litt tid til å kikke i en av Roalds bøker, ”Er muslimske kvinner undertrykte” og har valgt ut noe av det hun skriver for å se hvordan hun orienterer seg og tenker, og hvordan hun nærmer seg sitt ”stoff”. Etter min mening forteller dette mye om hennes ståsted og kanskje litt også om hvorfor hun ble muslim, - et helt legitimt spørsmål som ikke har noe med personforfølgelse å gjør osv.

I alt det Roald skriver, aner jeg en frykt eller en angst for det miljøet eller den kulturkrets hun ble født i og en gang sprang ut fra. Hun tar klart avstand fra norske tradisjoner og viser en klar vilje til å forandre eller direkte forkaste disse, her må for alt i verden innføres noe nytt, og det ikke bare i Norge. Dette er i tråd med hennes bakgrunn som tidligere AKPml’er, et parti som ville revolusjonere hele Vesten og mer til med makt, vold – dvs revolusjon – når nødvendig.

AKPml’erne tok seg jobber i industrien og forsøkte å verve arbeidsfolk for saken. De gikk også inn i Det norske forsvar for å undergrave og slik forberede en maktovertakelse på litt sikt. Det var ikke akkurat små og ynkelige mål de hadde, disse, og Roald var en av dem.

Kan grunnen til at hun valgte å bli muslim i stedet være at hun så at AKPml’erne ikke ville oppnå sine mål og at hun trodde at islam tilbød et alternativt som ville være mye mer effektivt med hensyn til å nå de store politiske målene sett på verdensbasis?

Slike spørsmål er interessante, synes jeg, og å forsøke å finne noen delsvar på dette, likeså.

For å finne litt ut om hennes som person og hvordan hun tenker, er det jeg nå tar for meg noen passasjer i hennes bok:

-----

s 190 ”Når en kvinne kommer i puberteten, skal hun bare vise dette”, sa profeten. Han pekte på ansiktet og hendene.

Denne hadithen regnes som ikke-autentisk, men noen mener den er det.

En koranoversettelse fra arabisk til engelsk av 24.31 sier at man skal dekke juyubihina – kropp, ansikt, hals og bryst.

Salafitten Nasr al-Din al-Albani kritiserer Saudi-Arabia for ikke å tolke den slik.

”De fleste oversettere har en tendens til å legge inn sine egne tolkninger”. ”Her har disse to lagt inn sin personlige, men meget strenge tolkning av hvordan kvinner skal kle seg, som om dette skulle være den eneste sannhet”.  

”Da jeg lette i hadith-litteraturen for å finne ut hva det sto der om kvinners påkledning, fant jeg ikke mange referanser. Derimot fins det mange kapitler som handler om mannens klesdrakt … ”  

”… det finnes en hadith der profeten tar på seg en khimar, og dette kan tyde på at khimar egentlig betyr et plagg som bare dekker hodet og som sannsynlig fungerte som beskyttelse mot den skarpe ørkensolen.” (Sjal) .

-----

Tenk det: Hun finner mye om hvordan mannen skal kle seg! Det gir henne sikkert et kick! Hun spør seg ikke hvorfor det ikke står så mye om kvinnenes obligatoriske påkledning, hun kan ikke tro at det ikke var nødvendig å nedfelle ordre om dette i skriftlig form! Hennes tolkning derimot, er den riktige, dermed basta?  

Naivt? Svar: Ja! Hun har selvfølgelig en ”tendens til å legge sine egne tolkninger" i det hun også. Men hun tror hun slipper unna dette perspektivet. Hun er så sikker på at hennes egne tolkninger er de objektiv sett riktige. Er ikke dette litt snålt eller yppig?

Hvem vinner? Islam på sikt eller Roald, den store reformator?

----

Her er litt mer fra samme bok:

s 184 ”Det muslimske sjalet har først og fremst kommet til å symbolisere kvinneundertrykkelse. Men hvorfor er da nonnens hodeklede akseptert, når både nonnens og den muslimske kvinnenes hodeklede symboliserer religiøsitet? Det muslimske sjalet ses lett som en del av en hel ideologi, og reaksjonene har sammenheng med de islamofobiske (redsel for islam og muslimer) ytringene som fins i Vestens samfunn.”

”Sjalet betraktes også som et symbol på at muslimske kvinner med sjal tror de er ”helligere” eller mer religiøse enn andre.

s 183 ”En nonne med hodeklede er ofte selve inkarnasjonen på fromhet, mens en muslimsk kvinne med hodeklede forbindes med kvinneundertrykkelse eller politiske manifestasjoner. Den muslimske kvinnen kan virke provoserende på dem som ser henne som en forræder mot den kvinnekampen som har foregått på hele 1900-tallet. Hun kan også virke provoserende fordi hun symboliserer at hun ikke står for storsamfunnets sosiale og politiske idealer. Noen kan se henne som symbol på terrorisme … ”

”Sjalet har kommet til å symbolisere kvinneundertrykkelse …”

Dette er en flau påstand, en frekkhet av Roald. Her viser hun sin uforstand i forhold til alle de muslimske kvinene i verden som virkelig blir tvunget til å gå med både sjal og slør. Hun gjør heller ikke noe forsøk på å vise den enorme forskjellen det er mellom nonner i Vesten og koner i Østen eller under islam.

Det er nesten til å bli forbannet over – og dette skal være en professor?

---------

Og her litt mer:

s 194 Margareta Wadstein i DO, diskriminerisombudsmannen i Sverige, skriver 27. 11 02 at ”å nekte en person å bære et visst klesplagg – selv når det er religiøst betinget –er et lovbrudd”.” … like lite som man kan tvinge kvinner til å gå med skaut, like lite har noen – og hvorfor nettopp en arbeidsgiver – rett til å tvinge henne til å ta det av seg.”

Ifølge Wadstein er et slikt krav både ”diskriminering på grunn av religiøs tilhørighet og kjønnsdiskriminering”. Hun går så langt som til å si at hvis utgangspunktet er at en programleder med hodetørkle er ”partisk og usaklig” og ikke profesjonell nok til å utføre sitt arbeid, grenser det til det som kalles rasisme. SVT må tjene hele befolkningen, mener Wadstein og være en ”motkraft til fordommer og i handling bane vei for endrede vurderinger”.

Her ser vi at Roald faktisk mener det er uttrykk for rasisme at en kvinnelig journalist blir nektet å jobbe i SVT med sjalet på. Det er jo ikke til å tro, eller? Hennes hat mot Vesten må være grunnleggende. Her løper hun tydelig islams ærend. Og det som ledd i en langsiktig strategi for å undergrave Vesten.

---------

Vi tar litt til:

s 199 ”Så lenge det fins forestillinger om at sjalet er et middel til undertrykkelse, kommer sannsynligvis diskrimineringen av kvinner med hodetørkle til å fortsette”. ”Vanskeligheten for kvinner med sjal å få arbeid i Skandinavia innebærer at de i prinsippet er undertrykt, men ikke av sin egen gruppe, derimot av storsamfunnet”.

s 201 ”I argumentet at sjalet bør forbys fordi det representerer kvinneundertrykkelse, ligger tanken at hvis symbolet forsvinner, så forsvinner også undertrykkelsen. Dette kan betraktes som noe naivt”.

Så muslimske kvinner blir undertrykt av skandinaver i Skandinavia. Men ikke andre steder? Det er Vesten som undertrykker, det er herved professoralt stadfestet. Er dette blitt en del av pensum på universitetene? Det skrives jo av en professor, så hvorfor ikke? Hun doserer vel dette i forelesningene sine, så det behøver kanskje ikke innbefattes i pensum.

---------

Her enda litt mer fra Roalds bok:

s 204 ”I muslimske grupper i Vesten finnes det også kvinnene imellom et press for å bære sjal”.

s 205 ”Jeg har spurt mange kvinner … i Skandinavia … de aller fleste kvinnene mener at de selv har valgt å ta på seg sjalet. Mange sa at de kjenner til noen som har blitt tvunget enten av sine fedre eller av sine menn, men de aller fleste har selv valgt sjalet. Noen av kvinnene jeg traff, går ikke med sjal … ”

s 206 ”Det kan altså være at mindreverdskompleks overfor storsamfunnet som gjør at mange kvinner som egentlig gjerne ville gå med sjal, ikke tør gjøre det”.  

”… ”A” følte seg presset av meg, siden jeg selv bar sjal under intervjuet, og derfor følte at hun ikke kunne si til meg at hun ikke ville ha det.” ” Kanskje noen av kvinnene i undersøkelsen følte seg presset til å ta på seg sjal enten av sine nærmeste familie eller av venner, men kviet for å si dette til meg”.

Ser man det ja: Det kan ikke utelukkes at visse kvinner har mindreverdskomplekser og at det er derfor de ikke vil ta på seg sjal. Men det er storsamfunnet – dvs Vesten – som gjør at de lider av mindreverdskompleks, det er med andre ord Vestens skyld alt sammen, det finnes ingen lidelse som Vesten ikke er skyld her i verden, ikke den minste mangel på tilfredsstillelse. Alt er Vestens feil og jo mer man kritiserer og jo flere feil man finner , jo skyldigere blir Vesten og Vestens mennesker. Og under ligger kristendommen og forpester det hele. Vi aner duften av opium. For kristendommen er gift for folket.  

s 208 ”I Bosnia, forteller hun, (et intervjuobjekt), ville hun aldri ha klart å gå med sjal, siden alle kommenterer det. Hun sier at det særlig er kvinnene der som mener at når en kvinne begynner å bruke sjal, er det som hun er i fengsel. Du kaster vrak på livet ditt, pleier de å si når jeg er på besøk …”

s 214 ”At kvinner er hverandres strengeste voktere … kvinnene har inkorporert patrialkatiske verdier. Det beste eksemplet er kvinnelig omskjæring … ndgj. sjalet, kan slike internaliserte verdier også være et poeng. Når det gjelder voksne kvinners valg om å bære sjal, er det imidlertid nedlatende å hevde at det nødvendigvis er et resultat av patriarkalske strukturer”.

Er det nedlatende å påstå at det er mennene som ”ligger bak” slørtvangen? Hørt på makan. Etter mange måneder og år under sjalet, har hun nå selv kastet det, for godt, får vi håpe. Men nå påstår hun at hun ble tvunget til å bruke sjalet den gang? Tvunget av hvem? Sine medsøstre under islam? Vel, hun påstår i hvert fall nå i dag at den patriarkalske strukturen i islam i seg selv er ”nedlatende”. Ikke verst. Endelig et sannhetskorn. Men hun er sikkert nå mer muslim nå enn noensinne før. Eller ikke?

--------

Se på dette:

s 215 ”Først og fremst hevdet kvinnene at sjalet gjør at kvinnen ikke kan bedømmes ut fra sin skjønnhet, men ut fra sin sjel og sitt intellekt. Dette må ses i kontrast til et påstått vestlig ideal der kvinnens skjønnhet blir viktig for hennes fremgang i samfunnet. Dette peker på sjalet som frigjørende for kvinnen, siden hun ikke lenger kan bedømmes ut fra kjønn … Et annet argument er at sjalet beskytter mot menns blikk … . I sin ytterste konsekvens utgjør sjalet en beskyttelse mot menns seksuelle utnyttelse av kvinner, enten det gjelder frivillig eller ufrivillig sex. … Sjalet … et middel for kvinner til å sette egne grenser. … ikke uvanlig å hevde at sjalet øker den seksuelle spenningen mellom kjønnene. En konvertitt henviste til hvordan den seksuelle åpenheten i Vesten har ført til at de seksuelle grensene tøyes, fordi vanlig sex … ikke lenger er spennende … i dag skal det mer til for å tenne en mann enn bare å vise ham ankelen”.

Her er jenta si som ikke vil bedømmes ut fra sin skjønnhet! Hvilket skuespill! Vestens kvinner er avhengig av sin skjønnhet for å kunne gjøre fremgang. Er ikke dette nedlatende sagt i forhold til vestlige kvinner, så vet ikke jeg. Var det spenning mellom kjønnene hun ville ha, da hun la seg inn under islam og pakket sjalet rundt seg? For en ynde! Er det først nå at hun oppdager at ”det skal mer til enn bare å vise ankelen” til mennene i dag, er det derfor hun har droppet sjalet? Jo, helt sikkert det ja. For en langsiktig strategi, det må jeg si. Hun er ikke dum denne dama. Hun er pensum!! Spesielt nå etter at hun kastet seg ut på det.

------

Jeg tar med litt til når jeg først er i gang, for dette jo også fornøyelig:

s 64 ”En interessant observasjon er at kvinnelige konvertitter har en tendens til å akseptere mannens overherredømme. A forteller at hun er skuffet over mange konvertitter. Jeg trodde de kunne sette grenser for mannen ettersom de har vokst opp med tanken om likestilling, men jeg har oppdaget at de er verre enn innvandrerkvinnene. A’s observasjoner stemmer overens med mine egne (skriver Roald), og årsaken er kanskje den at konvertitter ofte er usikre i sin rolle som muslimsk kvinne. Mange konverterer etter at de har truffet en innvandrermann, og mannen blir den som definerer hva som er islam … de er ofte oppvokst i patriarkalske hjem og hevder at slik er islam. … I tillegg er konvertitter ofte mer katolske enn paven og kan i begynnelsen være mer nidkjære … ”

Muslimske kvinner – av fødsel – aksepterer i mindre grad mannens overherredømme enn kvinner som konverterer. Skandinaviske kvinner er usikre, de lar mannen bestemme. Så nå vet vi det. Det er kanskje bedre å bli født inn i det, da får man med seg en selvsikkerhet som skandinaviske kvinner mangler. Se opp vakre kvinner! Her er det fare på ferde. Skal tro om Roald nå reiser rundt og advarer norske kvinner mot å omvende seg til underkastelse?

s 66 ”N forteller at i de bosniske islamske tidsskriftene som hun og hennes mann leser, står det ofte om hvordan en mann skal oppføre seg mot sin hustru. Hvis ikke-muslimske kvinner leste dette, ville de alle bli muslimer, mener hun. Hun viser til en artikkel med 44 råd for et godt ekteskap.”

s 68 ”Jeg undrer selvsagt på om hun (et intervjuobjekt) tror at det er det norske likestillingsidealet som har påvirket henne til å se likestilling som ”islamsk”, noe hun bestemt benekter. Hennes reaksjon på dette spørsmålet er typisk for mange unge muslimer. Det finnes en ide om at i ”det egentlige islam” finnes det rettferdighet på alle plan, og ”likestilling” er da ”egentlig” et islamsk ideal. Bobby Sayyid forklarer dette med at ”islam” fungerer som en paraplybetegnelse der alle de gode verdiene blir islamske”.

Var det ikke det jeg visste: I islam finnes der rettferdighet på alle plan. Det er i islam at likestillingen egentlig finnes. Alle skandinaviske kvinner som leser om hva egentlig islam er, ville ha blitt muslimer hvis de bare fikk seg til å lese om det! Dette er faretruende naivt og dumt! For ikke å si ondskapsfullt.

---------

Nå får det snart være nok, men jeg tar med dette også:

s 69 ” … det var veldig mye frustrasjon blant de kvinnelige konvertittene (konklusjon etter en undersøkelse i 1999 – 2002). Selv om de fleste av kvinnene hevdet at det ikke var på grunn av mennene de hadde møtt (at de hadde konvertert), er det mulig å si at det var ”kjærligheten” som åpnet døren til islam.”

s 20 « … den tyske sosiologen Norbert Elias sier at det etablerte samfunnet ser nykommere i lys av de dårligste karaktertrekkene til de mest ekstreme representantene for de nye. … man ser på seg selv og sine egne i lys av gruppens beste karaktertrekk, det vil si idealene som finnes i gruppen. Hvis sammenligningen hadde vært mellom hvordan de to gruppene faktisk oppførte seg, kunne det kanskje ha vært mulig å finne et felles ståsted.

Majoriteten opplever at den selv sitter inne med den objektive, universelle sannheten, mens minoriteten står for det sære og rare. Dette gjelder Vestens forhold til resten. Det norske storsamfunn har tydelig trekk av dette … Majoriteten betrakter sine grunnleggende verdier som objektivt sanne og utelukker fra forhandlinger …».

”Det er mulig å si at det var kjærligheten som drev dem inn under islam!”

Ja, nå vet vi dette også. Kjærligheten først, altså, så islam. Det er veien å gå, den rette veien, den veien Roald selv har gått, men som altså ikke gikk så bra, til slutt. Det er slik islam vil erobre Vesten. At det går så sakte, det er majoritetens feil. ”Majoriteten betrakter sine grunnleggende verdier som objektivt sanne og utelukker fra forhandlinger.” Dette prekes nå helt sikkert i læreranstaltene rundt omkring i Skandinavia. Forutsetningen er at skandinaver tar helt feil i å betrakte det som helt naturlig at islam er en unaturlig del av den skandinaviske hverdag og at det er helt unaturlig for en skandinavisk kvinne å underlegge seg islam og tro at islam vet og kan bedre enn ”oss” som liksom tror vi sitter på verdier som er objektivt sanne.

Som hun må hate og forakte sine konkurrerende skandinaviske medsøstre - som tør å vise ankelen!!

----------

Spørsmål til debattanten S: Og hvor har så Baha’iene, som du tilhører, sitt Jesus-bilde fra – om ikke nettopp fra Koranen?

De kristne som du møtte og som avviste deg og utstøtte deg, må ha hatt slike tanker i hodet, da de gjorde det de gjorde mot deg. Den eneste ”synden” de kanskje gjorde,var å fremlegge det syn de har på Gud og Jesus som de utfra skriftene har og hadde. Og da kunne dere altså ikke ble enige om hvordan dere i felleskap skulle forstå og forholde dere til Jesus, dere tenkte jo på to helt forskjellige personer.

Så enkelt og vondt kan dette være. Du trodde kanskje i utgangspunktet at du var kristen (og tror det vel kanskje fremdeles), men så blir du altså ikke betraktet som det av de som har et grunnleggende annet syn på Jesus. Men var du opprinnelig slik kristen som de som til slutt utstøtte deg?

I så fall vil de kanskje ha tenkt: Hun er konvertitt!! Hun forråder sin egentlige tro!! Hun er blitt kjetter!! Hun er blitt vantro!!

Slik blir det vel da også med Raold og Ouis. De betraktes etter konversjonen som forrædere, på en måte, om ikke med stor F, men dog.

Samtidig vil da Roald og Ouis måtte si at alle som ikke tror på Allah er vantro og hedninger som trenger å bli omvendt, om så med list og makt. (Hvis de da ikke forakter tradisjonelt kristne miljøer og mennesker såpass mye at diss er totalt likegyldige for dem, slik at de etter deres mening ikke fortjener noen oppmerksomhet i det hele tatt).

For min egen del mistenker jeg Roald og Ousi for å ha hatt et overflatisk forhold til den kristne tro. Jeg vet ikke om disse jentene opprinnelig kommer fra kristne eller ateistiske miljør før de ble forelsket i alle AKPml’erne, men uansett: Kjente de godt nok til hva kristendom er for noe? Jeg tror ikke det, og dette selv om de skulle ha studert religionshistorie aldri så mye.

Det samme må jeg spørre deg om …

Når det så gjelder Roald og Ousi, så er det vel ikke tvil om at disse kvinne er nokså hardbarka intellektuelt utrustet. Desto større bli min undring når de velger islam helt bevisst, nærmest kjølig avveiende og med åpne armer, så å si, og spørsmålet er altså hva som drev dem, rent bortsett fra kjærligheten til de respektive muslimske menn. Det må stå klart for enhver som leser noe av hva disse kvinnene forfekter og har skrevet at de ikke akkurat har latt seg verve inn i en slags new-age-sekt av sektmedlemmer som har visst å dupere dem inn i folden ved å spille på deres sårbarhet og situasjon for øvrig med alt som fins av suggesjons- og vervingsteknikker. Desto større grunn til å spørre hvorfor.

Kan det være et ubevisst selv-svik i dette? De velger jo med et fritt og åpent sinn å tilstå seg færre rettigheter enn de ville ha hatt som ateister eller kristne. (Sadomasochistiske tendenser?) De underlegger seg i tillegg flere forpliktelser, både i det daglige og i den rituelle praksis, enn de ville ha hatt utenfor islam, ja, de pålegger seg et ekstra-strev, etter min mening, som ikke er annet enn et svare strev man heller bør flykte fra enn rømme inn i, - man kan med rette kalle det en hverdagsjihad mot seg selv, dette, ja, og med livet som innsats.

Som muslimske kvinner må de godta en lavere posisjon i forhold til mannen, enten de nå havner på jorden eller i himmel. Det er ikke til å komme utenom, for dette sier Allah evige og uforanderlige ord.

Var det f eks for å forbedre livsvilkårene til verdens analfabetiske muslimske kvinner, som blir holdt ned av muslimske menn, de gjorde dette? Var det for å bevisstgjøre og frigjøre mennene fra falske tolkninger av Allah og profetens budskap?

De har i hvert fall forsøkt å nytolke Koranen og de muslimske skriftene, og de har funnet en del å ta tak i som kanskje kan bidra til å modernisere eller reformere en smule. Men de må jo vite at selve grunnprinsippene i islam ikke lar seg rokke, jeg tenker f eks på selve gudsbildet som Koranen forfekter, det er evig og uforanderlig, og synet på hvem Jesus var – og ER – for her rommes ingen muligheter for fornyet innsikt, nye oppfatninger og endrede personlige trosforhold.

Kristus kommer aldri til å gå i personlig tre-enighet med Gud i islam. Det er en umulighet. Og dessuten er ikke Allah Gud. Men selvfølgelig: Litt flikking på denne religionen her og der, kan lette tilværelsens ”uutholdelige letthet” for mange, sikkert. Men mest tror jeg at disse kvinnene er mer hovmodig enn de er villig til å se og innrømme for seg selv. Fordi det er for smertefullt for dem.

---------

For å ta et lite eksempel: Nina Karin Monsen sier om Anniken Huitfeldt at hun "må regne seg selv og 98% av befolkningen som unormale. Eller så mener hun at alt er normalt, at alle er normale, da også inkludert bifile, pedofile, incestuøse, polygame og gruppeseksuelle. ... Slik går det når likestillingstoget kjører rundt i hodet på folk. Da oppstår tøv og meningsløsheter. ... alt skal være likt. Da kan ingen tenke lenger."

Er dette et personangrep på Anniken? Er dette "korsfest, korsfest"? Er dette å kaste den første sten?

----------

Anne Sofie Roald sier selv at hun "føler seg som en slags forræder".

Hun føler hun svikter islam og sine venner muslimene. Hun sier imidlertid ikke noe om hvordan hun føler det overfor sine tidligere kommunistiske sympatier, som hun arbeidet aktivt og sikkert meget bevisst for å propagandere. Hun sier heller ingenting om hvorvidt hun eventuelt også kunne ha tillatt seg å føle seg som en slags forræder overfor det miljøet hun sprang ut av på Vestlandet.

Hva er forræderi? Det er en interessant diskusjon. Å stille spørsmålet er ikke å angripe eller personforfølgelse. Roald selv vet ikke om er en halv eller hel forræder. Kan du ikke hjelpe henne litt her, debattant S?

Slik jeg ser det er enhver konversjon et slags forræderi. Jeg mener ikke dermed at konversjon i seg selv er moralsk forkastelig. Alle har imidlertid rett til å begå slike "forræderier". Men dermed er det ikke sagt at alle slike "forræderier" er til det beste for den det gjelder.

Det går an å velge riktig, og det går an å velge feil. Og det er fullt legitimt å forsøke å fraråde andre til å treffe valg de senere vil komme til å angre på. Ikke sant? Ved å analysere og kritisere kan man bidra til å belyse tingene slik man selv synes er riktig og moralsk forsvarlig. Jeg ser det slik at jo flere mennesker som ikke konverterer til islam, jo bedre. Ja, man bør advare på det sterkeste mot å konvertere til islam.

Du, debattant S, forsøker å "bluferdiggjøre" disse to kvinnene, eller forsvare dem, du gjør dem til uskyldige søte små venninner, liksom, som kun er søkende, - så søtt. Du gjør deg selv til deres noble forsvarer. Og forsvarer av islam attpå til! Andre, som måtte stille spørsmål ved deres prosjekt, blir de slemme, i dine øyne, de som er ute etter dem for å ta dem, liksom.

Men dette er for svakt, debattant S. Her går det på mer prinsipielle spørsmål.

Du ser ut til å være en veldig person-avhengig person, hvilket selvfølgelig er bra for menneskebarn å være, i riktig kontekst. Men du manøvrerer dermed bort fra hva spørsmålet egentlig dreier seg om. Du kommer da også lett i skade for å mistenkeliggjøre intensjoner og for å legge tanker og meninger inn i andre som de ikke har. Det er trist å bevitne.

Ja, alle ser stykkevis og delt. Ingen er uenig i det. Men å lytte er det flere som kan. Det du tydeligvis ønsker er, å bringe "analysen" av Roalds halvforræderi til taushet. Vel, ja, det er jo også en måte å lytte på.

Du har valgt Baha'i, og du er i din fulle rett. Alle religioner bør ifølge deg gå opp i en større enhet, vi bør alle forholde oss til Den ene Sanne Gud, som dere bahai'er misjonerer for.

Du mener da også at muslimene egentlig tilber den guden baha'iene tror på, - de vet det bare ikke, ennå. Allah har ikke åpenbart dette for muslimene, ennå. Men den tid kommer nok, med deg og dine trosfeller. Dere har ikke akkurat satt dere små mål her i verden.

Samtidig forsvarer du islam som religion, et trossystem som tvinger muslimene til å forakte dere så til de grader at de til og med tar livet av dere, i full visshet om at de har Allah's velsignelse og dessuten hjemmel i Koranen, direkte eller avledet.

Du forsvarer med andre ord andres (dvs. islams) fulle rett til å ta livet av deg, og, ja, ikke bare deg, men alle andre som ikke finner nåde i Allahs øyne og som ikke vil ha noen med "ham" å gjøre.

Dette perspektivet ser ut til å gå deg helt forbi. Du går heller til angrep på meg som kritiserer (forsøker å forstå) Roald, som føler seg som en halvt forræder selv, fordi hun har krøpet ut av sjalet.

Men sjalet her er heller ikke det viktigste. Det viktigste fokuset bør være på islam som religion - eller bedre: ideologi - som sådan.

Jeg mener også at Roald selv bør stille seg spørsmålet om hun ikke også i tillegg til å se seg som en halvforræder i forhold til islam også bør tenke på om hun ikke også var en halvforræder i forhold til de og dem hun i sin forlot.

Roald ser ut for meg til å være en "serieforræder", om det så bare er halvt og halvveis hele tiden.

Jeg vil ikke akkurat gå ut med å oppfordre folk til å kaste seg inn i slike prosesser Roald har vært gjennom.

Jeg vil fraråde folk å risikere slike mentalt strevsomme øvelser, rett og slett. Det virker så unødvendig.  

Er du ikke enig?

Det var forøvrig våkent av deg i sin tid å advare mot Qutb. Men jeg tror du skal være litt forsiktig med å oppfatte ham som u-islamsk.

Det var nettopp islamsk han forsøkte å være og mange, ja, millioner, er enig med ham.

Vi ikke-muslimer skal være litt forsiktig med å definere hva ren islam er eller bør være for muslimer. Det var kanskje for å unngå å havne den fella at Roald ble muslim. Da kunne nemlig ingen muslim kritisere henne for nedlatenhet mot muslimene.

----------

"Islam är ett universellt meddelande om kärlek, barmhärtighet och medkänsla gentemot alla jordens invånare. Det är på grund av detta som det tillåter en muslim att donera ett organ till en icke-muslim i fall han/hon är i behov av det. Givetvis så ges prioritet till en muslim i de fall då en donerande muslim är given ett val... ." Vidare sägs det; "I de fall då både en muslim och en icke-muslim är i behov av organ- eller bloddonation,  måste muslimen ges högre prioritet..." och "Här skall det göras kristallklart att en praktiserande muslim får förtur över en syndare som använder de gudomliga gåvor som givits honom/henne för att trotsa Allah and skada sina bröder."

Jeg får virkelig ikke håpe at det var av denne grunn at f esk Roald og Ousi ble muslimer. Eller Lena Larsen. Alle kvinner med mye forhåndskunnskaper om islam før de gikk over.

-----

I England har det förekommit att muslimska läkarstudenter åberopat sin religion som ett skäl för att slippa lära sig om köns- och alkoholrelaterade sjukdomar, och följaktligen också slippa behandla folk med sådana sjukdomar.

Kanskje Roald og Ousi heller ikke ville betale skattepenger til alkoholister og annet u-islamsk "pakk"?

---

Det later i det hele tatt til å være litt av et mysterium hvorfor vestlige kvinner konverterer til islam.

Forskere har - selvfølgelig - forsøkt å finne ut av det, men blir stående med nokså fattige konklusjoner:

... no single set of factors can explain why Western women are embracing Islamic faith traditions, some common motivations emerge. These include an attraction to Islam's high regard for family and community, its strict moral and ethical standards, and the rationality and spirituality of its theology, as well as a disillusionment with Christianity and with the unrestrained sexuality of so much of Western culture.

http://www.amazon.co.uk/Women-Embracing-Islam-Gender-Conversion/dp/0292713029/ref=pd_rhf_p_t_4

Dr. Freud ville sikker ha godtet seg stor over å høre at det kan ha noe med "unstrained sexuality ... in western culture", å gjøre.

Kvinner synes å tro at "etical standards" høynes med praktisering av polygami og sexuelt "nødvendige" kortidskontrakter (sighe eller muta).  

Kvinner godtar uten å blunke at det ikke finnes noen guddommelig lov som forbyr fullbyrdet ekteskap med jenter ned til 9 år i islam.

Kvinner søker "the rational spirituality of islamic theology". Det må bety at disse kvinnene liker å bruke hjernen mer enn kjønnsdriften.

Komplisert dette.