lørdag 10. august 2019

6 Synden og syndene i islam og kristendom


Robert R. Reilly om Asharitene, i The Closing of the Muslim Mind, 2010, oppsummert og fritt dramtisert av undertegnende:

Vi er nå til stede hos kalifen Abd al Malik på slutten av 700-tallet e Kr. Vi er innbudt som observatører til en diskusjon som har foregått en tid ved kalifens hoff, en diskusjon som har evnet å oppildne visse lærde sjeler over hele kalifens rike og de spørsmålene man tar opp er derfor ikke likegyldige eller ubetydelige, men dreier seg om ting folk er opptatt av og som det er om å gjøre for mange å få innsikt i og ta stilling til.
Mange spør seg hvem som vil gå seirende ut av denne diskusjonen og mange velger fritt side i og med at det er kalifen selv som har invitert til den prosessen og i og med at det er han selv som aktivt har skapt det inntrykk av at han trenger rettledning så vel som veiledning i disse alvorlige spørsmål.
Spørsmålet som diskuteres er ikke ukjent for oss, vi som kommer som gjester fra Vesten og hvor spørsmålet om mennesket har fri vilje har vært diskutert i minst flere hundre år nå, uten at noen av de ulike synspunkter som er kommet til uttrykk kan sies å ha satt de andre helt sjakk matt. 
Vi aner imidlertid ikke at Kalifen allerede har bestemt seg for hva som skal anses for rett og riktig i sitt rike og at han nå er overbevist, etter å ha rådført seg med de beste koranlærde. Vi aner heller ikke at kalifen er en meget ambisiøs mann, ikke lite intelligent, og at han muligens lider av forfølgelsesvannvidd og at riket hans i virkeligheten er i ferd med å rives i filler innenfra, på grunn av motstridene interesser og trosoppfatninger blant store deler av undersåttene, hvoriblant noen tilhører Alis’s parti og andre like innbitt sverger til sunni-islam, som nedtoner den religiøse tro at muslimer skal la seg underkaste direkte etterkommere etter profeten Muhammed selv. 

Kalifen Abd al Malik roper nå inn under falsk påskudd en rival av ham som har mange tilhengere og derfor representerer en trussel og som heter Amr ibn Si’id.

Før vi vet ordet av kaster Malik seg over Amr bakfra, griper ham i håret, tvinger ham i kne idet han trekker en stor dolk av sliren og så skjærer han strupen over på Amr før han får tid til å sukke. Deretter tar han det blodige hodet i hendene og kaster det inn blant Amrs tilhengere. De tror ikke sine egne øyne, men skrekken blant dem er til å ta og føle på. Her er det krefter i gang de ikke har regnet med og kanskje til og med argumenter hentet fra Koranen som de ikke har tatt seriøst nok på.

Dette får de nå bekreftet idet Malik roper mot dem:
- Kommandanten over de troende har nå drept deres leder, slik det er blitt forutbestemt i et uforanderlig dekret …
Amr’s tilhengere bøyer seg deretter i støvet for Malik.
Maliks handling begrunnes i at Allah har forutbestemt alle ting, også Maliks alle gjerninger og ugjerninger, hva de nå måtte bestå i. Han kunne f eks lett ha henvist til hadith hvor selveste profeten med guddommelig autoritet fremholder at det er Allah som bestemmer hvor mange ganger en mann med nødvendighet skal være utro i løpet av sitt liv, (ifølge Abu Huraira, Muslim hadith 1848).

Malik kunne også vise til sure 8. 17: Det var ikke dere som skjøt og drepte, men Allah … og sure 6. 125 som sier at Allah er den som rettleder og leder vill den han vil …
Motstanderne hadde på sin side vist til sure 40. 40 som sier den som gjør ille, skal belønnes med det samme i det hinsidige, mens den som gjør godt skal slippe inn i Paradis uten å bli veid opp på vektene på dommens dag …

En sure som imidlertid kan skape forvirring er sure 16. 93 som sier at Allah forutbestemmer alt samtidig som enhver må holdes ”personlig” ansvarlig for alle sine gjerninger.

Hasan al Basri påsto at Allah ikke kunne forholde seg urettferdig til sine ”slaver” og at det ikke er han som er ondskapens kilde, men mennesket. Hans elev, Wasil ibn’Ata – d 748 - grunnla mutazilite-skolen.
Basri ble henrett i 728. To andre fremstående lærde, Ma’bad al-Juhani og Gailan al-Dimashqi ble henrettet i henholdsvis 699 og 743.

Det var brutale tider for brutale menn i et brutalt maktorientert samfunn med brutal angst for brutale ideer som ”fant” dem og bandt dem til brutale tanker, metoder og handlinger. De søkte alle sin legitimitet i det gudsbildet som hersket - og følgelig også i det spesifikke menneskesynet som var rådende, eller forsøkte å bli det og bevare det. De mest brutaliserte underkastet seg den mest brutale eller listige.  Det lå liksom i kortene at man måtte gjøre det, for hadde ikke Allah selv åpenbart at han var den beste plotter?
Jemenitten ’Abd al-Jabbar (935-1025) var av den mening at tanker om fornuften som sådan kunne bringe klarhet og fred blant muslimene omkring disse motstridende religiøse forestillingene. Han hevdet at Allah først påla de troende å ta i bruk spekulativ fornuft for å få kunnskap om Allah, for Allah kan ikke kjennes intuitivt eller gjennom sansene. Fornuften går dermed foran og står over åpenbaringen, dvs Koranen. Det er gjennom observasjoner av et ordnet univers at mennesket forstår at Allah (Gud) eksisterer. Man ledes dessuten til den konklusjon at det må finne en uskapt Skaper, for ellers havner man i en infinitiv regress, hvilket er umulig (i hvert fall for tanken). En slik erkjennelse medfører så for Jabbar – som for ”de gamle grekere” - at tanken tenker at det finne en første årsak som deretter handler via sekundære årsaker, slik som f eks den fysiske loven om tyngdekraften. Denne tanken fører nå i sin tur til en forestilling om at Allah ikke trenger å styre enhver hendelse i det praktiske liv for mennesket. Tingene har sine egne iboende og virkende lover og er ikke avhengig av Allah’s inngripen eller opprettholdelse til enhver tid. Tingene har sin selvstendig iboende rasjonalitet.

Mutazilitene mente i flukt med dette at Koranen er skapt, noe som i den andre leiren har vært  utenkelig å tenke seg, og endog  uttale,  helt opp til  våre dager og hvilket er en fenomen som vil vedvare for all overskuelig fremtid, skal vi tippe, for her vil interessenter klamre seg til de ulike tolkninger-  og begrunnelser som kan støtte nettopp deres private anliggende til enhver tid. Noen ”eviggyldig” standard finnes ikke og ettersøkes heller ikke i det muslimske miljøet, verken hos sunni eller shiamuslimer, annet enn som en esoterisk og akademisk øvelse, når man blir presset inn i et hjørne av mer filosofisk anlagte apologeter og kritikere.
Mutazilitene åpnet Koranen for at naturlig teologi og logikk kom før åpenbaringen. For Jabbar er fornuften en nåde (grace) fra Allah. Hjemmel for denne filosofien fant mutazilitene bl a i Sure 15, Bien, som taler om tegn for folk som bruker fornuften (who give thought). Sure 88. 1720: - ser de ikke på kamelen og spør seg hvordan den ble skapt? og 23. 80: - Han er natten og dagens omveksler, vil dere da ikke tenke med fornuften?
Sure 2: 164: - skipene seiler gjennom bølgene på havet til det beste for menneskene, vinden og skyene er i kontroll mellom himmel og jord …, de er tegn for dem som bruker fornuften … Allah er ikke bare makt: Han ER fornuft, sa mutazilitene. Allah ville ikke lure menneskene ved å skape et irrasjonalet univers og å handle irrasjonelt er å handle mot Allah’s natur; han handler ut fra formål som kan erkjennes og som dessuten er gode (i seg selv), - en tanke som kan minne om Thomas Aquinas tanke: Skapte ting ble først ”tenkt” av Gud, som jo i kristen forståelse nettopp er Logos, dvs Ordet/Fornuften. Det kan ligge nær å tenke at Jabber tenker om tro at den er en form for ”ascent” eller tilslutning, akkurat som for Thomas.
s 20 Koranen sier selv i sure 3. 7 at noe er åpenbart univokalt og annet ekvivokalt. Det blir derfor behov for metafysisk tolkning av f eks hva som menes med – eller hva innebyrden er i – Allah’s hånd, (38. 75), øyne (54. 14) og ansikt (55. 27) og dette å få se Allah i paradis, (75. 23). Tradisjonalistene nektet for at dett var viktig eller at det overhodet lot seg gjøre å finne noe endelig svar på slike spørsmålsstillinger.

Malik ibn Anas, d 795, derimot, hadde sagt at når Allah sies å sitte på tronen, sure 7. 54 og 20. 5, så betyr dette bare at ”sittingen er kjent”, men ikke hvordan … . Man havner da opp i læresetningen: bila kaufa wale tashbih” som betyr: Uten å spørre om hvorfor og uten å foreta noen sammenligning, et dogme som den største delen av den muslimske teologi i sitt leie er bundet av til dags dato.
al Nazzam, d 848, sa at Allah umulig kan handle urettferdig. Det var noe han måtte gjøre, Allah var bundet, dvs. wajib, hvilket er en vederstyggelig tanke for asharitene, som til sist gikk seirende ut av denne metafysikk/teologiske striden. For asharitene var ikke Allah bundet av noe som helst og en forestilling om det motsatte betød at man la bånd på Allah, hvilket er umulig. Allah er pur vilje eller makt. Men dette står i mistenkelig opposisjon til sure 16. 9 som sier at det tilfaller Allah å gi rett veiledning, en tanke som styrket mutazilitenes forestillinger om fri vilje og dens tankemessige fundament, i motsetning til og i kontrast til læren om den for islam sett i sin helhet fatale predestinasjon.

al Jabbar påsto da også at den er vantro som sier at hvis Allah handler urettferdig, så er han urettferdig akkurat som når vi sier at hvis han handler rettferdig, så er han rettferdig, -  og de som sier noe annet er vantro.

Legg merke til at Jabbar faktisk her beskylder ”annerledestroende” muslimer for å være apostater, hvilket medfører dødsstraff, og heri ligger kimen til mutazilismens autoritære trekk. På den annen side: Mutazilitene – her personifisert i al Jabbar – tenker jo om mennesket, den frie vilje og om fornuften omtrent som et vestlig, moderne gudstroende menneske, et menneske som ser på seg selv som et svært opplyst, individuelt ansvarlig, liberalt, tolerant og på alle måter menneskevennlig eller humant vesen med stor tro på sine egne potensialiteter, både på godt og vondt. Et slikt menneske stiller seg stolt og personlig innfor Guds dom og standard og pukker på sin forestilling om at alt som vedkommende tenker og gjør kun var av ham selv og helt uten påvirkning fra Gud eller Satan, bortsett fra visse omstendigheter som han ikke kan noe for selv, - men hvem i dag ville vel her i Vesten på dommens dag i dag påstå overfor Gud at det var Guds bestemmelse at man gjorde noe som for de fleste fremsto som en utilgivelig brutal og ond handling?

Kanskje ”vår” kalif Malik over egentlig ikke trodde på Gud, - i hvert fall ikke på profeten og Allah? Kanskje bare var han et ynkelig, feigt og paranoid maktmenneske som ikke kunne utholde å ikke være grusom (og gudsforlatt)?
Men hva hvis Malik virkelig trodde på Allah og på predestinasjonen, som jo Allah eller Koranen jo legger sterke føringer på alle muslimer til å akseptere som gitt og som de derfor bys å tro på (hvis vi ser bort fra motsigelsene i selve Koranen)?

For å si det kort: Den som virkelig tror at Allah står bak enhver handling, også den grusomste, den har forskuttert, til gode for seg selv, en frifinnelsesdom på dommens dag. Og da er på denne jord og i dette liv alt tillatt, sett med Allah’s øyne. Jordisk straff for usømmelighet og gjerninger som kan true ummah – det muslimske fellesskapet - utmåles kun midlertidig. Alle mordere utenom kalifen selv og alle som settes i fengsel her på jorden, eller som straffes med døden for sine ugjerninger i dette liv, vil kunne hevde overfor Allah at alt er Allah’s vilje og ansvar og at alt skjer ifølge Allah’s vilje, også den vilje som sier at Allah ikke er bundet av noen standard og at han derfor kan velge eller vrake etter eget forgodtbefinnende. Allah fører vill den han vil, og det rett til helvete.

Det vestlig troende menneske av i dag – gudstroende eller ateistisk troende -  eller en kombinasjon av dem -  befinner seg faktisk i en ikke helt ulignende situasjon som kalif Malik over, de er bare ikke klar over det, ennå. De vil på den ene siden betrakte seg som determinert av tilfeldigheten, naturen og det naturlige utvalg. Dermed kan ikke Gud klandre dem; de kan bare dømmes av tilfeldige verdslige myndigheter og autoriteter og menneskeskapte regler, normer, konsensus og konvensjoner. De har forskuttert sin egen dom, og dermed frifunnet seg selv fra all synd og all skyld. Men dermed har de også lagt bånd på Guds hånd og vilje. De har gjort Gud avmektig og mindre enn dem selv. Hvorfor skulle kunne de ikke bruke gudstroen og åpenbaringen, sin tradisjon og kulturs skrifter, som et instrument for å kunne begå synd, dvs handlinger som samvittigheten og skriftene burde forby dem?

Sammenfattet: Verken Malik eller det moderne ”gudstroende” menneske trenger – tror de - noen advokat eller mellommann overfor Allah eller Gud og ingen som kan ta på seg skylden og sone for syndene. De trenger ingen frelser. De stiller seg eller blir sett umiddelbart fremfor Gud eller Allah. For begge er alt likevel forutbestemt, selv om den ene skulle være like meget bevisst og sikker på sin egne frie vilje som den andre skulle være bevisst og sikker på sin forutbestemthet. Begge vil imidlertid i øyeblikk av depresjon og anfektelse trøste seg eller styrke seg med tanken om at den frie viljen er en illusjon og at de derfor begge er like uansvarlige, - eller uskyldige, alt etter hvordan man ser det. De vil begge tro at de kan forhandle med sin gud eller sin Allah om sin synd. De er blinde for at for å få tilgivelse, trengs det «virkemiler» - f eks i Guds egne ord og løfter og i dåp og communion eller nadverd - og en person – Jesus, som er Gud, som ikke har syndet for at de skal kunne tilgis. For bare en hellig Gud som hater synden og vender den ryggen og ikke vil se den, kan tilgi synder.

s 27: Pater James Scnell: ”En rasjonelt utrustet skapning kan bare ta del i Guds evige lov hvis denne loven er fundert i LOGOS, altså Ordet og/eller Fornuften. Hvis den kun er fundamentert på Vilje, selv om det er Guds vilje … så kan det ikke eksistere noen reell deltakelse i den evige loven fra menneskets side. Hvorfor? – fordi det som ”kjennes” bare av vilje da også kan kjennes som sin egen motsetning til enhver tid …”.

s 28 al-Nazzam (d. 848) sa i tråd med denne oppfattelsen at Allah aldri kan handle urettferdig. Harun Nasution (1919 – 1998) hevdet at Allah ikke kan gjøre noe som ikke er godt med henvisning til sure 10. 44. Asharitene hadde ikke noe svar på dilemmaet mellom Allah’s attributter og hans essens. Allah er bare pur vilje, en vilje som ikke er bundet av noe, sure 5. 64. Mutazilitene sa, ikke ulikt kristen tankegang, at Allah er bundet av hvem han er! – altså til sin natur, (men kanskje neppe til sin personlighet).

s 33 al- Bukhari (d. 933): Koranen er Allah’s tale uskapt og menneskers handlinger blir skapt og spørsmål om dette er å regne for blasfemi. Thomas Aquinas – til opplysning – mener at Ordet er evig sammen med Gud.

Ibn Khaldun  - fysikk som vitenskap har ingen betydning for oss i religiøse spørsmål eller hva angår vårt levesett.
s 45 Ali as-Sanusi (d 1859) forsøkte å gjenåpne adgangen til itjihad , men muftien i Kairo mente at en slik praksis enten var hallusinasjoner eller influert av djevelen selv.
s 46 Når det gjelder bi’dah, nyvinning eller nye påfunn, så forbys dette av profeten selv i en hadith. Taqlid står over alt.
s 51 Aharitene pekte på sure 14. 27 som sier at Allah gjør hva han vil og på sure 85. 15 som sier at han effektuerer hva han vil. Allah’s vilje kan derfor ikke vites og det finnes da intet stabilt logos, ingen rasjonell orden i universet og mennesket har da egentlig ikke noe annet å holde seg til enn en sekund til sekund manifestasjon av Allah’s vilje.
s 52 al – Ghazali – intet i naturen kan agere spontant adskilt fra Allah. (Jfr Goethe: I begynnelsen var handlingen!!).

57  Stanley Jaki, en kjent vestlig vitenskapsmann fra vår tid, sier at det var den metafysiske begrunnelse for den naturlige loven la grunnlaget både for den moderne vitenskapen og utviklingen av et konstitusjonelt styresett. Asharitene fryktet at noe tilsvarende den kristne Logos ville kompromittere Allah’s allmakt. Islam havnet dermed i okkasjonalisme som et grunnleggende paradigme.

59 Malis Ruthven: Verden består av enkeltpunkter - er atomistisk i tid og rom – atomer eller enkeltpunkter - som forbindes eller skapes av All for hvert øyeblikk. Dette at en plante er en plante, beror på Allah’s vilje med hvert øyeblikk. Det foreligger ingen absolutt sammenheng mellom årsak og virkning (okkasjonalisme).
Et eksempel fra det virkelige liv i dag, for bare noen få år siden i Pakistan hvor de religiøse myndighetene forbyr at det i lærebøker skrives at ENERGI BETYR FORANDRING! Forbudet begrunnes med at det kan gis et inntrykk av at det er energien og ikke Allah som forårsaker hendelser. Selvstendig tenkning begrenser med andre ord Allah’s vesen. Det fins følgelig ingen kausal mediasjon. Naturlover som f eks tyngdekraften er ikke annet enn uttrykk Allah’s vane, en vane han når som helst kan bryte.
Ashari tenkte som de gamle greske filosofene som tenkte atomistisk, som f eks Lucretius, men i motsetning til ham, manete Ashari at guddommelige ”kronisk” inngripen i naturen er å forvente og at ingenting – i motsetning til de greske og romerske filosofene – skjer tilfeldig.

62 Al- Ghazali: Sammenhengen mellom hva som av vane blir oppfattet som årsak og hva som av vane tros å være en følge eller effekt, er ikke nødvendig slik vi ser det. Det fins f eks ingen årsakssammenheng mellom dette å slukke tørsten og dette å drikke, å være sulten med dette å spise, dette å brenne med kontakt med flammen … sammenhengen er bestemt av Allah’s forut, som skaper alt side ved side, ikke fordi det fins noen innebygd nødvendighet i at så skjer og fordi det er umulig å skille elementene i sammenhengen.
68 Ghazali mente at fornuften var så infisert av menneskets egoisme at det umulig kan ha kunnskap om moralske prinsippet og at disse bare kan kjennes via åpenbaring. Fazlur Rahman skriver: I naturtilstanden var bare loven om selvoppholdelse … mennesket vil betrakte alt som er i tråd med denne som et gode … og motsatt … og derfor må Gud (Allah) åpenbare hva som er godt og hva som er galt”.
Mutazilitene protesterte mot dette: ” .. . vi ser at et fornuftig vesen noen ganger ikke nødvendig vis anser det som et gode det som er ondt … ”. Rahman oversetter Ghazalis protest slik: ” … den som redder et liv er først og fremst motivert av sin sterke medfølelse: Slik tilfredsstiller han seg (først og fremst?) selv ved å redde dette livet”.

70 Asharitene besvarer Sokrates’s spørsmål i Euthyphro ”er noe verdig eller dydig fordi det elskes av gudene?” positivt. Allah befaler ingen handling fordi handlingen er god (i seg selv) , men fordi Allah befaler den. Han forbyr ikke mord fordi det er galt, men fordi han forbyr det.
71 Reilly skriver at Allah står over godt og vondt. Han er på en måte en slags nietzsheaner. Asharite-teologien er en teologi som legitimerer slagordet ”makt er rett”.  Abdulkarim sier at asharitene er islams ”nominalister”.

Den franske forfatteren Chateaubriand skriver i 1811 i hans bok «Itinerair de Paris a Jerusalem»: ” … de er vant til å følge i sine herrers fortspor og har ingen lov som forbinder dem med ideer om orden og politisk moderasjon: For dem er å drepe en rett de har, når de er sterkest; de … kjenner ingen frihet; de har ingen eiendomsrett; makt er deres gud”.

73 Ahmad ibn Hazam i Spania på 1100-tallet:”Alle som sier at Gud (Allah) ikke vil gjøre noe annet enn det som er godt i henhold til vår forståelse av begrepet og at han ikke ville gjøre noe som vi klassifiserer som ondt, må bli irettesatt og fortalt at han bruker perverse menneskelige argumenter mot Gud (Allah).”

Pave Benedikt den 16: ”Hvis det var Guds vilje, ville vi da også ha måttet praktisere avgudsdyrkelse”.(Dette er en innsikt som ikke alltid har hatt den største innflytelse i kristen metafysikk eller filosofi. Den kristne munken Duns Scotus, på 1400-tallet, hevdet at Gud kunne frelse i en viljesakt uten referanse til forsoningsofferet tilveiebragt av Kristus. Gud har absolutt makt og frihet, ja, til og med den moralske orden er etablert i en viljesakt av Gud og kan endres hvis Gud hadde villet det, se Enns s 1276.

Likeledes hevdet en annen kristen munk Willhelm av Occham omtrent på samme tid, at det ikke kunne påvises noen nødvendighet av innebygde årsaker i tingene. Årsakssammenhenger mellom skapte ting kan ikke bevises, men man kan ifølge ham legitimt gå ut fra at Gud har plassert årsakspotensiale i tingene. I forhold til Guds nåde, så en den sine qua non avhengig av at Gud etablerer et system hvor den kan virke, uavhengig av noen form for iboende selvstendig evne i mennesket til å motta den eller samvirke med den, (se s 406 i Richardson og Bowden).
74 En britisk muslim forteller i The Islamist: ”Sheik Nabhani, som grunnla Hizb ut-Tahrir, som arbeider for å gjenopprette kalifatet, lærte alltid at det ikke fantes noe som het moral i islam; det dreide seg ganske enkelt om hva Gud (Allah) lærte (bestemte). Hvis Allah tillot det, var det moralsk riktig: hvis han forbød det, var det umoralsk”.
Fazlur Rahman igjen:”Ren fornuft forplikter ikke; fornuften er ingen lovgiver (inna l-aql laysa bi-75 shari)”. 
s 76 Reilly skriver at delegitimeringen av fornuften i islam fører til en infantilisering av mange muslimer som ikke får tenke selvstendig om hvorvidt en handling er lovlig eller ikke. Noen eksempler brakt til torgs i Egypt i 2006 av jesuitten Samir Khalil Samir: ” Er det lov at en vasker på et vaskeri vasker klærne til en kvinne som ikke til vanlig har på seg skaut?”. ”Hvis en kvinne går ut av badet naken og det er en hund i leiligheten, har da kvinnen gjort noe som er forbudt?”  Svar: ”Det kommer an på hunden. Hvis det er en hannhund, så har kvinnen gjort noe forbudt”.

158 Vi tar med et par ”islamistiske brølere” til:
I mai 2007 utstedte lederen for hadith-avdelingen ved Al-Azhar univeristetet i Egypt en fatwa som sa at den eneste muligheten for at en ugift mann og en kvinne kunne arbeide alene sammen i det samme rommet var at de etablerte en familierelasjon og dette kan de gjøre ved at kvinnen gir bryst til mannen!
Muftien av Egypt, Dr. AliGum’a, skrev i boken Religion and Life – Modern Everyday Fatwas – at noen av Muhammeds følgesvenner velsignet dem selv ved å drikke hans urin, spytte og svette. Samme mufti har utferdiget fatwaer som går mot skulpturer og at kvinner bruker shorts og viser leggene når de spiller fotball.
s 77 Reilly: ”Det underliggende premiss for samvittighetsfrihet er at et menneske er i stand til å fatte hva moralsk sannhet er (moral truth) og at alle mennesker er utstyrt med evner for å nærme seg den med hjelp av fornuften. Som Augustin sier:”Ingen sjel, uansett hvor fallen den er, er så korrupt at  Gud ikke kan tale til dens samvittighet”. Underminerer man fornuftens integritet så undergraver man samtidig fundamentet for samvittighetsfriheten”.
s 79 Al- Ghazali igjen: ”Allah’s rettferdighet kan ikke sammenlignes med menneskelig rettferdighet. Mennesket kan handle urettferdig ved å invadere en annens posisjon, men man kan ikke forestille seg at Allah kan handle urettferdig. Det står i hans makt å øse ut lidelser over menneskene, men dette vil ikke rokke ved hans rettferdighet. Det er ingenting han kan heftes for eller nor som kan pålegges ham og han kan ikke stå i gjeld til noe menneske hvem det nå enn måtte være”.
s 80 Videre legger Ghazali disse ordene i Allah’s munn: ”Jeg bryr meg ikke om hvem jeg vil velsigne og heller ikke om hvem jeg sender til helvete”.

s 83 Sayyid Qutb er som et ekko av den store muslimske filosofen: ”Hver gang Koranen nevner et tydelig ønske eller en konstant lov, så følger det en uttalelse som impliserer at den guddommelige vilje er fri fra alle begrensninger og avgrensninger, selv om de baserer seg på et løfte fra Allah eller på Allah’s lov. For Hans vilje står absolutt over all lovs løfter”.
s 84 Ashari: ” … vi tror at godt og ondt er utkommet av Allah’s dekret og forutbestemmelse (qada’wa qadar) … og at skapningene ikke er i stand til verken å berike seg eller skade seg selv uten Allah”.

Duncan McDonald skriver: ”Mennesket (i islam) kan ikke skape en eneste ting; Gud (Allah) er den eneste skaper; heller ikke skaper menneskets kraft noen effekt på dets handlinger. Gud (Allah) skaper i sin kreative makt (qudrab) og etter sin vilje (ikhtiyar).
Fazlur Rahman: ”Før jeg hever armen, har jeg ingen makt til å heve den. Gud (Allah) skaper kraften i meg i det øyeblikk jeg faktisk hever armen. Frihet for mennesket er ufrihet for Allah, sa jabritene. For asharitene er frihet for Gud (Allah) ufrihet for mennesket ”.

Reilly påker at det her ikke finnes noen entelechy, dette at noe har en telos eller et formål - innebygd i seg, slik Aristoteles så det. Allah handler dermed ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos. Jeg vil tilføye: Og da heller ingen «sekundære årsaker».
s 89 Asharitene gikk tilbake til den førsokratiske Heraklit som hevdet at alt enten var forandring og at ingenting forble det samme men ikke til erkjennelses-spenningen,som lå der i forhold til Parmenides som sa at alt forble ved det samme og at forandring ikke er mulig.
Sokrates spurte: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe? Kunnskap kan ikke forutsettes hvis den ikke beholder sin identitet.

s 94 Al- Ghazali: Filosofi og fysikk kan ikke bevises med fornuften og kan ikke bevise intellektuell sikkerhet (certitude). Ghazali kan ikke gå god for følgende påstand: At Allah skulle kjenne enkelttingene, er umulig fordi det forutsetter en slags forandring i Gud, et «vesen» som ikke kan forandre seg. (Aristoteles argumenterte for Gud som førsteårsak fordi en infinitt regress av ikke-virkende årsaker er umulig). Metafysikk er en fornærmelse mot religionen, mente al-Ghazali. Benektelse av kroppslig oppstandelse, at gud ikke kjenner enkelttingene og at universet alltid har eksistert og aldri vil opphøre er klare irreligiøse påstander og står i direkte motsetning til islam.

s 99 Al-Ghazali finner sin sikkerhet forankret i sure 2. 2 som sier at det ikke finnes noen tvil om Koranen og at den er en veiledning for de som har allah-bevissthet. ”Love for God is the furthest reach of all stations … not God’s love for man”. Sufienes lære om Allah’s lengsel etter å bli kjent, kan derfor ikke godtas av al-Ghazali.
s 105 Ifølge en sufitradisjon heter det:” Jeg var en skjult skatt og ukjent; så begjærte jeg (desired) å bli kjent og så skapte jeg skapninger og åpenbarte meg for dem og slik kunne de kjenne meg (eller kanskje: Ha kunnskap om meg?)
s 109 Hva er så det sammenfallende punktet utover intellektet mellom mennesket og Gud? Det er ikke fornuften, ifølge al-Ghazali. ”Det er ikke noen LOGOS her”, skriver Reilly. Hvordan kan mennesket så vite noe om Gud? I jødedommen og i kristendommer er det gudsbildet og i Visdom står det i 1. 13 – 15 at Gud formet mennesket slik at det ikke kunne forgå; Gud skapte mennesket ut fra hans egen natur. Dette er blasfemi i sunni-islam. Doktrinen om tanzih umuliggjør en slik posisjon. Det foreligger ingen slik korrespondans.

Men, se hva man finner: Det fins virkelig en hadith som tilsynelatende gir en åpning mot .1 Mos hvor det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde og sin likhet. Men, som pater Samir Khalil sier, så kan adjektivet ”sitt” her referere til ”hans” bilde, dvs menneskets bilde, oversatt slik: Gud skapte mennesket i menneskets eget bilde … (se Samir, 11 Questions on Islam, 210).
Til slutt noen refleksjoner over sufismen i sin alminnelighet: Når islam insisterer på absolutt transcendens for Allah, tanzih, så forutsetter man faktisk at det er bare Allah som eksisterer og at all annen eksistens egentlig er illusorisk og dette gjenspeiler seg i det foretrukne navn for Allah hos sufiene, nemlig Al Haqq, dvs Den Ene virkelighet. Ingen annen væren har eksistens eller virkelighet. Blir ikke dette panteisme? Jovisst, etter vår mening og dette bestyrkes ved det faktum at tawid faktisk kan bety ikke bare Gud, den ene, men også Gud den eneste. Men igjen: Betyr ikke dette at hvis verden aksepteres som eksisterende, så vil det bety at vi har å gjøre med en slags polyteisme, hvor man posisjonerer virkeligheten i konkurranse med den Ene virkelighet?
s 112 Det er nærliggende å svar bekreftende. Og dessuten kan man spørre: Var al-Ghazali egentlig gnostiker (selv om han benektet dette)? Hans Jonas mener det. Ifølge W. H. T Gairdner møtes her den mest ekstreme form for agnostisme med den mest ekstreme form for gnostisime. For Fazlur Rahman er sufismen ”en religionsfilosofi som ikke har noe kognitivt innhold eller objekt uten troens sannheter i seg selv”. Betegnende er det kanskje at al-Ghazali priset den obligatoriske reisen til Mekka for alle muslimer en gang i livet nettopp fordi den savnet enhver rasjonell begrunnelse.
s 116 Kanskje ikke rart, da, at moderne muslimske terrorister understreker et konsept av stor betydning innen islam, nemlig prinsippet om al-fikr kufr – at selvstendig tenkning i seg selv gjør en til kuffar, eller vantro.
s 129 At fornuften settes i førersetet teologisk og filosofisk, er en forutsetning for demokrati. Hva skulle ellers kunne begrunne det? Og ved siden av fornuften må det foreligge metafysisk støtte for Naturloven eller den naturlige loven som sørger for fundamentet ikke bare for moderne vitenskap, men også for et konstitusjonelt styresett. At makt settes i førersetet innen sunni-islam undergraver en slik prosess. Hvis man ikke tillater en verdensanskuelse som inkluderer ideen om og realiteten av sekundære årsaker, kan man verken utvikle Naturloven eller skape lover som man kan styres av og handle fritt under. Hvis mennesket ikke er en politisk skapning med medfødt fornuft i en verden som er tilgjengelig for hans sinn, hvorfor skulle man da skape politisk orden via frie valg og representasjon? spør Reilly med rette. 
s 137 Hvor stor innflytelse har så asharitene innen sunni-islam i dag? Svaret er mer enn man skulle tro og her følger noen betraktninger – uten at det henvises til Ashari selv - fra en tidligere finans- og forsvars minister i Irak i ”det nye Irak”:

”I klassisk islamsk doktrine angående individets natur som autonomt og med fri vilje oppstår aldri problemet uten i en kontekst hvor individet er totalt avhengig av Gud (Allah). Det arabiske ordet for ”et individ” – al-fard – blir ikke forstått dit hen at det er utstyrt med et formål og med fri vilje. Ordet konnoterer heller en singularitet, en bevissthet eller avgrensethet (solitariness). 

Viljestyrke har med dette å tilegne seg fra Gud (Allah) å gjøre (acquiring these), med såkalt iktisab, mer enn med evnene selv, som er så integrerte i forhold til naturlige friheter og rettigheter. Al-fard blir vanligvis anvendt om ett av det høyeste vesens attributter i meningen dette å være unik og umulig å etterligne … og i samme gruppe attributter som etablerer guds enhet og absolutte transcendens. Mennesket er ganske enkelt ikke i stand til å tilegne seg disse essensielle egenskapene og kan derfor ikke kreve retten til muligheten for autonom handling uten referanse til kilden for egenskapene. Hele reisverket rundt individuelle rettigheter som begrunnet i individets naturtilstand eller via en sekulær eller politisk teori er fremmed for den måten islam tenker på … ” (The Crisis of Islamic Civilization av Ali Allawi).

Fri vilje eller valgfrihet er altså ifølge Allawi ikke noen medfødt egenskap hos mennesket. Hvordan kan et menneske ha en (universell eller objektiv) rett til noe hvis det ikke har denne retten i kraft av sin medfødte natur, spør han, og med rette.
Denne ”fremmede” måten å tenke på, kan også illustreres ved noe den pakistanske fysikeren Dr. Pervez Hoodbhoy forteller:
” … det var ikke islamsk å si at det å kombinere oksygen og hydrogen ble til vann … det ble forventet at du sa at ved å bringe sammen oksygen og hydrogen, så ble resultatet, hvis Allah ville det, vann”.

Et annet eksempel: Medlemmer i Hizb ut-Tahir ble nektet å tegne bilforsikring fordi alle naturlige hendelser var bestemt av Allah. (Fortalt av Ed Hussein). Dette er konsekvensen av å benekte eksistensen av sekundære årsaker og at disse ligger til grunn i nesten alle dagliglivets mange aspekter. Det heter i sure 8. 17: Det var ikke du som skjøt, men det var Allah …

Nok et eksempel:
En pilegrim til Kaba’en rører ved stenen og sier til en venn ved siden av seg:
- Kjenn hvor kald denne stenen er. Med den hete vi har, er dette et mirakel fra Allah.
Vennen tar ham da med ned en stige under Kaba’en og viser ham at det står en vifte der som er i gang og som kjøler hele rommet.
- Detter er årsaken, sier vennen.
Dette utløser så et rasseri hos vedkommende. En rasjonell forklaring ble sett på som et angrep på vennens religiøse sikkerhet.
Hoodbhoy forteller at ingen forsker av betydning utfordret den folkelige forklaring på jordskjelvet i Pakistan i 2005 som etterlot seg mer enn 90 000 døde med den forklaring at dette var en straff fra Gud (Allah) på grunn av syndig adferd. Mullaer latterliggjorde at vitenskapen kunne gi noen forklaring.
I sterkt kontrast til dette kan kristne vise til f eks Johannes 9. 2 og Lukas 4-5 hvor Jesus avviser at det er noen sammenheng mellom sykdommer og ulykker og foreldrenes synder. ”Denne forskjellen har vært av stor betydning for utviklingen av den vestlige sivilisasjon og for den negative utviklingen i den islamske sivilisasjon”, sier Reilly.
s 161 Følgende ”says loads”: International Islamic University Malaysia har funnet ut at islamske land bare har 8, 5% forskere, ingeniører og teknikere pr 1000 innbyggere mot gjennomsnittlig 20 % i resten av verdens befolkninger.
India og Spania produserer hver et større antall vitenskapelige studier enn 46 av de muslimske landene gjør sammenlagt.  Ifølge Hoodbhoy registrerte Pakistan bare 8 patenter på 43 år. FN fant i 2003 at de islamske landene bare produserte 20 % av alle vitenskapelige avhandlinger. Sørkorea produserte 144 pr million. De arabiske landene bare 26 pr million. Brutto nasjonalprodukt var i 2002 for alle de arabiske landene til sammen (i 1999) mindre enn Spanias, (531 billioner mot 596 billioner).
Holder man oljeproduksjonen utenfor, eksporterer Midtøsten mindre enn Finnland. Iflg professor Guido Tabellini falt produktiviteten i de arabiske landene med 0. 7% for hvert år de siste 20 årene. Av 300 millioner arabere i 2002 var ca 65 millioner analfabeter, men antallet er blitt redusert til ca 60 millioner i 2009. 17 % av alle bøker som utgis på det arabiske markedet er religiøse bøker, 12 % fler enn i andre deler av verden. I 1991 produserte de arabiske landene 6 500 bøker sammenlignet med 102 000 bøker i Nordamerika og 42 000 i Søramerika alene. Oversatte bøker i den muslimske verden er 5 ganger færre enn oversatte bøker bare i Hellas. I de siste 1000 årene har den muslimske verden oversatt rundt 10 000 bøker og dette er det antall bøker som blir oversatt hvert år i Spania i dag. (Kilde: UNESCO).
Hvor bør da den arabiske innsikt befinne seg i dagens verden?
”Mutazilitene trakk på de koranske tekstene som kunne tyde på at den var skapt og ikke en evig verbal substans ytret av Allah. Relasjonen mellom ”the signifier” og ”the signifyed” eksisterte med andre ord kun som en menneskelig konvensjon. De forsøkte å bygge bro mellom det guddommelige ordet og den menneskelige fornuft. Og det var derfor de hevdet at det guddommelig ordet var et faktum som ble justert til det menneskelige språket i den hensikt å sikre menneskets velbefinnende. De insisterte på at språket var et produkt av menneskets natur og at de guddommelige ordene respekterte reglene og formene for det menneskelige språket.”
Så alt såre vel?
Nei, tvert imot. Mannen som ytret de ovenstående ordene var egypteren, assisterende professor Hamid Abu Zayd ved Det arabiske universitetet i Kairo. Den 14. juni 1995 ble han for sine ord etter å ha blitt anklaget dømt for apostasi og at Zayd derfor var en kafir eller vantro. Han ble derfor også tvunget til å skille seg fra sin kone, hvorpå de begge flyktet til Europa.

I Iran fikk Abdolkarim Soroush omtrent den samme behandling som Bassim Tibi, som flyktet til Tyskland og hvor han nå lever med livvakter finansiert av den tyske stat døgnet rundt.

For å oppsummere, (se for øvrig min artikkel på Nei ti islam om islams vesen, Sokrates, Aristoteles etc lagt inn her helt på slutten 271215):
Ghazali – til og med – funderte på om, eller hvordan, Allah konsistent kunne fastholde rekkefølgen eller forløpet når ild brenner bomull, men han stengte døren til videre drøftelser av dette problemet og om hvorvidt vi kan ha reell kunnskap om dette komplekset. Han nøyde seg med å si at en eventuell innebygd disposisjon for saker og ting til å anta ulike former varierer med årsaker som for oss forblir skjult, og det er ikke mulig for oss kjødelige å erverve oss kunnskap (i egentlig forstand) om dette.  Å tenke slik innebærer da at det ikke fins noen entelechy, ikke noe som heter «å ha innebygd i seg selv et mål eller et formål, (eller noen final årsak), slik Aristoteles så det. Allah handler ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos.
Å hevde noe slikt, at potens og aktualitet blir samtidige, innebærer at man kommer veldig nær å benekte kontradiksjonsprinsippet, dette at en ting ikke kan være og ikke-være på samme måte, på samme tid og på samme sted uten at alt oppløses i det absurde, tilfeldige eller i absolutt inkoherens.
Tanken illustrerer hvor langt asharitene var villig til å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng eller et absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et fremmedord for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være noe annet enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal» eller «kan» eller «må» bli. Det som finnes er med andre ord ikke noe annet enn ren akt (umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den ene (og alene) handlende.
Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles idé om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme. I førsokratisk tenkning kom filosofene opp med to løsninger: Enten at alt var i forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det samme, Heraklit, eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og ble umulig eller en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot sunn fornuft og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel samtidig forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen. Den posisjon asharitene tok minner sterkt om den Heraklit inntok. Spørsmålet knytter an til et spørsmål Sokrates stiller til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha kunnskap hvis alt forandrer seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme? For hvis kunnskap også med nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet eller essens, hvordan kan vi da kjenne eller vite eller fastslå hva denne kunnskapen virkelig består i, eller om den i det hele tatt eksisterer her og nå?
Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare for: Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant! Hvordan kan man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter forblir det samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere, selve grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?

Dessuten: Den «viten» asharitene mente de hadde, hvordan ville den la seg empirisk bevise? Så hvordan kunne asharitene omfavne de greske skeptikerne til de grader og gjøre deres grunnposisjon til deres eget?

Fazlur Rahman sier det slik: «Mutakallimene benektet Aristoteles skille mellom form og innhold som en forutsetning for å kunne benekte naturlige årsaksrekker … inntil dette nærmest ble et kardinalpunkt i den religiøse dogmatikk, som hevdet skapelsens tidsbundethet og dermed islamsk eskatologi. De begynte med en konklusjon de trakk fra hva de fant i åpenbaringen (Koranen), og sluttet fra denne hva de mente var nødvendig for å kunne opprettholde en konsistent metafysikk. Dette drev dem så til å slutte at det ikke fantes noen egentlig årsaksrekke i den naturlige (fyisiske) verden. Kort sagt: Asharitene ble tvunget av egen teologi til å benekte virkeligheten».
Macdonald sier det slik: «Asharitenes filosofi er en skepsis som ødelegger menneskets mulighet for å se Gud som ett enste sammenhengende og gedigent faktum i universet». (s 88-90 i Reilly).

Hva så med fri vilje og Guds predestinasjon i kristendommen og jødedommen?
Først litt om ”mellomviten” eller Scientia Media, en doktrine som ble utviklet til fulle på 1600-tallet i Europa. Ifølge denne doktrinen vet Gud hva som kommer til å skje under de eller de forhold, men baserer seg ikke i Guds natur eller på hva Han måtte bestemme, men på alle skapningers egne frie valg. Gud vet altså hva som vil skje hvis den og den gjør det og det. Han vet det imidlertid ikke fordi han kontrollerer eller bestemmer alt som vil skje, men fordi han vet hvilke frie valg som vil bli gjort uavhengig av Hans kontroll og avgjørelse.
Slike tanker ble ofte akseptert som uproblematisk av visse lutheranere og av reformerte som f eks Arminius, men flertallet av de reformerte nektet for at Gud er avhengig på noen måte av menneskets selvstendige eller autonome valg. Menneskets valg – med hensyn til vantro, tro og frelse -  må ses som effekten av Guds evige beslutning i Hans evige råd, se Apgj 2. 23, Rom  9. 10-18 og Ef 1. 11 og Philip 2. 12-13. (Elwell s 1075).

John S. Feinberg – en calvinist – skriver at han er enig i at Gud har mellomviten, men at dette ikke løser inderministenes probem. Mellomviten er viten om kontrafaktuelle muligheter, ikke aktualiteter. Den er viten om hva som kunne skje og er irrelevant i forhold til spørsmålet om hvordan Gud kan vite hva som vil skje i fremtiden. Mellomviten innebærer ikke at Gud vet hva som kunne ha skjed hvis noe annet skjedde, men heller hva som ville skje hvis noe annet skjedde. Gitt at indertminisme er riktig, hvordan kan Gud vite – selv kontrafaktuelt – hva som ville ha skjedd hvis ikke noen form for deteriminisme er riktig? (Predstinasjtion and Free Will s 34)

Norman Geisler svarer Feinberg i samme bok, side 45:
Vi er begge enige på en rekke punkter:
At Guds forsyn kontrollerer alle enkeltting i universet, at Gud har predeterminert alle hendelser, at Gud ufeilbarlig kjenner all fremtid, at en slik Gud ikke er ansvarlig for våre moralske valg, at Gud er evig og utenfor tiden, at Gud er uforanderlig i sin natur og sin viten, at Guds utvelgelse av sine hellige er fra eighet av og ikke foranderlig, - og at vi mennesker er frie og moralsk ansvarlige for våre frie hanlinger, at bør innebærer kan, at frie valg ikke er kompatibelt med fatalisme og våre valg blir foretatt av oss; - at Guds suverenitet og våre frie valg ikke er en selvmotsigelse, at frie valg noen ganger er betinget ell begrenset av ytre faktorer, at Gud aldri tvinger frem frie valg, at Gud bestemmer våre frie handlinger ikke er på samme måte som i den fysiskalske determismens forståelse, at frie valg som Gud forutser er forutbestemte, at Gud ikke kan skape frie skapninger og på samme gang eliminere all ondskap på samme tid, at Gud er absolutt fri og ikke hadde noe behov for å skape, at Guds frie valg er «selvbestemte», at Gud kan dekretere noe som står i motsetning til hans ønsker.
Så langt så bra? Geisler skriver videre: Det basale problemet med Feinbergs oppfatning er at den logisk sett innebærer en benektelse av menneskets frie vilje og at Gud derfor blir ansvarliggjort for det onde i verden. For Feinberg hevder at Gud kan velge motsatsen til hva han ønsker og ikke vi, som mennesker …
Geisler påstår selv at han er en slags mild kalvinist, men en annen teolog som skriver om den frie eller bundne vilje, James R. White, mener Geilser er en vaskekte arminianer.
Hvorom allting er:
Luther sier: «Alle ting kommer fra, og er avhengig guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skule bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt». (Iflg Asbjørn Berland i Dagen 30. mai 2013).
Men Luther skriver også: «Skulle nå djevelen uforvarende komme snikende og rive dette ord (Gal 1. 4) bort fra dine øyne og innskyte deg at du må være bekymret for om du er utvalgt til evig salighet eller ikke, og holde frem for deg de forferdelige eksempler på Guds vrede og dom, og at de utvalgtes tall er ringe, men de fordømtes stort: vær så ikevel klok og la deg ikke for ditt livs skyld føre inn i slike tanker og stridsspørsmål; ellers går du visselig for høyt til verks og brekker halsen. Gjør derimot motstand og si: Det er ikke befalt meg at jeg skal bekymre meg om slike ting som er altfor høye og ubegripelige for meg til å utforske. Jeg blir stående ved den hellige Paulus ord, som sier, at Kristus har hengitt seg selv for våre synder, på det Han kunne utfri oss og har gjort dette er vår Guds og Faders vilje. (Fra Luthers Skattkiste s 112).

Ville i det hele tatt oen muslim kunne snakke slik om predestinasjonen og utvelgelsen? Jeg tviler. Det fins ingen stedfortreder for våre synder og synden selv i islam. Allah vill ikke tillate slikt. Det ville frata ham kontrollen og makten.

En annen protestant, calvinisten Loraine Boettner skriver: «Hadde ikke synden blitt tillatt, ville (guds attributter) ha blitt begravd i en evig natt. Og jorden – uten Guds (bekjentgjorte) attributter – ville vært som en jord uten lyset fra solen. Synden ble derfor tillatt for at Guds nåde skulle komme for dagen i Hans tilgivelse og at Hans rettferdighet skulle komme til syne i straff. Syndens inntreden i verden er et resultat av en design formet i Guds evighet og som Han hadde til formål å åpenbare for sine skapninger som et fullendt verk i all sin fullkommenhet». (The Reformed Doctrine of Predestination s 234)
Samme forfatter gir følgende sammenfatning av forskjellen mellom calvinismen spesielt og islam:

«Syndens opphav og den karakter er beskrevet totalt forskjellig i islam og kristendommen. I islam finnes ikke doktrinen om Gud Faderens farskap og hensikt med frelsen for å avdempe følgene av guds forordninger. Gud blir presentert som om han skapte visse grupperinger av mennesker vilkårlig og noen av disse til paradiset og de andre til helvete. Lite eller intet rom er avsatt til ansvar og skyld. De benekter at det har skjedd noen utvelgelse i Kristus for nåde og herlighet og at Kristus døde en offerdød for sitt folk. De har ingen ting å si om effekten av Guds frelsende nådegave eller om «perserverance», dette at den troende som er gitt nådens gaver ikke faller i fra … Kjærligheten som et gudsattributt er fraværende i Allah. Ideen om at Gud skulle elske oss eller at vi skulle elske Gud, er fremmede tanker for islam … «.

Kontrasten til asharitenes filosofi turde her være sterk og betydningsfull hvis man skal forstå den ulike utviklingen i Vesten og i den muslimske verden.
I den judeokristne og bibelske lære holder Gud sin pakt med dagen og natten slik at de kommer til ”avtalt tid” og naturens lover ”holder” eller står fast, fordi Gud selv har etablert sin pakt med naturen, se Jer 33. 20 og 33. 25.
Gud viser sin omsorg og ”gir mat” i rette tid og naturen verdsettes for sin egen skyld, og dessuten opprettholder han alt ved sitt Ord, dvs Logos, se Salme 104 og Hebr 1. 3.

Hvem er det som blir utvalgt? – et lite utdrag fra norsk debatt i 2013:
«Det er alle de mennesker som hører evangeliet forkynt og da de har hørt det ikke avviser det eller unndrar seg dette evangeliet. Det vil altså si. Hvert menneske som når han hører ordet, lar dette ord virke på seg, altså ikke unndrar seg eller bortforklarer det eller går på akkord med sannheten. Hvert eneste slikt menneske har Gud vedkjent seg som sin» (sitat fra Ø. Andersen i sin gjennomgang av Rom 8. 20 flg.)
I evangeliet ligger det altså en makt som gjør at det bortvendte menneske, kan vende seg til Gud å søke hans frelse. Og det er noe ganske annet enn det B. hevder.
Skulle Gud utvelge oss mennesker på annet grunnlag enn dette, ville jeg mistet all frimodighet som kristen. Jeg ville heller ikke våget å stå frem på en prekestol for å forkynne Guds ord, hvis jeg ikke visste at alle de som satt i salen var tiltenkt Guds frelse gjennom Jesus Kristus.
Jeg kunne heller ikke bedt en bønn for mine nærmeste hvis jeg ikke visste at de alle var i Guds frelsestanker. Når Jesus ser ut over Jerusalem sier han: »Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn – men dere ville ikke». Her var alle inkludert … Men hvorfor gikk så mange fortapt? Var det det at Gud overlot dem til seg selv? Nei, grunnen er denne: De ville ikke omvende seg! … Når Gud la all vår synd på Jesus, så var all verdens synd med der. Det ville jo være meningsløst om Jesus måtte dø for de syndere som ikke var tiltenkt frelse. Hvorfor skulle han gjøre det?  Når Jesus roper ut et fullbrakt på korset så var sannelig alle mennesker med der og ikke bare de i B’s øyne utvalgte. … Du B. står for en tolkning av Guds ord som har hele Guds ords vitnesbyrd mot deg … den er så hinsides all kristelig nestekjærlighet …Gud vender seg aldri bort fra den som fikk anledning til å omvende seg, om ikke det var en grunn til det … Farao fikk da muligheten til å omvende seg … (Terje Treidene, tømrer og forkynner, Dagen 10.6.13.

Loraine Boettner: «De som ved Guds forsyn er plassert i hedningenes mørke i den vestlige delen av Kina, kan ikke akseptere Kristus som frelser mer enn de kan akseptere radioen, flyvemaskinen eller det kopernikanske astronomiske systemet, alle ting de er totalt uvitende om. Når Gud plasserer mennesker i slike omgivelser, kan vi være sikre på at Han ikke har noe høyere ønske om at de skal bli frelst enn Han har et ønske om at den frosne jorden i Sibir skal kunne produsere hveteavlinger. Hadde Han villet noe annet, ville Han ha fremskaffet midlene til å nå målet». (The Reformed Doctrine of Predestination, s 120).

Arthur Pink: «Hvis noen av Guds utvalgte skulle gå fortapt ville det med nødvendighet medføre nederlag for Gud og en Gud som derfor ville kunne forhindres i å realisere sin målsetting og dessuten en skuffet Sønn som aldri ville få se resultatet av sin oppofrelse, og en vanæret Hellig Ånd i tillegg og en Ånd som hadde mislykkes i å bevare de som var overlatt til Hans omsorg. Fra slike forferdelige mistak, måtte vi bli spart». (Fra The Doctrines that Divide  s 236, av  Erwin Lutzer).

Luther sier: «Alle ting kommer fra, og er avhengig guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skule bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt». (Iflg Asbjørn Berland i Dagen 30. mai 2013)

Hva angår frelse i kristendommen, kan det stilles spørsmål om Gud er suveren (monergisme) eller om den krever samarbeid fra menneskets side, (synergisme). Illustrerende innen reformert og protestantisk teologi er følgende:

Dordrechsynoden:
1) Utvelgelsen er Guds suverent frie valg og grunner seg ikke på hva Gud ser på forhånd
2) Kristi død er tilstrekkelig for soning for alles synder, men Gud vil at den er til frelse bare for de utvalgte
3) Guds kall er bare ”vocatio seria” for de utvalgte, (gratia irresistibilis)
4) Guds utvelgende nåde sikrer de troende deres evige frelse (og disse kan ikke falle fra: Perserverantia finalis)
Disse lærestningene kalles oftest kalvinisme. Men alt underforstått: ”Bene sperandum est de omnibus”:
Vi må ha et godt håp for alle …
Arminius, d. 1609:
1) Utvelgelsen bygger på Hans forut-viten om hvem som kommer til tro
2) Kristi er død for alle mennesker
3) Nåden er ikke uimotståelig
4) Ikke sikkert at den som blir frelst ikke kan falle fra.
Dette er arminianernes «trosbekjennelse».
Ekstrem kalivinisme eller hyperkalvinisme blir ofte av kritikere oppfattet nærmest som identisk med hva Koranen og Allah lærer om predestinasjon og reprobarsjon, dette at gud vil og sørger for at noen havner i Helvete: Sure 32.13: «Hvis vi hadde villet det, så kunne vi (uimotståelig) ha bragt dem sann veiledning; men ordet fra meg blir sant: Jeg vil fylle helvete med jinn og menesker sammen».
Islam er sterkt dualistisk og «universalistisk» bare i den forstand at muslimer ikke for alltid helt sikkert vil bli værende i helvete. Vantro vil imidlertid bli værende der for evig.
Kalvinister som blir kritisert for en fatalisme a la Koranen, forsvarer seg med å si at Allah ikke frelser syndere i opprør mot ham på grunnlag av hans miskunn og nåde. Allah gir heller ikke sin Sønn som utløser og soningsoffer for syndere, som er ytterst ufortjent til det, ut fra nåde og miskunnhet. Allah bringer derfor ingen hellig ære til sin hellige nåde. (se James R. White i The Potters Freedom s 333).

John Bowker i: Gud, En historisk fremstilling, s 333, beskriver Asharis lære om «ervervelse», kasb, iktisab, slik: «… er som å handle i et supermarked. Butikksjefen legger alle muligheter på hyllene og vet hva som finnes der, men kundene må erverve det de tror er godt og passende. Hvis de ikke kjøper noe annet enn tannkrem, vil det ikke være bra for helsen deres, men det er uansett deres egen feil».

En muslim skriver, gjengitt fra Answereing islam av Geisler og Saleeb s 143 ff: «Ikke bare kan Allah gjøre alt, han er i virkeligheten den eneste som gjør noe i det hele tatt. Når man skriver ned noe, så er det Allah som skaper denne handlingen og ideen eller innskytelsen. Allah er det som gir kraften til å skrive og den bevegelsen som trengs. Alle andre ting er passive, Allah alene er aktiv». Geisler skriver: Denne form for determinisme er også å finne i hjertet av middelalderens tankegang og var en av de viktigste grunner for at Kirken oppfordret Aquinas til å svare på og hvilket svar den brukte i kampen mot islam i Spania og mot en formulert muslimsk trossetning som den følgende: «Allah, den største, skaper alle hans skapningers handlinger, om det så er tro eller vantro, lydighet eller opprør: alle er de resultat av Allah’s vilje og hans konklusjon og dom». En annen formulert trossetning:«Allah’s eneste kvalitet (quality) er hans makt til å skape godt og ondt på et hvert tidspunkt han måtte ønske … både gode og dårlige hendelser og ting er avfattet av Allah selv og det er enhver muslims plikt til å tro dette». Dessuten: «Det er Allah som forårsaker skade eller det motsatte. Noen menneskers gode gjerninger og andres onde gjerninger er alle tegn som viser at Allah ønsker å straffe noen og belønne andre … så hvis han vi dra noen til seg, så vil han gi vedkommende den nåde som trengs for å gjøre gode gjerninger … andre vil han skape synd i … Allah skaper alt, både godt og vondt … han skaper både mennesket og dets handlinger». Trossetningen «Det fins bare en gud og det er Allah» kan derfor omskrives til «Det er ingen andre enn Allah som handler». Noen muslimske mystikere drar det så langt som til å si at det egentlig ikke fins noe menneske som egentlig kan fremsi eller delta i bekjennelsen av Allah’s enhet. Bare Allah alene kan bekjenne Allah’s enhet, skriver Geisler.
 
Geisler, Encyclopedia, s 428/429:
Mennesket kan ikke vite noe om Guds spesiell åpenbaring uten å være skapt med evne for logisk tenkning og etter logikkens førsteprinsipper. Loven om selvmotsigelse er nødvendig for å kunne skille mellom om hvorvidt åpenbaringen er fra Gud eller Djevelen. Vi ville heller ikke kunne skille mellom kjærlighet og hat.
Når Bibelen hevder at Gud kan gjøre det umulige, referer dette ikke til hva som faktisk er umulig, men hva som menneskelig sett er umulig. Det er derimot umulig for Gud å ikke ville være Gud fordi Gud ikke kan motsi sin egen natur som nettopp er å være. Den allmektige Gud kan altså ikke bokstavelig gjøre alt. Det er f eks umulig for Gud å lyve, se Heb 6. 18 og 2 Tim 2. 13. Han kan heller ikke motsi sin moralske natur like lite som han kan motsi sin rasjonelle natur. Gud kan ikke gjøre en firkant til en sirkel. Men Gud skapte de mekanistiske naturlovene, som er deskriptive, mens moralloven er preskriptive. Jesus gikk på vannet og derfor kan Gud bryte disse mekanistiske lovene, ved mirakler.

Gud skapte imidlertid ikke logikkens lover eller førsteprinsippene, de manifisterer Guds uskapte natur. De kan ikke forandres akkurat som Gud selv ikke kan forandres.  Hvis selvmotsigelser er sanne, så er enhver tenkning umulig eller irrasjonell. Gud er ikke underlagt vår fornuft. Gud er fornuftens ”forfatter” og Han skapte oss til sin likhet og i sitt bilde. Førsteprinsippene blir derfor ikke tilfeldigvis tilført Gud; de kommer fra Gud og er et essensielt aspekt av Guds generelle åpenbaring.

Predestinasjon og menneskets frie vilje bryter ikke mot logikkens førsteprinsipp, dvs loven om selvmotsigelse. Det er ikke en selvmotsigelse å si at Gud har utvalgt alle som vil bli frelst så lenge som han bestemte at dette kunne skje via menneskets frie valg.
288/289/ Gud må nødvendigvis ville sin egen godhet. Gud kan ikke skape ondt. Guds vilje kan aldri ikke skje. Gud vil noe via sekundære årsaker eller defekter i disse fordi førsteårsakene noen ganger blir forhindret av disse defektene. Guds vilje kan heller ikke forandres, men dette betyr ikke at han ikke vil forandring. Å hevde at alt har sin årsak er mindre presist og mindre faktisk riktig enn å si at all finit, kontigent væren har en årsak. Et nødvendig vesen kan ikke ikke eksistere.

Hva kan Gud så ikke gjøre? (Det er mye, for å si det sånn, jeg må her bare vise til DAKE'S annotated).
For å begynne med den berømte filosofen Leibniz. Lars Fr. H. Svendsen i Onskapes Filosofi s 54:

«Leibniz forestiller seg at Gud skapte verden ved å gi en bestemt kombinasjon av substanser eksistens. Substansene kan kombineres på et uendelig antall måter, men Gud velger en bestemt kombinasjon, og han velger da den best mulige kombinasjon, siden han er et perfekt vesen. Vår verden er derfor den beste av alle mulige verdener.Leibniz er klar over at verden ikke er perfekt – det kan den heller ikke være ut fra hans egen filosofi: I et univers hvor det ikke finnes to ulike substaner, kan det bare finnes en perfekt substans (Gud) og alle andre substanser har ulik grad av fullkommenhet. Ut fra disse forutsetningene har Gud gjort så godt han kan, men han kan ikke fjerne det han kaller «det metafysiske onde».»
Ja, slik kan tanken og metafysikken strekke seg etter sitt høyeste nivå. Det gir en viss tilfredsstillelse, men intellegensen i tilnærmingen og svaret som gis synes å servere seg selv ved å forsøke å løse problemet et enda større problem, et problem som inntil denne dag ingen kan si han er helt fornøyd med, for det vil alltid finnes luker i svaret. Hva er da alternativet? Hvordan skjære igjennom? Et glimrende svar, som kan lyde alt for enkelt, men som egentlig sier det hele finnes i Bibelen:

Alt er mulig for Gud står det i Matt 19. 26, men dette betyr ikke at han ikke er bundet av førsteprinsippene, f eks loven om selvmotsigelse. Altså: Guds hånd er bundet, eller kanskje Guds Ånd? I Matt 16. 16 står det også at da Jesus spurte Peter om hvem Peter trodde Jesus var, svarer Peter at «Du er Messias, den levende Guds sønn». (Jeg bare nevner dette her i forbifarten, Peters svar gir etter in mening hele meningen, for å si det sånn, men dette behandler jeg grundig andre steder).

Følgende er en av meg sterkt omarbeidet og forkortet kronikk av Ingolf Kanestrøm i Dagen fra 2009:

Pyhtagoras, ca 600 f Kr, forsøkte å forstå naturfenomener og mente at hele universet var fundamentert på tallmønstre. Hipparkos arbeidet med trigonometri og Euclid utformet sin geometri.
Arkimedes målte overflate og volum av krumme figurer. Hans oppfinnelse av «vannskruen» blir fremdeles brukt i dag. Aristharkos grunnla teoretisk mekanikk og satte solen, ikke jorden, i sentrum av universet. Platons idelære satte fokus på teoretiske begreper avgrenset til bevisstheten eller sinnet og verden slik vi ser den blir da bare en skygge av ideenes verden, eller virkelighet. Men Anaxagoras studerte metereoitter og konkluderte med at stjernene ikke var guddommelige eller besjelede vesener. Samtidig så grekerne på tiden som syklisk og altså tilbakevendende, slik man oppfatter den i den judeokristne tradisjon. Dette motiverte neppe til ytterligere observasjoner og eksperimentering med naturen. Kineserne kom langt innen vannkraft og jern-og stålteknologi og oppdagelsen av tallet null, negative tall og desimaltall skjedde tidligere enn i India. Yin og Yang fikk stor innflytelse: Det ble fokusert enten på det som fantes av rundt, tørt og vektløst eller på fenomener som var firkantede, våte og tunge. Det oppsto følgelig et virvar av begreper slik at det var vanskelig å oppdage forståelige mønstre i tingene og sammenhengene.

Kan dette ha sammenheng med et bakenforliggende utilstrekkelig gudssyn eller gudsbilde, en begrenset teologi?

I den judeokristne tradisjon betraktes aldri Gud som inkonsistent eller vilkårlig og verden gjenspeilte Guds egenskaper, hvilket i sin tur viste Hans godhet, i kontrast til livssyn eller virkelighetsoppfatninger hvoretter verden ble betraktet som verdiløs eller uvirkelig og truende eller ond. Det var først med kristendommen at det oppsto et miljø som la forutsetningen for utvikling av moderne vitenskap, dette i kontrakt til hva som har vært vanlig å tenke i Vesten, at kristendommen – og den kristne Middelalderen - var den viktigste hindringen for en slik utvikling.
Origines, d 254 e Kr, betraktes, i flukt med Bibelen, at verden ble skapt god og ut av ingenting av en rasjonell gud, en verden med systematisk orden og en verden vi kan forstå og som vi oppfordres til å utforske.
Augustin, d 430 e Kr, mente at universet var endelig i tid og rom og tiden hadde sin begynnelse ved skapelsen. «Jeg kan ikke se på kroppen til noe levende vesen uten å finne noe målbart, eller noe som kan telles … alt er laget etter målbarhet, tall og vekt». Han observerte at tvillinger oppførte seg forskjellig og trakk den konklusjon at stjernene ikke kunne påvirke menneskene, slik astrologene hevdet.
John Philopponu, d 570, gikk til sterkt angrep på den deduktive metode hvor man trekker slutninger fra det generelle til det spesielle. Astrologi var en kjettersk disiplin og himmellegemene beveget seg ikke i sirkler. Ideer bør bekreftes av  observasjoner. Uten dette er det umulig å bedrive vitenskap.
I 1288 utformet Kirken på initiativ fra paven – at det skulle utarbeides en erklæring i 219 punkter som var ment å skulle vær retningslinjer for Universitetet i Paris. Det ble hevdet at den naturlige verden var uniform i sin sammensetning og sine lover, og at himmellegemene ikke var levende vesener.
Det er for øvrig videre godt dokumentert at foregangspersoner innen naturvitenskapen hadde en tydelig kristen tro:
Copernicus, d 1453, mente at Gud var ansvarlig for alt som skjedde i himmelrommet. Reglene han fant i planetenes bevegelse bekreftet Skaperens pålitelighet.
Galilei, d 1642, observerte han Jupiters måner med et nykonstruert teleskop, også dette ble betraktet som bekreftelse på Guds pålitelighet.
Kepler, d 1630, oppdaget tre love for planetbevegelser som senere skulle danne grunnlaget for Newtons gravitasjonsteori.
Newton, d 1727, ga blant mye annet ga vitenskapen mange av de redskaper som var nødvendig for videreutviklingen innen vitenskapen. Han mente at solsystemet bare kunne utgå fra en beslutning og herredømmet til et intelligent og mektig Væren.
I 1925 uttalte Alfred North Whitehead at kristendommen var vitenskapenes mor fordi Middelaldren klarte å fastholde guds rasjonalitet og at Gud styrer ved lover og er en av mange naturguder som kan styre individuelt.
Verden og naturen oppviser med dette en enhet som muliggjør dens tilgjengelighet for menneskets egen rasjonalitet, fordi mennesket er skapt i Guds bilde og likhet.
Hva med kristen predestinasjonalisme? Her følger en liten bukett av blandede uttalelser eller trossetninger lånt fra kristent og islamsk ståsted, (fra David Bennett (2009):
    “So God is the One Who leads astray, as well as the One Who guides. He is the One Who brings damage, as also does Satan. He is described also by terms like the Bringer-down, the Compeller, or Tyrant, the Haughty—all of which, when used of men, have an evil  sense. In the Unity of the single will, however, these descriptions co-exist with those that relate to mercy, compassion, and glory.”  --
    Kenneth Cragg, The Call of the Minaret (New York: Oxford University press, 1964), 41-42
    [“Now since the arrangement of all things is in the hand of God… He arranges… that individuals are born, who are doomed from the   womb to certain death, and are to glorify him by their destruction…” John Calvin III:xxiii, 4]
    ["I believe that nothing happens apart from divine determination and decree. We shall never be able to escape from the doctrine of divine predestination - the doctrine that God has foreordained certain people unto eternal life". Charles H. Spurgeon (1834-1892)]p. 30
    Orthodox Islam teaches the absolute predestination of both good and evil, that all our thoughts, words and deeds, whether good or evil, were foreseen, foreordained, determined and decreed from all eternity, and that everything that happens takes place according to what    has been written for it. There was much discussion among early Muslim theologians as to free will and predestination, but the free-will   parties (al-qadariyya) were ultimately defeated. – Arthur Jeffrey, Islam: Muhammad and His Religion, 1958. 147-48
    [“…by his eternal providence they were before their birth doomed to eternal destruction.” John Calvin, Institutes of the Christian Religion, III:xxi,7.]
    [“But if all whom the Lord predestined to death are naturally liable to sentence of death, of what injustice, pray, do they complain …because by his eternal providence they were before their birth doomed to perpetual destruction… what will they be able to    mutter against their defense?” John Calvin  III:xxiii,3]
    Say, Nothing will ever befall us save what Allah has written for us. (Qur’an 9:51)
    ["Even the fall of Adam, and through him the fall of the race, was not by chance or accident, but was so ordained in the secret councils     of God." Lorraine Boettner, The Reformed Doctrine of Predestination p. 234]
    [All things that happen in all the world at any time and in all history—whether inorganic matter, vegetation, animal, man or angels (both good and evil ones-- come to pass because God ordained them, Even sin- the fall of the devil from heaven, the fall of Adam, and every    evil thought, word, and deed in all of history.” Edwin Palmer, The Five Points of Calvinism, 1999]
    ["God fore-ordains everything which comes to pass. God initiates all things, regulates all things...." Arthur W. Pink, The Sovereignty of God (Baker Book House, 1984), 240]
    He whom Allah guides is he who is rightly guided, but whom he leads astray, those are the losers… They have hearts with  which they do not comprehend, they have eyes with which they do not see, they have ears with which they do not hear…   (Qur’an:178-79)
    [“…by his eternal providence they were before their birth doomed to eternal destruction” John Calvin  III:xxi,7]
    ["It is even biblical to say that God has foreordained sin.” Edwin Palmer, The Five Points of Calvinism]
    [“…God desired for man to fall into sin… God created sin...” R.C. Sproul, Jr., Almighty Over All, 1999]
Merk: Ovenstående kristne trosutsagn angående predestinasjon kan ikke leses direkte ut fra Bibelen, men er ofte en eisegese mer enn en eksegese.
Som et eksempel på en ekstrem funksjon av en streng og utvidet forståelse av innebyden av predestinasonslære, kan vi ta dølgende uttalelse fra Lorraine Boettner, som var en aktiv calvinistisk popularisater på 1930-tallet:

«De som ved Guds forsyn er palssert i hedningenes mørke i den vestlige delen av Kina, kan ikke akseptere Kristus som frelser mer enn de kan akseptere radioen, flyvemaskinen eller det kopernikanske astronomiske systemet, alle ting de er totalt uvitende om. Når gud plasserer mennesker i slike omgivelser, kan vi være sikre på at Han ikke har noe høyere ønske om at de skal bli frelst enn Han har et ønske om at den frosne jorden i Sibir skal kunne produsere hvetavlinger. Hadde Han villet noe annet, ville Han ha fremskaffet midlene til å nå målet». (The Reformed Doctrine of Predestination, s 120).

Arthur Pink: «Hvis noen av Guds utvalgte skulle gå fortapt ville det med nødvendighet medføre nederlag for Gud og en Gud som derfor ville kunne forhindres i realisere sin målsetting og dessuten en skuffet Sønn som aldri ville få se resultatet av sin oppofrelse, og en vanæret Hellig Ånd i tillegg og en Ånd som hadde mislykkes i å bevare de som var overlatt til Hans omsorg. Fra slike forferdelige mistak, måtte vi bli spart». (Fra The Doctrines that Divide  s 236, av  Erwin Lutzer).

En moderne, amerkansk (moderat) calvinist, Wayne Grudem, uttaler seg slik om i hvilket omfang Gud predestinerer alle ting, i Systemativ Theology,(1994/2000), s 351:
«Hvordan kan arminianerne vite at Gud vil triumferer over Det onde? De sier at Det onde ikke er i samsvar med Guds vilje … men hvordan kan vi da vite at Gud vil triumfere, når det onde nå engang er kommet inn i verden? Selvsagt står det i Skriften at Han vil gjøre det, men hvis det kom inn i verden imot Hans vilje? Og hvis Han ikke er i stand til å forutse resultatet av menneksets frie valg osv, hvordan kan vi da være sikre på at virkelig vil triumfere i fremtiden? Langt fra en utrolig frihet fra engstelse for fremtiden og hva den kan bringe, en frihet som calvinister har fordi de vet at en allmektig Gud virker alle til sammen for det gode, Rom 8.28, så vil den arminianske posisjonen logisk sett drive oss ut i angst med hensyn til hva det sluttlige utfallet av historien vil bli … og mens vi kanskje måtte ha vansker med å tenke i flukt med det reformerte synet på det onde som bestemt av Gud og derfor gjennomført helt under Guds kontroll, så er det langt flere problemer med det arminianske synet hvoretter Det onde ikke er forutbetemt av Gud og heller ikke villet av Gud og derfor heller ikke trygt under Guds kontroll».

Paul Enns, s 490, skiver:
« … en følge av Arminius doktrine om betinget utvelgelse, er mennekets evne til å initiere frelse og samarbeide med Gud i frelsen. Dette i motsetning til Luther og Calvin som begge forfektet den frie viljes fall i og med Syndefallet. Arminius mente at Gud ga alle mennesker en «første nåde», (primary grace), eller previnient grace, slik at alle mennesker har mulighet for å reagere posistivt på evangeliets kall. Arminius argumenterte også mot læren om det supralapsianske fall, den calvinistiske lære at Gud forordner frelse eller fortapelse (reprobation) for visse mennesker alt før Syndefallet. Han mente at supralapsarianismen innebar en lære om at Gud forordner synd».

Tanken om at Gud står bak synden og det onde er i dag fremmed for mange kristne og calvinismen – som ikke er fremmed for en viss occasjonalistisk tankegang - har vært i tilbakegang lenge i Vesten, helt til nå i de siste 20 årene.
Men tanken var fakstisk til stede helt fra begynnelsen av i kristendommen, helt til Augustin, som la hele skylden for det onde som skjer i verden på mennesket og ikke på Gud. Kirkefaderen Irenaeus, f eks, antok at Gud hadde skapt mennesket med ufullkommenhet for at mennesket skulle kunne utvikle seg mot det guddommelige. Det forutsettes i et slikt perspektiv at Gud faktisk forordner det onde, som, ifølge både Augustin og Thomas Aquinas, egentlig ikke har noen væren.

Thomas skriver:»Ingen væren er ond i seg selv. Det onde har ikke noe væren. Det onde består helt og holdent i ikke-væren. Intet værende kan sies å være ondt i den grad det er værende, men bare i den grad det mangler væren. I den grad de har del i væren, er onde gjerninger gode og av Gud. Alt som i syndens gjerning er av væren og av handling, kan føres tilbake til Gud som den første årsak, men det som fines der av misdannelse, har den frie vilje om årsak, likedan som det som i en haltende gange er gange, har bevegelseskraften som den første årsak, mens det som der er skjevhet er forårsaket av benenes misdannelse».(Orden og mysterium, Dreyers kulturbibliotek 1964).

Synd og nåde i Den katolske kirke – to eller flere perspektiver kan sammenholdes: Orange og Trent

Trent oppsummert i 6 punkter, (i Godfrey s 81f):

Den kristne blir rettferdiggjort ved nåde, men den frie vilje, selv om den er svekket som følge av synd, kan og må samvirke med nåden.

Troen er en sak for intellektet og kombinerer viten og forsantholden. Slik tro, kalt uformert tro, kan ikke i seg selv rettferdiggjøre noen. Men når troen er samforent med kjærlighet, blir den en formert tro som rettferdiggjør. Troen alene rettferdiggjør ikke, men tro og en kjærlighet som produserer gode gjerninger, rettferdiggjør.

Rettferdiggjørelse skjer ikke ved Guds tilregning eller ved Kristi rettferdighet overført til den troende, men ved at den inngytes i den kristne slik at han blir rettferdig for Gud.

Rettferdiggjøringen skjer ved at den kristne opparbeider og bevarer et visst nivå av helliggjørelse.

Den kristne er i stand til å oppfylle Guds bud.

Den kristne kan ikke være sikker på at han befinner seg i en tilstand av nåde, eller at han er utvalgt, eller at han til sist ikke kan miste (vil beholde) nådestilstanden. 

Orange 529 e Kr (fra Horton s 31):

Hvis noe sier at Guds nåde kan overføres som følge av våre bønner og at det ikke er nåden selv som utfører dette og får oss til å be til Gud, han motsier profeten Jesaja …

… at Gud avventer vårt ønske (our will) om å bli renset for synd, men ikke samtidig bekjenner at heller ikke vårt ønske kommer til oss på annen måte enn ved at Gud inngyter det ved Helligåndens kraft, motsier Salomon som sier …

… at ikke bare troens forøkelse, men også dens begynnelse og dessuten selve begjæret for den, som vi tror gjennom,  - hvis noen sier at dette kommer naturlig til oss og ikke via nåden, det vil si: ved Helligåndens inspirasjon og tilføyelse idet den vender oss fra vantro til tro og fra gudløshet til gudstro, så er dette et bevis på at han motsier apostlene ..

… for de som sier at den tro som vi tror på Gud gjennom er vårt eget verk og til en viss grad den samme tro som de som står utenfor Kirken har, …

… hvis noen sier at vi selv kan gjøre oss opp noen egen mening og treffe noe rett valg angående frelse til evig liv, eller at vi kan bli frelst, dvs holde forkynnelsen av Evangeliet for sant av vår egen frie vilje, han blir villedet av en hedensk ånd (heretical spirit) …

… at han kommer av fri vilje, han har ingen plass i den sanne tro …

Pascal:
«Når jeg ser hvor blindt og sårbart mennesket er, og når jeg betrakter hele universet og opplever hvor taust det er, og ser mennesket hvor formørket det er, overlatt til seg selv og overlatt til seg selv borte i en avkrok i dette universet, og uten å vite hvem som har plassert ham der og hva mennesket har foretatt seg, og hva som vil komme til å skje med ham etter døden, ute av stand til å vite noe sikkert, ja, da blir jeg slått av skrekk … og jeg begynner å fundere på hvordan det kan ha seg at man da ikke faller ned i total fortvilelse. Jeg finner ofte folk rundt meg som ligner meg i så henseende og jeg spør dem om de er bedre informert enn jeg er. Men de forteller meg at det er de ikke. Og deretter går disse bort og hengir seg til objekter som tilfredsstiller dem. For min egen del så har jeg ikke vært i stand til å knytte bånd til disse tingene og tatt i betraktning hvor tydelig det står for meg at det kan finnes noe annet enn hva jeg kan se med mine egne øyne, så har jeg undersøkt om denne Gud har etterlatt seg noen spor av seg selv». (Oversatt av meg fra gjengivelse på engelsk i Daniel Taylors The Myth of Certainty, s 10)

Om predestinasjon:

«Dersom vi betrakter denne hendelsen, ikke som et resultat av tilfeldigheter og ikke som en naturens nødvendighet, men som et resultat av et uunngåelig, rettferdig og hellig forordning i form av Guds forsyn, et forsyn gitt fra all evighet av, og en forordning som skulle virkeliggjøres på en viss dag, på et visst klokkeslett og en viss måte, da skal vi i stille ydmykhet ære Hans hemmeligheter; vi skal ære Hans hellige handlinger; vi skal innrette oss etter Guds vilje selv; og vi skal ønske med Ham og for Ham de tingene han har villet for oss og i oss for all evighet». (Oversatt av meg fra Loraine Boetner: The Reformed Doctrine of Predestination, s 330)

Karen Armstrong s 298 ff: Ignatius Lojola hadde oppmuntret jesuittene til å dyrke følelsen av det guddommelige allestedsnærvær og allmakt. Pascal og jansenittene betraktet verden som grå og tom og frarøvet sin guddommelighet. Trass i åpenbaringen forble Gud for Pascal en «skjult Gud» som vi ikke kan erkjenne med rasjonelle beviser. … rotfestet i grunnleggende pessimisme om menneskets grunnvilkår. Jesus vil være i angst til verdens ende kommer. En følelse av at verden ligger i det øde, parret med en skrekkinnjagende følelse av at Guds fravær, var typisk for den nye europeiske spiritualiteten. Pascal var den første modernist som innrømmet at gudstro bare kunne baseres på et personlig valg. Tro var for Pascal et rasjonelt forsantholden eller istemmende basert på sunn fornuft eller folkevett. Den var et veddemål. Når vi velger å tro på Gud, så er det en vinn-vinn-situasjon. Vi risikerer å tape noe begrenset, finitt, men kan vinne uendeligheten, det infinitte. (History of God)

Karen Armstrong skriver: Theodorus Beza (1519-1605) gjorde predestinasjonslæren til et varemerke for calvinister. Han myntet ut paradokset med ubønnhørlig logikk. … Gud var allmektig, mennesket kunne ikke bidra til sin egen frelse, Gud var uforanderlig og lovene Hans var derfor rettferdige og evige, Han må derfor ha predestinert noen til frelse og andre til fortapelse. Noen calvinister reagerte med avsky på dette, bl a Jakob Arminius, som sa at calvinisme var dårlig teologi siden den snakket om Gud som om Han var et menneske blant andre mennesker … de ønsket å fremstille kristendommen som et koherent og rasjonelt system som kunne utledes av fra syllogistiske deduksjoner basert på kjente aksiomer. … dette viste hva som ville skje når paradokser og Guds mysterium ikke lenger betraktes som poesi, men ut fra en skremmende logikk. Så snart Bibelen tolkes bokstavelig i stedet for symbolsk, blir selve gudsideen umulig. Å forestille seg en guddom som bokstavelig talt er ansvarlig for alt som skjer på jorden er selvmotsigende. Gud blir en despotisk tyrann». (History of God s 283)

Tony Lane, s 121: «I unge år hadde Luther holdt seg til den augustinske posisjon han var opplært i. Augustin lærte rettferdiggjørelse ved troen slik: Når synderen oppdager at han ikke er i stand til å holde Guds lov, og innser sitt behov for frelse, vender han seg til Gud i tro. Gud gir ham da sin Hellige Ånd, som helbreder viljen og utøser kjærlighet i hans hjerte. Det er dette som er rettferdiggjørelse, å gjøres rettferdig, å forandres fra å være en selvsentrert til å bli en nestekjærlig person. Etter som han nå er blitt forandret, eller rettferdiggjort, kan den troende fortsette å holde Guds lov av hjertet, motivert av kjærlighet. I reformasjonens første fase hadde Luther vendt tilbake til denne augustinske lære, men med noe større vektlegging av behovet for tro. Luther var særlig kritisk til forestillingen om at sakramentene kurerte mennesket og frelste det omtrent som om det var medisin eller en injeksjon, og at det ikke kunne forlanges mer av mottakeren enn at han ikke stilte noen hindringer i veien. Imot denne mekanistiske forståelse av sakramentene, la Luther vekt på nødvendigheten av å ha en levende, personlig tro. Han var ikke først og fremst opptatt av å finne ut hva ordet rettferdiggjørelse betydde. Men noe senere, tidlig i 1520-årene, oppdaget Luther at Paulus med ordet «rettferdighetsgjørelse» slett ikke men å «gjøre rettferdig» i betydningen av «å gjøre til et bedre menneske», men snarere «å regnes for rettferdig» eller «frigjøre». Rettferdiggjørelsen angår min status mer enn min tilstand, hvorledes Gud ser på meg mer enn hva han gjør med meg, at Gud anerkjenner meg mer enn at han forandrer meg … dersom vi skulle godtas av Gud på grunnlag av våre egne gjerninger ville aldri noen få visshet, med unntak da av de moralsk selvsikre … men nå innebærer nettopp rettferdiggjørelsen ved troen alene at vi kan ha visshet overfor Gud, på grunn av Jesu Kristi kors. Det betyr at vi kan fortsette å gjøre gode gjerninger, ikke for å bli godtatt av Gud, men fordi Gud allerede har godtatt oss. Lydighet mot Gud er den frie, kjærlige respons og ikke noen beregnende oppsparing av fortjenester … «

Kommentar: Luther tenker i beste, frigjørende mening og gir et helt annet perspektiv på mennesket stilling overfor Gud. Mennesket står ikke i noe mekanisk forhold til Gud. Det er menneskets indre som teller, menneskets personlighet, menneskenes evne til primært å ta ordet, ikke brødet og vinen bokstavelig eller materielt talt, om enn i forvandlet form, på fullt alvor. Ordet skaper det det nevner. Likevel er mennesket ikke fritt og det er dessuten predestinert. Det trenger da Guds nåde, som virker alt. Men denne nåde er en forensisk nåde. Den konkretiserer seg som en frifinnelse i en rettssal uten medfølgende mekanisk virkende medisin.

Dette høres jo bra ut: Kristendommen frigjøres fra enhver forestilling om å være et magiens kjernekraftverk, det er det første inntrykket man får. Mennesket forutsettes å være noe annet enn en robot eller en maskin. Det er først og fremst en personlighet som reagerer på ord og mening fra en person til en annen, ikke en træll under ritualer eller naturlover, men en fri man sett i relasjon til juridisk ansvarlige kontraktspartnere, om enn ikke likestilte partnere. Mennesket når frem til Gud via individuell kommunikasjon med ord og visjoner sett i relasjon til en overordnet historie i selve den konkrete historiske kontekst. Luther sier: «Hvordan kan det at vi eter og drikker brødet og vinen gjøre så store ting, dvs frelse oss til syndenes forlatelse? Selve den ting at vi eter og drikker gjør det visselig ikke, men de ord som her står: «det gis for dere og utgytes for dere». Disse ord er, ved siden av det å ete og drikke, hovedsaken i sakramentet. Og den som tror disse ord, han eier det de sier og som de lyder, nemlig syndenes forlatelse. … Den som ikke tror disse ord, men tviler, han er ikke verdig og beredt, for ordene «for dere» krever kun hjerter som tror».

Blir her ordene gjort til magiske virkemidler, akkurat som brødet og vinen i den katolske kirkes forståelse blir oppfattet?

Vel, Luther mente ikke at det skulle oppfattes slik, snarere tvert imot. Men at såkalte troende kristne siden reformasjonen har utvilsomt gjort det, uten å være klar over det. Man har gjort tro og ord til et mekanistisk grep, en metode til å binde Gud, en vei som bare kan ende med at mennesket til slutt gjør seg selv og selve ordet til Gud.

Hvorfor er dette viktig å påpeke? Jo, fordi det er dette muslimer i kraft av islam nettopp selv gjør. Islam sier at Allah sendte sin Koran, altså sine ord, til profeten. Allah sendte ikke sin Sønn for å frelse, han sendte en bok med lovbud, påbud og forbud og det er da boken man tilber, eller kan komme i skade for å tilbe eller gis en plass i dens troendes liv som bare kan tilsvare tilbedelse. Allah kan ikke skilles fra Koranen, det ville tilintetgjøre Allahs totale frihet fra alt menneskelig og diskreditere Hans
suverene vilje – og predestinasjon.

Har da ordet for Luther og lutheranere det samme funksjonelle innhold som Koranen har for islam og muslimene?

Det som kan sies er at de troende i begge leire i praksis kan falle for denne fristelsen, nemlig å gjøre ordene og deres potensialt mekanistiske eller magiske evner til selve innholdet i troen. For lutheranere flest vil dette føles som en krenkelse å bli gjort klar over, men det for en muslim ikke vil ha samme virkning. En muslim vil heller kunne være stolt enn krenket av å bli bevisstgjort at Koranen skaper det den nevner på en magisk måte og i kraft av sin overnaturlige opprinnelse i Allahs allmakt. Den store forskjellen mellom et luthersk forhold til de hellige ordene og en muslims forhold til dem blir dermed klart: For en ekte lutheraner vil troen alltid basere seg på et personlig forhold til Kristus, som både menneske og Gud, for en muslim er det helt OK å forholde seg et regelverk uten oppfordring til noe personlig forhold til Allah.

En helt annen sak er at det i de siste hundre år i kristenheten har utviklet seg en form for kristendom, i navnet, som nesten bygger på en identisk forståelse av hva Guds ord er og innebærer som den forståelse som muslimene har av disse tingene. Disse såkalte kristne er de såkalte karismatiske kristne, et gedigent underbruk med enorm innflytelse over millioner på millioner av naive mennesker i kristenheten av i dag. I dette miljøet har det utviklet seg ufravikelige trosforestillinger som gjør Gud til et instrument for deres egne ideosynkratiske oppfatning av hva tro er for noe. Et levende personlig forhold til Kristus oppfattes i disse kretsene som helt underordnet i forhold til hva de tror ordet, dvs Bibelen, som instrument og magisk formularbok, har å tilby dem, på deres egne premisser og utilstrekkelige teologi. 

Noen analoge eksempler – som rent konkret ikke vil forekomme i muslimske miljøer, men som likevel illustrerer noe fundamentalt likt, men på en annen måte og i et annet perspektiv - vil være nok til å avsløre at karismatikerne først og fremst er magikere, ikke troende, i og med at de oppfatter ordene som mekanistiske redskaper, noe Luther og de andre reformatorene skarpt advarte mot og motarbeidet med alle midler: 

• Satan vant over Jesus på korset og tok hans ånd til helvetes mørke regioner. (Kenneth Copeland, Holy Bible Reference Edition, 1991, s.129.)

• Da Jesus døde, ble han ett med Satan . (Benny Hinn på TBN, 15. Des. 1990.)

• Gud... er et vesen som måler ca. 1.80-1.90 i høyden, som veier noe i nærheten av 100 kg. Og som har en avstand mellom tommel og lillefinger på ca. 23 cm. (Kenneth Copeland i; Spirit, Soul and Body, side 1.)

• Gud er på utsiden og kikker inn. Gud har ingen lovlig adgang til jorden. Den tilhører ham ikke . (Kenneth Copeland, The Image of God in You, 3. tape #01-4404, side 1.)

• Du er like mye inkarnasjon av Gud som Jesus Kristus var det, (Kenyon, The Father and his family s. 100 og Hagin, Word of Faith, des. 1980 s. 14.)

• Enhver kristen er gud , Copeland, Force of love, tape #02-0028.)

• Du har ikke en Gud inne i deg, du er en! (samme.)

• Jesus er ikke lenger Guds enbårne Sønn , (Copeland, Now we are in Christ Jesus, s. 24.)

• Kristne er små guder , (Benny Hinn, TBN, nov. 1990.)

• Vi er små messiaser. Vi er alt Jesus noen gang var , (Benny Hinn, Quotes for third wave leaders, s. 30.)

• Gud må få tillatelse til å virke på jorden på vegne av mennesker.... Ja, du har kontrollen! Så hvis du har kontrollen, hvem er det som ikke lenger har den? Gud. (Fred K.C. Price, sitert i artikkelen; Church at the crossroads.)

• Hele Guds hensikt var å reprodusere seg selv… du ser ikke på Morris Cerullo, du ser på Gud, du ser på Jesus , (Morris Cerullo, The end time manifestations of the sons of God, tape 1, side 2.)

• Jeg er en liten gud. Bort med dere, alle kritikere! (Paul Crouch, TBN president. Praise the Lord-program på TBN, 7, juli 1986.)

• Jesus og hans disipler var rike, bare rike mennesker kunne ta seg fri I 3.5 år. (Fred Price, Ever Increasing Faith, tape recorded 23/11-1990.)

• Jesus hadde et flott hus, et stort hus. Jesus brukte skreddersydde klær. (John Avanzini, TBN, 15/9-88 og 20/1-91.)

• Å være fattig er synd . (Robert Tilton, Success in Life, recorded 2/12-1990.)

• Bibelen sier at Han har etterlatt oss et eksempel slik at vi skulle følge I hans fotspor. Det er derfor jeg kjører en Rolls Royce. Jeg følger i Jesu fotspor. (Fred Price, An Examination of the Word-Faith Movement, Richard J. Vincent, 1991.)

• Be til deg selv, for jeg er i ditt selv og du er i mitt selv , (Copeland, Believers Voice of Victory, febr. 1987, s. 9.)

• De som ber Gud om å gjøre noe med Djevelen, kaster bort tiden... dersom de troende ikke gjør noe med djevelen, så vil ingen ting bli gjort, (Hagin, Den troendes autoritet, s. 19.)

• Å bruke ordene ”hvis det er din vilje” er ødeleggende for den sanne tro. (Benny Hinn, The Facts of the Faith Movement, Harvest House Publishers, 1993, s. 22-23.)

• Vi kristne har kraft i vår munn til å helbrede eller drepe, akkurat som heksene har det, (Benny Hinn, Quotes from third wave leaders, side 30.)

• Adam... fløy ut i verdensrommet... med en tanke kunne han være på månen. Adam kunne svømme under vann og puste som en fisk. Adam gikk på vannet , (Benny Hinn, TBN, 2/4-1991.)

• Jeg tror ikke noe er blitt gjort i Kristi navn og under kristendommens banner som har vist seg mer destruktivt for den menneskelige personlighet og derfor i motsetning til vårt evangeliske oppdrag, enn den rå, besynderlige og ukristelige strategi som går ut på å gjøre mennesker klar over deres fortapte og syndfulle stilling, (Robert Schuller, en av hovedtalerne under kirkevekstkonferansen i Oslo mai 1994.)

• Jeg vet at det er mange som blir nervøse når vi roper, hopper og skriker. Men dersom min Gud i himmelen brøler, da har jeg også tenkt å brøle, (Ulf Ekman, Herren er en stridsmann, s. 126 og s. 116. Han forteller på s. 117 at han lærte å be slik i Tulsa, dvs. be i timesvis uten å bruke fornuft og tanke, ingen bønnemner, bare lyder.)

Observasjoner:

Åge Åleskjær kaller Tulsa (der hvor Hagin m.fl. holdt til) for kristenhetens hovedstad. (Sagt på seminar om trosbevegelsen, 24/25 april 1998.)

Hagins bøker utgjør hovedlitteraturen på bibelskolen til Åge Åleskjær. Det advares ikke mot Hagin, men han løftes i stedet opp som den store profet og bibellærer. Av de 32 bøkene som var pensum i 1994, var 16 skrevet av Hagin.

Spørsmålet om han (Åge Åleskjær) ikke har hatt noen motforestillinger til det som er lært her (hos Kenneth Hagin), besvarer han med et meget klart nei. (Vårt Land. 1/6-85.)
http://www.mensviventer.no/mvv39/erdette.htm

Kommentar:

Muslimenes forhold til Koranen – eller boka – er, som vi ser, ikke identisk med det forholdet disse karismatikerne har til sin bok. For mens det aldri kan komme inn et intimt personlig forhold til en bok, kan et slikt illusorisk personlig forhold til det som står i en bok etableres der boken selv henviser til en person som forfatter, utenfor boken, nemlig til Gud selv, som person. Et slikt illusorisk, personlig forhold er imidlertid tragisk og medfører religiøse utskeielser og perversjoner, for det er dette som skjer når man gjør Gud til en «personlig» computer eller bok man kan styre, programmere og høste ut av som man (tror) man vil, alt etter hvor mye og hvordan man «sår inn».
Det personlige aspektet i karismatisk teologi reddes bare tilsynelatende i og med Bibelens egne begreper om Gud som Far og dertil en Far som sender sin egen, unike og enestående og syndefrie Sønn for å dø for verdens syndere. Islam proper «slipper» dette teologiske dillemma i og med at både åpenbaringen selv og Allah aldri kan assosieres med noen Person eller personlig, dette uansett om muslimer oppfordres til å be til Allah, som om han skulle være en person.
At muslimer i perioder og i visse kulturer gjør profeten Muhammed til en person – en avdød og ikke syndefri sådan – og gjenstand for tilbedelse, kan kanskje anses som en like stor praktisk og teologisk utskeielse som i de karismatiske kretsene, og dessuten for å ha like store uheldige eller katastrofale konsekvenser både for gudsbilde og selve frelsen, men poenget turde være at kristendommen i seg selv har innebygd i seg en større sikkerhetsventil mot magiske forestillinger enn det islam har, og dette beror selvsagt på at kristendommen er frelseshistorie basert på guds personlige og umagiske inngripen på en radikalt forskjellig måte fra islam, hvor det personlige forhold forsøkes redusert til det minimale, til relasjoner til gudsattributter på bekostning av relasjon til en gud som er mer en alle attributter, i form av en levende Person, (men riktig nok ikke som en person på samme nivå som menneskeheten kan betraktes som en person).

Spurgeon: Hvem begrenser forsoningen (the atonement?):

«Vi (kalvinister) blir ofte beskyldt for å begrense Jesu Kristi forsoningsverk fordi vi sier at Kristus ikke har ofret seg for alle mennesker (made satisfaciton for all men), eller at alle vil bli frelst. Vel, svaret vårt er at det er våre motstandere som begrenser Kristi verk, ikke vi. Arminianerne sier at Kristus døde for alle. Spør dem hva de mener med det. Døde Kristus for å sikre frelse for alle mennesker? De sier: Nei, helt sikkert ikke. Vi spør dem da følgende spørsmål: Døde Kristus for å sikre spesielt ett individs frelse? De svarer: Nei, og det er de nødt for å gjøre, skal de være konsistente. De sier «nei, Kristus døde for at enhver kan bli frelst hvis … og så følger visse vilkår for frelse. Men hvem er det da som begrenser Kristi forsoningsverk? Vel, dere. Dere sier at Kristus ikke døde slik at Hans verk skulle sikre frelsen for noen. Vi beklager at dere må påstå at det er vi som begrenser forsoningsverket; vi sier «Nei, sir, det er det dere som gjør». Vi sier at Kristus døde for å sikre frelsen til en mengde som ikke kan telles, som gjennom Kristi død ikke bare blir frelst, men ikke bare frelst, men også frelst på en slik måte at han ikke på noen måte kan risikere å falle fra sin frelse. Dere er velkommen til deres lære om forsoningen: Dere kan beholde den. Vi på vår side kommer aldri til å forlate vår forståelse til fordel for deres» (Loraine Boettner, The Reformed Doctrine of Predestination, 1963). (Se Sproul i Five Points s 41).

«Hvis jeg sier at mennesket er så fritt at det ikke var mulig for Gud å kontrollere det, så ville jeg drives henimot ateisme; men, hvis jeg på den annen side skulle hevde at Gud overstyrer alt til de grader at mennesket ikke skulle kunne holdes ansvarlig, ville jeg ha drevet mot lovløshet og fatalisme. Dette at Gud forutbestemmer og at mennesket likevel er fritt, er to fakta som folk flest ikke makter å se så tydelig. De to tesene synes å være selvmotsigende.  Saken er at hvis Bibelen lærer at alt er forutbestemt, så er det sant; og hvis jeg finner i Skriften at mennesket er ansvarlig for alle sine handlinger, så er også det sant, og det er bare min egen dårskap som ville overbevise meg om at de to tesene ikke er selvmotsigende. Jeg tror ikke de kan oppheves i hverandre og hamres om til en enhet på en anbolt her i verden, men det kan de i evigheten. De er to linjer som er så nær parallelle at det sinn som fulgte dem fortest aldri ville oppdage at de smeltet sammen, som de i virkeligheten gjør, og de vil møtes en gang i evigheten, nært til Guds trone, fra hvilken flyter all sannhet». (Five Points s 183/184).

David Hunt i «What Love is this?» s 301: Laurence Vance, 1999,: Men hvis forsoningen i seg selv var av en slik natur at den skjenket frelse for den var tiltenkt, da ville de utvalgte aldri ha kunne være «døde i overtredelser og synd», Efeserne 2. 1. Og følgelig, hvordan kunne mennesker som ble frelst, forløst, forsonet og rettferdiggjorte av natur være vredens barn?

s 297: Michael Horton sier: «Hvis Jesus døde for alle menneskers skyld, men ikke alle mennesker blir frelst, ville Hans død i virkeligheten ikke ha reddet noen. Hvis Kristus døde for mennesker som kommer til Helvete, kan Hans gjerning ikke akkurat kalles et «frelsesverk» og det ville ikke ha vært noen frelseskraft i Hans blod. Snarere vill da kraften ligge i menneskets vilje heller enn i Kristi offer».

s 277: Calvinister foreslår ulike teorier som får det til å høres ut som om Gud virkelig elsker de han forutbestemmer til evig pine i Helvete. En av de kaldeste teorier kommer fra Horton i en bok med forord av J. I Packer: Dette synet intensifiserer Gud’s kjærlighet, ved at Han begrenser den til de som tror. Det overgår den vilkårlige godhet vi hører så mye av i våre dager. Hunt: «Limiting God’s love to a select group intensifies God’s love? What madness!»


Wesley om frelse:

Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse.  Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i detneste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øke mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde. (Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers).
-
Kjernen i det kjetteriet som ble kalt Free Spirit, Fri Ånd, ligger i de innviddes holdning til seg selv: De trodde de hadde oppnådd en fullkommenhet så stor at de ikke var i stand til å synde. De avviste boklig lærdom og teologiske spissfindigheter; de jublet over å kunne ha direkte kontakt med Gud, ja, de følte seg så forent med den guddommelige essens at de trodde de var ett med Gud. Dette løste dem så i sin tur fra enhver selvbeherskelse. Enhver impuls ble betraktet som en guddommelig kommando. De kunne da også omgi seg med allslags verdslig eiendom og de kunne nå lyve og stjele eller være utro uten å føle noen som helst anger eller dårlig samvittighet. For når sjelen innvendig var fullstendig oppgått i Gud fantes det ingen grunn til at ytre handlinger skulle være forkastelige. (Norman Cohn, The Persiut of the Milllenium, 1957).

Karen Armstrong, s 321 ff:

Tekster av noen av dem som ble kalt Ranters, som f eks Jacob Bauthhumely, Richard Coppin og Laurence Clarkson, har overlevd og illustrerer ideene, samtidig som de også prekte et revolusjonært sosialt budskap. I sin traktat fra 1650 omtaler Bauthumely Gud med termer som kan minne om sufienes lære om at Gud er Øyet, Øret og Hånden for den som vender seg mot Ham: «Oh, Herre, hvem sal jeg si du er? For hvis jeg sier at jeg ser Deg, så betyr ikke det noe annet enn å se seg selv og hvis jeg sier at jeg kjenner Deg, så er ikke det noe annet enn å kjenne seg selv, for det fins ikke noe i meg selv som er i stand til å se deg annet enn i meg selv …

Bauthumely tror ikke på treenigheten og som sufiene gjorde, begrunnet han sin tro på Jesu guddommelighet ved å si at mens han var guddommelig, så kunne ikke Gud manifisterer seg bare i ett menneske: «Han bor virkelig i andre menneskers kjød og i andre skapninger på samme måte som i Kristus». Tilbedelsen av en distinkt, lokalisert Gud er en form for avgudsdyrking; Himmelen er ikke et sted, men Kristi åndelige nærvær. Bibelens gudsbilde var utilstrekkelig: Synd er ingen handling, men en tilstand, dette å være avstengt fra vår guddommelige natur. På mystisk vis er Gud tilstede i vår synd, som egentlig ikke er noe annet enn Guds mørke side, et fravær av lys. (Armstrong nevner så i forbifarten Fox, Wesley og Zinzendorf for å antyde likhetstrekk! Det B var interessert i var å prøve å internalisere en gud som var blitt fjern og inhumant objektiv og omvandle tradisjonell doktrine til religiøs erfaring).
Clarkson hevdet at siden Gud skapte alle ting gode, kunne synd bare eksitere i fantasien og Gud hadde i Bibelen selv sagt at Han skulle omskape mørke til lys, (In A Single Eye).

Keeth Ward, God for the Perpelexed, s 94 ff:

Kant skriver i 1793 at det fins en radikal tendens i menneskets natur til det onde og at dette betyr at ingen helt ut kan utføre sin fulle plikt (original sin livs on!). Som et ekko av Calvin fortsetter han og sier at ikke noe annet enn Guds nåde kan bøte på dette. Frykten for svermeri i religionen får ham imidlertid ulikt Calvin til å benekte muligheten for at en slik nåde kan erfares … med andre ord, fordelen er at man aldri trenger å gå i kirken, skriver Ward, s 94. Ulempen er selvsagt at man da kanskje aldri får noen gudserfaring overhodet!

Kant mener at kunnskap om moral og moralens eksistens ikke avhenger av eksistensen av Gud, å engasjere seg moralsk kan bare rettferdiggjøres hvis du tenker at du på en eller annen måte vil bli lykkeligere hvis du engasjerer deg moralsk for å gjøre din plikt, men siden dette ikke ser ut til å bli tilfelle i dette livet, så må det finnes et liv etter døden hvor menneskene kan oppleve å oppnå den lykke de har fortjent.  Og dette betyr igjen at Gud blir nødvendig for at alt dette skal virke som det skal. Slik blir Gud og udødelighet rasjonelle eller postulater bygget på fornuften, likevel. Kant avviser imidlertid både den epikureiske og stoiske varianten av begrunnelsen for moral intensjon, altså at man bør gjøre ting enten for å bli lykkelig eller fordi man bør gjøre det som er rett uansett følger.

Ward oppsummerer: Hva Kant mangler er enhver ide om erfaringen av en kjærlighetens Gud, en gud som kan få deg til å gjøre det rette fordi du rett og slett elsker Gud mer enn du elsker det frie, heroiske valgt ditt. Han mangler enhver erfaring av Guds nåde, en gave som kunne gjøre deg i stand til å delta i en guddommelig kjærlighet og bøte på din egen manglende evne til å elske. Dessuten mangler han den tanke at det moralske mål ligger i den personlige gudsbevissthet som ikke er et resultat av et abstrakt fornuftsbasert prinsipp, men i en Gud som oppdrar og opphøyer mennesket fra barnekår til å bli gitt en status som guds elskede venn og brudgom.
-
O Adam, Vi har ikke plassert deg på et bestemt utvalgt sted eller gitt deg en skikkelse eller en funksjon som tilhører kun deg; Vi har tvert imot gitt deg behov og forstand til å anta en hvilken som helst plassering og en hvilken som helst form og funksjon som du ønsker å ha og eie. Andre skapningers natur, som er gitt, er avgrenset til det vi har bestemt dem til. Du, som dermed ikke er bundet av grenser, skal derfor selv bestemme din natur, i samsvar med din egen frie vilje, som jeg har plassert i dine hender. Jeg har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra kan overskue alt hva som er i verden. Vi har dannet deg verken himmelsk eller jordisk, verken dødelig eller udødelig, slik at du mer fritt og ærefullt skulle kunne forme og skape deg selv og gi deg selv en skikkelse etter eget ønske og behov. Du er i stand til å stige ned i de lavere livsformer og bli et brutalt beist; du er i stand til å bli født på nytt og bli et høyere vesen, ut fra din egen sjels beslutning. (1486 – s 215 i Tarnas The Passion of the Western Mind)

Tarnas, ibid s 217: Den neoplatonske tanke om den uskapte guddomsgnist i mennesket som muliggjorde at en gudommelig ånd (genius) kunne overta i personligheten og opphøye mennesket med åndelige opplysning og kreativ kraft, var vanskelig å svelge for konservative teologer. Konseptet tilveiebrakte et fundament og en stimulans for Renessansens fokusering på individet og det kunstneriske geniet, men undergravde samtidig Kirkens tradisjonelle skjelnen mellom Gud og mennesket og forholdet til Kirkens sakramentsforståelse. Opphøyelsen av mennesket til en status som nesten-gud, slik den ble beskrevet av Ficino og Pico, syntes å oppheve skillet mellom Skaperen og mennesket og doktrinen om Syndefallet. Picos påstand om at mennesket kunne oppnå gudsforening uten en mellommann som nødvendig for frelsen, ble ansett som et kjettersk forsøk på å bryte det etablerte hellige hierarki.
-
Ward siterer Platons Symposium, s 56:

«Dette er den rett måten å bli innviet i kjærligheten mysterier, å begynne med eksempler på skjønnhet i denne verden og bruke dem som trinn videre oppover mot absolutt skjønnhet som det siste mål; dette er det fremste området menneskelivet burde bli brukt til, altså i kontemplasjonen av det absolutte skjønne. De vil se det som absolutt, eksisterende i seg selv, unikt, evig; og se at all annen skjønnhet deltar i dette absolutt skjønne, på en slik måte at når det blir til og forgår, så medfører ikke dette at det absolutt skjønne forstørres eller minskes eller forandrer seg. Den som kontemplerer absolutt skjønnhet og som er i konstant forening med det vil være i stand til ikke bare å frembringe gjenspeilende bilder av godhet, men sann godhet, fordi man da ikke vil være i kontakt bare med refleksjonen, men med sannheten. Og så, ved at man har frembrakt og næret sann godhet, vil man ha privilegiet å være elsket av Gud, og da bli, så langt et menneske evner, udødelig selv. Det er av denne grunn at mennesket har plikt til å bringe ære til kjærligheten».
-
Ifølge William Occam, eksisterer allmennbegrepene kun i det menneskelige sinn, ikke i virkeligheten. De er konsepter abstrahert av sinnet basert på empiriske observasjoner gjort av mer eller mindre like individer. De er ikke Gud preeksisterende ideer som styrer skapelsen av individene, for Gud var absolutt fri til å skape alt slik han ville ut fra sin egen frie vilje. Bare Hans skapninger eksisterer, ikke disse skapningers ideer. For Occam var spørsmålet ikke lenger det metafysiske, hva angår hvorfor forgjengelige mennesker kom fra virkelige Former (ideer), men et epistemisk spørsmål om hvordan vi kan abstrahere fra virkelige individer til former. «Mennesket» som en art tilbakefører ikke til en distinkt, virkelig enhet i seg selv, men en delt likhet mellom mange individer slik de oppfattes av sinnet. Det dreier seg om en mental abstraksjon, ikke en virkelig størrelse. Problemet om allmennbegrepene var derfor et spørsmål om epistemologi, grammatikk og logikk, ikke om metafysikk og ontologi.

Occam benektet på samme måte som Duns Scotus mulighetene av å slutte fra rasjonell sanseerfaring av denne verdens fakta til nødvendige konklusjoner om Gud og andre religiøse ting. Denne verden er ytterst kontingent i forhold til Guds allviten og ubegrensede vilje (undefinable). Menneskets eneste sikkerhet kan bare manifisteres i sanseerfaring og selvinnlysende logiske postulater (propositions), ikke fra formallogiske spekulasjoner om usynlige realiteter eller allmennbegreper (universal essences). Fordi Gud sto fritt til å skape eller avgrense ting ut fra sin frie viljeslutning, kunne menneskets behov for sikker kunnskap om verden som et rasjonelt ordnet uttrykk for transcendente essenser relativiseres. Gud kunne ha skapt alt på den måten han uvilkårlig ønsket uten bruk av mellominstanser som f eks himmelske «intelligenser» slik som i aristotelismen eller thomismen. Kun to virkeligheter var til stede for mennesket: Guds realitet i åpenbart form og denne verdens empiriske verden gitt i kraft av erfaringen … Mennesket kan ikke erfare Gud på en empirisk måte på samme måte som man erfarer materielle ting. Gud kan bare åpenbares ved tro, ikke ved fornuft. Forestillinger om et absolutt guddommelig vesen var bare en subjektiv, menneskelig konstruksjon som ikke kunne danne et sikkert grunnlag for teologisk diskusjon, (theological reasoning).

Slik Occam så det, la gresk filosofi med sin determinisme og tenkning omkring nødvendige årsaksforhold – og som Aquinas hadde forsøkt å forene med kristen teologi – vilkårlige begrensninger på Gud ubegrensede skapelsesmuligheter. En slik filosofi tok ikke i betraktning menneskets begrensede fornuftsutrustning. Menneskesinnet hadde i seg selv ikke noe guddommelig lys, slik Aquinas lærte, slik at «det aktive intellekt» kunne bevege seg utenfor sanseverden og slik kunne trekke universelle konklusjoner grunnet på en absolutt væren eller noe absolutt vesen (absolute beeing). Hverken sinnet eller verden kunne sies å være ordnet på en slik koherent og sammenhengende måte at det kan erkjenne verden via reelle allmennbegrep som styrer både erkjenneren og det erkjente. …

Siden bare direkte bevis for individuell eksistens kunne være et fundament for kunnskap, og siden det som eksisterer er kontingent på en guddommelig allmakt som ikke kjenner noen begrensninger i sin kreativitet – alt var mulig for Gud, måtte kunnskap være begrenset til det kontingente og det empiriske og den er derfor heller ikke verken nødvendig eller universell kunnskap. Guds vilje var ikke begrenset av menneskets strukturerte rasjonalitet og Hans absolutte viljesfrihet og allmakt tillot Ham å gjøre det som er ondt til godt, og vice versa. Det fantes ingen ubrytelig relasjon mellom Guds frie skapelsesakt og menneskets behov for en verden som kunne erkjennes rasjonelt. … De metafysisk organiserende prinsipper til Aristoteles og Platon kunne ikke utledes av umiddelbar erfaring. For Occam fantes en sannhet beskrevet i den kristne åpenbaring, og denne kunne verken betviles eller forstås rasjonelt, og så fantes den en annen sannhet som besto i erkjennelsen av observerbare enkeltting som kunne beskrives av empirisk vitenskap og rasjonell filosofi. … Det fantes ingen menneskelig oppfattbar kontinuitet mellom det empiriske og det guddommelige. (Oversatt fra The Passion of the Wetern Mind av Tarnas. Duns Scotus underviste i Paris i 1305 og William av Occam i Oxford i 1319).

Duns Scotus:

Vi har sett hvordan Aquinas tenker om Guds primære attributt som værende sin enkelhet og at det er fra dette attributtet Gud deriverer alle sine guddommelige egenskaper slik som allmakt og allestedsværende. Scotus, derimot, mener at Guds primære attributt er Hans uendelighet, og det er fordi Han er uendelig eller uten grenser at Han er altseende, allmektig og så videre. … For Aquinas var Guds enkelhet i hovedsak en negativ kvalitet – det dreier seg ikke så mye at Gud ER enkel, men at Han ikke er sammensatt. Gud transcenderer alle kvaliteter, så vi kan ikke si hva Han er, bare hva Han ikke er. Scotus på sin side ser på den guddommelige uendelighet på en mer positiv måte. Gud transcenderer ikke gode kvaliteter eller slike egenskaper som makt og kunnskap, Han besitter dem i fullt monn og til en grad ved hvilket intet annet kan sammenlignes. Aquinas mente at når vi snakker om Gud, så snakker vi alltid om noe analogt. Hvis vi sier at Gud har perfekt kunnskap, så mener vi noe som kan ligne på den kunnskap mennesket har, men denne kunnskapen er alltid noe forskjellig fra Guds kunnskap. Scotus mener her at grunnen til at vi snakker om Guds perfekte kunnskap er at vi tror at Gud virkelig er god og at vi av erfaring vet at kunnskap i seg selv er et gode. Men hvis Gud ikke har det vi normalt mener med kunnskap, hvordan skulle vi da kunne vite hva som er godt? Hvorfor si at Han er i det hele tatt?

Og det kommer mer: Analogier er vel og bra i og for seg, men de er meningsløse hvis man ikke kan får betalt i ikke-analog språkbruk. Hvis vi sier om noen at han er «som en løve», mener vi at han har egenskapen modig, hvilket er en analogi, men en analogi som kun er meningsfull i den grad vedkommende deler egenskapen modig med løven. Når vi med andre ord bruker analogi, må denne kunne reduseres til ikke-analoge kvalifikasjoner. Derfor tar Aquinas feil når han påstår at vi ikke kan snakke om Gud på en annen måte enn analogt. For hvis slike analogier ikke kan gjentas eller reformuleres i ikke-analoge termer, er de meningsløse. Og hvis de kan reformuleres på denne måten, så transcenderer faktisk Gud ikke verdslige kvaliteter eller attributter, og dette overflødiggjør i sin tur bruk av analogier!

Dette argumentet er drepende og illustrerer det mest fundamentale problem enhver teologi står overfor. Hvis vi som Aquinas sier Gud transcenderer universet og dets kategorier; hvis Han ikke er en ting blant andre ting, men eksisterer kun i seg selv, og som all annen eksistens flyter av og eksisterer, kan vi da si egentlig si noe som helst om Ham i det hele tatt? Gir påstanden mening overhodet? Er den ikke når alt kommer til alt en påstand som til forveksling ligner på ateisme? Men hvis vi sier som Scotus at Gud kan forstås og at Han deler sine for oss gjenkjennelige egenskaper med oss, kan vi da si at Han virkelig er Gud? Er Han ikke da bare det mektigste vesen i universet, større enn alle andre vesener, men ikke fundamentalt forskjellig fra dem? (Fritt oversatt fra s 159 i Hill, The History of Christian Thougt).

Hill s 196 Hvis vi blir frelst, sier Calvin, så er det helt sikkert ikke på grunn av våre egne anstrengelser. Alt vi gjør selv spiller ingen rolle. Vi kan bli frelst kun fordi Gud fra evigheten har besluttet det. Men her kan det reises noen spørsmål: Har også Gud forutbestemt noen til evig fordømmelse og at ingen kan gjøre noe for å forandre denne beslutningen? Luther skygget unna fra å påstå noe så ubehagelig, men Calvin er mer konsistent. Calvin kan derimot ikke forklare hvorfor det er slik og problemstillingen blir derfor det sentrale, kristne mysterium. Han skriver at det er til å få skjelven av. Noen har imidlertid beskyldt Calvin for å være brutal.  Men er det mer brutalt å hevde at Gud har predestinert noen til helvete enn å hevde at noen vil bli fordømt i det hele tatt?
Hvis vi misliker doktrinen i seg selv, så gir dette i seg selv ingen grunn til å kritisere Calvin, som mente den var sann, ikke fordi han likte den. Spørsmålet er ikke: «Liker vi denne doktrinen? men gir den mening?», dvs. er den i seg selv konsistent og samsvarer den med det større teologiske rammeverk den er en del av?
Doktrinen om den doble predestinasjon er konsistent inntil det perfekte, men den har visse konsekvenser som noen ikke vil være glad for. Den innebærer for det første at alle ikke har den samme evne til å reagere positivt til frelse på evangeliet og dernest at kirken da avgrenser sitt eget virkefelt eller fokus. Men verre er det at Kristus da ikke døde for alle mennesker og at Han ikke kunne garantere at de som var forutbestemte virkelig ble frelst og at deres synder ble overført på Ham. Det er imidlertid ikke sikkert at Calvin lærte en slik begrenset forsoning, selv om mange etterfølgere gjorde det. Calvinister svarer at Gud har forutbestemt at noen mennesker ikke vil benytte sag av de fortjenester Kristus ved sitt offer bringer til veie.
En annen innvending mot doktrinen kan være at den er etisk paralyserende …

Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse.  Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i det neste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øker mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde. (Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar