Denne posteringen er en fortsettelse og et supplement av
forrige postering her på bloggen om bl a kommunitariansme
og libertaniarisme, se her
om treenigheten som nøkkel og kommunitarianisme etc
Dessuten: Elgvin er ikke av spesiell interesse her, ingen ad hominem, han er en av de mange …
Islamforsker Olav Elgvin, som er stipendiat ved Institutt
for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, understreker at det er
vanskelig å si noe sikkert om hvordan europeiske muslimers religiøse identitet
vil utvikle seg, se under.
Vi spør: Hva er det som stenger Elgvin og hans geliker fra å
se annerledes på dette enn hva han påstår – implisitt - her? Hva er det som
ikke helt går opp for ham?
Vel, hans utdannelse, arv og miljø, «nature or/and nurture»,
pluss tilfeldigheter, selvsagt. Hans ungdoms og voksne sosiale bakgrunnsliv
synes imidlertid å ha vært avgjørende. Han har lært det på skolen, han har
kanskje lært at de lønner seg å underkaste seg studiekamerater, lektorer og
forskningskolleager, og slik kunnskap sitter som vi vet godt inne, når
holdningene først har satt seg og når disse holdningene man har tilegnet seg plutselig
en dag blir holdt for å være urokkelige dyder, ikke bare vurdert av ham selv,
men også av «de mange», som han ynder å pleie åndelig omgang med, i mer eller
mindre ren form.
Elgvin har kanskje lært
seg at det lønner seg å tenke så lite selvstendig og kreativt som mulig. Og
han er ikke alene om det. Personen Elgvin er for så vidt lite interessant her,
hadde det ikke vært fordi han jo er universitetstilknyttet. Og bare det faktum,
kan «skremme» mer en én liten, forvirret, venneløs og fremtidsusikker «elev»
inn i de baner Elgvin ønsker og Elgvin selv med stor iver og entusiasme «kjører»
på.
Av og til individueres denne Elgvins bakgrunnen i form av en
ideologi, som man er mer eller mindre bevisst på at man faktisk har, dikteres
av og opererer innenfor, lettfattelige ideologier som oftest kun består i svært
enkle appeller, «pia desiderata», eller oppspinn, for å si det på norsk, i form
av utopier som ikke bare setter seg i hjertet som stadige stikk i form av - og
som resultat av dårlig behandlet samvittighet -, legger seg som en skygge over
synsfeltet og får identitetene som jeg her snakker om til å se f eks «rødt» i
stedet for blått.
Det er mye disse identitetene, som jeg altså kaller dem her,
for anledningen, muligens kunne «avlære» seg, hvis de bare hadde tilstrekkelig
behov for sannhet i dem, men så synes ikke å være tilfelle, sånn i det store og
hele på universitetene. Man foretrekker kollegaenes lojalitet og deres nær sagt
kollektivt privatiserte illusjoner, fremfor sannheten, hvis sannheten da består
i mer enn de riktige emosjoner der og da og den dermed fremelskede korrekte servilitet.
Noen synes å være født kommunitarianere,
andre har mer eller mindre kjempet seg til status som libertanianer. Det kan være mye vanskeligere å avlære seg begge
ytterpunkter enn å lære seg dem og fremstå som vel integrert mentalt i dem.
Elgvin synes å være den type som bare lar seg trekke mer og mer inn i
illusjoner som opprinnelig andre enn ham selv har skapt. Han synes ikke å være
klar over at han er «diktert» og at noen over lengre tid har jobbet hardt
subliminalt for å få ham på rett spor, dvs «deres» spor, de som virkelig er
interessert i at han kommer opp med tanker og holdninger han nå gir uttrykk for
og opererer i. Man får bare håpe at Elgvin selv makter å innse et behov for avsløring,
for «xi nao», som det heter, eller privat
og mildt ønsket hjernevask, dette tatt i aller beste mening.
Et uhyre vidt spørsmål, dette, altså, men så jeg skal bare
trekke i noen få mulige tråder i denne paradigme- og diskurs-webben. Jeg tror
det viktigste stengslet for en større erkjennelseshorisont er at han neppe kan
ha «bitt lært opp» til å tenke i grunnkategorier og spenninger – til og med i
sjelen selv – grunnkategorier eller dikotomier som f eks «den ene» og «de
mange», noe vi forsøkte å nærme oss i forrige postering, se om
den ene og de mange - og treenigheten!.
For Elgvin må motsetningen mellom den ene og de mange
kanskje oppfattes som en rent apodiktisk eller «formal» «lek», og derfor – for
en sart, men uporøs marxistoid «sjel» som Elgvin – et helt irrelevant tema. Men
idet han gjør dette, mister han flere perspektiver av syne og ser ikke de
viktigste perspektivene når det f eks gjelder islam og muslimer, ikke bare i
Vesten, men også i resten. Hans eventuelle «råd», i form av forskning,
kronikker og debattinnlegg kan derfor, må derfor mottas med stor skeptisk, og
langt tålamot.
Et annet aspekt er den manglende sans for å se emosjonenes
fundamentale sosialøkonomi, som jeg heg forsøkt å belyse her.
Elgvins personlige ståsted i debatten er i utgangspunktet libertaniaristisk: Han ser tingene og
forskningsobjektene ut fra det universelle individs perspektiv og individets
subjektive horisont, bygget - ikke på
hva deres religion sier, men på hva de sier helt uten referanse til deres tro –
som kompakt system – betinger, eller hva angår – alle – de forpliktelser denne
troen legger på den enkelte troende på lang sikt og ut fra de forpliktende
utopier denne troen faktisk påbyr dem å ha, eller aktivt tro på.
Dette perspektivet er helt fjernt fra Elgvin. Men
perspektivet hans er derimot helt og holdent betinget av hva han selv har lært
og tilegnet seg, mer eller indre bevisst og mer eller mindre som et resultat av
sublim «hjernevask», i et helt annet system, i og med en kvalitativt helt annen
ideologi og da innenfor et helt annet trosparadigme, uansett om dette selverklært
eller objektiv fastslått er ateistisk eller religiøst.
Det ironiske, for ikke å si komiske her er, at Elgvin
anlegger et kommunitarianistisk
perspektiv på muslimer generelt: Muslimer – som gruppe – er slik og slik og
ikke slik og slik, for Elgvin, idet han henviser til en «forskning» som riktig
nok ser spenningen mellom den enkelte og de mange, på det mer abstrakte eller tankemessig
implisitt forutsetningsvise nivået, men hvor hovedfokus er på «hin enkelte». «Hin
enkelte» muslim. Elgvin trekker sine konklusjoner om muslimer ut fra det han
forutsetter er den enkelte muslims siste og avgjørende syn på saken. Elgvin
vegrer seg for å trekke konklusjoner ut fra hva islam selv proklamerer seg som,
når det gjelder hva islam er og hvordan muslimer skal være.
Elgvin forutsetter at «vårt» system, som muslimene, nå som
«forkningskaniner» befinner seg i, er nærmest for statisk å regne. Det samme
gjelder islam, man da en islam som forventes å være lik hans eget og vårt alles
eget system, nemlig som fundamentalt elastisk og ikke-statisk. Hvilket jo islam
som system ikke er, etter eget sigende og fastslått av Allah en gang for alle.
(Nærmere «sannheten» en gang for alle kommer man ikke).
Elgvin ser ikke at fordi islam som teologisk overbygning og
fundament faktisk i seg selv er et hardt
og ikke mykt kommunitariansk system, så vil den enkelte muslims syn på islam i
Vesten faktisk ingen gyldighet ha. Islam, som har underlagt seg Den Ene, vil i enhver
sammenheng og uavhengig tid og sted orientere alle sin troende innunder Den Ene,
inn under den guddommelig fullkomne kommunitarinianisme,
se forrige postering linket til over i ingressen.
For å forsøke å si det så klart som mulig, ut fra mitt perspektiv
og mine begrensninger her:
Som libertarianer
forsøker Elgvin å skape muslimer i sitt bilde. Han gjør dem lik seg selv og da
som libertarianere og som mennesker individer
som da i sine grunnvoller tenderer mot å tilpasse seg og være villig til å innføre,
ja, konservere et libertanianistisk
system, en samfunnsmodell innenfor det helt akseptable og gjerne sterkt fremelskede
i Vesten.
Elgvins posisjon er helt i tråd med forbudet mot å essensialisere islam. I så måte følger
han bare den makta som rår. Han er lydig, han risikere ingenting ved det, han
glir inn, han er innafor. Men hva hvis muslimene selv ønsker og vil essensialisere både seg selv og islam?
Dilemmaet for Elgvin – og han er ikke alene om det – er at
han tillegger muslimer og islam egenskaper disse ikke har, eller han overdriver
noen og undervurder andre sider av disse, på bekostning av de egenskaper og den
essens disse ut fra tydelige kriterier selv projiserer på seg selv.
Elgvin løser dilemmaet ved å forutsette at islam er en libertaniaristisk «størrelse» samtidig som
han vet eller burde vite at systemet selv er selverklært kommunitarianistisk.
Selv opplever Elvin seg primært eller formelt som libertanianer i relasjon til sin forskning
og det fokus han vil videreformidle og forkynne til publikum og alle de som han
forutsetter vil og kan lære noe viktig, uten å bi ansett for roboter.
Når han studerer islam og muslimer og kommer til de konklusjoner
og råd han kommer med, så snakker han til andre libertanianere, ikke til kommunitarianister,
som umiddelbart ser at islam er en overtydelig kommunitarianistisk «størrelse», et kompakt kommunitarianistisk fasttømret system etablert en gang for alle, i
i sin essens uforanderlig.
Det kan synes som om Elgvin bevisst velger sin tilnærming og
vinkel til det hele som en mental strategi for å slippe å se og si noe om
sannheten, men kun for å støtte og arbeide for et mer kommunitarianistisk samfunn, et system som minner mer om et
kommunistisk system enn et kapitalistisk system, et lukket mer enn et åpent
system, et system som vektlegger den Ene- Partiet og Sentralkomiteen - på
bekostning av de mange, individene eller personene, statens frihet mer enn
borgernes frihet, «tyrannene» mer enn demokratiet. Elgvin hyser en romantisk og
sentimental drøm om å realisere det totalitære, hensynet til «det Enes primat»,
til fortrengsel for og på bekostning av hensynet til de manges. Derfor tvinges
han til selektivt å se islam og muslimer i Europa som forhåpentligvis mer libertaniaristisk enn
kommunitarianistisk. Han peker på den enkelte muslim og sier, se der går
islam! Islam består fundamentalt og primært av «hin enkelte», islam tillater
libertaniarisme, ja, Er libertaniaristisk. Han ser ikke at posisjonen han
inntar passer ham selv og hans gelikers interesser bedre enn muslimenes. Han har ikke øyne for at
folk gjennomskuer alt og ser hva de ser, og føler hva de føler, og vil hva de
vil. I forhold til islamkritikere er Elgvin streng og avvisende. I forhold til
dem er han Den Ene, ikke representant for islamkritikere som i sin eksistens
grunnvoll er libertaniarister, dvs sanne, bevisste, verdikonservative
demokrater og mennesker som setter de mange høyere enn Den ene, opphøyde, kalde
og upersonlige monark eller «hele» og selvtilstrekkelige monolitt.
Elgvin ser ikke at han i det ytre promoterer det han i sitt
indre forbyr. Derfor er han redd for å essensialisere
islam. Når han så intenst arbeider for å fremstille islam og muslimer innen
et libertaniaristisk «grid», så er
det for å skaffe seg «likes» og popularitet, spesielt hos muslimer, og for å få
frem at han mer eller mindre hater alle de han mener essensialiserer islam og muslimer. Ved å innta den posisjonen han inntar,
kan han forvente å få støtte og applaus både fra landets venstreside og fra
muslimene. Og det er dette han egentlig er ute etter: Å bli likt, oppfattet som
en høy og lynende intelligent ridder for «sannheten», uangripelig i all sin «moralske»
overlegenhet.
Elvin fremstår i det ytre og overfor publikum og potensielle
politiske medløpere med andre ord som veldig «liberal», som libertanianer og ikke som autoritær og
illiberal. Han skjuler imidlertid sin fundamentale posisjon som kommunitarianer.
Elgvins «personlige» posisjon tvinger ham til å snakke med
to tunger, tenke i to baner samtidig. Han utgangspunkt er scizoid. Det gjør ham til en hykler, en som forsøker å ri to hester
samtidig uten å forskreve seg. Det gjør ham så i neste omgang til en «korrekt»
servil emosjonelt betinget korrekt politisk aktør i den generelle diskurs. Og
ikke så intellektuelt redelig som han vil ha det til i egne øyne. Han ser ikke
at han ved å forsøke å dirigere både muslimer og ikkemuslimer til å være - og
bli oppfattet som – libertaniaristiske
faktisk presser både muslimer og ikkemuslimer stadig mer over i den posisjon
som gjør det mulig for islam og muslimer å blir mer kommunitarianistisk enn han selv og kanskje til og med muslimen p t
selv ønsker. (Men ok, var det ikke nettopp det han ønsket?)
Olav Elgvin er – imidlertid - klar på kristendommens rolle i
utformingen og utviklingen av Vesten og han har rett i at uten kristendommen,
intet Europa, intet USA og intet Australia, for å trekke det litt ut i
synsranden, og i det håp at han er enig i hva jeg tillegger ham, underforstått.
De fleste vil være enig med Elgvin om kristendommens
betydning for demokrati og alle de prinsipper og tenkeforutsetninger som ligger
gjemt i demokratienes innerste bærebjelke og som vi alle er helt avhengig av at
fungerer. Skjønt de fleste? De som ikke er seg bevisst på kristendommens reelle
og underliggende betydning, makter neppe å forklare hverken overfor seg selv
eller andre hvorfor Vesten nå er blitt så populær i den globaliserte verden.
De fleste vil derimot si at utviklingen ikke har noe med tro
og religion å gjøre, og at religionen er noe som tilhører fortiden og at den
ikke vil ha noen betydning i fremtiden heller: Religiøse trenger en krykke,
religion er for de svake og egentlig så er islam like svak og døende som
kristendommen er.
De fleste som inntar denne utgangsvinkelen, tror med andre
ord om seg selv av det er de som har det «systemet» som skal redde verden både
fra kristendommen og islam. De mener de har gjennomskuet det hele, og at bare
de selv en gang kommer til makten, - til virkelig, tung makt - , vil tingene
ordne seg av seg selv, - eller med marxistoide
strategier - med dem selv som oppsynsmenn og dommere: Alt blir bra hvis
bare religionene forsvinner, og med den gudstroen.
«Factum est» er imidlertid at disse menneskene forsøker å
innføre en overtro og et gudsbilde som er «Allah hu achbar» verdig og over alt
annet og alle andre både mennesker og troende. (Også i kristendommen snakker vi
om at Gud er alltid større, - Deus semper
major - en ting mange kristne tror borger for at Allah og den kristne Gud
er identiske, men dette er det få, om noen, som stiller spørsmålstegn ved, for
kirken sover og snorker, den har i grunnen meldt seg ut av all realpolitikk og
satser i stedt på søtladent arbeid for å gi befolkingen en falsk skyldfølelse
den ikke trenger og absolutt ikke fortjener hverken etisk eller moralsk. Kirken
satser faktisk mer på vanedannende følelsesmessig utpressing enn på realisme og
sannhets- eller virkelighetsnær realpolitikk).
De nygudelig
marxistoidene er egoapotheoter og tror at de ikke bare er på den rette
siden av tiden, men at de står over den, at det er deres «gud» og ingen andre
som vil seire, deres gud, altså, som de tror er større enn, fordi de selv –
tror – de er større enn, (fe eks kristendommen). Og hvorfor? Jo, fordi de tror
at det er nettopp deres egen konstruerte gud som er god og uten denne
spesifikke guden, ingen godhet overhodet, ja, og heller ingen sannhet, bortsett
fra deres egen sannhet, og den sannheten består i den illusjonen at det er bare
de selv som er gode, eller stadig bedre enn …
Hos de gode finnes det ingen forskjell mellom dem selv og
deres gud. De selv er like god som deres gud og gud er ikke bedre enn dem selv.
De har ingen objektiv standard for godhet uten sin egen selvkonstruerte godhet,
både på det individuelle og kollektive planet. Og de kan ikke ta feil, de kan
ikke svikte: Bordet er dekket! Det er bare å forsyne seg. Bare de selv kan
redde menneskene og alle veier fører til dem selv. De har satt seg opp til å
være Roma selv.
De tar skammelig feil.
For de
spesialorienterte eller spesialinteresserte vil jeg bare nevne:
Hanna Arendt var ikke bare redd for nazistisk og marxistisk
totalitarianisme. Hun fryktet like mye «prosesser» i våre egne liberale,
vestlige samfunn som arbeider mot og til fremme av nye totaliserende tendenser.
Hun fryktet t den største faren lå i at samfunnet tenderte mot stadig større
overstyring og t ytringsfriheten på sikt ville kunne bukke under for det jeg
kaller kommunitarianistiske trender og
tilbøyeligheter.
Charles Taylor, en annen filosof, har imidlertid gått ut med
et gladere budskap: Samfunnet fremover vil ble mer «blandet» og derfor mer
interessant enn hva visse simplisistiske teorier bærer bud om.
Vel, ok, så vet vi det …
Bakgrunnen for ovenstående er bl a
dette:
Elgvin: Muslimene i Europa er ikke et enhetlig politisk
fellesskap.
Mange mennesker er opptatt av forholdet mellom muslimer og
ikke-muslimer i Europa. Hvordan vil det gå når en stadig større andel av
befolkningen i de europeiske landene bekjenner seg til islam som religion?
Det siste halvåret har romanen Underkastelse av franskmannen
Michel Houellebecq skapt debatt om dette i mange europeiske land.
Houellebecq har ofte skapt store kontroverser med romanene
sine, der han skildrer skikkelser som virrer rundt uten mål og mening, og som
gjerne bruker vold eller sex for å døyve meningsløsheten de opplever i
tilværelsen.
I denne romanen tok Houellebecq et skritt videre. Boka
handler om et Frankrike i nær fremtid, i 2022. Personene i boka er
desillusjonerte og forvirret. Det politiske systemet er i krise, og de vanlige,
politiske partiene klarer ikke mobilisere. Den eneste vitale kraften er et
muslimsk parti. De vet hva de vil, og selv om de representerer en minoritet
klarer de derfor å få regjeringsmakten og setter i gang med et prosjekt om å
islamisere Frankrike.
Da boka kom, var det derfor mange som opplevde at romanen
nærmest var profetisk:
«Se, Houellebecq skriver at muslimene ønsker å ta makta, og
her ser vi at det skjer!»
I august kom boka på norsk, og også her hjemme har den skapt
debatt. Avisen Klassekampen har viet en hel artikkelserie til boka, og mange
personer har lite til felles politisk (fra Bård Vegar Solhjell i SV til den
høyreorienterte forskeren Asle Toje) har opplevd at boka sier noe vesentlig om
dagens samfunn.
Men stemmer bokas samfunnsdiagnose?
Hvis vi tar utgangspunkt i dagens samfunnsforskning blir
svaret nei. Muslimene i boka blir fremstilt som et enhetlig politisk
fellesskap. Med et par unntak forblir muslimene en enhetlig og ansiktsløs
masse, som vil det samme, og som støtter opp om islamiserings-prosjektet.
Men slik er det ikke. Det er gjort mye forskning på politikk
og ideologi blant muslimer i Frankrike (de som leser fransk kan finne en grei
innføring i denne forskningen i innføringsboka Les musulmans en France pour les
nuls, av Mohamed-Ali Adraoui og Leyla Arslan).
Muslimene i landet utgjør ikke noe enhetlig fellesskap, men
er et broket lappeteppe av kryssende interesser.
Svært mange av de franske muslimene tar avstand fra
islamismen, og er tilhengere av en sekulær stat.
Noen få holder seg helt borte fra politikken, fordi de mener
at gode muslimer ikke bør blande seg med et gudløst system.
De aller fleste muslimene i Frankrike er imidlertid som folk
flest: De er ikke spesielt opptatt av politikk, men ønsker rett og slett å
bygge et best mulig liv for seg og sine.
Dette gjelder ikke bare Frankrike. Det er over 50 år siden
landene i Vest-Europa begynte å få muslimske befolkninger av en viss størrelse.
Likevel har man fortsatt til gode å se et muslimsk politisk parti få fotfeste.
Når muslimer engasjerer seg politisk i Europa, ser man stort
sett at de engasjerer seg i de eksisterende politiske partiene, ofte langs hele
det politiske spekteret.
I Norge har vi politikere med muslimsk bakgrunn fra høyre
til venstre: Afshan Rafiq i Høyre, Abid Raja i Venstre, Hadia Tajik i
Arbeiderpartiet, Akhtar Chaudhry i SV, Shoaib Sultan i Miljøpartiet de grønne,
med flere.
Disse politikerne forsøker ikke å «islamisere» Norge, selv
om de er muslimer. I stedet forsøker de enkelt og greit å få gjennomslag for
den politikken partiene deres står for.
Fremstillingen Houellebecq gir i romanen sin av muslimene
som en organisert politisk bevegelse, har derfor liten rot i virkeligheten.
Snarere dreier det seg om en myte.
Som et skjønnlitterært verk kan romanen hans like vel være
verdt å få med seg. (50915 her)
-
Se mer om Elgvin her:
Følgende er lagt inn på bloggen tidligere:
Islamforsker Olav Elgvin, som er stipiendiat ved Institutt
for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, understreker at det er
vanskelig å si noe sikkert om hvordan europeiske muslimers religiøse identitet
vil utvikle seg.
– Vi vet noe om at det å leve i demokratiske og stabile
samfunn som de vi har hatt i Vest-Europa, har hatt en sekulariserende effekt.
Det er også en tendens til at de som kommer til et samfunn, tilpasser seg skikk
og bruk. Samtidig kan vi ikke si at sekularisering er en entydig prosess som
fører i én retning, sier Elgvin.
Han viser til at mange unge muslimer i Europa er blitt mer
opptatt av islam. Delvis tror han det kan forklares som en reaksjon på at
religionen deres blir utsatt for kritikk.
– Utviklingen framover vil også være avhengig av at Europa
fortsetter å være trygge og stabile samfunn eller blir preget av uro som følge
av blant annet klimaendringer og konflikter, sier han.
Blant europeiske muslimer ser han en tendens til en
polarisering. På den ene siden har man liberale muslimer som politikerne Abid
Raja (V) og Hadia Tajik (Ap), på den andre siden sterkt konservative grupper
som Islam Net.
– Mellom disse er det en majoritet som har en tradisjonell
eller moderat forståelse av religionen, sier Elgvin, men poengterer at det kan
være store forskjeller på hva dette innebærer i praksis.
-
Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service er i
disse dager aktuell med boken «Islam. Den 11. landeplage». Der deler hun islam
i to: Mekka-islam versus Medina-islam.
– Mekka-muslimene er våre venner. De følger den islam som
Muhammed startet å forkynne i Mekka. Den er ikke-voldelig, kun preget av enkle
ritual som bønn og faste. Medina-muslimene er det store problemet, da de vil
kopiere Muhammed i ett og alt og følge shariaens barbari. At folk frykter en voldelig,
totalitær, tyrannisk og sterkt patriarkalsk religion, er et sunt tegn. Det er
denne islam som har makten i Europa, og det er denne islam som vokser, sier
Storhaug.
Hun mener innflytelsen til denne retningen vil være sterkere
jo større innvandringen blir.
– I tillegg vil vi se at flere og flere unge europeere
konverterer, særlig i områder der innfødte er i minoritet. Hvis ikke politisk
ledelse setter inn realpolitiske tiltak for å begrense Medina-islams makt,
klarer jeg ikke å se annet enn at makten vil vokse, svarer Storhaug.
Hun mener muslimene som kommer i dag, generelt er langt mer
preget av «Medina-islam enn de som kom fra en langt mer sekulær tid på 60- og
70-tallet». – Dessuten er konformitetspresset på den enkelt fra Medina-muslimer
undervurdert. Sosiale sanksjoner, trusler og vold virker. Begrepet kafir,
vantro, sitter løst overfor de frihetsorienterte Mekka-muslimene. Over hele
Vest-Europa vokser islam raskt, sier hun.
-
Forfatter og tidligere Høyre-politiker Hallgrim Berg mener
det blir dragkamp mellom ulike muslimske grupperinger i Europa. – Striden
mellom sunni og shia vil følge med på lasset fra Midtøsten og Nord-Afrika, sier
Berg. - Det er tredjegenerasjonen som viser seg å være mest fundamentalistisk
og dermed åpne for bruk av drap, vold og terror, sier han.
Berg legger til at Rauf Ceylan er «kjent som en akademisk
apologet, en som vil ufarliggjøre islamisering av Europa».
– Men det er verken kirkegang eller moskébesøk som avgjør
skjebnen for Europa. Det er et samspill av demografi, samfunns- og
menneskeideal, politikk, lovgivning, kultur og levemåte i bredeste forstand,
sier han. – Sammen med alt dette spiller religion en viss rolle. Men ingen
kultur kan trumfe demografien (27814 Sævik). her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar