Mer om hypermagi, emosjoner, følelser, spor og villspor

Dette blir et langt innlegg å bloggen her. Man skal ha et visst tålamot for å komme gjennom det hele, jeg lar det stå sin prøve. Det handler i sin kjerne om emosjoner og følelser og hvordan disse forsøkes formet, pleiet, forandret – eller permanent skadet eller tilintetgjort - i samfunnet av i dag. Jeg nærmer meg temaet ut fra visse tanker og teorier om magi og om hvor skrekkslagne folk blir når magi som fenomen og virkestoff i dag blir omtalt seriøst, om mulig for å gi temaet litt luft under vingene. Jeg relaterer magi til politikk og emosjoner, og følelser. Drives vi av krefter vi nekter å se og sette ord på? Det er i hovedsak spørsmålet og svaret er, slik jeg ser det, et klart ja. Vi drives av krefter vi har satt i gang og da krefter vi med liten sannsynlighet vil klare å håndtere på en skikkelig eller moralsk måte fremover. Det legges opp til uvær og storm. De fleste orker ikke tanken på å ta et skritt tilbake og reflektere med hele sin personlighet over utfordringene og problemene. Løsningen vil derfor utebli, med det første. Det kollektive vanvidd, for å si det sterkt, er ikke lett å stagge. Det ruller som en joggernaut som allerede har knust mange sjeler og ødelagt mange liv. (Jeg skal ikke nevne navn). Ja, utviklingen ruller som en joggernaut, en mekanisme som styrer seg selv og hvor ingen vil ta ansvar for styringen og hvor faktisk alle er livredde for i det hele tatt å spørre om det er mulig å ta styringen.

Men først en liten aperitiff om forskjellen og sammenhengen mellom emosjoner og følelser:

Følelser, bør skjelnes – ikke skilles - fra emosjoner. Følelser kommer innenfra og inkluderer positive og negative energikilder som f esk kjærlighet og hat, glede og sorg, ja, til og med tanker eller tenkemønstre og tanketendenser.

Emosjoner er reaktive, de oppstår som reaksjoner på noe som kommer utenfra personen og er interne reaksjoner på ytre hendelser eller tilstander, reaksjoner som må «ut» på en eller annen måte.  

Dette betyr imidlertid ikke at følelser er «bedre» enn emosjoner, der bare forskjellige, de er litt ulikt forankret i personligheten, men de er likevel på sett og vis likeverdige i den sammensetningen eller den helheten som person du utgjør. De danser best som i «det skal to til for tango».

Alle våre dagligdagse og stadig fremadgående utvikling kan uttrykkes i interaksjonen mellom vår indre sfære av emosjoner og følelser, i møte med den ytre virkeligheten, (og da ikke bare virkeligheten i form av miljø, men i form av «alt»). Men før emosjonene og følelsene, kommer magien, noe vi snart skal komme tilbake til. Magien er en selvstendig kategori. Den kommer på scenen idet mennesket ser seg tvunget til å se seg selv som en eksistens som må appellere til krefter han ellers – og naturlig nok - ikke vil vedkjenne seg, og som han derfor må forsøke å integrerer i seg selv i et skjulte, ja, til og med i det skjulte for magikeren selv. Bruk av magi forutsetter at man bevisst eller ubevisst befinner seg på et eksistensielt fundamentalplan. Det dreier seg dypest sett om muligheter for realisering og blomstring. Det dreier seg ikke bare om å være eller ikke være, men om hvilke energier man mener seg titulert til å forføye over, i menneskelige relasjoner generelt, energier som kan føre en ut av «dødvanne», så å si, og over i en sfære hvor man får følelsen av å være ovenpå – innbilt eller mer reelt – og da med all legitimitets styrke, konstruert eller mer fast konstituert og konsensustemplet, eller ikke. Det dreier seg om triumf eller nederlag. Det dreier seg om komplekser og mindreverdskomplekser, men mer enn det. Det dreier seg om det hovmod som driver mange til å tro at de har rett til å bestemme, spesielt på det området som har med følelser og emosjoner å gjøre, og fra der til det storpolitiske, det perspektivet som allerede i dag bestemmer folket og nasjonenes fremtid. Magikere er tragiske figurer, de er i nød, men skjønner det ikke. De gjør alt for å skjule sin indre nød. De kjenner heller ikke til begrepet synds egentlig dybde og mening. Magikeren tror at han kan triumfere ved å skjule sin egentlig eksistensielle situasjon. Og han gjør det ved å jukse og ved å forlange av andre at de skal holde seg for gode til å avsløre hans grunnløgn og forstillingskunst. Hypermagikere må ha stoff til å hjelpe seg, ingen personlig frelser, hverken dypt inni dem selv, eller i kosmos, hverken i urmyten eller i sannheten sel. Hypermagikeren må ha emosjoner! Og vi skal se hvordan, og hvorfor utover i artiekkelen.

Innlegget her er formet slik at det skal dekke et relativt bredt spekter av aktuelle samtidsfenomener, jeg må derfor trekke inn de homofiles situasjon og bl a kirkens, kapitalmaktens og statsmaktens forhold til homofili og de ikkehomofiles situasjon. (Se under på slutten, hvor jeg henter en kommentar skrevet av en homofil som mener at de heterofile er «privilgerte» i forhold til de homofile, og da selvsagt uberettiget privilegerte. Jeg kommenterer der kommentaren punkt for punkt).

Når man skal forsøke å forklare hva som foregår i samfunnet, og hvorfor det foregår, og dessuten forsøker seg på å «se» hva som kommer til å skje, er det lett å ty til kjente metoder, fortrinnsvis vitenskapelige metoder. Man henter inn data, analyserer dem og legger frem prognoser, - og så skulle alt være i sin skjønneste orden.

Man kan også bruke logikken og finne logiske brister og logiske feilslutninger og usunn retorikk i meningsmotstandernes argumentasjon og verdensbilde, hans menneskesyn, hans verdiforankring og virkelighetsoppfatning. Man kan trekke frem studier av hersketeknikker eller subtile manipuleringsmekanisme osv. Men det viktigste verktøyet man trolig har er reduksjonisme, dette at man forklarer noe ut fra noe annet og ikke tillater at dette »noe» faktisk står på egne ben og da uten at man tillater seg å se «tingen som den er», tingen i seg selv, altså. Man forsøker å komplisere, antakelig kun for å gjøre seg mer kostbar enn man er fra før, og glemmer Occams razor hvoretter man bør ta utgangspunkt i den enkleste forklaringen og ikke alle andre mulige og høyst luftige og underliggende beskrivelser eller forklaringer, som kan kaste reelt lys over det som angår en, en egentlige og seriøse anliggende, - the ultimate concern for å bruke et utrykk fra Tillich.

Den mest iøynefallende teknikken når målet er å ramme motstanderen og fremheve sein egen fortreffelighet, er å psykologisere eller antropo-sososiologisere motstanderen, - det kan lett føre til at man gjør ham til en fiende og et farlig menneske, et menneske som «bærer» på en truende kraft eller energi, for ikke å si truende argumenter, ofte kalt krenkende uttalelser eller regelrett hatefull tale. Det fins vel i dag ingen debattanter som vil våge å påstå at motstanderen er besatt av onde ånder og at han driver med magi, men dem om det, her skal vi se hvordan magi kan forstås, og hvordan magi faktisk blir brukt i det storpolitiske bildet og i den kulturkamp som vitterlig foregår.

Det sier seg selv av psykologisering etc ofte underminer seg selv, den slår tilbake, og den som gjør det, kan like godt oppfattes som syk eller sykeliggjort som den som utsettes for den opprinnelige psykologisering. Psykologisering kan derimot tjene som et legitimt virkemiddel, så sant aktøren her er seg bevisst reduksjonismens fundamentale svakheter og egnethet til å dupere, skape illusjoner og så sant reduksjonen virkelig tilfører noe nytt, akkurat som en god karikatur av et menneske ikke tilfører dette mennesket noe nytt og defekt, men fremhever eller forsterker noen av personenes gode eller uransakelige eller mystiske, men like vel positive, sider og personlighetstrekk.

Reduksjonisme kan derfor ses på som en utfordrende, helsebringende og stimulerende form for metafysikk, noe som unndrar seg rent vitenskapelige analyser og slutninger. Vi er inne på det apodiktiske området, et område som tilhører dette å være menneskelig, og spørsmålet og spørsmålene på dette området om hva menneskets vesen er, og forblir, om hva mening er og hvilke begrunnelser som kan «godtas» eller ikke. (Når noe er sant, er det ikke falskt).

Jeg tenker her ikke her på dette med å operer med «stråmenn» i argumentasjonen, selv om dette har med persepsjon i psykologien å gjøre og dette i seg selv er jo en form for reduksjonisme. Dens betydning kan være enorm i og med at når det avsløres en virkelig stråmann, så vil det ha betydning for alle lødige vurderinger av selve stråmannen og aktøren som av en eller annen grunn benytter seg av den. Jeg tenker mer på dette å beskylde motstanderen for å være – reell, eller på en måte - syk, for å lide under en underforstått ikkeønskelig mental tilstand, en tilstand som påstått skal tilkjennegi en farlig ideologi, et farlig tankemønster, forkastelige verdier og verdisyn osv, det beste eksempelet her, synes noen "utvalgte" å tro, er å beskylde motstanderen for f eks islamofobi, (se om dette annetsteds på bloggen). Og jo mer man lykkes i dette, jo mer stiger prestisjen innenfor eget miljø, fra egne preferanser, ens egen elite, ens egne fagfeller eller kollegaer hvor det nå måtte være.

De som angriper motstandere for islamofobi, oppfatter ofte egen posisjon som uangripelig, og – eh – sunn, og derfor som eksemplarisk, på bekostning av motstandere som paradoksalt nok hverken lider under eller av sin «fobi», men tvert imot lever og virker sunt og fullkomment rett og slett fordi det er både sunt, sant og riktig å kritisere islam, - på en saklig og informativ måte. Ja, noe sunnere enn å kritisere islam i dag kan vel neppe tenkes, mentalt. Og etter vår mening.

Det foregår i dag en sterk polarisering mellom fløyer som hver for seg gjør seg anspråk på å ha de riktige meninger, riktige holdninger og mest korrekte metoder. Man "vil alle vel alle", - for å omskrive det militære «alle mann alle» - men underveis etableres ugjennomtrengelige frontlinjer, grensedragninger som kan minne om troppeoppstillinger, som like før et militært angrep. Noen har derfor også begynt å snakke om faren for en reell borgerkrig overalt i Europa. Vi står overfor problemer, med andre ord, ikke bare «utfordringer», som det heter.

I dette klimaet er det kanskje på tide og kanskje behov for å se forøke å forklare tingene på en ny og mer fruktbar måte enn å holde fast på det jeg vil si er sterkt utilstrekkelige måter å nærme oss problemet på: Vi må finne nye verktøy, nye metoder, nye erkjennelsesmåter, kort sagt supplerende måter å nærme oss tingene på, både individuelt og kollektiv, både på mikro og makroplanet. Vi kan hverken bortforklare eller forklare tingenes tilstand ut fra tradisjonelle forestillinger, dvs slik teologien og psykologien eller hobby-psykologien ser seg selv i dag. Vi trenger å bli forsynt med  andre tilnærmingsmåter til «tingene selv», til selve problemkomplekset og «det» som konstituerer det. Fortrinnsvis mer kreative og fruktbare tilnærmingsmåter.

 

Vi trenger nye innfallsvinkler, for hverken politiker eller prest i dag ser ut for å kunne bidra adekvat til å forklare hvorfor tingene nå engang er blitt slik de er og hvorfor man enten bare godtar den utviklingen som nå en gang på en måte anses som «naturnødvendig» eller villet. Hverken medisin, psykologi, filosofi, juss eller teologi, slik den er og virker i dag, synes å bringe adekvate svar på de mest alvorlig spørsmål. For å si det konkret: Vi forstår simpelt henne ikke hvorfor folk går i skyttergravene på grunnlag av høyst legitimt forskjellige virkelighetsoppfatninger, menneske- og gudssyn etc. Vi forstår ikke – med våre aktuelle forklaringsmekanismer – at vårt kulturelle og politiske paradigme er i ferd med å gå i oppløsning samtidig som frontene blir hardere, mer uforsonlige og potensielt mer destruktive og med fare for storkonflikt innen en kortidshorisont. Denne artikkelen er derfor et lite forsøk på å finne ut om det overhodet er mulig å se på problemene og situasjonen i et ytt lys, og i et lys som kan fortelle noe om hvor vi står sånn generelt, med tanke på hele samfunnsutviklingen.

Hvilke metoder og innfallsvinkler skal vi så ty til for om mulig å se tingene i et større perspektiv? Har ikke vår tid kommet langt nok, eller? Befinner vi oss kanskje ikke i dag på det høyeste tenkelig nivå både vitenskapelig og økonomisk sett i historisk kontekst? Og burde vi ikke da forvente av oss selv at dette skal vi løse, ja, at dette «skal gå seg til», nærmest av seg selv, altså?

En ting er sikkert og det er at vi ikke kan gå tilbake til tidligere tiders magiske forestillinger og det verdenbilde disse forestillingene og myter formidlet. Vår modernitet forbyr oss dette, og det med rette. Men dette betyr ikke at mennesket – alle mennesker – i en eller annen sammenheng også i dag ikke tenker i magiske baner, det er bare det at vi kaller «det» noe annet. Selv forskere, professorer og høyt begavede politikere av i dag tenker i magisk baner, hvis man ser nærmere på dette fenomenet og forsøker å forklare visse disposisjoner vi ser er i funksjon i dag i den gjengse diskurs på områder som virkelig betyr noe for oss. Vi har som samfunn og kultur ikke klar å kvitte oss med magien en gang for alle. Den følger med på lasset. Det er på tide å få den frem i lyset igjen og sette den på plass og hvor den hører hjemme.

Poenget er at vi i dag ikke er i stand til å se at det virkelig gjøre seg magiske krefter gjeldende. Vi ser hva som foregår, men forklarer det som vi nevnte over med psykologiske og reduksjonistiske mekanismer etc. Like vel står vi igjen med undring når vi ser at våre forklaringer ikke holder mål og at de ikke kan forklare det viktigste, eller det underliggende. Vi forstår ikke at «det» er blitt sånn, og vi ser ingen annen utvei fremover enn å holde oss til de forklaringsmodeller som de nå engang foreligger, modeller som nettopp har ført oss ut av Middelalderens mørke og inn i den nye, opplyste tid, metoder som har garantert og sikret selve fremskrittet og friheten, helt frem til nå.

 

Vi kan imidlertid ikke gå tilbake til magien som en legitim metode for å endre samfunnet og menneskene til det bedre. Det hersker en absolutt konsensus om dette, spørsmålet er bare: Er det mulig å unngå magien i alle sammenhenger og da spesielt på diskursen område? De fleste vil trolig brøle at vi ikke er magikere, at vi ikke bruker magi for måloppnåelse, at vi er rasjonelle mennesker, at vi begrunner våre meninger og tar våre valg på et trygt grunnlag, et grunnlag plantet i vitenskapen, vår tryggeste grunn. For ingenting er sikrere enn vitenskapen, den sikrer oss en bedre og lysere fremtid.

Vel, ok, slik må det visst være, i dag, for å kunne fremme sine interesser ut fra overtroiske forestillinger, er ingen god idé. Likevel er det dette bare så altfor mange gjør, ikke fordi man mangler kunnskaper og innsikt, nei, de gjør det fordi man mangler forståelse for magiens dype og uutgrunnelige makt over oss, magiens potensiale i og over våre sinn og en magi som påføres oss utenfra og som legger sine premisser for oss, uten at vi er klar over det. 

Behov for å drive magi oppstår der det fins svakhet, magi får funksjon av å være «den siste utvei» ikke bare for den svake, men også for den sterke. Og der magi er avskrevet som «gyldig» metode», der faller man desto mer for fristelsen å bruke den, ved at den er blitt usynlig, desto større makt kan den tillegges. 

 

Magien benyttes for å få et overtak der alle argumenter er forsøkt og hvor ingenting annet nytter. Magi er derfor farlig, ja, direkte skadelig for samfunnet og menneskene. Den bør derfor avsløres. Spørsmålet er bare hvordan. Det fins et utall av fluktmuligheter og bortforklaringer. Mange lever derfor i sterk fornektelse eller denyal. Rasjonaliseringsforsøkene florerer, men magien er faktisk virksom, det er bare så synd at så få klarer å gjennomskue at de rent faktisk tenker og handler i magiske baner, det gjelder ikke minste mange politikere og intellektuelle.

Magiens forestillinger baserer seg da også etter eget sigende på «det vitenskapelige området». (Den skiller seg fra metafysikken, et eget område innenfor teologi og filosofi). Det gjelder om å avdekke og å kunne bruke «kreftene» til egne eller andres fordel. Det gjelder for magikere å styre utviklingen fremover, akkurat som det gjelder for de rasjonelle å gjøre det samme. Man har samme mål, men man velger kanskje ulike midler for å nå målet. Og det burde være helt OK, forståelig, inntil margen, for å si det sånn. Men mange står altså med et bein i begge livssfærer uten fullt ut å ha forstått det. I seg selv vitner dette om en dypereliggende svakhet under hele den rasjonelt beskyttede kulturen eller overbygningen.

Noen «zeloter» bruker altså både vitenskap og magi samtidig, men også de uten å vite det. De vil ikke innrømme at de bruker noe annet som grunnlag for hva nå enn de måtte gjøre, tenke og mene enn vitenskap, de vil ikke forbindes med magi, de vil ikke tenke at de kan forbindes med magi i det hele tatt. 

Zelotene det her er snakk om, formulerer seg i det vitenskapelige term-univers; når det er snakk om verdier, tro og metafysikk, ligger alltid det vitenskapelige paradigme under og styrer deres overordnede tankeunivers, det univers som har med verdier, mening og tro å gjøre, eksistensielle innfallsvinler til tingene. Men disse er ofte de mest intense brukere av nettopp magi, jeg kaller disse hypermagikere – eller de nye, gjerne helt ubevisst opererende og motiverte -  magikere. Jeg vil forsøke å forklare.

 

Jeg forventer imidlertid ingen applaus. Det eneste jeg kan håpe på er at jeg i og med denne artikkelen faktisk selv kan bli stand til å forstå litt mer av det som foregår enn det jeg ellers ville ha gjort. Artikkelen er med andre ord en oppdagelsesreise inn i det ukjente og kanskje finner jeg noe der, kanskje ikke.

Så bli med på en liten «reise» inn i det ukjente.

Vi kunne nå komme inn på Aristoteles og hans årsakslære, han operer som kjent med flere årsaksformer, bl a finale årsaker, et tema som egentlig er for interessant for denne lille artikkelen. Så vi går rett på det enkleste magiske mønster som tenkes kan: Jeg får plutselig lyst på en iskrem. Hva gjør jeg? Og hvordan, og med hvilken hjelp og hvilke hjelpemidler?

Jeg må gå dit iskremen selges, jeg må være i stand til å gå, jeg må ha kledt på meg, jeg må gå i rett retning og ta til høyere og venstre etc, alt etter som. Jeg kan ikke bruke mer tid enn rimelig på å komme dit. Det foreligger med andre ord en rekke forutsetninger som må oppfylles før jeg kan nå målet og få i meg iskremen. Det avgjørende steget må foretas når jeg kommer inne i butikken, går opp til disken, ber om å få iskremen og personalet forstår at både jeg og dem har et legitimt ærend. Men jeg får likevel ikke iskremen umiddelbart: Hva mangler? Jo, jeg har ikke penger. Jeg eier ikke den magiske linken som skal til for å forløse behovet og ønsket mitt. Ingenting virker etter planen eller den utløsende og utløste hensikt, basert i mitt behov, mitt ønske, mine forestillinger, det som drar meg fremover osv. Jeg ønsker det, tenker det og vil gjøre det, men forløsningen uteblir. Jeg mangler min talisman, selve det magiske tryllemidlet. Hadde jeg hatt magien – dvs talismanen – hadde alt gått etter planen og alle parter ville ha vært fornøyde og tilfredsstilte. Selgeren hadde mottatt kraften fra min talisman, jeg hadde gitt fra meg kraften i talismanen, men jeg hadde samtidig fått overført meg en annen form for magisk kraft, en annen energi: Sukker, som drivkraft og middel for å kunne fortsette min magiske reise.

Det kan sies mye om fremstillingen over. Den kan betraktes som naiv og utgått på dato. Hovedpoenget fins imidlertid i og med talismanen, i dette tilfelle pengene. Men hva er penger og hva er en talisman? Jo, et middel, rett og slett og et håndfast ett attpåtil, det kan ikke bli mer konkret, men bak spiller «metafysikken» her. Det som skjer er en transaksjon basert på et reelt eller illusorisk behov for forandring og tilfredsstillelse. Det materielle skaper behovet og mønsteret. Men er ikke det materielle her i virkeligheten det mentale? Hvem kommer først av høna og egget?

Vi har ikke syn for at hele kjøpsprosessen skjer innenfor et ideelt paradigme. At mønsteret som sådan kommer foran utløsningen av handlingene og alle ledsagende momenter. Vi ser ved første øyekast ikke hypermagien i dette. Vi går som en selvfølge ut at det ikke finnes magiske virkekrefter i gang her, krefter som bidrar til å knytte sammen det som skjer der oppe med det som skjer her nede, iblant oss. Det synes ikke nødvendig å blande inn tro på magiske krefter. Men underliggende her er ønsket og behovet for forandring og at dette samlet er drivkraften som styrer forandringsprosessen mot et mål.

For å få frem hypermagikken i alt dette, må det stilles et spørsmål:  

Hva hvis talismanen er dine emosjoner, ditt betalingsmiddel? Hva hvis emosjoner – og bare pure emosjoner og ikke noe annet - i stor stil brukes for å oppnå det ønskede mål og tilfredsstille de grunnleggende behov? Vil vi ikke da si at det drives magi, at man har gjort seg avhengig av magi, eller hypermagi?

Hypermagikere tror og forutsetter, som førsteprinsipp, at emosjoner kan utløse resultater og ønskede konsekvenser av handlinger bygget på emosjonene. Bortsett fra ensomheten, finnes ikke annet enn emosjoner. I så fall minner han om et spebarn som skriker for å få melk. Fundamentalt er hypermagikeren ensomhet inkarnert. Ingen er så ensomme som hypermagikere. Og veldig få ønsker som hypermagikere å fortelle om eller offentliggjøre denne fundamentale ensomheten. Man får ikke venner av å statuere for mulige venner, at vennskapet egentlig grunner seg på absolutt ensomhet. Innerst inne føler de at livet og virkeligheten er absurd og utenfor alle behandlingsmuligheter og dette er skremmende, ja, så skremmende at hypermagikeren må beskytte seg mot denne «erkjennelsen» med alle midler, han trenger magien som en motgift og et næringsstoff, ikke bare som en trøst, men som aktivt virkende stoff, et stoff som bare kan disponeres via emosjoner, formet i ulike gevanter, han kan være innadvendt eller utadvendt, syk eller frisk, han er i alle relasjoner avhengig av at emosjoner pluss virkestoffet magi – egentlig en syntese av de to – inngår som en integrert del i strategien for å utholde smerten og frustrasjonen i og med absurditetens ontologiske og illusorisk urokkelige eksistensielle fundament.

Men hvor kommer emosjoner fra? Jo, fra et grunnleggende behov for forsvar, selvoppholdelse og anerkjennelse, usikkerhet og frykt, ja, i form av en slags fobi, for ikke å strekke til, for f eks ikke å bli betraktet som god nok, generøs nok, edel nok og uselvisk nok. Eller verneverdig og ikke elsket nok. Den store fare ligger her opp i dagen: Hvis en større populasjon lener seg på magi eller hypermagi som eneste middel, eller beste middel man kan ha for hånden, for å oppnå å ikke bli kalt usikker, gjerrig, u-edel og selvisk, er vi ille ute. Det er noe alle forstår, hvis man tar seg tid til å reflektere litt over dette og ta det inn over seg på en seriøs måte.

Men hvor mange tar dette seriøst? Ikke mange. Den helt store tragedie bygger seg derfor relativt tydelig opp og suger stadig mer magi til bruk i situasjonen, ikke mindre. Det man i realiteten gjør, er å høkre med emosjoner, man inngår store hestehandler med emosjoner som talismaner og denne talismanen kan ikke knyttes til andre verdier enn emosjonene selv. Og når dette skjer på makroplanet, og ikke bare spredt rundt omkring på mikroplanet, ja, da er det fare på ferde. Jeg tror de fleste vil innse dette, hvis man aksepterer premissene mine og ser «godhetshysteriet» i lys av den enkle forklaringsmodellen som denne ekle teorien om magi gir og innebærer.

Vi ser at emosjoner er et betalingsmidler eller transaksjonsmidler uten hverken ideelt eller materielt fundament. Emosjonene svever i løse luften. Emosjoner er «penger» uten gullbeholdning. Man forsøker riktig nok med å bortforklare gullets betydning og setter heller konsensus opp som et jevnbyrdig «betalingsmiddel» og dette kan jo gå en stund, men hvor gullet forsvinner, forsvinner også emosjonene med dem, emosjonenes verdi. Emosjonene blir «cash» uten innløsningsmuligheter.

For å si det enkelt: Godhet kan aldri måles med sikkerhet, man kan ikke påvise objektivt gode konsekvenser i det lange løp - av godhet. Man kan ikke engang måle intensjonens godhet. Det man kan måle, registrere og bevitne er imidlertid magien i alt dette. Magien kan måles, ikke godheten. Magien kan bevises både i magiens konsekvenser og dens intensjoner. Man kan bevise at man har brukt talismaner, i form av egenforestillinger om godhet, og egeninnsats på området, man kan ikke bevise at det er godheten som har hatt de tilsiktede virkinger godheten påberoper seg. Men man kan måle de uheldige – eller uheldige - følger både av godheten og magien, når man altså forveksler «godheten» med magien, som man ikke evner og heller ikke vil se, bl a fordi magi er tabu, noe man holder seg unna, noe man ikke vil assosiere seg med, noe som ikke er integrert i assosiasjonen som vi taler om annet sted her.

DnB’s markedsføringskampanje til fordel for pride, vil vise seg i profittmarginen, og Politiets magi vil vise seg i stadig større tiltro til politiets image. Det gode i dette og disse aktørenes forestillinger om eller konsepter av godhet, spesielt egen-godhet, kan derimot ikke måles. Vi ser med andre ord at magi virker selv om intensjoner og virkemidler aldri knyttes til begrepet magi, men til helt andre ting, via reduksjon.

 

Profitten og imaget styrkes ikke pga magi, men pga av godhet, innbilt eller ikke, fordi man tror at det er det som skjer. Fordi de tror de primært er gode, uangripelige og av moralsk høyere verdi og status. Man ser ikke at dette er en illusjonsproduksjon og et prosjekt eller et eksperiment med mennesker og kulturer som er dømt til forlis.

 

De pride, pridofole og multipride forsøker å fungere som reelle tryllekunstnere, men de mangler egentlig behov for og ser seg ikke behov av reelle tryllemidler annet enn i sine moralsk overlegne emosjoner, i sitt hypermagiske universe. 

Emosjonene er det som i dag skaper det de nevner, ikke guds ord, Bibelens ord om mangt og mye. Emosjonene er imidlertid en talisman de pride, pridofile og mulitfile bruker som en «midler» mellom seg selv og det de måtte ha av gudsforestillinger. 

 

Emosjonene muliggjør - illusorisk -  en større kontaktflate med den gud som ligger under her, men som man gjerne ikke er seg bevisst man trenger og faktisk tror på, hvis man går dypere inn i det.

 

Guden forekommer de emosjonelle – hypermagikeren – å være en overgud, en universell gud, en uttømmelig kilde til alt liv, en overgud som står høyt over hva det nå enn måtte være, islams gud Allah eller den kristne Gud.  

 

Hypermagikere tror gjerne at kristne og muslimer tror på samme Gud, egentlig, at Allah og JHWH er identiske, (se f eks min anmeldelse av Anfinsens bok Favntak her på bloggen). Det faller sjelden lett for hypermagikeren å forstå at han egentlig er en gnostiker, en troende som implisitt tror at det fins to guder, en skapergud som er ond, en annen som bare er pur kjærlighet, hypermagikerens foretrukne gud, hans favoritt, - alt et utslag av behovet for å kunne tilegne seg en ekstra makt i kraft a å kunne skyve denne guden foran seg og slik prinsipielt bli identifisert med «kjærligheten» i denne guden og hva han står for, en sinntilstand som faktisk kan forklares med og reduseres til at det som det her dreier seg om egentlig, bare egne emosjoner og forestillinger om en høyere egen-godhet, en godhet de da ynder å kalle kjærlighet og som de kritiserer andre for å mangle.

Knepet hypermagikeren er avhengig av å produsere, er å tinglig-gjøre emosjoner, både egne og andres emosjoner, enda dette ikke var meningen hans i utgangspunktet. (Å rope ut at «min godhet» vil løse problemet, er en sak for asylet og derfor ikke relevant her).  Men hva er tingliggjøring av emosjoner annet enn å gjøre emosjoner til talismaner, dvs magiske midler? Det tore stå klart at der man tingliggjør emosjoner, blir det om å gjøre å ha mest av tingen, for ikke å si mest av en riktige tingen, dvs de «riktige» emosjonene. Følgen er mer fremmedggjøring, mer ensomhet, mer fortvilelse og frustrasjon og stadig mer dårlig politikk og stadig mindre god politikk og kultur. Man kan vel si det så sterkt at sivilisasjoner kan dø av slik tingliggjøring.

I utgangspunktet besto emosjonene av pure og rene følelser, rene tanker, rene og edle hensikter. Emosjonene ble betraktet som et overskudd av gull, i begynnelsen altså ikke som en vare eller betalingsmiddel, nei, gullet hadde verdi fordi det hadde verdi i seg selv og ble ikke brukt som et middel for å oppnå sekundære «spin offs», som ervervede eller kontingente sideeffekter eller som en skjult fordel, et uutnyttet, virkekraftig potensiale, eller reserve for hypermagikeren, motiver han selvsagt aldri vil vedkjenne seg og be om unnskyld for eller gjør bikt for.

Hypermagikeren drømmer ikke om å tilhøre en institusjon, en organisasjon, en forening, en losje eller bevegelse. Han tilhører en assosiasjon, en mer eller mindre løslig og mer eller mindre lettdefinert eller luftig «størrelse», et kraftområde han beleilig kan gjemme seg i og bak mens han opererer. Han kan tre ut av eller inne i denne assosiasjonen. Den er ikke notorisk. Assosiasjonen krever intet formelt medlemskap, ingen etablert struktur, intet formelt hierarki, den er like vel en høyst virkelig og levende størrelse, et maktsentrum som han til stadighet trekker på og bidrar til, primært med sine emosjoner, som i virkeligheten er hans – imaginære - magiske reserve, en «kraftkilde» som hever ham selv opp over «allmuen». Hans emosjoner er hans magiske kraft i dette, noe han kan investere med og investere i, alt med sikte på høyere profitt av en mer eller mindre tvilsom kategori, men en profitt det er livsviktig for hypermagikeren å verne om, styrke og øke.

Assosiasjonen er tverrpolitisk, en overgripende struktur, et rammeverk. Den gir følelse av identitet og tilhørighet, den er slags brorskap med uskrevne regler, men da regler som alle deltakende hypermagikere forstår intuitivt. Assosiasjon i vår forbindelse må ikke forveksles med konspirasjon, for mens assosiasjonen ikke har noen klart uttrykt intensjon eller konstitusjon, har nettopp konspirasjonen disse elementene. Mens konspirasjonen åpenlyst søker makt, bygget på mer eller mindre åpenbare fakta, dokumentasjon, kjenner ikke assosiasjonen denne dimensjonen, den er usynlig og eller tilnærmet ubeskrivelig, den er som tyngdekraften som faktisk bestemmer hvor vi skal befinne oss i universet, eller som mørk materie, som er der, men som ikke lar seg registrere. Assosiasjonen henger sammen i kraft av et budskap som primært opererer ut fra en mer eller mindre obskur dialektikk mellom det individuelle og det kollektivt underbevisste, derav dens magiske tiltrekningskraft på noen, og dens motsetning hos andre.

Ut fra denne skissen er det ikke vanskelig å skjønne at det kan utkrystallisere seg intrikate relasjonslinjer mellom aktørene på diskursmarkedet, og ellers, emostrukturer. Hypermagikerne opererer med en egen form for bit-coins, et mer eller mindre bevisstgjort varebytte via en for det meste ikkebevisstgjort mynt, dvs talismanen og da mest eksplisitt uttrykt gjennom emosjonene, som for så vidt kan måles, slik vi har vært inne på.

Varebytte foregår på høylys dag, ingen er primært interessert i å holde markedet skjult, snarere tvert imot: Så lenge man handler med «gull», dvs talismaner i form av emosjoner, er alt i skjønneste orden. Om emosjonene eller gullet er null verdt, ja, se det, det spiller ingen rolle, i hvert fall i begynnelsen. Den som vinner til slutt, eller etter hvert, og kan sette seg øverst på kransekaka, er de som har allokert flest emosjoner. Oppsamlingen skjer også i større populasjoner som begynner å legge seg opp et eget forråd av emosjoner, som penger på en sparegris. Med dette forrådet eller denne oppsamlede kapitalen kan så populasjonen begynne å forhandle, presse og true, og markedsføre seg selv som særdeles prektige og stinne på godhet, dette i seg selv en trussel i manges øyne.   

Hypermagikerne er store og tunge aktører i dette rollespillet, egentlig dette markedsspillet. De innbiller seg at deres emosjoner er av en slik høy kvalitet og et så stort omfang at de kan begynne å dele sitt overskudd med andre som ikke er så heldig stilte at de kan begynne å ødsle med sitt forråd. Ja, hypermagikeren går ikke av veien for nettopp selv å skape det behov som skal til for at folk som ikke har magikerens evner nå endelig skal få smake litt av makten i den magien hypermagikeren selv vil strø om seg med, for det i seg selv styrker jo nettopp hans egen posisjon og «verdighet».

Han går med andre ord ikke av veien for å skape et behov som hverken er der eller bør være der fra før i populasjonen. Hypermagikeren har med andre ord klart det kunststykke munkene i Middelaldren klarte, nemlig å få folk til å tro og stole på at en vanlig synder – uten hypermagi - kunne trekke på det overskudd av gode fortjenester eller gjerninger munkene slev hadde opparbeidet seg overfor Gud.  

 

Hypermagikerne er med andre ord våre dagers munker, ikke selvspekende munker, riktig nok, men mer livsnytende, og kanskje til og med selvpiskende, for det er ikke måte på hva man kan finne på og finne seg i for å kunne tekkes godhetene og styrke verdien på ens talisman, dvs egne emosjoner sett utenfra.

Men tilbake til assosiasjoner: Assosiasjonen krever både sin egen gramtikk og sin egen dialektikk for å bli forstått og brukt på riktig måte. Det ligger en taus, men høyst aktiv drivkraft bak assosiasjonen. Det gir assosiasjonen stor aksjonsradius og store muligheter for suksess bak kulissene, så å si. Den kan for så vidt fungere som en Frimurerlosje, men til forskjell fra losjen, har ikke assosiasjonen konkrete ritualer å vise til, ingen teknikker og ulike plan for selvutvikling eller selvforedling.

 

Assosiasjonen har intet formelt hierarki, dens kriterier er ulike grader av godhet, en godhet som til enhver tid defineres og rangeres av den troende selv, dvs av hypermagikeren. Hypermagikeren «føler» imidlertid intuitivt hvor han befinner seg i forhold til andre hypermagikere. Han ser «the pecking order» umiddelbart og finner sin plass, mens han stadig må jobbe seg oppover. Han sammenligner seg selv med andre hypermagikeres resultater, og deres ulike mer eller mindre vellykkede metoder for promotering av sine egne emosjoner. Når hypermagikeren konkurrerer, konkurrerer han først og fremst med andre hypermagikere, om noens gunst - han kjenner deres domene innenfor assosiasjonen, han beskytter da også villig andre hypermagikere mot eventuelle utenforstående eller fiender som ikke tilhører assosiasjonen, hverken eksplisitt eller implisitt, og alle de som må holdes utenfor. Assosiasjonen er stedet for et «vi» mot et «dem», alt i godhetens tjeneste.

 

I media finner vi f eks ofte eksempler på at redaksjonene beskytter hverandre og sitt personale. Konflikter og klager med redaksjonene henvises til eget organ som pressen selv betjener. De beskytter hverandres talismaner, deres emosjoner.  Vi ser magien i full funksjon når f eks statsministeren i en tale ifbm 22.juli går stert ut mot dem som skaper grobunn for å sette et skille mellom «vi som ikke hater», og de andre som gjør det, helt uten «qualifier». Stasminiseteren tenker på prikk lik Ap’s leder Jonas Gahr Støre som i en famøs tale for noe år siden i en moské satte opp «et nytt Vi» som den magiske formel, den nye «overgud».

Hypermagien, for å si det kort, kommer foran suggesjonen, foran eventuell karisma som måtte være til stede, foran mulig evne til sympati og empati, foran politiske, logiske og «apodiktiske kvaliteter». Den er sterkere enn angsten og frykten i dette at den positivt gir målbare resultater, å bi kvitt angst og frykt gir fordel ved å kunne kureres og dermed utebli. Hypermagien gir målbare resultater, både negative og positive. Hypermagikeren er imidlertid som en spilleavhengig, en addict, bare at resultatene viser seg med større sannsynlighet, hyppighet og i større kvantitet for hypermagikeren enn for den spillavhengige. Emosjoner gir større uttelling, fordi spilleavhengighet er en svak eller dårlig talisman.

Hypermagikeren trenger et knep som kan løfte ham over den gemene hope. Han kan være en flittig forbruker av godord eller honnørord, men det viktigste er emosjonen han kan spille på. Emosjonene er sakramenter og rotmyter, eller «nådemidler», dvs talismaner, for hypermagikeren.

 

Emosjoner fungere også som betalingsmidler eller adgangstegn, som en shibbollet som bare er tilgjengelig for innviede og som et tegn som må uttales på den rette måten og av de riktige personer for å kunne virke som den skal, alt svøpt i mystikk, hemmeligheter bare innviede forstår, og «emoverer», og som bare de kan åpne seg for og akseptere for face value. Hypermagikeren tar mål av seg selv til å tilhøre en elite, en entitet som i seg selv tilfører ham magi og makt over andre og en makt han tilfører seg selv til og med ved å forsvare personer som ikke er svake, men som han gjør til offer ved å fremtre på deres vegne og som fullmektig for dem, som fullmektig ved proxy.

Hypermagikrere flest vet i tillegg til alt dette at magien i seg selv fritar dem for egentlig ansvar for konsekvenser av sine handlinger som hypermagiker. Det de kan skjule seg bak og rettferdiggjøre seg med er alltid emosjonene, emosjoner som de projiserer de beste hensikter med. For hvem vil tror at «gode» emosjoner kan være forskjellige fra gode intensjoner?

 

Magien kommer altså først, den er grunnleggende, den kommer før ordet, fornuften og intelligensen, for ikke å si kreativiteten. Den har et kroppslig fundament, men også en visuell komponent og disse spiller sammen, de danner vev og nettverk. Ordet, eller Logos, kommer i andre rekke, hvis ikke enda lenger bak, sammen med vibrasjonene, musikken, rytmen og talen eller sangen. Emosjonene knytter seg til magien som primalkraften, som første «årsak», dvs den kraft man setter all sin lit til, som frelsende eller konserverende kraft, stilt overfor døden og den evige ensomheten.

Det snakkes om tale-handlinger, speach-acts, en teori om ordenes og handlingenes innbyrdes avhengighet og ulike funksjonsformer. Vi er alle avhengige av talehandlinger, dvs mening, kontekst.

Vi er som fødte til å formidle buskap og her står talehandlinger i sentrum, uten dem stopper samfunnet opp og det bli umulig å bli påvirket og påvirke, formidle mening, solide fundamenter, noe fjellstøtt å arbeide ut fra, både kollektiv og individuelt.

Kort sagt: Vår tale og våre samtaler dreier seg om locution, dvs om dette å fremsette meningsfulle gjennom ord og lyder ord eller bokstaver, tegninger osv. Den dreier seg så om illocution, om hva ordene formaner, informerer, lover, advarer mot osv, og til sist om den effekt talehandlingen har på deltakere i form av utfordringer, oppmuntringer og overtaling etc., dvs perlocution. Alle disse komponentene anses ifølge teorien å være av grunnleggende betydning når det gjelder all medmenneskelig kommunikasjon.

Teorien forutsetter imidlertid at det finnes mening, fornuft, ja, allmennbegreper. Vi kan ikke kommunisere meningsfylt utenfor dette konstituerende paradigme. Det forutsetter et kategorisk jeg-du-forhold, det forutsetter personlighet som grunnkategori. Men dette kan ikke hypermagikeren se, umiddelbart eller rent intuitivt. Det hypermagikeren ser, er et hendig og gjerne nytt instrument ved siden av mange andre han kan bruke for å skjule og døyve sin egen eksistensielle smerte med og så samtidig manipulere andre med.

Hypermagikeren kommer seg ikke utenfor sin egen kokong. Hypermagikeren er ikke avhengig av ord, ord skaper bare fler og fler metaforer og illusjoner, ord er kun retorikk, selv om han kan være dyktig til å bruke ord og slik formidle mening, men da mening kun i den forstand at mening blir instrument, ikke egentlig formidler av noe essensielt eller av dypeste betydning for et jeg-du-forhold. 

Magi kommer for hypermagikeren foran personlighet, ord, egentlig mening, dyp samvittighet og dyp innsikt. Magien baserer seg på det upersonlige, på en kraft og det er da magiens oppgave å styre, kanalisere krefter, krefter som har det personlige i sin vold, krefter som overstyrer alt personlig, krefter som ligger bak det hele og som bestemmer «utfallene». Magien er slik sett en avart av naturalismen hvor den som kan styre og temme naturen vinner. Overmennesket, som Nietzche snakket om, er avhengig av magi, og av å styre eller slippe løs og til krefter som dikterer overmennesket utenfra, hvis det bare kan frigjøre seg fra slavemoral og – falsk – ydmykhet. Noen vil si at den store filosofen etterlyser «tros-mot», og det gjør han nok, også, men mer om dette en annen gang.

Nå kan man innvende at en talisman – som eksempelet med pengene – er en materiell ting, en konkret gjenstand, men dette betyr ikke at gjenstanden ikke kan gi innflytelse og makt i og av seg selv, det kommer an på hvordan man bruker den. Det samme gjelder en sjekk, en obligasjon eller pantebrev. Det er hypermagikerens bruk av emosjoner ledsaget av bruken som tilfører gjenstanden magi, men ikke bare det: Emosjonene er en magisk gjenstand for hypermagikere og dessuten en direkte årsak som han forvalter over og ser seg titulert til å anvende for eget formål.

Hypermagikere skjønner ikke at de knytter seg selv til en falsk verdi og gjør seg selv til et objekt, et objekt de må selge på alle mulige subtile måter på godhetsmarkedet, et marked de selv ikke går av veien for å «skape» selv eller manipulere. Før eller senere kan han komme til «gå over lik» for å opprettholde et image av å være et godt menneske, dette desto mer som hans godhetsverdi jo knyttes til et gull og et betalingsmiddel som stadig vil synke i verdi, dvs reell verdi. Med å «gå over lik», mener jeg at hypermagikeren før eller senere må stjele seg til en høyere verdi for å kompensere for det reelle tapet han bærer med seg personlig, som person, som følende eller empatisk og sympatisk menneske. Han å derfor opptre lojalt overfor likesinnede, gjerne i en stor gruppe med stort materielt og politisk potensiale med sikte på fremtiden og dens innbakte mulighet for fal og katastrofe. For å unngå krisen og fallet, blir han så tvunget til å sette opp grenser mellom «vi» og «dem», det inngår i selve den magiske prosessen som blir mer og mer avhengig av tingliggjøring av emosjonene. Til slutt vil spillet være over, men hypermagikeren vet det ikke, vil ikke, kan ikke innse det. Han forstår ikke at han han gjør seg til et objekt. Et objekt for selvforakt og et objekt som er avhengig av å hate, degradere, dehumanisere andre, i frykt for å miste sin verdi, både den opprinnelige og den nylig ervervede, den verdien som faktisk ikke lenger kan tjene ham som talisman. Bare en avsløring som kommer utenfra kan bevisstgjøre hypermagikeren, han makter ikke å avsløre seg selv

For et øyeblikk å ta et lite sideblikk eller et tilbakeblikk:

Alisteir Crowley ser på hovedkomponenten i magicken som selve viljen, og viljen da som selve mulighetskraften som en ikkereduserbar energi. Magikeren – eller magickeren, som han kalte magikeren - må imidlertid ikke bare ville, han må også ville sant og dette forutsetter bevisst arbeid, hypermagisk arbeid. (Crawley brukte aldri betegnelsen hypermagiker, betegnelsen er oppfunnet av meg og betegnelsen er ment å skulle kaste nytt lys over magien som sådan i moderen utgave).

De pride og pridofofile gjør det i sammenligning med Crawleys teorier om viljen svært lett for seg: De fundamentere seg ikke på «viljen», Thelema, de satser alt og stoler derimot på sine emosjoner og underliggende, ubevisste frykt for manglende evner og iboende krefter til å tåle kritikk og ikke med egne evner og egenskaper kunne strekke til i strevet etter å bli kjent og anerkjent som «god» og dermed uangripelig. Magikeren kan da lett falle for fristelses til å tro at han er tilnærmet guddommelig og at han derfor besitter en «merverdi» i forhold til sine «konkurrenter» på godhetsmarkedet. (Se i noter under).

Hypermagikeren er, slik vi ser det, mye verre personlig ute enn Crowleys magicker, for mens magickeren primært er ute etter å foredle sitt eget mer eller mindre solipsistiske indre, er hypermagikeren ute etter å manipulere «de store tall», dvs de mange, i et større ideologisk og kulturelt perspektiv. Hypermagikeren vender seg mot massen, magickeren vender seg mot individet. Begges «høye» mål er å forandre, ikke merkelig nok, til det bedre …

Hypermagikeren, de pride og de pridofile – en fortsettelse av studier i illusjonisme og hovmod i kampen for å være best, dvs «godest».

Jeg legger her ut en link som kan tjene som bakgrunnsstoff for denne artikkelen og linkene til tre artikler som hver for seg viser at hypermagi er et fenomen som er kommet for å bli og et fenomen det kan vise seg lite slitesterkt som «livet» selv. Linkene viser hvilke krefter som er i spill, og hva som står på spill for de som rammes, innhentes og lar seg fortrylle eller skremme av disse hypermagiske kreftene.

Først en fra Sverige. Her viser seg det seg at kommunens velferd trues av de gode gjerninger hypermagikerepå toppen av det svenske samfunnet pådytter sine egne kommuner og deres innbyggere: (her har jeg beklagelig vis mistet linken).

Om hvor langt «de gode» er villige til å redde immigranter i Middelhavet ved å samarbeide med menneskesmuglere:

(her har jeg også beklagelig vis mistset linken).

Og her stilles spørsmålet: Kan kjærligheten være ond? Frankrike viser veg mot det grenseløse samfunnet, via Høyesterett og paret med en livsfarlig moralsk perfeksjonisme, hvilket i seg selv ikke er noe annet enn hypermagi, men da uten at aktørene her er på noen måte er seg dette bevisst: Også her har jeg mistet linken, jeg må bae vise til en artikkel av Robin Haug på Resett) - beklager.

Spørsmålet kan også stilles, hvordan er det mulig at en medisiner, spesialist, forsker og yndet skribent i den såkalt kristne avisen Vårt land kan la seg fange inn av hypermagiens evne til så å si overmanne ham ved å gi ham storhetstanker om egen godhet og andres ondskap, og et inderlig ønske om å dehumanisere folk med helt legitime meninger og mot nok til å kritisere islam helt innenfor det lovlige, tilatelige og sømmelige og uten at denne kritikken inneholder noe som kan krenke eller såre og uten at noen som eventuelt kunne tenkes å bli såret har bedt om denne «godhetstyrannens» hjelp? 

Og hvordan kan noe støtte denne galskapen og til og med tillate seg å lyve for å støte kritikeren ut i kulden, og til og med gi etter for press fra medisineren som truer med å slutte å skrive for avisen hvis ikke kritikeren blir utestengt (på livstid)? Jeg må her vise til en postering her på bloggen under navnet "Morken og Horn revisisted").

Joda, vi trenger forklaringer, gjerne enkle, men ofte «uventede» forklaringen, utradisjonelle vinkler på sakene som kan kaste lys inn i det gjeldende paradigme og den pågående samfunnsdiskurs. Vi trenger kanskje å se tingene, utfordringene med nye øyne og med nye redskaper. Vi tillater oss derfor å gå tilbake til magien og dens avarter. Her kan vi utvilsomt hente mange forklaringsmodeller som kan kaste lys over noen grunnleggende psykososiale mekanismer, potensialer, agens og strukturer og den alltid pågående maktkamp som pågår i den hensikt å oppnå hegemoni og få kontroll over begivenheter, makter, myndigheter og mennesker, sinn og skinn. Vi er imidlertid ikke ute for å drive magi eller utnytte dens muligheter på godt og ondt, vi er ute etter å avsløre og anskueliggjøre hypermagi, og da kan man ikke være redd for å snakke om magi slik den er blitt oppfattet og brukt i tidligere tider.

Jeg kaller i det følgende LTHB- pluss folka individuelt for en pride, i fletall prider og de som støtter og promoterer pridene for pridofil eller (de) pridofile. Pride på norsk betyr «stolt». Jeg opererer også med betegnelsen multi-pride, idet jeg tror e fleste forstår hvorfor. Men hva er det å være stolt av? Eller «pride» for? (Jeg hopper over tilnavnet «skeiv»).

Hva som forlanges av en pride og deres predofile venner i dag er ikke lite. Som pride og pridofil blir man sugd inn i et paradigme hvor det gjelder visse mekanismer eller lover som det er like lett å overse som det er å bli oppslukt og bundet av, synes det som i media, både synkront og diakront.

 

Pridene og de prideofile har gått sammen i en assosiasjon, et fellesskap hvor assosiasjonene som tillegges og forsynes «foretaket», gjør at partene blir stadig mer og mer assosiert med hverandre på en positiv – for dem, internt - måte, en måte som er mer enn bare imøtekommende, den er i tillegg det motsatte av motsigende, altså på en motsigelsesfull måte, de pridofile bejaer uten forbehold. Det nærmer seg en dyrkelse eller forgudning, eller helliggjørelse. Det har etablert seg en liten gruppe mennesker i samfunnet som samfunnet blir presset til å holde adskilt og spesialbeskyttet eller spesialpromotert ved å bli gitt spesifikke privilegier, bla støtte over Statsbudsjettet og et samlet skoleverk som har åpnet armene på vidt gap for pride som om pride var et ubestridelig og universelt gode, som om noe summum bonum ikke kan eksistere uten.

Assosiasjonen er selvsagt mer psykologiserende enn «reell» eller formell. Den har ikke tatt form av en klubb for et større fellesskap, en forening e l, den er på en måte bare fremkommet og formet av seg selv, som om prosessen bak dette var fundamentert i en slags naturlov, eller i et enormt stort og mektig normativt regime som ligger under og konstituere det hele. Det forekommer pridene og de pridofile i dag at kommunikasjonen dem imellom bygger på et sikkert sett av normer og regler hvor det normale som norm sett så å si er opphevet i og med assosiasjonen, som altså er et psykologisk begrep. At det her i virkeligheten ikke dreier seg om naturlover, men intelligent manipulering og kald beregning, se her på bloggen

Det som har skjedd er at samfunnet har akseptert en form for normativ ekstremisme. Man har gått fra en deskriptiv ekstremisme til en normativ ekstremisme.

Men nå kan ekstremisme defineres på mange måter og i vårt tilfelle her går ekstremisme ikke på dette nærmest å ha programforpliktet seg på å bruke vold, opprør og borgerkrig for å få gjennomslag for sine normative grunnlag.

Ekstremisme her er ment å være en betegnelse på den bemerkelsesverdige utvikling det har vært på samfunnets erotiske område: Samfunnet har gått fra ikke bare å stemple homofili, men fra å straffe for homofili, til ikke bare å tolerere, men også til å akseptere og respektere homofile, eller de pride, og ikke bare akseptere og respektere, men også til å fremme deres «sak». Og med fremme her mener jeg også - selvvalgt – dette å undersøke seg selv eller granske seg selv med det formål å finne ut om man kanskje ikke selv virkelig er homofil eller ikke.

Og det stopper ikke der: Man skal ikke bare akseptere at de multifile – for å bruke en ny term på dette – forsøker å få voksne mennesker til å granske seg selv, nei, man skal også promotere statens promotering av de multifiles rettighet til å utbre sin ideologi og sitt menneskesyn overfor barn, ja, overfor barnehavebarn, til og med. Vi er da ikke bare kommet til at vi som individer og samfunn skal tolerere de mutifile, de pridofile og de pride, nei, vi skal underkaste oss dem, så servilt som mulig – jeg snakker om servilt her fordi støtten til de mulitifile ofte er falsk og springer ut av et hysteriske og gjerne helt ubevisst, men like fullt tydelig markert, sykelig behov for å «please», - et behov man gjenfinner hos hypermagikeren som ønsker å tilrane seg – offerets - overnaturlige krefter ved å gå i brodden for «de svake», helst de innbilt svakes rettigheter og et oppkonstruert behov for å beskytte disse, det være seg individer eller grupper og deres beveggrunner og ideologi.

Generelt kan man si at det har oppstått et utbredt behov i samfunnet for å støtte alle former for det som tidligere ble oppfattet av det store flertallet som avvikende adferd på dette området, ja, som synd eller syndige. (Det sier seg selv at hvis man ikke tror på Gud, gir det liten mening å tale om synd, og å erkjenne dens objektive eksistens og som allmennbegrep, men mer om dette kanskje en annen gang).

Samfunnet – spesielt den del av samfunnet som har underlagt seg assosiasjonen – har nå kommet til det stadium at man vil oppfylle samfunnets lover om diskriminering til punkt og prikke, ja, mer enn det, man vil ikke bare holde seg innenfor eller oppfylle loven, nei, man vil overgå loven selv i dette å utvise aksept og respekt for de grupper diskrimineringsloven tar sikte på å beskytte, og da under trusler om straff for brudd på loven. I denne prosessen har man klart oversteget alle former for informativ, presis og selvforklarende definisjon av hva toleranse betyr, slik den ble oppfattet som og definert for ikke mange år siden, (se annet sted på bloggen).

Det som imidlertid skjer og det samfunnet ikke «ser» er at de pridofile faktisk gir seg selv et privilegium de tidligere ikke har hatt: Privilegiet å kunne operere som hypermagiker på godhetsmarked, markedet for de som er fullt overbeviste om at de tilføres en personlig merverdi ved å bruke en særbeskyttet minoritet – de pride – som middel for å kunne forme selvbildet av seg selv som mer høyverdig og fortreffelig, ut fra det konsept, den innbilling eller den forestilling at assosiasjonen i seg selv gir en egen, spesiell og kraftfull magiske kraft, kall det gjerne agens. Man bruker assosiasjonen – og det man tror er tidsånden - som en talisman man «vet» vil innløse sjekken til pålydende, og gjerne mer, det kommer an på hvor dypt behovet stikker for å kunne fremstå som «god», dydig eller uangripelig, gjerne både estetiske og etisk. Og dermed også politiske eller kulturelt.

Det er blitt normalt i dag å føle seg uvel hvis man ikke søker selvinnsikt i den hensikt å «komme ut av skapet». Det ligger en form for oppfordring i selve tidsbildet om at den som ikke etterkommer kravet om selvfordypning på det erotiske område, ikke bør føle seg hel, dvs sunn. Mange går rundt med frykten for å bli oppfattet som ikke bare overflatisk, men også fordømmende by default, dvs at hvis man ikke aktivt går inn for å ransake seg selv i den hensikt å oppdage noe i seg selv som man normalt ikke trodde man hadde – eller var og er – vel, så er man under pisken.

Presset – som selvsagt primært er av mental karakter - utøves både mot barn og voksne. Det påvirker ikke bare, det virker så å si overalt, på alle samfunnsområder. Spesielt barn har vist seg å være en yndet gruppe mennesker for de multifile, pridene og de pridofile. Man sikrer seg endog statens støtte nå de pride besøker barnehaver eller førskoler for å opptre med sine karneval der og for å vise hvor uskyldsrene pridene og de predofile i virkeligheten er, ingenting å være redd for, ingenting å ta på vei for, for alt skjer jo i de sømmeligste former, med andre ord, - ikke?. Snarer tvert imot: Hvis barn og voksne utviser den minste nøling med å akseptere dette som et ettertraktet, nødvendig, sant selvrealiserende og fruktbart tiltak, blir de straks mistenkt for å motarbeide «saken», ja, selve assosiasjonen. På sikt vil dette i nåværende klima straffe seg, og det er det noe alle er klar over, uten at man sier det høyet, for å si det høyt, det vil jo bare forsterke mistanken og mistroen. «You’re damned if you do, damned if you don’t». Det foregår en reell catch 22. Og den er aktiv og pågående.

Men få ser dette, de hverken kan, tør eller vil.

Imperativet er enten at man bør forandre seg selv og sine holdninger, eller at man skal justere og tilpasse seg nye forhold, andre normer, andre deskripsjoner. Hvis ikke, føler de pridofile in spe, vil man bli utsatt for et gruppepress som bare peker en vei og den veien går mot større åpenhet, forståelse og mer godhjertet holdning overfor den nye assosiasjonen og også denne assosiasjonen har sin egen agens, sin egen suggererende magiske, sitt eget spesifikke potensiale, sin egen kraft, og dessuten fungerer den som en talisman, et «tryllemiddel» som skal åpne dørene inn til det gode selskap, blant de utkårede og sikre ens posisjon blant de «progressive» og tolerante, de «på den riktige siden».

Hva er det som «rir» pridene?

De blir stadig utsatt for å holde seg selv og sin sympatisører i stadig alarmberedskap. Det kreves nesten kontinuerlig massemobilisering til fordel for dem selv, det ligger et imperativ i bakgrunnen og skyver på pridenes nødvendige behov for ikke bare å konservere eller konsolidere seg som gruppe eller identitet, i seg selv legges det et press på pridene til å ekspandere, utvide sin aksjonsradius, for ellers vil jo gruppen dø ut av seg selv, vel, en relativ død, da, for pridene vil ikke – ønsker ikke – bare rett og slett å forsvinne, det har vel kanskje naturen selv sørget for: Vi vil – trolig - alltid ha pridene med oss, spørsmålet er hvor stor makt vi er villig til å innrømme dem og i hvor stor grad vi er villige til å ofre egen erotiske identitet.

Hvert enkelt individ innen pride gjøres systematisk til gjenstand for kampanjer og gruppepress, både innenfra og utenfra. Det ser ut til å være om å gjøre få tingliggjort eller objektivert de pride. De pridofile forsøker å fremstille pridene med essens, de pride er bare sånn og sånn, og dette må vi og hele samfunnet ikke bre respektere, men også akseptere til de grader at man skulle tro det var blitt et must til og med å identifisere seg med de pride. De pridofile blir derfor avhengig av å fremstille de pride som «normale», de tillegges en verdi alle bør trekke på, eller sole seg i. Støtten fra de predofile til de pride gis uforbeholdent  og i smigrende ordelag, dvs selvsmigrende ordelag: Se på oss pridofile, se hvor langt vi er villig til å gå, se hva vi gjøre for «dem», er vi ikke gode, kanskje? synes å være mantraet, eller refrenget.

De pridofile det her er snakk om klarer ikke å gjennomskue mekanismen som gjør seg gjeldende, de ser ikke sine ledsagende motiver, de driver en subtil form for selvsuggesjon, en prosess hypermagikere flittig benytter seg av.  De soler seg i selvgodhet og bekrefter overfor en hel verden at det ikke er noe unormalt ved eller med akkurat dem. De vil at verden skal se opp til dem og forgude dem for deres høye moralske statur og «verdighet».

Pridemiljøet stimulerer ikke til selvransakelse, bare til selvbekreftelse, det stilles aldri spørsmål om hvorvidt en selvransakelse faktisk kan føre til en større og bedre, mer moden og mer seriøs og sunn og ærlig og fordomsfri selvrealisering. I stedet velger pridemiljøet å sementere partiell selvrealisering, man gjør seg faktisk mindre mangfoldige eller fleksibel som person enn man kanskje skulle ønske man kunne bli.

De pride søker i objektiv forstand ikke det hele mennesket, de søker det oppdelte mennesket, de fokuserer på en flik av seg selv og andre, de foretrekker en mennesketype som trøster seg med å forbli i «det snevre» perspektivet. De setter seg på bakbeina, de vil ikke gi seg, de ønsker ikke – har ikke behov for - å legge dette ifølge dem snevre perspektivet på seg selv og andre til grunn. De vil se og tilbe det hele mennesket, alt av mennesket, men dette er bare en overflatisk eller ekstrem form for den vishet eller klokhet vi finner det gamle visdomsordet om at «mennesket er alle tings mål». De pridofile tror antakelig at det ikke er mulig å kjenne seg selv i fundamental form, i hvert fall ikke finne seg selv som en synder. De trenger i sin isolasjon eller mer eller mindre selvvalgte ensomhet dessuten venner som setter seg i samme bås som dem selv, det er som om de mener at det er bedre med en «dårlig» venn enn ingen venn overhodet, de har stort behov for å vise «sann» lojalitet. De støtter hverandre intense og hjertelig. De ofrer seg for hverandre, kan man si. De gjør seg selv til helter for hverandre. Og de pridofile trer støttende til, de ønsker seg ikke bare av hele sitt hjerte at dette skal fortsette, men også at det skal kunne fortsette ut fra rent økonomiske grunner, de ønsker å gjøre de pride til avhengige av dem, altså dem selv. De pridofile ønsker å gjøre de pride profitable. Vi ser hvordan privatbanen DnB agerer med åpne armer og positiv annonsering. Ingen skal være i tvil om at DnB arbeider for de gode og det godes sak. Banken gjør seg slik til en moralist som kan true med at de som ikke kjøper denne teknikken og denne prosessen automatisk vil bli utsatt for sosiale reaksjoner, for fordømmelse, utfrysing. DnB selger sine banktjenester ved å utvide sitt assortiment: Nå selger vi ikke bare rimelige lån, men også høyverdig moral. Vår moral – hvis du, kunden, underlegger deg den – vil dermed gjøre våre tjenester bare enda mer verdifulle for deg, ja, man skulle tro at dette å gjøre seg stadig og mer og mer lik de pridofile faktisk vil redusere lånekostnadene dine, ikke bare på det økonomisk, men også å øke verdien på ditt selvbilde, ditt image, på det personlige og sosiale planet. 

Men hva medfører alt dette? Jo, at de prideofile på samme måte som de pride med tiden blir nødt for å forsvare seg med stadig sterkere virkemidler for å kunne beholde relasjonen og det limet som binder dem sammen. Det vil utvikle seg en frykt for «de andre», de som ikke er pride eller pridofile. Det minste symptom på avvik fra de markører som identifiserer dem både innad og utad som spesielle mot en mer eller mindre flytende omverden, vil bli møtte med mottiltak, holdningsskapende arbeide, et arbeide som i virkeligheten forutsetter at omverden er et truende sted og at de selv er under angrep fra denne omverden, de føler de som et eksistensielt angrep på deres identitet, deres egen essens.

Mottrekket ligger i å åpne seg for forakt for omverden, de må se seg selv som behandlet som syndebukker for ette eller annet. De vil angripe omverden for å ha tilranet seg privilegier her i verden, privilegier som tillater de ikke-pride og ikke-predofile å undertrykke og forakte de pride og pridofile.

 

De heterofile og ikke-pride og ikke-pridofile må derfor stemples eller stigmatiseres som en gruppe eller gruppering det gjelder om å «holde i ørene», eller fjerne helt fra bildet, hvis mulig. Angrep fra denne omverden – slik man oppfatter det - anses som en kompakt og farlig trussel mot de pride og pridofiles sanne eksistens. Det utvikler seg til en kamp på liv og død mellom disse to gruppene. De ikke-pride og ikkepridofile blir ansett som umoralske uansett om disse forholder seg passivt eller nøytralt til utviklingen eller ikke. De pride og pridofile vet samtidig at denne tausheten og passiviteten fra de ikkepride og ikkepridofiles side må utnyttes for det det er verdt. Derfor legges det stor iver i og mye arbeid i gjøre denne passiviteten og nøytraliteten til et forbilde, for alle, til en høyere standard alle bør understreke, underkaste seg og leve opp til.

 

Det gjelder derfor for de pride og pridofile og befeste seg i bastioner med stor innflytelse og påvirkningskraft og autoritet og derfor denne alliansen med politiet, med bankene, med fagforeningene og skolene. Disse institusjonen bidrar dermed til å holde de pride og pridofiles selvoppfatning ved like, deres verdier, deres fokusering, for ikke å si besettelse for sex og erotikk i fyr og flamme. Den norske Kirke bidrar til samme mynt. Den har stilt seg i sentrum for dette scenarioet og denne utviklingen i samfunnet. Kort sagt kan man si at Kirken har bidratt aller mest fordi den har utstyrt seg med en guddommelig autoritet den aldri før har hatt, nemlig den til å velsigne synden, slik synden beskrives i Kirkens egen konstitusjon, som er Bibelen. Kirken er definitivt blitt en aktiv aktør i gamet, den har stilt seg selv i sentrum av begivenhetene, kan man si. Den har gjort seg til pådriver og primus motor, ja, katalysator, for aksept av synden, for syndenes tillatelse, ikke for syndenes tilgivelse. Ikke så rart kanskje, at bankene følger opp og bidrar til utviklingen av en komplett syndefri – og da perfekt? – verden, hvor det til syvende og sist ingen forskjell er mellom de pride, de pridofile og alle vi andre som i dag faller utenfor denne «frelseshistorie» hvor de pride til nå har måttet betalt den ultimate pris ved dette å være offer på de ikkeprides alter.  De ikke-pride skal nå derfor betale skylden og det beste er jo om de da kommer frem frivillig og tigger om tilgivelse for alle overgrep de ikkepride har gjort seg skyldig i opp gjennom historien. Og miraklet skjer, altså: De ikkepride kommer nå i strie strømmer, nær sagt, og står frem nærmest på geledd for å be om tilgivelse både for begåtte synder, for tidligere unnltelsessynder og for synder de i fremtiden antakelig vil begå. Den nye synden er å være ikkepride eller for lite pride, eller for lite pridofile.

Hvordan kan så de pride sikre seg større og mer langsiktig innflytelse? De synes å ha vunnet enn stor seier, på all den positive omtale de har nytt i media å dømme, de har klart å etablere et om enn ikke et absolutt moralsk hegemoni, men et relativt trygt etabler hegemoni, hvis berettigelse nå synes være bli doxisk, dvs som en selvfølgelighet – for de fleste – en doxa eller selvinnlysende sannhet - som skal gjelde for all fremtid. Og dette doxa beskyttes nå av elitene overalt i Europa, ja, selve instutusjonen EU er blitt komplett gudløs, hvilket er dokumentert, (jeg må imidlertid selve dokumentasjonen på dette ligge her og nå). Noe annet synes nå utenkelig og ingen vil sette seg til motverge mot dette. For hvordan kan man «sette seg til motverge» med folk som spjåker seg ut, oppfører seg som uskikkelige og litt ekle barn, og som går i parader hvor de viser frem sine «herligheter», herligheter som for andre kun oppleves som heslige? Er ikke «å sette seg til motverge» å forlange litt for mye? For fins her egentlig noen fiende å «sette seg til motverge mot»?

De pride leker med infantiliteten, de gjør seg uskyldige som små og noe rampete barn og ingen kan få seg til å tro at nettopp disse menneskene skal kunne utgjøre noen trussel mot samfunnet som sådan, mot gode og lange tradisjoner, mot sunn fornuft og samfunnets grunnpilarer og fundament, bygd opp hovedsakelig på den judeo-kristne tradisjon og tro. 

De pride pryder seg med uskyld og de store samfunnsinstitusjoner faller pladask, innrømmer sin kollektive skyld og hyller så både seg selv og de pride for å være på den «riktige» siden, for å fremstå som de sanne humane, de sunne liberale, de ekte antiautoritære, de ekte frihetsforkjempere for alle, for de inkluderende, de hjertevarme, de med mest empati og de med det beste demokratiske sinnelaget.

Alle disse «perfekte» menneskene insisterer på å være ufarlige og ikke noe å frykte. Ingen skal føle seg redde, lei seg over utviklingen eller truet på noen måte, for de gode har jo alltid rett. Men de forklarer motvilje mot dem selv som grunnet i noe mentalt, noe psykologisk, en feilaktig grunninnstilling til livet, falsk- og farlig -  motstand som de ikkepride må sørge for å kvitte seg med, om mulig ved å underlegge seg ulike terapeutiske behandlingsformer, alt for å stoppe de ikkeprides tilsynelatende intoleranse og uforstand, ja, umoral, innbilt eller ikke, sett fra de prides side.

De pridofile vil ikke se at de bidrar til å innsnevre individenes selvrealiseringsmuligheter ved å promotere større utbredelse av Pride i seg selv, og grunnen er at de såkalt privilegerte heterofile fratas kraft til å beholde sin grunnholdning som heterofile. De heterofili er ikke først og fremst interessert å fremheve seg selv som normale. Det ville jo være unormalt eller nevrotisk i seg selv å gjøre. De vil fort innse at det nesten er umulig å ta opp kampen for å verne samfunnet. De vil kanskje tro at dette går over og at alt til syvende og sist vil ordne seg av seg selv, så hvorfor gå på barrikadene for å forsvare heterofile? I tillegg kommer motviljen mot å rett skyts mot en minoritet, som jo mest sannsynlig vil forbli en minoritet i samfunnet, uansett tid og sted. De heterofile som står opp for de pride vil riktig nok ikke tenke slik. De vil ofre mye energi nettopp å verne og promotere de prides interesser, og deres antatt svake eller ubeskyttede situasjon. Det disse promotørene imidlertid ikke forstår er, at de er dratt med inn i en stadig mer utbredt form for magisk virksomhet, inn i hypermagien.

Gjennom hypermagien er de pridofile sikre på å bli tilført merverdi; de kjemper jo en rettferdig kamp, ikke sant, så hvem kan si imot? De bruker de pride som talismaner. De pride brukes med andre ord som instrumenter for å få tilfredsstilt de pridofiles behov for å tilegne seg eller tiltrekke seg magiske evner, for å kunne skinne, for å bli uangripelige, for å oppnå status som moralsk høyverdige, som de som vet og skjønner bedre, som uegoistiske og glade givere på godhetsmarkedet, som de som virkelig er anstendige, de generøse som kan øse av sitt overskudd av altruisme og sunn godhet, tror de.

De pridofile skjønner ikke at de er fanget inn i magiens illusoriske virkelighetsproduksjon. De tror ikke på magi, de tror de står høyt over enhver tro på magi som effektiv metode, de tror merkelig nok i dette bildet og beskrivelsen her på vitenskapen, de tror at all overtro er overvunnet av vitenskapen, de tror at magiske prosesser er en fortidslevning og en syssel for underholdningsartister, sirkusklovner, tryllekunstnere, spådamer og kabbalister etc.

De vil ikke se og innrømme at tingene i seg selv kan ha agens, derfor ser man heller iboende farer i ideologier og religioner som i seg selv kan utløse farlige og destruktive krefter, krefter som kan bidra til å undergrave selve det fundament de pridofile selv arbeider ut fra og de verdier de so forblommende tror på. De setter bind for ører og ører når de blir konfrontert med at straffen for homofil praksis i islam er å bøte med livet.

De heterofile skilles i dette spillet ut fra de pridofile, de pride og de multipride enten direkte eller indirekte som én, stor og ensartet nærmest farlig og truende gruppe, en gruppe med egne, medfødte privilegier, kan man si, en gruppe som et alternativ til andre grupper. De synes å være helt blinde for at denne utsilingen av de ikkepridofile faktisk kan være et brudd på diskrimineringsloven som gjør det straffbart å tale hatefullt eller nedlatende om grupper av mennesker som sådan. De føler seg kanskje høyt hevet over lovteksten og den intensjon, de tilhører jo en «nobel» gruppe med et eget privilegium til å gjøre straffritt opprør.

De pridofile vil ikke innrømme at en livsstil er bedre enn en annen, at noe er bedre enn noe annet, at noen verdier er mer verneverdige enn andre (innenfor sømmelig grenser, selvsagt, de pridofile hyller sin egen sømmelighet og deres egen grensesetting, de leter gjerne etter angrepspunkter blant de heterofile som ofte kritiseres for å være uanstendige eller lite respektfulle). De heterofile eller ikkepride føler naturlig nok, hvis man er våken nok, at de kan føle seg angrepet som gruppe, som en slags elite som bør gi fra seg sine privilegier. De pride går ikke av veien for å betrakte naturlig omgang mellom mennesker som et utslag av uberettiget ervervede privilegier, som et kompakt og nesten ugjennomtrengelig og systematisert maktovergrep mot minoritetene. Det snakkes om strukturell vold!

De mener at disse privilegiene – som av flertallet hittil har blitt sett på som helt naturlige egenskaper og ikke tilkjempede fordeler  - bør fravikes eller til og med avvikles for at de pride skal slippe å utholde den «vold» som privilegiene formidler og legitimere, se utførlig eksemplifisering under i noter. De ønsker at de heterofile skal betale en pris for at de har behandlet de pride og pridofile nedlatende, overbærende, urettferdig og brutalt opp gjennom århundrene. 

De klager over å ha blitt sett på som èn gruppe, og da en gruppe med en viss essens som skiller dem fra alle andre mennesker, mennesker som vet de er heterofile. De henviser gjerne til diskrimineringsloven som faktisk forbyr folk å hetse grupper, religion osv. Selv opererer de pride og pridofile ofte som om de må relateres til som en samlet gruppe, med en samlet agens, med en essens som skiller dem ut fra andre grupper, mer presist skille dem ut fra de heterofile som gruppe. Dette gir de pride og pridofile en skjerpet identitetsfølelse, de gjør det lett for seg å markere seg som en samlet assosiasjon, alt for å kunne gjøre det lettere å rette sin lojalitet mot en mer definert «størrelse». De pride og pridofile ser ikke ut til å ønske å markere seg som enkeltindivider, som personligheter. De trives best i gruppen og den makt og den beskyttelse gruppen gir dem. Gruppen blir den viktigste premissleverandør. Personlig foredling eller selvrealisasjon blir lavt prioritert og skjøvet i bakgrunnen simpelthen fordi man går ut fra, forutsetter og tror at oppfordring til sterk individualisering, selverkjennelse, personlig vekst og modning vil svekke fellesskapet og den individsementering man stadig arbeider for å styrke.

Dette står i stor kontrast til tidligere tider da de pride fristet en heller ensom tilværelse, som par eller som enkeltpersoner. De levde i en mørk gråsone, forbudt for dagslys. Man holdt seg rolig, gjorde ikke noe av seg og kunne ikke tenke seg å starte et opprør for de prides sak. Vel kunne man stemples eller stigmatiseres, men man fant veier til å takle nedrighetene og alle forsøkene på å isolere en. Man trodde vel at ydmykheten varte lengst. Hadde man funnet en kjærest, visste man at man kunne nyte lykken i privatsfæren. Da homofili var straffbart og noen ble fengslet og satt i på vann og brød, så å si, utgjorde disse antakelig et lite mindretall av de homofile. De fleste homofile kunne nyte et rikt sosialt liv, de fleste av dem gjorde det godt i samfunnet og befant seg nok på øverste hylle. De tjente bedre enn mange andre, hadde gjerne bedre utdannelse og bedre stillinger. Det fantes pride og pridofile i alle samfunnslag. De klaget aldri ikke over at heterofile hadde skaffet seg privilegier på deres bekostning. Vel måtte mange skjule sine legning og praksis, men de klaget ikke over å bli diskriminert eller utestengt, hengt ut og utsatt for urimelig reaksjoner fra samfunnet for øvrig. Å holde seg skjult ble oppfattet som en høyst nødvendig strategi, antakelig ikke først og fremst som ren opportunisme.

Man ville ikke provosere unødig. Man skjønte at det å ta hensyn faktisk var en verdi i seg selv som burde beskyttes. Jeg tror mange var veldig fornøyde med å kunne leve sammen med et menneske av samme kjønn uten å være gift, uten å gjøre forholdet notorisk og offentlig. Hvorfor skulle man rope ut overfor all verden at «vi er gode vi»? Ja, si det, men når det er sagt, må det også sies at de homofile har måttet utstå mange utilbørligheter og mye umoral og uetisk adferd, nazistene satte jo homofile i kz-leire og kommunismen var ikke stort bedre. Man kan også si at de som hånet, foraktet og hatet homofile den gang og diskriminerte mot dem både som individer og gruppe, har litt av samme rem som hypermagikeren har i dag: Også den gang forsøkte de hatende å få overført noe av sin verdi på dem selv, ved at de plasserte dem utenfor det gode selskap. Man innkasserte en verdi ved å hate. Man ble tilskrevet en merverdi av selskapet, de på den riktige side. I dag gjøres det motsatte: Jo mer man elsker de homofile, desto høyere status får man blant de gode. Jo større blir egenverdien. Og jo bedre har hypermagien virket. Ikke rart at mange pridofile virkelig er magikere, men uten å vite om det, de tør vel ikke se og innrømme det. Konsekvensene av en slik selvinnsikt kan være katastrofale for selvbildet, imaget og ikke minst status. Det har gått pride i det, og de har gått seg pride. Ingen må forstyrre deres påtatte indre ro og overbevisning.

Hvorfor vil de pride frata de heterofile sine «privilegier», som de kaller det, og hvorfor virker dette kravet både riktig begrunnet og moralsk legitimt – ut fra media å dømme - å fremme og arbeide for? Jo, kort sagt, fordi dette synet bygger på den idé at kjønn – som det meste annet - er en sosial konstruksjon og dermed en kontingent sannhet, dvs selvtilstrekkelig og ikke avhengig av arv og miljø, i praksis da nødvendig vis avhengig og ikke fri fra konvensjoner som – nærmest naturnødvendig ut fra skjebnenes tilfeldige omskifteligheter - har sikret seg samfunnets doxiske grunnlag i en slags altdominerende «Wille zur Macht», eller egen Fiat, i en slags artenes krig mot alt og alle for å kunne overleve og for å kunne befinne seg på øverste hylle. Hvis kjønn og legning er en konstruksjon, kan identitet knyttet til kjønn enten avvikles, nyutvikles, nyformes og så nødvendigvis konserveres og styrkes, for ikke å si regelrett dyrkes. Man kan velge kjønn og legning, og man er ikke avhengig av å se på legning som medfødt eller genetisk betinget. Heterofili blir i dette perspektivet selve beviset på at det har foregått en illegitim maktkamp og hvor de heterofile har gått av med seieren, men bare fordi de tok i bruk ikkelegitime maktmidler og ved å undertrykke andre grupper, de seksuelle minoriteter. De ikkepride står dermed for amoral, umoral og urettferdighet.

Hvordan vil så de pride og pridofile detronisere de heterofile eller de ikke pride og frata dem de privilegier de sitter på og styrer ut fra? Jo, de kan ikke benytte seg av råe maktmidler som de mener de heterofile selv til nå har benyttet seg av i «frigjøringskampen». Men dette gjør mange ufrivillig og med store forbehold. De må derfor finne andre veier, andre metoder, mer akseptable teknikker, mer vitenskapsbaserte løsninger, filosofiske innfallsvinkler, moralsk mer høyverdige måter å jobbe frem saken på og støtte og løfte frem de pride og pridofile på. Og dette skjer når i stor skale med hjelp fra Stat, skoleverk, fagforeninger ikke minst banker, (se linkene under hvor pride-støtten forklares og begrunnes på rasjonelt, vitenskapelig vis).

Den mest spektakulære måten å fremheve sin uskyld på i dette spillet, er de paradene, som inngår i de karnevalene som arrangeres. De pride og pridofile gis her en anledning til å spille harmløse og uskyldige og hvor de i tillegg påtar seg en klovnerolle, nok et bevis på at alt jo bare er moro, det må fremstilles slik, at alt er frivillig at alt kommer av seg selv som den naturligste ting av verden. Man leker og spiller, jo, bare, ikke sant. De inntar hoffnarrenes funksjon fra Middelalderen, de bidrar til at samfunnet kan tillate seg å se tingene fra de undertryktes side, i hvert fall en gang i året, det inngår i de prides langtidspedagogikk.

De heterofile med sine privilegier må vær så god finne seg i å miste sin høye posisjon, folk skal bli vant til å tenke at det er mulig å rive fra dem deres såkalte privilegier og at dette i seg selv er et sunnhetstegn, at det styrker samfunnets egentlige fundament og slik tjener samfunnets samlede interesser og bærer samfunnet fremover mot nye høyder, et rikere, mer fargerikt og mer multisk demokrati osv. At de heterofiles privilegier fratas dem, forutsettes nå å være beviset på at samfunnet og mennesket utvikler seg til det bedre og fremover. Alle skal bli mer tolerante eller liberale, det skal bli mindre tvang og undertrykking og alle skal tjene på det. De pride og de pridofile vil på denne måten kunne kreve å innkassere æren for gevinsten i alt dette og æren for det som skjer, og en kamp som nå krones som «konge» og derfor av vesentlig og universell betydning, ja, kosmisk betydning.  

Tradisjonelt tilhørte privilegerte mennesker en liten overklasse, dvs klassisk: adelen og ridderstanden. De utgjorde vel knapt 10% av befolkningen i hvilket landet det nå måtte være. Med privilegiene fulgte visse formaliteter og symboler, ting som kunne tas fra dem hvis de ikke fulgte de normer og regler som nettopp gjaldt de privilegerte. Ikke-adelige kunne dessuten tas opp i adelen og da ut fra meritter eller tjenester. Noen privilegerte arvet sine privilegier på livstid og deres avkom like så, dette gjaldt i prinsippet bare høyadelen. 

 

De privilegerte i dag, sett med pridenes øyne, utgjør ca 95% av befolkningen. Disse hverken kan eller vil gi fra seg sine privilegier i og med at de er først med disse privilegiene og fordi å ta fra dem privilegiene vil bli ansett som et angrep på selve normaliteten. Hvis normaliteten anses som et privilegium, vil det unormale overta det normale som preskriptiv norm ut fra den tanke at det kan konstrueres en ny normal basert på konsensus, en prosess som fortjener betegnelsen hypermagi i full agens.

Ønsker de pride så å overta de normales privilegier, ved å frata disse de samme privilegiene? Det ville i så fall ikke la seg gjøre, de vil selvsagt ikke sette seg opp som et selvutnevnt despoti, som omvendt-rasistisk, for å bruke en klisjé.

 

De pride kan sies å være snobber, sine nobless på latin, dvs uten adelskap, de må derfor spjåke seg ut, iscenesette seg selv og utgi seg for å være mer rause, tolerante og fordomsfri enn de normale, som altså har privilegier de pride ikke har, privileger de mener undertrykker dem. Snobbene forsøker å de-funke de priviligerte, de er ute etter deres antatte hypermagi, en magi som vil åpne alle dører og alle skattekamre og sette dem fri, tilsynelatende, i alle fall. De vi i praksis frata flertallet privilegier som hverken er tildelt etter konsensus og formaliteter, (annet som strukturelle eller iboende undertrykkelsesmekanisme). Snobbene – dvs de pridofile – vil hverken motta helt gratis eller ved «vedtak» av noe slag kunne tåle en slik utnevnelse til virkelig å bli regnet som «adel», bl a fordi det også er helt umulig å gjennomføre prosjektet i praksis. De vil skygge bann hvis de høytidelig blir opptatt i den adelige stand, som for oss her er de vi gladelig kalle «de normale», de med født adelskap og med medfødte privilegier, slik de pride, pridofile og multipride definere privilegium i dagens klima. De er snobber pr egendefinisjon, de vil ha adelskap, men vil ikke bli poristivt diskriminert, for hvordan vil det plutselig bli for dem å ikke ha noe å kjempe for, kjempe seg opp mot? Blir de adelige eller noble, vil de miste sin eksistensberettigelse og selve meningen med å gå å barrikadene, mange av dem vil dessuten miste sitt levebrød som underprivilegerte og ofre, i det store spillet.

 

De pride, pridofile og multipride vil altså de umulige, frigjøre seg fra sin stand som snobber. Det absurde ligger i at f eks en bank som DnB og en institusjon som Politiet mener at det umulige er mulig, nemlig i dette å ville tildele eller attribuere pride privilegier de hverken kan eller vil ha, fordi å ha det, betyr å miste identiteten som nettopp underprivilegert pride. I praksir har de allerede alle rettigheter og plikter overfor banker og politi som alle ikke-pride har. Deres strategi synes å innebære å forvirre de normales identitetsoppfatning. De vil frata noe av de normale deres hypermagi ved at samfunnet – de pride, pridofile og multifile – tilføres noe av de normales «magi», dvs styrke, og de normales talismaner og bruk av slike. Om de normale føler seg tappet eller bestjålet for magi, spiller her ingen rolle, det viktigste turde være at det er dét de pride, pridofile og multipride tror de gjør, og dét med full legitimitet, tror de selv, i sin pride. Ingen av partene ser imidlertid ut til ane eller se og erkjenne  det store ranet i alt dette og det fordi de ikke vil skjønne hva hypermagi er og hva denne form for moderne og høyst aktuelle, men ennå ikke oppdagede magi innebærer i alle sine fasetter og i all sin bergtagende «prakt».

De pride vil forandre verden og hvordan mennesker skal se og relaterer seg til verden, virkeligheten, de såkalte verdieene og menneskene, de vil snu opp på stivende tradisjoner osv, de står dermed i en typisk marxistisk tradisjon, men noen av dem velger slagordet» forandre for å bevare», vil jeg tro. Man kan bare spørre hva og med hva og hvortil, og til hvilken pris man er villig til å betale. Jeg tipper at mange pride, pridofile og multipride ikke vil nøle med å støtte virkekrefter i samfunnet som før eller siden vil bruke dem til sitt formål og da med bruk av vold. Man kan si at de pridofile og multifile har gått fra tidligere, og før pride var oppfunnet, å ha foraktet alt det pride står for, til å promotere alt nettopp pride står for nå. De har gått fra skepsis til fremelsking. Man kan si at de er blitt oikofobe, eller normal-ofobe, de frykter sitt eget, sin opprinnelige heterofili. De vil nå ha del i hypermagien, de vil tilføre og tilføres en større makt enn den de kan oppnå ved kun å være heterofile, en makt med maktmidler de kan styre potensielle motstandere med, ja, en makt de kan bruke til å undertrykke andre med, ved å frata dem magien og styrke sin egen, ved å kunne profiterer på den. De pride blir brukt som et instrument til fordel for de pridofile og de multipride. De går, uten å forstå det, helt kontr på Kant og hans advarsel mo å bruke mennesker som ting eller midler for egen vinnings skyld. De pride bruker til og med åpenlyst barn som påskudd og som talisman for å kunne beholde sin posisjon i det de selv definerer som «det gode selskap», eller «de godes selskap», et selskap som de forsøker å forstørre eller utvide i den tro og i den hensikt at stadig fler og fler skal kunne nyte og være beskyttet av de tidligere normales privilegier. Skal det profittmaksimeres, både økonomisk og mentalt, må gruppen av pride, pridofile og multipride stadig ekspandere og bli hjulpet til å ekspandere, både i ord, handling og med et holdningsskapende arbeid som fort kan vise seg å være et sluk og en evighetsmaskin som å mates slik man forsøkte å mate trollene i gamle dager. Noe DB og politiet synes å være enige om å gjøre, som nødvendige, samfunnsgagnlige og permanente tiltak de velsigner som de promoterer fra høyeste hold som en ønsket og høyst nødvendig utvikling. The sky is the limit.

Litt om Pride, de pride og de pridofile:

Når homofile har funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn

Kommentar: Når kristne heterofile har funnet seg en kjærest, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn, bortsett fra visse homofile som mener at den ene parten – eller begge – bør komme ut av skapet og lære seg å forstå hvilket kjønn de egentlig har

Homofile skal ikke trenge å fortelle at de er homoseksuelle – alle skal ta det for gitt

Kommentar: Heterofile kristne skal ikke trenge å fortelle at de er heteroseksuelle, alle skal ta det for gitt, bortsett fra visse homofile som skulle ønske at de hadde byttet kjønn eller blitt homofile

Homofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord

Kommentar: Heterofili skal ikke være et skjellsord, bortsett fra når homofile angripes eller føler seg fornærmet over at det stilles kritiske moralske og helsemessige spørsmål om homofili, da er det greit å skjelle ut motstanderen

Homofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen som et par

Kommentar: Kristne heterofile og gjerne ugifte par kan ikke være helt trygge på at kristne naboer reagerer negativt på at de lever sammen på samme måte som gifte par

Homofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin homofile kjærlighet

Kommentar: Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet bortsett fra i homofile miljøer som vil oppfatte dette som et angrep å dem selv

Homofile kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin legning i store deler av utvalget

Kommentar: Heterofile kan gå inn i en hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin normalitet i store deler av utvalget. Og dette blir visst nå betraktet som direkte skadelig eller ueksemplarisk.

Homofile trenger ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning

Kommentar: Heterofile kan i visse situasjoner bekymre seg for ikke å bli akseptert på grunn av sin kritiske holdning eller avstandtaking til homofili

Homofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning

Kommentar: Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at dette skal tilskrives dere heterofili, bortsett fra når homofile føler seg sikre på at en eller begge i  heterofile par ikke føler seg sikre på sitt kjønn og kjønnspreferanse.

Homofile blir nesten aldri utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin seksuelle legning

Kommentar: Heterofile – spesielt barn i barneskoler e l – blir nesten kontinuerlig utsatt for forsøk på bevisstgjøring om kjønn og kjønnspraksis og forsøk på å beskrive og eksemplifisere homofili som normalt og prinsipielt og moralsk uproblematisk. Foreldre som protesterer mot denne pedagogikken forsømmes ofte for intoleranse og mangel på kunnskaper på feltet

Det fins bare få land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.

Følgende er basert på Ole Fredrik Einarsens liste, basert på Peggy McIntosh’s liste over hvites privileger:

Når heterofile har funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn

Heterofile trenger ikke å fortelle at de er heterofile – alle tar det for gitt

Heterofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord

Heterofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen som et par

Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin heterofile kjærlighet

Heterofile kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin legning i nesten 100 prosent av utvalget

Heterofile trenger ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning

Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning

Heterofile blir ikke utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin seksuelle legning

Det fins ingen land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.

Kommentar: Homofile skal tydeligvis gjøres uangripelige, både moralsk. Heterofile skal belastes med all skyld for de homofiles begredelige situasjon, slik de beskriver seg selv. Selv er de uten tilskyndelse til egen misére. Man kan bli matt av mindre.

 

Heterofili er ikke noe privilegium. Å være heterofil er en rettighet, en rett; en rett til å føle seg og være naturlig. Når man prøver å forandre heterofile til å bli noe annet, må det et lovverk til, med maktmidler til å forfekte retten til å avpriviligere de som da påstås å bruke sitt privilegium som et enstrument i undertrykkelse. Men er det naturlige noe man bør bruke lover til å forandre eller begrense (vesntlig).

 

Skal heterofile tynes og hånes, ses ned på? Kan man ta dette på alvor? Er dette seriøst ment? Hvordan forsvare normalitet, dvs heterofili? Hvordan ser homser på de normale? Fylles de av forakt? Er de misunnelige? Hva driver dem? Hevntanker etter opplevelse av forsøk på isolering, stigmatisering og selvvalgt eller påtvunget utenforskap, mobbing og mangel på respekt? Er alt dette de heterofiles skyld? Forakter eller hater de de heterofile og normale? Ønsker de dem godt, eller vil de bare fortelle dem hvor mye bedre og rikere liv en får ved å «komme ut av skapet»? Ønsker de å påtvinge heterofile å tenke, føle og agere på deres premisser og er disse premissene de eneste selvinnlysende sanne og sunne? Ønsker de full underkastelse under deres egen legning, eget verdensbilde og eget menneskesyn? Kan deres sanne ønskemål oppsummeres som følger, idet man må gå ut fra at de homofile ønsker de heterofile alt godt:

Når heterofile har funnet seg en kjæreste, bør noen grøsse. Heterofile bør begrunne hvorfor de er heterofile og ikke homofile. Ordet heterofili bør vurderes brukt som et legitimt skjellsord. Naboer som ikke reagerer med skepsis på at et heterofilt par lever sammen bør betraktes som suspekte. Heterofile par bør være redde når de viser sin kjærlighet offentlig. Heterofile trenger ikke være bekymret for at noen fordømmer deres seksuelle legning. Det bør det bli slutt på. Heterofile bør finne seg i at deres seksuelle legning kan forklare tingene når de sier noe dumt eller oppfører seg dumt. Heterofil bør sjekke om de trenger å bli helbredet for sin seksuelle legning, et fenomen som de påstår er naturlig. Heterofile bør ta inn over seg – og føle skyld for - at ingen land i verden som gjør det straffbart å være heterofil.

Er de homofiles teser som gjengitt ovenfor uttrykk for deres sanne og uforbeholdne ønske, deres bevisste hensikt og normative program for all oppførsel og alle holdninger til de heterofile?

De homofile har de siste årene gjort seg kollektive, de opererer i mange smågrupper og gjerne også i en stor over-gruppe og de går systematisk til verks, bruker alle tilgjengelig påvirkningsinstrumenter, som f eks media, til å fremme sin sak.

Det er denne siste gruppe som får statlige bidrag og som setter i gang parader og kampanjer og det er denne gruppen mange ikke-seksuelt begrunnede grupper må forholde seg til, under den risiko det er blitt å bli uthengt eller sett ned på av store deler av befolkningen.

De homofile har klart det kunststykke å skremme elever, skoler og skolefolk, universiteter, banker, fagforeninger og fylkes og kommunestyrer til underkastelse. Det skjer ved at homobevegelsen enten implisitt eller eksplisitt truer med å sette inn PR-kampanjer hvis ikke LTHB-mennesker blir fremstilt som spesielt trengende, som upriviligerte, som utstøtte av det gode selskap. Det skjer ved at studenter velger å holde kjeft om hva de ser og om hvilket press de utsettes for hvis de ikke uoppfordret – og med iver - aktivt å støtte LTHB-minoriteten, dvs Pridene, dvs «De stolte».

Pride selv soler seg i suksessen de har hatt og skryter uhemmet av hvilke fremganger de kan vise til. De ser på seg selv som en slags frelsere, folk som vil sette folk fri fra undertrykkelse, fra de heterofiles åk. Pride er blitt en frigjøringsbevegelse på linje med at Palestinakomiteene blir sett på som frigjøringsbevegelser og ingen liker mer folk og organisasjoner enn de som vil sin egen og andres frihet. De soler seg i offerrollen, som de selv bidrar til å skape.

Men hvilken frihet er det det snakkes om? LTHB synes å verdsette frihet-fra mer enn alt annet, frihet fra de heterofiles privilegier og frihet fra de heterofiles forsøk på å presse folk inn under normalitetens trange og undertrykkende rammer, slik pridene ser det.

LTHB’s frihetsforestillinger mangler imidlertid et syn på hva frihet-til innebærer. Frihet-til er en frihet for enkeltindivider. Frihet-fra er en frihet for kollektivet, massen og eller gruppen. Bare gjennom å være flest mulig, kan pridene ha forhåpninger om å få den bredest mulig konsensus i samfunnet og bare ved stadig vekk å erobre flere sjeler inn i den varmen og det lyset bare de selv på en unik måte kan tilby mennesker som er på let etter – tja, gud vet hva. (Det ligger selvsagt et krav om ikke bare en frihet fra i alt dette, men også en frihet til). Men uten stor oppslutning og velvilje fra flest mulig, er frihet – hel og full frihet fra de heteros påståtte undertrykkelse og dominans bare en ønskedrøm langt borte. Derfor må det konstant kjempes for pridenes rett til å bli elsket, ikke bare fra likesinnede enkeltvis, men også fra kollektivet. Pridene lever i en tilstand av permanent konfrontasjon og med et radikalt og «ideosyn-kronisk» markeringsbehov for egne holdninger og egne disposisjoner, behov som bare synes å kreve mer og mer av forsøk på å degradere alle andre enn dem selv. Behov som i seg selv bare krever mer og mer av andre ikkehomofile for å bli tilfredsstilt. 

Snart går samtilige heterofile på eggeskall rundt omkring på gater og i streder i vår kultur slik den er blitt

Derfor lever da også ikkepridene i konstant frykt for ikke å kunne vise hvor sterkt og ekte de støtter pridene. Og gud nåde den som ikke viser ekte følelser og autentiske emosjoner til fordel for pridene. Hele scenarioet minner om den fobi vår elite har for islam. Man går mann av huse for å vise sin støtte til en autoritær ideologi med sterke innslag av fascisme, en fascisme som de vet er undertrykkende, men som de altså støtte okke som, i frykt for å bli stemplet som intoleranse, hykleri og maktgrisk. Man gir skjorte av seg for å vise omverden hvor høymoralsk man er og dermed underforstått hvor umoralske de andre, som ikke støtter pridene, er. Man korser seg med egen persons fortreffelighet, man har en personlighet som man nesten skulle tro var naturnødvendig frembragt, man er en personlighetstype av den liberale sorten, dvs egentlig den frie sorten, den sorten som alltid er på de svakes side og som til enhver tid og i enhver sammenheng ser seg selv privilegerte nok til å definere hvem den eller de svake er, dvs definisjoner som gjøres uangripelige, alt i det godes tjeneste, tror man.

En ikke-pride, eller ganske enkelt et normalt, heterofil, menneske kan ikke forstå at han er født med privilegier hvis han og i kraft av at han er heterofil. Han kan ikke forså at heterofil i seg selv kan gi ham noen forrang eller naturlig rett til å dominere eller undertrykke andre. Han kan ikke forstå at han bør straffes – ved å bli påpresset spesifikke holdninger eller emosjoner eller forsøkt isolert og stemplet - for å være normal, og det med rette.

Den heterofile trenger riktig nok ikke å følge det konstruerte imperativ det er å skulle forandre mennesker og verden for å tilfredsstille sine egne og andres behov. Pridene, derimot, har lagt seg inn under plikten til å forandre og den plikten er kategorisk, den må simpelthen være det, hvis pridene skal nå målsettingen om å få flere ut av skapet og samtidig høste ros og cudos for dette, av de skjelvende ikke-pridene, de som alltid er redd for å støte noen, og alltid redde for å bli mistenkt for ikke å tilhøre og bli identifisert med honnørordene.

Vi tar med noen vektige og aktuelle innlegg i dagens debatt om disse viktige spørsmålene. God fornøyelse!

Ideologi på villspor, Skrevet av Alexis Lundh, leder HeltFri.net, lørdag 30. juni 2018

Samfunn

Pride blir omtalt som en hyllest til kjærligheten og kalles også sommerens vakreste eventyr. Jeg anerkjenner så inderlig den drømmen, men ikke praksisen med fri sex.

Kjærlighet berører det meste vi mennesker befatter oss med: kunst, litteratur, musikk og menneskelige relasjoner. Å elske et annet menneske er det vakreste, modigste, skumleste og vanskeligste vi kan gjøre. Men heldigvis, tror jeg vi helt grunnleggende er skapt til å elske vår neste.

Med alle regnbuens farger på offentlige bygg og transportmidler, og mennesker utkledd i hyperseksualiserte kostymer er Pride et skue. Men dersom Pride og ideologien Fri vil hylle kjærligheten, er de på ville veier.

    – Seksualiserer samfunnet med sin ideologi 

Pride er en naturlig konsekvens av foreningen Fris ideologi. Foreningen er blant annet kritisk til §317 i straffeloven som beskytter oss mot «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående».

Når samfunnet heiser regnbueflagget støtter det samtidig en seksualisering av samfunnet, og det er ikke en hyllest til kjærligheten.

«Alt er Love», står det på nettsiden til Oslo Pride. Det er mange som bruker ordet kjærlighet i ulike sammenhenger, men definisjonen på hva den består av, kan variere. Et helt sentralt element i sunn og vakker kjærlighet er trygge grenser. Dette fordi de sårbare områdene våre berøres så sterkt.

Uttrykket «Alt er Love» gir ikke beskyttelse til dem som trenger det mest. Våre relasjoner er mye mer kompliserte enn at alt er greit med samtykke. Det kan dreie seg om maktstrukturer, om mennesker i sårbare livssituasjoner og et ønske om å strekke seg utover seg selv for å bli godtatt. Disse aspektene må vi ta hensyn til i møte med hverandre.

    Prideparader, barn og vår nye skeive virkelighet 

«Vi mangler ord om viktige følelser» skiver Anki Gerhardsen i Aftenposten og adresserer nettopp til fri sex. Regnbueflagget bidrar dessverre ikke til at mennesker får hjelp til å sette gode rammer for sin seksualitet, tvert imot. Vi gjør mennesker en bjørnetjeneste når Fri får lov til å definere kjærligheten til å være tilnærmet uten grenser.

Familie er årets tema i Pride. Fri har en ideologi som innebærer at de vil avskaffe forholdet mellom mann og kvinne som det eneste naturgitte grunnlaget for en familie. Og i forbindelse med Pride, har DNB en reklamekampanje som sier «Familier kommer i alle former, og alle er like riktige», der de oppfordrer folk til å gi en gave til Fri.

DNBs ønske om å heie frem familien er god. Familien er byggesteiner i samfunnet, og på sitt beste et langvarig rammeverk for godt samliv og god oppvekst. Men heller ikke familien er uten grenser.

Det er for eksempel ikke uproblematisk, som Fri og DNB hevder, å ha samlivsforhold med tre voksne parter. Så når kommuner heiser regnbueflagg og bedrifter lager reklamekampanjer med regnbuen, er det i praksis et budskap om at familiestrukturer kan man definere selv, også om det innebærer polygami.

Regnbueflagget vaier over alt. Rådhus, butikkjeder, kollektivtransport og til og med en barnehage heiser flagget. I utgangspunktet for å hylle kjærligheten. Men under overflaten ligger en ideologi som bærer galt av sted. Og ideologien kan være ganske totalitær, styrt av «er du ikke med oss, er du mot oss»-prinsippet.

    Barns deltagelse i homokampen 

Jeg skriver dette fordi jeg er for det gode. Jeg er for kjærligheten. For mennesket. For de gode relasjonene der vi kan være virkelig frie, med relasjoner preget av trofasthet, respekt og trygghet. Der kan kjærligheten blomstre. Der kan man utforske og stadig oppdage nye sider av kjærligheten.

En hyllest til kjærligheten krever at den må gis gode vilkår. Kjærlighet handler grunnleggende om å gi og jeg vil gi Fri rett i at vårt samfunn må inneholde menneskeverd, likeverd og mangfold. Problemet er at menneskesynet som kommer frem i Fri bygger kun på individets følelser. Dette er ikke en grunnmur vi kan bygge samfunnet eller gode relasjoner på.

    Kan kirken samarbeide med foreningen Fri? 

Derfor vil en hyllest til kjærligheten måtte innebære å si nei til Fris forfektelse av fri sex, og heller starte med å finne ut hva kjærlighet er, gjennom noen av de vakreste ordene som er skrevet om nettopp dette:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/pride/Ideologi-p%C3%A5-villspor-628520

Velbegrunnet Pride

I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med«homofilispørsmålet» i Den norske kirke.

Publisert: 5. jul 2018 / 842 visninger.

Med jubel og vaiende flagg viste KFUK-KFUM seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hoved­staden: «Vær deg selv. Stå opp for andre.»

Pride-festivaler har de siste ukene pågått i store deler av verden. Unn­takene er i de 72 av verdens cirka 200 land hvor det å vise seg som homofil stadig er kriminelt; Og hvor mennesker av den grunn henrettes i elleve av dem.

Rangerer ikke. Et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske ­forkynnelse rangerer ikke mennesker ­etter seksuell identitet. Alle har samme umistelige verdi, og det skal være rom for alle til å være seg selv. Hvordan vi forholder oss til hverandre og tar vare på livet vi har fått, er det vi skal måles etter; våre holdninger og handlinger.

Norges KFUK-KFUM står da også for en bibelsk begrunnet aksept av kirkelig vigsel av likekjønnede. Teologisk tydelighet om dette er i seg selv viktig, ikke minst for å gi unge, kristne mennesker selvrespekt og trygghet.

Øystein Magelsen, prest i DnK:

Vår konklusjon i ­homofilispørsmålet blir iblant kritisert for å bare være ­«politisk korrekt», og at vi her gjør et liberalt knefall for en sekulær majoritetsbølge i vår tid og vår del av verden. Enkelte kritiserer oss også for å ignorere et entydig bibelsk tekstmateriale, og at vi for å begrunne vårt standpunkt kun tyr til helhetlige perspektiver. Det er feil. Vår posisjon er teologisk reflektert og velbegrunnet.

Ivaretar situasjonen. I over 30 år er det gjort et helhjertet og nitidig eksegetisk arbeid med «homofilispørsmålet» og ekteskapsforståelsen i Den norske kirke. Som prest respekterer jeg at kollegaer trekker en annen konklusjon, og jeg tenker Kirkemøtes vedtak om rom for to syn, best ivaretar situasjonen i vår kirke. I KFUK-KFUM respekterer vi også at dette rommet er gitt i den kirke som er vårt primære tilknytningspunkt i Norge.

Men som fri og selvstendig organisasjon, har KFUK-KFUM tatt tydelig stilling - uten å omgå noe. Er det noe de siste 30 års debatt har vist oss om dette, er det at tekstmaterialet ikke er entydig, og at det må et ærlig og fordomsfritt bibelteologisk arbeid til for å finne samlede svar.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11732073-velbegrunnet-pride

-

Finn Olav Felipe Jøssang

Problemet er stolthet

I lys av evangelisk kristen tro er problemet med «Pride» nettopp pride – stolthet.

Publisert: 9. jul 2018 / 1204 visninger.

«Velbegrunnet pride», titulerer Øystein Magelssen sitt innlegg i Vårt Land torsdag 5. juli. I lys av KFUK-KFUMs konklusjon i «homofilispørsmålet» forstår jeg at han mener at «KFUK-KFUM viste seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hovedstaden», med jubel, vaiende flagg og det hele. Men jeg stusser over hvordan han – og mange kristne ledere med samme teologiske ståsted – så ukritisk heiser regnbueflagget til topps uten å innse at samtidens «Pride» handler om så langt mer enn et ja til likekjønnet vigsel og «retten til å være seg selv, og å stå opp for andre». For selv om neppe Magelssen eller andre kristne som feirer pride mener det slik, representerer regnbueflagget i 2018 i økende grad også en stilltiende aksept av polygami, flytende kjønnsidentiteter og en sexpraksis der «samtykkende voksne» er eneste kriterium.

Normkritikk

Ideologisk sett er «pridebevegelsen» et ektefødt barn av poststukturalistisk tekning og perspektiver innen dekonstruksjon og språkteori. Poststrukturalismen kritiserte den rigide strukturalismen som delte opp virkeligheten i såkalte binære opposisjoner som mann-kvinne, feminin-maskulin, hetero-homo osv. Gjennom dekonsturksjon utfordret man disse rigide kategoriene som ofte ga seg i utslag i hierarkiske maktstrukturer og kjønnsroller. Særlig ved å utfordre «språkets makt», som å vende nedlatende uttrykk som «skeiv» til et honnørord, flagge sin normbrytende seksuelle identitet med stolthet, og å «flytte skammen» over på de som mener at alle skal passe inn i samme heteronormative ramme – har pridebevegelsen lyktes.

 Den nye intoleransen

Jeg er helt enig med Magelssen i at «et kristent helhetlig menneskesyn og Jesu etiske ­forkynnelse rangerer ikke mennesker ­etter seksuell identitet.» Og i nestekjærlighetens navn er det vel knapt noen som ønsker seg tilbake til den rigide strukturalismen som i høy grad også har preget kirken. Problemet er bare at poststrukturalistene har blitt de nye strukturalistene! I øknende grad er det nå «pridebevegelsen» som deler opp virkeligheten i binære kategorier som tolerant-intolerant, diskriminerende-inkluderende, innenfor-utenfor osv. Mange opplever dessuten at «den som ikke er med oss er mot oss»-tankegangen er på frammarsj, slik bl.a. et kristent foreldrepar kunne berette om da barnehagen deres arrangerte Pride – uten noe alternativt opplegg.

 «Guds rettferdighet»

I lys av evangelisk kristen tro er likevel den største utfordringen med «pridebevegelsen» nettopp pride – stolthet. I boken «The secret thoughts of an unlikely convert» skriver engelskprofessoren og den tidligere LHBT-aktivisten Rosaria Butterfield om hvordan hun kom til denne erkjennelsen, og hvordan dette ble kimen til hennes omvendelse til kristen tro. Som et ledd i hennes aktivisme begynte hun å lese Bibelen for å vise hvor kvinneundertrykkende og fordømmende den var mot mennesker med «avvikende seksualiteter» – men ble overrasket over hvordan lesingen berørte henne på dypet. Jesu kjærlighet og visdom imponerte henne, men det var da hun kom til Romerbrevet at hun fikk et diametralt motsatt møte med uttrykket «Guds rettferdighet» enn hva Luther gjorde. Det var som om «Guds rettferdighet» omkranset henne på alle sider og fant henne skyldig. Skyldig i hva? Stolthet.

 

Overskygger korset

Videre forteller Butterfield om hvordan hun opplevde at det ikke var hennes lesbiske forhold med en annen kvinne som var roten til synden hun måtte omvende seg fra, men at hun hadde bygget hele sin identitet, og all sin stolthet, rundt det at hun var lesbisk. Evangeliet møtte henne på en frigjørende og uventet måte ved at Jesus tilbydde henne nåde og ga henne en ny identitet – som en ny skapning i ham. Dette perspektivet savner jeg både hos Magelssen og andre kristne som flagger «pride». Ved å heise regnbueflagget til topps går man gjerne med på pridebevegelsens premiss om at «vær den du er» har et påfølgende «du er din LHBT-identitet» og at frigjøringen alltid ligger i å leve ut denne identiteten – slik man selv definerer den. Det er kanskje ikke slik man mener det, men jeg tror det er ingen overdrivelse å hevde at regnbueflagget i praksis overskygger korset hver gang dette heises – særlig i kristne sammenhenger. Med korset i sentrum ville dessuten pridemarkeringen vært like problematisk om det var «hetero-pride» eller «kjernefamilie-pride» man flagget for.

Stolthet i Kristus

Som nye skapninger i Kristus er det ikke vår seksualitet identiteten er grunnfestet i, og langt mindre det vi bør legge vår stolthet i. For i Kristus er det ikke «jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne» – og ja, heller ikke «homo eller hetero» – slik flere vil legge til. Men som nye skapninger i ham oppfordres vi til å regne alt det som «før var en vinning for oss», alt det vi gjerne legger vår stolthet i, som tap – fordi det å «kjenne Kristus Jesus» er så mye mer verdt! Dette er vår «stolthet i Kristus» og det er bare slik vi kan – «sannheten, tro i kjærlighet» – i alle ting vokse opp til ham som er hodet, Kristus.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11732583-problemet-er-stolthet

Noter og videre kommentarer:

Professor i teologi Jone Salomonsen skriver om moderne i boken Når gud blir kvinne fra 1991, Pax forlag, magi bl a dette:

I noen sammenhenger omtales magi i teknologiske termer og defineres som «psykoteknikk». Magi oppfattes som et psykisk redskap, et middel til å oppnå noe annet. I andre tilfeller defineres magi rett og slett som intensjonell handling eller som «kunsten å endre bevissthet med viljens hjelp».

Magiens ene prinsipp er metaforisk skriver Salomonsen. Det forutsetter likhet mellom symbol og virkelighet og forandring på ett plan vil medføre forandring på et annet plan. Likheten skapes i min bevissthet … det kan få praktiske konsekvenser hvis det fører til at jeg forandrer meg selv.

Magiens andre prinsipp er metonymisk, fortsetter Salomonsen. De forutsetter at det finnes en årsaksrelasjon mellom symbol og virkelighet. … Når symbolet forandres, så endres virkeligheten med samme kausale lovmessighet som at pærer faller ned når treet ristes. Det er symbolet selv som forårsaker forandringen, ikke mennesket.

Salomonsen skjelner mellom ordmagi eller erklæringer, meditativ magi som indre reise, visualisering og bønn, praktisk magi for å oppnå materielle goder eller påvirke og helbrede andre, energetisk magi som arbeider med kroppens energier og transe.

Som vi ser kan det være vanskelig å kategorisere hypermagi i Salomonsens skisser. Hypermagien går ut over hennes definisjoner, men beholder likevel en kjerne av de mekanismer Salomonsen drar inn.

På en måte faller hypermagi innenfor det som kalles «psykoteknikk», men målet for hypermagikeren er ikke å forbedre seg eller forandre seg eller andre. Hypermagikeren er ute etter den energitilførelse som kalles «god», en egenskap han sikrer seg ved nettopp å være en praktisk innrettet «hjelper» og hvor der ingen overtro er med i bildet. Hypermagikeren trenger ikke å ville at dem han tror han hjelper skal forandre seg eller bli bedre, ja, dette er helt irrelevant for hypermagikeren. De kan degenere til det verre i og med hans «hjelpeinnsats», det spiller ingen rolle for hypermagikeren. Hypermagikeren er imidlertid like vel ute etter å øke verdien både på dem han hjelper og på seg selv, - det er ikke til å komme bort fra - og verdi da ment som ren krafttilførsel og oppladning, en verdi han selv mener øker egen anseelse blant de han søker anseelse blant, dvs som oftest like store hypermagikere som han selv.

Ofte er personlighetstyper som utmerker seg ved et sterkt ønske om å hjelpe andre rent generelt veldig gruppe-eller personfikserte mennesker. Det ligger sannsynligvis under denne hjelpetrangen et ubevisst ønske om at den hjelpetrengende eller «svake» og hjulpede – ofte fremstilt som ofre - skal bli nærmere knyttet til hjelperen, ja, kanskje til og med helt avhengig av hjelperen. Relasjonen mellom hjelperen og de hjulpede fremstilles ofte i en kontekst hvor offervilje og godhet blir hovedingrediensen i diskursen om selve hjelpeapparat rundt og i andre kontekster der dette å hjelpe ensidig fremstilles kollegialt eller i media som noe ubetinget positivt og noe storsamfunnet bør stimulere. Den egentlige motivgrunn blir underslått idet det viser seg at hjelperne ofte reagerer kontraproduktivt når deres egentlige motivasjon om å skape avhengighet av dem selv når deres underliggende intensjon om å skape avhengighet av dem selv blir avslørt. Hjelperen må bruke mye energi nettopp til å unngå å komme i kontakt med sine indre og egentlige drivkrefter. Hjelperne vil da også med tiden avsløre seg som påtatte og overdrevent intense i sitt forsvar for ideologisk og partipolitiske tilhørighet og av politiske standpunkter, som gjør at han kan skjule seg i gruppens kollektive selvforsvar.

Hypermagikeren oppfatter seg selv ubevisst eller uintensjonalt som et symbol som endres kausalt, som en virkelighet som er et produkt av materiell påvirkning, som f eks hvor pæren faller ned av treet som ristes, her skjer det noe i den materielle virkelighet, noe konkret forandres og resultatet er ikke bare en ny situasjon eller posisjon, men et helt nytt produkt, klart for brukt, og for å bli brukt. Hypermagikeren tror at ved til og med å angripe eller direkte skade uskyldige, - for å bli satt i stand til å hjelpe andre han definere som hjelpetrengende - så kan han med sikkerhet hjelpe andre objektivt og altså dét selv om disse andre ikke skulle trenge hans hjelp og selv om de ikke ber ham om hjelp, (til å oppnå sine målsettinger).

Hypermgikeren må altså anse seg selv som fortjent til en merverdi han kan oppnå ved å hjelpe andre, en handling som han tror er objektivt sett god. Han har en magisk forståelse av hva «god» og «godhet» er. I mangel av gudstro kan denne magien tilføre ham guddommelige kvaliteter, selve oppskriften på personlig tragedie, noe som forekommer umulig for hypermagikeren å forestille seg at han forsøker å tilrane seg, i og med at han er blitt avhengig av å tror at han jo nærmest er perfekt, - siden han som ateist her jo ikke kan tro på synd i kristen forstand - spesielt i moralsk eller abstrakt henseende og på avstand og med en viss innebygd distanse til de hjelperen ønsker å hjelpe.

Fordi hypermagikeren er fullstendig uvitende om at det er hans personlige hovmod som driver ham og konstituerer selve fundamentet for hans egen sørgelige tragedie og utgang, blir han stadig presset videre henimot stadig mer å prestere og presentere nye høyder av selvforherligelse. Det blir bare mer og mer umulig for ham å gjennomskue spillet og erkjenne at strevet kan vise seg å være forspilt allerede før det er begynt.

Professor Salomonsen omtaler i sin bok det som kalles «ordmagi» hvor virkeligheten endrer seg som følge av verbal symbolisering. Når to mennesker svarer ja på spørsmålet om de vil ha den som står ved siden av dem som ektefelle, blir livene deres forandret. Også når presten gir syndsforlatelse, bruker presten ordmagi, forteller Salomonsen. Det tales, og det skjer. Alle som er døpt går over fra døden til livet. Dette er en magisk handling fordi ordene skaper det de utsier i og gjennom vannet, skriver Salomonsen.

Salomonsen mener kanskje at alle som underlegger seg denne formen for magi er magikere, men det synes nok ikke de troende selv. De er først og fremst troende, ikke magikere eller underlagt magi. Det Salomonsen overser eller ikke tar høyde for er at tro faktisk er det motsatte av magi, og da en tro som ledsages ikke bare av sakramenter og instrumenter som vann, vin og brød osv, men også av Ordet. Tro pluss ord sikrer mot magiske forestillinger. Troen transcenderer det som kan betraktes som magiske elementer. Dette perspektivet synes å være helt utenfor rekkevidde for Salomonsen og mange teologer generelt. De synes helt ute av stand til å forstå troens vesen. Det kan se ut som om de i stedet havner i hypermagikerens grøft. De driver hjelpevirksomhet overfor seg selv like mye som overfor de troende, som de egentlig gjør til magikere i stedet for troende. I den grad de makter å frata de troende troen, i den grad stiger deres egen merverdi, tilført dem av de hjelpetrengende og pr definisjon svake. Dette kan derfor ansees som stjerneeksemplet på hvordan hypermagikeren lurer både seg selv og andre, hvordan han setter seg selv i sentrum mens han fremstiller dette som et nødvendig virkemiddel, skal han redde sine «klienter», de som etter hypermagikerens modell faktisk da ikke lenger er troende, men magikere eller magicikere og med ham selv som forbilde, i kraft av sitt «edle» hjelpearbeid».

Salomonsen ser troen utenfra og forveksler den altså med magi. Men troen er ingen trolldomskunst, ingen metode som krever opptrening i eller tilbud om tekniske hjelpemidler enten det er i form av kraft eller ord. Troen er gitt nåde til ydmykhet, den er personlig gitt og formidlet. Den kommer utenfra som en gave, den er gratis. Den er ikke tilfredstillelse av et behov for hverken å forandre ånd eller materie, eller for å manipulere på noen måte. Troen baserer seg ikke på teknikk og «maning», men på en personlig, inderlig relasjon personer imellom. Tro er ingen overtro, den er det motsatte. Og Ordet er en person, Gud og fornuften inkarnert, ikke et stoff man forsøker å underlegge seg, kontrollere og bruke for eget formål.

Et eksempel på hvor sterkt magiske forestillinger har befestet seg i Den norske kirken og et eksempel på overtro og aktiv bruk av magi – eller hypermagi - er det når prester i Den norske kirke hyller seg selv ved å prise samkjønnede ekteskap: De opphever Guds ord om synd med det de selv tolker og agerer på som Guds ord, sin egen tolkning, men da en tolkning som vitterlig er stikk motsatte av Guds ord. Deres hypermagi trumfer de ord som ifølge Bibelen er Guds ord. «Syndenes tillatelse» anses mer «brukervennlige» eller verneverdige enn Guds ord. Hypermagikeren bruker en invertering av Guds ord for å hjelpe «de svake», minoritetene. Han tilfører seg selv, og tilføres av andre, dermed høyere egenverdi, han handler på en fullmakt han forutsetter han har fått, ikke av Gud, men av de pride og pridofile. Disse tilfører så sin egen hypermagi over på de samkjønnede, som får «syndstilgivelse» helt i strid med Bibelens ord. Tydeligere kan det vel neppe illustreres at Gud forsøkes å bli satt i skammekroken, ja, avsatt, for all fremtid, ser det ut for. Hypermagikere gir gladelig og i full overbevisning syndstillatelse, ikke syndstilgivelse.

Magick, in the context of Aleister Crowley's Thelema, is a term used to show and differentiate the occult from performance magic and is defined as "the Science and Art of causing Change to occur in conformity with Will", including both "mundane" acts of will as well as ritual magic. Crowley wrote that "it is theoretically possible to cause in any object any change of which that object is capable by nature".[1] John Symonds and Kenneth Grant attach a deeper occult significance to this preference.[2]

Crowley saw Magick as the essential method for a person to reach true understanding of the self and to act according to one's true will, which he saw as the reconciliation "between freewill and destiny."[3] Crowley describes this process in his Magick, Book 4:

    One must find out for oneself, and make sure beyond doubt, who one is, what one is, why one is ...Being thus conscious of the proper course to pursue, the next thing is to understand the conditions necessary to following it out. After that, one must eliminate from oneself every element alien or hostile to success, and develop those parts of oneself which are specially needed to control the aforesaid conditions. (Crowley, Magick, Book 4 p.134)

Within modern occultism, there are many self-described magicians and people who practice ritual activities that they term magic. In this environment, the concept of magic has again changed, usually being defined as a technique for bringing about changes in the physical world through the force of one's will. This definition was pioneered largely by the influential British occultist Aleister Crowley, who had been influenced by scholarly studies of magic.