Partiet islam
har ambisjoner om å dominere det offentlige liv, derfor bør vi motsette oss at
det invaderer den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke
tilflukt i. Islam som parti forsøker ikke bare å styre Europa politisk,
den forsøker å monopolisere kontrollen over det europeiske folks bevissthet. Islam
er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers
bevissthet, den vil «omvende» alle. … Islam gjør også krav på å være en
religion … og dessuten har islam et religiøst «korstogs» høye mål og inhumane
uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den
tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes.
I likhet med andre
nye religioner eller politiske partier henter ikke islam sin styrke fra de
mange, men fra et lite antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød
gjør, at hver og en av dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre
nye religioner eller politiske partier ledes islam av dem som kan kombinere den
nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt stykke lenger enn sine
tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlige dose politisk kynisme, som
både kan smile og se bistre ut, flyktige eksperimentatorer som av religionen er
frigjort fra sannhet og nåde, men ikke er blinde for fakta og erfaring og
derfor åpne for anklagen (overfladisk og ubrukelig ettersom det er politikere
som er involvert) om hykleri. Som
andre religiøse partier og politiske religioner synes islam å trekke frihetens
farge og munterhet ut av hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i
tilhengernes uttrykksløse ansikter. Som andre partier og nye religioner
er islam skruppelløs. Som andre nye religioner er islam fylt med misjonsglød og
økumeniske ambisjoner. Men å si at islam er troen til en forfølgende og
propaganderende fanatisk minoritet som ledes av hykleri, er tross alt ikke å si
noe mer eller mindre enn at islam virkelig et politiske parti og ikke bare en religion eller ikke bare et parti, og at Muhammed er en Lenin
og ikke en Bismarck.
-
Vi tar nå med en uttalelse fra et like berømt som brilliant menneske
som har hatt en enorm innflytelse på vestlig kultur de siste hundre år, den nå
avdøde Bertrand Russel, som i 1956
skrev:
"I am completely at a loss to understand how it came
about that some people who are both humane and intelligent could find something
to admire in the vast slave camp
produced by islam."
In relation to any political doctrine there are two
questions to be asked: (1) Are its theoretical tenets true? (2) Is its
practical policy likely to increase human happiness? For my part, I think the
theoretical tenets of islam are false, and I think its practical maxims are
such as to produce an immeasurable increase of human misery.
Bertrand Russel i Why
Im not a christian: I have always disagreed with Muhammed.
My first hostile criticism of him was published in 1896. But my objections to modern islam go deeper than my
objections to Marx. It is the abandonment of democracy that I find particularly
disastrous. A minority resting its powers upon the activities of secret police
is bound to be cruel, oppressive and obscuarantist. The dangers of the
irresponsible power came to be generally recognized during the eighteenth and
nineteenth centuries, but those who have forgotten all that was painfully learnt
during the days of absolute monarchy, and have gone back to what was worst in
the middle ages under the curious delusion that they were in the vanguard of
progress.
There are signs that in course of time islam will become more liberal.
But, although this is possible, it is very far from certain. In the
meantime, all those who value not only art and science but a sufficiency of
bread and freedom from the fear that a careless word by their children to a
schoolteacher may condemn them to forced labour in a Siberian wilderness, must
do what lies in their power to preserve in their own countries a less servile
and more prosperous manner of life.
There are those who, oppressed by the evils of islam, are led to the conclusion that the only effective
way to combat islams evils is by
means of a world war. I think this a
mistake. At one time such a policy might have been possible, but now war has
become so terrible and islam has become so powerful that no one can tell what
would be left after a world war, and whatever might be left would probably be
at least as bad as present -day capitalism. This forecast does not depend upon
the inevitable effects of mass destruction by means of hydrogen and cobalt
bombs and perhaps of ingeniously propagated plagues. The way to combat islam is
not war. What is needed in addition to such armaments as will deter islam from
attacking the West (further), is a diminution of the grounds for discontent in
the less prosperous parts of the non-islamic world. In most of the countries of
Asia, there is abject poverty which the West ought to alleviate as far as it
lies in its power to do so. There is also a great bitterness which was caused
by the centuries of European insolent domination in Asia. This ought to be
dealt with by a combination of patient tact with dramatic announcements
renouncing such relics of white domination as survive in Asia. Islam is a doctrine bred of poverty, hatred
and strife. Its spread can only be arrested by diminishing the area of
poverty and hatred.
-
Har du forstått det? Har
du sett det nå? Er du grunnleggende enig i den generelle karakteristikk og «intuitive»
beskrivelsene av islam som du nå nettopp leste over her, eller vemmes du og
trekker deg tilbake? Eller kan du se at beskrivelsen i hovedtrekk stemmer med
virkeligheten og det inntrykk du over tid har dannet deg av islam på bakgrunn
av hva islam sier om seg selv og hva media og andre aktører – i stor bredde –
de siste tiårene har servert oss som grunnlag for å beskrive islam, både som
religion og parti, eller eventuelt «bevegelse»?
Har du vektige
innvendinger mot beskrivelsen? Og i så fall: Hva ville du har valgt å kutte
eller eventuelt endre? Eventuelt legge til? Og hvilken dokumentasjon eller
hvilke paradigme av empiri vil du bruke for å begrunne din egen analyse og vurdering?
Vel, sitatene ovenfor
er skrevet av høyst redelige, innsiktsfulle aktører i samfunnsdiskursen, av
folk som nyter høy respekt og som ikke akkurat kan beskyldes for rasisme,
islamofobi eller andre «svekkede sjelsevner», snarer tvert imot.
Men her må det tas en
reservasjon: Sitatene overfor er «kontrafaktiske». De stemmer ikke med
virkeligheten, de er klusset med, det vil si: Jeg har i sittene byttet om et par ord med
andre, her «fascisme» og «kommunisme». Forfatterne skrev altså ikke om islam,
men slik jeg ser det, kan formuleringene like godt gjelde islam som de to andre
ordene gjør det.
Hensikten med parafraseringen
er å stimulere til ettertanke og meditasjon, ikke å tillegge forfatterne en
aktuell mening og som uttrykk for hva de ville ha ment og hvordan de ville har formulert
seg i dag, hvis forfatterne hadde levet. For min del tror jeg at de ikke ville
ha vært total uenig i de «omskrevne» formuleringene. Jeg tror tvert imot at de
ville ha vært enige, men dette får vi jo selvsagt aldri vite noe sikkert om.
Eksperimentet har i hvert fall for mitt vedkommende vært «verdt det».
Eksperimentet kan ses
på som et forsøk på å avdekke eller få frem det flerdimensjonerte i en optisk
illusjon. Virkeligheten er med andre ord ikke alltid slik den ser ut, den
skjuler dybder eller perspektiver vi med det blotte øye i første omgang ikke
ser, eller ikke vil se. Men «nekter» vi å se flerdimensjonene, er vi straks et
offer for selve illusjonen, og hva skjer hvis vi nekter å ta inn over oss
virkeligheten i størst mulig dybde?
Svaret gir seg selv:
Vi går på trynet i møtet med virkeligheten. Fordi vi frykter sannheten, i den
grad den lar seg avsløre. Vi lar oss leve på en livsløgn i den tro at vi «fortjener»
denne livsløgnen og fordi ingen skal ha rett til å smadre den, selv om hensikten
skulle være den aller beste, nemlig å få oss til å se tingene som de er, slik
at vi kan bygge vår kultur og vår politikk på virkeligheten og ikke på
luftslott og pia desiderata, for å
kunne flotte oss som moralens voktere i den borg av hykleri vi bygger opp rundt
oss i dag, rett og slett fordi vi er for feige til i prinsippet å forholde oss
til sannheten, den fulle og hele sannhet og ikke noe annet denne.
Ved å nekte å ta inn
over oss en flerspektret og dypere virkelighet, begår vi etter min mening den
tragiske feil det er å tro at islam egentlig er mekka-islam og ikke
medina-islam, slik HRS med Hege Storhaug som anker gjør. (Det gjelder forresten
like mye for muslimer som for alle andre likegyldige, eller små og store
aktører i diskursen, islamkritikere eller ikke).
Vi tror HRS med den
vinkling de legger på dette problemkomplekset ufrivillig vil bidra til at vi stadig
luller oss inn i et «sviskebilde» av islam som det ikke er grunnlag for å konstruere,
men som det er livsfarlig å forholde oss til. Et slikt forsøk vil nemlig bare i
stadig sterkere grad frata oss den realisme som skal til for at vi skal kunne
se hva som foregår og slik at vi kan fatte beslutninger på grunnlag av virkelighet
i stedet for ønsketekning, slik vi har vært
inne på her
Dette innlegget er
dessuten ment som et lite «momento mori» til den domstol som i nær fremtid skal
behandle ankesaken mot Merete Hodne, som nektet å behandle en yngre norsk
kvinne som har konvertert til islam som kom inn dekket med hijab i hennes
salong.
Domstolen i første
instans forutsatte at islam ikke kan anses som «politikk», men kun ensidig som
religion. Vi mener domstolen med denne premissen er fullstendig feil og
forkastelig. Vi vi derfor be ankeinstansen og Hodnes advokater tar denne
blemmen inn over seg og dømmer ut fra premisser som stemmer med fakta og ikke
den fiksjon førsteinstansen gjorde, og som er allerede er en skamplett på norsk
rettshistorie, og alltid kommer til å være det.
Her følger i
rettferdighets navn uttalelsene til de opprinnelige forfatterne uten parafrasering:
-
«Et parti kan ha
ambisjoner om å dominere det offentlige liv, men det bør aldri invadere den
private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i.
Likevel har ikke fascismen bare forsøkt å styre Italia, den har også forsøkt å
monopolisere kontrollen over den italienske bevissthet. Fascismen er ikke
fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den
vil «omvende» alle italienere … Fascisme gjør også krav på å være en religion …
og dessuten har fascismen et religiøst korstogs høye mål og inhumane
uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den
tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes». (Den antifascistiske
avisen Il Mondo 1041923, (I Hagtvet m fl, Politikk og religion s 78).
«I likhet med andre
nye religioner henter ikke leninismen sin styrke fra de mange, men fra et lite
antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød gjør at hver og en av
dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre nye religioner ledes den
av dem som kan kombinere den nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt
stykke lenger enn sine tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlige
dose politisk kynisme, som både kan smile og se bistre ut, flyktige
eksperimentatorer som av religionen er frigjort fra sannhet og nåde, men ikke
er blinde for fakta og erfaring og derfor åpne for anklagen (overfladisk og
ubrukelig ettersom det er politikere som er involvert) om hykleri. Som andre
nye religioner synes den å trekke frihetens farge og munterhet ut av
hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i tilhengernes uttrykksløse
ansikter. Som andre nye religioner er den skruppelløs. Som andre nye religioner
er den fylt med misjonsglød og økumeniske ambisjoner. Men å si at leninismen er
troen til en forfølgende og propaganderende fanatisk minoritet som ledes av
hykleri, er tross alt ikke å si noe mer eller mindre at det er en religion og ikke bare et parti, og
at Lenin er en Muhammed og ikke en Bismarck». (John Meynard Keynes, 1925, i Hagtvet s 80).
Bertrand
Russel 1956: "I am completely at a loss to understand
how it came about that some people who are both humane and intelligent could
find something to admire in the vast slave camp produced by islam."
In relation
to any political doctrine there are two questions to be asked: (1) Are its
theoretical tenets true? (2) Is its practical policy likely to increase human
happiness? For my part, I think the theoretical tenets of islam are false, and I think its practical maxims are such
as to produce an immeasurable increase of human misery.
The
theoretical doctrines of Communism are for the most part derived from Marx. My
objections to Marx are of two sorts: one, that he was muddle-headed; and the
other, that his thinking was almost entirely inspired by hatred. The doctrine
of surplus value, which is supposed to demonstrate the exploitation of
wage-earners under capitalism, is arrived at: (a) by surreptitiously accepting
Malthus's doctrine of population, which Marx and all his disciples explicitly
repudiate; (b) by applying Ricardo's theory of value to wages, but not to the
prices of manufactured articles. He is entirely satisfied with the result, not because
it is in accordance with the facts or because it is logically coherent, but
because it is calculated to rouse fury in wage-earners. Marx's doctrine that
all historical events have been motivated by class conflicts is a rash and
untrue extension to world history of certain features prominent in England and
France a hundred years ago. His belief that there is a cosmic force called
Dialectical Materialism which governs human history independently of human
volitions, is mere mythology. His theoretical errors, however, would not have
mattered so much but for the fact that, like Tertullian and Carlyle, his chief
desire was to see his enemies punished, and he cared little what happened to
his friends in the process.
Marx's doctrine was bad enough, but
the developments which it underwent under Lenin and Stalin made it much worse.
Marx had taught that there would be a revolutionary transitional period
following the victory of the proletariat in a civil war and that during this
period the proletariat, in accordance with the usual practice after a civil
war, would deprive its vanquished enemies of political power. This period was
to be that of the dictatorship of the proletariat. It should not be forgotten
that in Marx's prophetic vision the victory of the proletariat was to come
after it had grown to be the vast majority of the population. The dictatorship
of the proletariat therefore as conceived by Marx was not essentially
anti-democratic. In the Russia of 1917,
however, the proletariat was a small percentage of the population, the great
majority being peasants. It was decreed that the Bolshevik party was the
class-conscious part of the proletariat, and that a small committee of its
leaders was the class-conscious part of the Bolshevik party. The dictatorship
of the proletariat thus came to be the dictatorship of a small committee, and
ultimately of one man - Stalin. As the sole class-conscious proletarian, Stalin
condemned millions of peasants to death by starvation and millions of others to
forced labour in concentration camps. He even went so far as to decree that the
laws of heredity are henceforth to be different from what they used to be, and
that the germ-plasm is to obey Soviet decrees but that that reactionary priest
Mendel. I am completely at a loss to understand how it came about that some
people who are both humane and intelligent could find something to admire in
the vast slave camp produced by Stalin.
Bertrand
Russel i Why Im not a christian:
I have always disagreed with
Muhammed. My first hostile criticism of him was published in 1896. But my objections to modern islam go deeper
than my objections to Marx. It is the abandonment of democracy that I find
particularly disastrous. A minority resting its powers upon the activities of
secret police is bound to be cruel, oppressive and obscuarantist. The dangers
of the irresponsible power came to be generally recognized during the
eighteenth and nineteenth centuries, but those who have forgotten all that was
painfully learnt during the days of absolute monarchy, and have gone back to
what was worst in the middle ages under the curious delusion that they were in
the vanguard of progress.
There
are signs that in course of time islam will become more liberal. But, although
this is possible, it is very far from certain. In the meantime, all those
who value not only art and science but a sufficiency of bread and freedom from
the fear that a careless word by their children to a schoolteacher may condemn
them to forced labour in a Siberian wilderness, must do what lies in their
power to preserve in their own countries a less servile and more prosperous
manner of life.
There
are those who, oppressed by the evils of islam, are led to the conclusion that
the only effective way to combat islams evils is by means of a world war. I
think this a mistake. At one time such a policy might have been possible,
but now war has become so terrible and islam
has become so powerful that no one can tell what would be left after a world
war, and whatever might be left would probably be at least as bad as present
-day capitalism. This forecast does
not depend upon the inevitable effects of mass destruction by means of hydrogen
and cobalt bombs and perhaps of ingeniously propagated plagues. The way to combat islam is not war.
What is needed in addition to such armaments as will deter islam from attacking the West (further), is a diminution of the
grounds for discontent in the less prosperous parts of the non-islamic world. In most of the countries of Asia, there is
abject poverty which the West ought to alleviate as far as it lies in its power
to do so. There is also a great bitterness which was caused by the centuries of
European insolent domination in Asia. This ought to be dealt with by a
combination of patient tact with dramatic announcements renouncing such relics
of white domination as survive in Asia. Islam
is a doctrine bred of poverty, hatred and strife. Its spread can only be
arrested by diminishing the area of poverty and hatred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar