Vi legger her ut en liten film fra "live leaks", et nettsted vi ikke kjenner noe til fra før. Vi gjør det for vårt formål med denne posteringens skyld, ikke for å spre en fremstillingen av saken som eventuelt kan virke fornærmende i sin form:
De fleste vil med rette føle det forkjært å omtale
«kommunismen» - eller «kristendommen» - som et parti. Kommunismen er et hele,
mens et parti anses som en del av et system som det delvis tilhører, idet man
referer til et noenlunde definert felles fundament. Det kan dreie seg om et
felles mer eller mindre sett av forestillinger som i hovedsak arbeider mot det
samme mål, eller delmål. Et parti arbeider ikke primært for å absoluttere seg
selv, det livnærer seg så å si på omgivelsene, som i større eller mindre grad
støtter en mer eller mindre klart formulert livsanskuelse forankret i mer eller
mindre løselig formulerte oppfatninger, verdier, verdisyn, tradisjoner,
virkelighetsoppfatning, menneskesyn og generelle virkelighetsbeskrivelser hvor
alle igjen er forankret i menneskets søken etter sann ontologi og epistemologi,
dvs i jus proper og teologi proper. Det dreier seg kort sagt om tro og om i
hvilke metafysiske og materielle livsdimensjoner mennesket tror og velger det
kan virkeliggjøre seg selv i for å bli salig.
Komplisert? Vel, det ER komplisert.
Kan vi snakke om islam som et politisk parti? Eller er islam
i sitt vesen mer å betrakte som en «kronisk» og essensiell bevegelse med et
trosgrunnlag (instrument) som åpner for tilpasning og fleksibilitet i møte med
store og små hindringer som hele tiden må ryddes av veien eller nedkjempes og
forandres til egen fordel hvis «det endelige målet» skal nås og idealet kunne
realiseres?
De av den vestlige nå akk av mange så foraktede elite som
hevder at islam ikke har noe essens, vil være tilbøyelig til å forholde seg til
islam som om islam var en populistisk bevegelse mer enn som et parti. De vil på
det sterkeste fremholde islam som en dynamisk faktor i det store
samfunnsmessige drama. De foretrekker å oppfatte islams hellige tekster som
nominelle og derfor uten virkelig «kjerne». Man går ut fra at islams ontologi
bestemmes av de betegnelser og navn vi som mennesker – spesielt vi som vestlige
mennesker - til enhver tid setter på islam. Våre forestillinger fra tid til
annen vil bestemme hva islam er og hva de islamske tekstene betyr og hva de
måtte innebære av direkte eller indirekte (juridiske og teologiske)
forpliktelser disse legger på den enkelte muslim og på den muslimske umma i sin helhet.
Men alt dette ikke bare isolert sett: For å kunne tilegne
seg en bredere forståelse for og innsikt i hva alt dette dreier seg om, må man
også se på hvilken verdensanskuelse osv vår egen bestemmelse av hva islam er og
hva den innebærer impliserer for vår egen verdensanskuelse osv og hva alt dette
i sum vil innebære for vår virkelighetsoppfatning osv. Hvordan vi definerer
islam vil med andre ord bidra til definisjonen av oss selv. Vi ser dette
tydelig i ønsket om nødvendigheten av at både muslimer og ikke-muslimer må
oppgå i «et nytt v»i i vårt land, et ønske som nødvendigvis vil medføre at vi
redefinere oss selv, på de nye premisser som er etablert i og med den store
innvandring av muslimer til landet de siste 20 årene.
Det forutsettes i og med dette ønske om tilpasning at begge
«parter» ønsker det og er villig til å forplikte seg på det, og dessuten at det
er mulig å få det til, dvs at det blir mulig å konstruere en ny virkelighet ved
å dekonstruere en forgangen. Det forutsettes at det er i begge parteres
grunnleggende materielle og metafysiske eller åndelige interesse å etablere
noe fundamentalt nytt, en helt ny, felles «konstitusjon», dette til tross
for at den ene partens konstitusjon ifølge den selv er uforanderlig, evig og
noe man ikke kan forhandle om med sikte på radikal forandring. (Islam har ingen
lære om adiafora!).
En slik forandring vil nemlig på den muslimske side fort
kunne oppfattes som et forsøk på undergraving av selve det fundament muslimene
er avhengig av for i det hele tatt å kunne eksisterer som politisk agens fra den ikkemuslimske side. For å få gjennomslag
for islam, må islam ha politisk tyngde via muslimske verktøy. Muslimene vil
oppfatte det slik at man ved å nominalisere/dekonstruere de hellige tekstene
også nominaliserer/dekonstruerer muslimene som mennesker.
Nominalismen anses som et dirkete angrep på identiteten og
dens nødvendig medfølgende markører. Islam er identitet. Islam er en gang for
alle nedfelte virkemiddel, (f eks egne bønnerom, kjønnsdelte klasser, halalmat
i fengsler osv osv). Det påligger muslimene «uavhendelige» plikter og ikke bare
rettigheter, mens ikkemuslimene tror de
kan bli og forbli komfortable med å forhandle seg frem både til nye normer og
nye lover i et evig politisk spille eller i en kulturell lek hvor man foreløpig
kan stole på at «flertallet» alltid vil få det som de vil, dvs at demokratiet
slik vi kjenner det i dag vil vinne til slutt, og fordi dette tas som en
urokkelig selvfølgelighet og en verdi alle mennesker av alle former og slag en
dag vil innse utgjør den eneste sanne og rette vei fremover for alle.
Den vestlige elite står dermed overfor en apori eller et reelt dilemma: På den ene
siden vil den definere mennesket i samfunnsfagenes kategorier og fremheve
muslimens rett til å beholde sin identitet, - dette har vært statens offisielle
linje og positive rett siden Gro Harlem Brundtland - , på den annen side vil den
kreve at forventingen om forandring innfris, ja, til og med ved å tilby seg
ensidig å finansiere denne forandring, som da altså ironisk gjøres til en
absolutt forutsetning for at den fredelige sameksistens etableres en gang for
alle.
Samfunnsfagene forutsetter at mennesket finner sin identitet
i et samspill av krefter de egentlig ikke kan kontrollere eller ha full
oversikt over, men som man likevel må forsøke
å kontrollere eller forutsi, (statistikk, prognoser). Mennesket er en
kamparena mellom arv, tilfeldighet og miljø og lite annet. Det gjelder derfor å
konstruere det beste miljøet for disse oss menneskebarn og dette miljøet vil –
ideelt sett fra denne «interessegruppen» politiske eller profesjonelle aktører,
være helt fritt for de hellige teksters ontologiske og pan-konstituerende betydning.
Men: Mennesket er bare sekundært
tekstbetinget, forutsettes det, som et aksiom, noe som ikke kan betviles eller diskuteres
sannheten av, - det som er primært,
er arven og miljøet, som det blir om å gjøre å manipulere så godt som mulig på
et svært så håpefullt universalistisk grunnlag, for alle mennesker er jo - og
skal jo og må være og bli – inkludert i idyllen, (illusjonen).
Det man helt har mistet perspektiv for i dette perspektivet,
er det vi andre steder på bloggen har tatt til orde for, nemlig at mennesket
primært bør defineres som et simultant juridisk og religiøst menneske.
Implementerer man et slikt perspektiv, vil dette medføre en høyning både av forventninger
til den enkelte og oppvurdering av menneskeverdet generelt i og med at et slikt
utgangspunkt automatisk vil forskyve hovedfokus fra arv- og samfunnsmessig
betingethet til individuelt ansvar og over mot en kollektiv konsensus om at et
frihetsideal faktisk er bedre enn et slaveideal.
Man vil da måtte henvende seg til og appellere til – både
verdisynsmessig, politisk og terapeutisk - mer til individet enn til gruppen.
Man vil da også måtte henvende seg til enkeltindivider og grupper på en mer direkte
– og krevende, for så vidt - måte ved å vektlegge samvittighet og personlige
valg og valgmuligheter mer enn på samfunn, på antropologi, psykologi og
sosiologi, både som forklaringsmodell, «medisin» og forandringsmiddel. Man vil
i forhold til individet fremheve dets eksistensielle ansvar og mulighet på
bekostning av sterkt ledende og ladede forestillinger om mennesket sett og
behandlet som uforanderlig essensiell natur.
Man vil da – hvis paradigmependelen svinger henimot en slik
helhets- eller virkelighetsoppfatning - også lettere kunne se essensen i
islam – per se - som system, ja, for at muslimer som enkeltmennesker skal
kunne oppdage, se og agere på sine egne eksistensielle muligheter, MÅ islam
forutsettes å ha essens, i kraft av selve sin ontologi og vår objektive episteme
av denne. Hvis ikke vil færre muslimer enn det vi gjerne vil tro og håpe, ha
mulighet for å blomstre og nå sin bestemmelse i sann, autentisk salighet. (Men
dog selvsagt ikke slik Jean Paul Sartre taklet denne aporien, ved å underkaste seg en totalitær kommunisme som han måtte
ha visst nettopp innebar det motsatte av hans filosofiske hovedtese om at
eksistensen kommer før essensen skulle tilsi).
Men tilbake til det vesentlig: Vi må ta en occam her, skjære gjennom, ta tak i den mest nærliggende, åpenbare og jordnære forklaring, og for å
unngå å havne opp som en liten illusorisk prikk i en uendelig rekke fremover og
bakover in absurdum, (se med andre
ord bort fra høna og egget).
La oss se på hva en tidligere muslim turned atheist sier:
– Det handler ærlig talt ikke om islam som religion. Det er
jeg likegyldig til. Det er mellom deg og din gud. Det vi bør bekjempe er
islamsk fascisme, altså politisk islam, sier al Husseini til Berlingske.
Forfatterens kamp er for alle menneskers frihet, kvinners
likestilling og utbredelsen av sekularismen som det franske samfunnet er bygget
på. Den største trusselen mot disse verdiene er islam som politisk instrument,
mener al-Husseini. Derfor er han blant annet imot retten til å bruke hijab i
det offentlige rom. HRS
Kommentar: Husseini
har åpenbart sett, følt, og berørt - og blitt berørt av - islams essens, enten han nå er nominalist eller
realist. Hvis han ikke hadde sett det, ville han heller ikke ha kunne forlate
islam for å bli ateist, dvs vantro, ifølge islam selv. Han erkjenner at det
eksisterer en kjerne i islam, han
forholder seg til islams natur, ikke
til en abstraksjon eller en konstruksjon av islam, han forholder seg til
funksjonen av de hellige tekstene i islam, tekster som ikke kan skilles fra
islams essens. Det er ikke islams «eksistens» han forholder seg til. Han vet at
islam proper ikke kan forandres, at
islams egne premisser forbyr dette og at islam er forutsigelig. Han vet hva en
tvangstrøye er når han ser en, han vet hva som vil skje hvis den blir påtvunget
ham. Han ser at essensen er selve forutsetningen for å kunne snakke om islam som instrument.
Husseini ser samtidig den reelle mulighet som foreligger til
enhver tid for enhver til å se og bruke islam ved å tolke islam ut fra
egeninteresse eller gruppeinteresse. Han ser – for å bruke en metafor - eller billedlig, islam som en atombombe, kan
vi si, som ikke bare foreligger, men foreligger kontinuerlig som en mulighet
for bruk og som ikke lar seg avskaffe, selv om muligheten for bruk kan
begrenses i betydelig grad. Et verktøy, altså, som vil kunne utløses ved å
«trykke på en knapp». Akkurat som sentrale deler av islam kan ligge i dvale i
hundrevis av år, kan atombomben ligge i dvale og noen muslimer vil gjøre alt de
kan for å holde den der og umuliggjøre bruken av den, dvs la islam og sharia
tre i funksjon i sin helhet. Det ligger her altså en essens før det foreligger
en eksistens og hvor potensialet er selve essensen. Han ser også at islams
eksistens, hvordan islam skal fremtone, beror på et valg, på attribusjon av noe
allerede foreliggende, og til sist et valg av instrument og hvordan dette skal
brukes. Han ser at det ikke vil nytte å reformere islam, for så lenge tekstene
foreligger, og det vil de alltid gjøre, så vil de alltid ligge parat til å
dekonstruere reformasjonen, rett og slett fordi det vil alltid finnes mennesker
som tolker islam i et rett-troens trosperspektiv, den som vil tilbake til de
rene kilder, noe annet er umulig. Det vil alltid innenfor islam finnes
grupperinger av jihadister som mener de har en rett og tilsvarende plikt til å
«trykke på knappen». De vil, selvsagt, aldri gå med på noen
ikke-spredningsavtale av islam, snarer tvert imot. I islam gjelder Allah og
profetens befaling om å underlegge seg verden i sin helhet, til enhver tid, før
dommens dag.
Det islam sier om seg selv utgjør og markerer islams essens,
ikke det vår vestlige elite sier om islam. At muslimer sier at vår religion har
en «atombombe» på lur, f eks salafisme,
men at de aldri vil bruke den, er i denne sammenhengen irrelevant. Islam som
system kan aldri garantere at «atombomben» aldri vil brukes for å promotere
islam. «Atombomben» vil nemlig alltid kunne oppfattes av den fromme som selve
inngangsbilletten til Paradis eller den allahianske
himmel. Og dette er ikke noe vi vesterlendinger kan trøste oss med at «de» ikke
egentlig tror på, til tross for at de fleste av oss nettopp går ut fra dette.
Vi kan ikke få oss til å tro at noen virkelig kan tro på det. Vi har med andre
ord ikke begreper om hva det vil si å tro. Vi har mistet forståelsen, innholdet
og betydningen av hva det vil så å tro. (Vi tror vi kan overleve ved kun å
vite).
Det er dette vår så altfor lite foraktede elite ikke forstår
og ikke tør å ta inn over seg. Ved nominelt å frata islam essens, tar de det
eksistensielle valget både fra ikkemuslimene så vel som muslimene, hvorpå alle
fanges i en paralyserende felle som avpotensialiserer all motstand mot nettopp
islam sett som nødvendig essens.
-
En fransk politiker uttalte følgende i 2010:
"It doesn't matter how many there are," he aded.
"The problem is the people who follow Islam; they're somehow in a political party, which has a political agenda,
which means basically implementing Sharia and building an Islamic state." her
(fra 2010).
Kommentar:
Politikerne fokuserer på en ytre side av islam eller hvordan muslimer
manifisterer sin tro i det praktiske liv, i sin enklave, i det
privatkollektivistiske rom, i et ikkemuslimsk land. De ser ritualene og
oppførselen som et ytre tegn på en bakenforliggende indre konstitusjon, en konstitusjon
– eller et uforanderlig og en- gang- for- alle -overalt et overordnet partiprogram - , et tegn på en «indre»
virkelighet, (som i høy grad impliserer reell og aktiv juss!).
Politikerne ser bare en overflatisk sammenheng mellom tekst
og handling, tekst og ritualer, tekst og «partiforpliktelse». De ser
seremonier, ritualer som blir utført – alt helt uskyldige sysler som tolkes av
politikerne som et helt privat anliggende, et utslag av muslimens personlige
eller individuelle gudsrelasjon, - de tror og innbiller seg at den muslimske
tro alltid har vært åpen for et Jeg-Du forhold til gud, en arv fra
kristendommen.
Men islam vender seg ikke bare innover i seg selv, innover i
det muslimske sinn, for å bli der som en isolert størrelse i verden, nei, islam
krever ytre manifestasjoner, manifestasjoner som etter guddommelig mandat må
trumfe en vantro kultur, en vantro sivilisasjon.
Islam er utadgående og teokratisk, primært, og ikke
sekundært «misjonerende» og med et klart guddommelig mandat til eller en
guddommelig og udiskutabelt belegg for å utøve vold, med sikte på å utbre islam
og gjøre islam supreme, (og det er
dette som gjør det berettiget og kalle islam imperialistisk, i motsetning til
kristendommen, hvor det ikke fins noe slikt
mandat, snarer tvert imot).
Jeg skjønner derfor hvorfor denne franske politikeren
assosierer islam med et parti, (og
ikke en bevegelse avhengig av ad
hoc-manifester eller mer eller mindre klart populistiske programerklæringer
og slagord anvendt for anledningen).
Men å se islam som et parti er neppe den vanlige oppfatning
av hva et parti er og heller ikke hva islam er. Foreløpig vil jeg likevel si at
det kan gi en viss innsikt å kalle islam et parti og da som en operasjonell
definisjon av islam proper som et stort og mektig, men foreløpig «usynlig» og
parti, et parti in spe, som en
gruppering vi ennå ikke har erkjent med en adekvat definisjon og som vi ennå
ikke i den tidlige fasen vi er inne i har følt essensen av. Vi mangler rett og
slett begrep for hva islam er og hva den innebærer, (selv om vår elite
forsikrer oss om det motsatte).
Alvoret i islam har med andre ord ikke gått opp for ennå,
selv om vi har hatt nærmere 40 år med stor islamske innvandring til landet.
Noen dett alvoret har gått opp for, ser på saken annerledes enn de aller fleste
nordmenn, vi kan ett eksempel her, godt illustrert i alvoret Nora Sunniva Eggen
(f. 1966), (avbildet med hijab), legger for dagen. Hun en
norsk filolog, med hovedfag i arabisk, arbeider som bibliotekar og stipendiat
ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. Hun
klargjør sin femtekolonnistholdning i følgende
ordelag: «At jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges
lover fremfor Koranen eller føle en ideologisk lojalitet til Norge fremfor
islam, det vil aldri skje.» her
. Vi aner her et alvor som ikke har gått opp for oss, ja, aller minst i
akademiske kretser. Eggen stiller seg over alle norske partidannelser og islam
gir henne rett til det, oppfordrer til det, krever det, her en ingen bønn
utenom. Hvis islam skulle komme i flertall her, er det i prinsippet hus forbi
med vårt partidemokrati. Hvor lang tid skal det gå før dette synker inne?
Det er ikke uvanlig i akademiske kretser og i MSM at man
glupsk godtar følgende bilde:
Ta en kikk på følgende påstander:
-Muhammed så ikke noe problem i å samarbeide med jøder og
kristne
-Han forlangte ikke omvendelse, selv ikke av nære venner og
medarbeidere
-Han insisterte på at døtre og koner skulle engasjere seg i
det poliske og økonomiske
-Han ble trukket inn i blodige konflikter med
flergudsdyrkere i Mekka
-Han forbød tortur, gjengjeldelse og drap på sivile
-Hans personlige rettesnor for utøvelse av den religionen
han konstruerte bygget på medfølelse, nåde og tilgivelse.
(Påstandene leses ut bl a av en biografi om Muhammed av
Tariq Ramadan anmeldt i Klassekampen!).
Førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i
Trondheim, Ulrika Mortensson, et
menneske med tydelig marxistik legning, skriver at boken er en kritikk av
"orientalismen" eller det ideologiserte eller vestlige islamstudiet.
(Vesten har må vite alltid beskrevet Islam og islamsk kultur på en fordreid og
usann måte!) Hun berømmer Nazir Kahn,
(bosatt i Norge), som hun anmelder en bok av i KK, for å gi innblikk i det
mindre kjente emnet: Koranens
kristendomskritikk.
Allerede i begynnelsen av Mortenssons kronikk aner man en
fryd over å kunne informere leserne med det «faktum» at Jesus ifølge Koranen
"bare" var et alminnelig menneske som Gud valgte ut til profet,
ettersom "ikke noe menneske, kan ha del i Guds natur". I motsetning
til under Islam "forvandles" imidlertid dette mennesket av de kristne
til å bli "den overnaturlige Sønnen", som "tilskrives"
delaktighet i Guds natur.
Denne trosforestillingen har dominert vestlig kristendom
fram til moderne tid, skriver amanuensisen, - men nå har (endelig!=mitt
tillegg) teologer kommet frem til "den eneste rasjonelt forsvarlige
forestillingen, nemlig den at Jesus virkelig bare er slik det hevdes i Koranen:
En menneskelig profet og ikke Gud".
Kirkens treenighetslære er ikke noe annet en maktutøvelse,
ifølge Kahn, og vel også Mortensson. Kristne teologer har konsekvent ydmyket
profeten Muhammed og bifalt ufattelig vold så snart anledningen har bydd seg.
Dette er den samme arroganse som viser seg i dette at de kristne har gjort
Jesus til Gud. (?)
The muslim mind?
Vi har til nå spurt om islam har essens, og vi kan fortsette med å spørre: Har muslimer et sinn?
Fins det noe som kan kalles «the muslim mind»? En mental, kollektiv størrelse
felles for alle muslimer?
Å besvare bekreftende vil av mange oppfattes som et
illegitimt forsøk på å over-generalisere eller nettopp essensialisere muslimene som mennesker og at man da fratar
muslimene den menneskelige natur som vi på vår side tillegger oss selv, nemlig
som vesener hvis eksistens kommer før vår essens, eller natur. Muslimer puttes
i en bås som forteller oss at muslimer ikke kan utvikle seg, foreta frie valg,
at de ikke har mulighet for selvrealisasjon og at deres hender og føtter i
forsøk på å søke blomstring og lykke er bundet i og med troen og det juridisk
bindene trosgrunnlaget selv.
Men det spørs om vi er for redde, for politisk korrekte, som
det heter, her. En berømt og høyt respekter forsker som døde bare for noen få å
siden, våget å si det slik:
(Først en liten parentes for å sette dette i kontekst: Arnold Toynbee, d 1957: «Den enste
måten å rense kristne for den syndige sinnstilstand som dens eksklusivisme
inngir dem og den følgesvenn som denne ånd finner i sin intoleranse, er å bryte
ned den tradisjonelle tro på at kristendommen er unik». (ibid s 303)
Toynbee er av dem
som tror at det fines noe man kan kalle «a Muslim mind». Han - sammen med mange
andre – observerte at muslimen
(sic.) stiller seg likegyldig til andre ting enn de som direkte angår hans liv
i denne verden eller den neste. Og «dette er ikke bare teologisk sett» skriver
han. «Det utgjør selve den struktur som det
muslimske sinn er laget av». Videre: «Vi
kan si at dette er en interessant bok, men på arabisk er det umulig å uttrykke
denne ideen … endtatil nysgjerrighet, ment som noe edelt eller flott, kan ikke
oversettes tilfredsstillende til arabisk … Den frie, selvbestemmende og
selutviklende sjel hindres fra å vandre på sin egen sti, uansett hvor uskyldig
denne vandring måtte være, men må tilpasses til skjemaet og mønsteret». «Ideen
om at en bok kan være interessant, eller konseptet nysgjerrighet, kan ikke
uttrykkes, fordi muslimer som ikke har kunnet nyte godt av vestlig utdannelse
lever i en intellektuell tvangstrøye som hindrer utviklingen av evnen til
abstraherende tenkning omkring hvorvidt en bok er interessant eller ikke».
Hvorfor er alt dette så problematisk? Jo, fordi vi har
vanskeligheter med å skjelne mellom treet og skogen, vi ser ikke skogen for
bære trær, som det heter. Vi kjenner en rekke muslimer, de er alle
forskjellige, vi hekter oss på personene eller individene og fristiller dem fra
det fellesskapet de henter sin forankring i, som de identifiserer seg med, som
de kommer fra (og som det under en hvilken som helst himmel er svært vanskelig
å skille seg fra for den enkelte troende).
For å si det på en annen måte: Vi naive ikkemuslimer ser
ikke at helheten er større enn summen av «delene». Vi ser ikke at enhver muslim
er bundet til noe utover og over ham selv sett som individ. (Han relaterer seg
til et overordnet rammeverk for sitt og sines liv).
Vi makter med andre ord ikke å se muslimene som «politiske
dyr», slik filosofen Aristoteles formulerte det. Vi – eller altfor mange av oss
- vil ikke se at muslimene enkeltvis ikke er hyperindividualiserte og isolerte
øyer i et fromt vacuum. Vi ser alle
mennesker som sosiologisk, psykologisk, antropologisk og «klientaristisk»
betingede mennesker og dette er vår paradigmatiske forestilling om hva
predistinasjon er. Not so in islam
proper.
Vi får oss ikke til å tro at muslimene mer er juridiske og
religiøse «dyr» enn «politiske» dyr, dvs at de hver enkelt holdes til ansvar personlig
overfor en høyere instans – og ikke til et kollektiv av høyst ugudelige
mennesker som i et slags solidarisk ansvar svarer overfor denne instansen. Hva
de tenker og gjør knyttes og knytter seg ansvarsmessig til noe objektivt, noe
som bokstavelig talt ligger utenfor dem selv, - til deres skriftlig åpenbarte konstitusjon
- , ja, vi kan kanskje si at virkeligheten og sannheten for muslimene
eksisterer utenfor dem selv, analogt til hva filosofen Platon sier om ideene,
som utgjør den sanne virkelighet.
Muslimen kan sies å være opplært til begrepsrealisme, en
realisme de har internalisert fra barndommen av. Vi ikkemuslimer i Vesten i dag
anser oss derimot som nominalister
uten at vi merker det. Vi tror sannheten finnes i subjektiviteten og at
virkeligheten og sannheten er slik vi selv skaper eller konstruere den, (i
flukt med postmodernismen). Vi – hver enkelt av oss, som de individualister vi
er - har tiltatt oss posisjonen som Fiat:
Bli og det blir slik vi vil! (Sannheten ligger i oss selv! Og vi ser ikke hvor
håpløst og farlig dette er! Vi makter ikke lenger å forstå at sannheten kommer
utenfra og at vi ikke kan øse den frem eksklusivt fra vår indre kilde, vår
indre gnist, i alle relasjoner og situasjoner og i all evighet).
Det moderne vestlige menneske har aldri vært nærmere å gjøre
seg selv til gud enn nå, helt uten tanke for at dette er det største hovmod og
derfor også den største synd og selve den synd man i store deler av
kristendommen faktisk betinger selve grunnsynden, arvesynden, som vi altså nå
repeterer i og med at vi alle forsøker å gjøre oss til sekulære
godhetsapostler, troende eller ikke, nesten feilfrie, nesten ufeilbarlig og
samtidig helt ut uangripelige, uten å se at dette faktisk utgjør hele
syndekatalogen, slik den er formulert i kriken.
Vi har erklært oss selv som syndefrie og dermed til Gud, som
er den eneste som kan tilgi synd. Vi tenker mer likt muslimene om dette enn vi
er klar over: I islam fins ingen arvesynd. Islam stiller dermed med en fordel
som gjør det lett for islamsk misjon eller markedsføring og selvpromotering. Vi
tror til og med at islam er overlegen og bør foretrekkes fremfor en ortodoks
kristendom som liksom tviholder på synden for å kunne beholde makten og
påvirkningsmulighetene ved å skremme med syndens følger. I islam fins ingen arvesynd
eller allmennmenneskelig grunnsynd, intet dramatisk og avgjørende fall from grace. Implikasjonen at Allah
da ikke er en hellig Gud, siden Allah ikke hater
synden og kan nærme seg den, forbigås med letthet. (Det fins syndere i
himmelen!) Vestens gud i dag har mer til felles med Allah enn noen synes å ane.
(Se for øvrig om essens her
og om Allah
er ikke hellig).
Vi nærmer oss nå det som skulle være hovedfokus for denne
postering, og serverer følgende forrett: (Fra John Laffin, The Dagger of Islam s 27 ff 1979): «En ortodoks
muslim, Jamali, hevder muslimske land burde være ettparti-stater og ut fra muslimske standarder er dette
logisk. Tanken er den at hvis det finnes ett
rettferdig parti, så følger det i islamsk tenkning da logisk at andre
partier må være urettferdige og at de derfor ikke har noen eksistensberettigelse.
Et konseptet om at det kanskje kunne finnes flere
enn ett rettferdig parti, er helt uforståelig for The Muslim Mind)».
Vi tar her, før vi går videre, med en innsikt det kan være
verdt å ta med seg: «Vesten er ikke engang halvt innforstått med hva frasen
«Allah vet» innebærer og hvor karakteristisk den for muslimsk tankegang i det
store og hele. Frasen kan brukes i alle situasjoner og er en lettvint måte å
unngå å svare på, og å unngå å ta en beslutning på og dermed (et middel for) å
kunne unngå å miste ansikt eller komme seg ut av vanskelige situasjoner».
(Hvordan oversette mind? forresten: Sinn, sinnelag, Selv,
type, personlighet? Synonymer til sinnelag kan være gemytt, humør, lynne,
temperament. Mrk: En type av flere typer må ha en konstituerende eller
transcendert eller transcenderende type, en urtype, en form eller et slags
ideal. I kristentroen skal vi ha Kristi sinnelag, og dette betyr ikke
etterligning: «La samme sinnelag være i dere som var i Kristus Jesus.»
Filipperne 2,5. Vi skal ikke bare skal ha Jesus som forbilde, slik muslimene
skal ha Muhammed som forbilde. Vi skal ha det samme sinnelag som Jesus, og det skal
være i oss. Det dreier seg ikke om etterligning eller foredlingsbestrebelser.
Jesu sinnelag viser uselvisk kjærlighet, uselvisk sinn).
Vi spør: Kan islam
betraktes som et politisk parti? Vi tenker her lokalt, altså på islam som ett parti
i lille Norge:
«Partiet Islam» i Norge er ikke et registrert parti med åpne
medlemslister og med et demokratisk vedtatt partiprogram slik andre norske
partier har.
Islam oppfattes foreløpig bare som et mer eller mindre løst et
ideologisk overbygg over tenke- og handlemåter som ennå ikke affiserer
samfunnet rundt, annet enn som euforiskapende exotika, men ikke som et
religiøst fundament som forplikter – på død og liv - og som det ikke er mulig å
forhandle om.
Islam – som religion eller ideologi (politikk) eller begge
deler - , er derfor i høyeste grad virksom, og da virksom med tanke på en
fremtid, som, ifølge de hellige tekstene selv, med nødvendighet innstilles på bevisst
fokusering mot fremtiden. Skal vi først
tenke islam proper, må vi tenke fremtid, (hvilket gjøres, selvsagt, men ikke
alltid like godt fundamentert i innsikt i hva islam er i seg selv).
Islam er likevel det
største «partiet» i Norge. Det har mellom 100 – 200 000 velgere som ikke
har valgt dette partiet selv, men som er født inn i det – bortsett fra
konvertittene som det blir stadig flere av her i landet, for tiden ca 1000
hvert år. Om 10 år vil antallet konvertitter til islam sannsynligvis være oppe
i mellom 5-10 000 årlig.
Om 20 år vil islam -
som politisk blokk - være et mer
eller mindre integrert fundament for all politikk her i landet, ja, for hele
tenkemåten og hele det judeokristne verdigrunnlaget, ikke bare for brøkdeler av
all politikk på visse områder. Nei, alle politiske strategier, all politisk
tenkning og alle politiske beslutninger og partiprogram vil måtte fattes og
utarbeides innenfor islams moralske og praktiske grenser.
På alle
samfunnsområder vil islam være det primærgrunnlag alle nye holdninger, alle nye
normer og væremåter og verdipreferanser må tas ut fra. Det vil ikke være ett
eneste samfunnsområde hvor hensynet til muslimene og islam ikke vil ha høyeste
prioritet og hovedsakelig måtte komme i første rekke. For vi tør ikke annet. Vi
er dessuten bundet av en matematisk forståelse av hva likhet og rettferdighet
er: Alt og alle må veies i denne millimetermoralens vektskåler i alle
situasjoner overfor alle. Vi tror virkelig at vårt fundament ikke kan være
bedre enn deres fundament. Det er blitt den største synd å tro at noe er bedre
enn noe annet. Å mene noe annet betyr at vi er intolerante og intolereranse er
nå da også den største synd.
For å ta noen spredte eksempler: Sykehusene vil ha separate
avdelinger for vantro, dvs ateister og kristne. Flertallet av sykehuspersonalet
og personalet i helse og sosialvesenet vil være muslimer. På universitetene vil
ofte flertallet i ledelsen og styre og stell og flertallet av studentene være
muslimer. Bankvesenet vil for store deler ha rettet seg etter sharialovene med
alt hva det betyr. De fleste, eller veldig mange, poliser vil være muslimske,
et flertall av domstoler vil i alle instanser bekles av muslimer og det er
opprettet særdomstoler for kristne sammen med ateister, for å kunne
tilfredsstille sharia. De fleste idrettslag vil til tider og på ulike steder være
dominert av muslimer, men idrett vil ikke være en prioritert oppgave på sikt.
Forsvaret vil ha delt ledelse, og nordmenn kan fortsatt tjenestegjøre i høye
grader, fordi de ennå nyter en viss fordel idet de sitter på ekspertise som
trengs. Skoleverket vil være oppdelt etter kjønn. Et flertall av lærere vil
nekte eller forsøke å begrense sine elever undervisning i kristendom og allmenn
religionshistorie. Visse kommuner vil ennå ha rett til å gi skjenkebevillinger
og det vil finnes lommer i de største byene hvor alkohol er tillatt og hvor det
kan drives nattklubber, men det vil være sjeldent å se en full nordmann i
sentrum av byene. (De drikkfeldige vil kanskje være plassert som egen gruppe i spesialkonstruerte
drabantbyer og kanskje ha lov til å brenne og brygge selv, på eget ansvar?). Alkoholist-
eller rusomsorg vil bli nedprioritert.
Alle vedtak fattet av myndigheter som på en eller annen måte
vil stride mot islams grunnleggende teser, vil måtte oppfattes som tolerante
unntak fra den islamske trosbasis. Nordmenn i sin alminnelighet vil få æren av
å bli behandlet med den største respekt og med minst mulig nedlatenhet og
forakt. De kristne kan forvente seg en respektabel behandling av muslimske byråkrati
og myndigheter, en respekt man vil si er bygget på gjensidig beundring (eller
frykt for hellige skrifter). Og frykt. Gjensidig frykt, på tvers av delelinjer
både innenfor islam selv og i forhold til de vantro, både kristne og ateister.
Det vil være opplest og vedtatt at man ikke skal ha noe nytt Libanon i Norge.
Ateister og andre vantro vil få stadig mindre innflytelse i
politikken og følgelig stadig mindre å si og mene om sine hverdagsproblemer. Om
60 år vil vi muligens få se offentlig pisking både av kvinner og menn pga
utroskap mot islams lov og hender som kuttes av for tyveri av en viss
alvorlighetsgrad. Vi kan ikke helt usannsynlig få se homofile bli hengt opp i
store heisekraner på Youngstorget eller på bakken utenfor Akershus festning i
hovedstaden. Men alt dette kommer an på i hvor høy grad Norge vil bli dratt inn
i større verdensomfattende konflikter og på hvor godt eller dårlig det går med
oss økonomisk fremover.
Men vent litt – var
ikke islam et parti?
Selvfølgelig ikke,
vil de fleste si, - i dag. Men vent enda litt: Fins det ikke partier i islam?
Jovisst, muslimer er uenige og forventes å være det, både av Allah og av
profeten, som forresten er død. Muslimer, som alle andre mennesker, kommer til
å være like uenige i nærmeste fremtid som alle andre mennesker til evig tid har
vært og kommer til å være så lenge verden står. Muslimer vil kunne si at det
fins ulike veier for å nå den samme destinasjon, akkurat som kristne og
ateister og andre vantro vil kunne si det. Muslimer seg imellom vil danne
partier, men dette betyr ikke at de ikke må og vil tenke og agere utfra ett og
samme grunnlag, nemlig islam. (At muslimer kan velge ulike teknisk-økonomiske
lover og metoder for å nå de samme målene, er selvsagt).
Islams grunnlov er og må være islam proper som overordnet
partiprogram til enhver tid, som moderpartiet for alle andre partier, både
innen og utenfor islam. Alle partier utenom islam proper, sett som overordnet partiprogram, blir å betrakte
som en slags irriterende, men dog tolerable ungdomspartier, og islam som sådan
vil være den plattform som alene kan holde muslimer sammen og gjøre dem sterke
og innflytelsesrike. Muslimer vil slik sett da også på sin side se alle andre
politiske partier på Stortinget som ett, eneste parti, et parti med helt
distinkte trekk, i og med at disse partiene ikke vil se den islamske
konstitusjon som overordnet.
Islam som parti må i dag ses på som et konstituerende
fundament som det ennå ikke har vært
mulig å realiserer av og for for «de fromme».
Islam kan
sammenlignes med spillereglene f eks i sjakk, og hvor det er disse reglene som
setter premissene for selve spillet. Reglene er usynlige, underliggende eller tilbakenforeliggende for selve spillet, selvobejktiverende
størrelser, en kraft med personlig, dog abstrakt, virkende agens. For sjakk er
ikke sjakk uten reglene for sjakk, og personene som spiller spillet, for sjakk
er jo som et spill med en egen essens, en egen natur, som skiller spillet fra
alle andre spill, samtidig som spillet på en måte er det samme hver gang. Det
er de usynlige, underliggende, reglene som dikterer et hvert utfall av hvert
enkelt av alle enkelte sjakkspill, spill som alltid er nye og som aldri kan
gjentas, og som alltid må forandres, til tross for at reglene som konstituere
spillet aldri kan forandres, akkurat som islam, som bygger på en uforanderlig
«grunnlov» gitt av det muslimene betrakter som Gud, med stor G.
Muslimer har dermed et mer fast og mer solid partiprogram
enn det de andre demokratiske og judeokristne politiske partiene har. Disse
bygger også på et grunnlag som står sterkere og klart over Norges Grunnlov, som jo er diktert av det
judeokristne grunnlaget, et grunnlag som muslimene selv, ifølge islam, foreløpig
både kan og må underlegge seg, før de blir sterke nok til å etablere islam
proper, noe de er religiøst forpliktet til på et grunnlag det ikke kan
forhandles om. Men dette er noe våre politikere av i dag ikke aner noe om.
Grunnen er ganske enkel og det er at Grunnloven med letthet
kan forandres og tilpasses tiden, mens islam bygger på Koranen som aldri kan
forandres. Koranen trumfer vår Grunnlov,
og dette er et faktum hverken muslimer eller ikkemuslimer kan benekte. Islam er
så avgjort da heller ingen bevegelse
og man kan spørre om det er lurt eller i det hele tatt mulig å danne en
motbevegelse i landet mot islam - se
her på bloggen – for det har jo vist seg at et en-saks-parti er et umulig prosjekt, jfr Patriotene, som endte med
oppløsning etter kort tid.
Hva det lille demokratiske Norge foreløpig ikke ser er, at islam
i seg selv som religion ikke annet er enn ETT eneste stort parti med en egen
Grunnlov og helt spesielle, grunnleggende og uforanderlige lover, forskrifter,
regler og normer som adskiller seg fra all omverden på en helt grunnleggende
tragisk og nødvendigvis på sikt, konfliktskapende måte.
At det fins toneangivende muslimer i SV og muslimer i FrP
forandrer ikke noe på denne saken. Islam er i sitt vesen ett eneste stort
politisk parti, om ikke formelt og selvregulert som et parti slik vi vanligvis
tenker oss i dag. Islam – som religion - har den samme funksjonen som et politisk
parti har og denne funksjonen vil bli tydeligere jo flere muslimer det bor her
i landet. Islam
som funksjon kan dermed sies å innebære islam som et parti.
At det fins muslimer til og med i KrF, synes å tjene til å
berolige det norske folk mer enn noe annet. Man tenker at islam ikke er noe
verre eller farligere enn KrF. Men dette er selvfølgelig en illusjon, en
illusjon folk flest vil finne det nødvendig å leve med i minst 20 år til, i
frykt for realiteten, nemlig den at islam er totalforskjellig både fra
kristendom – og all derivert velferdssosialisme, som ikke er noe annet enn den
ufravikelige kristne ide om og plikt til solidaritet med de fattige.
(Håkon Lie fortalte: Arbeidere fra alle samfunnslag kom på
møtene våre og ville høre de gode
nyhetene – dvs. ”the gospel truth” – et klart lån, eller rov, fra kristen
teologi).
Vi går og innbiller oss at siden det fins muslimer i alle
partier, så er islam i sitt vesen like demokratisk som oss, dvs slik ”vi har
utviklet oss” innenfor det judeokristne området og at islam derfor umulig kan
betraktes som et parti. Men dette er selvfølgelig ikke tilfelle, slik vi har
forsøkt å belyse ovenfor, selv om også stornaive og velmenende muslimer nettopp
i all sin seriøsitet tror og bygger på denne ønskedrømmen, - foreløpig - , for det er ikke bare den
moderne sosialdemokratiske kristenverden som vil bedras, det gjelder også for
muslimene, som jo også er mennesker like gode som noen, både overflatisk sett
og på bunnen, egentlig. Hadde de bare ikke stått i fare for å bli tvangsformet
i sinn og skinn av psykopater som vet å manipulere muslimer med sin egen
tolkning og versjon av islam. (Noen prominente muslimer tror at Norden faktisk
allerede er et islamsk Paradis på jord! Man skulle nesten tro at Norden har
islam å takke).
I den skjære humanisme- og i optimismes navn - håper og tror hver enkelt av oss - uavhengig
av tros og verdigrunnlag - på en evigvarende og rettferdig fred, og en stadig
mer selvtilpassende og naturlig fordragelighetsutvikling for alle og enhver til
evig tid her i landet, spesielt i vår tid, hvor farene truer fra alle kanter,
fra prekestoler og manglende sådanne til et eksistenstruet ozonlag.
Sluttord, inkl. en
viss oversikt over partitilhørighet mm i landets befolkning for noen år siden.
Om oversikten gjenspeiler forholdne i dag, skal jeg ikke ha sagt for mye om,
men situasjonen i dag sammenlignet med situasjonen for ti år siden, er ikke
vesensforskjellig, vil jeg tro:
Vi har mange partier i Norge, kanskje altfor mange, vil noen
si. De hadde også altfor mange partier i Tyskland i mellomkrigstiden, vil noen
si, og noen gjorde noe med det, dvs. de fleste tyskere, og dermed fikk Hitler
nærmere 100% tilslutning i et demokratisk valg.
Det var gjort på
utrolig kort tid, fra ca 1920 til 1933. 7 hele år, altså. Ting kan edre seg
utrolig rask i det større politiske perspektiv, men konsekvenser bare de
færreste er i stand til å forestille seg.
Det vil ta noen år mer i Norge før Islam blir det største
partiet i Norge enn det tok i Tyskland å gjøre nazipartiet til største parti,
men det vil ikke ta mange å før islam faktisk
og i praksis, i kraft av sin «usynlige» funksjon, blir det største partiet
i Norge. Partiet ISLAM vil imidlertid neppe noen gang bli formelt etablert.
(Men det vil likevel eksistere to formaliserte islamske partier side om side,
nemlig shia- og sunniislam. (Shia
betyr simpelthen parti på arabisk).
Men vent en halv? Er ikke – som vi har antydet - Islam allerede det største parti i Norge?
«Partiet Islam» har over 120 000 – noen vil si 200 000
medlemmer – i form av muslimer - en medlemsmasse som ingen av de andre norske
partiene kan måle seg med. Slik sett har Islam allerede vunnet, altså lenge før
2029, som er det året man på eksperthold mener vil komme til å bli det magiske
året hvor ”vinden snur” og tingenes tilstand vil endres for alvor og for all
fremtid for alle nordmenn, både gode og dårlige.
Dette med Hitler vil imidlertid ikke skje igjen, sier de
aller fleste. Det er for grusomt i tanken til å kunne skje igjen, det kan ikke
være sant at sånt kan skjer lenger – hos oss fredelige, og det kan ikke skje
med oss som ikke bare vil alle vel, men som i tillegg og til hele verden for å
se: Gjør noe med det.
Generelt: Vi er mer enn glade for å kunne dele rikdommen med
andre. Det skulle bare mangle. Vi ser det av våre velferdsordninger, vår
innvandringspolitikk og våre fremtidsvisjoner: Den multikulturelle idyll som om
ikke lenge vil avløses av det perfekte samfunn, og om ikke helt perfekt, så i
hvert fall så perfekt som mulig, ja som overhodet mulig. Nordmenn drives av en
naiv drøm om det perfekte samfunn, men det nordmenn ikke forstår er at
muslimene også drømmer om det perfekte samfunn og dette islamske samfunnet er
alt annet enn det perfekte samfunn nordmennene drømmer om.
Men hvem er det her i samfunnet som motarbeider det perfekte
samfunnet, eller ideen om det, og som arbeider for å umuliggjøre denne ideen?
Jo, det er, i idyllistenes øyne, alle som ønsker at staten
ikke skal overtas av kommunister, fascister, kristne og muslimer. Disse
tilhører ulike partier som vil bruke litt varierende demokratiske og ikkevoldelige
metoder for å nå målet.
Alle som motarbeider forsøk på å redusere vekten og
betydningen av det multikulturelle prosjekt, - og som arbeider aktivt for å
forhindre den uunngåelige islamske dominans – på sikt - i dette bildet - blir
imidlertid ofte kalt fascister av alle de som vil tilhøre ”de perfekte”, jeg
kaller dem idyllister og utopister.
Hvordan vil så den politisk-praktiske virkelighet arte seg
de neste 30 årene?
Vi vil få se en stadig tydeligere polarisering hen imot to
større mer eller mindre klart egendefinerte politiske blokker samtidig som
mellompartiene vil pulveriseres sakte men sikkert. Sp vil dø ut i takt med
avfolkningen av bygdene og vil aldri makte å suge til seg muslimske velgere, som
allerede nå nesten er ikkeeksisterende i partiet. Muslimer er en by-befolkning,
ikke en landsbybefolkning her i landet. Byene vil bli de sentrale kampområder.
Sosialistene er de som i stadig større grad vil bli avhengig
av muslimske velgere. Men samtidig vil stadig flere sosialister gå over til
høyrefløyen i det politiske landskapet, nettopp fordi man vil se og ta inn over
seg at den islamske fare er reell. Noen sosialister vil derimot med åpne armer
jobbe sammen med muslimene for å bringe kapitalismen i kne samtidig med at de bare
så inderlig vel ønsker og tror at de endelig en dag vil oppleve kristendommens og
kirkens siste dager. Deres arbeidshypotese er at islam - ganske riktig, for
øvrig - er en ateistisk politisk
ideologi som en vakker dag vil erkjenne at den egentlig er marxistisk i sin
kjerne. Sosialister som mener dette vil arbeide ut fra dette som de tror er en
selvinnlysende sannhet, helt til de selv feies av banen av realiteter som de
aldri i dag – for å si det sånn - vil kunne forestille seg var til og eksisterte.
Selve cruxet er at Islam er en Konstitusjon, en grunnlov
altså, og det attpåtil en grunnlov som står over den norske grunnloven. Islam er dermed gjennompolitisk. Islam er ett
eneste stort parti, og dette til tross for at muslimene selv er uenige om mangt
og mye, også om helt konkrete politiske veier fremover. Det hjelper bare ikke,
for islam er islam og kommer til å bli islam.
Det er dette mange i dag ikke forstår og ikke vil forholde
seg til eller ta inn over seg. Det ser ut til å være for skremmende, både for
lek og lærd.
Medlemstallet i norske partier har gått kraftig ned de siste
tiårene, som eksempel har Arbeiderpartiet hatt en tilbakegang fra 128.000
medlemmer i 1990 til litt over 53.000 i 2001, mens de tilsvarende tallene for
Høyre er fra 146.000 til 62.000 (Heidar og Saglie 2002: 32-35). Valglovutvalget
ser denne utviklingen som et argument for at velgerne bør gis større
innflytelse over person-utvelgingen:
For det andre må reformen [forslaget om økt
velgerinnflytelse] ses på bakgrunn av at en stadig mindre del av befolkningen
er partimedlemmer. Dette kan bety at stadig færre er med på å bestemme hvilke
kandidater velgerne har å velge mellom (NOU 2001:3: 22).
Utvalgets egen drøfting viser imidlertid at en slik
konklusjon kan diskuteres, slik de følgende sitatene fra innstillingen demonstrerer.
Det vises til at den vanlige oppfatningen er at det er vanskelig å se klare
konsekvenser for partienes stilling av velgerinnflytelse over personvalget, men
siterer også en dansk forsker som hevder at økt velgerinnflytelse svekker
partiene, siden en grunn for å være partimedlem faller bort:
... Lars Bille (1992) ... mener å se en negativ sammenheng
mellom det økende innslaget av personvalg i Danmark, og nedgangen i antall
parti-medlemmer. Personvalget skal ha overført makt fra partimedlemmene til
velgerne, og således gjort det mindre interessant å opprettholde
partimedlem-skapet (NOU 2001:3: 158).
Endelig viser utvalget til hvordan medlemstapet truer
partienes stilling, og at partienes viktige rolle i et demokrati ikke kan
overtas av andre:
Det største problemet for partienes framtid er det krympende
antall medlem-mer. Et samfunn uten politiske partier vil etterlate seg et
demokratisk vakuum, siden partienes oppgaver ikke kan overtas av andre (NOU
2001:3: 70).
Det siste resonnementet, sammen med det andre i den grad det
har gyldighet, kunne tilsi at ordningen for personvalg ble utformet slik at
partienes rolle ble styrket snarere enn svekket, det vil si den motsatte
konklusjonen av hva utvalget ender opp med å foreslå.
Basert på partilistene er regjeringspartiene markert større
enn alternativet SV, Ap og Sp, slår professor Lars Svåsand ved Institutt for
sammenliknende politikk fast ovenfor Nationen.
Mens de rød-grønne valgkameratene mønstrer drøyt 85.000
medlemmer, er Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti et hode foran med sine
91.000 medlemmer. Begge blokker krymper imidlertid. For et drøyt tiår siden
samlet Arbeiderpartiet og Høyre hver for seg rundt 90.000 medlemmer. Det er
også verdt å merke seg at Fremskrittspartiet har gått forbi Senterpartiet når
det gjelder betalende medlemmer.
Imponerende mange betaler sin kontingent til partiene. I
diskusjoner med ”mannen i gaten” får en ofte følelsen av en betydelig
politikerforakt. Mange gir signal om at de er lei politikerne som lover og
lyver. Det kan være at skribenten vanker i feil omgangskrets, oppgittheten over
politikerne slår ikke kraftig ut på medlemstallene, i hvert fall ikke ennå. Det
er imponerende at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har 91 000 medlemmer.
Det er også godt gjort av Fremskrittspartiet å passere 20 000 medlemmer. her
--------------------
Av dei 4 799 300 personane som budde i Noreg 1. januar
(årstall ikke kjent), var 303 000, eller 6,3 prosent, utanlandske
statsborgarar. Talet på desse voks med 36 700 i 2008, den største auken
nokosinne. Dei polske statsborgarane utgjer no den største gruppa.
65 prosent av dei utanlandske statsborgarane har eit
europeisk statsborgarskap, snautt 20 prosent har eit asiatisk statsborgarskap
og 9 prosent eit afrikansk. I alt er det personar med 185 forskjellige
statsborgarskap busette i Noreg.
Det er særleg inn- og utvandringar, men òg overgang til
norsk statsborgarskap, som fører til endringar i talet på busette med
utanlandsk statsborgarskap. Overgang til norsk statsborgarskap krev normalt ei
viss butid i Noreg. Frå midten av 1980-åra har det vore ei stor overvekt av
ikkje-europeiske statsborgarar blant dei som har søkt om og fått norsk
statsborgarskap. Til dømes er nesten alle innvandrarane frå Vietnam norske
statsborgarar, medan det berre er eit fåtal av dei som har kome frå Sverige som
har skifta statsborgarskap.
Polske statsborgarar er største gruppa
Talet på polske statsborgarar auka mest i 2008, slik det har
vore kvart år sidan 2004. Det var ved årsskiftet 39 200 polske statsborgarar
busette, 12 400 fleire enn førre året. Svenske statsborgarar utgjer den nest
største gruppa (32 800), følgt av danske (20 600) og tyske (18 900)
statsborgarar. Dei gruppene som auka mest, var polske, tyske, svenske og
litauiske statsborgarar. Nokre få grupper hadde nedgang, og nedgangen var
størst blant dei med pakistansk statsborgarskap (265 færre enn førre året).
Kor held dei til?
Det var flest utanlandske statsborgarar busette i Oslo og
Akershus. I desse fylka stod dei for høvesvis 12 og 7 prosent av folketalet. 36
prosent av alle utanlandske statsborgarar i Noreg budde i desse to fylka. I
Rogaland og Buskerud var òg om lag 7 prosent av dei busette utanlandske
statsborgarar. Fylket med den største veksten i talet på utanlandske
statsborgarar var Oslo, der det budde noko over 7 800 fleire 1. januar 2009 enn
ved førre årsskiftet. SSB -
folkemengde
Selve cruxet er at
Islam er en Konstitusjon, en grunnlov altså, og det attpåtil en grunnlov som
står over den norske grunnloven. Islam er dermed gjennompolitisk. Islam er ett
eneste stort parti, og dette til tross for at muslimene selv er uenige om mangt
og mye, også om helt konkrete politiske veier fremover. Det hjelper bare ikke,
for islam er islam og kommer til å bli islam.
Det er dette mange i dag ikke forstår og ikke vil forholde
seg til eller ta inn over seg. Det ser ut til å være for skremmende, både for
lek og lærd.
Bare dette er illevarslende i seg selv. Derfor: Vi bør
diskutere Norges fremtid i lys av islam som en eneste stor samlet politisk
blokk - på tross av konkret uenighet muslimen imellom. De er mer enige enn
uenige og mer like enn ulike sett i et større perspektiv.
Å spørre om islam er et politisk parti, kan virke uskyldig
nok. Men spørsmålet har lenge ligget i luften og det ble laget en youtube film
om dette. Filmen er nå tatt ned med begrunnelsen at youtube’s vedtekter var
brutt.
Spørsmålet er med andre ord betent og noen krefter ønsker
tydeligvis at spørsmålet helst ikke blir stilt. Islamofobi?
Liste over islamske partier:
muslimer foralter arbeiderpartiet i Nederland og danner nytt
parti
islamsk parti etablert i Australia, Selve cruxet er at Islam
er en Konstitusjon, en grunnlov altså, og det attpåtil en grunnlov som står
over den norske grunnloven. Islam er dermed gjennompolitisk. Islam er ett
eneste stort parti, og dette til tross for at muslimene selv er uenige om mangt
og mye, også om helt konkrete politiske veier fremover. Det hjelper bare ikke,
for islam er islam og kommer til å bli islam.
Det er dette mange i dag ikke forstår og ikke vil forholde
seg til eller ta inn over seg. Det ser ut til å være for skremmende, både for
lek og lærd.
Bare dette er illevarslende i seg selv. Derfor: Vi bør
diskutere Norges fremtid i lys av islam som en eneste stor samlet politisk
blokk - på tross av konkret uenighet muslimen imellom. De er mer enige enn uenige
og mer like enn ulike sett i et større perspektiv.
Å spørre om islam er et politisk parti, kan virke uskyldig
nok. Men spørsmålet har lenge ligget i luften og det ble laget en youtube film
om dette. Filmen er nå tatt ned med begrunnelsen at youtube’s vedtekter var
brutt. her
Sprøsmålet er med andre ord betent og noen krefter ønsker
tydeligvis at spørsmålet helst ikke blir stilt. Islamofobi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar