MSM-paradigmet - vår Akilles

«At man drepes fordi man ikke er muslim, er åpenbart svært vanskelig å erkjenne for mediene og politikerne, det samme gjelder at kidnappede jenter i hundretalls i Nigeria, er kidnappet fordi de er kristne. Hvorfor leser vi ikke en eneste reportasje i main stream media om main stream islam, der det refereres til islams tekster som rettferdiggjør slike barbariske handlinger?

Er det fordi islam er de ”fattiges” religion, og de fattige (og minoriteter) er jo ofrene som venstresiden slår ring om – uansett? Men dette er jo langt fra hele forklaringen, for høyresiden holder jammen meg stort sett kjeft de også. Hvorfor?»

Ja, dette spørsmålet stiller Hege Storhaug i dag på HRS. Vi vil her forsøke å bidra med et mulig svar:

Forskning viser lav korrelasjon mellom vold og media, dvs mellom vold som uføres og tekster som blir lest, filmer som blir sett, historier som blir fortalt, individuelt eller i gruppesammenheng.

Det fins knapt forskning på sammenhengen eller årsaksforholdet mellom hellige tekster og vold. Det har derfor oppstått en lakune i vår virkelighetsoppfattelse, dvs i common sense, i befolkningen generelt. Der forskningen tier og der det hverken stilles spørsmål eller svar, der tier også folket, og ikke bare det: Der slutter også folket å tenke – og verst av alt: Empatisere. Og grunnen er klar: Uten forskning, ingen oppfordring til å tenke, eller stille spørsmål, snarere tvert imot. Der forskningen, der blir det snart et forbud mot å stille spørsmål, for ingen vil sette seg opp mot forskningen, som er selve det fundament Vesten bygger på når det gjelder forståelsen av virkeligheten og verden, og hva angår spørsmål om sant og galt, ondt og godt, rett og riktig. Der forskningen tier, tier også moralen, dvs man lar den skure og gå, den angår en ikke, sannheten kan ikke konstateres eller fastslås, derfor heller intet imperativ for handling, virkelig handling, handlinger rettet mot årsaker heller enn symptomer. Og derfor tier også mainstreammedia – MSM - om de hellige tekster i Koranen, sunna og hadith. 

Ytringsfriheten, pressefriheten og det frie ord kan derfor toe sine hender: Det fins intet vitenskapelig bevis for en dirkete årsakssammenheng mellom tekstene i Koranen og den vold som blir begått av muslimer. Muslimer blir dermed gjort til ikkemuslimer, ikke troende. Men dermed fratar man også muslimene ansvaret for sine religiøst begrunnede handlinger. Den religiøse overbevisning, den religiøse tro knyttes til helt andre årsaksrekker, nemlig de sosiologiske (vitenskapelige). 

Vold og islam assosieres kun på et helt overflatisk plan. Vitenskapen klarer ikke å knytte vold og islam sammen på et åndelige plan, og det skulle jo bare mangle, vitenskapen kan ikke befatte seg med ånd, det er et område som faller utenfor.

Islam er et stort tyveri fra ende til annen. Uten jødedom og kristendom, ingen islam og islam innrømmer dette, i klartektst, i Koranen, Allah’s representant eller «inbiblikasjon» - til forskjell fra inkarnasjon - på jord. (Allah forbys implisitt å inkarnere seg i islam, et faktum som i seg selv begrenser gud, og dette igjen en påstand som i realiteten setter mennesket i stand til å oppkaste seg til gud selv eller til å kunne korrigere ham!) For i islam er gud blitt til en bok, en bok som skal adlydes og som skaper det den nevner. En bok som riktig nok «ligger» uskapt i himmelen, uforanderlig og evig og i grunnen som et helt ujordisk fenomen, som riktig nok Allah i sin nåderikhet har sendt ned til jorden og oss mennesker her, som en evig og uforanderlig rettledning med et helvete bak speilet som kan skremme vettet av noen og enhver, for i det allahianske helvete er til og med Allah selv til stede for å bivåne begivenheten!

I islam blir boken betraktet som et konsekrert middel, slik  sakramenter i kristendommen blir det. Boken – Koranen – blir betraktet på samme måte som kirken betrakter oblatene som antas eller tros å være selve guddommens kjød (og blod). Oblatene oppbevares i et eget skrin, adskilt fra denne verden, de ER Frelserens kjød og blod. Boken i islam tar brødets plass, - et grovt tyveri, men et tyveri som reduserer sakramentsforståelsen i stedet for å bringe noe nytt og større ut av det, en levende, åndelig dimensjon og dermed også en kraft som med løfte fra Gud selv virkelig bringer individet ny kraft, en ny stiling overfor Gud. Boken derimot – altså Koranen - er døde bokstaver i seg selv, materie,  rent faktiske kommandoer, påbud og forbud; brødet i kristentroen derimot, blir noe mye mer enn bare materie, bokstavtro, det blir selve den åndelige virksomhet selv, en virksomhet og et middel hvorpå Gud tar opphold i sitt tempel, nemlig i mennesket selv, i dets kropp, ja, i hele dets vesen, intet unntatt. Det bringer forlatelse for syndene og omskaper mennesket, som om det ble født på nytt, stilt overfor Gud, JHWHE.

At islam er grovt tyveri kommer dessuten frem i det faktum at Koranen selv henviser folk som stiller spørsmål uti religionen nettopp til de kristne og jødiske skriftene, dvs Bibelen. Sannheten er å finne i Biblene, altså – hvilken fatal ironi, for hvorfor leser da så muslimer i Bibelen for å finne sannheten og sikkerheten eller tryggheten i dette å kunne forhold seg til sannheten nettopp der?

Det oppsiktsvekkende svaret Koranen selv gir, utrolig nok, er at de kristne og jødene har forfalsket den opprinnelige teksten og derfor har Bibelen slik den er i dag – oppfattet med islamske øyne – ikke verdt det papiret den er skrevet på, ja, den er tvert imot et plott mot Allah og dermed alle muslimer selv. I virkeligheten kan det imidlertid bevises at jødene og de kristne nettopp ikke har tuklet med sine hellige skrifter, dvs Bibelen. Den har vært og vil bli til evig tid den samme, og dette kan bevises vitenskapelig. Det fins ingen tvil om det, bortsett fra at nettopp islam forsøker å så tvil om dette,  i seg selv en grov synd og en like stor synd som tyveriet for øvrig er.

Tyveriet består først og frem i at islam gjør Jesus i Koranen til noe mer tilbedelsesverdig enn Jesus i Bibelen, det er i hvert fall den alminnelige oppfatning blant islamske lærde. I virkeligheten forutsetter Koranen selv at Jesus tillegges de samme attributter som Gud selv, altså en selvmotsigelse innebygd i Koranen selv, et faktum som i seg selv burde drive de troende til fortvilelse,  (ikke rart at muslimer er forvirret).se her. Muslimer forvises altså til å nøye seg med noe mindre og til selv å tillegge sin tro desto større verdi. Allah – og profeten – må forstørres av mennesket selv. Allah har dermed påpliktet muslimer til å skape seg en gud som er stadig større, i sitt eget bilde. Det er ikke Gud som har skapt mennesket i sitt bilde, men omvendt, mennesket må skape Alla i sitt bilde. Det er nemlig en synd for muslimer å si at mennesket er skapt i Guds bilde og begrunnelsen er like enkel som den er feilaktig: Verken i jødedommen eller kristendommen kan Gud oppfattes som et bilde og Gud kan ikke avbildes, det ville bety blasfemi. I jødedommen er billeforbudet totalt, som i islam, men i kristendommen løses dette problemet ved at Gud ble menneske, den levende Guds bilde, og altså en gud som i essens ikke kan avbildes rent filosofisk, men som i praksis selv velger å åpenbare seg som fullt ut menneske og Gud – og Helligånd - i en og samme person, (som er noe annet enn bare bilde). I kristendommen sikrere dermed treenighetsdogmet nettopp mot at Gud må forestilles som et bilde, billedforbudet effektuerer seg dermed av seg selv, automatisk!

Men slike essensielle spørsmål tas ikke opp av SMS, de ignoreres, og dette i seg selv illustrerer en underliggende og ubearbeidet frykt, eller retter: Angst. Frykt for å bli bombet, angst for det ukjente. Dette er det jeg vil kalle SMS-paradigmet, et grunnleggende eller radikalt  mønster – et syndrom – av tanker eller mangle på sådanne, følelser, emosjoner, samvittigheter eller mangel på sådanne osv. Kall det gjerne manglende forståelse for og følelse for moral eller etikk.

Men hva innebærer SMS-paradigme? For det første: Ansvarsfraskrivelse. For det andre: Selvopphøyelse, dvs selvforherligelse i form av hovmod, inkludert dette at man ikke skjønner at hovmod står for fall.

MSM synes å vite eller være sikre på at publikum eller MSM’s kundegrunnlag ønsker å være slik SMS tror disse kundene er, og hvordan er kundene? Jo, først og fremst overflatiske og totalt uinteresserte i vesentlige filosofiske eller religiøse problemstillinger. Religion og tro forutsettes å stille seg i veien for sann erkjennelse og sannferdig eller autentisk liv. SMS forutsetter med andre ord identitet mellom seg selv og kundene, de har nøyaktig samme interesser. SMS ønsker å fremstille seg selv og fungere som sannhetsformidler, for bare sannheten kan sette «fangene» fri. Og hvor finne man sannheten i dag? Jo, i vitenskapen, og hva soer vitenskapen om voldelige tekster? Jo, at det muligens finnes noen korrelasjoner, men at det ikke kan påvises signifikante funn som skulle tilsi årsakssammenhenger. Islam går dermed fri og de islamske tekstene tillegges en uskyld som bare MSM-paradigmet ikke vil se, ikke kan se og ikke ønsker å se, for hvis MSM hadde sett det og tatt det inn over seg og på fullt alvor, og tatt det opp i sine spaltemetere i noe dybde og over noe tid og med noen uredd kraft og forfriskende kreativitet, ville det ha rokket ved selve MSM’s identitet som Sannhetsformidler, og ikke bare som formidler, nei, som sannheten, sikkerheten og tryggheten selv.

MSM vet at folk har behov for å identifisere seg MSM’s  rolle som urokkelig sannhetsvitne. MSM-paradigmet vet imidlertid at det ikke nytter å legge seg på en linje hvor SMS alltid og i enhver sammenheng må operere og fungere som objektiv sannhetsformidler og dette åpner for det subjektive element, et element eller en dimensjon i selv menneskelivet nødvendigvis må være subjektivt. I virkeligheten betyr dette at SMS ser virkeligheten som relativ, akkurat som kundene selv øsker å være, nemlig relative, ikke absolutte, ikke skråsikre, ikke despotiske, men tvert imot liberale, åpen, fordomsfrie, tolerante.  Derfor forutsettes identifikasjon, identitet. Kundene blir selve mediet og mediet blir kundene og dette muliggjøres ved at begge sider i dette dialektisk selvutviklende drama – et drama so i virkeligheten nettopp ikke ser «selvutviklende», men snarere selvdestruerende – får fortsette å diktere dagens samfunn og dagens sjeler, og dermed våre vaner, våre holdninger og vår politikk fremover.  

Hverken MSM-paradigmet eller forskningen av i dag tar høyde for hva «hellighet» innebærer. At noe eller noen er hellige betraktes som en kuriositet, et høyst løst begrep, en abstraksjon som ikke har noe med virkeligheten og den individuelle person eller sjel å gjøre, og heller ikke i kollektiv sammenheng. Vitenskapen kan nemlig ikke påvise noen «gruppesjel».  Heller ingen «positiv» konstaterbar hellighet. Hellighet eksisterer kun som en utvendighet, en slags verbal virkelighet, riktig nok, men først og fremst som ikkeeksisterende, selv om hellighet tilstås sosiopsykologisk funksjon, som en slags agens, en egen «selvstendig» virkende, men likevel egentlig illusorisk,  kraft, men da en kraft eller en agens som ikke «teller», for den kan jo ikke måles, den kan i høyden «føles», og følelser regnes som alle «ve» - liksom vitenskapelig -  ikke som noe objektivt sannhetsserum, eller sannhetskriterium.

Begrepet hellig er henvist til et liv i det underbevisste sjelelig, i den grad man overhodet  tror dette eksisterer, om ikke annet som en blant mange andre vitenskapelige metoder eller forestillinger. MSM-paradigmet har dermed gjort hellighet til et fenomen som tilhørere mytenes verden og ikke til dagens virkelighets verden og dagens sannhetsverden. MSM-forutsetter den absolutte relativitet, dvs den absolutte absurditet, den «sannhet» som sier at intet er bedre enn noe annet, at ingen tro er bedre enn noen annen tro, ingen kultur er noen kultur overlegen, ingen sivilisasjon eller sivilisasjonsdannelse kan gjøre krav på å besitte en sannhet som er de andre overlegene. (Og som følgelig ikke kan gjøre krav på dominans, i seg selv en form for skyldbetinget rasjonalisering, en form for kognitiv dissonans, en eufemisme for skyldfølelse og manglende reell syndserkjennelse).

MSM betrakter hellighet som noe som ikke kan fundamenteres, iallfall ikke utforskes, den er ikke gjenstand for hverken utforskning eller forskning og derfor ikke virkelig eller sann, - en gedigen logisk feilslutning som alle intuitivt bør innse er forkastelig is seg selv, men som MSM-paradigmet sitter fast i og ikke klarer å fri seg fra. For MSM-paradigmet fundamentert i det rene intet, fordi det supranaturale eller transcendente i religiøs forstand ikke eksiterer. Det hellige er fundamnetert i intet. MSM- er følgelig renset for Ånd og dermed også for genuin tro, dvs autentisk gudstro.

Men hvorfor? Jo, fordi dette passer godt med det bildet MSM-paradigmet byr på av seg selv, nemlig som guddommelig, dvs betraktende, tilbakelent som en deistisk gud, sånn passelig på trygg avstand i skikkelse av en teknisk anordning som bare er slik og som styres av alt annet enn en truende personlighet, objektiv, sann, trygg, til å stole og tro på og som et reelt alternativ til alle andre paradigmer, som i kontrast anses som fordomsfulle, subjektive, naive og uvitende, og dermed helt ute av stand til å felle verdidommer eller påstå om seg selv at de er sanne, eller som at de er sannhetsrepresenterende.

MSM-paradigmet utgjør en identifikasjon mellom media og kunde, en symbiose i en selvdrivende dialektisk metastaserende eller metamorfosisk prosess. MSM-paradigmet er en syntese av tese og antitese, det utviler seg av seg selv, det er både tese, antitese og syntese og alle disse stadiene i den dialektiske prosessen er i og for seg hverken sanne eller falske, de bare er, og fordi sannheten bare er, så finnes det egentlig ingen sannhet. Fordi det ene stadiet kan være like sant som det annet, og det tredje og slik bortover i en regress ad infinitum, en prosess som passer det ateistiske eller agnostiske menneske som hånd i hanske, det selvvalgte menneske som ignoramus, det vantro mennesket som har absolutert sin skepsis uten å skjønne den grunnleggende logiske kontradiksjon i dette og uten å fatte den inkonsistens i livs-, følelsesmessige og tankemessige væremåte som nødvendig vis må følge og forplante seg som ringer i vann på samfunnslegemet og i våre hjerter.

En i og for seg interessant artikkel i Morgenbladet denne helgen er et intervju med voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved politihøgkskolen. Hun er ikke eksplisitt interessert i korrelasjonen – eller eventuelle årsakssammenhenger - mellom Koranen som hellig tekst og voldsbruk. Hun fokuserer på media og vold generelt, og hun sier:

- Svarene finnes i miljøene der volden utspiller seg … for å oppnå (forskningsmessige) resultater på dette området er det derfor nødvendig å jobbe tverrfaglig … det er en kjede av risikofaktorer som fører til vold … derfor er det like feil å si at mediene ikke inngår som å si at de er den eneste faktoren. Begge deler er like galt. «Voldsoppskriften» er en kombinasjon av få beskyttelsesfaktorer og en overdose risikofaktorer, der mediene er en av dem. Hos noen, anslagsvis to til fire prosent, løper disse tingene sammen i et spor som munner ut i vold. Interaksjonene gjør at utslagene er enda tydeligere for dataspill enn for film. Det r imidlertid innholdet, ikke sjangeren som er det sentrale, forklarer Bjørnebekk.

Kommentar: Det denne forskeren sier stemmer overens med de observasjoner vi har forsøkt å belyse over. Forskeren illustrerer dermed at MSM-paradigmet inkluderer forskningen og ikke bare media og kunde. Det eksisterer en ubrytelig syntese mellom dem, en syntese som ikke kan betrakte seg selv på noen annen måte enn som sannheten selv, selv om den skulle erkjennes som aldri så mye delvis eller ufullkommen, en sannhet som er en sannhet med de største modifikasjoner, men da modifikasjoner som MSM-paradigmet forskåner seg selv og de fleste andre fra å se og forstå viktigheten av. Det lover ikke godt. Samtidig som vi finner denne salven i en annen artikkel i den samme avisen denne helgen:

- De fleste publiserte forskningsfunn er feil, og 85% av pengene som går til biomedisinsk forskning, er bortkastet, sier John Ioannidis.

Men hva er kuren? Jo, vi kan lutte: Løsningen er mer effektiv og mer regningssvarende eller bærekraftig vitenskap! En prosess som selvsagt bare vil befeste MSM-paradigmet.

Vi får bare håpe det går seg til, vil vi si og lykke på reisen.

Men et ørlite annerledes håp finner vi nok en gang i samme avis denne helgen, og denne gangen et pip fra en sosiolog. Han sier rett ut, noe vi bare kan bekrefte:

-Vet norske sosiologer hva slags samfunn vi lever i? Sosiologien har avmystifisert samfunnet. Empirisk vitenskap erstattet religion, myter, sagn, eventyr, litteratur, kunst og filosofi … norske sosiologer har nøyd seg med å studere delsystemer og aldri tatt seg bryet med å spørre hva slags samfunn disse delene til sammen utgjør … det fins ikke noe kapittel (i en bok om forskning) der delanalysene forsøkes sydd sammen til en samtidsdiagnose (sic!). .. Mitt forslag, sier sosiologen, Gunnar C. Aakvaag, er å innføre femårig empiriforbud for norske sosiologer …

Akkurat ja, sier vi, mer sosiologi, med andre ord, - kanskje. Og kanskje kommer det noe godt ut av det.

Det store spørsmålet forblir: Kan MSM-paradigmets selvforsterkende og selvabsolutterende makt brytes og kunne erstattes med noe nytt, og rikere, noe mer sant, seriøst og grunnleggende? Noe som virkelig kunne tilfredsstille menneskets grunnleggende eksistensiale i videste betydning av ordet?

Vil MSM-paradigme evne å ta opp i seg det fundamentale spørsmålet som man helst vil forsøke å forbigå i taushet: Har islams tekster i seg selv noe med voldsutøvelse å gjøre? Kan forståelse av hva «hellighet» er for noe utløse vold for voldens skyld i «troens navn»?

Det kan virke som om vitenskapen eller forskningen henger noe etter her, sammenflettet som alt dette er i en større sum, nemlig i MSM-paradigmet.

Kanskje vil dette knippet av død materie aldri klare ta igjen det forsømte. Dvs evne til å se det umiddelbart gitte som gitt tilskyndelse, premiss og/ eller agens