Norsk occidentialisme - et skuebrød og et skuespill?

Dette er politisk korrekt å si og på ingen måte straffbart:

Terror er ikke en mulig tolkning av islam, (sier biskop Sommerfeldt).

Dette er en mulig straffbar uttalelse og derfor ikke politisk korrekt:

"For hvordan kunne Gelius være så usannsynlig frekk at han, i motsetning til Dagbladet, Den Norske Kirken og akademikere, mener at islam sliter med et voldsproblem? Og at dette voldsproblemer endog kan kobles direkte til det mest perfekte mennesket som noensinne har levd?", her

Hva vil slike som Bakkevig og Sommerfelt kalle drap på apostater? Ikke drap, selvsagt, men noe som ligner på lovlig «standrett», kanskje, en legitim hjemmel eller forordning med forankring i det hellige og uforanderlige, i det absolutte og i det guddommelige, og derfor ikke drap.(For de må tenke og ta stilling på islams premisser her, ellers motsier de seg selv).

Å drepe en apostat er derfor (her implisitt) intet brudd på de 10 bud: Du skal ikke drepe.

Islam forutsettes å operere under dette budet. Islam har derfor Allah – uff, nei, Gud – på sin side, dvs den kristne Gud, også, altså i tillegg til Allah. Må disse representanter for den selvdestruktive norske kirke mene, eller implisitt forutsette.

Den beryktede superlærde islamisten og formannen  i Det europeiske fatwarådet fra et av den muslimske verdens mest innflytelsesrike universiteter i al Azhar i Kairo sier: Hvis islam ikke hadde hatt bestemmelsen om drap for apostasi, ville vi heller ikke hatt islam i dag.

Som alle vet så har kristne rett til å ta livet av folk hvis det fins lovhjemmel for det og denne lovhjemmel fins i Bibelen, uten tvil. Man kan drepe  - lovlig og med Guds velsignelse, vil man måtte tro - i krig og for å forsvare seg, i berettiget og opplagt selvforsvar. Men ingen steder står det presisert konkret når man kan ta ett menneskeliv, eller flere. Det fins ingen plikt til å drepe i Bibelen. Det fins ingen hentydning til eller absolutt oppfordring til å drepe, aller minst med den begrunnelse at overtrederen eller den skyldige har forlatt troen og gått over til en annen tro, eller til vantro.

Det Bakkevig og Sommerfelt forsøker seg på er manipulering via psykologisering, dvs sykeliggjøring, kall det gjerne «fobisering». De forsøker å passifisere islam og begår dermed den synden som av Scruton kaller «oikofobi» -  i høyeste potens. De gjør det ut fra forakt eller regelrett hat – eller frykt – for «det egne», den vestlige, judeokristne kulturarv, Vestens tradisjon og sivilisasjon. Kanskje ikke rart i at noen – noen veldig få, sjeldne og helt ubetydelige skikkelser her i Norge – vil si at dette dreier seg egentlig om høyforræderi, mot land, folk og kultur, for ikke å si sivilisasjon.

De forsøker å ta potensen og potensialet fra islam. Ta vesenet fra islam. De forsøker å manipulere muslimer til å tro at de skal tro mer på dem enn på Allah og hans profet og islam shelleige skrifter. De forsøker å ynkeliggjøre muslimer. De forsøker å fortelle dem at det de som vet best og har den guddommelige autoritet til å tro at de har Gud på sin side og Allah derfor er satt ut av spill, på deres sublime kommando. Det de tyr til er en form for psyko-kolonialisering på eget område, innen egen jurisdiksjon. De vil vel helst se det som en slags mentalhygiene, en «kur» som ironisk og dramatisk og tragisk nok primært retter seg landsmenn, og særlig da kulturpatrioter, fedrelandsvenner. De ser ikke at det de driver på med er identitetstyveri og psykososial ingeniørkunst, radikal dekonstruksjon, kamuflert som nødvendig nykonstruksjon.  Med andre ord: Umoralsk og forkastelig adferd og umoralsk holdningsskapende virksomhet.

Det de gjør er å patronisere muslimer og islam. De føler seg mer moralsk høyverdige og storslagne enn islam. De inntar en imperialistisk holdning overfor muslimer og islam. De snakker mot sannheten, kanskje til og med mot bedre vitende! De foretrekker forstillelse og løgn og krever at andre skal gjøre det samme. Hvilket hovmod! Hvilken begredelighet!

De burde ha blitt tiltalt og stilt for en domstol, den høyeste,  og ha blitt dømt allerede her og nå, sett i den legitime fortvilelsens og frustrasjonens perspektiv- . De burde ha blitt avkrevd bevis. Bevis for den tåpelige og feilaktige påstand at islam ikke har noe med vold å gjøre eller islam som sådan, islam proper.

De bedriver også occidentalisme: De forutsetter point blank at Vesten er alle andre kulturer  overlegne,-  og tror antakelig, uten å være klar over selv -,  at det innebærer akseptert og legitim overlegenhetsfølelse dette å se ned på, latterliggjøre, forakte og hate alle andre enn den selv og å ville og kunne utnytte andre kulturer og sivilisasjoner mer enn alle andre kulturer og sivilisasjoner.

Occidentalisme forutsetter at Vesten, sett under ett, ikke er stort bedre enn både Den store- og Lille Satan til sammen. Kort sagt: De nøler ikke med å satanisere eller demonisere en hver og hver enkelt av dem som kritiserer islam og som i dette forbinder islams lære – om så partielt - også med vold, og altså ikke bare med fred, forsoning og fordragelighet. Occidentalisme innebærer et sterkt forkvaklet og fordreid bilde av Vesten og vestens mennesker og deres tradisjoner, religion, tro og kultur. De gjør det antakelig med forsett, for å såre, skade eller isolere. De elsker å tjene som gapestokk, de liker antakelig å plage islamkritikere, ved selv å gjøre seg til gapestokk for dem, slik at de kommer nærmere den smerten det innebærer å bli stigmatisert, en smerte de selvsamme forsøker å volde.

Sånt vil av noen bli karakterisert som sadisme.  

Det de sier er at drap på apostater faktisk ikke er vold. Og at retten en mann har til å slå sin kone ikke eksisterer ifølge Koranen, se sure 2. 34.

Det mest uhyrlige er at de samtidig forlanger at folk som henviser til Koranen faktisk må bevise at retten til å drepe apostater ikke fines i Koranen – eller hadith og sunna – og at retten til å slå kona faktisk ikke fremgår av Koranen selv.

 En umulighet og en umulig situasjon, selvsagt, og et uttrykk for despotiske anlegg, eller legning, i hvert fall i tanke, om enn ikke handling, for de har ennå ikke akseptert å sette folk bak lås og slå for å hevde at islam faktisk kan hjemle vold. Gudommelig akseptert og pliktbasert vold. Det vil de nok gladelig overlate til andre å gjøre, når den tid kommer.

De burde søke hjemlene i islam med tanke på fremtiden. I Koranen står det utvetydig som br mulig at: Det er bedre med drap enn splid og opprør.

Mange kristne kan ha tenkt i samme baner, og drept, formodentlig da for å sikre det allmennes beste. Men disse kristne har gjort det på eget ansvar, uten noen instans over seg som kunne ha forsikret dem om frifinnelse. De vil aldri kunne kjenne seg sikre på at de gjorde rett eller at de gjorde som Gud ville. Nei.

Men i islam: Enhver muslim kan med full frelsesvisshet i det evige ta livet av en apostat og drepe en opprører, eller til og med en arveprins, hvis det tjener muslimenes og islams interesser og liksom kan hindre indre strid, opprør og kamp mellom trosbrødre om makten, på øverste hylle. Muslimer kan faktisk drepe nettopp for å komme til Paradis. Derfor kunne man da også i Pakistan se en muslim drepe en distriktsguvernør fordi han ble beskyldt for å ha forlatt islam og at han derfor skulle behandles etter strikt islamsk lov, hvoretter det er fritt frem for alle muslimer enkeltvis å drepe dette menneske.

En annen berømt pakistansk politiker på høyt nivå ble til og med drept for å ha arbeidet for å oppheve den strenge blasfemiloven i landet.

Mark Gabriel sier det slik: Det som skille islam fra alle andre religioner er plikten til å drepe. Ingen annnen religion "har det sånn".

I Norge i dag kan et menneske som uttaler det samme bringes inn for domstolene og hvor det da kan – og vil – forlanges, med hjemmel i den menneskeskapte norske loven,  av vedkommende at han må bevise at det han sier er sant og hevet over enhver tvil. Og hvis han ikke kan, f eks ved at islamske eksperter sier at han tar feil, fordi islam betyr fred, da dømmes til streng straff.

Moral: Er dette hatefull tale? Nei, overhodet ikke. Forsettet mangler, og leser eller mottaker av den beskrivelsen jeg gir, er ingen oppfordring til etterfølgelse, akkurat som ingenting er på denne bloggen, forøvrig. Den er deskriptiv, ikke normativ. Den er som et ekspresjonistisk maleri, et Skrik på broen.  Og en flue på veggen. Ikke noe mer, men heller ikke noe mindre. Som bildet skal ikke disse ord skape det de nevner. Snarere tvert imot. De er ment for at de skal skape det de ikke nevner …  Og så får heller leseren, observatøren, livsnyteren eller aktivisten ta det som han vil og konstruere videre så godt han kan og på sin egen måte.  Dessuten tas forbehold om feil. Innbakt i det hele: En forhåndbeklagelse til alle som har lett for å la seg krenke og dem som eventuelt frykter og vil la seg opprøre og lede til forakt og hat.