Straffelovens
paragraf 142:
Den som i ord
eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte
viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt
eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller
gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte
eller fengsel inntil 6 måneder.
Påtale finner bare
sted når allmenne hensyn krever det
Kan det å såre eller krenke et menneskes religiøse følelser
ha noen rasjonelle mening? Er det noen forskjell på å krenke, støte eller såre
noens følelser og såre eller krenke noens tro, dvs gudstro?
Å såre et menneskes religiøse følelser kan logisk sett være
en større krenkelse opplevd av dette menneske enn den konkrete krenkelse av
dets Gud. Ved å la seg såre av en slik krenkelse – for en gud kan ikke såres –
forutsetter det at dette menneske er mer verneverdig enn guden selv. Via en
mistankens hermeneutikk kan man si at den som lar seg krenke og sier han føler
seg krenket setter seg opp til gud selv. Det er den krenkede det dreier seg om,
ikke gud. Den krenkede driver i dette
tilfelle blasfemi.
Begrenser vi her og nå spørsmålene til den rent menneskelige sfære,
den sfæren hvor Gud er irrelevant , kan det være oppklarende å skjelne mellom
dette å såre og dette å krenke. Å såre er da noe mennesket må tåle, mens det å
krenke må anses som et angrep på personen i et større perspektiv, et angrep som
på en eller annen måte må avverges, eller hvis krenkelsen har funnet sted, må
medføre straffereaksjoner begrunnet i samfunnets behov, altså rent
kommunitaristisk. Sannheten begrunnes og finnes med andre ord blant «følkji», i
stammen, i populasjonen og dette forutsetter igjen at sannheten er relativ og
at «everything is up for sale». Det blir en slags naturlalhusholdning med immaterielle
verdier.
Begrunnelsen for dette synspunktet kan neppe hentes i forestillingen
eller aksiomet om menneskeverdet: Det som krenker menneskeverdet kan ikke
tåles. Følgeriktig kan da det som «bare sårer» ikke regnes som en krenkelse av
menneskeverdet. Å såre et tillatt, krenkelse er forbudt. Det eksisterer da en
gradsforskjell mellom dette å såre og dette å krenke. Grensen mellom å såre og
å krenke blir imidlertid svært vanskelig å trekke. Og hvem skal dømme om dette,
hvordan skal man dømme og på hvilket grunnlag? Svaret er at de som er «på den
riktige siden» til enhver tid skal ha autoritet eller makt til å bestemme
dette. Svaret er også at man da er tilbake i «naturalhusholdningen».
Før vi går videre, kan det være til hjelp å avgrense følelse
mot emosjon. Følelse er primært et intrapersonalt anliggende, emosjon et
tilsvarende interpersonlig anliggende. Når følelser såres, går det på
personenes indre trosforhold. Nå emosjoner anklages går det på personens
bevisste eller ubevisste reaksjon på angrep utenfra. Følelser har sin rot i det indre, emosjoner
har sitt utspring i det gjensidige. Men både følelse og emosjon må før eller
senere refererer seg til et objektivt grunnlag, som f eks tekster og
trosbekjennelser, tolkninger og tradisjon.
Den «følende» er mer ego-rettet, mens den «emosjonelle» er
mer alter-rettet, kan man si.
Tredjepart – dommeren, dvs oss alle, i hvert fall her i
Vesten – må vurdere ulike tilnærminger
til disse to ulike posisjonene.
Videre kan da en krenkelse rette seg mot et objektivt grunn
eller mot personen, eller begge. En krenkelse mot det objektive grunnlag er
ulik en krenkelse som rettes mot personen og må derfor opptattes og håndteres
ulikt.
Vi må dessuten avgrense menneskeverdet mot gudsbildet i
kontrast til gudskonseptet, eller avvisningen av både bildet og konseptet:
I islam opereres det ikke med noe gudsbilde og det anses som
vantro å assosiere Allah med bilder overhodet, derfor gudskonsept, ikke gudsbilde.Hverken gud eller mennesket kan assosieres med bilder eller avbilder. Det
motsatte er tilfelle i kristendommen hvor mennesket er skapt i Gud bilde og
likhet og hvor Gud har konkretisert seg i kjød, dvs som menneske og Gud og i en
treenighet. Gud blir her relasjonell og mennesket som et relasjonelt vesen
avbilder eller avspeiler gudsrelasjon og dessuten guds interne og utadgående
vesen som relasjonell.
Et strafferettslig tilregnelig menneske som i fullt alvor
påstår seg å være Gud selv driver blasfemi og må tåle dødsstraff, ut fra
Bibelen. Blasfemi innebærer å forbanne, tale nedlatende om Gud, håne og forakte
dette å høyakte Gud, eller unnlate å gjøre det.
Dette var loven i den judeokristne tradisjon, Lev 24. 15-18.
Jødene betraktet Jesus som kun et menneske og da han hevdet å være Gud, måtte
han dømmes til døden. En slik dom betegnes imidlertid på den annen side nettopp
som blasfemi blant hedningene, dvs de kristne, se Rom 2. 24 og Apgj 18. 6
(Litt historikk her: Veldig få saker om blasfemi har
forekommet i den jødiske tradisjon og rettsinstituttet ble betraktet blant
rabbinere som overveiende umulig. I
Vesten ble blasfemi identifisert med forræderi eller vranglære generelt og det
kunne på dette grunnlag utstedes dødsdommer over anabaptister, sosianister og
rantere bl a. I England og USA blir i dag ikke subsumert under teologiske
kategorier, men heller under sosiopsykologiske kategorier med appeller fra og
til folks følsomhet i denne sammenheng. Men, i kontrast til dette, som vi vil
se, subsumeres blasfemi og det individuelle krenkelsesaspektet fortsatt inn i
teologiske kriterier inne islam).
I islam regnes det som blasfemi å forholde seg til den døde
profeten Muhammed som blasfemikere forholder seg til Gud i den judeokristne
tradisjon. Betyr dette at muslimer i praksis og religiøst forpliktes til å betrakte Muhammed som Gud, dvs Allah? Eller er det
frivillig og opp til den enkelte muslim? Og fortjener muslimer som da sidestiller
Muhammed med Allah bokstavelig dødsstraff, i henhold til Bibelen?
Jeg lar spørsmålet stå åpent, selv om det er klart at denne
tradisjonen er en tradisjon som oppsto etter Muhammeds død og Koranens endelige
«kanonisering», men spør i stedet her, for å sette blasfemitanken i et perspektiv
med mulig relevans til våre dagers gudsforestillinger, (men se først her: http://www.jihadwatch.org/2015/01/fareed-zakaria-islamic-death-penalty-for-blasphemy-creation-of-politicians ).
Fortjener «hekser» som i dag høyakter eller helliggjør og
tilber Moder Jord og identifiserer seg med henne i den judeokristne Guds øyne
da dødsstraff?
Eller: Vil det hjelpe oss alle ut av denne juridiske nøtt at
vi omformulerer og sier at det her ikke dreier seg om blasfemi, men bare dette
å såre noens religiøse følelser rent generelt og uten take på formelle
straffereaksjon, altså at vi ser på blasfemi nærmest som en sosilogisk forseelse
heller enn en juridisk eller teologisk begrunnet forbrytelse??
Vel, hvis slike hekser av muslimer plutselig skulle betegnes
om gudskrenkere og som personer som i tillegg krenker muslimenes religiøse
følelser, kollektivt og individuelt, - hva da?
Det potensielt sett store drama her uteblir i vår tid og i vår kontekst, med vår
verdensanskuelse og våre humane eller humanetiske eller humanistiske forestillinger
om alt og alle. Det blir for absurd å stille et slikt spørsmål, men det som er
høyst aktuelt og meningsfullt er å ta spørsmålet inn over seg, for det er jo
grunnleggende, for ikke å si et eklatant radikalt spørsmål, både humant og
teologisk.
Egentlig ikke bar bør vi ta dette inn over oss, vi må ta det
inn over oss, for her gjør sosiologisk lover seg gjeldende i klasj mellom
moderniteten og de de ennå i dag virkende historiske fakta i form av frykt for å
bli straffet ved unnlatelse av å ikke gjøre det, for det er et videre er faktum
at det sosiologisk sett gjør seg gjeldende stor unsikkerhet og frykt i møte med
islam i Vesten i dag. Media legger bånd på seg med selvsensur osv. Spørsmålet kan
settes på spissen: Er det virkelig er en krenking av islam å påstå at det
hverken er blasfemi, hån, forakt, nedlatenhet eller sårende å påstå at det
faktisk er blasfemisk av islam å påstå at den døde profeten Muhammed i våre
dagers samfunn har samme krav på beskyttelse som den judeokristne Gud?
Spørsmål om hellighet, ukrenkelighet og hvilken gud vi skal
ha, skaper alltid uro, forvirring og usikkerhet.
Det hele kompliseres dessuten av at blasfemi overfor Allah i
den muslimske verden på langt nær betraktes som et problem man må forholde seg
til som så seriøst at det kan sidestilles med krenkelser eller såring av
profeten Muhammed, som altså var et menneske.
De religiøse følelser for en muslim krenkes på det verste
når vantro sårer eller krenker Muhammed, som riktig nok aldri skal tilbes,
aktes eller dyrkes som gud, eller noe i nærheten, (men som likevel blir det i
praksis mage steder i verden), nei, snarere tvert i mot. De religiøse følelser
krenkes ikke ved blasfemi overfor eller krenkelse av muslimenes «Gud». De krenkes ved krenkelse av Muhammed selv,
rart nok, vil mange mene. Andre vil si: Tragisk nok, spesielt for muslimene. De
fleste vil nok se at det i dette grunndilemma ligger et stort potensiale for
gnisninger hvor den islamske tro møter en annen tro, og et annet gudsbilde
eller gudssyn.
I kristendommen oppstår et ytterligere problem – men riktig
nok et problem som kan gi gode frukter - idet Jesus dogmatisk og ontologisk sett
er både Gud og menneske. Blir da blasfemi overfor Jesu som menneske å betrakte
som «straffbar» gudsbespottelse?
Spørsmålet må besvares positivt rent logisk og i prinsippet,
men i praksis viser det seg at blasfemi av Jesus ikke bare får gå upåaktet hen,
men at det i den senere tid faktisk blir oppfordret til blasfemiske uttrykk som
krenker Jesus, f eks når myndigheter finansielt og på annen måte faktisk
støtter såkalte kunstverk som krenker både de kristnes religiøse følelser og
selve det kristne gudsbildet, (som ikke er noen avbildning av Gud, riktig nok).
At man også i kristendommen derimot i prinsippet kan
straffes for blasfemi overfor et menneske, nemlig Jesus, kan betraktes om en
analogi til den beskyttelse mot blasfemi mennesket og profeten Muhammed nyter i
det islamske teologiske og praktiske paradigme.
Når blasfemibestemmelsene i de to religioner i praksis
faller ut så forskjellig, må det bero på at Jesus, i motsetning til Muhammed,
også er Gud i kristendommen, mens en slik tanke må forkastes som flergudsdyrkelse
eller polyteisme i islam og da som en vantro hos den enkelte som tenker og
agerer på den, og som da rent deduktivt fortjener dødsstraff og/eller frafall,
hvilket – både teologisk og i praksis - straffes med døden.
Vi kan si det slik: I og med at Jesus i kristendommen
betraktes både som menneske og Gud i ett, men dog i to personers form og
innhold, oppstår en forvirring eller uvisse om hvorvidt blasfemien i
virkeligheten retter seg mot Gud som Gud eller bare delvis som Gud, og delvis
som menneske. Den kristne stilles her overfor et dilemma, om enn aldri så
falskt dilemma, som tvinger ham mentalt sett å holde noe av sin dom eller
vurdering tilbake. Han kan ikke være sikker på at det svar han gir på
dilemmaet, eller de handlingsvalg han tar, er det eneste rette svaret, og gitt
at dette er tilfelle, så medfører det selvsagt en åpning for en helt annen
praksis overfor blasfemi og blasfemikere i kristendommen og den judeokristne
tradisjon enn i islam.
Den store kontrasten mellom islam og Vestens syn på menneskeverdet
kommer tydelig til syne i den spesifikt islamske eller muslimske utformingen av
sin egen menneskerettserklæring, en erklæring som avviker systematisk på mange
på punkter og viser at innen islam så må menneskeverdet betraktes som noe
mennesket må oppebære eller gjøre seg fortjent til for å være verdig, som
muslim, mens verden i den menneskerettserklæring vi kjenner i Vesten, og som de
fleste land i verden har ratifisert, ikke knytter noe slikt kriterium på denne
verdigheten. Hvert menneske individuelt og uavkortet er i den vestlige
erklæringen, om vi skal kalle den det, forutsatt aksiomatisk – ikke vitenskapelig-empirisk
- å være født med umistelige
rettigheter og selvinnlysende verd og verdighet.
Angående aksiomet
nevnt overfor, må det presiseres at dette ikke er et aksiom som så å si står
alene, et rent formallogisk aksiom, nei, det er fundamentalt sett et kristent
aksiom og ikke et ateistisk eller ikke-kristent aksiom. Det forutsetter en gudsrelasjon,
en åpenbaring og en gudstro og det er noe kvalitativt annerledes enn et
formallogisk aksiom som ikke forutsetter annet enn intet, dvs fravær av både
Gud og kristen gudstro.
Man kan bare spørre: Hadde dette verdet eller denne verdien og
denne verdigheten overhodet kunne bli etablert som et universelt prinsipp og både
som deskriptiv og preskriptiv norm hvis det ikke hadde vært for et annet
aksiom, nemlig troen på at hver enkelt av oss er født i guds bilde og likhet,
slik vi er i følge den judeokristne tradisjon?
Jeg tror svaret gir seg selv og det ser man indirekte ved å
vise til den dualismen som gjør seg gjeldende i islamsk teologi og antropologi
og Allah faktisk gjør forskjell på mennesker ved å sette opp evige normer og
regler som det er påbudt å følge med hensyn til hvordan muslimer skal betrakte selv og dessuten betrakte og behandle andre
enn muslimene, «de andre», med andre ord. (Jeg viser til vedlegget nedenfor
ang. menneskeverdet og islam).
Den usikkerheten vi nettopp nevnte – og som kanskje kan kalles den grunnleggende og karakteristiske kristne usikkerheten - kan
synes bagatellmessig, men er i virkeligheten av største betydning, vil vi tro,
og kanskje en av de viktigste grunnene til at synet på blasfemi eller gudsbespottelse
og praksis på dette området innen islam og kristendommen har utviklet seg så
forskjellig. Mens islam rigid står på samme nivå nå som islam gjorde for tusen
år siden, har teologien og jussen i Vesten klart å tilpasse seg på en fleksible
måte og slik åpnet for tenkningen omkring det universelle, ukrenkelig og
umistelige menneskeverdet, i motsetning til det dualistiske menneskesynet islam
proper faktisk opererer med og ut fra ennå, den dag i dag, og som må forventes
å ville gjøre det for all fremtid, hvis ikke selve islams essens destrueres eller
forlates av muslimer formelt en masse og islam da ikke lenger er, men kanskje
bare vil eksistere i navnet spredt rundt omkring i kontrollerbare enklaver.
La oss i det følgende forutsette at den vanlige mann og
kvinne går inn i rollen som profesjonell juridisk dommer i kraft av å være et
jurymedlem som skal felle endelig rettskraftig dom i en sak om hvorvidt
krenkelse – eller såring - av muslimers religiøse følelser er å betrakte som
blasfemi i henhold til det som er sagt over og at en slik krenkelse da virkelig
blir en straffbar såring, støting, håning eller krenkelse.
Kontekst: Det snakkes om å krenke eller såre andres
religiøse følelser og at dette både er juridisk og moralsk forkastelig og noe man
bør avholde seg fra å gjøre i praksis. Man bør forby slike krenkelser og straffe
dem som krenker. Om man her og nå ikke kan straffe ut fra formell lov og dom,
så bør man i det minste kunne straffe sosialt ved å ta i bruk sosiale
mekanismer som tydelig tar sikte på å sette den som driver med krenkelser –
eller blasfemi - utenfor, og gjøre
vedkommende til et legitimt stemplet individ med begrensede rettigheter, gjerne
både juridisk og rent sosialt. Vi kan snakke om at det straffes både sosiologisk
og juridisk i dag og akkurat dette synes det å være alminnelig enighet om i
vårt samfunn i dag.
Personer og følelser må beskyttes i et demokrati fordi
pluralismen eller multikulturalismen i utgangspunktet og i sitt grunnpremiss krever
at ingen kan sette seg over andre og hevde at de er mer verdt og at andres
følelser og ære er mindre verdt enn andres. (Bortsett da fra at muslimer de
facto og i kraft av sin tro – ifølge Koranen etcs - kal ha en slik automatisk
rett, en rett som da altså skal gjelde som et privilegium – både i praksis og i
teorien - i forhold til andre).
I et slikt samfunn som vårt er det med andre ord et ideal at
alle grupper eller religioner og livssyn uten problemer skal kunne betrakte seg
som likestilte - eller til og med bedre - enn alle de andre, men da slik at islam og
muslimer spesielt skal kunne nyte en
beskyttelse av en særrett på dette området, hvilket jo innebærer at bevilgningene
til islamske trossamfunn relativt sett og i hvert på sikt må bli høyere enn til
de andre, i og med at både det sosiale systemet og selve rettssystemet pålegges
en ekstra innsats, den være store eller liten, - poenget er at enhver
særbehandling krever særbevilgning. (Det forutsettes her at den muslimske
populasjonen ikke er eller forventes å være «selvforsynt»).
Hva er en æreskrenkelse? Er den identiske med å «såre noens
følelser» eller går det mer på å krenke personens menneskeverd?
Vel, en person kan i utgangspunktet hevde at hans følelser
er krenket for så i andre omgang si at det han egentlig mener er at
menneskeverdet hans er krenket. Det kan komme ut på konteksten: Overfor media
vil man kunne bruke det ladede og suggererende ordet «såret» mens man i juridisk
sammenheng kan bruke ordet «krenket» i relasjon til menneskeverdet. Han kan
hevde at han må betraktes som et helt menneske og at å dele ham opp i følelser
og menneskeverd i seg selv er en krenkelse, både av hans følelser og hans
menneskeverd. Slik kan «dommeren» settes ut av spill ved å stille ham i et
uløselig dilemma, et dilemma som da skal løses av hvem og på hvilken måte, og
med hvilket grunnlag?
Deler man opp et menneske i følelser og verd eller verdi overlater man fort arenaen til
mennesker som vil hevde den sterkestes rett. Noen må skjære igjennom og den som
kutter den gordiske knuten og løser dilemmaet vil vinne.
Æreskrenkelse er også straffbar og den går på hele personen,
man kan ikke tale om en delvis æreskrenkelse eller at en del av en persons ære
er krenket og æreskrenkelsen må dessuten være rettet mot en levende og
spesifikt identifisert person. Man kan ikke reise sak med den begrunnelse at en
blitt ærekrenket på en annens vegne og slik tre inn i denne andre personens
sted og i hans private følelsesliv og så føle seg krenket på denne personenes
vegne.
Men dette var før, og hva så med i dag? Jo, man snakker om
et forbud mot å krenke noens religiøse følelser, noe som for så vidt kan
assosieres med æreskrenkelse, men som neppe er det samme, rent juridisk – og
vestlig - sett.
Men hva er religiøse følelser? Har de sitt eget lille
avgrensede tilholdssted ett eller annet sted i hjertet, i hjernen, eller
kanskje i magen? Selve begrepet «religiøse følelser» er et varsko om et forsøk
fra noen interessenter på marked på segmentering eller oppdeling av mennesket
selv, på bekostning av dets helhet eller sum.
Men går det virkelig an å krenke en del av et menneske, et aspekt
av det, eller en dimensjon, som er det begrepet «religiøse følelser»
forutsetter?
Fins det virkelig avgrensede områder i oss selv som er så
til de grader beskyttelsesverdige at vi kan kreve at selveste statsmakten kan
bruke sine maktmidler og som domstoler og politi for å verne det? Og så viktige
for oss at vi kan kreve at statsmakten innkrever erstatning på våre vegne for
illegitim inntrengen – krenking - på dette området? Er ikke dette å begrense
mennesket til noe mindre en det det i sum er?
Hvordan måle følelser? På intuisjon? Hvordan kan vi være
sikre på at følelser virkelig er krenket? Bør følelser i det hele tatt være
relevante? Og MÅ ikke følelser måles før det kan ytes erstatning og annen tvang?
Holder det med vaghetens eller intuisjonens nykkebestemte klarhet?
Man kan si: Du har overtrådt en juridisk grense, et forbud,
eller du har unnlatt å følge et påbud, men har du dermed krenket mine følelser?
Hvor er beviset? Kan det verifiseres eller empirifiseres?
Ligger det hele i det faktum at jeg sier
eller påstår – altså helt
ukvalifisert - at jeg er blitt krenket og så ferdig med den saken? Slik at den sårede,
støtte eller krenkede selv kan definere hva som ligger i disse begrepene?
Hva hvis følelser her ikke spiller noen rolle overhodet, hva
hvis følelser er – eller bør være - irrelevante både juridisk og sosialt sett?
Og hva hvis forsettet mangler hos den som anklages for å ha krenket?
Utgangspunktet må være at det er selve retten som er
krenket, ikke personen eller individet «meg» eller gruppen, «menigheten», forsamlingen,
foreningen eller populasjonen«oss»..
Krenkelsen må med andre ord være objektiv. Landet skal
bygges med lov, er et ideal, både i Vest og i islam. Det følelsesmessige aspektet
bør være sekundært, hvis relevant overhodet. Likevel kan du få statsmakten til
å dømme den presumtivt skyldige og tvinge ham til å betale erstatning, for
krenkelse. Dette forutsetter imidlertid forsett eller i det minste grov
uaktsomhet hos den som krenker og at den som er krenket virkelig har spesifikt
religiøse følelser som er krenket. I hvert fall ideelt sett: Dommeren tvinges i
det spillet som foregår til å forutsette at den som sier han er krenket
virkelighet føler seg krenket, at det
rammer hele ham som person, sett i vestlig terminologi.
I prinsippet «likt for likt» må dessuten krenkelsen anses identisk
med - eller tilsvarende til - de krenkede følelser. Oppveier erstatningen
krenkelsen? (Jeg tenker ikke her på en matematisk utligning, men på den eneste
farbare vei: En tilnærming, eller utligning eller utbalansering av inkommensurable
størrelser, et slags varebytte i en naturalhusholdning, om man vil).
Fins her en enkel, rasjonell tankemmesig og holdningsmessig «løsning»?
Hvis vi erstatter «følelser» med «opplevelser» og sier at
disse ordene er reelt synonyme, oppstår problemer i form av forvirring, men
faktum må være at det er lettere å måle opplevelser enn følelser, for
opplevelser kan lettere objektiveres, i en prosess, f eks i form av lydbåndopptak,
tegninger eller verbale skildringer eller beskrivelser som til sammen kan skape
empati hos dommerne slik at de bedre forstår hva krenkelsen innebærer.
Disse opplevelsene skaper så følelser hos dommerne, med
andre ord. Og dermed blir det dommerens følelser eller innlevelsesevner som
avgjør om straffevilkårene foreligger og hvilken straff som er passelig. Det
blir dommernes evne til å bli påvirket i form av empati eller sympati, eller
det motsatte, som danner hovedpremisset for domsslutningen. Den krenkedes eller
såredes følelser blir dermed – ironisk og paradoksalt sett - sekundære eller i
prinsippet helt irrelevante. (Dommere er aldri totalt uhildet).
Rettskraft blir imidlertid etablert og den krenkede, som
gjennom hele prosessen ikke har følt noe som helst, kan gå seirende ut av den
med en merverdi av økt ære eller æresfølelse og i triumf. Han har vunnet uten
at hans følelser er krenket overhodet. Han har likevel fått sin rett og
dessuten «bevis» eller bekreftelse på at hans følelser – som han ikke trenger å
ha - har vært krenket.
Og grunnen i slike tilfeller er at det hele tiden har vært
det objektive aspektet eller ikkemålbare aspektet som er blitt krenket, ikke
det subjektive aspektet. Dette til tross for at saksøkeren eller den fornærmede
med styrke og overbevisning nettopp har sagt at det er hans individuelle religiøse
følelser som er blitt krenket.
Hvorfor skulle det være forskjell på æreskrenkelse og rent
religiøse krenkelser og religiøse følelser, slik vi har påstått i innledningen ovenfor?
De fleste mennesker i dag mener å vite at religiøse følelser
isolert fra hva som kan konstateres eller påvises hos konkrete personer det kan
angå, kan krenkes, selv om man ikke vet om slike følelser eksisterer. Vi tenker
sosialt eller kollektivt og skjelner ikke mellom individ og gruppe – i visse
sammenhenger og når det måtte passe oss, dvs når det er sosialt akseptabelt,
eller tvingende og obligatorisk, mentalsosiologisk sett. Krenker du eller sårer
en muslim, krenker eller sårer du hele islam og alle andre muslimer. Krenker eller
sårer du en kristen, krenker eller sårer du ikke umiddelbart andre kristne
eller kristendommen som sådan. Og du krenker i hvert fll ikke Jesus, hverken
som menneske eller Gud.
Som dommere blir det ut fra det som er sagt ovenfor derfor –
sett fra et ikke-muslimsk ståsted -
dommernes egne følelser etc som danner grunnlaget for domsslutningen og
rettskraften, ikke den det gjelder sine følelser eller hans (og hans gruppes) følelse
av krenkelse. Personene i dette dramaet, den krenkede og den krenkende, blir
dermed – oppsiktsvekkende som dette kan høres – i realiteten fratatt status som
person og redusert til en arena for en «sak», dvs til en part i en sosio-juridisk
sak. Personene blir objektivert og dette gjelder alle parter, merkelig nok,
uten at vi kan gå nærmere inn på dette her.
Sammenfattet i syllogismeform i 2 alternativer:
1) Jeg føler at mine religiøse følelser er krenket. Du kan
ikke kjenne mine følelser. Ergo må mine følelser bli avgjørende.
2) Jeg føler at mine religiøse følelser er krenket. Du kan
ikke kjenne mine følelser. Ergo må dine – dvs dommernes - følelser bli
avgjørende.
Et slikt skjema er imidlertid fullstendig destruktivt for
begge parter. De må derfor lete etter og faktisk finne en objektiv standard, en
hjemmel, guddommelig eller sekulær, som kan danne grunnlag for domfellelse,
eller frifinnelse, men da en frikjennelse – eller en dom – som faktisks da må virke
utenfor det juridiske området, utenfor jussens jurisdiksjonen. Jussen vil
følgelig trenge inn på et område den ikke er kvalifisert til, nemlig på det
religiøse området, selv om dette benektes eller ikke erkjennes. Religionen
slipper altså ikke unna. Dessuten: Dommen må bli oppfattet som rettferdig,
forståelig, viktig og riktig og ikke minst tjenlig i miljøet utenfor
rettssaken, ellers vil den bryte med vanlig rettsoppfatning og ikke vinne
tilslutning i konsensus i den kontekst saken ble reist.
Forståelsen for at saken i det hele tatt blir reist, må
derfor angå den populasjonen saken ble reist i på et dypere kollektivt plan,
eller et høyere nivå, alt etter vinkel man anlegger og alt etter hvilke interesser
som står på spill. Er de spørsmålene som reises totalt irrelevante i
populasjonen – for ikke å si på det universelle planet – vil saken ikke være
noen sak i det hele tatt, med mindre man konstruerer relevans som en strategi i
interessekonflikter og hvor man da tyr til å reise sak som en ren symbolsak i
en videre kontekst, under regi av en strålende, triumfalistisk og ofte ren stråmannsstrategi
for å vinne frem og få rett.
Hvis så er tilfelle, vil krenkede religiøse følelser kunne
brukes for å markere rent demonstrativt og som maktinstrumenter brukt som agn
eller påskudd og som en kombinasjon og hvor de krenkede følelser helt klart
ikke er reelle hva angår personen, som da bruker andre og blir brukt av andre som
en brikke i et større spill om prestisje, popularitet, autoritet, legitimitet,
innflytelse, makt og bruk av vold. Det som isolert sett var en privatsak om
følelser blir da med ett det som tilsynelatende var et relativt ubetydelig
spørsmål taktisk til en viktig strategi i en større universell eller global sammenheng.
Dommerne, det sosiale paradigme og rettssystemet er dermed
brakt inn i en gate som ikke lenger dreier seg om juss, men om politikk og
mulige fremtidige konflikter og kollisjoner mellom kulturer eller
sivilisasjoner som bare kan ha ett utfall på sikt: Borgerkrig. Eller
Verdenskrig.
Men fins objektive
standarder for følelser? Som vi så over, er dette vanskelig, for ikke å si
umulig. Og dessuten: Nøytralitet er umulig.
Gitt disse premissene kan altså en fornærmet som ikke føler
noe som helst få medhold av en dommer som føler at han føler at den krenkede
føler alt genuint (som skal til for å få medhold).
Spørsmålet blir så: Kan Gud krenkes? Kan Guds følelser
krenkes? Vi hører jo i Bibelen om at Gud er lei seg og at han er sjalu, for å
si det på en gjennomforenklet måte. I Koranen og islam beskrives gud på en
annen måte og Allah kan ikke nedlate seg til å føle på den måten som Gud føler
i Bibelen og i den judeokristne tradisjon. Allah kan heller ikke elske, for
kjærlighet binder og Allah kan ikke bindes, det vil være under hans verdighet å
påstå det, ja, nettopp blasfemisk.
Allah står over alt og lar seg ikke forføre av noe eller
noen og Allah kan derfor heller ikke ærekrenkes eller være utsatt for blasfemi.
Den eneste mulighet for å tenke krenkelse i relasjon til Allah på et videre
plan, er ved å konstruere en mellommann eller en mellomposisjon: Det må da med
nødvendighet finnes en fullgod erstatning for Allah, en lytefri og eksemplarisk
stedfortreder eller modell som står over alle andre eksemplariske. Og Muhmmed
gjøres da til Allahs lidende stedfortreder, sett i troens perspektiv, enten
denne er bevisst eller ubevisst. Muhammed MÅ mentalt sett ta Allahs plass,
ellers blir både Muhammed og Allah irrelevant og likegyldig for troen, på lang
sikt. Muhammed kommer her inn ikke som et frivillig og lytefritt offer en gang
for evig til garantert frelse for alle kristne som tror, til forsoning og
førløsning fra synd, men som en abstraksjon den troende selv må personifisere
og hvor troen må attribuere personlig guddomskraft
eller guddommelig status over på et menneske, Muhammed, som attpåtil er en
selverklært synder og som man i realiteten ikke kan oppnå noe personlig
relasjonelt forhold til.
Om man da altså ikke kan krenke Allah, så kan man da krenke
denne, dette så inderlig påståtte og fineste av alle dødelige mennesker. Og
hvis man selv ikke er denne
stedfortreder eller erstatning, - hvilket de fleste vet at de ikke er - , vel, så
må det finnes en annen og innen islam finnes denne personen i profeten og et
syndig menneske, Muhammed. Følgelig blir den som krenker profeten skyldig i å
krenke den som profeten representerer nedover, så å si, , nemlig muslimen og
muslimenes umma, deres verdensvide samfunn, eller islams stat, etablert under
en suveren kalif eller ikke, i og med at muslimer kjemper om hvem som skal være
legitim kalifat. At det ikke finnes noe autentisk kalifat i dag, opphever ikke
den rett muslimer har til å drepe den som krenker profeten og den plikt han har
til å drepe slik som krenker muslimenes religiøse følelser, som vi vil si her i
Vesten i dag.
En muslim som føler at hans religiøse følelse er krenket er
altså et menneske som egentlig føler han kan reise sak fordi han er oppfordret
til å forstå og føle at en annen er blitt krenket.
Slike følelser er derfor ikke æreskrenkelser etter gjeldende
vestlig eller judeokristen juss.
For å ta det en gang til: Kan mennesket krenke Gud? Svaret
på spørsmålet må bli nei, selv om Gud er hellig og hater synden, dvs reagerer
personlig, som en person, antropomorft. En allmektig skaper lar seg imidlertid ikke
krenke. Han kan det simpelt hen ikke, fordi det er umulig. Hans religiøse
følelser kan ikke fornærmes. Det er bare mennesket som har religiøse følelser. Hadde
Gud latt seg fornærme, såre eller krenke, ville mennesket kunne hevde seg
overfor Gud, ja, heve seg opp over Gud. Mennesket som dommer ville kunne sette
Gud ut på sidelinjen og gjøre ham irrelevant. Det ville kunne dømme Gud ut fra
sine egne finitte opplevelser, egne begrensende og begrensede horisonter, vinkler
og følelser, og ut fra sine egne snevre evner eller ferdigheter i dette å utøve
sympati, empati etc. Og dette ville i sin tur da ha kunnet sette Gud ut av
spill på ubestemt tid, hvilket i seg selv er et hovmods- og selvmordsprosjekt
som i beste fall ville kunne betegnes og fortjene å bli respektert som ren og
skjær blasfemi. Blasfemi kan dermed aldri rettes mot Gud, men mot menneskene,
eller ett menneske, ironisk og tragisk nok, på lignende måte som i islam, hvor
krenkelsen kan referere ikke til Allah, men til mennesket Muhammed og gjennom
ham til den enkelte muslim. Det blir med andre ord den enkelte individ som kan
hevde at han er krenket, støtt, såret – eller hva det nå kommer ned til i retorikken
og begrepsbruken.
Blasfemi slik sett kan følgelig heller ikke oppfattes som en
gudskrenkelse eller gudsbespottelse. (Hvis muslimene ser mitt pointe, for ikke
å si. rasjonale). Det det dreier seg om er om en menneskegjerning som da bare muligens er en gudskrenkelse. Det
som spottes eller krenkes er i virkeligheten ikke Gud, men samfunnet og
individene og deres grunnverdier, deres autentiske eller konstruerte følelser
og den konstitusjon som det er allmenn konsensus om at holder det hele sammen
og som alle er avhengig av skal samfunnet kunne realisere sin telos, sin
bestemmelse, dratt av sin finale årsak, en årsak og bestemmelse som nettopp er
samvær og samsvar med Gud i relasjon og egen person, en relasjon som er umulig
innen islam, fordi Allah på samme måte som han ikke kan elske i form av
kjærlighet heller ikke danne personlige relasjoner til mennesket; Allah
foretrekker å la martyrene få drive på med sitt i sitt allahianske Paradis
uten at han legger seg opp i det, tolerant som han forutsettes å være, men uten
at man kan være sikker, eller ikke, på dette. Koklusjonen synes klar: Når en muslim
hevder seg krenket, så er det han selv som er krenket og hverken Allah eller
profeten som egentlig er krenket. Desto viktigere blir det paradoksalt nok at jo
tydeligere en krenket muslim ser denne logikken, jo mer satser han på å
fortrenge denne erkjennelsen og det er i denne «mauvais foi» muslimene da
finner felles trøst og som en nødvendig integrert del i deres strukturelle
samhold og solidaritet i Allahs navn, en strategi som synes forutsett og
forutsatt brukt i Koranen til fremme av det store, verdensvid umma. Koranen konstituerer med andre denne
strategien, den er strategiens transcendentale og fastliggende forutsetninger.
En krenkelse av profeten kan slik jeg ser det ikke sees som
en reell krenkelse av profeten in personae, men derimot som et reelt angrep på
umma, det islamske samfunnet som sådan. Noe som i sin tur åpner for at en krenkelse
av profeten «legitimt» kan hevnes av enhver muslim uavhengig av tid og sted.
Går vi så utenfor den juridiske sfære og terminologi, sett
fra Vestens side, vil det i praksis ikke være mulig å gå til domstolene på det
grunnlag at noen har såret ens religiøse følelser og disse blir da subsumert
under de psykososiale normer og regler som gjelder i samfunnet, uten referanser
til det juridiske, til forskrifter, vedtak og lover.
Muslimer vil lett kunne innbille seg at krenkelser fra andre
er en mulighet for ham til å få bekreftet at han tilhører den rette siden, at
han tilhører dem med sterkest rett og at han tilhører de sterkeste, i og med at
han ser Vesten som ettergivende i spørsmålet om støtte følelser eller krenkelse
av hans menneskeverd, og at han, hvis han få medhold i forsvaret av sine
hellige og ukrenkelige følelser, vil få sin lønn som fortjent, til forkleinelse
fra alle andre.
Vedlegg:
Mozaffari:
In this article we first referred to the primary source of
jurisprudence to discover the position of the Holy Quran on the concept of
inherent dignity. We found out that there is no consensus among Muslim scholars
on this issue. Salafis are of the opinion that only believers have dignity, while
other scholars are of the view that all human beings have the potential of
acquiring dignity or that all men enjoy inherent dignity[25], even though they
may lose it in the event of committing crimes or doing sinful acts. It was also
noted that the Declaration of human Rights in Islam stated that all human
beings are equal before God Almighty and no one is made superior to another
except as a matter of piety and closeness to Lord. Article 1 of this
Declaration also states that sincere belief and good deeds is the only way of
proper growth and development of human dignity. Therefore, it is in agreement
with the opinion that inherent dignity will be developed through sincere belief
and good conduct.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar