Kristiansand, dårepolitikernes hovedstad

I en liten norsk by er de valgte politikerne der nå blitt så redd for at dens bibliotekar skal få mentalt sammenbrudd, og at byen dermed skal bli totalansvarlig for dette, at den har bestemt seg for å støtte bibliotekarens forsøk på å kneble ytringsfriheten i byen, koste hva det koste vil. 
Eller? 
Factum est: 

Veien for et byråkratistyrt kulturliv i Kristiansand - 85 000 innbyggere - er nå ikke bare lagt åpen, men bekreftet, ja, innført som et nådemiddel og en gunst, liksom, for byen, eller som et nådeskudd, alt etter som.

Det er slik man vil ha det i byen nå. Det må bero på manglende innsikt, ikke bare i hva et vestlig demokrati er, men også mangel på forstand på hva islam fallbyr på repet, så å si. Det betyr bl a at byen garanterer seg selv mot å få politisk bevisste politikere med politiske mot og innsikt nok til å forstå hva de er med på – eller ikke er med på- , og viser at politikerne i byen ikke våger å motsette seg at en politiker forkledd som byråkrat får overprøvet og trumfet dem,  nemlig slik at byråkratiet nå skal overstyre politikken, og ikke omvendt, og slik det skal være i et godt fungerende demokrati.

Det har vært et bedrøvelig skuespilleri i denne saken som bare kan beskrives som en farse som burde tjene som illustrasjon på hvordan det går når tafattheten og søvngjengeriet får rå, og den frykt for både islam og vestlig orienterte frimodige ytringer som ligger under, får råde grunnen, når klovnene ikke tør annet enn å overlate definisjonsmakten til ekspertene, dvs biblioteksjefen, som trolig forstår at hun nå har fått en politikermakt hun ikke er tiltenkt å ha i et åpent demokrati og en mulighet for å utøve en ideologisk makt på kjøpet, en posisjon som ikke står i forhold til hennes representativitet i befolkningen.

Det politikerne har gjort er å frata seg selv ansvaret. De har med andre ord abdisert de facto og slik på det groveste sveket sin representative funksjon som folkevalgte. De har bitt av den hånden som forsørger dem. De har vist en forakt for demokratiet som burde ha gått verden rundt på youtube eller hva det nå måtte være til skrekk og advarsel.

Det er å håpe at filmskolene tar opp saken i hele sin bredde og gir den en grundig og spenstig behandling. Noen dikter av format som kunne sette ord på det komiskpolitiske vanviddet som har utspilt seg, forefinnes visst ikke der i byen.

Parolen lyder nå slik: Bibliotekarer i alle bibliotek: Foren eder. Man skal ikke tolke virkeligheten. Man skal forandre den.

For her lukter det politikerblod! Her smaker det av et nytt aristokrati: Byråkrati.

Bibliotekarer over de ganske and: For en velsignelse det må ikke nå føles å tilhøre den nye, styrende klasse!

Gramski så riktig, Gramski fikk rett. Halleluja.

For noen dårer. Og hva med muslimen som sier at han ikke vil ha sharia her i landet? Vet han ikke at sharia og islam er synonymer? Vel, det vet han nok, men det hans politikerkolleger i denne bedrøvelige dårskapsbyen ikke vet er, at denne muslimen har et gudegitt politisk amnesti når han sier det han gjør. Og det disse politikerne ikke hadde turt å tenke på – hvis de hadde visst det – er at dette amnestiet kun er midlertidig. En muslims juridiske plikt er nemlig å innføre sharia overalt hvor den ennå ikke gjelder, ikke bare ved direkte maktbruk, men også ved å arbeide sømmelig og tålmodig innenfor vestlige demokratier, etter metoder som kan minne om Gramskis anbefalinger, se http://neitilislam.blogspot.no/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

nemlig å gå inn i institusjonene for å «forvandle» dem innenfra på lang sikt.

Sik sett sammenfaller muslimens og bibliotekarenes interesser, så langt og lenge det rekker.

Skjønner muslimen at han ikke er muslim? Eller skjønner han bare så altfor godt at det er nettopp det han virkelig er? Politikerne skjønner i hvert fall neppe hverken ut eller inn, eller opp eller ned.

Og det er nok derfor at de selv har satt seg sjakk matt før partiet egentlig er i gang. De har jo ennå ikke forstått hva spillereglene er og hvilket spill som nå gjelder. Man skjønner ikke at med i spillet er nå kommet inn en faktor x, en faktor jeg ikke trenger å navngi her og nå, men som virker og har virket lenge nå, selv om ingen later til å se det, andre enn dem som ser det og agerer på det.

Det denne muslimen ser så tydelig, vil jeg tro, er i hvilken grad vestlige politikere har forsøkt å galvanisere seg mot å bli beskylt for å krenke personer, eller grupper. Det er blitt så ille nå at folk må bevise at det ikke dreier seg om en krenkelse, det de måtte ha å fremføre av reelle motargumenter, hvis noe skulle påstå at de føler seg krenket over meninger som dermed blir uttrykt. Muslimen ser at politikere og kulturpersonligheter ikke makter å se forskjellen på å kritisere en sak og en person, eller grupper av personer. Man går uten videre inn for at at kritikk av islam skal anses som identisk med å krenke personer, dvs hver enkelt muslim individuelt.

Ikke rart at mange muslimer finner seg så vel til rette i dette landet.

Det er tragisk. Og situasjonen man har ansvar for å ha satt seg i er selvsagt en Catch 22, men dette bekymrer ikke byens politikere; de foretrekker å leve i den kollektive nevrose som skapes i et slikt klima, og med slike premissleveranser og paradigmer, fremfor å nærme seg den virkelige puls i det pulserende liv, hvor kreativitet ses på som noe positivt og stimulerende, ikke som noe farlig og destruktivt.

Ja, bare se på dem, hvor såre fornøyd de er med å lenke seg. 

http://www.sian.no/artikkel/ordforer-grundekjon-sian-bor-fa-plass-i-den-offentlige-debatten

se her