Uthulingen av ytringsfriheten og demokratiet fortsetter

Øvrighetspersoner i Kristiansand nekter organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, SIAN, å leie lokaler beregnet for allmenn informasjonsvirksomhet i et bibliotek.

Begrunnelsen er uklar. Men uttrykker frykt. Avslaget kan ikke begrunnes i personlige sympati eller antipatier, vil vi tro. Det må dreie seg om frykt for fakta og for at fakta skal komme befolkningen til gode. Det er heller ikke saklig eller partiprogrammatisk begrunnet. Det må bero på en slags følelsesmessig indre opprørthet blant individer som på fattig vis vet, på et vis, at man er på tynn is. De ansvarlige i denne situasjonen er tydelig i villrede og i indre forferdelse, noe som selvsagt må fortrenges, ved å bruke energi på ikke å vise sitt sanne ansikt. De lar seg styre av panikk og anfall av destruktiv angst, forkledd eller sublimert som avsky for folk som vil drive opplysningsarbeid. Det skal være sømmelig og fint å vise folk ryggen, folk med virkelig innsikt i hva islam står for og innebærer, og folk med saklighetsmot og mot til dette å være modig, intakt, i praksis.

Det er begredelig og sørgelig at byråkraters frykt for islam og muslimer skal få hjemle undertrykkelse av ytringsfriheten. Og det er farlig. Byråkrater bør snarest få obligatorisk undervisning og kursing i de ideer som formet Vesten, i kontrast til det ideologisk lappeteppe som autoriserer islam og som mennesker kan brukte som påskudd for og begrunnelse for de verste og mest menneskefiendtlige praksiser og gjerninger som finnes i dag, i vårt globaliserte samfunn, gjerninger utført i Allah og profetens navn. (Det er fortsatt fritt frem å skaffe seg faktiske refleksjonsgrunnlag i Vesten i dag).

Man har satt seg i en slags «nacht undt nebebel"- tilstand av egen fri vilje, men da diktert av en forvirret vilje, en vilje eller halvbevissthet som nå drives av frykt mer enn av god vilje og feighet mer enn av et genuint behov for og vilje til å la redelighet råde og sannhet gis førsteprioritet.

Tåkefyrster i de kristiansandske kommunegemakker har gjort seg til tanke- og ytringspoliti, antakelig uten å forstå hva de gjør og har begitt seg inn på. De unner ikke folk saklig og relevant informasjon, virker det som. Er det folk flest de frykter? Er de redd for at folk skal begynne å tenke selv. Eller er islamofobien som driver dem så sterkt og grunnfestet at den i seg selv legger bind for øynene på dem?

Antakelig begge deler, pluss trynefaktoren, behovet for kameratenes billigelse og frykten for  å bli assosiert med «noe». (Det er tross alt bedre å ha noen venner, enn ingen i det hele tatt). Noe som rett og slett kan være for smertelig å erkjenne, ta inn over seg, bearbeide, se, føle og forstå, med andre ord. Man frykter mulige «psykopater» i sin indre krets, ser det ut for. Det gjelder da å gå på tå hev og ikke heve røsten. Man foretrekker det nedbøyde blikk, selve signalet på «god og ekte» servilitet og trangen til å nekte seg selv den  - etter deres mening – overflødige og farlige luksusen det er å reflektere og reagere i det virkelige samfunnsgavns tjeneste.

Det har skjedd en forherdelse i den kristiansandske øvrighets hjerte. Man frykter prestisjetap. Man frykter å miste ansikt. Og det kommer neppe til å mykne eller forløses med tiden. Snarer tvert imot.

Representanter for etablissementet overlater i dette forherdede klima til gruppen og dens vage, antatt kollektive følelser eller anelser å bestemme, eller tyrannisere. Det gjelder å holde seg inne med noen som i det ytre, iallfall, ikke er farlige, - medløpere som tier heller enn å nærme seg problemets kjerne. Man gjør seg til symptom-mennesker, overflatemennesker, mennesker som foretrekker det behagelige kameraderi fremfor mennesker som lar seg opprøre og som reagererer og som tenker radikalt, og som ikke frykter den farefulle ferd det er å se virkeligheten i sannhetens og sin egen indre persons lys. De gjør seg til kroniske venner av de tolerante, de hvis eneste gud er følelsen av å være mer opphøyd tolerant enn andre. De har gjort seg til parasitter på oppkonstruert eller innbilt intoleranse. Og de lever derfor på en livsløgn som selv Henrik Ibsen ville ha måttet ta et durabel og verbalt offentlig oppgjør med, i gjenoppstått skikkelse.

Man kan jo la seg bli løpt av med av noe farlig, hvis man setter seg fore å tenke mest mulig selvstendig og i pakt med hva virkeligheten virkelig forteller en, virker det som om man tenker, eller frykter. Man foretrekker heller å trekke flest mulig med seg inn i egen, frivillig valgte  «nacht und nebel»-tilstand. Man flykter simpelthen fra friheten og lar det skure og gå. Ansvaret kommer etter oss, for ikke å si syndefloden. Det er bedre å holde hender i mørket enn å våge stå frem i lyset og rope varsko og sette ord på vanviddet. Man kverker heller budbæreren fremfor å lytte til budskapet.

Det er ikke første gang SIAN med Tumyr i spissen er blitt nektet retten å praktisere sin rett til å drive opplysningsarbeid om islam. For 5- 6 år siden nektet høyreordføreren i byen å leie ut et kommunalt eid lokale hvor SIAN ville holde et åpent diskusjonsmøte og der temaet selvsagt var islam. Det oppsto da en debatt i Aftenposten Debatt som slukte flere tusen innlegg for og imot ordføreren og hans medløperes valg.

Noen som støttet ordføreren henvist til filosofen John Stewart Mill’s såkalte «skadeprinsipp» som innebærer at borgere har lov til å mene, gjøre og uttrykke seg som de ønsker og vil, bare det ikke skader andres rett til liv, helse og eiendom. I dette inngår ikke (den fiktive) retten til ikke å føle seg krenket. Men det var sannsynlig vis nettopp dette ordførerens tilhengere mente. Kort sagt mente de at det bør reises sanksjoner i kommunens regi mot ytringer som kunne tenkes å krenke muslimer. I praksis betyr ikke dette noe annet enn at muslimer -  i henhold til ordføreren - kan forvente  at kommunen – som er et folkevalgt organ – skal bruke ressurser på å verne (kanskje spesielt) muslimer mot å få saklig og sann innsikt i og god informasjon om islam. Muslimer skal vernes for absolutte og dokumenterbare sannheter i islam selv, «sannheter» som er helt inkompatible med grunnlagsverdier i Vesten og i den judeokristne og demokratisk-humanistiske tradisjon. 

Det er antakelig denne vestlige tradisjonen som nå ikke lenger har livets rett i Kristiansand by. Byen har i stedet valgt å på ny manifistere sin intoleranse overfor tolerant eller sann og reell kritikk av det intolerante fundament som islam proper er bygget på og som er absoluttert en gang for evigheten, ubrytelig, til å gjelde overalt, i enhver situasjon av Allah, hans profet, og Koranen.

Kristiansand viser med dette en hel verden – skamløst - hvor fryktbasert og intolerant den er som by. Den har gjort seg til en by det snart blir nødvendig å flykte fra, for noen.

Hva er det etablissementet tenker? Jeg tror det lider av manglende realitetssans og autoritetsskrekk eller behov for å tekkes krefter høyere oppe i hierarkiet enn det de makter å realisere av slikt på det nivå de selv befinner seg på. Det de egentlig frykter er utsagn som f eks «rasismeparagrafen skal utvides og skjerpes og ytringsfriheten skal begrenses», eller: «et angrep på muslimer, er et angrep på meg», eller f eks «islam er ikke problemet, det er islamofobi som er problemet», eller f eks: «det vil gå seg til» eller «det er nødvendig at vi blir ett nytt, støre Vi», eller, rosinen i pølsa: «Det finnes ikke noe større problem for folkehelsa enn islamkritikk».

Slike paroler er det etablissementet – eller det politiske paradigmet - i Kristinsand frykter mest av alt. Påstandene anses som umiddelbart og absolutt sanne og den eller de som bryter disse prissipper eller ideer og forestillinger disse bygger på, ja, den er selvsagt en samfunnsfiende, en trussel og en kraft som må motarbeides med nær sagt alle tilstedeværende og foreløpig legitime midler.

La oss si at dette er sant: I sin villfarelse tror virkelig kritiansands øvrighet og politisk valgte representanter nå at det er skadelig for folkehelsa å tillate islamkritkk i byens  biblioteks lokaler. Og at denne begrunnelsen for nekt av islamkritikk virkelig er reell og like høyverdig og sann som den er god. Folkehelsa er virkelig truet ved at kommunen hypotetisk gir tillatelse til å kritisere islam, tror disse byråkratene, som også går ut fra at politikerne vil istemme eller rette seg etter den forvirring de selv har gjort seg til gjenstand for, for hvis kommunen ikke nekter, så har den jo bidratt til å svekke folkehelsa. Noe som oppfattes som så katastrofalt at all kløkt og ellers alle midler må settes inn for å forhindre det.

Det avgjørende hvis tillatelse likevel skulle gis er da kanskje at de «vet» at de ville ha fått noen teologiprofessorer eller visse partiledere, eller selveste professor Fuggelli på døren, en strålende og opplagt moralsk antrukket kar, for anledningen, og  med en «warrant» i hånden og gjerne med politieskorte i ryggen, og med velsignelse fra selveste byskriveren, som igjen vil være underlagt tidsånden som romsterer i de høyest lag hos premissleverandørene i det høyeste politiske sjikt i landet, de som bestemmer, ikke bare over målbare verdier, men også over hva som skal være comme i faut eller etisk riktig å tenke og mene, og som dessuten sitter på alle maktmidler som skal til for å diktere folks «hearts and minds» og folkets grunnleggende holdninger, (som til enhver tid må konstrueres).

 

Komisk, og ute av alle proporsjoner, ikke sant?

Ja vel, sier vi, men hvilke andre moralske kriterier skal kommunen tilforlite og legitimere seg på hvis man tenker konsekvent?

Ville det ikke nå være det eneste konsekvente og riktige av kommunen å gjøre å gi helsemyndighetene ordre om å klistre opp plakater rundt omkring på all kommunal eiendom med påbudet: Islamkritikk - forbudt!

Det ville sikkert medført en umiddelbar forbedring av den muslimske befolknings helse, eller hva? Og til reduserte sosialbudsjetter. For å si det ironisk.

Dette igjen vil imidlertid ha den konsekvens at myndighetene forplikter seg til å mene at islam faktisk medfører helsefordeler for hele befolkningen, på lengst sikt mulig. Vi bør derfor unngå kollektivt selvmord ved dette å tilhøre den judeokristne tradisjon og tro, til fordel for en nasjonal eller kollektiv omvendelse til islam.

Det må bli fasiten på all denne unnfallenhet som visse utviser og pleier i Kristiansand by i dag, i mauvais fois, inntil det medisinsk fobiske.

Man bør kanskje generelt stille seg spørsmålet: Vil muslimer universelt og helsemessig ikke få det bedre ved å slippe islam?

Sakset fra SIANs nettsted:

Biblioteket så vel som Kristiansand kommune og det politiske miljø i kommunen, får nok noen betenkeligheter knyttet til likebehandlingsprinsippet, når de godkjenner i bibliotekets møtelokale et islamsk propagandamøte, mens de da eventuelt velger å utstenge islam-kritiske SIAN. Dessuten heter det i Kristiansand folkebiblioteks egne verdiregler: «Vi skal vise åpenhet og toleranse for det som er nytt og annerledes.»

Verre blir det kanskje at man kan komme i konflikt med bibliotekloven der det heter: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det skal vektlegges kvalitet, allsidighet og aktualitet.»

Dersom SIAN anker avgjørelsen som er forventet må saken behandles politisk - da kommer den trolig til kulturstyret der Alan Ahmadi er leder.

http://www.sian.no/artikkel/islam-frykten-er-et-seigt-slimslor-over-nasjonen

Er Tumyr og SIAN Norges  svar på Vaclav Havel? Vel, Havel fikk 4 års fengsel av kommunistregimet for å ha turt å si noen sannhetsord. Tumyr sitter ennå ikke inne, men det skal noe til å tåle å gå eller sitte ute, også.

Havel forteller rundt 1980 om en grønnsakshandler som får et skilt fra visse myndigheter som han skjønner han bør henge opp i butikken. Ingen kunder er særlig interessert i hva som står på skiltet, men av gammel vane blir det hengende. Dessuten henger skiltet i butikkene til alle grønnsakshandlerne i byen, pluss i mange andre forretninger. Skriften på det lyder: Arbeidere i alle land, foren eder.

En dag bestemmer en grønnskashandleren seg for å ta ned skiltet. Hva skjer da?

Hva Kristiansand og store deler av landet for øvrig gjelder, ser jeg for meg lignende skilt som ble hengt opp i grønnsaksbutikkene i Tsjekkia. Forskjellen er bare at skiltene nå og her er usynlige og at de har en annen påskrift. De henger så å si inne i butikkeierens hoder, og ellers inne i hodene på de fleste av byens borgere, som en påminnelse gitt dem av myndigheter og øvrighetspersoner i kraft av rådende flertallsideologi og gruppepress. Hva står det på skiltet? Jo:

Islamkritikk her er forbudt.

Havel her:

THE MANAGER of a fruit-and-vegetable shop places in his window, among the onions and carrots, the slogan: "Workers of the world, unite!" Why does he do it? What is he trying to communicate to the world? Is he genuinely enthusiastic about the idea of unity among the workers of the world? Is his enthusiasm so great that he feels an irrepressible impulse to acquaint the public with his ideals? Has he really given more than a moment's thought to how such a unification might occur and what it would mean?

I think it can safely be assumed that the overwhelming majority of shopkeepers never think about the slogans they put in their windows, nor do they use them to express their real opinions. That poster was delivered to our greengrocer from the enterprise headquarters along with the onions and carrots. He put them all into the window simply because it has been done that way for years, because everyone does it, and because that is the way it has to be. If he were to refuse, there could be trouble. He could be reproached for not having the proper decoration in his window; someone might even accuse him of disloyalty. He does it because these things must be done if one is to get along in life. It is one of the thousands of details that guarantee him a relatively tranquil life "in harmony with society," as they say.

Because the regime is captive to its own lies, it must falsify everything. It falsifies the past. It falsifies the present, and it falsifies the future. It falsifies statistics. It pretends not to possess an omnipotent and unprincipled police apparatus. It pretends to respect human rights. It pretends to persecute no one. It pretends to fear nothing. It pretends to pretend nothing.

Individuals need not believe all these mystifications, but they must behave as though they did, or they must at least tolerate them in silence, or get along well with those who work with them. For this reason, however, they must live within a lie. They need not accept the lie. It is enough for them to have accepted their life with it and in it. For by this very fact, individuals confirm the system, fulfil the system, make the system, are the system.

The Power of the Powerless, pp. 69-70

This system serves people only to the extent necessary to insure that people will serve it. Anything beyond this, that is to say, anything which leads people to overstep their predetermined roles is regarded by the system as an attack upon itself. And in this respect it is correct: every instance of such transgression is a genuine denial of the system. It can be said, therefore, that the inner aim of the post-totalitarian system is not mere preservation of power in the hands of a ruling clique, as appears to be the case at first sight. Rather, the social phenomenon of self-preservation is subordinated to something higher, to a kind of blind automatism which drives the system. No matter what position individuals hold in the hierarchy of power, they are not considered by the system to be worth anything in themselves, but only as things intended to fuel and serve this automatism. For this reason, an individual's desire for power is admissible only in so far as its direction coincides with the direction of the automatism of the system.

Ideology, in creating a bridge of excuses between the system and the individual, spans the abyss between the aims of the system and the aims of life. It pretends that the requirements of the system derive from the requirements of life. It is a world of appearances trying to pass for reality.

The post-totalitarian system touches people at every step, but it does so with its ideological gloves on. This is why life in the system is so thoroughly permeated with hypocrisy and lies: government by bureaucracy is called popular government; the working class is enslaved in the name of the working class; the complete degradation of the individual is presented as his or her ultimate liberation; depriving people of information is called making it available; the use of power to manipulate is called the public control of power, and the arbitrary abuse of power is called observing the legal code; the repression of culture is called its development; the expansion of imperial influence is presented as support for the oppressed; the lack of free expression becomes the highest form of freedom; farcical elections become the highest form of democracy; banning independent thought becomes the most scientific of world views; military occupation becomes fraternal assistance. Because the regime is captive to its own lies, it must falsify everything. It falsifies the past. It falsifies the present, and it falsifies the future. It falsifies statistics. It pretends not to possess an omnipotent and unprincipled police apparatus. It pretends to respect human rights. It pretends to persecute no one. It pretends to fear nothing. It pretends to pretend nothing.

WE HAVE seen that the real meaning of the greengrocer's slogan has nothing to do with what the text of the slogan actually says. Even so, this real meaning is quite clear and generally comprehensible because the code is so familiar: the greengrocer declares his loyalty (and he can do no other if his declaration is to be accepted) in the only way the regime is capable of hearing; that is, by accepting the prescribed ritual, by accepting appearances as reality, by accepting the given rules of the game. In doing so, however, he has himself become a player in the game, thus making it possible for the game to go on, for it to exist in the first place.

http://vaclavhavel.cz/showtrans.php?cat=eseje&val=2_aj_eseje.html&typ=HTML