Rådet leggger ikke to pinner i kors for Korset

SIAN presenterer i dag følgende gladmelding, ifølge lederen Arne Tumyr:

Kringkastingsrådets nei til at nyhetsopplesere på TV skal kunne bære religiøse eller politiske symboler under sending, er intet mindre enn et lys i mørket. Ikke fordi vi utmerket godt kunne tåle et kors-symbol i denne - så vel som i andre offentlige sammenhenger- men fordi vi da også ville bli pålagt å tåle halvmåne-pannebånd og hijab på journalister med muslimsk bakgrunn …

(Hva Knut Arild Hareide mener? Se nedenfor!)

Men:

Kringkastingsrådets beslutning er ikke nødvendigvis et så stort lys i mørket som Tumyr vil ha det til. Rådet forutsetter at det er mulig å være nøytral i verdispørsmål og tro, hvilket er umulig.

Verdinøytralitet vil tape overfor islam på lang sikt og fører altfor mange mennesker inn på et feil spor og mot et mål som vil tappe samfunnet for gudstro, og til sist, tragisk og ironisk nok, all nøytralitet.

Det store og avgjørende spørsmålet er hvilken gud vi skal ha og bygge vårt samfunn på. Gjør vi staten – her i form av Kringkastingsrådet som statens forlengede arm – til en instans uten ankerfeste i gudstro, gjør vi borgerne til feiginger i spørsmål om fundamentale verdier, livssyn, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og tro.

Rådet fremmer en kollektiv posisjon hvor borgere lokkes inn i en forestilling om moralsk overlegenhet i og med at man på død og liv skal være livssys- eller tronøytral.

Man forutsetter - tilsynelatende uten å blunke- som et absolutt at det ikke å ha en tro er mer høyverdig enn det å ha en religiøs tro og dessuten at alle religioner egentlig er av samme ulla, det vil si like gode eller like dårlige, og dermed at de burde være helt likegyldige for de fleste.

Man tror at dette er det folket vil ha og er å foretrekke og at en slik posisjon er selvinnlysende mer verdifull og ettertraktelsesverdig og mer beskyttelsesverdig enn alle andre posisjoner, hvilket kun er en ønskedrøm basert på manglende menneskeinnsikt og generell maktproblematikk.

Kringkastingsrådet har dermed gjort seg skyldig i hovmodets synd. Medlemmene har med sin beslutning i praksis satt seg opp til evighetsdommere på bekostning av og til fortrengsel for den kristne Gud.

De har inntatt guddommelige posisjoner og satt seg selv opp som dommere – uten å kalle seg det -  og lagt alle mennesker i dette landet inn under  anonyme eller likegyldige og upersonlige avgudskrefters autoritet og domsmyndighet.

Man tror at fornuftens førsteprinsipp er å ikke diskriminere og positivt at alle skal behandles likt. Hvilket jo nettopp er å diskriminere, men da på en negativ måte, idet man foretrekker passivitet fremfor aktivitet. Passivitet og unnlatelse av positiv forkynnelse betraktes som langt å foretrekke og derfor dømmer man avventende feighet og defaitisme som noe mer verdifullt enn aktiv misjonering, (hvilket er det eneste saliggjørende).

Men feighet og tilbaketrukkenhet er ikke bare en illusjon når det gjelder å fremme demokratiet og sikre ytringsfriheten i landet, det innebærer at man selv setter seg opp til doms over vår tradisjon og våre verdiers forankring i den kristne tro og forkaster disse.

Verdinøytralitet er en annen form toleranse i ett og alt og på alle områder, en tendens hvis entelchy ender i selvoppløsning og åndelig død. Toleransen er gått kronisk i dag. Og komisk. Den innebærer først og frem dette å innbille seg at man er snillere enn gud og i hvert fall snillere og mer romslig og – merkelig nok – mer forstandig enn naboen, som måtte ha en tro han ikke kan bakke på. Toleranse er blitt et påskudd for åndelig laizze-fair, en geskjeft avsatt av naturen kun for den enesterådende legitime elite, og nedlagt dem i naturen av naturen selv, men da uten enhver forståelse for og innsikt i hva genuin nobilitet er for noe.  Eller det motsatte.

Den gjeldende toleransen kjenner ikke til sin egen iboende syndetilbøyelighet og mørke side. Den speiler seg i selvlagede glansbilder. Den er fariseersk i sin grunnstruktur. Den er forlokkende og listig, men undergraver sitt eget fundament som den er kontingent på, men uten at dette erkjennes, for ikke å si: Bekjennes.

Noen av rådets medlemmer tror kanskje at tradisjonen og vår forankring i det kristne er inngrodd nok til at borgerne kan tåle den aktuelle påkjenning som islam har påført oss her i landet. Men dette er ikke bare en risikosport, det er en sikker vei mot kaos og unødig  indre splid og strid, tendenser som bare går en vei, mot oppløsning og radikal nihilisme, ikke bare gladnihilisme, som vi ser nå.

Kristne mennesker må selvsagt arbeide for at staten slutter å tro at den er nøytral og for at staten nå begynner å diskriminere tydelig og konsistent i spørsmål som her tas opp. (Dette gjøres og er et allerede eksisterende faktum på flere områder, men dette må ligge her).
Kristendommen må med andre ord alltid stimuleres og fremmes på andre troers bekostning, også på humanismens bekostning.

Kristne bør innrømmes retten til å skilte posisjon som symbolbærere, mens muslimer og humanister ikke bør innrømmes den samme retten.

De bør begge, fra høyeste politisk hold, heller tydelig og formelt fratas retten til offentlig å kunne innbille seg at deres tro eller livssyn osv er like god og like godt som det kristne.

Se artikkel om hvorvidt kristendommen er-  eller bør være-  tolerant her

I en artikkel  Dagbladet tirsdag 3. desember sier Hareide: 

Når jeg sier ja til korset, sier jeg ogå ja til hijaben. 

Leder av Islamsk råd, Mohammed Bourasm spør: Er dette er åpent og inluderende samfunn? 

Hareide ser altså ikke forkskjell på korset og på hijaben. Det er oppsiktsvekkende. Dessuten: Det er ikke rettferdig når Rådet nekter korset med den begrunnelse at det ikke er noen forskjell på hijab og kors, for det er jo åpenbare forskjeller, og dermed bryter man både med rettferdsprisippet som sier at like tilfeller skal behandles likt og dessuten med likhetsprinsippet som sier at like tilfeller skal behandles likt. (Røfly).
Den grunnleggene, vesentlige og helt avgjørende forskjellen mellom hijaben og korset er at korset ikke uttrykker noen form for politisk tilhørighet eller fremmer spesifikke politiske metoder og mål.
Mens hijaben, derimot, uttrykker tilhørighet til en ideologi hvis mål er å gjennomsyre hele samfunnet med helt spesifikke metoder, målsettinger og maktmidler.

Se forøvrig her om hijaben som uniform og kapitalens knefall overfor islam