Hanna Arendt: Konsentrasjonsleirene er radikalt onde. Men det radikalt, fysiske onde er samtidig ikke bare et fysisk onde, men den psykiske likvidering av mennesker ...
Den største konsentrasjonsleiren i dagens verden har mange porter som delvis er åpne mot omverden og som det strømmer mange mennesker ut og inn gjennom hver dag. Frivillig eller ufrivillig.
Men det er en innhegning hvor det store flertallet holdes i beinhard disiplin og i kontinuerlig press og frykt, og hvor straffene for å bryte ”husordensreglene” håndheves med største presisjon og forutsigbarhet, og med de grusomste av metoder, - overraskende nok til stor forlystelse for store deler av de innbragte, - og de av Allah og Muhammed som kalles de utvalgte av Allah’s nåde, og med hans velsignelse.
"Dumhet er en farligere fiende for det gode enn ondskap. Man kan protestere mot det onde, det kan avsløres, i nødsfall hindres med makt, det onde bærer alltid kimen til sin egen utslettelse i seg, fordi det etterlater i det minste et ubehag hos menneskene. Mot dumhet er vi vergeløse. Der får man ikke utrettet noe verken med protester eller makt; argumenter nytter ikke; kjensgjerninger som taler imot de forutfattede meninger blir rett og slett ikke trodd - i slike tilfeller blir den dumme til og med kritisk -, og hvis de ikke er til å se bort fra, kan de bare skyves til side som betydningsløse enkelttilfeller. Dessuten er den dumme, i motsetning til den onde, fullkomment tilfreds med seg selv; ja han er til og med farlig, fordi han så lett blir irritert og går til angrep. Man må derfor være mer forsiktig med den dumme enn med den onde. Vi skal aldri mer prøve å overbevise den dumme med argumenter; det er meningsløst og farlig.
Skal vi komme dumheten til livs, må vi prøve å forstå dens vesen. Så meget er sikkert at den ikke først og fremst er en intellektuell, men en menneskelig defekt. Det finnes intellektuelt usedvanlig godt utrustede mennesker som er dumme, og intellektuelt sett tungnemme som er alt annet enn dumme.
Det oppdager vi til vår forbauselse i bestemte situasjoner. Inntrykket av at dumheten er en medfødt svakhet er da ikke så sterkt som det at mennesker i bestemte situasjoner blir gjort dumme, resp. lar seg fordumme. Og vi får se at mennesker som lever avsondret og ensomt, viser denne defekt sjeldnere enn mennesker og menneskegrupper som gar trang til eller er henvist til kameratskap.
Dumhet ser altså ut til å være mer et sosiologisk enn et psykologisk problem. Den er et spesielt resultatet av hvordan visse historiske omstendigheter virker på mennesket, et psykologisk fenomen som ledsager visse ytre forhold. Ser vi nærmere på det, viser det seg at enhver sterk, ytre maktutfoldelse av politisk eller religiøs art slår en stor del av mennesker med dumhet. Det foregår imidlertid ikke slik at bestemt menneskelige evner - altså f eks de intellektuelle - forkrøples eller faller bort, med det overveldende inntrykk maktutfoldelsen gjør på visse mennesker, berøver dem deres mindre selvstendighet, og de gir - mer eller mindre ubevisst - opp å finne frem til en selvstendighet i situasjonene de møter.
Det at den dumme ofte er sta, må ikke forlede oss til å tro at han er selvstendig. Man merker allerede i samtale med ham at det ikke er ham selv vi personlig har med å gjøre, men slagord, paroler etc., som helt har tatt makten over han. Han er besatt, han er forblindet, misbrukt og mishandlet i hele sitt vesen. Gjort til et viljeløst instrument på den måten er han i stand til alt mulig ondt og er samtidig ute av stand til å erkjenne det som ondt. Her ligger faren for et djevelsk misbruk, som kan bryte mennesker ned for bestandig".
Dietrich Bonhoeffer
De er som Adolf Eichman var, disse folkene, disse "eichene", somjeg sier, bare at nå står de utenfor leiren hvor uhyrlighetene skjer og umenneskelighetene blir begått, alt med hjemmel i en ørkenguds evig gyldige og uforanderlige påbud og forbud.
Vil de noen sinne angre på den medvirkning de har bidratt med, disse menneskene?
Ja, selvsagt, noen av dem, under den forutsetning at "leiren" - og dens begrunnelse og fundament - skulle rakne i sine grunnvoller og noe nytt oppstå. Først da vil disse menneskene begynne å rope høyt om hvor forkastelige leirkommandantene oppførte seg og hvor inhumant regelverket i leiren var hele tiden.
Først da vil disse menneskene se at det var selve islam som konstitusjon som lå under så mye lidelse og så stort tap av menneskeliv.
Mange av disse "eichene" ville imidlertid har reagert som selveste Adolf Eichmann reagerte etter Den andre verdenskrig, og etter at uhyrlighetene rettmessig var blitt fordømt av en hel verden, i en prosess tilsvarende den som fant sted under Nyrenbergprosesssen som fikk dømt stornazistene.
Men de ville ikke ha innrømmet at de hadde gjort noe galt. De ville ikke ha spurt: Hvorfor var jeg så dum, hva slags menneske tillot jeg meg å bli ... for slike spørsmål ville de aldri ha stilt seg selv, enn svare på, disse menneskene, akkurat som Adolf, som insisterte på at han hadde tenkt og gjort rett og riktig, og gjort sin plikt, sin herre - en avgud - evig tro. De ville ha sagt at de var anstendige og følsomme mennesker, akkurat som Eichmann sa han hadde vært.
For Eichmann var en høflig mann, må vite, og anstendig. Han stilte aldri kritiske spørsmål til en minister. Han ville aldri kunne forsvare å gjøre noe uanstendig, men han kunne bidra til å drepe mennesker ut fra et rent juridisk-ideologisk rammeverk i bakgrunnen, og derfor sømmelig, - slik det sømmer seg for en bøddel med tildelt ansvar inne i nazistenes torturkamre i det store nazistiske vanvidd av et voldsmaskineri.
Den største konsentrasjonsleiren i dagens verden har mange porter som delvis er åpne mot omverden og som det strømmer mange mennesker ut og inn gjennom hver dag. Frivillig eller ufrivillig.
Men det er en innhegning hvor det store flertallet holdes i beinhard disiplin og i kontinuerlig press og frykt, og hvor straffene for å bryte ”husordensreglene” håndheves med største presisjon og forutsigbarhet, og med de grusomste av metoder, - overraskende nok til stor forlystelse for store deler av de innbragte, - og de av Allah og Muhammed som kalles de utvalgte av Allah’s nåde, og med hans velsignelse.
Et paradoks? Og hvordan er det mulig at dette får fortsette?
Ja, det er et paradoks, men et paradoks til å meditere over
og som er til å forklare og forstå. Det er bare å slå opp og lese i Koranen.
Over portene inn og ut av denne enorme leiren står det på
begge sider med store, kalde og jernharde ord:
Her er ingen tvang i religionen.
Det kan tolkes som: Arbeit macht Frei.
Det er neppe stor forskjell på disse ”appellene”, for begge
påstander er like demonisk utpønskede og begge har bare en hensikt: Å forføre,
kue, håne, skremme, for å gjøre folk til slaver - som Allah og profeten byr folk å være og bli - og for å kunne undertrykke. Og
for at noen skal kunne utbytte på det groveste, i sin sadistisk sinnsro.
Den muslimske verden er en innhegning, en eneste stor og
voldsom konsentrasjonsleir, et område på jord som bebos av over 1. 3 milliarder
stort sett fattige og helt- eller halvtanalfabetiske mennesker.
Og dette skjer i vår tid. Og det får lov å utfolde seg og
ekspandere. Det blir stadig flere innbyggere i denne konsentrasjonsleiren. Og ingen
ser ut til å ville gjøre det som trengs for å stoppe det, (hva nå det måtte være ... ).
I denne leiren foregår det daglig systematisk og på en
ufattelig stor skala av ”guddommelig” legitimerte krenkninger, trusler,
voldtekter og mord på en gruppe forsvarløse mennesker, nemlig kvinnene her,
mens utenverden for øvrig står utenfor
innhegning og bare ser inn på uhyrlighetene, uten å foreta seg noe som helst,
med den begrunnelse at de – for det første – ikke er sine medmennesker
moralske voktere.
For det andre, så tenker ofte disse menneskene som står
utenfor og som lever i frihet, og som
selv er beskyttet av egne normer, regler og lover som gjør de handlinger og
overgrep som skjer inne i leiren både moralsk forkastelige og ja, klart
straffbare, at dette ikke bør skje, fordi de innser at de selv ikke ville har
det slik, og derfor skal ikke de som er innestengte ha det slik heller. Og
dette er prima facie helt naturlig og riktig å tenke og føle.
De fleste av oss som står utenfor forstår at det trengs sterkt
preventive instrumenter for å hindre at slike bestialske overgrep og mord som
utføres inne i leiren på uskyldige.
Vi forstår det og ønsker ikke at det skal forekomme. Og det
er kanskje en begynnelse.
En tredje begrunnelse far de som står utenfor og godt
plantet i frihet er at den ene kultur ikke er den annen lik og at man derfor
ingen grunn har til å ta avstand fra eller engasjere seg i å fordømme de
verdiene den andre kulturen bygger på og er en funksjon av, og som kan forklare
den brutalitet og umenneskelighet som systematisk utfolder seg i denne
populasjonen. Man avstår fra å foreta seg noe og fordømme det som skjer simpelt
hen fordi man savner en objektiv standard for hva som er rett og galt og fordi
man ikke tror at rett og galt faktisk er objektive essenser som eksisterer
uavhengig og før mennesket selv.
Objektiv gyldig eller legitim moral eksisterer kort og godt
ikke for disse menneskene. La meg for korthets skyld kalle disse mennesker for ”vår
tids eichmenn”, en term enhver, bortsett fra ”eichmennene selv”, vil forstå
hva jeg mener med, - men mer om dette under. Men det er disse som er vår tids
moralske analfabeter, fordi denne hersens religionen har gjort dem til det.
Noen av alle de som står utenfor er like vel ikke så
forkvaklede og uten moralsk plattform eller samvittighet og rettferdighetssans
at de ikke vurderer det som skjer innenfor konsentrasjonsleiren som noe
avskyelig og uverdig, ja, dyrisk og totalt umoralsk, et tankesett som må
motarbeids med alle tenkelig og lovlige midler, både i og med tanker, ord og
gjerninger.
Disse utenforstående har Guds lover skrevet på eller i
hjertet deres. De har kontakt med sitt gudsbilde, selv om de ikke er klar over det og
vil anerkjenne dette som et faktum og en substans som virkelig eksisterer. De har imidlertid i seg denne
metafysiske dimensjonen, dette umålbare empiri,uansett om det er klar over det eller ei. Og uansett om de vet eller ikke vet at de selv er i stand til å formørke denne "delen" av dem selv som gjør dem til skapninger, dvs mennesker.
De vil derfor - før det er for sent og de de mister denne dimensjonen - gjøre alt de er i stand til for å hjelpe
fangene i leiren ut av elendigheten og for å få invitert dem hjem til seg og
inn i varmen, til sitt frie og liberal hjem og samfunn, selv om det skulle skje
på felleskaps vegne, over skatteseddelen. De vil også gjerne bestikke og
servilisere seg for leirkommandantene inne i leiren, for å forsøke å avhjelpe
situasjonen og gjøre det litt lettere for de kvinnelige ofrene der. De vil
overføre store summer via sine egne hjemlige budsjetter – og privat, i tillegg,
bevares - for i det hele tatt ikke å bukke under for sin egen dårlige
samvittighet ved ikke å foreta seg noe for å hjelpe og følgelig bli moralske
vrak og helt uten mål og mening her i livet.
Men hvordan skal de samvittighetsfulle kunne forvisse seg om
at forholdene i leiren virkelig og radikalt kan endres til det gode og
befriende, både for kvinner og menn, inne i leiren?
Ved å fortsette å pøse inn gode intensjoner, i form av ”Storkna
mannasveitte”?
Ved å endre produksjonsforholdene og arbeide for en ateistisk
betinget revolusjon??
Vil leirens selvoppholdene og selvtilstrekkelige og
sirkeldefinerte grunnkodeks (islam) endres og vil ”the hearts and minds” åpnes
for det nye, for de ”Gode nyhetene”, ved slike metoder og strategier?
Det langt største flertallet blant deltakerne som står
utenfor og gjør seg til kompulsive glanere lar seg imidlertid ikke rokke av
moralske eller samvittighetsmessige anfektelser. De vil forholde seg rolig og ”balansert”
så lenge de ikke trenger å bli stilt direkte til ansvar for en høyere instans
enn dem selv i deres bedrøvelig solipsisme, en tilstand som kan minne om
opphold på et sinnsyke-asyl, men uten at de evner å se at de befinner seg der selv.
De evner ikke å bli opprørt over uhyrlighetene. De vil
tenke: ”Allah hjelper den som hjelper seg selv” og ”Enhver er sin egen lykkes
smed”.
For det er slik ”eichmennene” tenker, føler og agerer på.
”Eichmennene” tillater uten å blunke alle krenkelser,
voldtekter og myrderier som begås inne i leiren og som ennå ikke rammer dem selv.
De hører kanskje skrikene og ser fortvilelsen, men tåler så
inderlig vel ugjerningene. De kan få seg til å si at det ville være
imperialistisk å gripe inn og gjøre noe. Vi skal ikke være vår søsters anstand;
det overlater vi til bødlene i leiren, til ”eichmennene”. De skjønner ikke at
de er en alen av samme stykke som ”eichmennene”. De vil ikke og klarer det ikke. Det
verste er at de ikke vil det. Og derfor er de også indirekte ansvarlige for det
som skjer.
De er ansvarlige for at det skjer en systematisk og
vedvarende innskrenking av kvinnens iboende frihet og daglig skjending av
kvinners verdighet, og deres rett til bevegelsesfrihet, til egen tro og
overbevisning, og til å få telle likt med mannen som vitne innfor juridiske
domstoler, som ikke er annet enn Allah og Muhammeds evige domstol, inne i
leiren.
Vi kunne fortsette å regne opp urettferdigheten som skjer
ved å gå gjennom hele Koranen her og nå, men lar det være. Det bør være
allmennkunnskap. Det som skjer og hvorfor det skjer er jo allerede så altfor
godt kjent her i Vesten. Vi vet hva Koranen – og de som underlegger seg den og
blir forpliktet for all tid av den - gjør med mennesker.
Alikevel gjør vi så å si ingenting av tyngde, alvor og betydning
med det, det vil si: Det er ”eichmennene” og de dumme blant oss som IKKE gjør noe.
Disse vil til og med gjøre det til en plikt å ikke å gjøre noe, ikke å
protestere. De vil heller forby og beskytte en muslimsk minister mot spørsmål
angående Koranen og islams forhold til kvinneundertrykking, enn å tillate at
noen gjør det, for å lodde dybdene i denne ministerens underliggende religiøse
tro. Disse tror at tro ikke spiller noen rolle for utøvelse av politisk makt i
et ikkeislamsk samfunn som vårt. Unnlatelse av å stille spørsmål ved Koranen er
for dem er det høyeste god, og dette selvgode moralske imperativ er det de
opphøyer til universell norm, en absolutte
norm som skal overskygger de muslimske kvinnens lidelser inne i leiren.
De vet ikke hva de gjør, disse ”eichmennene”. Men de skal ikke
tilgis. En ”frifinnelse” vil stride mot alle moral og selve Guds karakter,
vesen og Person, en Person som ikke er tilstede for de forherdede ”eichmennene”
som styrer og herjer i leiren.
De vil ikke kunne forsvare seg med at de ikke visste, de vil
ikke kunne forsvare seg med at de bare sto og så på uten å innta
bøddelrollen i praksis.
De vil måtte dømmes som medvirkere. Feige medvirkere. Som unnlatere er de aktive medvirkere.
De vil si at det var andre som gjorde det. Men de vet ikke
og forstår ikke at medvirkeren og unnlatere
straffes like hardt og på samme
grunnlag som selve utøveren.
Hvem er så disse ”eichmennene” som ikke vet at de er det?
En liten test kan kanskje kaste lys over tingene.
1 Hvordan kan jeg ha vært så dum?
2 Hvorfor motsto jeg ikke dette ondet?
2 Hva slags menneske har jeg latt meg selv bli?
Ingen av de største sjefene i nazistenes konsentrasjonsleire
, Eichmann, Høss og Stangel klarer å nå frem til trinn i dette skjemaet over
stadier i selverkjennelse, ifølge Lars Fr. H Svendsen i sin bok: Ondskapes
filosofi.
De burde alle ha kommet til stadium 3, men Høss kommer ikke
engang til 1. Eichmann, derimot, havner på 1, mens Stangel tar seg til eller
tiltar seg til 2 eller muligens litt over.
Vår kommentar:
Disse menneskene kan
ikke tenke og se at de burde ha visst bedre og at de faktisk er skyldige i ikke
å ha reflektert tilstrekkelig igjennom handlingene de utførte og andre
handlinger de sto som ansvarlige for. De skjønner ikke at de har gitt etter for
gale innskytelser eller forsettlig handlinger – eller unnlatelser - som de
egentlig vet er gale å utføre og stå for. De vil da kanskje heller ikke
erkjenne at unnlatelse av å reagere med protest og unnlatelse av å motarbeide
ondene med overbevisning, autentisk, aktivt og vedvarende.
De kommer aldri til det stadiet hvor man bør kunne forvente
av det alminnelige menneske at det innser at det har latt seg degenerere eller
korrumpere til grader at man ikke bare føler skam, men også avsky eller
vemmelse over sin egen umoral og de handlinger eller unnlatelser man har begitt
seg inn på med et åpent sin og i full bevissthet.
Hva med ”eichmennene” o g ”eichkvinnene” i vår egen midte i
dag? Hvem er de?
Hvor mange er vel ikke de som fyller kriteriene over?
Fyller Allah og profeten disse kriteriene? Hvem vil svare ærlig
på spørsmål om Koranen og gå inn for å endre den, eller oppheve den?
Hvilke muslimske ministre bør beskyttes fra slike spørsmål?
Og hvem er de som vil beskytte dem?
Vi bare spør.
Til ytterligere refleksjon: Hvem er de dumme i dag? Er vår
tids ”eichmenn” like dumme eller kanskje dummere enn tidligere tiders ”eichmenn”?
"Dumhet er en farligere fiende for det gode enn ondskap. Man kan protestere mot det onde, det kan avsløres, i nødsfall hindres med makt, det onde bærer alltid kimen til sin egen utslettelse i seg, fordi det etterlater i det minste et ubehag hos menneskene. Mot dumhet er vi vergeløse. Der får man ikke utrettet noe verken med protester eller makt; argumenter nytter ikke; kjensgjerninger som taler imot de forutfattede meninger blir rett og slett ikke trodd - i slike tilfeller blir den dumme til og med kritisk -, og hvis de ikke er til å se bort fra, kan de bare skyves til side som betydningsløse enkelttilfeller. Dessuten er den dumme, i motsetning til den onde, fullkomment tilfreds med seg selv; ja han er til og med farlig, fordi han så lett blir irritert og går til angrep. Man må derfor være mer forsiktig med den dumme enn med den onde. Vi skal aldri mer prøve å overbevise den dumme med argumenter; det er meningsløst og farlig.
Skal vi komme dumheten til livs, må vi prøve å forstå dens vesen. Så meget er sikkert at den ikke først og fremst er en intellektuell, men en menneskelig defekt. Det finnes intellektuelt usedvanlig godt utrustede mennesker som er dumme, og intellektuelt sett tungnemme som er alt annet enn dumme.
Det oppdager vi til vår forbauselse i bestemte situasjoner. Inntrykket av at dumheten er en medfødt svakhet er da ikke så sterkt som det at mennesker i bestemte situasjoner blir gjort dumme, resp. lar seg fordumme. Og vi får se at mennesker som lever avsondret og ensomt, viser denne defekt sjeldnere enn mennesker og menneskegrupper som gar trang til eller er henvist til kameratskap.
Dumhet ser altså ut til å være mer et sosiologisk enn et psykologisk problem. Den er et spesielt resultatet av hvordan visse historiske omstendigheter virker på mennesket, et psykologisk fenomen som ledsager visse ytre forhold. Ser vi nærmere på det, viser det seg at enhver sterk, ytre maktutfoldelse av politisk eller religiøs art slår en stor del av mennesker med dumhet. Det foregår imidlertid ikke slik at bestemt menneskelige evner - altså f eks de intellektuelle - forkrøples eller faller bort, med det overveldende inntrykk maktutfoldelsen gjør på visse mennesker, berøver dem deres mindre selvstendighet, og de gir - mer eller mindre ubevisst - opp å finne frem til en selvstendighet i situasjonene de møter.
Det at den dumme ofte er sta, må ikke forlede oss til å tro at han er selvstendig. Man merker allerede i samtale med ham at det ikke er ham selv vi personlig har med å gjøre, men slagord, paroler etc., som helt har tatt makten over han. Han er besatt, han er forblindet, misbrukt og mishandlet i hele sitt vesen. Gjort til et viljeløst instrument på den måten er han i stand til alt mulig ondt og er samtidig ute av stand til å erkjenne det som ondt. Her ligger faren for et djevelsk misbruk, som kan bryte mennesker ned for bestandig".
Dietrich Bonhoeffer
De er som Adolf Eichman var, disse folkene, disse "eichene", somjeg sier, bare at nå står de utenfor leiren hvor uhyrlighetene skjer og umenneskelighetene blir begått, alt med hjemmel i en ørkenguds evig gyldige og uforanderlige påbud og forbud.
Vil de noen sinne angre på den medvirkning de har bidratt med, disse menneskene?
Ja, selvsagt, noen av dem, under den forutsetning at "leiren" - og dens begrunnelse og fundament - skulle rakne i sine grunnvoller og noe nytt oppstå. Først da vil disse menneskene begynne å rope høyt om hvor forkastelige leirkommandantene oppførte seg og hvor inhumant regelverket i leiren var hele tiden.
Først da vil disse menneskene se at det var selve islam som konstitusjon som lå under så mye lidelse og så stort tap av menneskeliv.
Mange av disse "eichene" ville imidlertid har reagert som selveste Adolf Eichmann reagerte etter Den andre verdenskrig, og etter at uhyrlighetene rettmessig var blitt fordømt av en hel verden, i en prosess tilsvarende den som fant sted under Nyrenbergprosesssen som fikk dømt stornazistene.
Men de ville ikke ha innrømmet at de hadde gjort noe galt. De ville ikke ha spurt: Hvorfor var jeg så dum, hva slags menneske tillot jeg meg å bli ... for slike spørsmål ville de aldri ha stilt seg selv, enn svare på, disse menneskene, akkurat som Adolf, som insisterte på at han hadde tenkt og gjort rett og riktig, og gjort sin plikt, sin herre - en avgud - evig tro. De ville ha sagt at de var anstendige og følsomme mennesker, akkurat som Eichmann sa han hadde vært.
For Eichmann var en høflig mann, må vite, og anstendig. Han stilte aldri kritiske spørsmål til en minister. Han ville aldri kunne forsvare å gjøre noe uanstendig, men han kunne bidra til å drepe mennesker ut fra et rent juridisk-ideologisk rammeverk i bakgrunnen, og derfor sømmelig, - slik det sømmer seg for en bøddel med tildelt ansvar inne i nazistenes torturkamre i det store nazistiske vanvidd av et voldsmaskineri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar