Er det ikke søtt?
Norge er godt for muslimer, derfor må ikke Norge røres eller
ødelegges, sier Hafiz
Mehboob-ur-Rehman i Islamic Cultural Centre (ICC) på Tøyen. (Vi hørte en del av
hans oppfordring og tale i moskeen i natt på TV2 – talen gjentas ikke på TV2 nå
utover morgenen, og man kan spørre hvorfor).
Imamen talte fredag i forbindelse opprøret rundt
videoen ”Muslim innocense” som nå har opprørt en hel muslimsk verden og som har
medført flere drap, bl a ble 3 amerikanske offentlige tjenestemenn, deriblant
en ambassadør i Libya, mishandlet og drept.
Den muslimske mobben går amok fordi de – og deres
profet, ja, islam i seg selv - skal være krenket.
Og det av en dårlig film, en latterlig farse, en parodi
på genuin islamkritikk. Men likevel altså: Videoen utløser protester, vold,
destruksjon og drap. Oppfulgt av en rekke unnskyldninger fra vestlige ledere.
Alle er enig om at dette er en utidig provokasjon og ”beklager” i strek ordelag
Men forstår opprørende – de krenkede – at Vesten
ikke kan forby produksjon av dårlige videoer, at det ikke er statens sak å
drive sensur?
At vi driver med maktfordeling her i Vesten,
forblir visst et mysterium, en blasfemi, for muslimer. De tror at vår Gud er
Ytringsfriheten, eller at vi tror at Ytringsfriheten er vår Gud, hvilket er en
hån og en krenkelse mot Koranen, profeten, Allah, alle muslimer og islam proper.
Dilemmaet vil vedvare og skape stemninger som bare
vil forsterke seg i årene som kommer. Det finns ingen løsning i sikte, bla
fordi islam ikke kan forandre seg, selv om visse muslimer forandrer seg og
avfinner seg med å leve utenfor dar al Islam. Dette forandrer imidlertid ikke
islam i seg selv.
(Det er ironisk at dar al Islam, som oversette med
Fredens hus, faktisk alltid har vært et Krigens hus, men dette lar vi ligge her
og nå).
Den muslimske verden forlanger av Vesten at vi
skal avskaffe ytringsfriheten og begynne å tro på Allah. De vil ikke bli
fornøyde før vi har underlagt oss og lagt munnbind på oss selv, til Allah’s
pris. De ligger der og kan ikke annet.
Hafiz sa at slikt mobben nå gjør i den muslimske
verden gjør ikke muslimer i Norge. Muslimer skal ikke gjøre slikt, får vi vite.
Her lever muslimer i trygghet og i Dar al Amin, i sikkerhet.
Muslimer i Norge lever ikke i dar al Harb, i Krigens
Hus, men heller ikke i dar al Islam, men i dar al Amin.
Det skulle bare mangle, enda alle land eller hus
hvor sharia ikke råder grunnen, faktisk i henhold til tradisjonell islamsk
teologi og juss faktisk er dar al Harb, altså krigens hus. Men omskrivninger er
til for å brukes … selv om det er forbudt i islam å endre på den grunnleggende
teologi, dvs juss eller politikk.
Dar al Amin er en omskrivning, en snedig valgt eufemisme,
etter vår mening, en ny oppfinnelse innen islamsk juss. Muslimer vil ikke
provosere, må vite. Derfor læres man opp til heller å si at man her i landet
lever i trygghetens hus.
Vertskapet blir derved beroliget og alle kan føle
seg trygge. Både muslimer og ikke-muslimer – dvs vantro – lever nå i dar al
Amin.
Er det ikke søtt? Tenk: Nordmenn lever i
trygghetens hus.
Innsmigrende og opportunistisk?
Eller: Ja, takk begge deler, eller ingen av
delene?
Vi kan bare lure og avvente. Drapene og opptøyene
har imidlertid uroet politiet og fått dem til å stille opp i moskeen Hafix er i
imam i – han er den kosegubben man vil huske som gjennom helsides annonser i
visse publikasjoner inviterte ikke-muslimer til en kopp te, på oppfordring fra
Anti Rasistisk Senter.
Han viser seg nå igjen som en virkelig kosegubbe,
en fredsfyrste, og han forsikrer – eller oppfordrer eller formaner– at muslimer
ikke gjør slikt man nå gjør overalt ellers i den muslimske verden, det er
uislamsk, forsikrer imamen. I hvert fall i Norge, hvor man er beskyttet av
Norge og velvillig innstilte ordførere og nordmenn flest, ikke først og fremst av
islam og muslimene, altså, som er ubevæpnede og fredsæle og dessuten i sterkt mindretall.
Muslimene ser ut til å være helt avhengig av
norske myndigheter og våpenmakt, både hær og politi, for å kunne leve her i dar
al Amin. Så lenge det virker.
Vi gjør sannelig islam og muslimene en tjeneste
her i landet. Vi er beskyttet ved at vi beskytter dem selv, mot dem selv.
Men når vil den situasjon inntreffe at muslimer
plutselig finner ut at de ikke lenger bor i dar al Amin her i Norge?
Hva hvis Norge plutselig en dag ikke klarer å gi
dem den trygghet de har søkt – og fått til nå?
Hvilke kriterier skal man så speide etter?
Poenget turde være at Norge jo i all overskuelig
fremtid vil kunne fortsette med å beskytte muslimene her. Men det vil antakelig
koste flere og flere ressurser og koste mer og mer penger med tiden.
Hva vil skje den dag at bevilgningene til dette
noble formål blir redusert, ikke bare fordi vi ikke har råd til det lenger, men
fordi befolkningen VIL det?
Skjønner politikerne, media og folket ellers at
det i begrepet dar al Amin faktisk ligger en trussel - en innbakt forutsetning
om at hvis Norge ikke lenger klarer å oppfylle betingelsene for at Norge skal
bli ansett som et dar al Amin i muslimenes øyne, så vil Norge faktisk automatisk
bli et Krigens Hus, et dar al Harb, og ikke et dar al Amin, et trygghetens hus
for muslimer (og andre)?
Ser vi dette?
Svar: Nei, ikke i det hele tatt og vi kommer
heller ikke til å skjønne det før muslimene skjønner at vi virkelig befinner
oss i Krigens Hus.
Hafiz Mehboob-ur-Rehman i Islamic Cultural Centre (ICC) på Tøyen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar