Galtung på al Jazeera

Den norske ”fredsfyrste” Johan Galtung opptrådte for et par dager siden i et nær timen langt program på den muslimske tv-kanalen Aljazzera. Han nevnte ikke der noe som kan tyde på at han hater jøder, men i en annen sammenheng manøvrer han seg mot et stup, her:

http://www.b.dk/globalt/norsk-fredsprofessor-chokerer-med-joedehad

Men tilbake til al jazzera:

Det ble et show verdig en guru med hodet fullt av mantras som nå bare repeterer seg og repeterer seg i det uendelige,  … skulle man nesten ikke håpe på. Han er blitt seg selv lik og derfor uforanderlig, selv om ”grunnstrukturen” er relativ fleksibel og åpne nok.

Men hvorfor den opptreden på akkurat denne tv-kanalen nå? Jo, for hvem kunne være mer beleilig og medgjørlig for den muslimske tv-seende verden enn nettopp ”fredsfyrsten”, som kommer fra et forhenværende kristent land, som har skrevet en bok om hvorfor han ikke er kristen og dessuten belært en hel verden om hvordan man skal skape fred, og om hvem som KAN gjøre det, ikke minst, OG DET ER SELVSAGT IKKE et irrasjonelt skyldbetynget og selvforaktende Vesten, med USA i spissen, den Store Satan.

Det er andre aktører som nå må gjøre jobben og her er islam blitt et nøkkelord for Galtung, spesielt med henblikk på den stadig pågående tragedie i Midtøsten.

Det var tydelig at redaksjonen elsket Galtung og at Galtung befant seg meget vel i studio. De hadde det veldig trivelig. Han opptrådte som en koselig, gammel, fortrolig og litt original bestefar-professor med all den lune "visdom" tv-kanalen og dens seere kunne ønske seg: Nedlatende overfor Vesten, men med den dypeste respekt (servilitet) for muslimer og islams historie.

Han var tydelig i sin tale: Vesten er på vei ned og hvis USA nå foranstalter flere katastrofer, jo fortere vil det gå med dem rett i undergangen. Her er det ingen integrert Yin og Yang effekt. Strukturen (USA) er fastlåst til sin indre, nødvendige gang mot stupet og den endelige selvdestruskjon og oppløsning.

Og dette er ikke til å unngå, skal vi tro Galtung. For han pleier sjelden - eller ikke sjelden-  å få rett når han spår om verdens fremtid. Det kommer an på øynene som ser. Men det skal han ha, at han spådde Sovjets oppløsning nærmest på halvåret og det til og med 10 år før muren falt.

Imponerende.  Man skulle nesten tro at Galtung før programmet hadde forsikret om at han nå hadde konvertert til islam.

Han trakk i hvert fall fram Sure 8. 68 - (mulig han mener 8. 61) - fra Koranen som sier noe slikt som at hvis du (allahtroende) ser at fienden tar skritt mot fred (fredsforhandlinger) så skal du gjøre det samme.

- Dette er veldig vakkert, sa Galtung. (hm, hm: islam har løsningen, se under …).

For et håp det er i denne professorskolten! Ja, det er vakkert.

Men hvor er haken ved dette, hvis noen fins? Jo, claro: 2 surer i Koranen synes å være helt ukjente for Galtung - eller så bedriver han bevisst seleksjon eller til og med bevisst fordreining eller underinformasjon.  

Det står nemlig også i Koranen at muslimer aldri skal gråte og be om fred, der man skulle være overlegen motstanderen, se sure 47. 35. 

Og hvilken "rang" har så sure 8.61 over sure 47. 35? Svar: Allerede Muhammeds nevø Ibn Abbas så dilemmaet. Han menta derfor at sverdsuren i 9. 5 hadde forrang foran 47. 35. Han hevdet at 9. 5 rett og slette var blitt abrogert til fordel for 9. 5 og hva er 9. 5, jo, det er sverdverset (suren) fremfor noe sverdvers (sure) i Koranen. Det påbyr - i prinsippet - å drepe, som en plikt for dem som tror på Allah og profeten, før man søker å få etablert fred

Hvorfor underslår Galtung dette?

Som et eksempel på islamsk sjenerøsitet og muslimers humane innstilling til verden og menneskene, trakk Galtung frem året 1953 som var det året amerikanerne hjalp til med statskupp overfor en lovlig valgt regjering i Iran. For dette venter ikke iranerne at amerikanerne ber om unnskyldning, mente Galtung, nei, men at iranerne nå heller ønsker at amerikanerne innrømmer at de helst ikke skulle ha gjort det.

Er ikke iranerne søte? Er ikke islam tolerant, fredselskende og vakker?

Galtung viser til Fader Vår og bønn om tilgivelse. Han mener at kristne bør bli mer følsomme overfor det faktum at en slik bønn ikke gir noen mening i visse kulturer. Å si at man ikke burde ha gjort det, er bedre, mener han.

USA praktiserer – selvfølgegli for denne fredsfyrsten - fascisme fra toppen av, se bare på Guantanamo og undercover drap andre steder …

USA og Vesten bør søke løsninger, ikke dominans, … for all del!

Hvem vil så bli USA’s etterfølger som verdens dominerende stormakt? Kina?

Nei, mener Galtung, som forteller at han kjenner det kinesiske lederskapet.  De har fortalt ham at ”så dumme er vi ikke” …

Galtung har stor respekt for kinesernes gamle livsfilosofi TAO (hvor alt følger minste motstands vei). Han finner mye visdom i dette at Yin og Yang inneholder både ondt og godt samtidig, for dette åpner for å stille spørsmålet om ikke begge parter kan ha litt rett og litt galt samtidig. Buddhismen er både og. Kristendommen er bare enten eller og dette er katastrofe.

Når det kommer til Israel, så burde det være forbudt å kalle de som kritiserer Israel som stat for antisemitter!

Palestinske flyktninger i eksil, bør få komme hjem igjen og få nytt hjem i Israel, siden jødene har denne retten, i ubegrenset antall. For Arafat var villig til å drøfte antallet palestinere som vill få rett til å vende ”hjem”. Det bør da også gjelde for Israel, mener fredsfyrsten … noe å tenke over og på?

Galtung ser for seg en ny stigende horisont, fra Fillipinene til Marokko, for ikke å nevne Latin-amerika.

USA har ikke en sjans. USA er dømt.

Og hele den muslimske verden hyller så Galtung. Fyrsten.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=hs-Jhgj8Q1M

Men hvorfor er Galtung blitt så opptatta av islam? Kan det være for å provosere, eller kanskje forberede oss all på hva som kommer hvis vi ikke inntar en mer åpen og forstanding holdning til muslimer generetl og islam som religion? Hvorfor synes han å være så mye mer fornøyd med islam enn kristedommen og hvorfor setter han mer lit til islam mer enn kristendommen - og Vesten - når det kommer til å finne løsninger på Midtøsten?

I boken han skrev om hvorfor han ikke kunne være kristen, nevner han et forsøk eller et fremstøt han hadde gjort overfor norkse teologer for å få dem til å forklare teodice-problemet, dvs spørsmålet om hvorfor det er så mye vodt i verden når Gud jo skal være allmektig og samtidig god.

Teologene klarte etter Galtungs mening ikke å gi noen tilfresstillende svar. Han ga dermed opp og forlot straks en mulig fremtidi karriere som en vanlig og ydmyk troende bland andre troende. Men er teodiceproblemet noe mindre i islam enn i kristendommen?

Nei selvsagt ikke.

Men når det nå altså gjelder islam, Allah og profeten, ser pipen ut til å fått en annen lyd. Ikke det at Galtung er blitt muslim, men at han så helhjertet omfavner islam nærmest som er kjærlighetserstaning, kan være noe å undre seg over. Jeg tror det hele kan betraktes som hevn for et brutt førstekjærlighetsforhold. At han nå omfavner muslimene med all sympati for ikke å si empati han kan mønstre, sier han takk for sist til norske teolgoer som ikke klare å besvare hans frustrasjon og søken er sannhet og svar. I tillegg er han selvfølgelig også offer for tidsånden, en ånd som har lagt seg som en mare over Vesten og undergraver Vesten innenfra.

Jeg tror forklaringen ligger i en ubearbeidetog grunnleggende forakt "for sitt eget", en frykt for "de egne", det Scruton kaller "oikofobi". Han istemmer i det koret som hater Vesten. Og dette har ledet ham inn i fristelsen, et personlig prosjekt som nå finner sitt sluttpunkt i en etter min mening "Unholly Alliance" og ikke noe særlig annet kreativt.

Se også vår postering om Galtungs spådom om islamisering av Europa her 

..

En kronikk publisert: 27.aug. 2006 (00:08) Oppdatert: 19.okt. 2011 (20:01) av Galtung må tas med her i forkortet utgave:

TRE BYGGESTEINER. Byggesteinene er: 1. FNs resolusjon 194 om at palestinske flyktninger som ønsker det skal kunne vende tilbake og Sikkerhetsrådets resolusjon 242 om at Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 (altså før junikrigen).2. Resolusjonen fra Palestinas nasjonalråd fra 15. november 1988, som aksepterer en tostatsløsning.3. Forslaget fra Saudi-Arabia i 2002 om at Israel trekker seg tilbake til 1967-grensene, mot diplomatisk anerkjennelse fra alle arabiske stater.

Hvis vi setter byggesteinene på plass, får vi to nabostater, …. Bare sunn fornuft. Men det finnes også minimums- og maksimumskrav på begge sider. Palestina har tre minimumskrav det ikke kan forhandles om … med Øst-Jerusalem som hovedstad,- retten til tilbakevending; antallet kan det

forhandles om.

Israel har to minimumskrav det ikke kan forhandles om:- anerkjennelse av den jødiske staten Israel- innen sikre grenser .Alle fem mål er både legitime og forenlige. Palestinsk legitimitet er basert på århundrelang bosetting og jødisk på territoriell tilhørighet ifølge deres kulturarv og tidligere bosetting. Legitimiteten er ikke basert på jødenes lidelser påført dem av tyskere og andre europeere, også nordmenn. Et territorielt krav på det grunnlaget må stilles til Tyskland.

En tostatsløsning.

… Araberne må akseptere noe Israel, men ikke det forvokste og krigerske monstret vi ser i dag. Jødene må forstå at bosettingskolonialisme og okkupasjon og ekspansjon aldri vil skaffe dem sikre grenser.Veien til sikkerhet går gjennom fred, ikke motsatt. Sett at Israel utrydder Hizballah: Nye grupper kommer da til å dukke opp.

Folket kan ikke bestikkes.

Regjeringer kan bestikkes, trues til å føye seg eller kapitulere, men aldri folket selv. Bak Israels bosettingskolonialisme står noen få stadig mer motvillige land: USA, Storbritannia, og Australia. Bak Palestina står den muslimske og arabiske verden, meget større, kanskje 1,3 milliarder mennesker som øker, mot 0,3 milliarder som minker. … Arabisk anerkjennelse er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for positiv fred. Uavhengige stater kan anerkjenne hverandre og likevel gå til krig. Statene må også veves sammen i et nettverk av positiv gjensidighet som gjør freden ønskelig for begge parter.

Fokuser på grenselandene.

… veve disse fem nabolandene sammen med Israel inn i et Midtøsten-fellesskap, omtrent som de seks i EF fra 1958? (ikke EU, det er for nær forbundsstat). Denne formelen for bærekraftig fred fungerte for Tyskland. Den bør også kunne brukes for Israel. …

Naiv oppfatning.

Det finnes en naiv oppfatning om at volden vil forsvinne hvis Hizballah blir avvæpnet, i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon 1559. Men den har ingen mening uten resolusjonene 194 og 242. Israel kan ikke velge resolusjon. …

Må distansere seg.

En ny Israel-generasjon vil tjene på å distansere seg fra den sionistiske ideologen Vladimir Jabotinsky som har inspirert Begin, Netanyahu, Sharon og nå Olmert. For Jabotinsky var valget mellom: "avmektig ydmykende selvoppofring" og "kjempende, uovervinnelig raseri" (Jacqueline Rose, "The Zionist Imagination", The Nation, 26. juni i år). For Jabotinsky var jødene ydmyket og vanæret av vold, og hans svar var kamp og vold. Denne visjonen gjør vold til en hjørnesten i menneskelig eksistens og mangler et tredje element: Forhandlinger, løsninger, fred. Islam har denne tredje muligheten, ikke bare "dar-al-Islam" og "dar-al-Harb" (fredens hus og krigens hus) men også et "dar-al-Ahd", sameksistensen med de vantro.Men nok i et fellesskap som hverken er for tett eller for fjernt. Kanskje også i en "Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Midtøsten" som kunne trekke inn flere av landene?

Svake på fred.

… Problemet er ikke bare Israels sterke krigføring, men enda mer deres svake fredsføring. Men akkurat som i Tyskland vil det vokse frem en ny generasjon - og det finnes utstrakte arabiske hender. Da gjenstår bare maksimalistene. Deres beste argument mot de moderate er at "dine forslag virker ikke". Og det beste motargumentet, slik det ble for ETA og IRA, er å vise at de tar feil

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1435862.ece#.T6A8-FJIuuI

Min kommentar :

Konseptet  Dar-al-Ahd nevnes ikke i Koranen, (men kan likevel avledes indirekte av den uten at det støter mot islamsk rettsfølelse) og begivenhetene i kjølvannet av den.

Tariq Ramadan avviser tvert denne "3. mulighet".

"Å gå ut fra at vi på et dypere nivå står i enslags kontraktstilstand med et ikke-muslimsk samfunn, forsterker bare ideen om at vi ikke lever i "vårt eget" samfunn, - at vi kommer på godfot med en enhet vi ikke identifiserer oss med. Ahd-koseptet  brukt på denne måten er noe ganske annet enn en "sosial kontrakt" mellom en borger og en enhet som vi riktig nok er en del av og som vi føler vi er medlemmer av. Å snakke om dar-al-ahd bidrar ingenting til å virkeliggjøre denne ideen for muslimene".

Ramadan gir oss en forsmak på hva vi kan vente oss:
"Det kreves  en radikal holdningsforandring. Vi går tilbake til kildene for den muslimske lære for der om mulig finne en .... guide eller en retning, som kan gjøre oss i stand til å møte utfordringene i vår samtid." skriver Ramadan. ( s. 67/68 i "Western Muslims and The Future of Islam").