"Sjelens villmark".

Breivik vet hva som er galt og forferdelig. Han vet hva som er grusomt, han skjønner at vi kan hate ham for det han har gjort, men han angrer ikke på annen måte enn at han er ”lei seg” for at han ikke fikk utrettet mer, dvs drept flere på Utøya.

Men han har altså forestillinger – om enn vage, kan hende - om rett og galt, om hva som sømmer seg, om hva anstendighet er. Han har empati, eller i hvert fall en viss evne for det, for så vidt som han forstår at han kan vekke fortvilelse og harme, ja, og begrunnet hat mot ham, intenst hat og et begrunnet ønske om å drepe ham.

Og her snakker man ikke akkurat om småsynder, bagatellmessige overtredelser, forseelser, glipp eller  nykker.

Det snakkes ikke her om avvik fra normen, fra skikk og bruk, fra hva som sømmer seg eller ikke, om at man ikke skal være slem, men tvert imot god og snill og ikke ”å tisse på plenen”.

Skal ABB’s erkjennelse regnes ham til fordel? Kan han tilgis av andre enn Gud?

JEG OFRET MEG, sier han. Er dette JUDAS som ofrer seg? Gjentar det universelle drama seg her? Er dette vi nå ser utfolde seg i rettssalen siste akt i den store tragedie som angår mennesket grunnvilkår?

(Allerede som fireåring la psykologene merke til ABB spesielle smil, får vi vite (Dagbl 22. april s 8).Han skal ha hatt vanskelig for å uttrykke seg emosjonelt … ABB’s avvæpnende smil tyder på at han er alvorlig psykisk syk, sier psykiateren Michael Setsaas).

”ABB er både ravende gal og skremmende tilregnelig”, skriver Ingvar Ambjørnsen i VG 22. april. Her er vi inne i ”sjelens villmark” som han skriver …

SYND ELLER SYKDOM, ELLER BEGE DELER og i tillegg noe mer eller mindre?

Her snakkes det om SYNDER. Store synder. Et ufattelig opprør. En makaber lovløshet. Et herostratisk hovmods gudsfornektelse, tilsynelatende i fedrelandskjærlighetens navn.

Hva var menneskets første og største synd?

At de spiste av frukten på treet de ikke måtte spise av.

Dette, hevdes det i kristen tro, er den største av alle synder. Det var en synd alle etterkommere måtte lide med og lide av, ja, til og med lide på. For noen liker å leve i synden og elsker å forsterke den, spre den og dyrke den.  Man lever av og på den, ikke bare med den. Man tilfredsstiller seg selv på den ved å fortære den, spise den, og ville ha mer av den. Den kan for noen altså fortone seg som noe så banalt og kjedelig som et nødvendig næringsmiddel eller et vitamin.

Dette er menneskets egentlige lodd: Vi kan ikke si at vi er mindre syndige enn våre stamforeldre Adam og Eva. Deres synd var uten skyld, den var uskyldig, sier vi, og så sier og tenker vi: For en slem og brutal Gud, for et monster må ikke Gud være? Vi sier: Ingen er så urettferdig som Gud … og dessuten: Gud er barnemorder, barnemishandler, et monster og selve typen på en norm vi bør ta avstand fra med alle midler, ja, til og med med vårt eget liv.

Breivik velger bevisst å av-emosjonalisere seg selv og han tar i bruk og bruker mye energi og oppfinnsomhet, en meditajsonsteknikk, for å kunne distansere seg fra følelser han vet vil overvelde ham og som han ikke kan leve med eller romme, og da kanskje heller ikke vil evne å behandle eller integrere i en mer åpen, varm og fleksibel personlighetsstruktur, en struktur han aner at han er i besittelse av og som eksisterer i ham som en ide, - eller kanskje et ideal, men som han altså fortrenger, - med vold og massakre?

Er dette utslag av synd eller sykdom?

Et par av psykiaterne som opptrer i NRK som konsulenter for NRK kjenner ikke til Breiviks meditasjonsteknikk. De er enige om at dette understreker at her dreier det seg om en alvorlig sinnslidelse.

Men hva ”kommer først” – synden eller sykdommen?  Eller kanskje samfunnet, biologien, materien?

Er ABB et menneske som lever i en slags fobi for seg selv? En frykt for å bli hel, og mentalt sunn og stabil? Hater han egentlig seg selv? Er han en klassisk sadomasochist som liker å lide? En selvhater som må drepe andre for å få lindring fra sin egen mentale pine og eksistensielle smerte?

Han tror litt på Gud og livet etter døden, innrømmet han, på spørsmål fra aktor.

Smak på det: Å tro litt på Gud. Og tro litt på et liv etter dette! Er ikke dette selve arvesynden? Eller arvesykdommen?

Jeg vet ikke.

Hva er det som egentlig ”plager” Breivik? Er det mangel på syndserkjennelse? (Jeg mener både før og etter udåden). Mangel på genuin gudsrelasjon, dvs gudsfrykt? Mangel på gudstro, rett og slett, eller mangel på tilstrekkelig kvalitativ tro? Vet han hva tro er? Eller er det han trenger en slags dennesidig sikkerhet?

Eller bunner det hele i menneskefrykt? At man frykter mennesker mer enn Gud?

For ateist-humanister må massakren fortone seg som et mysterium: Hvordan kan mennesket, som fundamentalt godt i sitt vesen og sin essens, gjøre så mye grusomt og forårsake så mye vondt?

Hvilket svar på gåten Breivik, kan ateist-humanister gi? At godt ikke kan gjøre ondt? Eller nettopp dette at uten at mennesket er godt, så kan der ikke finnes eller gjøres ondt?

Vel, da er all synd fraværende og bør være det. Ateist-humanister tvinges inn i naturalisme, enten de vet det eller ikke. Mennesket kan i dette paradigme ikke være godt og ikke være ondt. Alle handlinger, alle tanker, alle følelser og holdninger blir dermed utslag av naturen, som i seg selv er nøytral. Ateist-humanister er mer hinduistiske i sin tros grunnstruktur  enn de tror. Ja, og kanskje også mer fascistiske enn de aner, for i fascismen var det om å gjøre å la naturen utvikle seg og få styre, på sett og vis. Naturen ble gitt en overlegen egenverdi.

Det bør ikke komme som noen overraskelse for et kristent menneske at mennesket er ondt, at det på en eller annen måte har arvet sin synd, og at ingen slipper unna, at vi er kollektivt dratt inn i det, om det nå ikke er helt og holdent og fullstendig bedervet og ondt tvers igjennom.

Dette høres svært urettferdig ut i moderne ører. Skolen klarer ikke å forklare dette i noen dybde. Man læres opp i pluralisme, at alle religioner har en flik av en større sannhet og derfor kan være like gode eller like brukbare, med hensyn til ”gode” resultater både for den enkelte og kollektivet. Ingen religion er unik sett i dette perspektivet og dette er det grunnpremisset våre barn skal duperes med, med tanke på fremtiden. De skal formes til å bli "gangs mennesker", selv om dette er en forlatt betegnelse. Det er bevisst og villet politikk. 

Pluralisme er blitt, paradoksalt nok, et absolutt dogme som ikke kan tolerere at det fins bare en sannhet og EN Gud som er verdt å tilbe. Pluralismen som prinsipp og tanke strider imidlertid mot tankelovene eller førsteprinsippene i universell logikk. Den får ikke med seg at A kan være A og ikke A på en og samme tid og på samme måte. Den klarer ikke å tenke og tilby annet enn den katastrofale feilslutning at Jesus ikke kan være Gud inkarnert og Gud inkarnert samtidig.

Ethvert kristenmenneske vet at det er skyldig overfor Gud, at Gud er hellig og derfor ikke tåler synd, men samtidig at livet, skjønnheten – og troen i seg selv - er en gave, samtidig som Gud ikke skylder mennesket noe, men at han tross alt, nettopp har dødd for å frelse alle, ja, at Gud – i egenskap av sin Sønn - har valgt og villet dette. De kan ikke forstå at Allah ikke er hellig for det betyr ikke noen om han er det ikke er det.

Dessuten: Gud var villig til å betale prisen, den høyeste prisen, som ligger i livet, det vil si i blodet, det mest dyrebare vi har. Gud ofret med andre ord seg selv.

Men kort, atter en gang: Dette er umulig å forstå for moderne mennesker. Vil jeg tro, og ingen har klart å motbevise dette for meg. Det forblir et faktum at de aller fleste mennesker i dagens samfunn ikke har peil og heller ikke vil forsøke å forstå. Samtidig: Å gå til kirken eller skolen for å få forklaringer, kan man bare glemme. Man vil bare møte forkludring, bortforklaringer og subtile fortolkninger som motsier hva Bibelen sier med klare og tydelig ord.

Ikke rart at folk gir opp, blir forvirret og frustrerte. De fleste havner imidlertid i fullstendig likegyldighet. Men noen begynner å forakte og hate alt og alle. Og noen gjør noe med det i sin fortvilelse, noe de kanskje føler som en befrielse, når deres motstand først har funnet sin form og sine metoder.

Gud tar innover seg og engasjerer seg i lidelse og tilbyr det ultimate offer med en lidenskap som bare – og unikt - fremvises i det kristne grunndrama med en historisk korsfestelse og oppstandelse som sentralfokus og frelsesbudskap.

 Gud kan romme ondskap og synd i den forstand at han ser den og derfor vil utløse mennesket og fri det fra det som hindrer det, nemlig synden. Han vil betale løsepenger. Han vil ikke at mennesker skal leve som slaver og gisler under åket, selv om det er rettferdig at det skal ha sin dom, som er utestengelse fra gudsrelasjonen, at det må betale for sine overtredelser og sitt opprør.

Gud hater synden, men elsker syndere, heter det.

Men: Uten Guds rettferdighet er det umulig for mennesket å erklære seg selv rettferdig. Alle har syndet. Ingen kan rose seg. Ingen kan frelse seg selv, eller tilgi seg. For det er det bare Gud som kan og de av oss som ikke forstår dette, vel, de er henvist nettopp til å tilgi seg selv.

De underkaster seg og påtar seg en svært risikofylt oppgave, og grunnen til at de påtar seg denne utfordringen er, at de i utgangspunktet tror at de kan klare dette. De forstår ikke noe av hva synd er. De tror at de ikke er syndere. De kan ikke forestille seg noe annet. Derfor betraktes oppgaven som nokså lett og kurant. Det letteste av alt er å tilgi seg selv, og jo større synd, desto bedre føles det å kunne tilgi seg selv.

Det føles spesielt fabelaktig fint og befriende at man kan få hjelp til dette av kolleger og liketroende, folk som  altså tror på det samme, nemlig at det virkelig går an å frelse seg selv fra synden.

Et kollegium av syndere som føler at de er syndefrie av natur og derfor født med en full og absolutt rett til å tilgi seg selv, er en samling eller menighet av mennesker som tror at de kan frelse seg selv ved å funger som de som er flinkest til å trøste. Flinkest til å føle. Flinkest til å overse alvoret. Flinkest til å rose seg selv, som de som har mest empati og innlevelsesevne, og som derfor er hevet over andre, som ikke har denne evnen eller egenskapen, folk som ikke er født med den og som derfor ikke har kontakt med den.

Vi er en modell, et avbilde av en modell, en struktur i bevegelse, en oppsamling av atomer som kan danse i en dans med oss selv, men også i en pardans met et formål: Den store kollektive dansen, den som gjør oss til menneskehet, ikke bare individer.

Vi må åpne for å velge dette perspektivet og denne måten å forstå oss selv på, og for å kunne forholde oss til ikke bare vårt indre, subjektive alter ego, nei, men også til det store objektive alter ego, og det er i denne dansen vi må leve og dø.

Kan vi velge å bli frelst på denne måten?

Ja, på sett og vis. Vi kan velge, men forut for valget er vi skapt og samtidig utstyrt med en veiviser som samtidig er et magnetfelt, en kraft som drar oss. En kjærlighetens tyngdekraft, som gjør oss til fysiske størrelser i et univers hvis konstitusjon er en lov som står fast og som vi ikke unnslipper, uansett hva vi måtte prøve på for å unngå den, slippe unna den, unnslå oss selv den.

Vi er bundet til fysikkens lover, men samtidig er vi plassert over disse. Vi er delvis syndere og delvis frelst, vi er samtidig både synder og frelst. Men vi er frie. Ikke fullt og absolutt frie. Men frie nok. Vi har guddomsgnisten i oss og den er villet, ja, skapt av Gud og nedlagt i oss. Derfor har vi også muligheten for å finne tilbake, eller bedre: Vinne tilbake oss selv, vinne seierskransen, som viser oss og de andre at vi er oss selv som vi er, i behov av redning, ja, desperat i behov av redning.

Til syvende og sist dreier det seg om å bli reddet fra den sikre død, adskillelsen fra Gud i all evighet, Han som er kjærlighet, han som skjenket kjærligheten og friheten. Han som gjorde frihet mulig, og skjønnhet nødvendig. Derfor skal vi frykte Gud og ikke mennesket.

Men det står fast: Vi kan ikke frelse oss selv. Vi er skapninger, ikke Skaperen.

Var det her Breivik tok feil? Var det her han støtte seg selv ut i mørket og kulden? Trodde han at han kunne frelse seg selv ved å tro litt på Gud?

Men er vi ikke født med, og går rundt med, og bærer på et lys i oss som ikke kan utviskes, og bærer ikke alle denne guddomsgnisten? Er ikke dette nok til frelse, til at Gud ikke vil forlate oss, men snarere trå til aktivt, når vi først trenger det, en gang i fremtiden, kanskje?

Jovisst. Mennesket er ikke helt fortapt og totalt fjernet fra enhver mulighet for gudskontrakt eller gudsrelasjon. Vi går så å si og bærer en liten flik av Gud inni oss, selv om vi ikke er i stand til å merke det, "vite" det, akkurat der og da, og "se" det, forholde oss til det som individer, og inni oss, dypt inne i oss, kanskje altfor dypt inne i oss.

Men vi kan velge å tro det, stå på det og gjøre det til vårt AMEN. Men for all del: Ikke vårt AMEN, det som tilhører det gamle menneske, nei, det AMEN som er HAN, Gud som kommer utenfra og (vil og ønsker) seg inn i vårt liv, dypt inn, Gud som søker sitt eget opphav i oss, den gnisten han har utstyrt oss med som muliggjør forbindelse og kompabilitet, den kode som muliggjør kommunikasjon, virkelig kommunikasjon.

Virkelig erkjennelse og forstand. Virkelig klokskap. Den innsikt som gjør vis.

Gnisten er ”interface”  mellom oss og Gud. Vi må velge denne modellen å se det hele på, ellers blir alt bare tomhet og kulde, forstillelse. Vi må så å si ikke bare oppdage gnisten, nei, vi må også skape den, (noen vil si innbille seg at den er der … ). De vil strengt logisk sett - tvingende - skape seg erstatninger for Gud, men ikke bare det, de vil selv med tvingende nødvendighet også måtte erstatte Gud med seg selv. De blir nødt for å skape Gud av seg selv og selv ta hans plass, selv om Gud da er maktesløshet og tomhet, hvilket de må foretrekke å tenke og handle på grunnlag av, et valg de ikke kan bakke på, uten igjen å måtte tro på Gud, hvilket er blitt umulig for dem.

Det ateismen og ateistene ikke ser og ikke er villig til å innrømme er, at de dermed faktisk, individuelt og hver for seg, må påta seg det ansvar  som  Gud tidligere hadde.  De må anta seg alle Guds egenskaper eller attributter, for hvis man ikke gjør akkurat dette, fins det jo en Gud der som rommer mer enn dem selv, som har større verdi og som er større enn den lille guden de selv har skapt eller forsøker og innbiller seg  å kunne skape. Å innrømme seg et mindre verdt og gode enn Guds verdi og gode, blir en fallitterklæring, som man ikke kan leve med, hvis man makter å erkjenne det, for slik er hovmodet:

Det setter seg selv høyere enn Gud selv, om det vet at de bør bøye seg, underlegge seg og la seg lede av det som vitterlig ER høyere enn dem selv, mer nobelt og mer verdt.

For bare ved å skape Gud i oss, kan Gud kjenne seg igjen i oss. Gud vil ikke kommunisere med gnisten i oss, isolert sett. Gnisten er det fysikalske grunnlag, så å si. Den er ikke selve personen oss. Den er mer ”ovnen” som muliggjør heten – og varmen, den er transformatoren. Den må derfor ikke forveksles med Gud som person, eller som en del av eller deler av Gud, fysisk sett, noe som har dalt ned til oss, som stjernestøv, som kosmiske batterier som ”vi tikker og går på”. 

Vår gudegnist er ingen relikvie heller, og heller ingen gjenstand i den forstand, ingen magisk makt som vi kan styre og bruke forgodtbefinnende og for å oppnå våre egne ønsker og tilfredsstille våre tilfeldige behov. 

Gudegnisten er ingen kokebok, ingen instruksjonsbok. Og slettes ingen fortjeneste vi selv har oppebåret og som vi kan hevde overfor Gud og dermed binde ham. Nei, det som binder Gud er kun det Gud har sagt vil binde Ham, og det er Jesus, pint under Pontius Pilatus, han som ble pint og døde, men som sto opp og nå sitter ved Sin Fars høyre Hånd og som sammen er Den som er skaper og opprettholder av alt.

Slik er Gud. Han er annerledes. Han mener alvor. Han ofret Sin Sønn. Noen vil kalle dette barnmishandling.

For en idioti.

Nei, gudegnisten er papiret som Guds lov er skrevet på. Men den er også en mikrofon som Gud – som person - kan tale gjennom. Men den i seg selv er ingen frelsesgaranti, ingen oppspart formue som vi kan mute Gud med for å kunne vinne hans velsignelse og evige frelse. Vi har ingen verktøy vi kan bruke mot Gud. Gud har selv sørget for dette verktøyet og det er kun frelsen gjennom Jesu Kristi egne og ene offer, en gang for alltid og for alle. (Vi glemmer her og nå spørsmålet om alle skal til himmelen en gang).

Men gudegnisten – det lys vi alle er utstyrt med - er den forutsetning vi er skap med som gjør det mulig for oss å være Guds medarbeidere. Den er et visittkort som er utdelt oss gjennom Guds forsyn og ledelse, på tvers av den skjebne som hadde ventet oss, om vi bare skulle ha oppstått av slump og som tilfeldig utvalgte  (– hvem er det forresten som ”velger” i en slik darwinistisk og ateistisk suppe, - materien eller en selv/selvet?).

Gudegnisten er et visittkort med navn og adresse på. Lykkelig er de som blir funnet av et slikt visittkort! Den gis tro, håp og kjærlighet, kort sagt: Frelse, tilgivelse for syndene, oppstandelse  og evig liv.

Ikke le, nei, for dette er alvor. Hvem vil vel forelske seg i et visittkort? Hvem vil ikke ta kontakt med forfatteren? Hvem vil nøye seg med et papir når man kan møtes personlig, ansikt til ansikt, stemme til stemme, øye til øye, munn til munn, hud til hud?

Materialister eller naturalister eller ateister har bare to muligheter å se tingene på, tilværelsen eller livet på, og ja, selve mennesket på. De har jo ingen Gud og heller ingen gud. Det er patetisk, men slik er det. De vil ikke engang vedkjenne seg at de har og styres av en Gud med liten G. En gud som ikke kan snakke og som derfor er maktesløs. Ateister har større tro enn noen gudetroende har, sier Norman Geisler. Han mener overtroisk. For det er simpelthen umulig at kosmos og mennesket skulle ha blitt til ved tilfeldigheter. Det er en myte og en illusjon. Og det er sannsynliggjort utover enhver tvil. Men dommen har ennå ikke gått opp for ateistene. Det vil ta sin tid før de forstår at de er dømt nord og ned. Noen av dem vil heller foretrekke å leve i usannhet enn å innrømme at de tok feil.

Men dette vil ikke materialister, naturalister eller ateist se. De pakker seg inn i egenrettferdighet, sine egne følelser og sin egen nådeløse sentimentalitet. De har da ikke bare gjort seg til dommere over seg selv, men også til kalde bødler. Og fra dette finnes ingen snarvei ut, ingen løype de kan legge opp i den tro at de selv skal klare å komme ut av tåka. De har utestengt seg fra friheten, de har overlatt til naturen å styre og ta styring. De har stolt på ultimat redning – som aldri kan være noe annet enn relativ frelse i vårt perspektiv her og nå – frelse og forløsning fra ren biologi, fra ren intelligens, fra ren statistikk og ren kalkyle, ren mekanikk – alt verktøy de tror skal være i stand til å redde eller frelse dem. Det fins ingen absolutt og objektiv forsoningsmulighet uten Gud, i universell og kosmisk forstand. Vi er derfor dømt til å tro. Dømt til å tro at troen er en gave, ikke et selvvalgt eller selvskapt verktøy. Ikke et betalingsmiddel vi kan kjøpe oss fri med. Hvis Gud vil ha oss, velger han oss ut. Ikke vi ham. Det er avgjort i Guds råd fra evighet av.

Når vi gis den gave det er å se dette og agere på det, det er da vi kan gjøres oss fortjent til tittelen MEDARBEIDER, medarbeider for og med Gud, kalifer, altså, regenter og nennsomme, kloke og vise forvaltere av Guds skaperverk, inkludert oss selv.

Ateister ser ikke at deres verktøy og instrumenter farges av at de har gjort seg avskåret fra Gud og Guds kjærlighet. De ser ikke at deres syndenatur betinger valg av instrumenter og hvilke instrumenter man triver til og setter sin lit til. Et individ eller en gruppe som sitter fast i et tanke- og følelsesmønster uten rom og plass til Gud, har ikke annet enn den kollektive og desperate sentimentalitet å holde seg til som absolutt norm. Fordi man ikke kan vente seg noe annet. Og fordi man tvinges til å sitte igjen med små mekaniserte guder man produserer for eget formål og for anledningen, guder uten personlighet, mekanistiske guder. 

Slike tankemønstre er avmektige. For makt og myndighet hører til det personlige, ikke til det ikke-personlige, til naturen per se, til u-personligheten. Virkelig makt tilhører bare en personlig Gud. Bare personen Gud kan være allmektig.

Ateister må nøye seg med ting og objekter, mekanismer, som de gjøres til småguder, person-erstatninger. De ser ikke at det da blir objektet som skaper dem, ikke de selv som skaper virkeligheten. Ateisme er radikal innsnevring av alt og alle. Men mennesket er skapt som en person med fri vilje og håp. Derfor kan vi ikke leve helt blanke for alt som kan forbindes med dette å være person. 

"Vi" må, som ateister, derfor skape oss personer og personlighet, fordi vi har gudegnisten i oss og er født med den. 

Vi har virke-lig et gudsbilde i oss og en viss likhet med Gud.  

Men fornekter vi Gud, fornekter vi oss selv som personer og dømmer oss selv til å skape en natur som vi tillegger noe som ligner. Vi personifiserer de fysiske kreftene. Vi sier at patterdyrene tok seg opp fra havet og begynte å leve på land. Vi får oss til å si og påstå at naturen i seg selv innehar magiske egenskaper eller fri vilje, en vilje og en bevissthet som bare trengs å oppdages, for så å kunne utnyttes, benyttes, i vårt eget spill, innenfor vår egen horisont som gudløse. 

Der gud ikke fins, der fins det plenty av re-ifisering, (det er ikke feilskrift!), dette at man mentalt overfører personlige egenskaper til tingene, naturlovene og naturen og naturkreftenes iboende potensialer selv, slik vi ønsker det skal være, at naturen selv er lovgiver og naturen selv har skapt oppskriften på alt liv, all lykke, alle bevissthet, all skjønnhet og all ”kjærlighet” og all genuin, dyp og inderlig personlig tro på en Gud som først og fremst er PERSON. - (Et ”faktum” som understrekes at Gud har en SØNN, men dette perspektivet må vi dessverre la ligge her og nå, inntil videre).

Et poeng her er at vi samtidig som vi sier at dyrene utviklet seg, valgte å flytte opp på land, begynte å utvikle egenskaper de ikke var født med osv, så sier vi at dyrene har instinkter, mens vi som mennesker ikke har instinkter, i hvert fall ikke i samme grad som dyrene har det. Men det vi da innrømmer, når vi først påstår dette, er jo at dyrene ikke har noen fri vilje. Hvordan kan de da ville eller ønske å bevege seg opp på land for der å utvikle nye egenskaper, som kan hjelpe dem å overleve i en evolusjonistisk alles kamp mot alle, for å havne øverst i hierarkiet?

Jeg bare spør. Ateister får gi sine svar. De kan gjerne si at dyr ikke styres av instinkter, men av memer. De kommer uansett ingen vei med dette. De klarer ikke å forklare verken smitt eller smule.

Et slikt prosjekt vil imidlertid aldri lykkes uten den erkjennelse at det mennesket først og fremst trenger er radikal og uforbeholden, gratis, frelse.

Vi foretrekker og lever i stedet - tilsynelatende godt og uten bekymring - på illusjoner, dype illusjoner, ”allmektige” illusjoner. En tragedie, vil mange kalle det, men i virkeligheten er ateismen ingen tragedie, den fortjener ikke engang betegnelsen. For en tragedie forutsetter fri vilje, oversikt og blindvinkel, en vilje naturalistene ikke kan tilkjenne mennesket, annet enn i relativ forstand og i sekundær eller tertiær mening, eller lavere. Derfor er ateismen ikke engang en tragedie. Den er egentlig ikke verdt vår nysgjerrighet og vår oppmerksomhet. Den lever på sine egne konstruksjoner. Den spiser først alle andre, og står så igjen med seg selv:

Så vær så god: Spis deg selv. Det er dette som er mennesket. Det er dette du tvinges til og står igjen med når alt annet er fordøyd, både av påfyll av teorier, moral og mat. Men ikke skyld på andre hvis du vegrer. Hvem skal spise din egen avføring, når du selv har spist opp deg selv? Ditt alter ego. Ditt falske ego. Nesten med motsatt fortegn: Deg selv, eller den du innbiller deg at du selv er. Det som bare eksisterer inni deg og er til kun for deg selv og dine drifter. Dette er blitt Din neste -  som du har tvunget deg selv til å spise og fråtse på. Du er derfor uten håp, uten tro og uten kjærlighet. Kort sagt: Ateisme er mangel på frelse, men full av invertert og pervertert frelse, dvs tomhet, kulde og derfor uten metafysikk, dvs sann forankring i den Gud som er PERSON og ikke natur og derfor skapt. Ateisme er kontingens. Villet avhengighet av kontingensen, dvs evig slaveri. 

Svar: Andre ateister selvsagt. De får det de ber om. Deres bønner ender med midlertidig tilfredstillelse over toilettskålen. Den siste tilfredsstillelse. Ateister havner til slutt på utedoet. De kommer aldri lenger. Og de har selv valgt det, i sin barnslige trass, i sitt ynkelig opprør som de trenger  partifeller for å fullføre. Ja, partifeller, jo flere desto bedre. Deres kollegaer er ikke annet enn potensielle spiskamre for dem.  Og kanonføde. I en krig for å helliggjøre og eviggjøre ateismen, og personliggjøre INTET, hvilket er umulig og absurd og hvilket burde drive enhver ateist inn i fortvilelse og sann desesperasjon, hvilket ikke skjer så ofte. Og hvilket i seg selv er et mysterium, et mysterium som er mye større enn at den tre-enige Gud elsket oss før vi elsket ham.

Og det de så står igjen med er speilbildet av seg selv, i den andre, når de møter andre mennesker, andres ansikter. De ser ikke at dette er vantro i egentlig forstand, dette å gjøre gudsbildet i mennesket og, ja, selve mennesket til målestav og standard for alle ting og alle relasjoner.  

Jeg sier: Ja, menneske, kjenn deg selv. Du kan være av dem som aldri vil få anledning til å kjenne noe annet. Det kan være at Gud i sitt råd fra evighet av bestemte at nettopp deg ville han fare forbi. At han så det allerede før han skapte deg at du ville takke nei og forsmå. 

Du kan med andre ord ikke se bort fra at Gud er nettopp den du tror: En prosess hvor alt er bestemt av lover materien selv har skapt og som ubønnhørlig kaster deg ut i kampen for tilværelsen og hvor det allerede er lagt i genene hvem som skal være å vinnerlaget og hvem skal trampes ned igjen i ur-slimet, hvor du tror alt liv kom fra og ble skapt – av seg selv.