Allah er ikke hellig.

Allah er ikke hellig og mennesket er ikke født med arvesynd. Allah hater ikke synden radikalt og elsker ikke syndere radikalt. Synd er kun regelbrudd. Synden gjøres ad hoc, til enkeltstående overtredelser. Mennesket er ”svakt” ifølge islam og det ble ganske snart etter ”brøden” med å spise av Treet tilgitt sine overtredelser i Edens hage. Etter denne tilgivelsen har Allah vært tilgivende og nåderik overfor menneskene – muslimene ? -  slik det står at Allah er, ved innledningen til alle surer i Koranen, bortsett fra en, og dette gjelder altså kun og spesielt for muslimer.

Tilgivelse fra Allah går på enkeltsynder og ikke på menneskets  - les: muslimenes - grunnleggende stilling som lovløs og urettferdig opprører overfor Gud, slik som i kristendommen. Mennesket som enkeltmenneske synder ikke fordi det er en radikal synder som ikke kan tilgi seg selv, i islam. Nei, mennesket synder fordi det ikke følger Allahs praktiske lover, regler og normer.

 (Oppdatering 08.03.23:Det gjøres oppmerksom at visse kalvinister sier: “God does not effectuate sin and unbelief in the same way her effectuates good deeds and faith” – hvilket må bety at synden “faktisk» har sin kilde i Gud selv, ikke helt ulikt det islam per se sier mer eller mindre implisitt, 

se Edwin H Palmer, Baker books, 1972 og se følgende: 

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html).

 

 

Mennesket trenger ingen Gud som er like radikal kjærlighet, som mennesket er radikal synder, i islam.

Både synden og kjærligheten i islam blir noe mennesket og Allah faktisk tilnærmet kan forhandle om, i islam, og noe som er en utenkelig tanke og forestillingen innen kristendommen. I kristendommen tåler ikke Gud synd, ja, JWWH – dvs Jesus Kristus – hater synden og dette betyr at Gud ikke kan skylde mennesket noen verdens ting, annet enn – i siste og første konsekvens – selve fortapelsen og en evighet uten gudsrelasjon overhodet. (Eller at Gud vender ryggen til og lar alt og alle seile sin egen sjø … hvilket riktig nok ikke er ortodoks kristendom, selv om ikke få nok kan ”føle” det slik og selv om dette faktisk beskrives billedlig i Det gamle testamentet).

 

Islam tenker dermed bare overflatisk og relativt når det gjelder mennesket og dets opprør mot Gud, seg selv og sitt samfunn. Allah sier ikke at Han hater synd og det fins ingen beskrivelser av hva dette måtte innebære for enkeltmennesket og hele menneskeheten i sin fulle dybde og bredde i de islamske skrifter. Allah og profeten tar problemet med synd og arvesynd ”med stor ro” i islam, for å si det slik, og Allah befaler til og med at englene å bøye seg ned for å tilbe Mennesket som mer høyerestående enn englene i islam.

Det er faktisk bare Satan selv som protesterer mot denne befalingen i Koranen og det synes umiddelbart som om Satan – kanskje ”forståelig” nok – hadde en viss rett til å føle seg snurt av Allah, som altså forlanger tilbedelse av et vesen som opprinnelig av Allah selv ble skapt mye lavere enn Satan selv.

Man skulle ut fra disse ”fakta” kunne slutte at mennesket i islam tillegges en større verdighet og posisjon i skaperverket – og i forhold til Satan - enn i kristendommen, men nei: Dette er selvsagt ikke tilfelle, snarere tvert imot. Satan beholder sin posisjon som menneskets frister og førfører og følgelig finnes der da heller ingen radikal frelse i islam, og ingen Frelser som har beseiret synden, døden og Satan en gang for alle, gjennom ett offer. Et stedfortredende offer. Dette at Jesus Kristus døde for oss og tok på seg den gjeld vi selv skulle ha betalt.

Allah finner det ikke for godt å unne mennesket noe storslått drama hvor det tas i bruk nær sagt alle virkemiddel, nettopp for å frelse mennesket. Allah har ingen enestående eller unik Sønn og dermed heller ingen han kan ofre, som et bevis på sin radikale og uforbeholdne kjærlighet for – og til - menneskene. Allah forlanger i stedet at hver enkelt muslim må stå overfor Allahs dom uten noe offer, og uten advokat, - ingen hjelper eller mellommann.

Menneskets er dermed henvist til sin egenrettferdighet overfor Allah, - intet annet vil duge. Menneske: Frels deg selv! Dette er i sum muslimenes radikale stilling over sin guddom, en guddom som altså tåler eller ”leker med” synd, og som derfor i hvert fall indirekte lar seg korrumpere av synd, i og med at han tillater den å operere, men samtidig som han ”lover”  å ta summen av alle småsynder i betraktning ved siden av de gode gjerninger han selv har pålagt –predestinert - alle muslimer å gjøre, og, ja, samtidig som han – tvetydig altså – bestemmer alt på forhånd, også hvilke synder som skal begås, og hvem som skal begå dem.

Allah sitter med totalregnskapet både som revisor og dommer. Bare martyrene har forsikring og garanti om hva som skal skje med dem når de dør og også for de ulike martyrer finnes det et hierarki i den allahianske himmel. Hvis Anders Behring Breivik hadde vært muslim og blitt drept på Utøya ville han vært en martyr som var sikret plass i denne himmelen. Terroristen som drepte jødene og sine egne trosbrødre fordi de hadde trukket i fransk militær uniform i Toulouse sist måned har et løfte fra Koranen om å havne i det helvete som den allahianske himmel må være.  Hadde det vært bedre for ABB om han hadde vært muslim? Så avgjort ikke: Det kan høres underlig ut, men den kristne Gud kan fortsatt frelse ABB, nettopp fordi Han har skjenket oss sin Sønn, og vår tro på Ham, i egenskap av at Gud er kjærlighet først, ikke til sist. Og ikke ut fra forbehold, slike forbehold som faktisk fremstilles som en egenskap i guds vesen i islam …

Muhammed så ikke nødvendigheten av Jesus ene offer på Golgata: Hvis mennesket kun er relativt ”bedervet” av synd, så har mennesket en viss mulighet for å kunne frelse seg selv, ved å gjøre gode gjerninger sett i Allahs øyne, gjerninger som føres opp i et regnskap som så på dommens dag skal veies på vekter, som så avgjør den enkeltes endelikt i helvete, (for alle muslimer må innom helvete, bortsett fra martyrene som går rett til vers, uten at noen kan protestere).

Et slikt syn på synd og (relativ) frelse har enorme konsekvenser teologisk: Hadde ABB vært muslim, kunne han – som overlevende etter Utøyamassakren –  i ettertid og i fengslet faktisk ha bundet Allah til å sende ham til den allahianske himmel; han kunne nemlig ha sprengt hele fengslet – med hjelp utenfra selvfølgelig, hvis mulig  - og tatt med seg så mange fiender av islam han kunne. Han ville da kunne hevde overfor Allah at han hadde rett til Allahs frelse, han hadde jo nå virkelig lykkes, ikke bare halvveis, ved å overleve, men nå helt, ved å dø martyrdøden, og dette ville han ha kunnet hevde  uten rom for teologisk-juridisk tvil.

Slik ville ABB kunne oppnå full sikkerhet før sin martyrdød, (se forøvrig tidligere postering her om ABBs behov nettopp for sikkerhet).

Ja, slik kan man spekulere i hva islam egentlig sier om synd og frelse. Islam åpner faktisk for en mulighet for mennesket å kunne synde straff- og gjeldsfritt, ved at man utfører ”gode gjerninger” som vil balansere vektskålene på dommens dag. Man kan planlegge sin egen frelse her i det timelige i det evige ved faktisk beregne seg frem til hvilke gode gjerninger man må gjøre for å kunne synde.

Man kan føle seg fri til å begå synder ved at man kan hevde sin rett overfor Allah til at tyngden på vektskålene skal gjelde.

Er ikke dette nifst? Hva ansporer vel ikke det underliggende gudsbilde troende muslimer til å tro – og gjøre? Vil en kristen kunne tenke på denne måten?

Overhodet ikke.

Det er bare det at dette er et vanskelig regnskap for muslimer som ville ha prøvd seg. Ja, så mange vansker og store problemer, vil mange si, at det ikke er lurt å forsøke seg, for Allah er jo altseende og Allah venter faktisk av den troende at han skal tro uten håp om å kunne binde Allahs hånd. Men samtidig: Det som står i Koranen, det står, og det er Allah den allmektiges egne ord …

Men hva hvis …

-  den judeokristne Gud nå velger å gi ABB genuin kristen tro, vil han få visshet og ekte håp i stedet for sikkerhet i vantro, dvs verken sikkerhet eller tro, slik han må bedømmes ut fra kristne standarder nå.

”Åh, synder! Tenk alvorlig over hvilken fare du befinner deg i! Den er en gedigen ildovn, en stor bunnløs kløft full av vredesild og hvor Gud holder deg i sin hånd over den, Gud som du har syndet mot og krenket … Du henger i en tynn tråd med guds flammende vredesild rundt og tråden kan briste når som helst … og så tenker du at du ikke har noe behov for en mellommann som kan fri deg ut fra Guds rettferdighet mot deg som synder, og at du heller ikke selv kan vise til noe i deg selv som kan redde deg, og heller ikke noe som helst av hva du har gjort eller som du kan gjøre for å mildne Guds vrede …!

(Fritt etter Jonathan Edwards).

Ifølge den judeokristne tro er:

Guds vrede guddommelig eller uendelig og ubegrenset

- den er også veldig eller forferdelig, slik at det ikke gis noen moderasjon eller nåde i helvete

- den begrenser seg ikke til en slags mild misnøye i Gud, den er en fortærende ild

- den varer evig og det fins ingen grenser for Guds vrede overfor de som er i helvete

Edwards forsetter:

Nesten alle naturlig mennesker som hører om helvete innbiller seg at han skal slippe unna og forsikrer seg om at han er i sikkerhet; han skryter for seg selv av hva han har gjort og hva han driver på med. Alle regner ut på et vis i sitt eget sinn hvordan vi skal unngå dommen …

- Lar vi oss fornærme av slikt? spør RC Sproul. – Hvis så er tilfelle, er det klart at den gud vi tilber ikke er en hellig Gud, men tvert imot ikke Gud i det hele tatt. Hvis vi forakter Guds rettferdighet, er vi ikke kristne i det hele tatt. Hater vi Guds vrede, hater vi Gud selv. Vi kan gjerne si at nei, det er ikke Gud vi hater, men Edwards, for min Gud er mild mot meg og min Gud er en kjærlighetens Gud … Men en Gud som er kjærlighet uten vrede, er ingen Gud. Han er et avgudsbilde på samme måte som om vi hadde laget hans bilde i stein …

Ordet rettferdighet i Bibelen betyr å rette seg etter en rettsregel, objektiv standard eller lov gitt av Gud, men radikalt sett er rettferdighet selve Guds uadskillelige personlighet og karakter. Gud er alltid i samsvar med hva Han gjør, men samtidig er dette konsistent med hva Han ER i seg selv som moralsk superb på alle måter, fordi Gud er Ren Ånd og forandrer seg ikke. Han gjør ikke urettferdige gjerninger og er ”rett”, i motsetning til mennesket som er ”krøket” eller innkrøkt i seg selv.

Var det urettferdig av Gud å si til Adam og Eva at de skulle dø på grunn av sin synd?

Var det urettferdig av Gud å pålegge dødsstraff for all synd, uansett alvorlighetsgrad?

Sproul sier: Hvis du sier ja, så sier du det nettopp som et uttrykk for menneskets falne natur , den som fortjener dødsstraff i utgangspunktet. Sier du ja er du ute etter å gi Gud et dårlig rykte og baktaler ham; du angriper og forsøker å ødelegge Guds hellighet og har aldri forstått hva synd er for noe og hva den innebærer. Vi må derfor aldri svare ja på spørsmålet, men nei med overbevisning  …  er dødsstraff urettferdig? Nei, på ingen måte. Husk at Gud skapte ut fra Hans egen frie vilje og ga oss det høyeste privilegium noen skapning kan få, nemlig dette å være skapt i Guds bilde og likhet. Synd er derfor kosmisk forræderi og utakknemlighet i høyeste potens og dette gjelder den minste synd, for det vi sier til Gud er at Han lov ikke er god og at våre vurderinger må ha forrang og at Gud må finne seg i vår dom.

Hans Kung: Det mest mystiske aspektet ved synden er ikke at synderen fortjener å dø, men at syndere vanligvis får fortsette å leve … !

Sproul/Saleeb:

Isma’il al-Faruqi: De kristne antar at mennesket er en fallen skapning og at det er befengt med arvesynd og fremmedgjort fra Gud og at det er selvsentrert og selvmotsigende og er avhengig av Guds nåde. På dette grunnlag vil kristen misjon forsøke å bringe forsoning og forløsning mellom mennesket og Gud.

Islam derimot mener at mennesket ikke trenger slik frelse for mennesket som Guds stedfortreder på jorden (kalif) er perfekt i stand til å være det og utstyrt med alle egenskaper som skal til for å påta seg og fullføre oppgaven, idet mennesket i nåde fra Allah har fått Allahs åpenbaring. Mennesket er uskyldig, perfekt og moralsk herre; det er kallet til å adlyde og utføre Allahs vilje …

Mennesket gjøres her ikke til objekt for frelse, men til frelsens subjekt, sier Saleeb. RC Sproul påpeker at dette minner om Nietzche som betraktet kristendommen som en religion for tapere og de svake. Vi kan også nevne Rosseau som mente at mennesket blir født uskyldig …

Saleeb: Ordet hellig brukes kun 2 ganger i hele Koranen … muslimene tror ikke at Gud har åpenbart sin ”karakter” eller sin rettferdighet. De sier at Han har åpenbart sin vilje og sine bud, men uten at disse reflekterer Guds hellige og rettferdige karakter eller vesen og Hans lov er ikke basert på dette. På bakgrunn av dette blir det vanskelig for muslimer å forstå hvor syndefullt mennesket er og selve radikaliteten i synden.

(Jeg vil bare her tilføye: Heller ikke det vanlige moderne vestlige menneske oppfordres til å forstå dette og ta det inn over seg i syndserkjennelse og dette gjelder også langt inn i kirkenes ledelse og blant de høyeste teologiske autoriteter . Det sier seg selv at jo mindre man forstår av den kristne måten å forstå og forholde seg til synd og frelse på både i konkret og teoretisk forstand, jo lettere vil det vestlige kollektive sinn tilpasse seg islam etter hvert som tiden skrider frem og islam stadig vinner større innflytelse og makt i samfunnet. Vi har med andre ord selv gjort oss til lette fremtidige bytter eller offer i stor skala for islam proper. Vi vil ikke lenger vite av det som David sier, nemlig at ”jeg ble født med synd og i synd ble jeg født av min mor”, se Salme 51. 5).

Saleeb: Frelse betyr i islam redning fra Helvete, ikke særlig mer.

Sproul: Hvis noens gode gjerninger oppveier de onde eller mindre bra gjerninger, så kan ikke gud være helt rettferdig fordi gud i så fall ikke synes å være forpliktet til å straffe ondskapen eller synden. En slik gud tilgir ganske enkelt syndene og dette virker både tilfeldig og urettferdig. Det kommer an på hvordan man forstår Guds karakter og vesen. Hvis Gud er hellig, så måler Han min synd mot sin hellighet og da vil det være umulig å balansere vektene, vi er skyldnere som ikke har noen mulighet for å utligne … hvilket altså muslimene må benekte.

Luther viser til Det første og største bud som sier at du skal elske Din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og ditt sinn … og din neste som deg selv …

Han spør seg om det er mulig for ham å gjøre dette for han har neppe elsket Gud med hele sitt hjerte og her kreves det fullstendig hengivelse. Jeg har ikke gjort dette i 5 minutter engang, i hele mitt liv, tenker Luther, og hvis jeg elsker meg selv mer enn Gud, så er min manglende tro Det første og største bud, han lever med andre ord etter et menneskapt bud, sitt eget, og ikke Den helliges bud …

Kan da kristne ha forsikring om egen evige frelse? Ja visst. (Men dette spørsmålet må vi i denne omgang la ligge, jeg vil bare nevne noen aspekter i vårt moderne og gjennomsekulariserte samfunn som kan illustrere at vi er blitt en kultur som satser på egne gjerninger og tanker, på gjerningstro, ikke på gratis nåde gjennom Kristus offer en gang for alle som stedfortreder og den som påtar seg den fulle og hele synd og skyld, stikk i strid med hva islam hevder og hva store deler av befolkningen setter sin lit til, akkurat som muslimene).

Vi har, som Sproul sier, tåkelagt Guds bud og hellige rettferdighet til de grader at evangeliet – det glade budskapet -  ikke lenger er et gladbudskap, simpelt hen fordi det ikke lenger finnes noen dårlige nyheter.

Og da kan det heller selvfølgelig ikke være noen frelsesvisshet, akkurat slik det er innen islam.

I 1984 ble det gjort en undersøkelse for en britisk avis hvor det fremgikk at halvparten av de engelske biskopene trodde at kristne ikke hadde noen forpliktelse etter kristen tro til å tro at Jesus Kristus er Gud. En høy andel av dem selv trodde heller ikke på Jesu guddommelighet.

Til stor tilfredsstillelse for de fleste muslimer, vil vi tro.

Om ”tilstanden” generelt i USA kan Michael Horton fortelle, i det han henviser til spørreundersøkelser foretatt av Barna group, at millioner av amerikanere nå tror at Gud er en supranatutral ”størrelse” som kun er til for vår egen tilfredsstillelses skyld.

Barna: ”Dette blir hver mann for seg selv og overlatt til seg selv uten den minste tanke for de sosiale og personlige konsekvenser av slike utrolig egoistiske, nihilistiske og narcissistiske forestillinger … De fleste amerikanere kan til en viss grad intellektuelt sett slutte seg til kristne dogmer om Jesus, Gud og engler og de tror at Bibelen inneholder mange gode fortellinger og leveregler. Og de tror at religion er veldig viktig i livet deres. Men den samme gruppen, inkludert mange bekjennende kristne, tror samtid at mennesket er født gjennom godt og det viktigste i livet er å nyte livet så mye som mulig…

82% av amerikanerne tror at Benjamins Franklins aforisme om at ”Gud hjelper den som hjelper seg selv” står i Bibelen. Et stort flertall tror dessuten at alle folk ber til den samme gud eller ånd, uansett hvilket navn man tilskriver denne guden eller ånden. De tror virkelig at hvis et menneske generelt oppfører seg bra og gjør gode ting for andre i løpet av livet, ja, så vil det fortjene et liv i himmelen”.

Ikke rart at president George Bush sa at han trodde at muslimene og de kristne tilba den samme guden.

Barna: ”Amerikanere flest er kristne bare i navnet … vi ønsker erfaring mer enn kunnskap og vi foretrekker valgfrihet fremfor absolutter. Vi åpner for preferanser mer enn for sannhet. Vi søker behag mer enn vekst. Tro må skje på våre premisser, hvis ikke avviser vi den. Vi har satt oss selv opp til overdommere over all rettferdighet og gjort oss selv til herskere over våre egne erfaringer og skjebne. Vi er det nye tusenårets fariseere”.

Hvem er superfariseere her? Gelius og Hognestad? Tja, hvorfor ikke. De arbeider hardt på å islamisere kristentoren, eller invitere muslimer inn en idyll-religion hvor man slipper å operere med synd i det hele tatt!

Tidens moral synes sentrert rundt følgende sentrale fundamenter:

Du er unik. Stol på følelsene dine. Absolutte prinsipper legger bånd på deg. Bare DU vet hva som er rett og best for deg. Sett deg mål og oppnå dem. Ha det gøy og lev sunt. Finn din egen mening med livet.

Chawkat Moucarry:

Koranen lærer at gode gjerninger oppveier onde gjerninger. Guds straff for onde gjerninger er rettferdige, mens belønningen for gode overstiger rettferdskravet sett i forhold.

Sure 6. 160: Den som gjør gode gjerninger vil ha igjen tifold for dem, men den som gjør onde gjerninger vil kun få betalt tilsvarende. Ingen vil bli behandlet urettferdig!

Gud ser følgelig ut for å være langt mer fornøyd med de gode gjerningene enn han er vred på de onde. I hadith fortelles det at ”hvis min slave planlegger å gjøre en ond gjerning, så ikke skrive det ned (i boken)uten at han fullfører; hvis han derimot ikke gjør det, ja, da skriv det ned som en god gjerning og legg den på vekten …

Går ikke Allahs sjenerøsitet her på bekostning av hans hellighet og rettferdighet? Ser Allah ikke ut for å overse syndige gjerninger og bifalle onde?

I Bibelen er Gud ikke så lemfeldig og Gud tolererer ikke syndige eller onde gjerninger: Våre gode gjerninger er verdiløse og veier ikke opp for våre onde. Synd er mye mer enn dette.

Den ”kjærlighet” Allah har for sine lydige slaver illustres godt i en hadith som heter hadit al-nawafil eller ”overskuddsgjerningene”:

”Jeg vil erklære krig mot alle dem som viser uvennlighet over en som fromt tilber meg … jeg gir ham de mest herlige ting … og min slave kommer stadig nærmere meg ved å gjøre ting utover plikten – nawafil – slik at jeg kan elske ham mer, slik at jeg blir hans synssans, ved hvilken han ser, og hans hånd som han griper med og hans føtter som han går på … og hvis han ber om min beskyttelse, så vil jeg beskytte ham, for jeg nøler ikke med å gjøre noe som jeg nøler med å ta hans sjel, for han hater døden, og jeg hater å skuffe ham … ”

Moucarry kommenterer: Denne hadithen lærer at guds kjærlighet er et svar på folks lydighet. Dette står i sterk kontrast til den kjærlighet Gud viser i Jesus Kristus. Islam lærer oss at synd ikke kan fornærme vår Skaper, som står så høyt over oss at han ikke kan bry seg med vår ulydighet. Når vi begår synd, så er det oss selv vi skader eller gjør ondt mot, Allah forblir uberørt. Alle overtredere gjør ondt mot seg selv, se sure 64. 1 og 7. 160 m fl. Fra et bibelsk perspektiv er synd ikke bare overtredelse av Guds bud eller lov, men en synd mot Gud selv.

Tilgivelse i islam baserer seg på tro, lydighet, omvendelse og Muhammeds forbønn. Denne betraktes om et privilegium Allah har gitt ham som den siste profet og fordi Allah allerede har tilgitt ham. På dommens dag vil Muhammed be Allah tilgi dem som trenger det mest: Min forbønn vil være for dem i min nasjon som har begått de groveste syndene. Allah vil på oppfordring fra profeten la mange muslimer få komme ut av helvete og inn i paradis.

Vi må bare spørre: Er ikke dette farlig nær å påstå at Muhammed kan kommandere Allah, hvilket jo vil være det samme som å begå shirk, den ubetinget verste og eneste totalt utilgivelige synd i islam?

Men: Allah kan ikke være bundet at lydighet eller ulydighet fra sine skapninger og slaver. Han tilgir jo hvem han vil og straffer dem Han vil, se sure 2. 284, 3. 129, 5. 18 m fl. Så, med unntak av den utilgivelige synd det er å assosiere Allah med andre enn ham selv, så kan ingenting begrense Hans nåde. Frelse blir dermed å betrakte som en slags gjentjeneste og for Mutazilitene MÅ Allah tilgi hvis den troende har vist lydighet og omvendt seg; hvis ikke MÅ han straffe. Bare omvendte syndere kan få Muhammeds forbønn. Muhammed vil ikke tilgi andre synderne, men han vil øke deres velsignelse som fortjener det. Koranen benekter på det sterkeste at noen kan få ufortjent velsignelse fordi dette anses som direkte i strid med Allahs natur og rettferdighet.

I kristentroen er de glade nyhetene at Gud i stedet for å straffe oss i henhold til Guds rettferdighet, så frikjenner Gud oss på grunn av Jesu lidelse, offer og gjerning på korset. Denne frelse løser det dilemma som ligger implisitt i den islamske tro, nemlig dette at enten så tilgir Allah syndere uten å ta hensyn til sin rettferdighet, eller så dømmer han dem uten hensyn til sin nåde.

Geisler/Saleeb:

Belønningen for en god gjerning er ti ganger større enn en tilsvarende ulydig gjerning. Den ulydiges gjerning kan til og med transformeres til verdien av en god gjerning, se sure 4. 40, 6. 160, 25. 70. Ifølge en tradisjon insisterte Muhammed på at ingen kunne oppnå frelse kun ut fra dydige gjerninger uten Allahs (aktive?) nåde. På spørsmål om dette også gjaldt profeten selv, svarer Muhammed at det også gjelder ham, men at Allah vil dekke ham med nåde.

Nok en gang kan vi altså spørre: Hvordan kan dette ha seg? Kan profeten binde Allahs hånd?

Harold Coward:

”Mange muslimer var usikre på om verdien av deres gode gjerninger kunne modifisere den skjebne Allah hadde staket ut for dem en gang for alle. Det lå derfor nært at de troende satte sin lit til Muhammeds forbønn for dem. De lærde aksepterte den forståelsen litt etter hvert, idet man fant antydninger  for det i Koranen selv. Hadith understreker denne utviklingen spesielt med hensyn til store synder som ikke kunne viskes ut med gode gjerninger alene. Iflg Al-Tirmidhi sa profeten: ”Min forbønn er for dem som har begått dødssynder (committed mortal sins)”. En tradisjon forteller at Muhammed vil kaste seg ned og gå i forbønn overfor Allah. Muhammed vil på denne måten klare å bringe ut av ilden alle de som ikke har begått synder som fortjener evig straff. Shiamusimer utviklet slike tanker dit hen at Muhammeds rett til å kunne gå i forbønn også innbefatter hans sønnesønn Hussein.

Koranen sier litt forskjellig om forbønn generelt: I sure 92. 19 tales det imot den. Men i 19. 19 sies det at ingen skal ha rett til å gå i forbønn, unntatt han som har fått tillatelse for det fra Allahs nåde direkte. I 43. 86 står det de som er sann vitner overfor Allah kan gå i forbønn for å hjelpe andre.

For å oppsummere: Kristendom og islam er to inkompatible trossystemer og de to kan aldri forenes eller gå opp i hverandre.

Det har grunnleggende med gudssynet å gjøre. Den kristne Gud er nær, personlig og aktiv og Hans natur og vesen er en relasjonell treenighet som utfoldes i Kjærlighet og ikke en tritesime slik islam forutsetter.

For å sitere Ratzinger:

”The unrelated, unrelatable, absolutely one could not be a person. There is no such thing as a person in the cathegorical singular. This is already apparent in the words in which the concept of a person grew up; the Greek word ”prosopon” means literally ”(a) look towards”; with the prefix ”pros” (toward) it includes the notion of relatedness as an integral part of itself … To this extent the overstepping of the singular is implicit in the concept of person”.(Sitert fra Geisler/Saleeb: Islam).

Geisler: For muslimer har Gud (Allah)ikke bare enhet, men også singularitet. Men disse er ikke identiske. Det er mulig å ha enhet (unity) uten singularitet, for det kan være pluralitet innen enheten, hvilket er det nettopp tre-enigheten innebærer: En pluralitet av personer innen enheten av enheten av En essens. Mitt sinn, mine tanker og min tale har en enhet, men de er ikke en singularitet, siden de er ulike. Islam ofrer pluraliteten i et forsøk på å unngå dualitet (i Allah vs Koranen f eks) og benekter derfor enhver personlig pluralitet i Gud (Allah). Ratzinger: Treenigheten er den eneste måten å unngå dualisme ... Gud (ikke Allah) står over singularitet og pluralitet. Han transcenderer begge kategorier ... (s 264).

Vi må derfor spørre: Hvor plasserer dette profeten Muhammed?

Vi kan ikke se annet enn at det ovenstående kan forklare Muhammeds behov for selvforherligelse og stadig større autoritet overfor sine "slaver i ånden", de troende, i motsetning til de vantro. Han lar sine tilhengere forgude ham - selv om han forsikrer at han selv bare er et almindelig og "syndig" menneske - ved at hans forordninger tillegges guddommelig status og myndighet. 

Solomon og Muqdisi sier det slik: Vexing of Muhammed became equivalent to blaspheming, and his rights and his sanctity were equal to that of Allah and above, se sure 59. 7, 4. 59 og 24. 56. 

Muhammeds autoritet er med andre ord absolutt og i og med at Sunna er kilden til de fleste rituelt obligatoriske bestemmelser,
blir altså Sunna (profetens ord) identiske med Allah's ord.

For å avslutte for denne gang med noen betraktninger av Mike A. Robinson:

”A unitarian god does not possess the eternal diversity in his nature to account for the diverse and neccessary laws (the Law of non-contradiction distinct from the Law of Identity, and the particulars in the cosmos (people and things). 

Islamic theology cannot account for nor explain the problem of unity in diversity (the one and the many). Letham opines that Islam is a ”militant and monolithic unifying principle, with no provision for diversity”. A uni-personal being lacks the capasity to account for eternal and temporal particulars”.

”Let me ask you a question: if God is just a monad, a singel person God, where did love come from? Who did Allah love before he created the angels or men? Love needs an objekt … ”

”The Muslim cannot account for logic, love, absolute morals and knowledge”.

”Allah is described as wholly and completely incomparable, transcending and beyond all things, as there is nothing that is analogous about him. Correspondingly, he then cannot be anything, and he is nothing, and cannot exist by definition”.

”If Allah is the only eternal being, and nothing exist that is analogous to him, nothing can share anything in common with him in his beeing and attributes; hence an eternal book in Paradise cannot exist”.

”An unknowable and unidentifiable strict unitarian God cannot be the indispensable foundation for the unity of experience.
Van Til warns that ”the only alternativ to thinking God as the ultimate source of unity in human experince, as it is furnished by laws or universals, is to think that the unity rests in a void. Every objeckt of knowledge must, therefore, be thought of as being surrounded by ultimate irrastionality”.

”If one denies the Triune God, the World must be encircled by irrationality, but that is not possible. Islam's doctrine of god leaves room neither for diversity, diversity in unity, nor a person grounding creation, for Allah is a solitary monad with unity only.”

”Without Yahweh one cannot account for anaything, including the claims of various religionists. God the Father, Son and the Holy Spirit is the precondition for logic, morality, mathematics and everything else in the cosmos”.