Bibelbrenning - hvorfor ikke?

Hva hvis noen ateister hadde laget et svært Sangthansbål av bibler på Youngstorget i hovedstaden og latt bålet brenne fra midt i rushtiden til midnatt?

Ville kristne ha reagert og truet med dødsdommer? 

(Det kommer selvsagt generelt an på intensjonene med bibelbrenningen).

Ville kristne ha forlangt rettssak med krav om straff ut fra lov om diskriminering, hets og hån mot minoriteter og/eller annen religion?

Hvis politiet på forhånd hadde nektet tillatelse til en slik ”aksjon” – en form for misjonering for ateismen – ville en slik bålbrenning ganske umiddelbart ha blitt oppfattet som sterkt kritikkverdig og ”misjonærene” ville dessuten sikkert ha fått et forelegg eller en mildere straff, inkl. erstatningsansvar.

Hva hvis det hadde vært kristne som sto bak og gjennomførte bibelbrenningen?

Noen ateister på Youngstorget ville kanskje ha tenkt: Endelig. Nå har man skjønt det. Vi er et stort skritt nærmere målet.

Men det ville ikke ha oppøst folk flest nok til at man kunne snakke om at folks religiøse følelser virkelig var krenket. Og folk flest ville med nesten absolutt sikkerhet ikke ha våget eller følt seg forpliktet til å ta loven i egne hender for å drepe disse "misjonærene". Folk ville stort sett nøyd seg med å godte seg over hva media kunne frembringe av karakterdrap eller andre sensasjonelle biprodukter av hele saken.

Hvermannsen ville kanskje også ha spurt seg om hvorfor disse ateistiske misjonærene i det hele tatt hadde brydd seg med å gjennomføre denne misjonen i praksis. Som alle vet ligger jo kirken med brukket rygg og vil aldri kunne reise seg eller få noen betydning av varig verdi her i landet mer.

Noen ville nok ha tenkt at bokbålet ville ha forfeilet sin hensikt fordi det hadde gitt kirken en propagandamulighet. Det religiøse fotfolket hadde dermed fått en kjærkommen anledning til å få brakt ut budskapet. Men nei, folket ville i sitt stille sinn ha foretrukket  at det ikke hadde vært noen bibelbrenning i det hele tatt,  nettopp fordi gudstro, kirke og religion rett og slett ikke er aktuelt lenger, fordi vi ikke trenger den slags. Ville man ha tenkt.

Men hva hvis visse israelkritikere, muslimer, ateister, hadde brent Det gamle testamentet?

Ville folket ha skreket opp at dette gikk over grensen? At dette var krenkelse, ikke bare av en religion, men et helt folk, og det attpåtil kanskje på rasistisk grunnlag?

Ville jøder over hele verden har gått i protest- tog og kommet med trusler om å drepe disse misjonærene?

Ikke særlig sannsynlig.

Hvorfor protesterer da muslimer mot koranbrenning – av enkelte og erstattelige utgaver eller eksemplarer - både her i Norge og i andre land?

Kan vi forstå dette? Er muslimenes motreaksjoner kun et politisk middel? Og regner de koranen – som en bunke papirer med trykte bokstaver på – kun som et instrument de kan bruke for å nå frem med sitt budskap og sine mål?

Det de fleste ikke-muslimer vil være enig med er, at oppøselsen eller fornærmelsen over koranbrenning generelt er en ganske barnslig reaksjon. 

(Men ville man ha turt å si det, slik situasjonen nå engang er? Ja, hvem, vill ha turt?) 

Man vil naturligvis være enig om at det er en moralsk plikt ikke å hetse eller håne andre for sin gudstro, men man vil også ganske sikkert være enig om at truslene og reaksjonene for øvrig ikke står i forhold til den ”forbrytelse” som skal være begått.Det ville stride mot den alminnelige rettsfølelse å si noe annet.

Jeg tror jøder vill ha rystet på hodet over brenning av Det gamle testamentet og mange av dem ville ha assosiert et slikt ”opptrinn” med i hvert fall undertoner av genuin rasisme.

Men fra dette til å gå ut og oppfordre til vold og drap mot overtrederne, bålbrennerne?

Nei, det kan vi vanskelig tenke oss. Kristne og jøder ville ha reagert avmålt, tilbaketrukket og kanskje med visse smil på leppene. Man ville først og fremst ha sett på bålet som en barnestreke, et påfunn, en ungdommelig overreaksjon. Man ville ha trøstet seg med at bibelbrennerne med tiden ville ha vokst fra sitt umodne forsøk på å bety noe i denne vår nå så voksne verden.

Man ville ha tenkt at dette ville gå over av seg selv og at det ikke var noe å frykte for fremtiden. Man ville latt Gud være Gud og umoden ungdom nettopp være umoden ungdom. Og så overlatt resten til skjebnen.

Men hvorfor reagerer muslimene, i den tro at deres reaksjoner ikke bare er moralsk berettigede, men også "hellig" nødvendige?

Vil de bli straffet enten her i livet eller i helvete hvis de ikke foretok seg noe? Hvis de unnlot å reagere? Hvis de unnlot å true? Hvis de ikke drepte i Allah og profetens navn?

Mulla Krekar fremholdt utenfor Stortingen den 2. mars 2012 under en demonstrasjon mot koranbrenning det eksemplariske i drapet på den nederlandske regissøren Theo van Gogh. Han pekte på at regissøren ikke bare var blitt skutt, men også drept med kniv og at det  var slik det burde gjøres, fikk vi inntrykk av. Det var et mord utført etter Allah og profetens gode og rettferdige vilje. Det var forbilledlig gjort av den muslimske drapsmannen. Det var en gjerning man – som vanlig muslim - burde ha ond eller dårlig og mørk samvittighet nettopp for IKKE HA UTFØRT …

Men tilbake til brenningen: Hvorfor er boken i seg selv – altså Koranen, som papirutgave - så viktig for muslimer? Det er jo den enkleste ting av verden bare å trykke den opp igjen?

Forklaringen ligger dypere, dvs. på et utrolig overflatisk nivå: Boken er ikke bare en bok, slik vi innbiller oss. Å, nei, her ligger mer ”begravet”,  her  er mer enn som så: Her dreier det seg om at et objekt som er dødt og åndløst i seg selv har et liv som er mer verdt enn alle menneskeliv som kan oppfattes som drapstruende for den.

Denne Boken gjøres til mer enn et menneske, mer enn et individ og mer enn en person. Boken oppleves rent konkret å ha en magisk kraft, (baraka) gitt den direkte av Allah og profeten. Det er boken i seg selv som frembringer "frelse" (hvis radikal frelse overhodet finnes og er mulig i islam).  Derfor er det også så viktig å kunne den utenat, for denne utenat-kunnskapen er faktisk mer verdt enn livet til den som fornærmer boken. Derfor er også muslimenes liv mer verdt enn den ikke-troendes liv, de som ikke har utstyrt seg med denne "kunnskapen".

Skrev vi kunnskap?

Det var i så tilfelle en overdrivelse. Eller et understatement, alt etter som.

Det er ikke snakk om kunnskap etter vestlig eller kristen standard og målestokk, nei, her er det snakk om en slags supernaturlig kraft, en magisk makt man automatisk utstyres med, et uovervinnelig instrument for fremme av Allah og profetens sak og selve den ”hellige” oppgave, som er befalt av Allah og profeten selv, (det beste mennesket Allahs skapelsen og verden for øvrig har frembrakt, ifølge muslimer).  Koranen er hentet direkte ned fra den allahianske, uforanderlige og evige  himmel.

Den vil stå om allting annet faller.

Den er det reneste og sanneste som fins  og denne renhet er det som tilflyter den som lærer Koranen utenat.  Han tilføres et nytt anlegg, en ferdighet, om man vil,  som det gjelder å bevare og holde på og pleie, og som en for all del ikke må risikere å  miste. Koranen og dens ord tilfører den troende utenat-leser et ukrenkelig talent han som muslim er utstyrt med (som en liten kalif for Allah på denne jord). Han kan ikke miste eller tilsøle dette talentet, som nå er blitt en naturlig del av ham selv, på et slags ukrenkelig vis. Beskjæres denne magiske kraft, mister muslimen det viktigste. Han reduseres til det umenneskelig, ned til det nivå de vantro befinner seg på, og som ikke er blitt tilført disse på guddommelig vis, fordi man ikke på forhånd er utvalgt av Allah, som jo er den største makt som finnes og som ingen kan stille opp mot, diskutere med eller avise uten at man mister det kosteligste: Et liv i den allahianske himmel.

En muslim som mister ”koranen i sitt hjerte”, mister selve håpet  om paradiset og dermed seg selv. (Slektninger til martyrer kan imidlertid begunstiges av Allah uten selv individuelt å ha krav på martyrstatus).

For å ha en slags garanti for sitt jordiske strev (jihad) om å komme til den allahianske himmel, må en muslim  beskytte seg selv og sin tro nær sagt med alle midler, og alt det som oppfattes som en trussel mot at den magiske kraft som islam virker i ham (etter sin hensikt), må ryddes av veien. En brenning av koranen oppleves derfor som et direkte og voldsomt angrep på selve personen og alle de egenskaper som gjør den troende muslim til menneske og utvalgt. Han mister sin posisjon som opphøyet  over alle de andre som ikke utstyres med denne magiske kraft. Den største synd er kanskje at man ikke forsvarer denne overskuddsenergien ved at man er villig til å ofre sitt eget og andres liv nettopp for å kunne konservere sin overlegne stilling overfor alle annerledestroende, som jo ikke har ”utstyret” i orden, hvilket jo også er et synlig tegn og ”bevis” på at de allerede fra evighet av kan være forkastet av den allmektige Allah.

Hvordan skal en muslim få gitt uttrykk for sin følelse av å være fremmedgjort på ukjent (men ettertraktet)  territorium og blant mennesker som ikke vil tro på Allah og profeten? Hvordan skal han få gitt utrykk for sin mindreverdsfølelse eller følelse av avmakt og frustrasjon over ikke å kunne befinne seg på toppen og i den heldige posisjon det  alltid er å kunne nyte tingen ovenfra og ned? Hvordan skal han kunne ta igjen overfor det han ofte opplever som nedlatenhet, uforstand og mangel på respekt fra de fremmede han er nødt for å virke blant og finne seg ”omringet” av? Hva skal han gjøre for å kunne vise sin forakt?

Jo, han må gå sammen med sine trosbrødre. De må studere sine hellige skrifter. De må sammen finne de endelige svar og metoder og instrumenter som vil virke, dvs midler som helliger målet og de må få gitt utrykk for dette i samlet flokk, i sin moske. Det er der man snakker alvor. Det er der sannheten kommer frem og formuleres. Det er der midler og mål presiseres. Det er der planen åpenbares, med guddommelig autoritet. Om ”The real Thing”. Det er der mannsmot læres. Det er der initieringen skjer. Det er der plattformen finnes. Og det er derfra verden skal erobres.

Et virkemiddel  er å ta i bruk ”fornærmelser”, spesielt hvor dette oppfordres til av lovverket på det fremmede territoriet muslimene befinner seg på, et lovverk som forbyr all diskrimende adferd og som beskytter den såkalte tros- eller religionsfrihet ved å gjøre det straffbart å f eks hetse, håne, ja, til og med å kritisere, ved å  vise til hva religionene selv sier å utgjøre det grunnlag troen faktisk og beviselig grunnes på og er helt avhengig av. Man trenger ikke ha intensjon om å fornærme eller hetse. Det er nok at det oppfattes sånn av ”den andre” . Man må til og med bevise eller ha bevisbyrden for at det man utrykker, om det så altså er direkte avskrift av de skrifter denne religionen målbærer, ikke fornærmer eller føles som hets eller hatytring.

Og det er nettopp denne van-rett som gjelder her i dag. Selv om vi ikke vil tro det og elv om denne van-retten ennå ikke er prøvet av domstolene.

Det sier seg selv at dette vanskelig kan oppfattes som annet et direkte ønske om å kneble spesielt kritikk av islam. Og det kan ikke være tvil om at det nettopp primært er islam som politisk ideologi som skal beskyttes. ”Et angrep på muslimer er et angrep på meg”, som Ap muller.

Konklusjonen er at vi har satt munnbind på oss selv, men samtidig åpnet for at korantekster kan nytes i full – gjerne subsidiert - frihet av muslimene når og hvor det nå enn måtte være her i samfunnet.  Muslimer skal beskyttes slik at de kan la seg inspirere, ikke bare av sviskene i islam, men også av de mest fordomsfulle delene av Koranen, de delene som faktisk byr muslimer å ta over landet, om så med sverd, når de rette betingelser foreligger.

Hvorfor har muslimer så vanskelig for å forstå at det er bedre å bli opplært i argumentere logisk og saklig enn stadig å måtte henvise hva som står og ikke står i Koranen?

Er det fordi man faktisk foretrekker å bli fornærmet fremfor å måtte lære seg diskurs? Er det for at de allerede føler at de ha vunnet og at det å avlære seg noen retorisk-militære triks fra Koranen likevel er til ingen nytte, - de vil jo innhentes av islam okke som?

Kommer det av at det er lettere å være et menneske og fornærmet sammen med andre enn å stå alene og møysommelig lære seg opp til å la fornuften, tankene og den vitenskapelig tilnærming styre og gi ledestjerne for sitt liv?

Mange muslimer vil si at Vestens magiske styrke er større enn islams magiske styrke. Man trekker konklusjonen ved å se på Vestens suksess og sammenligne med egen mislykkethet eller tragedie.

Men dette kan endre seg. Muslimer kan også lære seg å tenke magi på en annen måte, nemlig at det er innholdet, ikke selv boken, som er ”hellig”; at det er tanken og ideologien som teller, ikke papiret og blekket disse er nedfelt på.  Men jo mer de mislykkes i en slik (mulig) pedagogisk strategi, jo større vil behovet for å føle seg fornærmet bli og jo dummere blir alt, og da ikke minst  Vestens reaksjoner, som kanskje vil overreagere når det tilspisser seg for alvor, for den strategi muslimer velger, når de lar seg fornærme på grunnlag som ikke gir noen rasjonell grunn til å føle seg fornærmet, fører ikke andre steder hen enn til å forsterke den voldspiral som ligger forut og som vil engasjere begge parter i uoverstigelig fremtid.

På død og liv. 

FAKTARUTE, (bygget bl a på Michael Cook, ResaAzlan):

Ikke sjelden kan vi se muslimer sitte på gulvet med Koranen foran seg liggende i et slags gulvstativ.Dette kalles kursi som betyr stol. Tanken er at denne stolen skal uttrykke autoritet, omtrent som når paven uttaler seg ex catetra. Allah’s trone betegnes da også i sure 2. 255 som kursi.

Det betraktes som en stor synd å sitte på et eksemplar av Koranen.

Koranen skal alltid plasseres på toppen i en stabel av andre bøker, (problemer i vestlige biblioteker!).

Den troende skal aldri holde Koranen under brysthøyde.

Vantro bør aldri berøre Koranen, fordi de er urene. Derfor bør muslimske soldater på fientlig grunn ikke få med seg kopier, av frykt for at disse skal komme i de urenes hender.

Hva med tekster fra Koranen som et barn skriver ned på en tavle før det er gammelt nok til å delta i renhetsritualene?  Kan man tillate at barna visker ut tekstene? Noen lærde mente at barna kan gjøre dette, men ikke med føttene!

Kan kopier av koranen selges til vantro? Noen lærde mente at det var bedre eller kanskje mindre synd at de ble solgt.

Og hva med korantekster på mynter? Kan vantro ta i disse med hendene?

En Koran som er i ferd med å gå i oppløsning kan by på problemer. Hva hvis deler av den kommer i kontakt med vantro hud? Kanskje man kunne tillates å tørke vekk blekket den var skrevet med? Eller burde man begrave den og sørge for at vantro ikke fikk adgang til å gå over gravstedet, som f eks kunne legges til et loft?

Så sent som i 1997 kunne man oppleve et forbud mot bruk av papirsekker i Afghanistan. Taliban fryktet nemlig at resirkulert papir kunne innehold vers fra Koranen.  

…

Pamela Heckel

The Qur'an is considered as sacred as a blessed communion wafer. To write in the holy book is to deface it. Once the book is defiled, it must be burned. The soldiers were protecting the faith.

http://patriotpost.us/opinion/arnold-ahlert/2012/02/23/quran-burning-rage-in-afghanistan/

 Kenneth Cragg: Koranen regnes av de fleste muslimer som Muhammeds eneste mirakel!!

Nadjm ad-Din Razi Daya , d. 1256, menta at Koranen ville eksistere til verdens eller kosmos' ende. Muhammed selv oppfordret folk til å komme med noe lignende som Koranen, hvis de selv tvilte. Hvis de ikke kunne komme med noe bedre, hvilket de selvfølgelig ikke kunne, så skulle de brenne i helvete ...

Utrykket "Alle bøkers mor", som gjerne brukes om Koranen, forutsetter et visst slektsskapsforhold til andre bøker og at man kan møte det guddommelige i historien. Islamske lærde forutsetter at Koranen er en direkte åpenbaring (tanzil), eller ord direkte fra Allah, som en guds monolog og dermed også som en dirkete åpenbaring av Allah selv og ikke (bare) av Allah's vilje. Noen islamlærde påstår imidlertid at Koranen kun reflekterer Allah, ikke at den "er" Allah selv.

Vanlig er den oppfatning at oversettelser av Koranen "fjerner" Allah's dirkete tale og at den derfor alltid må ansees som en tolkning, ikke som en oversettelse.