Kan nordmenn krenkes?
Ingenting kan krenke, fornærme, håne eller ødelegge et folk som vet hva begrepet ”hellig” innebærer og som har internalisert forståelsen av hva begrepet hellig virkelig betyr. Og at man er avhengig av det hellige.
Alt kan derimot krenke og fornærme et folks som ikke har peilig på hellighet eller som tror at hellig i virkeligheten betyr det motsatte, nemlig vanhellig, eller rett og slett uverdig spesiell respekt eller tilbedelse, den største verdi, muligheten og avhengigheten av summum bonum.
Et folk uten erkjennelse av Det hellige vil aldri kunne bevare en oppfatning av seg selv som spesielt verneverdige og som et fellesskap det er verdt å ofre livet for, verken under direkte eller direkte angrep. Intet folk som ikke ser seg selv i relasjon til en forståelse av hva hellighet er, vil kunne overleve som samlet nasjon, som samlet identitet, som en populasjon som er seg bevisst helt spesifike ”former” og verdier som har vist seg å være sunne og forståelige over tid og som derfor oppfattes som universelle og grunnleggende og i prinsippet uforanderlige goder som det er verdt å bevare og styrke.
En nasjon som vet hva hellighet er, vil derimot alltid ha et overskudd av gudsfrykt (dvs. gudstro), gode forestillinger, hellige visjoner, holdninger, normer og verdier som de gladelig vil dele med andre og forkynne i form av ord og handling for dem. For å være et stolt folk, må folket ha noe å være stolt av og ha noe verdig, varig og stødig – hellig - å holde seg til. Det må foreligge en grunnfestet følelse i folket av at det går en rød tråd gjennom det hele, at alt henger sammen i en stor og finmakset vev som ikke kan rakne. At noe er bedre ved enn annet. At det finnes en usynlig, men aktivt virkende hånd med i det hele og at denne hånden i virkeligheten er de ene helige Gud forenet som En person i tre personligheter, nemlig i den helle treenighet som kirken har forkynt fra dens begynnelse ved år 0.
Det var dette Hellig Olav så og forsøkte å innføre i Norge da landet ble kristnet i 1030. Hans verk var stort. Det har holdt lenge nå. Men nå er det over. Stiklestad skal overtas av islam og det er ingen som verken vil eller kan stoppe det. Vi skal omformes fra å være ”en forsamling av hellige” til å bli et fellessakp av forvirrede synkretister, til folk som like godt tro på det ene som det andre og som derfor gir seg sine egne nykker i vold, for all fremtid.
Så hva tror nordmenn nå om hellighet og det hellige? Kan et folk som ikke lenger tror på Gud forstå hva det hellige er og hvordan Den hellige virker, hva Han krever, hvordan Han har åpenbart seg og hva det er Han påbyr, forbyr og – ikke minst - tilbyr?
Forstår nordmenn at normannens kultur bygger på en hellighet som er Personlig og som er selve inkarnasjonen av hva det vil si å være Person?
Nei, jeg tror ikke lenger at nordmenn forstår hva Det hellige er, eller i det hele tatt oppfatter at det virkelig finnes noe som i sitt vesen og i sin person virkelig og sant er Hellig. Vi er blitt tømt for det. Vi har latt oss profanisere.
Vi har forlatt gudstroen til fordel for avgudsdyrkelsen. Vi er ikke lenger en kristen nasjon og i 2030 vil islam har seiret over hele fjøla her landet. Det viste seg altså at det tok 100 å avkristne Norge totalt. Vi har gjort Kirken til en forsamling av folk som ikke kan synde og som derfor er frelst på eget grunnlag og med egen kraft.
Vi tror at vi selv kan tilgi oss selv synder, ja, vi vet heller ikke lenger hva synd er. Vi tror ikke lenger at de troende kristne er en forsmaling av hellige syndere som kommer sammen for å bli tilgitt av Gud, via Hans nåde- og frelsesmidler. Vi tillater viede prester å leve i kronisk synd. Vi tror ikke at Gud kan bli vred. Vi forstår ikke at Gud nettopp er hellig. Vi vil ikke vite av gudsfrykt. Vi forstår ikke hva det innebærer at Gud kan være sjalu. Vi har profanisert alle relasjoner og puerilisert alle relasjoner. Vi har fått en vanhellig kirke som frykter ordet tukt og fraskirver seg enhver plikt til å tukte, men som elsker, verner og stimulerer til og til og med velsigner utukt.
Vi har nå en kirke som taler om synd som om synd skulle være sunt. Vi har fått et presteskap som forplikter seg til å bevare i stedet for å fordømme vederstyggelighet. Vi har en geistlighet som er ute i det ærend å knuse alt håp om sann og virkende frelse. Vi er blitt et folk av vanhellige. Et folk som tror og innbiller seg at det kan frelse seg selv, (eller kanskje med hjelp av islam og muslimene?)
Et folk uten forstand på hellighet – og som bevisst har valgt å leve uten noe hellig plantet i Gud selv - blir som et folk som frivillig har kastet vrak på - og selv fratatt seg - evnen til å tenke metafysisk. Der det ingen Gud finnes, finnes det heller ingen metafysikk og heller inngen metafysikk verdt å skøtte eller å tenke. Og der det ikke fins noe hellig, der fins det bare det profane, det som til alle tider ikke er verdt det bestandige, det som alltid før eller siden må smuldre, det absolutt relative, det kontingente, det som alltid kunne ha vært annerledes, det som ikke er annet enn avhengig av noe annet og større, nemlig Den hellige, Han som har skapt alt og som ikke er kontingent, men skaper av det.
Det er dette ”slaget om Stiklestad” nå står om. Det er begredelig å se
hvordan dette slaget oppfattes og bskrives av f es AnitJihad og Docoment.no,
nettsteder som ellers ikke er redde for sannhetssøking og realitetsorientering.
Vi gjengir et par utdrag som forhåpentlig kan antyde at disse nettstedene ikke tør å se det hele i et kristent perspektiv. Vi spør: Hva er de redde for? Det deres egen nasjonale og personlige ideer og personligheter er tuftet på?
Document:
Planene om å gjøre Stiklestad til et senter for flerkultur og dialog vekker sterke reaksjoner.
Man fristes til å lure på om utenriksminister Jonas Gahr Støre og eks-bisp Gunnar Stålsett kjenner det folket de formelt skulle representere.
Det er vanskelig å tenke seg et mer provoserende skritt. Det måtte da være å omgjøre Nidarosdomen til moské.
Hvis denne sammenligningen høres ut som en grov overdrivelse, er det fordi man har skrudd av den indre bryteren. Stiklestad som dialogsenter høres for de fleste ut som blasfemi.
Men var det ikke blasfemi nasjonalister, liberalister og sekulære mente var et tilbakelagt stadium, som muslimer pent fikk finne seg i hvis de valgte å komme til Europa?
Hos noen kan dette inntrykket ha festet seg, at intet er hellig. Men da har man misforstått.
Religioner er ikke hellige i seg selv, og slett ikke praktiseringen av dem. Hvis noen tar utsagnet om at den som elsker sine barn tukter dem, litt for bokstavelig, vil det være lett å bruke ironi for å belyse “kjærligheten” i form av en karikatur der faren denger løs på barnet. Den samme ironi lå bak Jyllands-Postens tegninger. Det er et språk de fleste vil forstå.
Da Roger Scruton var i Oslo, nevnte han ironi som et av den vestlige kulturs fremste kjennetegn, og han brukte – overraskende nok – historien om Jesus og kvinnen som var grepet i hor. Mengden ville stene henne, og Jesus sa: La den av dere som er uten synd, kaste den første sten.
Dette er ikke bare dødelig alvor, men også ironi med et islett av humor, for Jesus visste selvfølgelig, og tilhørerne visste, at ingen av dem var uten synd, følgelig kunne ingen av dem kaste noen sten på kvinnen.
Dette er stor pedagogikk. Det kan man ikke mistenke Gahr Støre og Stålsett for. Snarere det motsatte. Det er nesten så man ville tro de tok mål av seg til å bli De store provokatører.
Det sier noe om hvor man havner hvis man kaster loss fra nasjonale følelser og nasjonal identitet og tror det er noe som kan konstrureres av ærgjerrige menn og kvinner ved begynnelsen av et nytt årtusen.
Det ligger ambisjoner i dette, og en stormannsgalskap som nesten ikke er til å fatte. Men det er sant, og det finner sted på Stiklestad til uken.
Flerkulturalistene har vanskelig for å forstå at nordmenn kan bli krenket. Det er en følelse de har reservert for muslimene, hvor nedlatende dette indirekte enn er. Selv er flerkulturalistene urbane og globaliserte. De er forbi krenkelsesterskelen. Deres landsmenn som fortsatt lar seg krenke, lever i det utdaterte homogene fellesskapet og må vekkes til en ny verden.
Reaksjonene og kommentarene på dette oppslaget på Document.no er til dels nokså sterke. Akkurat det er ikke noe å si på, men det som synes å prege reaksjonene i betydelig grad er sjokk og forbauselse. Det er det da ingen grunn til. At noe slikt kom til å skje var noe vi forutså og skrev om for over tre år siden i postingen 17. juni 2008 hvor vi bl a skrev (sitat):
Ingenting kan krenke, fornærme, håne eller ødelegge et folk som vet hva begrepet ”hellig” innebærer og som har internalisert forståelsen av hva begrepet hellig virkelig betyr. Og at man er avhengig av det hellige.
Alt kan derimot krenke og fornærme et folks som ikke har peilig på hellighet eller som tror at hellig i virkeligheten betyr det motsatte, nemlig vanhellig, eller rett og slett uverdig spesiell respekt eller tilbedelse, den største verdi, muligheten og avhengigheten av summum bonum.
Et folk uten erkjennelse av Det hellige vil aldri kunne bevare en oppfatning av seg selv som spesielt verneverdige og som et fellesskap det er verdt å ofre livet for, verken under direkte eller direkte angrep. Intet folk som ikke ser seg selv i relasjon til en forståelse av hva hellighet er, vil kunne overleve som samlet nasjon, som samlet identitet, som en populasjon som er seg bevisst helt spesifike ”former” og verdier som har vist seg å være sunne og forståelige over tid og som derfor oppfattes som universelle og grunnleggende og i prinsippet uforanderlige goder som det er verdt å bevare og styrke.
En nasjon som vet hva hellighet er, vil derimot alltid ha et overskudd av gudsfrykt (dvs. gudstro), gode forestillinger, hellige visjoner, holdninger, normer og verdier som de gladelig vil dele med andre og forkynne i form av ord og handling for dem. For å være et stolt folk, må folket ha noe å være stolt av og ha noe verdig, varig og stødig – hellig - å holde seg til. Det må foreligge en grunnfestet følelse i folket av at det går en rød tråd gjennom det hele, at alt henger sammen i en stor og finmakset vev som ikke kan rakne. At noe er bedre ved enn annet. At det finnes en usynlig, men aktivt virkende hånd med i det hele og at denne hånden i virkeligheten er de ene helige Gud forenet som En person i tre personligheter, nemlig i den helle treenighet som kirken har forkynt fra dens begynnelse ved år 0.
Det var dette Hellig Olav så og forsøkte å innføre i Norge da landet ble kristnet i 1030. Hans verk var stort. Det har holdt lenge nå. Men nå er det over. Stiklestad skal overtas av islam og det er ingen som verken vil eller kan stoppe det. Vi skal omformes fra å være ”en forsamling av hellige” til å bli et fellessakp av forvirrede synkretister, til folk som like godt tro på det ene som det andre og som derfor gir seg sine egne nykker i vold, for all fremtid.
Så hva tror nordmenn nå om hellighet og det hellige? Kan et folk som ikke lenger tror på Gud forstå hva det hellige er og hvordan Den hellige virker, hva Han krever, hvordan Han har åpenbart seg og hva det er Han påbyr, forbyr og – ikke minst - tilbyr?
Forstår nordmenn at normannens kultur bygger på en hellighet som er Personlig og som er selve inkarnasjonen av hva det vil si å være Person?
Nei, jeg tror ikke lenger at nordmenn forstår hva Det hellige er, eller i det hele tatt oppfatter at det virkelig finnes noe som i sitt vesen og i sin person virkelig og sant er Hellig. Vi er blitt tømt for det. Vi har latt oss profanisere.
Vi har forlatt gudstroen til fordel for avgudsdyrkelsen. Vi er ikke lenger en kristen nasjon og i 2030 vil islam har seiret over hele fjøla her landet. Det viste seg altså at det tok 100 å avkristne Norge totalt. Vi har gjort Kirken til en forsamling av folk som ikke kan synde og som derfor er frelst på eget grunnlag og med egen kraft.
Vi tror at vi selv kan tilgi oss selv synder, ja, vi vet heller ikke lenger hva synd er. Vi tror ikke lenger at de troende kristne er en forsmaling av hellige syndere som kommer sammen for å bli tilgitt av Gud, via Hans nåde- og frelsesmidler. Vi tillater viede prester å leve i kronisk synd. Vi tror ikke at Gud kan bli vred. Vi forstår ikke at Gud nettopp er hellig. Vi vil ikke vite av gudsfrykt. Vi forstår ikke hva det innebærer at Gud kan være sjalu. Vi har profanisert alle relasjoner og puerilisert alle relasjoner. Vi har fått en vanhellig kirke som frykter ordet tukt og fraskirver seg enhver plikt til å tukte, men som elsker, verner og stimulerer til og til og med velsigner utukt.
Vi har nå en kirke som taler om synd som om synd skulle være sunt. Vi har fått et presteskap som forplikter seg til å bevare i stedet for å fordømme vederstyggelighet. Vi har en geistlighet som er ute i det ærend å knuse alt håp om sann og virkende frelse. Vi er blitt et folk av vanhellige. Et folk som tror og innbiller seg at det kan frelse seg selv, (eller kanskje med hjelp av islam og muslimene?)
Et folk uten forstand på hellighet – og som bevisst har valgt å leve uten noe hellig plantet i Gud selv - blir som et folk som frivillig har kastet vrak på - og selv fratatt seg - evnen til å tenke metafysisk. Der det ingen Gud finnes, finnes det heller ingen metafysikk og heller inngen metafysikk verdt å skøtte eller å tenke. Og der det ikke fins noe hellig, der fins det bare det profane, det som til alle tider ikke er verdt det bestandige, det som alltid før eller siden må smuldre, det absolutt relative, det kontingente, det som alltid kunne ha vært annerledes, det som ikke er annet enn avhengig av noe annet og større, nemlig Den hellige, Han som har skapt alt og som ikke er kontingent, men skaper av det.
Vi gjengir et par utdrag som forhåpentlig kan antyde at disse nettstedene ikke tør å se det hele i et kristent perspektiv. Vi spør: Hva er de redde for? Det deres egen nasjonale og personlige ideer og personligheter er tuftet på?
Document:
Planene om å gjøre Stiklestad til et senter for flerkultur og dialog vekker sterke reaksjoner.
Man fristes til å lure på om utenriksminister Jonas Gahr Støre og eks-bisp Gunnar Stålsett kjenner det folket de formelt skulle representere.
Det er vanskelig å tenke seg et mer provoserende skritt. Det måtte da være å omgjøre Nidarosdomen til moské.
Hvis denne sammenligningen høres ut som en grov overdrivelse, er det fordi man har skrudd av den indre bryteren. Stiklestad som dialogsenter høres for de fleste ut som blasfemi.
Men var det ikke blasfemi nasjonalister, liberalister og sekulære mente var et tilbakelagt stadium, som muslimer pent fikk finne seg i hvis de valgte å komme til Europa?
Hos noen kan dette inntrykket ha festet seg, at intet er hellig. Men da har man misforstått.
Religioner er ikke hellige i seg selv, og slett ikke praktiseringen av dem. Hvis noen tar utsagnet om at den som elsker sine barn tukter dem, litt for bokstavelig, vil det være lett å bruke ironi for å belyse “kjærligheten” i form av en karikatur der faren denger løs på barnet. Den samme ironi lå bak Jyllands-Postens tegninger. Det er et språk de fleste vil forstå.
Da Roger Scruton var i Oslo, nevnte han ironi som et av den vestlige kulturs fremste kjennetegn, og han brukte – overraskende nok – historien om Jesus og kvinnen som var grepet i hor. Mengden ville stene henne, og Jesus sa: La den av dere som er uten synd, kaste den første sten.
Dette er ikke bare dødelig alvor, men også ironi med et islett av humor, for Jesus visste selvfølgelig, og tilhørerne visste, at ingen av dem var uten synd, følgelig kunne ingen av dem kaste noen sten på kvinnen.
Dette er stor pedagogikk. Det kan man ikke mistenke Gahr Støre og Stålsett for. Snarere det motsatte. Det er nesten så man ville tro de tok mål av seg til å bli De store provokatører.
--
Planene om dialogsenter på Stiklestad vitner om at galskapen er løs.Det sier noe om hvor man havner hvis man kaster loss fra nasjonale følelser og nasjonal identitet og tror det er noe som kan konstrureres av ærgjerrige menn og kvinner ved begynnelsen av et nytt årtusen.
Det ligger ambisjoner i dette, og en stormannsgalskap som nesten ikke er til å fatte. Men det er sant, og det finner sted på Stiklestad til uken.
Flerkulturalistene har vanskelig for å forstå at nordmenn kan bli krenket. Det er en følelse de har reservert for muslimene, hvor nedlatende dette indirekte enn er. Selv er flerkulturalistene urbane og globaliserte. De er forbi krenkelsesterskelen. Deres landsmenn som fortsatt lar seg krenke, lever i det utdaterte homogene fellesskapet og må vekkes til en ny verden.
Man må være usedvanlig døv og tykkhudet for ikke å vite at
Nidaros og Stiklestad har en helt spesiell plass i nordmenns hjerter.
AntiJihad:
Reaksjonene og kommentarene på dette oppslaget på Document.no er til dels nokså sterke. Akkurat det er ikke noe å si på, men det som synes å prege reaksjonene i betydelig grad er sjokk og forbauselse. Det er det da ingen grunn til. At noe slikt kom til å skje var noe vi forutså og skrev om for over tre år siden i postingen 17. juni 2008 hvor vi bl a skrev (sitat):
”Å overføre begivenhetene ved Ganga Sangar til Norge er
ikke så lett siden det ikke foretas noen pilegrimsferder her til lands. Det
nærmeste man kommer er om man forestiller seg at muslimer i Norge hadde
angrepet ”Spelet om Heilag Olav” på Stiklestad 29. juli. Det vil de på ett
eller annet tidspunkt også helt sikkert kommer til å gjøre siden det i dag er
praktisk talt den eneste markering av Norges historie som et kristent land med
en kristen kulturarv. Skjønt det er slett ikke sikkert muslimene i Norge vil
trenge å angripe dette for å få en slutt på det. Sannsynligvis vil den
islamofile ormeyngelen sørge for å avlyse arrangementet for ikke å ”krenke” det
islamofascistiske herrefolket før muslimene rekker å kreve det stoppet.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar