Islam er ateisme med andre ord

De kristne ble i sin tid beskyldt for å være ateister – de trodde ikke på keiseren som "gud" og på romernes gudegalleri, – og av jødene ble de kristne beskyldt for blasfemi og menneskedyrkelse. 

”Vulgært sett” har muslimer ingen gud, de tilber et falsk gudsbilde, et bilde skapt av profeten Muhammed – som lånte betegnelsen Allah fra sine forfedres polyteistiske religion. 

Allah er et tvetydig skremmebilde profeten brukte som et manipulerings- og maktinstrument. Allah er et tomt ord som ikke navngir sitt vesen, - hvem han egentlig er. Allah åpenbarer seg aldri, han forblir - eller gjemmer seg - bak et evig slør. Han kommer en aldri i møte som en varm og personlig Gud. "Han" forblir en fjern, men likevel totaldominerende og fremmed kraft.

De fleste rasjonelle mennesker i dag vil med letthet kunne gjennomskue islam: Historiene i Koranen, hadith og sunna kan ikke med rimelighet sies å ha sitt utspring i noen guddom overhodet og derfor heller ikke i noe guddommelig, - "noen" som er hellig og som skiller seg i hele sitt fundament fra all synd, og ja, som ikke engang tåler synd, men tvert om rett ut hater den.  

Islam strider mot alt det det vestlige mennesker til nå har forbundet med Gud. Islams "gud" kan ikke radikalt tilgi synd. Islams "gud" blir derfor "noe" halvt og derfor ikke hellig. 

Allah er tvetydig i sitt vesen og som all tvetydighet, bunner dette enten i feighet og svakhet og/eller et hovmod som igjen springer ut av et megalomant behov for makt og dominans. Tvetydigheten tror den er listig og smidig og oppfattes ofte slik. Dens skjulte motiv og mål er servilitet, underkastelse; den snakker med to tunger og er følgelig grunnleggende  hyklersk. Tilbederne av en slik "gud" holdes nede i tvilrådighet, frykt og da også gjerne i en from, men dyster og svært krevende spenningstilstand. Man brenner av mye unødvendig energi på å stagge internalisert frykt.

Å leve under et tvetydighetens tyranni, gir sjelden skapende glede og forløsning. Den søker gjerne forklaring på miseren i noe eller noen utenfor den selv, de nærmeste og gruppen. Tyranniet krever at den indre og ofte nesten umerkelig smerte skyves utover og bort fra dens egentlige kilde. Den minste følelse av å være avslørt eller fornærmet av "utenforstående", utløser da ofte en irrasjonell og barnslig agressjon mot en konstruert fiende. Det gjelder og gjenstår da om å være "sterkere enn". 

Islam er lett å forklare og gjennomskue, både psykologisk og sosiologisk, for ikke å si økonomisk, juridisk, teologisk og filosofisk. Man vil da også med største letthet kunne avfeie islam som religion og dermed også med den beste samvittighet og med like stor letthet påstå at islam derfor er ateisme.  

Islam er menneskeverk fra begynnelse til slutt.

At muslimer med letthet kan være ateister, kommer frem her:

”Hvem er vi?

Vi er alle muslimskfødte, men vi har kommet frem til ulike holdninger til islam:

Noen av oss er liberale muslimer. De mener at islam må integreres i demokratiet og fornyes slik at religionen kan hjelpe muslimene til å levere bidrag til samfunnet, oppfordre til integrering og identifisere seg med samfunnets verdier.

Andre er sekulære muslimer. Religionen spiller liten eller ingen rolle i deres liv, men de er likevel stolte av islam som en kulturell identitet. De føler at også de tilhører en kultur med flersidige aspekter.

Noen av oss har et ateistisk livssyn. Likevel respekterer de islam som en av landets religioner, en religion som skal ha frihet innenfor demokratiets rammer.”

http://www.opplystemuslimer.no/manifest/

Men hva er ateisme? 

Hvis islam er tilbedelse eller tro på en gud som ikke er Den ene sanne Gud, så er islam ateisme: Islam tilber en falsk gud, en gud som benekter Den ene sanne Gud og en gud som forakter, hater og fordømmer Den ene Sanne Gud, inkludert alle som tror på denne ene Gud. 

Islam opererer med evig straff for å tilbe Den Ene Sanne Gud, dvs Den kristne Gud, den Gud de kristne tror på, den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. 

Akkurat på samme måte som islam forholder seg til Den ene Sanne Gud, forholder ateismen seg til Den ene Sanne Gud. Det er nettopp en slik relasjon og en slik felles holdnings- og trosskapende plattform som forener ateismen og islam: De demoniserer Den ene Sanne ved å forbinde de som tror på denne Gud med egenskaper som på en destruktiv eller truende måte motarbeider eller truer deres eget trosgrunnlag, et grunnlag muslimene nettopp kaller ”tro”, men som ateistene kaller gudsbenektning på det grunnlag at Den ene sanne er universelt skadelig for mennesket idet troen på Den ene Sanne undergraver menneskets selvrealiseringsmuligheter og evne til selv - absolutt - å kunne begrunne moral forankret i mennesket selv. 

Både ateismens og islams felles målsetting er å knuse troen på Den ene Sanne Gud. Begge ønsker å ”befri” kristne mennesker fra deres tro, med den begrunnelse at denne troen egentlig er en krykke, eller et opium.

Både ateistene og muslimene hevder at de klarer seg utmerket godt uten denne krykken, og ikke bare det, de hevder med samme intensitet og overbevisning at de til og med klarer  seg bedre enn de kristne, som gjør seg avhengig av denne ”krykken”. 

Ateisme og islam har dermed nærmest identiske forestillinger om den kristne Gud, Den ene Sanne Gud, og de deler samme oppfatning av denne Guds vesen og essens: Den ene Sanne Gud oppfattes som en trussel, en trussel man må jobbe hardt og målbevisst på å nedkjempe og helst annihilisere totalt. 

Islam og ateisme arbeider mot samme mål, men gjerne med ulike metoder. Islam har tiden på sin side. Muslimenes DIN, dvs. deres religion, gir dem et stort fortrinn fremfor ateistene. Islam har evihetsperspektiv i seg og dette gir muslimer tid, og grunn til tålmodighet. Islam trenger ikke å forhaste seg. De ser og bygger på det de tror er urokkelig sannhet. Islam vil derfor seire, uansett kostnad, uansett jordisk tidsperspektiv.

Islam og ateisme er altså forskjellige når det gjelder midlene man kan ta i bruk for å nå målet. Det fins restriksjoner på muslimer og dette fremgår i flere modererende forordninger som fins i muslimenes hellige bok Koranen. Under ateismen foreligger ingen slike modererende eller forsonende trekk. For ateister er det i prinsippet ”fritt frem” når som helst : Mennskeskapte lover kan gå hardere til verks enn ”guddommelige” forordninger. Vi så tendensen under Sovjetunionen. 

De kommunistisike ateister så få moralske begrensinger hva angår forfølgelse av kristne. Hvordan skulle de kunne begrunne eventuelle moralske dempere på deres fremferd? Hvem skulle kunne legge etiske begrensninger på kommunismen? De kunne jo ikke begrunne moral ut fra verken Koranen eller Bibelen. Ateister har kun mennesket å holde seg til når det gjelder å bestemme hva som er god eller dårlig moral. Mennesket står til doms kun overfor mennesket, dvs. over hva som er mulig og opportunt i den foreliggende situajson. Man kan ikke påberope seg guddommelige hjemler, eller grunnlag i noe som ligger utenfor mennesket, i en suprantural virkelighet, hos en personlig Gud som ser og opprettholder alt.

Man skulle tro at islam og ateisme hadde det samme gudsbilde å forholde seg til, en høyst reell makt eller kraft med attributter som av begge må tillegges en styrke og en list som man bare ellers kan tillegge Satan selv. Så mektig og slu oppfatter de at  Den ene Sanne Gud, selve motstanderen, er, og dette gjelder både for muslimer som for  ateister. Man skulle nesten tro at Den ene Sanne Gud var en reell ”gud” for dem, en Gud som er så sterk og mektig at han virkelig er i stand til å knuse islam og ateismen. Den ene Sanne Gud fremtrer da både for ateister og muslimer som potensielt sterkere og derfor mer ”sann” enn deres egen ”gud”, som på den ene siden altså er en positiv”gud” og på den andre sidne en ”negativ” eller fraværende ”Gud”.  

Mennesker som lar seg ”diktere” – eller som tror – på denne Gud regnes for å være besatt av en kraft som bare kan være reell og virkelig, en kraft de tillegger Den ene Sanne Gud, men som av begge – både islam og ateismen – likevel må betraktes som en illusjon, dog som den den sterkest tenkelige  konkurrende kraft til deres egne forestillinger om deres egen ”gud” eller ”fravær av gud”, som da må tillegges enda større kraft. 

Derav: Allah hu achbar. Allah er større, alltid større, den største, den som ingen annen er større enn.

Islam og ateismen likestiller fraværet av virkelig kraft og sannhet (manglende Allah-tro) og fravær av virkelig kraft og sannhet (fravær av ”gud”). Den ene Sanne Gud truer både ateismen og islam med samme intense, overveldende og truende kraft. Men i forhold til både islam og ateismen kan da ikke Den ene Sanne Gud være identisk med de trosforestillinger islam og ateismen har. Den kristne tro må stå i den sterkeste kontrast og motsetning til islam og ateisme.   

Kristendommen er kontrær på og inkompatibel med islam og ateisme, de er ikke engang komplimentære, dvs. nødvendig avhengige i sin ontologiske motsetning. Det fins nemlig ingen konkurrent til Den ene Sanne Gud, ingen utfyllende dimensjon eller kraft som hjelper Den ene Sanne Gud i sin eksistens, i sine atrributter. Den ene Sanne Gud er ikke kontingent eller avhengig av andre kontingente størrelser eller virksomheter, verken i kosmos eller interpersonalt mellom eller blant de troende eller intrapersonalt i den enkelte troende, eller i den dialektikk dette skaper.  Både islam og ateisme må tro at nettopp deres trosgrunnlag er det fundament som ikke er kontingent. Ikke rart at det brygger opp til strid og destruksjon – av ”de andre”. Seieren er gitt og sikret først når denne ene eller denne andre har vunnet og dette er synlig for alle og enhver. 

Til forskjell fra islam, så har ateismen ingen Gud de kan appellere til, ingen Gud som kan fortelle dem hva som er rett og galt. Det sier seg selv at ateismen da må kompensere, for å vinne frem, - den må kompensere og gjøre mennesket større enn alle de gudsforestilligner islam måtte romme. Ateismen må si: Homo ”hu achbar”, mennesket er større (enn). Islam kan ikke gjøre mennesket større, for Allah er alltid større. I ateismen er dette en illusjon, en falsk virkelighetsoppfatning og derfor en oppfatning som er svakrer enn den selv, i og med at den selv påstår at nettopp ateismen er den religion – i mening å være bundet av og forpliktet på – som er sterkest – og derfor ”mest” sann. 

Ateismen må erklære seg selv for å være ”Den ene Sanne Gud”, hvilken den selvfølgelig ikke er. Det enste grunnlag ateismen har, er imidlertid mennesket, - som iflg ateismen egentlig ikke er noe annet enn en tilfeldig oppsamlet klump av atomer - og dette vil mått medføre at det er mennesket som må settes opp til Den ene Sanne Gud. Gud må skapes i menneskets eget bilde. 

Men hva kan være større illusjon enn nettopp dette? Mennesket har jo aldri og vil aldri besitte de attributter Gud med nødvendighet må ha, i motsetning til mennesket.   Det vil være totalt meningsløst å si noe annet. Helt på blåbærtur. Ateismen bygger derfor på en større illusjon – dvs. svkahet – enn islam. Islam som ateisme er enn mye større trussel mot de kristne – ikke mot den kristne ene Sanne Gud – enn hva ateismen er, på lang sikt. På kort sikt – og intermitterende - vil imidlertid ateismens nødvendige behov for å overkompensere kunne utøve en større fare for ”kristemannblod” enn islam. 

For i ateismen finnes ingen kontrollmekanismer, ingen formildende instanser, ingen forbehold med hensyn til metoder. Aeismen er kaprisiøs. Den kan la seg diktere av nykker, stemninger og gjøres til et maktinstrument ingen kan legge begrensinger på. 

Ateismen integrerer ingen appellinstans, den er suveren til enhver tid, den kan operere som ”gud” når den vil, som høyeste lovgiver for anledningen, ja, for enhver anledning. Gud er jo underlagt menneskets maktstreberske, absurde og kontingente behov. 

Den (innbilt) sterkeste vinner. Den gruppe som har størst makt, styrer. Ikke akkurat slik med nødvendighet i islam. Islam har som nevnt ingen hast. Den har disiplinert sine nykker. Den har sin store og lille Jihad. Ateismen bare den lille, dvs. den utadvendte, blinde agressjon. 

Ateister fortrenger evighetsdimensjonen i seg som den er født med, men som de forkaster. Derfor har ateister ingen grunn til en ”lille jihad”. Hvorfor skal en ateisten foredle seg med tanke på evigheten når evigheten og himmelen ikke fins?

Det står imidlertid fast at islam og ateisme er indentisk både i funksjon og intensjon overfor de kristne og Den ene Sanne Gud. Den ene er fromt allahianske begrenset i sine metoder og strategi, mens den andre er ubegrenset, - det gjør – i første omgang - ikke ateismen dermed automatisk mindre farlig for de kristne, kristustroen  og kristendommen enn islam.

Men hva hvis islam er ateisme? 

For et vanlig vestlig gjennomsnittshode – som mitt -  turde det ikke være vanskelig å bestemme og betegne islam som ateisme. 

Islam tror ikke og tror den ikke trenger mirakler, akkurat som ateistene ikke tror på mirakler. De trengs ikke, fins ikke, kan ikke bevises. (Bortsett fra jomfrufødseln av Jesusbarnet!!). 

Islam tror ikke på en personlig og kjærlig Gud, eller at Gud ER kjærlighet. Islam tror ikke at Gud har en unik og ene(ste) Sønn. Islam utelukker treenigheten. Islam har  ingen radikal forståelse av synd og frelse,  den gir ikke rom for arvesynd, den selvpåførte ”solformørkelse” av alle sinn, av alt kjød. Slik sett er islam ateisme så god som noen. Frelse i radikal og dypeste forstand finnes ikke.  

Allah er fjern, avsondret.  Han ”elsker” ikke – for en som elsker er ikke absolutt fri i sitt vesen. Allah har ”trukket opp klokken” – universet – og har så trukket seg tilbake. Det eneste bindeleddet er profeten og Koranen. Men disse bindeleddene  står ikke i kommunikasjon, dvs. dialog, det dreier seg derfor i høyden om enveiskommunikasjon, forordninger, påbud, forbud. That’s all.  

Bønn i islam kan ikke være personlig rettet, den kan derfor heller ikke være gjensidig inderlig. Det fins ingen egentlig diaolog. Slik også med ateismen. Den må begrunne all persontenkning til det kontigente, ethvert forhold er et forhold til mennesket, til syvende og sist: Et forhold til Seg selv. Eller sitt Selv. Eller til sitt Ego, eller fornektelsen også av dette - stort eller svakt og lite.

Islam kan derfor i høyden betraktes som deisme, men deisme er ikke kristendom eller Jesus- tro, annet enn en ”tro” på Jesus som myte, moralsk forbilde, archetyp, vismann e l .  

Hva med kristentroende – er de ateister i egentlig forstand? Ja, sier f eks den kristne filosofen Paul Tillich. ”It is as atheistic to affirm the existence of God as it is to deny it”.

Meningen må være at den kristne gjør seg til ateist i det øyeblikk han begrenser Gud ved avgrensende å definere ham. Det er i denne fellen også ateister går i når de benekter Gud eksistens. Den kristne har imidlertid en større mulighet for å komme seg ut av fellen og det er ganske enkelt ved å erkjenne at han ikke kan begrense Gud, hvilket ateister ikke kan eller ser muligheten for, det ligger jo implisitt i deres vantro. 

Islam går i den samme felle. De benekter ikke Allah’s eksitens, men må begrense ham fordi de forlpliktes til å se Koranen som uforanderlig og evig. Dermed gjør de også Allah statisk, akkurat som ateismens illusjon om Guds ikkeeksistens gjør Gud statisk. 

De sitter dermed fast begge to, både islam og ateismen. De sitter fanget i sine egne premisser, premisser som verken åpner for forløsning eller forsoning. Veiledningen for muslimer og ateiser er gitt en gang for alle. De kristne "må" lytte til veiledning fra Den hellige Ånd, hvilket vil så å lytte og forholde seg til Gud selv. (Hvilket kan være et svært overveldende og skremmende "prosjekt" i seg selv ... ).

Islam er ingen gudsåpenbaring. Islam innebærer ikke noe nytt gudsforhold, men bekrefter kun menneskets grunnvilkår. Islam er fortellingen om hvordan et menneske klarte å skremme og manipulere medmennesker til egen fordel med en illusjon. Islam vil av ateister i gitt omstendigheter lett kunne anses som den beste måten å nå målet på, - at islam er den beste vei til vannhullet. 

Kristendommen er fortellingen om at noe nytt er kommet, et gladbudskap; at det er åpnet en ny vei til Gud. At Gud er kjærlighet, at Gud ofrer seg for menneskets frelse. At frelsen er gratis og at offeret er stedfortendende, - alt helt utenkelige konsepter i islam og for Allah og profeten.  

Men: Ingen kommer til Faderen uten gjennom Hans eneste og unike Sønn, sier den kristne Gud.  

Kristendommen transcenderer dermed menneskets grunnvilkår og tilfører en ny virksom, aktiv mulighet, nemlig muligheten for ikke slavisk å måtte følge naturtilstanden, den tilstand som styres av den mekanistiske eller naturlige loven, den grunnlov både ateister og muslimer binder seg til og er bundet til og som humanistene – som heller ikke tilfører noe nytt annet enn ved å låne fra eller trekke på kristendommen uten å betale for seg -  nå opphøyer til guddommelig status, (ved å erkjenne mennesket kun som natur, uten sjel, uten ånd). 

Man gjør seg dermed skyldig i å gjøre mennesket til nestenGud. Hvilket selvfølgelig er umulig å gjøre, i realiteten. 

Men det er dette både islam og ateismen i praksis gjør: De setter opp mennesket på like linje med eller over Gud. Det står eksplisitt i Koranen: 

Den som adlyder Allah OG profeten, den …

Her har tydelig et menneske - og det til og med et selverklært syndig menneske - stilt seg på likefot med "Gud".  

Islam er med andre ord ateisme, men med andre ord.