Har muslimene samvittighet?

 Et lite undersøkende essay.

I Vesten handler mennesket grunnleggende og som oftest i forhold til sin (egen) gode eller dårlig samvittighet. I islam opereres det ikke med begrepet samvittighet i det hele tatt, ikke slik vi bruker ordet, men det fins likevel noe en muslim bare ”vet med seg selv”, noe han har innerst inne i seg, kanskje en stemme, kanskje et rom eller en norm, som dikterer hans følelsesliv og hans handlemåte og holdninger.

En muslim kan slik sett føle og handle utfra seg selv og det som han finner er best eller mest moralsk å gjøre, akkurat som i Vesten.

Når moderne muslimer i Vesten bruker ordet samvittighet, skal man være forsiktig med å tro at det ligger de samme forestillinger bak bruken av ordet. Man bruker det samme ordet samvittighet, men innholdet og betydningen er helt forskjellig. Det er kanskje ikke så rart at det blir så mange misforståelser mellom muslimene og folk i Vesten.

I Vesten sier man at både de som ikke tror og de som tror på Kristus har samvittigheten med seg så å si fra naturens side. Den oppfattes ofte som en stemme som anklager eller frikjenner, det kan virke som om andre mennesker har flyttet inn i sinnet og begynner å virke der, men uten at denne stemmen overtar styringen. God samvittighet får man når man vet at man gjør eller tenker noe utifra en selv; den gode samvittigheten kommer som et resultat av noe man har vurdert nøye eller følt seg frem til helt på egenhånd uavhengig av "innflyttede domsinstanser”.

Den gode samvittighet kan tenke og handle helt på tvers av sosiale normer når det gjelder viktige livsspørsmål, som for eksempel militærnekting, dette å ta abort osv. Ja, til og med dette å ikke tro på Gud, kan være i pakt med ens samvittighet i dag. Det føles sikkert bra for øyeblikket å være kvitt tvilen og sikkert enda bedre å bekrefte sin viten, nemlig at man ikke tror. Det kan gi enslags lykkefølelse, en følelse av kontroll, en forestilling om å være sterk, moden selvstendig.

Med muslimen er det annerledes. Når muslimen får dårlig samvittighet  - et begrep han har overtatt fra Vesten uten egentlig å skjønne hva det innebærerer – kan han ikke referere verken til seg selv og sin indre stemme eller til de sosiale normene han er internalisert med eller integrert i - eller til Allah, for Allah er en fjern gud muslimen ikke kan forlite seg 100 % på, verken nå i dag eller i morgen. Han må i stedet referere sin "samvittighet" til hva Koranen sier er riktig eller galt. Han må referere den til en lovsamling som egentlig ligger i himmelen og som er alt annet enn personlig, den fremtrer ikke som noe annet enn en verdslig bok med papirsider som han gjør bedre i å lære seg utenatt enn å forstå på det personlige planet under selvrefleksjonenes kritiske stemme. I prinsippet.

Når en muslim får dårlig samvittighet, så er det altså fordi han har forbutt seg mot Allah's forordninger og alle de forpliktelser Islam krever i form av rituelle plikter, hva nå enten det dreier seg om å overholde antall ganger man skal be daglig, eller om det er pilgrimsreisen til Mekka, som må foretas (minst) en gang i livet. Eller det kan dreie seg om plikten til å drepe og å la seg drepe i kamp og forsvar for Islam. Unnlater man å ta denne plikten på alvor – eller sluntrer man unna eller gjemmer seg -  er dette en synd, dvs. det er en forsømt plikt som bør resultere i dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er med andre ord synd, et brudd på Koranens påbud.

Samvittigheten som en følelsesrelatert "opplevelse" av å komme til sitt egentlige indre  jeg, eksisterer dermed ikke i Islam. Synd er synd uansett om man føler det er synd eller ikke. Alt kommer an på hva som står i koranen, ikke i menneskets hjerte eller samvittighet i ”vestlig forstand.” Samvittigheten i islam består heller i at den presser den enkelte til å komme eller finne hjem - ikke til sitt egentlig jeg - , men til fellesskapet eller broderskapet.

Den dårlig samvittigheten "oppstår" ved reglebrudd og ikke ved at den troende tar på seg eller åpner seg for den indre veining for eller mot som et menneske fra Vesten forbinder med samvittigheten.   I Vesten fremkommer med andre ord den gode eller dårlige samvittigeheten

etter en indre dialog, enten med seg selv, eller med Kristus, eller ”ingen”, alt avhengig av om man er kristen eller ateist.

I Islam er denne indre dialog ikke forventet eller påkrevet og heller ikke fremstimulert. Den er  iallfall ikke godtatt som legitim "bevegelsesgrunn" som skal respekteres eller fremelskes av "storsamfunnet".

En slik integrering av samvittigheten i samfunnet er umulig i Islam. Det muslimske samfunnet

frykter en slik indre dialog, ja, den oppfattes sogar som noe som ikke vedgår samfunnet. Samfunnet blir ikke oppbygget av den. Man stiller seg likegyldig til den, den tjener ikke fellesinteressene, men utgjør i stedet et ”hår i suppa”. Den indre dialog anses som fruktløs og lite hensiktsmessig, ja, nytteløs og derfor kanskje til og med farlig. Den enkeltes samvittighet – som i praksis altså ikke fins – må derfor pradoksalt nok undertrykkes. Den enkeltes frustrasjon som følge av denne tilstand må derfor søkes ut-kanalisert i storsammet, og underlegges et regime som overtar den enkeltes"kvaler". Individet underlegges den overordnede konsensus av regelverk og normer som nærmer seg og/eller truer utenfra. Det indre livet styres helt og holdet utenfra. Gruppen overtar mer og mer det indre, personlig rom, det rom som kanskje tidligere var møblert med egne subjektive oppfatninger og verdier. Egoet eller overjeget flyttes derved over fra et privat rom til det større gruppe-egoet eller gruppe-overjeget.

Spiren til den enkeltes samvittighet underkues ved at kollektivet overtar ”styringsretten” over personligheten og personlighetsutviklingen. Man gjøres til en brikke i et større system.

Til slutt bøyer man seg: Man begynner å se eller tro at man bare er en av mange og at gruppen må ha prioritet på bekostning av den enkelte, ens eget forhold til ”et mulig” indre. Det er dette som nå da må oppfattes som naturlig. Merkelig nok blir denne prosessen ansett for å føre frem til mandighet. Den enkelte blir mer mandig jo mindre han fokuserer på seg selv og sine "private og mentale" behov. Man føler enten helt plutselig at kollektivet gir mer styrke enn om man "opererte" på egenhånd. Man begynner så smått – ubevisst -  å forakte seg selv, sitt ”innerste”  som det enkeltindivid man kanskje en gang var, samtidig som dette oppmuntres til av gruppen.

Alle i en slik setting ledes av den samme prosessen, de samme psykososiale mekanismene. Til slutt ser alle faktisk at de har en stor "fordel" av å miste sin samvittighet. Det lønner seg ikke å "prate" om og "med" seg selv. Man kan til og med oppfattes som litt smårar hvis man gjør det. Man begynner å se det svake i dette. Fortiden føles nå som en byrde, det  føles som en lettelse fra nå av å kunne ”flykte”  fra denne, med tanke på forløsning, med et fremtvunget ønske om å gå opp i et større oppdrag, i et større perspektiv, noe større enn en selv - det "allahianske perspektiv", den guddommelige styringsordens primatverdi, i hvilket lys alt annet  blekner.

Samvittigheten fremkaller så forakt, ikke bare selvforakt, men også forakt for alle som ikke har vist mot, vilje eller evne til å slukke seg ut som enkeltmenneske. Å gå opp i gruppen, tradisjonen, forsamlingen og religionen som nå tilbyr klare regler og rutiner blir oppfattet som en renselsesprosess. Man slipper å tenke selv og det føles både som en befrielse og en styrke, som nevnt ovenfor.

Til slutt går man løs på ethvert ønske eller symptom både hos seg selv og andre på vilje til å bryte ut, eller behov for å "bli seg selv igjen”. Man går til og med ” løs på” den eventuelle  tretthet man kan kjenne av til stadighet å måtte være avhengig av de andre og deres krav. Det oppfattes som sunt å gå til angrep på seg selv. I den ytterste konsekvens medfører dette konkret: Selvpisking. Systemets absolutte krav på absolutt lydighet mot felleskapes konstitusjon, den som holder alt sammen, nemlig Koranen, hadith og sunna, har nå invadert det innerste av personligheten og overtatt for enhver individuell tilnærming til en egen eller privat samvittighet.  

Jo smalere vilkår den vestlige samvittighetstypen gis i en slik kollektiv samfunnsstruktur, jo mer plass vil det måtte dyrkes frem for et behovet for å beholde sin eller familiens ære og behov for renhet eller plettfrihet. Dette kalles gjerne ære. Den ses som en evne man har eller ikke har. Mangler man denne, er man "fortapt". Man "har" rett og slett ikke det som skal til. Man blir stående utenfor. Samtidig blir det da også desto lettere å føle seg krenket, hvis man skulle føle at ”æren” blir truet på en eller annen måte.

Ikke så å forstå at man trenger å føle seg krenket personlig, nei, det forsøkes unngått. Det anses nemlig som et svakhetstegn å "hisse seg opp" unødig, dvs. uten grunnlag i annet enn "objektive" normer i systemet. Graden av krenkethet blir større - eller gir seg mer dramatiske utslag  - jo mindre slike kulturer på forhånd har stimulert til den enkeltes åpne forhold til sitt indre følelsesliv i fohold til den "indre dialog". Og jo mer denne er fraværende – eller lite oppøvd – desto større blir behovet for å kunne holde sg til noe fast som ligger utenfor den enkelte, et absolutt ”regelverk” som har et absolutt grunnlag i det guddommelige, og altså ikke i den enkelte.

Man kan godt si  at et slikt system nødvendiggjør en  utvendiggjøring av samvittigheten,  (hvos man overhodet kan snakke om samvittighet her), det objektiverer  samvittigheten, knytter den til og gjør den avhengig av et ytre normsett, regler og lover som av alle oppfattes som universelle og/eller helt naturlige. Ja, de oppfattes som både sanne og gode og dessuten: Selvinnlysende.

Både den enkelte og kollektivet har dermed ikke bare en rett til  - men også en plikt til – å føle seg krenket. Men dermed har man også gitt et svar på hvordan man skal forholde seg til denne krenkingen. Er æren krenket, skal man drepe.  Det er simpelt hen det mest naturlige eller logiske man kan gjøre. Ære og liv er ett. Dette påbys så av troen, skikken, tradisjonen. Det gjør det lett å drepe. Man trenger jo ikke gå igjennom en indre dialog med all den smerte en slik indre "veiing" kan medføre. Tvert imot: En slik indre "veiing" oppfattes som både irrelevant, plagsom og forsinkende i forhold til (verdien av) den straff som skal ilegges. 

Den ytre regel, guds forordning,  sørger for at straffen utføres med enslags lettelse. Når straffen da i tillegg betraktes som en kompensasjon som står i forhold til krenkingen, får den krenkede tilsvarende oppreisning, situasjonen normaliseres, man har fått det man skal ha. Straffeutmålingen og eksekveringen av "dommen" gir enslags matematisk uttelling, skylden er lagt på vekten og en "objektiv" kompensasjon foreligger. Man slipper da også lettere fra den indre smerte som sett i et vestlig perspektiv burde ha foreligget og virket som et forventet personlighetstrekk i mennesket.

”Fordelen” for muslimen i alt dette er at man fortere kan bli ferdig med oppgjøret. Man slipper å gå og gnage på ”uretten”, ærestapet. Ja, systemet oppfordrer til nettopp dette. Man forventer at man gjør opp og at resultatet blir enslags metrisk utgjevning, akkurat slik Allah kommer til å veie den troendes synder opp mot hans gode gjerninger og plikttroskap i vektene som stilles opp på Dommens dag.

Utvendiggjøringen og objektiveringen av krenketheten og samvittigheten kan dermed tjene til å forhindre den enkelte troende hans indre smerte, både smerten og vanskeligheten ved selve veiingen, men også  smerten ved den risikoen det er å måtte finne frem til den rette handling og holdning på egen hånd, ut fra og i sitt indre. Det ytre regelverk og det ytre normsystem og den ytre lov  hindrer her på en positiv måte den troende fra å bryte sammen som følge av et indre stress eller en dypere frustasjon. Hans byrde lettes ved at samvittigheten skyves bort og unna. Samvittigheten slik sett blir dermed ikke bare smertelig, farlig og truende, men også direkte skadelig.

Muslimen angripes fra 4 kanter, 2 i seg selv, og 2 fra ytre inflytesle og krav.

Har så muslimen mistet sin – i vestlig tankegang - gudeskapte samvittighet? Ja, forsåvidt som jo mer utvendig den blir, jo lengre avstand blir det til det egne indre liv, den selvstyrkende prosess det er å måtte forholde seg til sin egen indre stemme.

Dette betyr ikke at muslimen ikke har følser og empati. Men jo større graden er av fremmedgjøring for og fra sitt indre, jo mindre ekte og selvopplevd vil disse følelesene være, det ender i ryggslikking og hykleri, frykt og servilitet. 

Kollektivt.