Folkebevegelsen mot islam - en umulighet (2)?

Vi har lagt merke til at det ble opprettet en debattråd på VG debatt for en tid tilbake med henvisning til Nei til islam, dvs nettopp denne bloggen. 

Den heter: Folkebevegelsen mot islam

Se: http://vgd.no/samfunn/innvandring-rasisme-og-flerkultur/tema/1582813/tittel/folkebevegelsen-mot-islam

Tråden i VG er nå stengt av moderator – dvs debattredaksjonen, uvisst av hvilken grunn, men kanskje fordi den rett og slett ”truet” med å bli for lang og for å oppta mer enn den tilmålte oppmersomhet en tråd etter redaksjonenes mening bør få. Vi får håpe at redaksjonen ikke stengte tråden fordi dens tema i seg selv var så truende at man ikke fant det politisk tilrådelig at VG som riksavis kunne være med på å fremme trådens politiske mål, nemlig formalisering av det som for mange nå står som en selvfølge, at den kritikk islam nå er gjenstand  for i befolkningen og de holdninger dette impliserer faktisk dreier seg om og utgjør  en reell om ennå ikke formalsiert bevegelse nettopp mot islam proper her i landet.

Tråden engasjerte mange livlige og meget kunnskapsrike og dyktige skribenter, men også salver fra islamofile av svært nedlatende og lite begrunnet karakter. Det er noe alle aktører på slike arenaer må finne seg i og være i stand til å forvente.

Nei til isam setter pris på det utviste engasjement og at så mange over så lang tid deltok. Tråden viste om ikke annet enn at trådens tema tydeligvis opptar mange og at mange er villige til å nedlegge mye energi og arbeid i kampen mot islam og islamiseringen, ikke bare i Norge, men i hele Vesten.

Tråden ligger imidlertid åpen for nye lesere, men er altså stengt for ytterligere innlegg.

I denne forbindelse må vi spørre: Hvilke betingelser må foreligge for at det skal bli mulig å opprette og formalisere en Folkebevegelse mot islam?

Vi skal dele behandlingen av dette spørsmålet opp i to og begynner her i (1) med å peke på en del grunnforutsetninger som må være til stede for å lykkes. Hvis tilstrekkelig mange av disse grunnsetningene foreligger, burde en bevegesle opprettes så fort som mulig. Hvis den likevel ikke opprettes og formaliseres, blir spørsmålet hvorfor det ble umulig.

Vi lister opp noen punkter for ordens  skyld og nummererer i noe tilfeldig rekkefølge:

1) Det må foreligge en klar målsetting og et klart budskap med en klart beskrevet og definert motstander som en ikke uvesentlig del av befolkningen kan kjenne seg igjen.

2) Motstanderen må representere en rasjonelt begrunnet trussel  sett i et langsiktig perspektiv og ta utgangspunkt i motstanderens dokumenterbare ”beskrivelser” av seg selv.

3)Bevisstheten om trusselen må være klart aksjonsstimulerende og kunne appelere til alternative verdipreferanser gjerne kledd i visjoner om  å kunne erstatte eller styrke disse på bekostning av motstanderens ekspansjonistiske  system av verdipreferanser.

4) Bevegelsen må ut fra realsitiske beregninger ha en relativ stor sjanse for å lykkes både på kort og lang sikt og må derfor bygge på relativ sterk konsensus i utgangspunktet. Dette forutsetter igjen at det foreligger stor grad av homogenitet i den gruppe bevegelsen  vil forsøke å påvirke/vekke/forandre.

5)Den må kunne evne å produsere stor grad av fravær av sykelig, sentimentaliserende og ubearbeidet,  irrasjonell kollektiv skyldfølelse.

6) Må kunne forutsette eksistensen av absolutte verdier  og nedtone den foreliggende generelle hang til relativisering av slike.

7)Må kunne forvente og kreve store økonomiske og sosiale oppofrelser av den indre kjerne av inittiativtakere og pådrivere. Gevinsten – både den materielle og den åndelige - av motstanden på sikt kan aldri begrunnes i berikelse på bekostning av bevegelsens motstander alene. Målsettingen må alltid ta sikte på frigjøring av begge parter og tilbud om forsoning eller forbrødring.

8)Må også kunne våge å innberegne store økonomiske og andre tap på motstandernes side.

9)Må kunne våge å tro på at den selv representerer klart overlegne verdier basert på prinsippet om universalitet.

10)Fordelen med å kunne uskadeligjøre motstanderenes trussel må kunne oppfattes som tydelig, rettferdig, nødvendig og sann.

Hva er så tilfelle – hvordan ser virkeligheten ut?

Noen konturer viser seg:

1) Motstandren er ikke tilstrekkelig klart definert, beskrevet og dramatisert nok, dette til tross for all oppmerksomhet og behandling han har fått i debattfora og media over lang tid nå.

2)Motstanderen representerer ikke i folks oppfatning noen umiddelbar trussel og motstanderens identitet i form av klare symbolfigurer og verdigrunnlag er vanskelig  å få øye på og forholde seg til. 
Motstanderen har ingen sentrale representanter samlet i ett ansvarlige organ. 

Motstanderen oppfattes som desentralisert uten noen sentral ledelse og motstanderens konstitusjonelle grunnlag – dvs Koranen og de andre muslimske grunnskriftene - oppfattes ikke som avgjørende for utviklingen av det man i stedet anser for et nødvendig samarbeid i et felles integrasjonsforsøk  med motstanderen.

3)Bevegelsens potensielle aktører eller medlemmer opererer i individuelle fora i form av blogger og nettsteder og ser ut til å fremme sine egne fortreffeligher uten vilje til å etablere et forpliktende og formaliserte et samarbeidsorgan  av noe tyngde og styrke.

4) Følelse avå stå i takknemlighetsgjeld til motstanderen er for stor i befolkningen. Man tenker på og forholder seg til individer og ser helt bort fra disse individers konstitusjonelle tilhørighet og underliggende og gjerne usvikelige lojalitetsbånd.

5)Det er lettere og mindre oppofrende å stå utenfor et forpliktende medlemeskap i en slik bevegelse enn å delta aktivt.

6) Mange oppfatter islamkritikk som identisk med oppkonstruering av en fiende som egentlig ikke eksisterer.

7) Mange oppfatter motstanderen som så svak og hjelpetrengde at det er umoralsk å betrakte ham hveken som aktuell eller potensiell  motstander.

8) Mange lever i den (hovmodige) forestilling at motstanderen ikke bare ønsker, men fint blir nødt for å bli mer lik ”oss” enn ”vi” dem på lang sikt.

9) Mange frykter å miste velferdsstilbud og allmenn service hvis motstanderen utsettes for motstand eller seriøs kritikk.

10)De fleste tror ikke at vi kan klare de store sosiale oppgaver vi står overfor mht eldrebølge og tap av oljeinntekter osv uten at import i stadig større grad  av ”motstandere” som kan gjøre drittjobbene for oss.

Med et slikt fundament i mente er det ikke det minste utrolig at en folkebevegesle mot islam for lengst ikke er etablert og formalisert.

For islamkritkere flest  er det imidlertid et nesten uvirkelig eller utrolig scenario at så ikke har skjedd for lenge siden. Men det er sant.