FOLKEBEVEGELSEN mot ISLAM (1).

EN VOKSENDE TVERRPOLITISK BEVEGELSE MED LANGSIKTIGE MÅL(1):
FOLKEBEVEGELSEN mot ISLAM

- er et bredt sammensatt og (foreløpig) løslig organisert felleskap av mennesker i alle aldre og av alle politiske avskygninger som ser hvilken negativ påvirkning islam i stadig større grad får i det norske samfunnet

- et gruppefellesskap som er villig til å engasjere seg aktivt over lang tid mot det ene mål og knuse islam i Norge.

- et felleskap som forstår at islam innebærer en nedbrytende politisk maktfaktor i landet og som er villige til å ta konsekvensen av en slik erkjennelse og som følgelig er villig til å ofre mye tid, krefter og kapital i arbeidet for å snu utviklingen.

Folk i dette fellesskapet er personer som er villige til å ta den fulle konsekvens både profesjonelt og privat av å motarbeide den farlige utvikling som nå foregår rett foran øynene på de fleste, til stor forkrekkelse og undring blant en nesten vettaksremt og stor, men taus majoritet i befolkningen.

Islam er en trussel og en undergravende utfordring og kraft som FmI er villig til å bekjempe med full styrke og med alle lovlige midler og med de verktøy og i den form som til enhver tid byr seg.

Vi er villige til å ta alle konsekvenser av denne kamp og vil ikke vike en tomme før målet – om enn ikke foreløpig detaljert utformet - er nådd.

Alle som slutter seg til FmI går til verks i full bevissthet om de uheldige omkostninger dette arbeidet kan medføre, både for den enkelte og deres nærmeste, foreldre så vel som barn, og går derfor til verket fullt klar over mulige følger, idet man ser nødvendigheten av et slikt arbeid, og i erkjennelse av at mer må gjøres enn hva islamkritikken til nå har kunnet bidra med av analyser og positive innspill i media og nett-debatter.

Islamiseringen – både den åpne og den ”usynlige” - skjer nå hver dag helt tydelig og ikke til å ta feil av, og enda later svært få mennesker til å bekymre seg over den. Unnfallende politikere fokuserer på ad hoc-toleranse overfor en religion som er ”kronisk” kompromissløs. Noen av oss gjør seg likegyldige til denne utvikligen inntil det avskyelige og av frykt og for å miste private muligheter, egen status, ”rykte” og innbilt trygghet. Andre ønsker og bidrar nå - utrolig nok - med stor iver, energi og fantasi til å forsterke den negative utviklingen og gjør hva de kan for at islam skal kunne vokse seg stadig sterkere og mektigere i landet, alt på nordmenns bekostning.

FmI vil med alle lovlige midler arbeide for å motarbeide alle føringer fra hvem og hvor de måtte komme som bagatellisere faren ved at islam får en stadig større innflytelse på politikere og myndigheter, universiteter , skoler og fagforeninger, både i og utenfor privat sektor, og på media og i akademiske kretser for øvrig.

FmI ser dette først og fremst som en kamp om folks ”minds and hearts”, men også som en kamp mot intolerase – snikende intoleranse - den grunnleggende intoleranse som både ekstrem og ”normal” islam er. Det må arbeides parallelt i forhold til den herskende politikk og det mønster av servilitet overfor islam som har fått anledning til å befeste seg i landets myndighetsstrukturer og politiske apparatus.

Det eksisterende politiske etablissement har vist seg helt kraftløst i forhold til å beskytte befolkingen mot islams forføreriske retorikk og muslimenes innyndende virksomhet på alle samfunnsomårder, en virksomhet det ikke er helt lett for mange å avsløre, gjennomskue og sette seg til motverge mot. Bla fordi utviklingen går så sakte, er uten radikale høydepunkter og uten noen som helst forsøk på radikal debatt i MSM om hva islam egentlig målbærer og hvordan islam som sådan vil omforme samfunnet radikalt på litt sikt.

Det gjelder primært om å fremme et arbeid som ikke bare har politiske aspirasjoner, men som også arbeider innenfor kultur, industri og primær - og tjenestenæringene i det daglige. På sikt vil slikt målrettet arbeid før eller siden materialisere seg i en ny politikk på høyeste nivå. Det er i hvert fall å håpe på.

Fml må nødvendigvis være en tverrpoltisk bevegelse med sikte på å bevisstgjøre folk og politikere om islam som grunnleggende maktfaktor i samfunnet. Islam som ideologisk system utgjør et ufravikelig fundament for alle muslimer og moskeenes funksjon må ikke forveksles med kirkenes og bedehusenes rolle for samfunnsutviklingen.

Noe tilsvarende fundamentalt ideologisk system som mulismene har, kan man ikke si at den norske befolkning har, ikke bare fordi ingen lenger bryr seg om Bibelen, men nettopp fordi vi opererer med – og i - flere ulike lagdelte og foranderlige ”konstitusjoner” samtidig, alt etter hvilket verdensbilde man har og alt etter om hvorvidt man er ateist og tilhører humanismen, er sosialist, troende kristen eller tilhørende andre religioner.

Vår konstitusjon sett under ett er flytende og radikalt foranderlig, mens islam som konstitusjon er radikalt uforanderlig og fast. Vår kultur – Vestens kultur – er et system som nærmest er forpliktet til å forandre seg selv, (mer eller mindre manisk). Islam derimot er ”allah-og profetforpliktet” til å hindre forandringer, nærmest tvangsnevrotisk.

Det er vanskelig å få gehør for hva islam egentlig dreier seg om blant folk flest - og spesielt: Politikere flest. Altfor mange lever i den tro at ”de” egentlig er som oss, eller at de på sikt skal lære seg til å bli som ”oss”, bare ”de” får litt tid på seg og lærere seg å se at Vesten tross alt opererer under et system som er kvalitativt bedre enn under islam og fordi Vesten tilpasser seg virkeligheten og ikke sitter fast i arkaiske og inhumane normer - og guddommelige forordninger - slik islam gjør.

FmI vil arbeide for å sikre et bedre alternativ til den politikk og den kulturelle utvikling som vi har sett utfolde seg nesten knirkefritt og uten motstand over flere tiår siden nittensyttiårene, - alt dette med tanke på og omsorg for alle kommende generasjoner i landet, muslimer, ateister og kristne desslike.

Vi står faktisk og reelt fremfor en kamp på liv og død, en kamp som ikke kan vinnes ved å stå passivt og se på; vi kan ikke tolerere at landet forvitrer og går mot kaos og oppløsning og nå ikke bare mot en mulig borgerkrig, men en høyst sannsylig borgerkrig i en ikke altfor fjern fremtid.

Det dreier seg om en kamp som vi umulig kan vinne på kort tid og med skippertaksmenalitet, men en iherdig kamp på alle fronter som må kjempes resolutt og tålmodig fremover i mist femti-seksti år til, og da uten avbrekk, forbehold eller sidesprang, skal den lykkes.

I en slik kamp det ikke rom for tvilrådighet, mismot, ettergivenhet og hjelpesløs og misfostått enveistoleranse eller selvmdelidenhet. Det dreier seg ikke bare om en åndskamp,nei ,det dreier seg bokstavelig om en kamp om hvem som skal forvalte våre knokler og ben om ikke lang tid og en fremtid hvor man skal slippe å leve i en stadig og utmattende kamp mot krefter som vil undragrave oss, krefter hvis endelige mål er uforbeholden og total dominans over oss alle, og hvis metode er vedvarende og uhelbredelig løgn og bedrag.

Det er ikke lenger spørsmål om et ”to be or not to be”, som Shakesper sier, nei, nå er det snakk om hvorvidt vi skal leve med håp, i det hele tatt, og i trofasthet og kjærlighet mot Vesten og sivilisajsonen, eller om vi skal dø en langsom død i feighet og stadig økende selvfornedrelse og skam underlagt islam, Allah og den falske profet Muhammed.