Mens Gud i kristen tro
kalles Fader og Sønn, må islam
nøye seg med abstrakte prinsipper eller
attributter som Rettferdig, Barmhjertig, Allvitende osv for å få
en anelse om hva guddommen eller Allah dreier seg om, ikke hvem Gud er som en
som trer frem og viser seg for mennesket
Mens den kristne Gud er en personlig Gud og Herre og bundet i
tilknytning til mennesket og naturen i og med
sin skapelse, og det bildet han puster inn i det, sine løfter og sine
pakter med mennesket, er "gud" i Islam vilkårlig, fjern og
utilnærmelig.
I kristentroen inngår mennesket pakt med en personlig
åpenbart Gud. I islam inngår mennesket pakter med upersonlige prinsipper eller ord
(forsikringer) og attributter.
Den kristne Guds personlige vilje med, - og plan for -, det enkelte menneske er kjent og åpenbart. I
islam er en slik vilje og en slik plan for det enkelte menneske totalt
fraværende.
Mens den kristne Gud vil at alle skal bli frelst, er det
klart at Allah vil at bare noen skal bli det og at Allah vil at et ukjent
antall ikke skal bli frelst. Frelsen avhenger av Allahs vilje (til enhver tid).
Mens den kristne Gud inngår i dialog med mennesker,
kjører "gud" i islam en
ovenifra- og –ned-kommando som vanskeliggjør – for ikke å si - umuliggjør
enhver form for egentlig personlig gudsforhold.
Mens Gud for den kristne deltar i den troendes bønn, så
holder alltid Allah distansen til den bedende med en utilnærmelige opphøydhet i
forhold til menneskene og menneskeheten.
Gud i kristentroen lover ikke den troende mer frelse etter jo
mer han ber. Det gjør Allah.
Den kristne Gud virker i bønnens "kvalitet", dvs.
ut fra hvor oppriktig bønnen er, hva som fremsies eller tenkes og føles og i
hvilken grad den som ber har tillit til at Gud ser, lytter og agerer. Allah
krever først og fremst oppriktighet i forhold til kollektivet av trofaste, og
kvantitet og "regel"-riktighet for både den enkelte og kollektivet
for at bønnen skal ha frelsesvirkning.
Frelse i kristentroen er først og fremst en stedfortredende
redning fra en sikker fortapelse som følge av
en enste og dessuten nedarvet grunnsynd i Edens have, - arvesynden. Det
ligger for mennesket å synde. I islam har mennesket bare ”glemt” synden,
mennesket er først og fremst svakt, ikke synder, radikalt sett. Frelse i Islam er først og fremst dette å bli
muslim, dvs et menneske plassert i den uskyldstilstand det ikke er å
være jøde eller kristen. Ved å bli muslim kommer man i fithra, dvs
uskyldstilstanden. Kristne og andre ikke-muslimer ødelegges av miljøet og
hindrer dem i å være naturlige muslimer.
Mennesket i kristentroen er et trengende og
skapelsesavhengig vesen som ikke kan frelse seg selv. Mennesket i Islam kan til
en viss grad frelse seg fra Allahs dom hvis Allah ikke ombestemmer seg eller
allerede har bestemt noe annet.
Mennesket er syndig i kristentroen. I islam fikk "overtrederne"
i en overjordisk Edens have
tilgivelse for sine "overtredelser". Det fins
ingen arvesynd i islam. Mennesket er ikke ur-syndig, men bare veikt.
Mennesket tilbys en stedfortreder som dør stedfortredende og
som fungerer som en talsmann på vegne av mennesket overfor Faderen på dommens
dag i kristentroen. Dette er en umulighet i islam hvor mennesket står alene med
hva det har lagret opp i vektskålene overfor Allah. (En tradisjon i slam hevder
imidlertid at Muhammed vil gå mellom eller legge inn god-ord på dommens dag,
for de hanmener er fortjent til frelse. Men også her antydes det likevel at
Allah nok har det siste ordet).
Den kristne har en Gud som i menneskets øyne har gjort seg
tydelig en gang for alle ved å fornedre seg og bli fornedret inntil døden. I
sin menneskenatur tror Jesus dessuten virkelig at ”Faderen har forlatt Ham. I
islam er Allah den som alltid og for alle mennesker til enhver tid lar seg
beskrive som Den som er større enn …
Den kristne har en Gud som har ofret seg på menneskets vegne
en gang for alle. Islams Allah påbyr mennesket å ofre seg selv – sitt liv og
sin eiendom - for Allah og Islam, uavkortet og uten tidsbegrensning, det er det som ligger i at man underkaster seg, hvilket betyr islam.
Kristus har vist seg i historien og tatt på seg alle
menneskers sykdommer og lidelser. Allah står over historien og "
blander" seg ikke inn i den annet på den måten at han opprettholder verden
så lenge han vil, at han ser alt og er allestedsnærværende og dessuten
alltbestemmende, samtidig som han er konkret taus i forhold den enkeltes
skjebne både i dette livet og i det neste. Dette samtidig som at han er nærmere
mennesket enn menneskets egen pulsåre, en egenbskrivelse som kan oppfattes som
en konstant dødstrussel. Man kan spørre:
Mente Allah at skapningen virkelig var god da han hadde skapt himmel og jord og
alt som var på den?
I kristentroen tilbys muligheten for å tro i full
forvissning på det man håper på, men ikke ser. Selve troen er at man har evig
liv, (Johannes 3. 16).
I Islam kreves det for frelse at den troende kjenner Allahs
forskrifter og at han følger Allahs påbud og forbud slik de er åpenbart i
Koranen av den,- etter eget sigende-, syndige profeten Muhammed som døde en
helt naturlig død i 932 e. Kr.
I kristentroen blir man frelst ved fullt ut å stole på Guds
løfte om frelse ved at Han ga sin eneste og unike sønn som løsepenge for mange.
I islam kan man ha et visst mer eller mindre velbegrunnet håp om frelse på
Dommens dag hvis man etterlever Allahs forordninger og ikke svikter
fellesskapet av de trofaste som følger den rette lære, dvs. islam.
Synden for den kristne er en felleskapssynd eller en
"demokratisk synd" hvoretter alle står som likemenn og like syndige
overfor Gud. Synden for en muslim tilmåles den enkelte fra fødsel til død
delvis ut fra hva den troende tenker, sier og gjør i forhold til fellesskapet
av trofaste, delvis ut fra hva Allah har forutbestemt eller bestemmer seg for
underveis, uavhengig av hva den enkelte foretar seg, ber om, tenker, håper på
og føler hvis det skulle behage Allahs absolutte vilje. Allah oppfattes dog av
de aller fleste muslimer som den som har bestemt alt på forhånd.
Frelsen i kristendommen tilbys ikke bare gjennom Guds og Kristi
ord, men like viktig: Gjennom Jesu historiske og faktiske gjerning både
som "kommet i kjød" og som selve Ordet som ikke kan skilles
annet ved en formalitet fra Gud selv.
Allah tilbyr en begrenset og relativ
"frelse" gjennom ord som formidles av en skapning, engelen Gabriel,
en skapning som kan ta feil i kraft av at han selv er en skapning som kan være
underlagt fristelser, og dermed ikke til å stole på.
Jesus navn betyr JHWE frelser, Jeshua, og Jesus kaller Gud
Far. Jesu’ vesen er at Han som Gud frelser. Han er og virker frelse. Allah, som navn, har ingen betydning
i seg selv, verken som kallenavn eller vesensnavn, og utsier ingenting verken
om hans frelsesvilje eller frelsesevne eller om hans kjærlighet overfor verden
og menneskene. Allahs kjærlighet forutsettes, kanskje, i islam, men er fraværende som attributt hos
Allah eller som et dynamisk prinsipp i vesensbeskrivelsene av ham.
Det er i kristentroen mulig, forsvarlig og bejaet av Gud
selv å tale om Gud teleologisk, at vi skal påkalle Hans navn og at vi kan
benytte oss av og forholde oss til den 3. personen i Gud: Den hellige Ånd.
At vi kan tale teleologisk om Gud betyr, at det er gitt
grønt lys for å tillegge Gud å bruke virkemidler og ha målsettinger. Derfor kan
den kristne si at Den hellige Ånd ble utsendt for at vi skulle ha en
talsmann og en veileder. Denne veilederen ble sendt til de troende etter Jesu
død og himmelfart. Vi kan si at Gud og Jesus sender Den hellige ånd for å
trøste oss og veilede oss og for at vi kan bli bekreftet i vår tro.
Dette er en utenkelig tanke i islam. Det er utenkelig at Allah skulle nedlate
seg til å oppsøke mennesker på jorden i deres daglige virke, så å si, på et personlig
og persons-villet plan. Aller mest dette utenkelig i islam at Allah skulle
kunne inkarnere seg, dsv. dåta seg menneskelig natur, komme i kjødet, bli
menneske, ja, mann.
Allah synes å foretrekke at hans budskap oppfattes som gitt
en gang for alle og at menneskene ikke trenger mer veiledning og trøst enn det
som står Koranen og som er nedskrevet i sunna og hadith, pluss gjerne noen
lovfortolkninger der hvor Koranen selv tier. Allah overlater derfor menneskene
til sin ensomhet og ensidige fortolkning av etiske og juridiske spørsmål. Det
er ingen gjensidig og kontinuerlig Allah-mennesket- fortolkning av Allahs vilje
i islam. Hovedtolkningen er gitt og kan ikke tillempes menneskets skiftende
vilkår og fornuft, radikalt sett. Ny innsikt trengs ikke. Medmennesket trenger
ingen veileder eller Hellig Ånd på veien. Underkastelsen, dvs islam selv, er
selv veien.
Fordi Allahs vilje tier i forhold til mange problemområder i
menneskelivet og fordi det da blir svært vanskelig å uteske Allah's vilje, ligger
det mer naturlig for mennesket under islam
å forholde seg passivt observerende til all menneskelig nød og
fordervelse enn i kristentroen.
(Eksemplene er legio!)
I kristentroen byr Gud mennesket: Du skal elske din
neste som deg selv, Du skal hedre din far og din mor, Du skal
holde hviledagen hellig, Du skal ikke misbruke Guds navn, Du skal
ikke stjele, drive hor osv. Under Islam er det viktigere at du ikke gjør
mot din neste det han ikke vil at han skal gjøre mot deg.
Islam har ikke noe forbud mot å misbruke Guds navn eller å
arbeide på hviledagen. Siden Gud under Islam aldri hviler, skal heller ikke
mennesket hvile.
Siden Allah står over alt og alle, trengs intet bud om ikke
å vanhellige Hans navn. Det går nemlig ikke an å vanhellige noen eller noe som
er så opphøyd eller distansert at det ikke lar seg vanhellige.
Dette betyr at mens Jesus Kristus stimulerer, ja,
kommanderer, til aktivt å elske, så stimulerer Allah til passivt å avvente.
Jesus Kristus "stoler" på det riktig nok syndige, men likevel empatiske og kreative menneskets forsøk på
aktivt å bygge opp kjærlighetsrelasjoner. Kristus stimuler derfor mennesket til prøving og
feiling og å gjøre alt det kan for å kanalisere ut en aktiv form for kjærlighet
mellom mennesker både ved konkret å avhjelpe
og direkte forebygge både fysisk og
psykisk nød. Dette perspektivet er fraværende i Islam selv om muslimene
pålegges av Allah å gjøre alt som står i ens makt for å styrke det muslimske
felleskapet og vedlikeholde dette og den enkeltes muslims forhold til dette
fellesskapet.
Den kristne må selv finne ut av hvordan han best mulig kan
hjelpe sin neste. Muslimen bys ved Allahs taushet og insistering på den
korrekte rituelle praksis – ortopraxis - åpne seg minst mulig for verden og menneskene
utenfor den helt nære krets av lojale "brødre" i troen.
I kristentroen er Gud i oss, iblant oss og "over"
oss. Den kristne kan ikke løpe fra, gjemme seg eller stue bort Gud som om han ikke eksisterte
eller handlet med oss. Gud er Fader, Sønn og Helligånd, Han er i oss, iblant
oss og utenfor oss. Gud er ingen engstelig betrakter, en iskald observatør
eller en ikke-tilstedeværelse i det hele tatt. Han deltar til enhver tid og
overalt i oss, iblant oss og ved siden av oss. Det bekrefter Hans kontinuerlige
omtanke, Hans uendelige fleksibilitet og Hans absolutte besluttsomhet og
velvilje i forhold til skaperverket Hans og mennesket både som individ og
person.
Islam vektlegger på ingen måte det personlig perspektivet,
men legger ensidig vekt på det individ-baserte kommandoforholdet. Ingen
bønne-dialog er i prisippet mulig, selv om menneskelig nød nok får muslimer til
å påkalle Allah som om han var en nær venn eller en hellig person som aktivt
engassjerer seg i den enkelts ve og vel, og frelse fra dyp nød.
Den kristne lar seg hele veien rettlede av Den hellige Ånd,
som blåser dit Den (Han eller Hun) vil. Dette gjør at den kristne i perioder av
anfektelser tilsynelatende må klare seg uten veiledning fra Herren. Den kristne
kan da henvise til sin dåp som jo er bekreftet som et avgjørende og fullverdig
frelsesverk av Faderen selv. Dåpen redder dermed den kristne fra følelsen av å
være forlatt av sin Veileder, Herre og Mester. Han vet at det finnes en
objektiv, villet og absolutt
frelsesgjerning som er foretatt en gang for alle i og med ett eneste offer som allerede er forelagt
uten overhodet at det kan regnes som den enkelte kristnes egen fortjeneste,
vedkommendes egne (lov)gjerninger.
Muslimen har ingen mellommann å støtte seg til, ingen
absolutt og objektiv "engangsforeteelse" gitt og ment for å redde
mennesket og dermed menneskeheten en gang for alle. Den ”synd” en muslim måtte
gå, er en sak mellom Allah og vedkommen og ingen andre.
For den kristne blir Guds personlighet avgjørende. For
muslimen blir det Allahs absolutte enhet som er avgjørende. Den kristne Gud har
gjort seg antropomorf. Allah på sin side har fjernet seg og vil alltid fjerne
seg og være absolutt fjern fra enhver antropomorfi. Antromoforfisering av Allah
er synd og å hevde at Allah har en Sønn er en dødssynd.
Den kristne Gud har gått på jorden, Han har spist og drukket
og blitt tatt på av mennesker. Ja, Gud har berørt og tatt på mennesker. Under
Islam er dette ikke bare en forkastelig tanke, det er regelrett blasfemi og
dertil en blasfemi som sidestilles med
dette å forlate Islam. Straffen for dette er døden.
Når man allikevel snakker om Allahs ansikt, Hans hånd osv,
må dette i Islam tolkes abstrakt eller som allegorier. Ja. Allah gjør
seg til allegori – en abstrakt forelling - for mennesket. Kristus gjør seg på
den annen side og i kristendommen til metafor
for oss, dvs. at Han overfører gratis menneskets synd på Seg selv. Kristus
døde for syndere idet han påtok seg deres synd og skyld.
Den kristne kan ikke bemektige seg sin Gud eller styre Guds
hånd nettopp fordi Gud er en Person. Gud lar seg ikke binde av menneskets
syndige natur. Ikke som Jeg vil, men som Du vil, sier Menneskesønnen som lærer
mennesket å be: Skje Din vilje! Komme Ditt rike!
Det ligger i dette å være person at en er nær, at en viser
seg, at en reagerer og at en agerer.
En person kan også dra seg ut av synsfeltet. Det betyr ikke
at personen forsvinner.
Slik er det med Den hellige Ånd. Den blåser dit den vil, men
det betyr ikke at den blir borte for godt.
Mennesket kan imidlertid føle seg forlatt idet det glemmer
at det kan sette sin lit til Gud.
At Den hellige Ånd blåser dit den vil, gir mennesket et håp
om igjen å kunne bli bevisst Åndens nærvær og dette at Gud har muliggjort for
mennesket at det stadig kan la seg fylles av dette nærvær og dets konkrete
virke. Det betyr også at Gud er aktiv i sin kjærlighetsgjerning overfor
mennesket. Den kristne kan i trygg visshet og forventning bruke sin tålmodighet
til å vente på at Herren kommer tilbake og slår opp telt hos ham på ny.
For den kristne trer Den hellige Ånd, som er Gud, alltid
frem for mennesket personlig og som en person, dvs. en Gud som kjenner
menneskets kår og som vet at mennesket ikke er en maskin eller et instrument
som kan brukes kynisk og respektløst til sitt eget forgodtbefinnende.
I den grad Gud bruker mennesket for sitt formål, så er det
som ledd i en større frelsesplan og alltid på menneskets premisser, med alle
begrensninger mennesket har. Mennesket står fritt til ikke å si: Amen!
Mennesket står i enslags forhandlingsposisjon overfor Gud,
(takket være Jesu stedfortredende lidelse og bort-takelsen av den menneskelige
synd). Gud gjør dermed mennesket til
person. Det kan man neppe med større overbvisning (teologisk) si i
islam.