Nettavisen sprer selvhat og selvforakt.

Nettavisen har en artikkel nå i julen, - om fordommer mot islam i Vesten. Selvfølgelig uten å ta for seg fordommer mot annerledestenkende og annerledestroende i muslimske land. Her uttaler Kari Vogt seg - og hun er religionshistoriker - og vi har ikke sett noe verre tull enn hva denne nå lirer av seg, sammen med Nettavisen, og det attpåtil i selv julehelgen…

http://www.side3.no/article3051309.ece

Et sitat fra artikkelen:

”En av bakgrunnene for tanken om at muslimene ønsker å islamisere verden ligger i en annen feilaktig oppfatning:

«Islam tolererer ikke andre religioner»

"Dette er en eldgammel konflikt mellom kristne og muslimer, som ifølge Kari Vogt daterer seg tilbake til korstogenes tid hvor spenningsforholdet mellom islam og kristendom var høyt. Begge sider fordømte hverandres religioner, men tror du det var muslimene som var verst?

Nope, det var de kristne. Det var ifølge Vogt fullt mulig for en kristen å leve i et muslims land, men umulig for en muslim og å leve i en kristen nasjon. De kristne godtok ingen andre enn sin egen religion, og fordømte både islam og jødedommen.

I koranen minnes muslimer stadig på at de ikke er de eneste som tror på Gud. Jøder og kristne kalles «bokens folk» som betyr at de verdsettes som et folk som har fått åpenbaringer fra den samme guden de tror på. På samme måte heter det i koranen at muslimer ikke bare skal beskytte sine moskeer, men også ivareta klostre, synagoger og kirker.”

Det som er riv rusk her er for det første at konflikten mellom kristne ikke skriver seg fra korstogstiden. Konflikten begynte mye før, med Muhammed selv, som levde og virket nærmere 300 år før korstogene begynte.  Helt fra begynnelsen av er den nedlatende tonen overfor jøder og kristne tydelig til stede. De skal i ilden. De er forutbestmt til et liv i helvete. Og dette er et historisk og uomtvistelig faktum, spesielt ifølge muslimene selv. Det er bare å sjekke Koranen. Selv om kristne blir betegnet som ”bokens folk” og ”gudstroende”, er ikke de kristne å stille på samme nivå som muslimer som tror på Allah, (ikke Gud). Muslimer er derfor de beste folka. Og dette er en klar og uforanderlig ”beskjed” fra Allah selv, (ikke fra Gud).

Korstogene var desssuten et svar på muslimsk terror og kan betraktes som en eneste lang forsvarskamp mot muslimsk inteloranse, okkupasjon og imperialisme. 

De kristne var ikke verst. Hun har intet grunnlag for å si det motsatte. Nestorianske kristne støttet til og med muslimer i deres ekspansjon og koptiske kristne lot muslimer som strømmet inn i Egypt i fred, etter kort tids motstandskamp. Kopterne samarbeidet også med muslimene mot bysantinerene. De behandlet muslimene meget bra, for å si det mildt. Med tiden viste det seg at muslimene ikke aktet å behandle kopterne så bra som de fra sin side hadde behandlet dem. Det viser seg den dag i dag at muslimer behandler både bokens folk og andre folk med forakt, for å si det mildt.

Behandlet de kristne i Spania muslimene dårlig?

For et diabolsk spørmål, for et tåpelig spørsmål. Det må være spurt av et spesielt idiotisk menneske, et menneske som ikke har forstått noe som helst og som lever i en farlig drømmeverden som heller vil straffe og fordømme islamkritikere – og hele kristendommen - heller enn islam proper, en religion som bærer alle teng på å ha et djevelsk utspring.

Ja, spanjolene behandlet muslimer dårlig, hvis dårlig betyr at de kristne klarte å drive de fleste av muslimene ut, etter at de i 400 år hadde vært okkupert og etter å ha blitt undertrykt, forskjellsbenadlet og hånet  og segregert på det groveste. Filsofen og jøden Maimonides forteller at ingen har behandlet jøder dårligere enn muslimene i Spania og ellers i verden. Og hva med de kristne? Mange av dem valgte heller å bli martyrer enn å finne seg å bli behandlet som annenrangs borgere i eget land og som om de skulle ha en underlegen Gud, en Gud som på alle måter – ifølge islam - var mer tilbakestående enn den Allah muslimene selv tilba, en ”gud” som liksom skulle være større enn den kristne Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus, og Den hellige Ånd, Den ene treenige Gud.

Poenget er at de kristne gjorde opprør mot muslimsk okkupasjon i hele Europa hvor slik okkupasjon ble forsøkt og hvor den faktisk var skjedd. Man kan ikke si at de kristne burde ha funnet seg i den muslimske okkupasjon og behandlet muslimene bedre enn de gjorde, ved å forsøke å drive dem ut.

Og hva med de stadige forsøk fra muslimene på å erobre stadig flere kristne områder i Europa? Skulle motstanden mot den islamske fremrykning og forsvaret av Wien i 1683 mot en muslimsk styrke på 200 000 mann bli karakterisert som dårlig behandling av muslimer i Europa?

Å påsta at kristne holdninger overfor muslimer skulle skyldes noe fundamentalt og ”intrisic” i den kristne religionen er en helt ut feilaktig påstand. Muslimske holdninger overfor annerledstroende er dermiot helt ”intrinsically” nedfelt som en guddommelig forordning i Koranen.  Det forholder seg med andre ord omvendt av hva man skulle tro. Det finnes ikke noe i de muslimske skriftene som skulle tilsi at en muslim vil kunne si og mene at her ”finnes verken jøde eller kristen, verken kvinne eller mann, verken slave eller fri – for alle er like overfor Gud”, slik vi finner det uttalt i Bibelen, den ene kjærlige Guds ord.

I islam er det Allah selv som setter opp muslimer på en pidestall og beorder at muslimer skal anse seg for ikke bare å være et hakk bedre i forhold til andre menneker, nei, også i forhold til Allah skal muslimene se seg som bedre enn alle andre. En kristen, derimot,  vil aldri kunne hente hjemmel i Guds ord for å kunne betrakte seg bedre i Guds øyne enn andre som ikke tror på den kristne Gud.  

Og dessuten: Hvor fantes det muslimer i de landene som islam selv overfalt og invaderte med sverd og vold av alle slag før dette skjedde? Hvor i all verden kunne kristne ”behandle” muslimer hvor det ikke fantes muslimer?

Hvis man ikke ser at den islamske imperialisme hadde noe å gjøre med hvordan kristne behandlet muslimer i de okkuperte områdene, ja, da ser man ikke mye. Da er man tvert imot ikkeseende og blind.

Nettavisen er ikke sann. Og det er heller ikke Vogt. Det er helt utrolig.

Allah vs. Gud - den avgjørende forskjellen.

Mens Gud i kristen tro  kalles Fader  og Sønn, må islam nøye seg med abstrakte prinsipper eller

attributter som Rettferdig, Barmhjertig, Allvitende osv for å få en anelse om hva guddommen eller Allah dreier seg om, ikke hvem Gud er som en som trer frem og viser seg for mennesket

Mens den kristne Gud er en personlig Gud og Herre og bundet i tilknytning til mennesket og naturen i og med  sin skapelse, og det bildet han puster inn i det, sine løfter og sine pakter med mennesket, er "gud" i Islam vilkårlig, fjern og utilnærmelig.

I kristentroen inngår mennesket pakt med en personlig åpenbart Gud. I islam inngår mennesket pakter med upersonlige prinsipper eller ord (forsikringer) og attributter. 

Den kristne Guds personlige vilje med, - og plan for -,  det enkelte menneske er kjent og åpenbart. I islam er en slik vilje og en slik plan for det enkelte menneske totalt fraværende.

Mens den kristne Gud vil at alle skal bli frelst, er det klart at Allah vil at bare noen skal bli det og at Allah vil at et ukjent antall ikke skal bli frelst. Frelsen avhenger av Allahs vilje (til enhver tid).

Mens den kristne Gud inngår i dialog med mennesker, kjører  "gud" i islam en ovenifra- og –ned-kommando som vanskeliggjør – for ikke å si - umuliggjør enhver form for egentlig personlig gudsforhold.

Mens Gud for den kristne deltar i den troendes bønn, så holder alltid Allah distansen til den bedende med en utilnærmelige opphøydhet i forhold til menneskene og menneskeheten.

Gud i kristentroen lover ikke den troende mer frelse etter jo mer han ber. Det gjør Allah.

Den kristne Gud virker i bønnens "kvalitet", dvs. ut fra hvor oppriktig bønnen er, hva som fremsies eller tenkes og føles og i hvilken grad den som ber har tillit til at Gud ser, lytter og agerer. Allah krever først og fremst oppriktighet i forhold til kollektivet av trofaste, og kvantitet og "regel"-riktighet for både den enkelte og kollektivet for at bønnen skal ha frelsesvirkning.

Frelse i kristentroen er først og fremst en stedfortredende redning fra en sikker fortapelse som følge av  en enste og dessuten nedarvet grunnsynd i Edens have, - arvesynden. Det ligger for mennesket å synde. I islam har mennesket bare ”glemt” synden, mennesket er først og fremst svakt, ikke synder, radikalt sett.  Frelse i Islam er først og fremst dette å bli muslim, dvs et menneske plassert i den uskyldstilstand det ikke er å være jøde eller kristen. Ved å bli muslim kommer man i fithra, dvs uskyldstilstanden. Kristne og andre ikke-muslimer ødelegges av miljøet og hindrer dem i å være naturlige muslimer.

Mennesket i kristentroen er et trengende og skapelsesavhengig vesen som ikke kan frelse seg selv. Mennesket i Islam kan til en viss grad frelse seg fra Allahs dom hvis Allah ikke ombestemmer seg eller allerede har bestemt noe annet.

Mennesket er syndig i kristentroen. I islam fikk "overtrederne" i en overjordisk Edens have

tilgivelse for sine "overtredelser". Det fins ingen arvesynd i islam. Mennesket er ikke ur-syndig, men bare veikt. 

Mennesket tilbys en stedfortreder som dør stedfortredende og som fungerer som en talsmann på vegne av mennesket overfor Faderen på dommens dag i kristentroen. Dette er en umulighet i islam hvor mennesket står alene med hva det har lagret opp i vektskålene overfor Allah. (En tradisjon i slam hevder imidlertid at Muhammed vil gå mellom eller legge inn god-ord på dommens dag, for de hanmener er fortjent til frelse. Men også her antydes det likevel at Allah nok har det siste ordet).

Den kristne har en Gud som i menneskets øyne har gjort seg tydelig en gang for alle ved å fornedre seg og bli fornedret inntil døden. I sin menneskenatur tror Jesus dessuten virkelig at ”Faderen har forlatt Ham. I islam er Allah den som alltid og for alle mennesker til enhver tid lar seg beskrive som Den som er større enn …

Den kristne har en Gud som har ofret seg på menneskets vegne en gang for alle. Islams Allah påbyr mennesket å ofre seg selv – sitt liv og sin eiendom - for Allah og Islam, uavkortet og uten tidsbegrensning, det er det som ligger i at  man underkaster seg, hvilket betyr islam.

Kristus har vist seg i historien og tatt på seg alle menneskers sykdommer og lidelser. Allah står over historien og " blander" seg ikke inn i den annet på den måten at han opprettholder verden så lenge han vil, at han ser alt og er allestedsnærværende og dessuten alltbestemmende, samtidig som han er konkret taus i forhold den enkeltes skjebne både i dette livet og i det neste. Dette samtidig som at han er nærmere mennesket enn menneskets egen pulsåre, en egenbskrivelse som kan oppfattes som en konstant dødstrussel.  Man kan spørre: Mente Allah at skapningen virkelig var god da han hadde skapt himmel og jord og alt som var på den?

I kristentroen tilbys muligheten for å tro i full forvissning på det man håper på, men ikke ser. Selve troen er at man har evig liv, (Johannes 3. 16).

I Islam kreves det for frelse at den troende kjenner Allahs forskrifter og at han følger Allahs påbud og forbud slik de er åpenbart i Koranen av den,- etter eget sigende-, syndige profeten Muhammed som døde en helt naturlig død i 932 e. Kr.

I kristentroen blir man frelst ved fullt ut å stole på Guds løfte om frelse ved at Han ga sin eneste og unike sønn som løsepenge for mange. I islam kan man ha et visst mer eller mindre velbegrunnet håp om frelse på Dommens dag hvis man etterlever Allahs forordninger og ikke svikter fellesskapet av de trofaste som følger den rette lære, dvs. islam.

Synden for den kristne er en felleskapssynd eller en "demokratisk synd" hvoretter alle står som likemenn og like syndige overfor Gud. Synden for en muslim tilmåles den enkelte fra fødsel til død delvis ut fra hva den troende tenker, sier og gjør i forhold til fellesskapet av trofaste, delvis ut fra hva Allah har forutbestemt eller bestemmer seg for underveis, uavhengig av hva den enkelte foretar seg, ber om, tenker, håper på og føler hvis det skulle behage Allahs absolutte vilje. Allah oppfattes dog av de aller fleste muslimer som den som har bestemt alt på forhånd.

Frelsen i kristendommen tilbys ikke bare gjennom Guds og Kristi ord, men like viktig: Gjennom Jesu historiske og faktiske gjerning både som "kommet i kjød" og som selve Ordet som ikke kan skilles annet  ved en formalitet fra Gud selv. Allah tilbyr  en begrenset og relativ "frelse" gjennom ord som formidles av en skapning, engelen Gabriel, en skapning som kan ta feil i kraft av at han selv er en skapning som kan være underlagt fristelser, og dermed ikke til å stole på.  

Jesus navn betyr JHWE frelser, Jeshua, og Jesus kaller Gud Far. Jesu’ vesen er at Han som Gud frelser. Han er og virker  frelse. Allah, som navn, har ingen betydning i seg selv, verken som kallenavn eller vesensnavn, og utsier ingenting verken om hans frelsesvilje eller frelsesevne eller om hans kjærlighet overfor verden og menneskene. Allahs kjærlighet forutsettes, kanskje,  i islam, men er fraværende som attributt hos Allah eller som et dynamisk prinsipp i vesensbeskrivelsene av ham.

Det er i kristentroen mulig, forsvarlig og bejaet av Gud selv å tale om Gud teleologisk, at vi skal påkalle Hans navn og at vi kan benytte oss av og forholde oss til den 3. personen i Gud: Den hellige Ånd.

At vi kan tale teleologisk om Gud betyr, at det er gitt grønt lys for å tillegge Gud å bruke virkemidler og ha målsettinger. Derfor kan den kristne si at Den hellige Ånd ble utsendt for at vi skulle ha en talsmann og en veileder. Denne veilederen ble sendt til de troende etter Jesu død og himmelfart. Vi kan si at Gud og Jesus sender Den hellige ånd for å trøste oss og veilede oss og for at vi kan bli bekreftet i vår tro. Dette er en utenkelig tanke i islam. Det er utenkelig at Allah skulle nedlate seg til å oppsøke mennesker på jorden i deres daglige virke, så å si, på et personlig og persons-villet plan. Aller mest dette utenkelig i islam at Allah skulle kunne inkarnere seg, dsv. dåta seg menneskelig natur, komme i kjødet, bli menneske, ja, mann.

Allah synes å foretrekke at hans budskap oppfattes som gitt en gang for alle og at menneskene ikke trenger mer veiledning og trøst enn det som står Koranen og som er nedskrevet i sunna og hadith, pluss gjerne noen lovfortolkninger der hvor Koranen selv tier. Allah overlater derfor menneskene til sin ensomhet og ensidige fortolkning av etiske og juridiske spørsmål. Det er ingen gjensidig og kontinuerlig Allah-mennesket- fortolkning av Allahs vilje i islam. Hovedtolkningen er gitt og kan ikke tillempes menneskets skiftende vilkår og fornuft, radikalt sett. Ny innsikt trengs ikke. Medmennesket trenger ingen veileder eller Hellig Ånd på veien. Underkastelsen, dvs islam selv, er selv veien.

Fordi Allahs vilje tier i forhold til mange problemområder i menneskelivet og fordi det da blir svært vanskelig å uteske Allah's vilje, ligger det mer naturlig for mennesket under islam  å forholde seg passivt observerende til all menneskelig nød og fordervelse enn i kristentroen.

(Eksemplene er legio!)

I kristentroen byr Gud mennesket: Du skal elske din neste som deg selv, Du skal hedre din far og din mor, Du skal holde hviledagen hellig, Du skal ikke misbruke Guds navn, Du skal ikke stjele, drive hor osv. Under Islam er det viktigere at du ikke gjør mot din neste det han ikke vil at han skal gjøre mot deg.

Islam har ikke noe forbud mot å misbruke Guds navn eller å arbeide på hviledagen. Siden Gud under Islam aldri hviler, skal heller ikke mennesket hvile.

Siden Allah står over alt og alle, trengs intet bud om ikke å vanhellige Hans navn. Det går nemlig ikke an å vanhellige noen eller noe som er så opphøyd eller distansert at det ikke lar seg vanhellige.

Dette betyr at mens Jesus Kristus stimulerer, ja, kommanderer, til aktivt å elske, så stimulerer Allah til passivt å avvente. Jesus Kristus "stoler" på det riktig nok syndige, men likevel  empatiske og kreative menneskets forsøk på aktivt å bygge opp kjærlighetsrelasjoner. Kristus     stimuler derfor mennesket til prøving og feiling og å gjøre alt det kan for å kanalisere ut en aktiv form for kjærlighet mellom mennesker både ved konkret  å avhjelpe og direkte forebygge  både fysisk og psykisk nød. Dette perspektivet er fraværende i Islam selv om muslimene pålegges av Allah å gjøre alt som står i ens makt for å styrke det muslimske felleskapet og vedlikeholde dette og den enkeltes muslims forhold til dette fellesskapet.

Den kristne må selv finne ut av hvordan han best mulig kan hjelpe sin neste. Muslimen bys ved Allahs taushet og insistering på den korrekte rituelle praksis – ortopraxis -  åpne seg minst mulig for verden og menneskene utenfor den helt nære krets av lojale "brødre" i troen.

I kristentroen er Gud i oss, iblant oss og "over" oss. Den kristne kan ikke løpe fra, gjemme seg eller  stue bort Gud som om han ikke eksisterte eller handlet med oss. Gud er Fader, Sønn og Helligånd, Han er i oss, iblant oss og utenfor oss. Gud er ingen engstelig betrakter, en iskald observatør eller en ikke-tilstedeværelse i det hele tatt. Han deltar til enhver tid og overalt i oss, iblant oss og ved siden av oss. Det bekrefter Hans kontinuerlige omtanke, Hans uendelige fleksibilitet og Hans absolutte besluttsomhet og velvilje i forhold til skaperverket Hans og mennesket både som individ og person.

Islam vektlegger på ingen måte det personlig perspektivet, men legger ensidig vekt på det individ-baserte kommandoforholdet. Ingen bønne-dialog er i prisippet mulig, selv om menneskelig nød nok får muslimer til å påkalle Allah som om han var en nær venn eller en hellig person som aktivt engassjerer seg i den enkelts ve og vel, og frelse fra dyp nød.

Den kristne lar seg hele veien rettlede av Den hellige Ånd, som blåser dit Den (Han eller Hun) vil. Dette gjør at den kristne i perioder av anfektelser tilsynelatende må klare seg uten veiledning fra Herren. Den kristne kan da henvise til sin dåp som jo er bekreftet som et avgjørende og fullverdig frelsesverk av Faderen selv. Dåpen redder dermed den kristne fra følelsen av å være forlatt av sin Veileder, Herre og Mester. Han vet at det finnes en objektiv, villet  og absolutt frelsesgjerning som er foretatt en gang for alle i og med  ett eneste offer som allerede er forelagt uten overhodet at det kan regnes som den enkelte kristnes egen fortjeneste, vedkommendes egne (lov)gjerninger.

Muslimen har ingen mellommann å støtte seg til, ingen absolutt og objektiv "engangsforeteelse" gitt og ment for å redde mennesket og dermed menneskeheten en gang for alle. Den ”synd” en muslim måtte gå, er en sak mellom Allah og vedkommen og ingen andre.

For den kristne blir Guds personlighet avgjørende. For muslimen blir det Allahs absolutte enhet som er avgjørende. Den kristne Gud har gjort seg antropomorf. Allah på sin side har fjernet seg og vil alltid fjerne seg og være absolutt fjern fra enhver antropomorfi. Antromoforfisering av Allah er synd og å hevde at Allah har en Sønn er en dødssynd.

Den kristne Gud har gått på jorden, Han har spist og drukket og blitt tatt på av mennesker. Ja, Gud har berørt og tatt på mennesker. Under Islam er dette ikke bare en forkastelig tanke, det er regelrett blasfemi og dertil en blasfemi  som sidestilles med dette å forlate Islam. Straffen for dette er døden.

Når man allikevel snakker om Allahs ansikt, Hans hånd osv, må dette i Islam tolkes abstrakt eller som allegorier. Ja. Allah gjør seg til allegori – en abstrakt forelling - for mennesket. Kristus gjør seg på den annen side og i kristendommen til   metafor for oss, dvs. at Han overfører gratis menneskets synd på Seg selv. Kristus døde for syndere idet han påtok seg deres synd og skyld.

Den kristne kan ikke bemektige seg sin Gud eller styre Guds hånd nettopp fordi Gud er en Person. Gud lar seg ikke binde av menneskets syndige natur. Ikke som Jeg vil, men som Du vil, sier Menneskesønnen som lærer mennesket å be: Skje Din vilje! Komme Ditt rike!

Det ligger i dette å være person at en er nær, at en viser seg, at en reagerer og at en agerer.

En person kan også dra seg ut av synsfeltet. Det betyr ikke at personen forsvinner.

Slik er det med Den hellige Ånd. Den blåser dit den vil, men det betyr ikke at den blir borte for godt.

Mennesket kan imidlertid føle seg forlatt idet det glemmer at det kan sette sin lit til Gud.

At Den hellige Ånd blåser dit den vil, gir mennesket et håp om igjen å kunne bli bevisst Åndens nærvær og dette at Gud har muliggjort for mennesket at det stadig kan la seg fylles av dette nærvær og dets konkrete virke. Det betyr også at Gud er aktiv i sin kjærlighetsgjerning overfor mennesket. Den kristne kan i trygg visshet og forventning bruke sin tålmodighet til å vente på at Herren kommer tilbake og slår opp telt hos ham på ny.

For den kristne trer Den hellige Ånd, som er Gud, alltid frem for mennesket personlig og som en person, dvs. en Gud som kjenner menneskets kår og som vet at mennesket ikke er en maskin eller et instrument som kan brukes kynisk og respektløst til sitt eget forgodtbefinnende.

I den grad Gud bruker mennesket for sitt formål, så er det som ledd i en større frelsesplan og alltid på menneskets premisser, med alle begrensninger mennesket har. Mennesket står fritt til ikke å si: Amen!

Mennesket står i enslags forhandlingsposisjon overfor Gud, (takket være Jesu stedfortredende lidelse og bort-takelsen av den menneskelige synd). Gud gjør dermed mennesket til  person. Det kan man neppe med større overbvisning (teologisk) si i islam.

Jesus som GUD i Koranen.

I Koranen fremstilles Jesus som en ”nesten-Jesus”, en heller dårlig etterligning i forhold til den Jesus Kristus som tegnes i Det nye testamente, - det er iallfall førsteinntrykket - vi kan nesten si at Koranen tegner et nesten kraftløst bilde av Jesus. Han når ikke opp til Muhammed. 

Men likevel: En Jesus som dog fikk privilegiet - fremfor Muhammed - å bli tatt rett opp i den allahianske himmel, tror muslimer, (ikke den treenige Guds himmel) - en mulighet som Muhammed aldri fikk.

Jesus skal sogar komme tilbake derfra  en dag for å slå ned Antikrist og  dømme, ja, Gud vet hvem, - kanskje til og med Muhammed.

Det er alltid noe halvt og skyggeaktig i Koranen når det kommer til å beskrive hvem Jesus var. Den treffer ikke blink, den ”skyter” under, den treffer ikke ”mål”. Jesus står igjen som en skygge av seg selv, nesten avmektig, og selvsagt underlagt den store profeten som alle muslimser skal etterligne, helst i ett og alt, - vi kan bare nevne Muhammeds tannpirker: Muslimer skal også bruke tannpirkere, akkurat slike og på samme måte som profeten brukte dem for 1400 år siden. 

(Man kan lure på om tannbørste og tannkrem er halal eller ikke, og ikke vet jeg, jeg overlater glatt slike alvorlige og ortodokse spørsmål til fatwaeksperter, hvor de nå enn måtte befinne seg, og om det nå skulle stå mellom liv og død for noen muslimer og få et korrekt svar eller ikke, på disse intrikate spørsmål).

Jesus er ifølge Koranen imdlertid litt av en mirakelmaker. Han skaper – som  lite barn - fugler av død leire, blant annet. Slik sett står han langt over profeten Muhammed i begavelse. Jesus er dessuten også uten synd, en tilstand profeten bare kan se langt etter. For det står i Koranen selv at profeten syndet, og den uavvendelige konklusjon av dette må da bli at han var en synder, med andre ord: Ikke uten synd,  slik Jesus var det, selv om profeten ikke sjelden ble  tilgitt aldri så meget av Allah der og da, og ofte fikk ordnet det slik at Allah forandret sitt eget uforanderlige budskap ved å komme med nye løfter og påbud som skulle erstatte tidligere løfter og påbud, når det passet seg slik for Muhammed, og når det passet seg slik for Allah, (eller var det kanskje kun ensidig fra Muhammeds side?).

Vi skal ikke gå inn på alle de abrogasjonene som Koranen foretar, dvs. Allah foretar i Koranens utvikling i følge med vår profet her.  Det kan være nok å si f eks at Allah sørget for  å erklære Muhammed uskyldig i ekteskapsbrudd, selv om Koranen forteller at det var nettopp ekstekspasbrudd og troskapsløfte profeten begikk. 

At muslimer her allerede bør begynne å lure eller stille spørsmål om hva som virkelig foregikk på Muhammeds tid, er et "naturlig" spørsmål de fleste "naturlige" mennesker bør stille seg, nei, ikke bare det: Man bør ikke bare stille seg det, ut fra noen intelektuelle pliktfølelse begrunnet i ønske og nødvendighet av å komme til bunns i saker og ting, nei, man behøver bare å følge sitt naturlige anlegg for i det hele tatt å stille slike spørsmål, alle mennesker gjør det selv om de ”bør” det eller ikke, - men oppfordres man til å gjøre dette og tillates denne form for naturlighet i den muslimske tradisjon og kultur? 

Nei, det ser ikke sånn ut. Det ligger mentale sperringer i veien, sperringer som den muslimske tradisjon selv sørger for skal foreligge. Det ligger i sakens natur. Profeten har for muslimer flest forutsetningsvis intet dårlig på samvittigheten og det kan derfor heller ikke stilles spøsmålstegn ved noe denne profeten foretok seg, sa eller tenkte. Det ligger for en muslim - for å si det direkte - utenfor det sømmelige å gjøre dette. Selv om man skulle komme til å påpeke at dette dreier seg om sirkelargumenter av noe tvilsom og håpløs karakter. 

Spørsmål om profetens sømmelighet sømmer seg ikke, noe man ikke kan tillate seg. Man stiller ikke spørsmål hva angår det (tilsynelatende) evige frelsesbudskap muslimer velger å leve under og virke i, og påvirke andre under. 

Profeten blir av mange muslimer sett på ikke bare som en hellig person, men også som nærmest guddommelig. Ja, man ”venererer ” over store deler av den muslimske verden profeten nettopp som om om han var en guddom selv, eller eneste mellomann mellom mennesket og Allah. 

Det står imidlertid ikke noe om at muslimer skal gjøre dette, nei, snarere tvert imot, det står nemlig at Muhammed var et helt vanlig menneske og et menneske som til overmål aldri gjorde noe noe som kan ligne på mirakler, slik vi finner Jesus gjøre i Det nye testamentet. Muhammed var selv stolt over at han nettopp ikke var noen "mirakelmann".

Nei, Muhammed holdt seg til det verdslige, innenfor det jordiske (med et par unntak, han beøskte himmelen, for eksempel, og foretok en reise gjennom luften til Jerusalem, men det er en annen ”cup of tea”, en ”cup” som en av Muhammeds egne koner, til og med, har gitt uttalelser om, uttalelser, ifølge hadith,  som gjør at man trygt kan ta denne himmelreisen med en klype salt og vel så det, og en ”cup” som var av et helt annen slag enn den ”cup” Jesus mått utholde og bære, og den Han bar, med sitt liv som innsats, etter å ha blitt torturet, og etter å ha dødd av det, for hele menneskehetens frelse).

Gjør alt dette Muhammed til en person som så å si har en høyere rang innenfor Gud og mennesker enn Jesus har og hadde?

Ifølge muslimer, ja, men hvilket grunnlag har de for å hevde dette? Står det i Koranen? Går det frem av andre skrifter eller tradisjoner innen islam?

Man skulle tro at det var tilfelle, slik muslimer ”dyrker”  sin profet. Han sies direkte å være alle menneskers forbilde, for kvinne som for mann, selv om kvinner i ikke ubegreset utstrekning dessverre ikke har mulighet for å etterligne ham fullt ut, alt dette også i henhold til Allah’s beskjeder til menneskeheten via den bok som alltid har ligget i den (allahianske) himmel og som alltid vil gjøre det, mirakuløst, uten mulighet for å kunne tilpasses eller forandres, for ikke å si: Forbedres, verken av ham selv eller noe annet mennesket. Ja, allerminst av Muhammed selv. Som er død og gravlagt. Og da som en synder, ifølge ham selv, bare for her å understreket dette nok en gang.

Hva så med Jesus? Jesus er ikke gravlagt, ifølge autoriteter på spørsmålet innen islam. (Det fins unntak her som overalt ellers, men disse lar vi ligge, for slike som hevder dette, mangler tilstrekkelig autoritet til at muslimer flest om noen år vil godta og rette seg etter slike påstander, men, men … ).

  

Men hva mer er det med Jesus, som skiller ham – i betraktelig, for ikke å si vesentlig og helt avgjørende grad – fra profeten?

Jo, for å si det kort: Jesus – og her skriver vi arabisk på norsk – Jesus:  ”uhi – al –matwa”.

Dette er i sannhet en "veldig" måte å uttrykke seg på, en måte som faktisk bare kan tillegges Guds måte eller mulighet for å gjøre det som disse ordene betyr. Og hva betyr de?

”uhi – al – mawta” betyr å ”oppvekke de døde” og det er det bare Gud som kan, dette er en evne som bare kan tillegges eller tilskrives Gud, ingen annen. Det fremgår av Koranen selv.

Muhammed er her utelukket fra å ha en slik evne og det påstås da heller ikke en eneste gang i de muslimske skriftene at Muhammd vekket noen opp fra de døde.

Men gjorde Jesus det, ifølge Koranen, dvs. Allah’s ord, dvs. ifølge ”sannheten” selv?

Ja, det gjør det. Spørsmålet må besvares bekreftende. Saken er derfor klar. Stridsspøsmålet er avgjort. 

En ny tid kan begynne for muslimer: 

Fordi Koranen selv sier at Jesus ”vekket opp døde”, må det stå helt tindrende klar for enhver at Jesus i Koranen faktisk tilskrives egenskaper som bare Gud kan besitte og inneha (for ikke å si: Være), ifølge Koranen selv. 

Koranen bruker nemlig de ovenfor nevnte arabiske termer kun om Allah (for tilfellet Gud), og ikke om noen andre. Altså ingen andre enn Jesus. Jesus sidestilles dermed med Gud, hvilket man ikke kan si at Koranen gjør med Muhammed.

Saken om Jesus som Allah (en betegnelse som logisk nok må brukes av arabiske kristne, som kan kalle Allah for FAR, hvilket er umulig for muslimer) er dermed løst. 

Freden kan begynne, striden er slutt og frelsen for alle avklart, forvisst  og bedyret en gang for alle.

Det er tydelig at det er Jesus som er "større enn", i hvert fall "større enn" profeten Muhammed.

Om det herkser ingen tvil.

Ikke rart at muslimer i Norge nå i julen feirer jul som aldri før til ære bl annet for Jesus, om enn ikke slik han fremstilles fullt og helt i Det nye testamentet, men slik han oppfattes av Allah i Koranen.

Det burde være en begynnelse. Så la oss gå ut fra og tro det, inntil noe annet viser seg.

Muslimer har ut fra dette intet annet valg enn å begynne å tro på og dyrke Jesus som Gud og ikke bare som en profet med rang etter Muhammed. Skal muslimer tenke slik Allah tenker om Jesus og beskriver Jesus i Koranen, bør de faktisk bli kristne, som alle tror at Jesus er Gud, nettopp slik han beskrives i Koranen sett ut fra det som kommer frem ovenfor. 

Hvis de ikke begynner å gjøre det, vil de faktisk stille seg vantro til Allah's egne ord, og det er etter tradisjonell lære en dødssynd for muslimer. 

Det tryggeste for muslimer - med hensyn til spørsmålet om hvem som kommer til himmelen eller paradis - vil derfor være å bekjenne at Allah vet best, nemlig at Jesus er større enn Muhammed. Hvis de da samtidig vil innrømme at det ikke finnes noe grunnlag for å si at kristne har forfalsket evangeliet om Jesus Kristus, så har muslimer faktisk ingen annen sjanse enn å bli kristne, alle som en.

(For de som absolutt må ha koranhjemler for det som påstås ovenfor, kan jeg anbefale boken Kristne og Muslimer av Johan Bouman. Vi tar med noen koransurer for tilfellet: 3. 43, 75.39, 3. 26, 22.6, 41. 39 og 42,7 – alle lest i sammenheng. )

 Tillegg:

I Koranen, sure 3. 135, står det: Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?

 Her har vi det altså igjen: Hvis Jesus kan tilgi synder, Mark 2. 7, må han da ikke likestilles med Allah, dvs Gud slik Jesus i kristentroen blir?

Om dette vil man kunne begi seg inn i labyrinter av semantisk og "ontologisk" flisespikkeri. 

Det gjelder derfor å skjære gjennom. For kristne er det avgjørende at det er Gud som tar initiativet når det gjelder å tilgi. Kristne kan vite hvilken stilling de har overfor Gud. 

For muslimer er det bare å håpe på at Allah en gang skal tilgi, den troende muslim
avskjæres dermed fra full frelsesvisshet, se sure 26. 51, 26. 82, sml 14. 42 og 66. 8.
 

Koranen bekrefter Bibelens sannhet og historiske fakta

Muslimer skal tro på Allah og åpenbaringene som ble gitt til Abraham, Ismael, Isak, Jakob og stammene og den som ble gitt til Moses og Jesus og profetene, de skal ikkegjøre noen forskjell på dem, ( Sure 2. 136).

Likevel gjør muslimer i dag nettopp forskjell på disse åpenbaringene og det blir hårdnakket hevdet at Bibelen er blitt tuklet med, fordreid og forandret i forhold den opprinnelige ”utgave”. (Deedat: Is the Bible God’s Word p 7).

En muslimsk lærd sier: ”Faktum er at det originale Ord fra Gud er bevart verken av de kristne eller jødene. Koranen derimot er bevart uten at noe er utelatt eller forandret”. (Ajijola: The Essence of Faith in Islam).

Dette til tross for at Koranen selv benekter at det har funnet sted noen slik ”korrupsjon”, men tvert imot bekrefter sannheten av de bibelske skrifter slik de har foreligget hele tiden. Koranen går til og med så langt at den truer med straff for dem som hevder noe annet, se sure 35. 25 og 40. 70/71.

Koranen slår dessuten fast at Maria, Jesu mor, trodde på alle Guds bøker og at Torahen eksisterte i sin sanne form på den tid Jesus levde og virket. Koranen bekrefter at Gud lærte Jesus Torahen og at Evangeliet (Det nye testamentet) vitner om Torahens sannhet, (sure 5. 49). 

Ut fra dette kan det konkluderes ut fra Koranen selv med at Bibelen måtte betraktes som Allah’s sanne ord både av jøder og kristne på Muhammeds tid.

Koranen byr  ”Bokens folk”  å stå fast ved Loven og Evangeliet og åpenbaringen som kom til dem fra deres Herre, (sure 5. 68).

Noen muslimer hevder da at de jødisk-kristne skriftene ble forandret etter Muhammeds tid, men disse har neppe Koranen med seg i og med at denne sier at Koranen selv nettopp sikrer at dette er tilfelle.

Koranen vokter selv over Bibelen og ordet som er brukt for dette er muhaimena, (sure 5. 48).

Koranen sier heller ikke at jøder og kristne resiterer og leser falske skrifter, i høyden bare at jødene korrumperte disse ved høytlesing fra dem på Muhammeds tid. Dette kan igjen tolkes dithen at det var jødene som korrumperte hva Muhammed hadde sagt!

Ord for korrumpere på arabisk er tahrif, lawa, kitman og tabdhil. Ingen steder i Koranen brukes disse ordene om hva kristne eventuelt skulle ha gjort med skriftene. Jødene blir imidlertid i tillegg beskyldt for å ha ”twisted their tounges”. De blir på 4 steder i Koranen beskyldt for å endre på ordlyden, (sure 2. 75, 4. 46, 5. 13/41). Dette betyr imidlertid ikke at jødene forandret selve teksten i de hellige jødiske skriftene. Det er likevel trolig at noen jøder i Arabia på Muhammeds tid ikke ville lese opp fra skriften bestemmelsene om steining av kvinner for utroskap, (Deuteronomy 22. 22-27). Beskyldningne i Koranen gjelder derfor ikke alle jøder, men bare et utvalg, under henvisning til helt konkrete tilfeller og enkeltpersoner på Muhammeds tid.

At Torahen på Muhammeds tid ikke ble ansett som korruptert  fremgår av hadith selv i og med at Muhammed selv ber om å få lest opp for seg nettopp fra Torahen.  Abdullha ibn Abbas (d. 687)

hevder imdlertid at ”bokens follk” har forandret eller fordreid på tekster og skrevet visse ting ”for egen hånd”.

Mange muslimer har vært uenig med Abbas. De kan f eks vise til at Muhammed selv ble advart mot å tvile på ”bøkene” i Bibelen, se sure 32. 24. Imamen Fakhr al-Din Razi (d. 1210) hevdet at tharif bare refererte til meningen, ikke til teksten selv. Jalaluddin Suyuti (d. 1500) sier at Torahen  og Evangeliet er i samme stand og renhet som de engang var da de ble sendt ned fra himmelen. Sha Wali Allah (d. 1762) istemmer i dette. En annen muslimsk lærd, Rashid Rida, sier at ”essensen i deres (Bokens folk) religion … er ikke forvridd til den grad at rettledning fra deres skrifter er fullstendig blokkert”.

Andre lærde mener at korrupsjonen henviser til de kristne og jødiske apokryfe tekstene. Atter andre mener at det er selve  tekstens mening som det er blitt fusket med. 

Muslimske lærde som har bekreftet Bibelens integritet er bl a Ibn Khaldun, Ar-Razi og Al-Ghazzali med flere (se s 79 i The Bible ande the Qu’ran av Steven Masood, som dette innlegget bygger på).

Det står i Koranen at ingen kan forandreGuds ord. Hvis jødene gjorde akkurat dette, betyr det at Koranens påstander ikke er pålitelige og dette vil bli oppfattet som blasfemi av muslimer. Det kan da konkluderes med at Torahen og Evangeliet var tilgjengelige på Muhammds tid og for Muhammed akkurat som de foreligger i dag. Jødene og de kristne kan derfor med rette hevde at deres skrifter er pålitelige. Muslimer kan derfor trygt stole på ALT hva som står i både Det gamle og Det nye testamentet. Som alle andre kan det.

Når vi så i dag vet  via vitenskapelig bevisbare fakta om Biblen, kan det ikke være tvil om at muslimer som fortsatt vil påstå at Biblen er korrumpert, tar feil. Og dette bare i seg selv kan gi et enormt antall mennesker et enormt viktig håp for fremtiden, i og med at det tvinger muslimer til å være mer åpne og mer respektfulle overfor Guds ord i sin helhet, slik Koranen og Allah selv også påbyr enhver muslim å gjøre.

Muslimer verden over kan derfor trygt og uten dårlige samvittighetskvaler underskrive på den muslimske frihetserklæring eller 

Pro muslim declaration of independence

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html

DET VILLE UTEN TVIL FRA VÅR SIDE HA GAVNET EN HEL VERDEN FOR ALL FREMTID

Vår narcissisme - og islams. Dødelig kombinasjon.

Hvorfor er motstanden mot islam så laber her i landet – og i Vesten for øvrig?

To forklaringer er nærliggende:

1. Muslimene er for avhengige av islam og vil bli stadig mer avhengig av islam som kollektivt ankerfeste jo lengre tiden går og spesielt hvis markedet og konjunkturene tvinger Vesten til å måtte ta til takke med lavere leve- og livsstandard i lang tid fremover. 

Mens muslimer vil styrke samholdet i en slik utvikling, vil den samme utvikling bare splitte Vestens mennesker opp i stadig flere motstridende fraksjoner og gi grobunn for en stadig mer lammende scizo-individualisme og malignant subjektivisme. Sagt med andre ord:

2. Vesten er like rik som den er splittet, forvirret,  dvask og likegyldig og mangler dessuten tradisjoner og forståelse for tro som oppdemning og tilfluktssted, hvilket igjen betinger lav fellesskapsfølelse kombinert med en stadig økende individualisme i form av selvdestruktiv og ondsinnet narcissisme både individuelt og kollekt i befolkningen.

Dette legger Vesten ”easy for the taking”.

Hvis vi for et øyeblikk går ut fra at islams grunnlegger, den såkalte profet, Muhammed, led av narcissistisk personlighetsforstyrrelse,  vil dette ha konsekvenser for alle som forguder denne profeten og som vil følge ham og etterligne ham i tykt og tynt. 

Narcissisten tiltrekker seg nemlig personligheter som på ett eller annet vis og på ett eller annet nivå speiler og understøtter narcissistiske trekk hos den avhengighetssøkende selv, (den potensielt troende og/eller forgudende).

De to "partene" i forholdet etablerer et gjensidig avhengihetsforhold, hvor den avhengige støtter opp om og bekrefter den dominerende partens personlighet og selvforsåelse. (Profetens kone trøster ham når han tviler på seg selv og forsterker dermed hans selvbilde av seg selv som unik). 

Man inngår i en slags symbiose hvor hver av partene opplever seg selv som nødvendige for den andre, men mens den dominante narcissisten i forholdet ser - mer eller mindre tydelig - hele maktspillet, fra begynnelse til slutt, (fordi han i all hovedsak faktisk vet å skille mellom rett og galt, uten at dette gir dårlig samvittighet, når det ellers ville være grunn til dette, i høyden bare falsk samvittighet), så er han avhengig av at den servile narcissisten i forholdet ikke gjennomskuer maktforholdet i sin helhet og i sin kontinuitet, 

- og at han via ulike manipuleringsteknikker lar den servile forbli i en slags uskyldstilstand (gjerne som moralsk høyverdig ”hjelper”), i et selvbildet som paradoksalt nok etter hvert blir helt nødvendig for ham/henne å konsevere, skal relasjonen til den dominante kunne vedvare, uansett hvor suspekt eller dårlig den dominante behadler den dominerte og uansett hvilke krav som stilles og hvilke ytelser som kreves som gjengjeld for at den servile eller underdanige faktisk – paradoksalt nok - skal kunne bevare sin frihetsfølelse og dermed sin (falske) selvrespekt i forholdet.

Det uvikler seg et mer eller mindre bevisst standoff-forhold mellom de to ”aktørene”, et forhold som bare vil anta mer og mer tragiske former jo mer den servile for sin del har ”ofret” krefter og kreativitet i forholdet. 

Og jo mer som står på spill, av f eks materielle goder og/eller reelle maktposisjoner, jo vanskeligere vil det være for den servile å bryte forholdet, det vil nemlig stille den svakeste narcissisten (begge er narcissister) i forholdet i en umulig posisjon, både i forhold til vedkommendes egen selvforsåelse (som som oftest vil være svært rigid og lite fleksibel) og i forhold til gruppens anseelse eller feedback eller mangel på sådan. 

Tragedien befestes ved at den servile i praksis vil føle eller oppleve at den dominante har bidratt til å gi den servile de statussymbolene han er blitt avhengig av, på et avledet plan. Den dominante vil på sin side kunne forlange gjenytelser og spille på sin ”slaves” rettferdsfølelse, normer som relaterer seg til objektive størrelser, ikke til introspekitve forestillinger, hvor man skal granske hjerter og nyrer, rent subjektiv motivasjon osv. 

Den dominante narcissisten vil dermed ha etablert et strupetak på sin forguder som paradoksalt nok vil føles som en frihetsbekreftelse og enslags trygghet for den servile, i og med at han/hun beholder anseelsen fra gruppen og slipper å angripe eller vrake sin herre og mester, som han/hun antar han/hun vil "tape" overfor uansett. (Det er bedre å ha dårlige venner enn ingen venner ... ).

Det fins flere eksempler på at Muhammed tok i bruk slike hersketeknikker overfor sine sammensvorne og sine nærmeste. De som protesterte ble – på en eller annen måte - fort bragt til taushet. Profeten fikk det oftest som han ville, spesielt gjelder dette overfor hans koner, som måtte tåle utroskap under trussel om at både profeten selv  og Allah ville tilbakeholde eller avlyse sin velsignelse over dem eller straffe dem hardt i det hinsidige. 

Nå er det mange som mener at vår vestlige kultur av i dag er en typisk narcissisitsk kultur. Se f eks

http://www.amazon.com/Culture-Narcissism-American-Diminishing-Expectations/dp/0393307387

Vil en slik kultur kunne motstå islam?

Det kommer an på hvilke krefter som på lang sikt vil bli dominerende for og innen vår vestlige kultur. Lar Vesten seg spise opp av narcissister og narcissisme, har Vesten ingen sjanse i og med at narcissister jo tiltrekkes nettopp av narcissister, ja, er helt avhengig av narcissisme skal narcissisten selv klare å finne enslags mening og et slags mål her i livet. 

Khadja, profetens kone, hadde sannsynligvis sterke narcissistiske trekk, slik Alin Sina i sin bok "Understanding Muhammed – a psychobiography" – hevder. Khadja fikk betydning ved å assosiere seg til en narcissist ved at narcissisten fikk adgang til å forsterke hennes egen narcissisme. 


Vil Vesten - på grunn av sin mer eller mindre utviklede narcissisme - snarere ønske islam som dominerende religion (kjærkomment) velkommen heller enn å bekjempe og nedkjempe islam?

En ikke-narcissistisk reaksjon på islam vil kunne beskrives med følgende egenskaper:

1) Den har en klar målsetting og et klart budskap med en klart beskrevet og definert fiende som den ”friske” del av befolkningen kan kjenne seg igjen.

2) Den vil kunne begrunne at fienden utgjør en trussel  sett i et langsiktig perspektiv og ta utgangspunkt i motstanderens dokumenterbare (og objektive) ”beskrivelser” av seg selv.

3) Den vil måtte være seg bevisst at trusselen må være klart aksjonsstimulerende og samtidig kunne appellere til alternative verdipreferanser gjerne kledd i visjoner om  å kunne erstatte eller styrke disse på bekostning av fiendens ekspansjonistiske  system av verdipreferanser.

4) Den ikke-narcissistiske reaksjon må ut fra realistiske beregninger ha en relativ stor sjanse for å lykkes både på kort og lang sikt og må derfor bygge på relativ sterk konsensus i befolkningen i utgangspunktet. Dette forutsetter igjen at det foreligger stor grad av homogenitet i den gruppe reaksjonen (eller bevegelsen) vil forsøke å påvirke/vekke/forandre.

5)Den må kunne evne å produsere stor grad av fravær av sykelig, sentimentaliserende og ubearbeidet,  irrasjonell kollektiv skyldfølelse.

6) Den må kunne forutsette eksistensen av absolutte eller umistelige verdier  og nedtone den foreliggende generelle hang til relativisering/pluralisering av slike.

7) Må kunne forvente og kreve store økonomiske og sosiale oppofrelser av den indre kjerne av initiativtakere og pådrivere. Gevinsten – både den materielle og den åndelige - av reaksjonen/motstanden/bevegelsen  på sikt kan aldri begrunnes i behovet for berikelse på bekostning av bevegelsens fiende alene. Målsettingen må alltid ta sikte på frigjøring av begge parter og tilbud om forsoning eller forbrødring.

8) Må også kunne våge å innberegne store økonomiske og andre tap på fiendens side.

9) Må kunne våge å tro på at den selv representerer klart overlegne verdier basert på prinsippet om universalitet.

10) Fordelen med å kunne uskadeligjøre motstanderenes trussel må kunne oppfattes som tydelig, rettferdig, nødvendig og sann.

Hva er så tilfelle – hvordan ser virkeligheten ut?

Noen konturer viser seg: En typisk narcissistisk kultur – slik den vestlige kultur nå altså beskrives som - vil bære preg av vaghet eller utydelighet stilt overfor en selverklært fiende av seg. Vesten som narcissistisk kultur vil reagere og fremvise de trekk som kommer frem i det følgende:

1) Motstanderen blir ikke tilstrekkelig klart definert, beskrevet og dramatisert nok, dette til tross for all oppmerksomhet og behandling "han" har fått i debattfora og media over lang tid.

2) Motstanderen  oppfattes generelt ikke som  noen umiddelbar trussel og motstanderens identitet i form av klare symbolfigurer og verdigrunnlag er vanskelig  å få øye på og forholde seg til. Man vil ikke se at motstanderen styres ut fra et kollektivt diktert verdigrunnlag og  motstanderen oppfattes da som "desentralisert" og  uten noen form for konstitusjon eller totalforpliktende grunnlag. (Koranen og de andre muslimske grunnskriftene - oppfattes ikke som avgjørende for utviklingen av det man i stedet anser for et nødvendig samarbeid i et felles integrasjonsforsøk  med motstanderen).

3) Den narcissistiske kulturens potensielle aktører eller "medlemmer" opererer i individuelle fora i form av blogger og nettsteder og ser ut til å fremme sine egne fortreffeligher uten vilje til å etablere et forpliktende og formalisert samarbeidsorgan  eller paraplyorganisasjon av noe tyngde og styrke.

4) Den narcissistiske kulturens følelse av å stå i takknemlighetsgjeld til motstanderen er stor. Man tenker på og forholder seg til individer og ser helt bort fra disse individers konstitusjonelle tilhørighet og underliggende og gjerne usvikelige lojalitetsbånd.

5) Vestlige narcissister føler strekt at det er lettere å stå utenfor f eks et forpliktende medlemeskap i en konkretisert motstandsbevegelse mot fienden, (her islam).

6) Mange narcissister oppfatter islamkritikk som identisk med oppkonstruering av en fiende som de da mener egentlig ikke eksisterer.

7) Mange av dem oppfatter islam som så svak og hjelpetrengde at det er umoralsk å betrakte ”ham” hverken som aktuell eller potensiell  fiende.

8) Mange narcissister lever i den (hovmodige) forestilling at fienden ikke bare ønsker, men også fint blir nødt for å bli mer lik ”oss” enn ”vi” dem på lang sikt.

9) Mange narcissister frykter å miste velferdsstilbud og allmenn service hvis fienden utsettes for motstand eller seriøs kritikk.

10) De fleste narcissister tror ikke at vi kan klare de store sosiale oppgaver vi står overfor mht eldrebølge og tap av oljeinntekter osv uten at import i stadig større grad  av ”motstandere” som kan gjøre drittjobbene for oss.

På bakgrunn av dette, er det liten grunn til å tro at Vesten vil kunne motstå "Den islamske fare", med mindre det skjer dramatiske endringer i samfunnet, som f ekse drastiske reduksjoner i levestandard og drastisk reduksjon av kjøpekraft og produksjonsmuligheter.

Det eneste som utrolig nok kanskje vil kunne redde oss fra islam er dermed sult og ny fattigdom.

Fremtidens terror i Norge.

Om ikke mange år kan vi i Norge risikere å oppleve følgende situasjon:

Sheik Abdel R. sender ut en fatwa om at Stortingspresidenten og hans medarbeidere er forrædere og vantro og at de følgelig må dø. Han og hans brødre har utarbeidet en plan:

1. Stortingspresidenten må drepes

2. Brødrene skal ta kontroll over strategiske posisjoner i Hovedstaden, spesielt området rundt Forsvardepartementet og området rundt radio- og fjernsynsstasjoner.

3. Oppfordre muslimer over hele landet om å stå frem og ta del i den nye muslimske revolusjonen

Er scenarioet tenkelig og realistisk tenkt? Å, ja, det vil vi tro. 

Muslimer vil ha overtatt store områder i og rundt de store byene i landet og i og rundt Hovedstaden vil dette være tydelig og noe folk får oppleve konkret daglig.  Det har etablert seg egne muslimske domstoler som ikke bare dømmer i sivilrettslige saker, men som også vil og praktiserer sjariah i de fleste sammenhenger. 

De norske myndigheter, som fortsatt vil ha et flertall av befolkningen bak seg, har vist seg totalt maktesløse med hensyn til å stoppe denne islamiseringen.

Tilbake til planen:

Til å begynne med går alt etter planen og den 6. oktober 20xx blir den muslimske Stortingspresidenten drept. Han har til da styrt et forretningsministerium og en koalisjon som har et knapt flertall av både kristne og muslimer bak seg på ”tinget”. Han blir nå skutt av en av brødrenes skarpskyttere.

Forsvarsledelsen klarer imidlertid å slå ned opprøret og sjeik Abdel R. blir fengslet og stilt infor en domstol hvor flertallet består av muslimer, fordi det er et krav fra muslimenes side  at muslimer skal dømmes av muslimer så langt det har  latt seg gjøre i det landskap av politisk hestehandel som nå har pågått ved utnevnelse av dommere og ”jury”.

Nå følger etter grundige forberedelser en rettsak hvor retten må ta stilling til og ta seg av disse muslimene som alle sier at de bare har adlydt Koranen og profeten og at de ikkehar handlet feil ut fra Allah og profetens lære.

Hvordan vil det gå?

I sin forsvarstale sier sjeiken at rettferdigheten må fullbyrdes ifølge det Allah har bestemt skal gjelde for alle muslimer og fordi Allah har skapt alt og alle og har suveren rett over sin skapelse.

Muslimer som skal utøve islamsk lov og rett må være sanne troende, som adlyder … Hvis landet ikke handler i overensstemmelse med Koranen, kan muslimer ikke underkaste seg de lover …

De allerede eksiterende lover i dette nå så vantro landet er skapt av mennesker og følger ikke Allahs lover. Det gjelder forhold som utroskap og andre seksuelle utskeielser, alkoholisme og tyveri. Enhver som slår av på det absolutte i Allas lover er en vantro og en forræder.

Sjeik Abdel R. forteller aktor at det han sier er ikke en mening eller en personlig åndelig ide, det er hva Allahs bok sier.

Aktor: 

I islams historie finner vi mange muslimer som hevdt at Allah er den høyeste dommer, men de handlet som det passet dem. Islam kaler dem kharidiji. Islamske samfunn avviser slike personer.

Sjeik Abdel R:

Kharidiji er de som gjorde opprør mot eller som nektet å adlyde de etterfølgere av Muhammed som ikke fulgte islams lover. Hvem er så den islamske etterfølger i dag? Hvor er Ali ibn Abi Talib i dag? (Muhammed  4. etterfølger). Og hvis du kaller oss for kharidji, betyr det at vi nekter å adlyde eller gjør opprør mot etterfølgeren, den muslimske lederen? Og hvem er så etterfølgeren eller muslimenes leder i dag? Er det han som er jødenes venn, som støtter Israel … ? Er etterfølgeren den mannen som har forlatt Allahs lover… ?

Aktor:

Troen på at Allah er lovgiveren og den eneste dommer innebærer ikke at vi blir et samfunn av overløpere og vantro hvis dette vårt islamske sanfunn finner løsninger som sosialt og mentalt passer bedre til vå livsstil av i dag.

Sheik Abdel R.:

Å nekte å adlyde Allah og hans lov av bekvemmelighetsgrunner betyr kun en ting: Slike mennesker er syndige, fortapte vantro som har laget sine egne loverog forlatt Allahs lover. Allah befaler alle muslimer å drepe slike mennesker i jihad.

Aktor: 

Jihad betyr ikke bokstavelig talt å drepe. Dette er ikke islams lære. Jihad er en åndelig kamp mot onskap, fattigdom, sykdom og synd. Drap stammer bare fra djevelen.

Sjeik R.: 

Hvor har aktor denne forståelsen fra? Bygger han kanskje på vers i Koranen som jeg ikke kjenner til, når han sier at jihad er åndelig krig mot onskap,fattigdom, sykdom og synd?Kanskje har vår aktor nylig mottatt nye åpenbaringer fra Allah, som øvrige muslimer ennå ikke har fått kjennskap til?

Aktor: 

Å erklære at vårt islamske samfunn er hedenske, vantro eller forræderske, er en fornærmelse mot vår nådefulle Allah, hans lover og befalinger.

Sjeik Abdel R.:

Hvilke lover og befalinger snakker De om? Er det disse som har kompromisset med utroskap og andre seksuelle synder, pengespill og bruk av alkohol? Hva sier vår nådefulle Allah om dette? Herr aktor, Deres lover og befalinger stammer fra Djevelen.

Aktor: 

Hvis et muslimsk samfunn bekjenner Allah som den eneste Gud og Muhammed som hans profet, har du ingen rett til å anklage dem for å være utro.

Sheik Abdel R.:

Det de sier der er ikke hele sannheten. Enhver kan bekjenne at Allah er Gud og Muhammed hans profet, men kan i praksis handle mot sin bekjennelse, og det fører ham utenfor islam.

Aktor: 

Stortingspresidenten var en stor mann spm ofret livet fordi han elsket Allah og sitt land.

Sjeik Abdel R.:

Vet De hvordan denne mannen ofret livet av kjærlighet til sitt land? Det er den samme mann som erklærte at alle religioner er sidestilte og har samme verdi. Han sidestilte de vantro og barnebarna til ”apekatter og grise” med muslimer og ga dem samme verdi. Han gjorde verdens største kriminelle morder til sin nære venn … Den samme mannen som dyrket Allah, brøt samtilige av Allahs lover i dette landet. Den samme mannen beskrev sarkastisk muslimske kvinners slør som ”telt”. Elsket denne mannen Allah? Han fornærmet også Allah da han danset og omfavnet kvinner i all offentlighet foran internasjonale media og hele verden …  Dette står i skarp kontrast til hva Stortingspresidenten tidligere har sagt om hvordan det sømmer seg at folk skal oppføre seg. Denne mannen innførte fri markedsøkonomi og ødela nesten hele vår økonomi. Han ledet landet mot moralsk og sosialt forfall og det vil ta mange år før landet kommer på fote igjen som følge av det han gjorde.

---

Hvordan dømmer så aktor i Høyesterett? Jo, han frikjenner sjeik Abdel R. bl a fordi det ikke kunne bevises at sheiken faktisk hadd gitt ordre om å drepe Stortingspresidenten.  Legitimerer da Høyesterett at muslimer kan ta loven i egne hender for å drepe dem de mener er fiender av Allah?

Vi må bare vedgå at vi tror at så er tilfelle. Muslimer får her den ekstra vekt på sin motivasjon som skal til for å gå til aksjon i den tro at Allah, ikke Høyestrett, skal avgjøre deres skjebne.   Uansett hvilket utfallet hadde blitt om politimyndigheten hadde klart å bevise den direkte forbindelse mellom drapet og sjeikens ordre. Fatwaen taler sitt tydelige språk. Høyestrett bøyer seg de fakto for fatwaen og ikke for ”de importerte” vantroendes lover, som forbyr drap.

Det må likevel sies at i den saken som i fant sted i virkeligheten for noen tiår siden og ikke i Norge anno 20025, at 5 muslimer som var med på det opprøret som faktisk fant sted, ble dømt til døden for mordet på ”Stortingspresidenten”. En av dem som tilhørte sheikens organisasjon og som slapp dødsstraff var Dr. Ayman al-Zawahiri. Han ble med tiden Bin Ladens høyre hånd.  

(Innlegget overnfor bygger i sin helhet på en virkelig hendelse som skjedde i  Egypt på 1980-tallet beskrevet av Marc Gabriel i hans bok Islam og terrorisme.

Gabriel skriver: (Sheiken) fikk aktor med på sitt spill på hans premisser, et spill han mestret best av alle. Han klarte å snu anklagene fra seg selv mot påtalemakten. Aktor kom klart på defensiven).