Afghanerne, barna og vår godhet

Afghanerne, barna og vår godhet

Folk i Kristiansand må være på randen av sammenbrudd, skal man tro visse røster, røster som reiser seg mot manglende asyltilstrømning, ja, du hørte riktig. Manglende. Det mangles «søkere». Her fins altså et tilbud som blir stående ubrukt. Til stor skade, vil vi tro. For det ropes høyt, og skinkrende: Vi er best. Eller nestbest, eller i alle fall. Det får holde. Vi søker flere søkere.

Det protesteres i full offentlig over utviklingen, som egentlig er en revers av en ikke-ønsket utvikling: Det kommer færre asylsøkere til byen, det gir byen færre inntekter, færre eksperter, færre godhetsapostler, apostler med hender langt ned i dine skattelommene dine. Puh.

Det er uhyrlige ting som skjer, ifølge de som nå «lider», dvs de som ikke bare ønsker større tilstrømming av asylsøkere, både lovlige og ikke-lovlige, men som i oven i kjøpet også ønsker å bidra med mer av egne krefter – og selektive vrangforestillinger? - for å redde flere av de 65 millioner flyktninger verden nå opplever og som kristiansanderne (som nrk nå tror representerer alle kristiansandere) synes mer synd på en noen gang før. De syes synd på søkere som ikke får søkt.

Det høres søkt ut. Men hva er årsaken? Jo, at hjelperne og de gode mister jobber, hvis det ikke kommer flere søkere. Lokaliteter legges ned, asylsenger står tomme – alt i kjølvannet at det faktisk kommer færre asylanter nå enn på mange år, siden krisen i 2015 og frem til nå hvor det har kommer over 80 000.

Av disse 80 000 er relativt svært få blitt returnert, til tross for at det er slått fast at det dreier seg om «ulovlige». Det er vanskelig å få dem hjem, noen reiser riktignok ut av landet og forstår at «slaget» er tapt: De har nemlig ikke klart å overbevise myndigheten om at de blir forfulgt der de kommer fra og at deres liv ikke henger i en tynn tråd der, hvis de reiser hjem, da.

Mange velger derfor å gå under jorden her og gjemmer blant norske «overmennesker» – hvorav de fleste av disse er norske kvinner som påstår at de har et så stort hjerte, at …  - at ja, at de ser seg til og med titulert til å bryte våre lover, lovlig vedtatte lover og forskrifter.  De bytter ut all fornuft med alle sine kostbare emosjoner,, ved aktivt å bidra til å skjule de ulovlige. De vil ikke høre av at de bidrar til bedrag og til delegitimering av demokratiet. For de er jo så gode, at de rett og slett ikke kan bidra til å svekke demokratiet. Det er deres logikk. De forbanner Sylvi Listhaug, skal vi trekke en logisk konklusjon, fordi de selv er og vet bedre.

Men dette aspektet vil aldri bli fokusert på i dagens media. Hysteriet som finurlig piskes opp, gis førsteprioritet, på bekostningen av det naturlig ønske og behov for at sannheten må frem, koste hva det koste vil, - et helt fremmed perspektiv for msm.

De vrede protestanter – disse hjelpende hender - mener at nå får det være nok: Ingen skal ta fra oss arbeidsplassene, ekspertisen, og vi kan tilføye: Godheten. Barna.

Godheten – den egne godheten - , som bare ett av lignende ord i vokabularet, brukes imidlertid ikke eksplisitt som psykisk utpressing, men ordet ligger like vel på tungen, ikke godt skjult, men synlig, som en ekstra gift som følger med all den edder og galle Sylvi Listhaug må tåle for å drive en fornuftig, forsvarlig og forståelig politikk. Når Listhaug altså foreslår noe som de fleste burde forstå er en såre tiltrengt nyordning og en nødvendig nyorientering: Å samle asylsøkerne på ett sted, et sted med ledig kapasitet og ekspertise allerede på plass, som et alternativ til å holde i gang asylmottak bl a i Kristiansand, mottak som ikke lenger trengs, i og med at det kommer betraktelig færre asylsøkere å enn for bare et par tre år siden.  Og sannsynligheten for at denne reduksjonskurven er noenlunde stabil.

All fornuft skulle tilsi at Listhaug jobber for å legge forholdene til rette på beste måte og med de riktige intensjoner, en politikk som da vil bidra til større muligheter for virkelig å hjelpe «de hjelpeløse», de mest hjelpetrengende, nemlig i nærområdene.

For kristiansanderne kommer dette hensynet langt bak i argumentasjonsrekken. Det er dem selv som skal i rampelyset, i godhetsfokuset, in the hall of fame, om så bare for noen sekunder, det er først og fremst dem publikum nå skal synes synd på nå. De fratas nemlig arbeidsplasser, bevilgninger og fromme ønsker, inkludert deres egen selvforståelse, en forståelse som bare kan være god, må vite, og helt uten lyte, og, ja, helt uten konsekvenser på lang sikt.

Det er ikke til å tro. Det er kvalmt å oppleve at folk kan være så kalde og selvsentrerte, så narsissistiske. De er ikke ute etter annet enn å undergrave fornuftig, langsiktig og god og praktisk gjennomførbar politikk. De nekter seg å se realitetene innenfor en videre ramme. De er ad hoc politikere – som er den egentlige populisme - uten evne til å se det større bildet, nemlig at vi driver en politikk som primært er en politikk utformet under reelt press av kyniske bakmenn og menneskeprofitører og en kultur i hjemlandet som ikke dyr seg for å «selge» sine barn på et marked som allerede på forhånd har galvanisert seg selv mot enhver kritikk med etiketten «god».

De ser ikke hva de bidrar med til tvilsomheter, at de bidrar til å styrke serviliteten, den emosjonelt dikterte korrekthet, som uvegerlig forsterker alle andre tendenser henimot stadig større og mer alvorlig servilitet, en «korrekthet» som på sikt vil medføre en umenneskeliggjøring av all politikk, når den virkelige overveldende krise setter inn og folk må betale for den dumhet disse emosjonelt styrt korrekte har stelt i stand, og som vil falle på våre rygger som en pigget svøpe som aldri vil stoppe å slå.

Mot dette vrir Ap seg. Forsøker å vri seg unna. De er ikke fri fra sentimental lidelse, selvpåført.

Vi hørte det i intervjuet i ettermiddag på nrk. Ap mannen sa seg enig i at korte behandlingstid er vel og bra, men svarte hoderystende og nærmest med brekkfornemmelser liksom generelt på Listhaugs forslag, like vel, av en eller annen grunn, hvilken grunn, hadde han vanskelig med å få frem eller formulere, enda nrk-mannen forsøkte å ekle Listhaugs forslag ved utålmodig flere ganger å akke seg over det han selv oppfattet som repetisjoner (om aldri så få), fra Listhaugs side.

Inn kommer så TV2 med en korrekt emosjonelt diktert hardcore reportasje, uten kjerne eller essens, ikke bare fra Norge, men også fra Paris. Bakgrunnen er denne:

42 000 kr tilbys de afghanske barna, som nå ikke lenger har lovlig opphold i Norge, pluss 10 000 kr til omsorgsperson – men, og her starter tårepersen, dette er ikke nok,  og vi kan spørre: Ikke profitabelt nok?

Hvor mye har familien investert? Hvor mye har gått til smuglerne og hjelpere, for å komme seg til Norge? Hvor mye cash har vel ikke familien trodd på at disse flyktningene skulle bidra med å sende hjem, til familien, klanen? Hvor mye cash vil de være fornøyd med? Er dette blackmail, organisert mafiavirksomhet, mot godtroende nordmenn, mot et gjennom-naivisert eller gjennom-NAV-isert lite, langstrakt land, - Norges lille land?

Er det virkelig familien som ligger bak og presser? Spørsmålet er selvsagt forbudt, det er tabu og hvis man spør om det, vel, så er vreden løs, man spør ganske enkelt ikke om slikt, det vil vekke journalistgudens raseri og evige hevn.

Truer de sine barn som har havnet i Norge med at de ikke kan komme hjem hvis de ikke har mer å komme hjem med og at de derfor er uvelkommen? Får guttene eller disse barna bli, blir jo pengestrømmen tilbake til familiene opprettholdt til «døden skiller dem ad»? I så fall koster det Norge mye dyrere, over mye lengre tid, men i så fall er familien kynisk, pengepugersk og utrolig uempatiske overfor sine egne barn. De er dårlig foreldreskap, kort og godt. De bruker sine barn helt instrumentelt, som slaver av sine egne familier. De krever dem til regnskap. De inngår i et prosjekt. Du kommer ikke hjem som et tapsprodukt. For da svikter du og har krenket vår ære. Det kan ikke tåles. ER det kanskje den egne familie disse barna frykter mest, at de skal bli drept av sine nærmeste, fordi de gikk i tap og ikke klarte å oppfylle «vilkårene»?

Vet ikke TV2 hva bokføring er, debet og kredit? Forstår de ikke at regnskapet må gå opp, at ingen vilhavne opp med tap? Skjønner de ikke at det ligger regnskap, kløkt og forretningssans bak? Det turde være tydelig at 50 000 kroner ikke tilsvarer eller overstiger investeringen. Guttene får ikke lov å reise hjem uten å ha vært lang tids profitable.

Men slike spørsmål er for farlige å stille. For TV2 og nrk. Heller ikke spørsmålet: Hvorfor kommer ikke hele familien etter, hvis landet nå gjennomgående er sååå utrygt å oppholde seg og leve i?

Heller ikke spørsmålet: Hvorfor vil barnet gå den sikre død i møte? Hvorfor kan man være så sikker på at dette vil skje? Når ingen andre familiemedlemmer synes å være gjenstand for samme trussel, samme overhengende fare, samme grusomhet, samme systematiske undertrykkelse og samme uforståelige forfølgelse? Og samme drepende kaos? Burde ikke slike spørsmål være de mest naturlig av alle spørsmål å stille, gitt situasjonen som den nå engang er?

Og dessuten: Hvorfor skal det være trygt for alle andre familiemedlemmer å bli i landet som påstås å være så utrygt? Men heller ikke dette spørsmålet blir luftet, ikke en antydning engang, ikke et hint. Men det TV2 ikke forstår er, at det er denne tausheten som gir profitørene motiv og intensiver. De vet at TV» er dumme, at de lider under tabuenes knugende trussel og under deres dom. Derfor kan spekulanter og profitører som disse familiene smile når de blir tatt imot på strendene nede ved Middelhavet når de hales i land av hjelpemannskaper. De vet at de kommer til de dumme, fordummedes og fordummendes land, til et land som hjelper dem, på frykten og løgnen løs, angsten for sannheten, en sannhet som i seg selv, hvis den kom frem i dagslys, ville ha fordømt journalistene og hjelpemenneskene på det hardeste, for unnfallenhet, selektiv blindhet, halvløgner og halvsannheter, i ideologiens lydig tjeneste, for å være kort.

De vet at Vestens media ikke vil våre å stille de riktige spørsmålene. De vet at vestlige media tror de kun kan overleve på en stor løgn, eller halvsannhetenes kumulerte løgn, en kumulasjon som bare vil øke på og aldri snu den andre veien, for det ville bety innrømmelse, det ville bety skam, det ville bety utstøting, det ville ha betydd fordømmelse. Det ville bety at media fikk spørsmålet om de virkelig trodde at det de gjorde var det moralsk og eksemplarisk rette, at de virkelig trodde at det forhold seg til sannheten, bare sannheten og den fulle og hele sannhet. Det synes klart at media ikke ville tåle en domstolsbehandling eller en sannhetskommisjon på dette, en uhildet instans som stilte disse spørsmålene i full dybde og brede og i fullt alvor og med full kraft, ja, makt, om så, og med bruk av våpenmakt  som «utpresningsmiddel» i sannhetens tjeneste.

«Barna» og deres familier vet at det er slik det er, at virkeligheten ser slik ut for den pure naivitet og redselen for ikke å bli titulert som emosjonelt korrekt og korrekt god, at sannheten er slik for den pure naivitet som nrk representerer, og at løgnen fungere slik for media generelt: Sannhetstilsløring er blitt en dyd «for oss».

Vi tror vi blir mer autentiske og moralsk rettferdige ved å leve på en livsløgn. Men ser ikke at noen kan lukrere nettopp på denne illusjonen, at de legger seg ut på et marked for å selv å betale for de tjenester som tilbys, på folkets vegne, men uten å ha blitt spurt og stilt til ansvar for nettopp folket, som de tror vil la seg lure uansett og uansett hvor lenge og uansett pris, målt både i penger og selvrespekt, eller mangel på sådan, for ikke å snakke om verdighet, for det er ingen verdig gjerning å tro at man kan sluntre med fakta og tro at dumheten varer lengst, og dette til og med for egen vinnings skyld. 

Og dette er den løgnen vi lever på og ikke kan fri oss fra, heller ikke under trussel om at folket engang i en uviss fremtid endelig etablererer en virkelig sannhetskommisjon, en domstol, som vil frem til sannheten som for alvor er med på å rulle opp sannheten, for sannhetens skyld og for våre mentale sunnhets skyld, så sant det fins spor av denne i medienes kollektive underbevissthet den dagen en slik kommisjon eller domstol trer i funksjon. (Den kommer trolig neppe ved å stemme på tradisjonelt vis).

TV2 reportasjen følger tre kvinner som har mistet sine «barn» og som nå reiser rundt for å finne dem og muligens få brakt dem med seg «hjem», i sikkerhet. De finner én av disse barna på gaten i Paris, en velfødd gutt som gråter en tåre og blir klemt av «sin mor» som med all tydelig viser frem for enhver hvor høyt hun elsker denne gutten. Her er barnet mitt, og dere – Listhaug - våger …

Kvinnene bedyrer at guttene deres ikke vil reise tilbake til Afghanistan fordi det vil bety den sikre død for dem. Det norske systemet er derfor forkastelig, det fins ikke rettferdighet og ingen menneskelighet igjen, visstnok.

TV2 henvender seg deretter til Den afghanske ambassaden i Norge, i Oslo by. De får audiens hos ambassadøren, en kvinner som er god til å snakke for seg, og som virker overbevisende nok, hun gir inntrykk, men allerede før intervjuet vet nå publikum at Norge som stat er en kald stat med mye «umenneskelighet» på rullebladet.

Ambassadører forsikrer derfor TV2’s reporter om at ja, Afghanistan ikke er sikkert. Landet kjemper en innbyrdes kamp mot minst 20 ulike terroristgrupper. Det har nylig vær to svære eksplosjoner i moskeer og mange er døde. Det vises fotage med forferdelige scener, seerne skal grøsse og føle sympati eller medfølelse, og hvorfor ikke? Hele intervjuet legges opp slik at konklusjonen bør være klar for enhver: Norge bryter menneskerettighetene. Asylbarna går den sikre død i møte, vis de «tvinges» til å dra tilbake hvor de kommer fra.

TV2 lykkes antakelig til den store gullmedalje med sin vinkle og tilnærming. Her fins intet tegn på vilje til selvkritikk. Seerne får ta det som det er, dvs et inntrykk av umiddelbar fare for de stakkars barn blir dermed manipulert frem ved omgåelser, ved unnlatelser, by default, kan man si.

Topp-punktet i denne «tragedien» nås når TV2-reporteren spør ambassadøren et direkte spørsmål:

-Bryter Norge menneskerettighetene?

Ambassadøren venter i 2,5 sekunder før hun svarer med et lurt smil, på godt forretnings-vis:

-Det må Norge selv svare på …

Listhaug bør altså svare for seg, dvs svare overfor ambassadøren, dvs Afghanistan.

Det spørsmål som imidlertid henger i luften er det spørsmål som i denne sammenheng virkelig kunne vært relevant å spørre, men som aldri blir stilt:

-  Mener den afghanske ambassadøren at landets regjering har den øverste kontroll i landet?

Spørsmålet kommer aldri på bane, men legg merke til at ambassadøren nettopp har forklart at det ikke er trygt å vende tilbake til landet. Kan et land hvor regjeringen ikke har kontroll i det hele tatt kalles et land? Skal ikke et land ha en de facto regjering, og ikke bare en mer eller mindre legitim regjering? Er et land et land uten de facto og de jure kontroll? Har ikke ambassadøren med sitt svar innrømmet at hennes egen regjering ikke er legitim? Eller vil hun legitimere den vold regjeringen selv må svare for, og som muligens da kan defineres som ren terroristvirksomhet overfor landets innbyggere, i og med at regjeringen ikke har full kontroll, og ikke engang delvis kontroll?

At det er slik, viser jo hennes opplysninger om at regjeringen ikke klarer å holde styr på alle de grupperingen hun selv betegner som terroristiske. Skjønner hun at hun har tråkket i baret?

Vel, antakelig skjønner hun det. Men skjønner TV2 reporteren det? Skjønner han at det er av stor viktighet for publikum og landet Norge å få vite noe om dette og de faktiske forholdene på bakken?

Nå må det imidlertid straks sies at Norge som land ikke har underkjent Afghanistan som et land, at den afghanske ambassade eksisterer som Afghanistans eneste ambassade både her og i resten av verden, viser at landet er anerkjent, internasjonalt. Men hva med realitetene? Her er det mye som skurrer.

Dette skrevet i all hast og i harme, gjennom et temperament, og som en oppfølger til siste postering og i den gode tro at mine spørsmål og iakttakelser kan være relevante i en større sammenheng, gitt at mine forutsetninger holder.

Jeg har ikke mindre sympati med «barna», som nå er voksne. De er blitt trukket inn i et stort bedrag, både hjemmefra og fra vår side, vi som sitter i trygge Norge og liksom lukrerer på å være gode, eller dumsnille, alt etter som.

På Fædrelandsvenne via hrs i dag, 15.11.17, kan vi lese at Nei til islam uten her å bygge for altfor bevisbar empiri, faktisk har vært tettere inn på sannheten enn vi ante:

https://www.rights.no/2017/11/stortingsflertallet-liberaliserer-asylpolitikken-og-peker-pa-frp-hvis-situasjonen-forverres/

Listhaugs røde kluter - ny asylpolitikk, nye holdninger

Sylvi Listhaug er et menneske med følelsene på rette plass. Hun er en helstøpt person og vil landets beste, det beste både for minoriteter og for flertallsbefolkningen, kort sagt alle som har eller vil få lovlig opphold her i landet, dvs landets borgere.

Vi sitter igjen med at Listhaug vet hva godhet er. Hun går ikke på akkord med virkeligheten, hun går ikke utenom og hun går ikke tom for realisme og nærhet til de virkelig store problemene. Hun er ikke konfliktsky. Hun legger hånden på rattet og setter foten på bremsen der det kjøres over styr og hvor det hadde gått over stagg hvis hun ikke hadde gjort det, hvis hun av nonsjalanse eller forvirring hadde sluppet tøylene og latt skuta gå på grunn, eller over stupet.

Likevel vil noen få – svært få – uttrykke at Listhaug er ond, vi har selv hørt det på radio for ikke lenge siden, midt i beste sendetid, og den som sa det, fikk ingen kritikk. Men nok om det.

Forslaget om ny asylbehandling vil garantert vekke avsky og kritikk. Men de som kommer med denne avskyen, vil ha store vasker med å forklare eller legitimere at det er de som sitter på sannheten, at det de som har de største hjertene, de beste emosjonene og de mest overlegne følelsene. For slike mennesker føler før de tenker og viser ingen nåde mot dem som både tenker og føler, med fornuften på rette plass og med samvittigheten forankret i verdens realiteter.

Noen vil si at forslagene avspeiler et menneskesyn vi ikke kan se oss tjent med. At dette er inhumant og gjerrig, og at vi har da råd til det, rike som vi er. De vil spille på egen godhet og sine emosjoner og gi dem den den absolutte autoritet, de vil gi sine emosjonelt betingede korrekthet et totalitært fundament, de vil si at våre emosjoner og våre følelser er høyeste dommer og at kun våre emosjoner og følelser har en forankring som det ikke går an å stille spørsmål ved eller kritisere. De vil i tillegg måtte si at det er dem selv som har retten til å skille mellom hva som er vondt og hva som er skjønt og rett. Men de vil ikke si at de selv er gud, at det er dem selv som er øverste dommer, at det er dem selv som forvalter den ene, allmektige sannhet. Nei, de vil heller si, i all sin innsmigrende ydmykhet: Det fins ingen Gud, det fins ingen fornuft uten gjennom oss, det er vi som bør sitte på makten, det er vi som har styringsretten, det er vi som har den rette samvittighet, det er vi som avgjør hva som er humant eller ikke.  

Men idet de sier dette, vel, så har de jo sagt at de har satt seg til doms over Gud selv og satt seg selv opp på tronen, som herskere over alt liv, alle følelser og alle emosjoner. Men hva skjer med mennesker som setter seg selv opp på tronen, spesielt de som ikke vet eller ikke skjønner at det er nettopp det de gjør? Jo, de dømmer seg selv og andre til selvforakt, fordi de ikke vil lykkes, deres berusende seiersikkerhet er midlertid vunne, alltid, og for evig. Vi har sett det gang på gang opp gjennom historien: Alle tyranner faller, før eller senere, og om noen overlever lenger enn andre, så vil ikke bare menneskene, men også Gud, tildele dem den plass i menneskets historie som de fortjener. Det synes å være å være en lov, en naturlov, som Gud selv har inngått en Pakt med og da en pakt som vil stå helt til den nye verdensorden inntrer, etter Apokalypsen, som vil være Guds ære til del, og bare Ham. Det er nemlig ikke «vi» arme syndere – som lutheranismen postulerte – som skal ha ansvaret og gjennomføringskraften når Det himmelske riket skjenkes, helt ut av Guds nåde selv.

Vi vet at Listhaug tror på Gud, en nådig Gud. Hun har selv sagt det. Hun er et kristenttroende menneske. Hun vet hva synd er, at hun er en synder, men likevel frelst. Hun har en læremester som ikke bare taler til hjertene, men også til fornuften og realismen. Hun vet at hun styrer på nåden, men tilkjennegjør for seg selv og andre, gjennom sin gjerning, ingen guddommelig styringsrett, hun er valgt av et folk, av mennesker, og hun vet at hun ikke er noen solkonge eller en slik konge som kunne styre ut fra guds nåde, for å ha det rent formelle i orden, ut fra den juss som krevdes for sin tid, en fornuft som viste seg å gå utover sine naturlig fullmakter. Siden har vi hatt mange slike store småkonger, som har tilranet seg den øverste makt, nettopp under dekke av ikke å være guder, fordi, som de selv har sagt, ikke tror på Gud, ja, ikke noen gud i det hele tatt. De har forledet seg selv til å tro at de har erstattet gud og resultatet har vært så mange lik at de knapt kan telles.

Listhaug taler biskoper imot, utfordrer øvrigheten. Hun er en beåndet – uten å gjøre noe emosjonelt nummer av det - politiker. Hun vet hva mot er, hun holder seg til sannheten, og sannheten skal som kjent sette oss fri.

Hva er det som gjør Listhaug så betryggende? Hva er det som gir en et inntrykk av Personlighet?

Jo, det er først og fremt motet, fremmeligheten og selvstendigheten. Hun vet hvem og hva hun tror på, i sannhet en riktig øvelse i dag, i et samfunn som koker ned til et samfunn hvor de korrekte emosjoner, de autentiske utbrudd og «de nødvendige»  nykker råder grunnen, og utgjør det nye tyrranni og som alle skal underlegge seg og hvor det ikke fins rom for dem som måtte si og stå imot.

Listhaug utviser en uvanlig trygghet, en trygghet uten positur, uten posering. Hun står for og mener det hun sier og gjør. Hun befinner seg alltid på den «rake vegen». Selvtryggheten – som aldri er hovmodig – sitter godt som et del av hele personligheten.

Men Listhaug, som den personen jeg ser, har mer å tilby: Den lille, men helt avgjørende distanse til ting og mennesker, de store, grunnleggende, eksistensiell relasjonene, som skal til for realisme. Hun vet at hun har en midler mellom seg og sine emosjoner, en forsonende kraft. Hun vet at hun hun har noen over seg, og det største av alt, kjærligheten, den som ikke kan forgå eller rokkes ved, den som står i evigheten og som er menneskets eneste redning. Folk uten «midler» er mennesker hvis umiddelbarhet i siste instans er emosjonelt betingede. De er de farligste menneskene, hva de nå enten hevder at deres egne emosjoner har guddomsstatus eller omvendt, ingen forankring annet enn i de rå materie selv.

For å si det på en annen måte: Men hvorfor denne personligheten, som jo er forbilledlig? Jo, fordi hun setter noe – eller noen - over seg, en objektiv verden, så å si, for ikke å si en metafysisk verden, over seg selv. Hun vet at hun kan holde seg til objektive normer og standarder. Hun vet at grunnlaget for all sunn moral ligger utenfor mennesket, at naturligheten som mennesket er utrustet med, av nåde og skapergjerning, er en rettesnor gitt av Gud og ikke av mennesker, ikke gitt av skapningen, men av Skaperen. Hun vet at Jesus Kristus eksisterer. At Gud er kjærlighet. Hun har selve Personen og selve Ordet å forholde seg til. Hun vet at hun ikke blir fremmed overfor seg selv ved å kjenne den varmen i sitt hjerte som flyter av det inderligste, personlige vennskapsforhold, til Mennesket, inkarnert, Han som også er selve Menneskesønnen, vår personlig frelser, Ham som river oss ut av destruksjonen og selvhatets destruksjonskrefter.

Et menneske som setter sin lit til Skaperens en gang i denne vår akk så omskiftelige verden, kan føle seg trygg. Hun vet at naturen er villet av Gud, at den er god, at den ligger fast, at det virkelig finne kart og kompass til å styre etter, at alt ikke relativt. At noe er bedre enn noe annet. Hun vet at mennesker uten midler mellom seg og virkeligheten må ha et altfor direkte og usunt forhold til sine emosjoner, at et direkte forhold til emosjonene forblinder eller blender. Hun vet at en befolkning som heller velger illusjonene fremfor realitetene, før eller senere må begynne å produsere blindstaver med pliktig bruk for de fleste, utenom de som har de korrekte emosjonene. Hun vet at produksjonen av slike blindestaver vil måtte økes eksponentielt fremover. Og dette nekter hun sunt nok å underlegge seg. Hun våger derfor sannheten. Hun etter sin lit til naturretten og den naturlov som Paulus sier er skrevet på menneskets hjerter, alle mennesker hjerter, slik det skal være i sitt rette element. Et altfor direkte – og tilsynelatende «personlig»  og nært forhold til emosjoner, uten overordnet midler, - gir aldri noe sunt trosforhold, eller sunt, autentisk forhold til mennesker, enten dette forholdet bunner i ateisme eller gudstro.

Hun vet også at bare Gude kan skille mellom hva som er rett og galt, i siste instans, der hvor illusjoner og skrømt ingen plass har.  Og dette gjør henne ydmyk og da med en ydmykhet som gjør mennesket stort, slik Gud ser det, og mennesket godt, og da enda en gang - slik Gud ser det. Og slik Gud vil det. Hovmod var en gang den verste synd, fordi den satte mennesket over eller på høyde med Gud, en sannhet vi har mistet syne av i dag, både individuelt og kollektivt.

Selvsagt kan Listhaug feile, og hun vet det. Men hun vet hva synd er, dette å bomme på målet, og å bli hovmodig og la seg styre av hovmod, som er den verste synd mot selve Gud.

Det er dette som gir Listhaug trygg og som gir henne en egenskap i personligheten som vi vet vi kan stole på og holde oss til, om enn alt annet skulle rakne.

Listhaug vet hva det vil si å ha en gud, og som Luther sier så er det:

En gud kaller vi det en skal vente seg alt godt av og ta sin tilflukt til i all sin nød. Det du altså binder ditt hjerte og setter din lit til, det er i virkeligheten din Gud.

Listhaug vet også hva et fritt menneske er, nok et sitat fra Luther:

Et kristent menneske er en helt og holdent fri herre over alle ting og ikke underlagt noen.

Et kristent menneske er en tvers igjennom pliktskyldig trell under alle ting og underlagt enhver.

Det er Listhaugs «fortjeneste» og personlige trygghet som gjør at hun gå direkte på sak og ikke frykter følgende, som for mange mennesker i dag er en rød klut, ord som kan drepe i stedet for å bygge opp, begreper vi ikke trenger frykte og underlegge oss som emosjonelt servile, ord som dette:

-          skal samles i ett ankomstsenter.

-          senest i løpet av tre uker.

-          Politi og UDI skal samarbeide tett

-          Massiv nedleggelse ….

-          Private aktører skal løse akutte  …. strømmer.

Listen overfor skremme vannet av noen, dvs av altfor mange. Den uttrykker den ultimate ondskap, den mest perverterte humanisme, hvis ikke beint frem det svarteste demoni - , den verst tenkelige menneskeforakt, det mest avskyelige menneskesyn, den mest destruktive virkelighetsoppfatning, kort sagt: Det mest nedrige verdisyn et menneske kan ha. Intet mindre.

Vi kan bare si imot, vi kan bar uttrykke vår bekymring over slike svar på Listhaugs liste og be om at de ikke vet hva de gjør og steller i stand og at de derfor til syvende og sist vil bli gjenstand for barmhjertigheten, den som bare fins i Guds kjærlighet og i og med hans miskunn.

    Samtlige asylsøkere som kommer til Norge, skal samles i ett ankomstsenter.

    Åtte av ti skal få sin asylsøknad avgjort mens de bor på senteret, senest i løpet av tre uker.

    Politi og UDI skal samarbeide tett om asylbehandlingen

    Massiv nedleggelse av asylmottak.

    Private aktører skal løse akutte flyktningstrømmer.

document