Krise. Redaktrise! Dette er alvor, altså.

Vi viser først til forrige postering.

Bør bruken av tittelen «redaktrise» bringes inn for og anmeldes til Språkrådet?   (Utrolig, ser her) 

Og hvor lang vil straffen i så fall bli, hvis funnet skyldig, eller rettere: Hva slags straff vil du – kjære leser - idømme? Hvor ligger strafferammen? 10 eller 15 års utestengelse fra det gode selskap? Besøksforbud i ett eller to år? Løslatelse på prøve – og deretter-  nektet adgang, ad inifinitum reducio absurdum?

Oh, du, du begredelige tilstand. Bank meg lett i ryggen, - jeg hiver etter pusten, jeg holder på å miste den, av latterkrampe.

Hyperventilering: Diagnose: Post mortem. Moribund. Halvveis død av latter, nei, en millimeter før total kollaps, et sekund fra infarktus irreversibele og før absolutt moralsk oppløsning. Fremdeles i en tilstand av akutt croni. Så bevare meg vel. Fader vår. (Jeg får meg altså ikke til å si: Allah hu achbar).

Eller? Burde jeg ikke skamme meg nå? Eller har jeg ikke skammevett? Ser jeg ikke hva dette dreier seg om, ser jeg ikke alvoret, ser jeg ikke at det egentlig er jeg som er korrupt, ser jeg ikke engang at sannsynligheten er stor, ja, og faren overhengeden, nettopp for at det er jeg som lider av noe, og ikke de andre, at ja, at det er jeg som er lettere psykisk utviklingshemmethet (etter testene) og ikke «dem»?

Jeg hører noen hviske på galleriet: Forstår jeg ikke at jeg har mistet mitt moralske kompass? Oppfatter jeg ikke at andre med rette nå ser på meg moralske øyne og med rette nå betrakter meg som amoralsk eller umoralsk og derfor helt forkastelig? At jeg egentlig er rasist, uten å ha visst om det på forhånd? At jeg nå altså er avslørt? At jeg tilhøre «Monde Cane» - verdens utskudd, verden hunder, de moralsk fortapte, de sant fordervede, de som ikke fortjener livets rett? Ser jeg ikke hva jeg egentlig fortjener: å henges på torget til spott og spe, til fremme av den rene pedagogikk?

Det er blitt så ille for Nina nå at man (dvs Shoaib Sultan) må lyve på henne et forbud fra arbeidsgiveren HRS mot å la seg intervjue av Klassekampen, (for å bringe større klarhet inn i bildet, før ønsket avskjed i vanære kan effektueres).

Det hviskes og tiskes under busker og i tre nå. En av de mest begavede islamkritikere har hatt et illebefinnende av alvorlig sort og forskrevet seg og dermed overskredet en hellig grense, en forbrytelse som bare personlig dødsstraff kan sone, og her hjelper – gud forbarme seg - intet stedfortredende sonoffer. Og ingen skal tro noe annet.

Det dreier seg om utfoldelsen av et intellektuelt blodbad nå, det har ligget i kim lenge, man har gått og ventet på noe, nå er den her: en skandale som bare tuller på seg. Holy shit.

Og her henger hoder løst. Skredet er så vidt begynt. De store sleggene er kommet på bordet. De trer høytidelig inn på scenen. Noe tilnærmet lik Tredje verdenskrig er mest sannsynlig i gang. Og «the final avalanche» kan ikke stanses. Det er noe som alle ser og enhver egentlig ønsker. For en natt dette skal bli, og de kommende netter. De lange knivers skumring nærmere seg. Det dreier seg om likhet, frihet og brorskap.

Ja, sannhetens ord har endelig gått opp for oss. Ajatollah Khomeini har hat rett hele tiden og Shoaib Sultan kan underskrive, med påholden penn, for Vokterrådet, med stor kraft, full overbevisning og med en hellig revisormine som ingen kan betvile eller le av, eller more seg over, for:

Det fins ingen humor i islam.

Se der ja: Så var dommen falt, skjebnen forseglet, målet nådd: Vi skal putre nå. Det er oss vel fortjent. Vi skulle likevel i ilden, ifølge, ja, dere vet, - det står i boka. Det er ingenting å gjøre ved. Så dramaet må fullbyrdes ut fra sine egne innebygde lover, sin gitte agens, sin egen hypostase, sin egen natur, sin rene essen.

Ikke rart at Nina Hjerpset Østlie må lide. At vi kan forestille oss at hun nå sitter og ler, sammen med oss og hvor telepatien eller kommunikasjonen skjer via skjulte elektromagnetiske bølger som transcenderes gjennom rommet, ja, gjennom kosmos, fra A til Å, ja, det få så være og får så stå sin prøve.  

For: Dette måtte jo skje før eller siden. Det var ingen vei utenom. Humor lar seg aldri stagge, den er som vann, den gjennomtrenger og opprettholder alt. Vannets veier kan ikke ransakes eller begrenses. Vannet former oss, ikke vi vannet.  Gud være oss nådig.  Av preventiv grunner, både av individuelle og allmennpreventive grunner. Og fordi hun fortjener det. Ut fra alle foreliggende og aktuelle strafferettslige prinsipper, for dette går ikke an.

Redaktrisen har gått over streken og brutt dydsloven. Her finnes nå intet smutthull, intet juridisk knep. Straffen er uomvendelig. Adgangen til anke forpurret en gang for alle og alltid.

Guddomsfornærmelse er bare forordet. Øye for øye, tann for tann. Og selvsagt: Liv for liv. Og dette er ingen spøk, intet mareritt. Det er, for å si det med Harald Heide Steen, William Shakespear og Albert Einstein: Blodig Alvor. Forordnet en gang for alle, fra høyeste hold. Terningen er med andre ord kastet. Herfra finnes ingen mulighet for å vende tilbake. Å snu er umulig, fra dette stadium av: No pardon. No lenience. Ingen rimelighetsbetraktninger.

Gjenstår kun Guilliotine. Pr capita, (holdt vi på å si).

Nina faller for latter. Ajkic faller for humoren?

«I mine kommentarer på FB kalte jeg Ajkic en islamist og beskyldte de som støtter ham for å være det samme, og la like godt til at hijab-brukere per definisjon er islamister.

En opptreden kan knapt bli flauere og jeg er dypt skamfull. Jeg har ellers bedt om unnskyldning til de angjeldende på den aktuelle tråden», skriver NHØ på sin blogg.

«Etter min mening er han er en islamist. Punktum. Jeg har ikke sett noe som helst som motbeviser det. Og da er han et problem».

Ja, tro det eller ei, dette kom fra Nina Hjerpset-Østlie på facebook for noen dager siden. Den bare så meget etterrettlige Nina. Den bare så meget beundrede Nina. (Som viser seg å ha kvalme fiender, se under).

Akk og ve. Jeg kan ikke annet enn le.

Ingen kan ha hatt det mer moro enn Nina Hjerpset-Østlie de siste tre dager og netter. Hun har erklært seg høytidelig «dypt skamfull» og lovet bot og bedring. Men det er en hake ved det hele: Det hun har gjort, og som hun ikke kan røpe, er at hun har lurt hele nettet og media med alt som der fins av fintfolk og andre kverulanter trill rundt.

Hun har med andre ord uten å oppfordre noen til å si eller gjøre noe som helst klart det kunststykke å få dem til likevel å si og å handle av fri vilje, autentisk og helt uten tvang til å innrømme at de er noen selvhøytidelige tufser alle som en, når alt kommer til stykket, noe de til gagns viser ved å fortelle henne hvor brav hun er og hvor storartet det er av henne å unnskylde seg for noe hun har begått, men som det ikke fins noen grunn til å unnskylde seg for – overhodet.

Og rosinen i pølsen: De viser seg altså egentlig å være mer islamofobe enn de tror, disse venner og beundrere, altså, om enn ikke i gavnet, og dessuten mer islamofobe enn overhodet noen utenforstående skulle tro. Det viser seg altså, etter vår mening, at venner kanskje kunne ha støttet henne mer ved å være mer bevisste på hele problematikken på et litt dypere plan, og ikke bare på et overflatisk kognitivt, slik de nå har vist at de befinner seg på, men også «i det underbevisste» og da mer holistisk i det personlig bevisste og derfor mer redelige og robuste og mindre irrasjonelt redde.

De skulle ha vært mer bevisste, mer modige og mer frimodige, med andre ord. De skulle ha vært mer klare og tydelige i kampen for å forsvare de vestlige verdier som islam i kraft av å være islam faktisk truer med å undergrave de verdiene vennene nettopp er så avhengige av og som de tror på og vil forsvare for alt de er verdt.

Vi tror med andre ord at stuntet har inngått i en bredere bevisst strategi for å lure noen av de mange venner til å røpe hvor lite dypt det hele stikker for dem. Nina etterlyser med andre ord en dypere forståelse for hva det er det hele dreier seg om og for hvor en helsikes påkjenning det er å stå midt i stormen, selv om det er selvvalgt. (Vi har nettopp bevitnet Unni Vikan fortelle om hvordan det har vært å være henne etter at hun for snart 20 år siden ble utheng i media for å være rasistisk, og til og med for å være nazist, i VG!, se Konferansen  ).

Men alt dette kan hun nå ikke gå ut å innrømme eller proklamere for sine venner, forståelig nok. Og dette kan nok være et aldri så lite skår i Nina «glede». Hun får nok ikke kroet seg nok og fullt ut offentlig over sine venners overflatiske letthet. Men at hun ler i skjegget, ja, det unner vi henne fullt ut og ler skal vi si nesten hysterisk med henne, i lønn. Men likevel: Det er synd at hun nå må gå rundt på sokkelesten eller gummitøflene så å si og brenne inne med det. Vi frykter imidlertid ikke for vårt eget lille vedkommende for at Nina i desperasjonskompensasjon nå skal begynne å brenne Koranen. Til det er hun for smart.

Vi ser den ene kjendis etter den andre gratulere henne med beklagelsen, som går ut på at hun lovlig – ved skyting? - har måttet ta liv av en 9 år gammel hund i eget eie og at hun derpå har tydd til Jægermeister for å slukke sorgen og at hun deretter – er her følger kruxet – har tillatt seg å kalle Leo Ajkic for islamist. (Obs: Han har nettopp mottatt en hederspris for journalistikken sin om blant annet mennesker på flukt i NRK)

For denne forbrytelsen mot menneskeheten og denne Leo, som nå alle vet hvem er, (en ekkel fyr etter min mening), begir hun seg ut på egen facebook-konto for å love bot og bedring.

Og det er så for denne kanossagangen at islamkritikere som HRS-kritikere desslike kommer på banen og hyller henne med panegyrier som kunne være alle middelaldertrubadurer og lystige ridder-friere verdig, ja, fordi de overgår dem, fulle av lovord, hyllest og poesi som de er, alle, både fiender og venner, for denne edle handling Nina selv har valgt å presentere med, på åpent nett til alle for å se og vurdere, for alle til å håne eller heie henne frem og gi henne all den støtte de kan på veien fremover, med deres hjelp.

Noen fiender går så langt som til å nekte å godta Nina’s bønn om tilgivelse i praksis, om enn ikke  retorisk: En av dem - marxisten Snorre Valen  -  forteller sine lesere at HRS anklager muslimer for å drive «taqiyya», skjulte og utspekulerte løgner for å islamisere samfunnet ... Ja, skulle man ha hørt på maken og tenk det – det må jo være en forbrytelse å hevde, eller hva? Bare å nevne taqiyya i slike forbindelser viser og bekrefter jo klart sykdom, islamofobi, ifølge Lars Gule, og da må det være sant og uomtvistelig, for noen. Valen konstaterer bombastisk: Selv Fjordman – mannen som har tatt til orde for folkevæpning og etnisk rensing av muslimer i Europa, er en fredsdue i deres øyne.

Kommentar: Det oppsiktsvekkende er at så mange oppegående mennesker gikk fem på og ikke skjønte at det hele var et stunt, en prank eller prette, som det heter.

For det er ingen dødssynd å kalle Leo Ajkic en islamist, det er bare dumt, inntil det komiske, hvilket Nina må si seg helt enig i!

Det hele var altså en utblåsing og en høyt forståelig og intelligent sådan. Her forlenger livet selve latteren, vil jeg si. Jeg har gått og ledd fra det første øyeblikk jeg fikk øye på saken på facen. Og da jeg så alle disse selvhøytidelige ansiktene som straks begynte å hylle «overtrederen», begynte jeg å le for alvor, idet jeg tenkte på hvor morsomt Nina ha det, etter hvert som kommentarene tikket inn, fra den ene etter den andre, som sagt. Nina har en stor vennekrets som gjerne vil støtte og sympatisere med henne, for å angre på noe hun ikke trenger å angre på i det hele tatt.

Det er litt av noen venner hun har. Men den verste er Snorre Valen: Han bruker anledning både til å hylle og hetse Nina. I de groveste ordelag og uten forbehold uten i ett eneste sekund røpe noe ønske eller noen vilje til å angre seg å trekke tilbake den hån han lar seg renne over med over Nina, (som altså sitter og ler og ikke kan annet, samtidig som jeg sitter og klapper meg på lårene, for å holde tårene tilbake, ja, så godt ler jeg). Og Valen r grundig, han tar seg lang tid, og han nyter det. (Hvilket viser at han ikke kan være helt god, etter min mening).

Det må føles aldeles vidunderlig for Nina å få slått litt tilbake på denne måten, få tatt igjen, etter at ikke bare henne privat, men hele HRS og Hege Storhaug sammen med Rita Karlsen. Disse kvinnene har i de siste årene jammen fått gjennomgå. De er bitt kalt det ene verre enn det andre. Folk har forsøkt så godt de har kunnet å hjernevaske så mange som mulig til å tro at det disse kvinne har drevet med de siste årene og viet sitt liv til er å spre fordommer, har og rasisme.

Hvilket de ikke har klart, og hvilket ikke er tilfelle.

Men nå var det altså tid for Nina til å slå grundig tilbake. Og for et tilbaketog: Den morsomste, mest lattervekkende og livsstyrkende og mest intelligente prank jeg noensinne har opplevd maken til.

Men rett skal være rett: Nina tok en sjanse, en stor sjanse: Sjansen på å måtte se at til og med de beste va venner og beundrere kan drite seg loddrett ut og vise hvor lettlurte de er. De lot seg nemlig lure til å tro at Nina er rasist, når hun sier at hun – punktum, som hun skriver, he he - oppfatter Leo Ajkic som islamist.

Hennes venner har dermed avslørt seg selv som like uforstandige som fryktsomme eller angstbiterske vi kunne ha fryktet at de er og hvor overfølsomt vegrende de er for å kalle en spade for en spade. De har selv vist at de er så redde for å bli kalt rasister eller hva det nå måtte være at denne frykten i seg selv er kommet så langt at de til og med lar seg lure av venner og sympatisører. Alt i underdanighet for islam, Allah og profeten, for det er her det grunnleggende stikker. De ser ikke at ved å hylle Nina så hyller de samtidig islam, som er verdt hennes anger og tilbakekalling og fulle retrett. Hadde Ninas venner vært sikker i sin sak og ikke lidd av frykt – eller fobi – hadde de selvsagt gått ut og støttet Nina for nettopp å kalle Leo Ajkic for islamist, for er det ikke det han er? Han er ingen ISIS tilhenger, nei, men hva er galt med å være islamist hvis man først er muslim (hvis Ajkic da er muslim og ikke ateist, som han visstnok skal ha hevdet)? Selve betegnelsen islamist trenger altså ikke å betyr noe annet enn kun en vanlig, rett-troende, stillfarende og hverdagspraktiserende om ikke fullverdig from muslim, og hva skulle vel være mindre farlig eller mindre betent og mindre angstskapende enn det?

I Aftenposten, nå etter canossagangen, finner vi visse uttalelser fra Nina som underbygger det jeg har skrevet over: Journalistisk samarbeid om større saker er en god ting, men når nær sagt samtlige medier har drevet det som ikke kan kalles annet enn kampanjejournalistikk til fordel for Hillary Clinton og mot Trump både før og etter valget, i den grad at mediehusene tapte valgkampen på lik linje med Clinton, er ideen (om at journalister skal gå i spann for å ta Trump) mindre god, skriver Nina Hjerpset-Østlie.

Hun skriver videre, og her er det at det hele har vært motivert ut fra behov for humor kommer frem: «Hvis noen tror at tilliten kan gjenopprettes med mer av det samme og ytterligere blokkjournalistikk, så får de ha lykke til med det. På bakgrunn av de siste månedenes utmeldinger om Trump kommer medienes eventuelle avsløringer neppe til å bli trodd. Men produsenter av falske nyheter kommer ganske sikkert til å få det moro.

Et annet alternativ er å erkjenne at man har tabbet seg ut – mediene skal være upartiske observatører og formidlere, ikke et politisk parti – og gjenoppta sin opprinnelige rolle».

Det hadde vært gunstigere for alle parter. Vi lever i urolige tider, og er det noe vi trenger, så er det en uavhengig, granskende presse». Aften

Kommentar: Jeg ler. he, he. Bildet av en fattet Nina med smilet på lur i Aftenposten viser henne med briller med rød innfatning på. (Så er hun da også ifølge henne selv for noen år tilbake Ap-kvinne, må vite).

En bedre måte å si unnskyld på overfor «venner» - eller ubetenksomme og velmenende innsmigrere eller overivrige eller overstimulerte ryggslikkere - på, skal det letes lenge etter. Jeg håper de forstår henne nå, om ikke før. Og at pranken eller gjønet var verdt det hele. For poenget hun får frem er et must å få frem: Vi kan ikke bli så skuggeredde for inkjevetten her i landet at vi ikke våger å kalle en muslim for en islamist, hvis han ser ut som en, i hvert fall halvt på spøk.

Koranen og synden i det som fortsatt av noen kalles Kirken

Det helt nye og viktige, ja, historisk viktige nå er, for det første, at: Den såkalte norske «Folkekirken» oppløste seg selv ved å forandre seg selv fra å være en såkalt åpen kristen kirke til å bli en hedensk og lukket bastion av vranglære og dette skjedde nøyaktig på dato den 30. januar 2017 og ved Folkekirkens eget Kirkemøte.

Og med dette var en bit av Norges Historie rett og slett historie og da en historie som aldri vil komme tilbake.

Og derfor er dette stort og viktig.

Det norske folk har – ved sin mulige forvirring og sikre unnfallenhet – avstått fra å kunne nyte den eneste ontologiske og eneste eksistensielle virkelig og sant frelsesbærende institusjon som finnes tilgjengelig for oss, som nordmenn, en ordning som en gang for alle og for alltid er innstiftet, ja, befalt, oss av Jesu Kristus selv med egne hender, egne ord og eget legeme båret opp på korset inntil døden, for oss, til soning for våre synder og for vår visshet om evig salighet.

Folkekirken har dermed nå, fra og med dato, altså, ikke bare kastet vrak på kirken og folkets frelsesmulighet og selve frelsen, men også på frelseren Jesus Kristus selv, Den treenige Gud, vår himmelske Far, og Den hellige Ånd.

Folkekirken er ikke lenger noen folkekirke, eller bør ikke være det. Folket har krav på sannhet, på Guds ord, men får det ikke, i og med den nye kirken, som altså ikke er en kirke lenger, men en anti-kristen «kirke», eller en «meta-kristen» kirke, oversatt fra gresk: En kirke «i stedet for», eller som alternativ til Kristi sanne og autentiske kirke og en kirke som er «etter Kristus», dvs en antikristen eller hedensk kirke, - en i teologisk selvmotsigelse og derfor en både teologisk og rent praktisk umulighet i seg selv. For Kirken skal jo tilhøre Kristus som Kristus tilhører kirken.

Folkene som fremdeles sogner til Folkekirken – om altså ikke er noen kirke lenger - sogner med andre ord til det hedenske, til hedendommen og disse medlemmer kan derfor samtlige, nå og fra nå av, ikke lenger være for kristne å regne. De er - eller har blitt gjort til - hedninger eller heretikere og de svarer ikke lenger for Guds ord og Den hellige Skrift, akkurat som de heller ikke svarer på Bibelen, eller Den ene Hellige Skrift. Deres «kirke» representerer ikke et Ja til Herren Gud, men tvert imot et samlet og forbeholdsløst og bevisst Nei takk, - til nettopp Gud, Den treenige, allmektige, altseende og altbærende og sant kjærlige Gud, Fader vår i Himmelen.

Vi har fått en forsamling av tvetydigheter inn i det som altså tidligere var kirken. Vi har fått syndens og syndenes tillatelse, ikke syndenes og syndens tilgivelse. Vi har fått Muhammed og Allah som et alternativ til Jesus og JHWH. Vi har fått prester som kan si til en at din synd er deg tilgitt og en annen prest si til en annen at din synd – den samme synd – er deg tillatt og tilgitt, i og med dens ikkesynd allerede fra starten av, ja, allerede fra før syndefallet av.

Vi har altså åpnet for at det en prest kan kalle evig rent og vakkert og etter Guds vilje og for en annen prest etter forgodtbefinnende kan kalle evig urent og en forferdelighet eller avskyelighet.

Vi har åpnet for at et flertall av syndige sjeler kan overtrumfe den ene hellige Guds vilje og denne ene hellige Guds evige hat mot synden og fordervelsen i og med en flertallsbeslutning, fattet av syndige menn og kvinner og ut fra hva disse – til enhver tid – måtte føle eller mene, helt uavhengig av Guds enkle og tydelige og utvetydige lære.

At Kriken er ute og kjøre, ser man tydelig av følgende tekst er blitt for sterk for folkene i den «Folkekirken» folket selv helt fristilt fra Gud har skapt: Johannes 3:16.

Dette bibelstedet, Lille-bibelen, som det kalles, og som på sitt vis summere opp hele kristentroen -  kan derfor ikke lenger være en obligatorisk tekst ved dåpen. Den er blitt en tekst som i høyden kan tåles som et alternativ. For å hevde, som Lille-bibelen gjør, at noen kan gå fortapt hvis man ikke døpes, det tåles ikke, og der går grensen for disse menneskene, det anses for anti-kjærlighet, det står seg ikke for det disse menneskene kaller en gud som er kjærlighet å si og befale dette:

“For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

For det andre: Skjer det så noe positivt i kirken for tiden? Som f eks at det leses opp fra Koranen i kirkene rundt omkring? Vel, det eneste positive med det er at en skotte, rev Dr Gavin Ashenden, går av som «chaplain» idet han han henvender seg til dronningen av England med beskjed om at (ikke bare) Den anglikanske kirke er truet, men hele kristendommen, for ikke å si hele kristenheten. ‘Islam is a serious threat’. Queen’s Chaplain who quit over Koran in church speaks out.

Og derfor er også dette faktum er viktig, ja, veldig viktig. Det innvarsler noe stort. Det er tydelig at her er Guds hånd er i virksomhet.

Kan vi risikerer å oppleve noe av det samme i «Folkekirken» i Norge? Neppe. Her foretrekker vi sløv stabilitet og kvasiteologisk drøvtygging fremfor aktiv, fleksibel, fremadrettet, modig, vakker, frodig, stor, befriende og samtid ydmyk, tålmodig, utholdende og kraftig TRO ved Den hellige Ånd og på Jesus Kristus, Gud, i hellig treenighet med Faderen, vår Far i himmelen.

At Den norske kirke sett i dette perspektivet er en sagablott, skal vi derfor være veldig godt fornøyd med. At Folkekirken nå får seile sin egen frimodige sjø uten hjelp og bistand fra kristne mennesker, vil på sikt bli registrert i historien som en rik befrielse og en kraftig begynnelsen på en ny epoke der den judeokristne tradisjon igjen vil danne fundament for utviklingen på det europeiske og amerikanske kontinent, til glede og fortrøstning ikke bare for disse to kontinenter, men for alle folkeslag på alle kontinenter.

Den norske kirke eller Den norske statskirke, også kalt Folkekirken, er altså oppløst, derfor: Leve Den ene og ene sanne kristne, og den i ordets rette mening - «katolske» - kirke.

So joda: Det har skjedd noe stort og positivt i det siste. Vi er blitt mer obs på to ting, nemlig at det ikke synes å affisere folket i folkekirken det minste at synden er blitt erklært som frelse i denne kirken og at Det sømmer seg ikke for Gud å ha en sønn, som det står i Koranen, Allah’s evige og uforanderlige ord.

Begge deler «går» nå an og går som smurt og stilles verdi- og trosmessig på likefot, altså, med at homofil praksis er synd og at Jesus er Guds enbårne Sønn.

Vi lever i markante tider, i en tid som både i aktiv og passiv modus vil markere et tidsskille og som vil bli både grensesprengende og grensesettende. For ikke å si av gjennomgripende betydning for oss alle for all tid fremover.

For enkelte mennesker, både kjente og kjære, bekjente og fjerne, helt fremmede og helt ukjente vil datoen jeg har nevnt være en dato på like linje med de aller fleste andre datoer og derfor tilnærmet helt likegyldige for de fleste. Men for meg, er det altså ikke slik. Jeg mener vi kan sette en bauta eller en merkestein ned for datoene her. Et sted vi kan gå til for å minnes noe, - en ny fremtid, en ny begynnelse, en fremtid med store utfordringer som vil kreve alt vi har av oss, alt av mot, intelligens, utholdenhet, mot og kreativitet, ja, hele livet, med alt vi er og har.

For det er nå også vårt helt indre og vårt hellige dyp det gjelder. Det gjelder hvilke konsepter, tanker og forestillinger vi skal ha og disse igjen, vil diktere hvilket legeme vi skal ha, om noe, i det kommende riket, eller i det hinsidige. For hva vi tror på og tenker om Gud og hvordan vi ærer og akter ham, tilber ham og misjoner for ham er avgjørende, ikke bare for vår sjel, men også for vår kropp, og ikke bare i livet etter døden men også her og nå, og i møte med mennesker av kjøtt og blod, hvem de nå enn måtte være og om de nå enn vil oss og Kristus godt eller ikke.

Med Jesu Kristi hjelp skal vi sannelig klare det og det uten frykt for mennesker og uten å bli hovmodige, så Gud hjelp oss Du livets tre, og som er Amen, Amen og Amen i all evighet.