Uthengelsen av Rollnes og Storhaug - en farlig uskyldig spøk?

Vi «må» i dag kommentere en artikkel av Hege Storhaug på HRS fra i går,  her,

Som bakgrunnsstoff for denne kommentaren på våre egne premisser, se for øvrig:

Sosialøkonomisk godhetsmarked og homo juridicus religiocus - det juridis-religiøse mennesket

Det bygges opp til større hat og mindre forsonlighet, større spenninger mellom gruppene, og til innsnevring av og færre muligheter for fornuft og dypere refleksjon å komme til sin rett.

Det det kjempes om nå er å vinne kontrollen og dermed makten over emosjonene og alskens umiddelbare følelser. Den som sikrer seg makt over sentimentaliteten, nykkene og aksiomet at sannheten er subjektiviteten, vil vinne. Tror man. Den som har kontroll og makt, vil kunne styre demokratiet uten å løfte en geværmunning og – i hvert fall inntil videre – kunne smykke seg av å bli beundret og etterlignet som fredens og godhetens apostler. Den som styrer det subliminale, er verdens hersker, er samtidens kollektive credo og den teknikk man setter sin lit til. Vi tror imidlertid ikke lenger på Gud og derfor tror vi at vi er gode, hvilket bestrides på det klareste av Jesus Kristus, Alfa og Omega, men da uten at vi ønsker å lytte. Vi har vendt gammel visdom ryggen i doven forakt, halvt komisk, halvt tragisk umodne voksne og religiøse analfabeter, som vi er blitt. Vi stoler heller mer på fuglens forføriske og vakre, men akk så sentimentale sang fra oppi lia, enn på Kristus.

Fugelli er «dagens forfører» og sirenesang. Som de fleste barn falle for og trøster seg med, for å kunne slippe å se hva vår fattige og daffe tidsånd brygger opp til.

Er dette tilstanden, er det etter vår mening ingen tid for «å gi litt mer fan», som en viss mann og professor i medisin Fugelli formulerte det for en tid tilbake. Snarere tvert imot.

«Man» har gitt opp fornuften og den fornuftige distanse til problemene, ja, man vil ikke engang se at visse problemer virkelig er virkelige, sanne, konkrete, handfaste, og følbare både på kropp og sinn.

Man er kommet til overbevisning og fast tro på at følelser er alt, spesielt «oss» følsommes følelser, følelser som ikke engang ville ha fått plass, la seg begrunne i skjønnhet, godhet og fornuft og kunne stå seg selv i deres eget drømmeland, i Utopia, som for øvrig vil bli forsøkt innført eller konstruert med den mest hensynsløse og blinde vold, av den elitistiske pøbel tett og trofast fulgt av den imbesile mobb av alle slag fra gølvet opp.  

Ja, følelser og emosjoner er nå blitt alt, selve kriteriet på «godhet», dette å være intrinsically respektabel eller god, i hvert fall ikke ond. Men dette dreier seg ikke om følelser i tradisjonell betydning, det er ikke goethianske følelser det er snakk om, eller Sturm und Drang, nei, det er politiserte følelser, følelser som er påført en utenfra, via smarte, subliminale og sublime manipuleringsmekanismer – bevisst politisk markedsføring basert på «vitenskap» og derfor uangripelig, mener man, om man vil -  med rot i kommunismen og de radikalt gudløses tankeverden, i intethetens og håpløshetens verden, i deres ideologi, en tankebygning som for lengst er avslørt, fordømt som like idiotisk som morderisk og funnet uverdig av de fleste, unntatt de mest fanatiske, uforanderlige, rigide og forstokkede og mest hardhjertede blant oss, ennå i dag, hvor «eliten» burde vite bedre og hvor den burde ha tatt inn over seg dette monstrøse, dette ubønnhørlige og umenneskelige prosjekt som kommunismen og ateismen var og fremdeles er. 

Det drives massiv, organisert følelsesmessig utpressing fra høyeste hold, fra de indre sirkler, akseptert i de høye institusjoner, de mest feterte klubber, foreninger, organisasjoner og borgerlosjer i ulik former. Fra en samlet midia-mafia som ikke å makter å overbevise om annet enn at den er i lomma på islam, parret med «underbevsisst konstituerte» petrodollar og fromme honnørord som de klynger seg til akkurat som barn som klynger seg til bamsene sine, når livet ikke føyer seg etter deres puerile, trassige og sentimentale «gråt» over de ufølsommes fremferd, som de ser på en trussel rette mot dem personlig og som de tar som direkte angrep på deres egenrettferdighet, konstruert for anledningen, konstruert for å kunne opprettholde skallet rundt en fiktive identitet, (som de forhåpentlig, men likevel lite trolig, innerst inne vet ikke vil ha livets og sannhets rett i de tider som komme skal).

Det pøses ut naiv, falsk og forførerisk skråsikkerhet fra såkalt «nøytralt» eller «vitenskapelig» hold, fra snevre interessegrupper, fra miljøet som hevder seg å ha eneopsjon på kognitiv eller intellektuell innsikt, sannhetserkjennelse, men alt uten sunt folkevett og human dømmekraft.

Hvis du ikke blir rørt inntil beinet ved synet av folk som lider i Afrika, i Midt-Østen etc, ja, da er du ond og må motarbeides, utfryses, nedsables, fordømmes. Du skal i ilden, som det står skrevet i Koranen. Hvis du ikke føler som oss, er du mot oss.

Det er det letteste av alt for den nye fromme og prektige gjerne ateistiske og allmenne «prestestand», denne nye geistlighet å få bekreftet seg selv, bare man fristes til det, via skremsel om kanskje å bli plassert i bås sammen med de ufølsomme, de som ikke har sympati, empati, de som av natur antas å være onde, de som deler opp verden i oss og dem. De ser ikke sin egen sjarade, sin egnen blindhet, at alt de foretar seg, tjener til å forsterke og fremskynde en tragedie, som kunne ha vært unngått, hadde man bare tatt virkeligheten for det den er, i all sin bøddelaktige utrolighet. Men ser ikke at man har gjort ikke bare en selv, men hele bunten til ofre for blodstenkede, gamle tankestrukturer, symboler og rene illusjoner. Man foretrekker å lyve fremfor å tørre å snakke ut og snakke sant.

Men den prektige vil ikke se at det nettopp er ham selv som deler opp mennesker i oss og dem. Og som i praksis og konsekvens i praksis på sikt «lover «Nacht und Nebel» mens han forsikrer om fred og ingen fare.

Man skal ha medfølelse, og da medfølelse på «våre» medfølende premisser, ellers er det farvel og goodbye. Og dette er absurd, men i denne grunnleggende absurditet er det nå at den nye hellige fyrsteklase av prektige finner den ene, sanne og autentiske mening, som den vil alle skal godta blindt og uten å stille spørsmål. Å stille spørsmål i dag er blitt et symptom på galskap, ikke på det motsatte. Den syke prektige føler seg som fisken i vannet, og han har ett svar: Jeg føler rett. Det er det ene sanne fiat, den ene sanne kanon, den ene rene ortodoksi.

Tenke hva de gjorde med forrædere under krigen! På «våre» premisser, dvs de selvutnevnte nye fromme og prektige, de som føler korrekt. Det skal skapes en uovervinnelig bevegelse for de følelsesmessig korrekte. Tenkende mennesker, mennesker som reflekterer, bruker mye tid og krefter på å finne et objektiv grunnlag å vurdere kart og terreng skal avhumaniseres og de som tar forbehold eller tillater seg å tvile på en følelsesmesssige konsensus, skal utfryses, stigmatiseres.  De prektige sier til seg selv: Jeg elsker alle. Til andre sier de det samme, og de tror på hva de sier. De er uangripelige og vil ikke gi slipp på denne «statusen». De har gjort seg til en ny ukrenkelig overklasse. De oppfatter det som en selvfølge at de skal «rule the waves». De nekter folk å ta ansvar på rasjonelt grunnlag. Føler du riktig, har du automatisk rett, hvis du da bare føler som oss.

«Eliten» eller etablissementet mistar følelser for fakta. De har forvandlet følelser til objekter, ting man bør skaffe seg og ha. De har gjort følelse og godhet til fetish. De har gjort følelser til et betalingsmiddel, et forhandlingsobjekt, en statusgjenstand. De har gjort et marked av følelser og et marked de selv beskriver som et marked hvor nettopp følelser er mangelvare, og følgelig derfor av høyeste verdi og noe man bør karre til seg, før andre gjør det og før andre kan lukrere mer enn en selv, nettopp på følelser, på følelsesmarkedet.

Dagens sneversynte «elite» har gjort følelser til objekter, med universell status og standard, men dermed har de også innsnevret og undergravd selve det humanistiske grunnlag de selv legger til grunn: At mennesket er alle tings mål. Enda så dubiøs denne tesen er, så gjør de nå deres egen tese til en tese for og av demoner, som de, om nødvendig selv må skape: Det er nå mine følelser som er alle tings mål. De sier imidlertid noe annet, ja, det stikk motsatte, for om mulig å «trøste» og gi forhåpning: Det er nå dine følelser det hele dreier seg om, (dvs objektet for hans manipuleringsforsøk). Men det de mener er selvsagt mine følelser, hans egne følelser, med andre ord.

Hvor blir det da av det humane, det menneskelige, hvor blir det av individet, av hver enkelt av oss, hva kan vi gjøre for å beholde verdigheten og selvrespekten?

Et lite mennesker forsvinner selvsagt under en slik doktrine, under en slik jernhæl av en falsk konsensus, en slik ortodoksi og i et slikt perspektiv. Det humane grunnlag selv undergraves, for standarden kan ikke ende eller begrunnes annet i enn egen følelses høyeste prioritet og fortinn, hvilket vil innebære at  eliten før eller siden må ty til den mest reaksjonære form for reaksjon for å beskytte sine posisjoner og sitt selvbilde, som fins nettopp fordi følelses- og godhets-supramaschisme da må «rule supreme», som høyeste norm, og dessuten da en norm som må beskyttes med hva nå enn de verktøy som finnes for hånden er, for å kunne ha livsrett, på disse akk så hellig egosentrerte premisser, og fiktivt bestemte «virkelige» verdi, beskyttes med alle midler, for ellers rakner både markedet og verdiene, og godhetsapostelen selv sammen med og inkludert i og med disse. Det er dette som kan kalles det følelsesmessige dikterte markedsdiktatur eller despoti. Man sitter igjen med ett eneste kategorisk imperativ: Mine følelser er mer verdt enn dine. I et slik stykke vil den som tror han har de sterkeste og beste følelser føle seg titulert til å drepe enhver motstand mot den norm han selv har satt opp som absolutt, universell og derfor evig ukrenkelig. Man vet riktig nok med seg selv at det ikke bare er revolusjoner som spiser sine barn, men man klarer ikke å ta ikke høyde for at også markeder spiser sine barn sammen med sine fiender. Man lider kanskje under enn viss skyldfølelse en tid, en viss erkjennelsesabstinens, men havner snart i avhengighetens hjelpeløshet og tomhet igjen. Godhet er det farligste opium, farligere enn den mest gudløs kommunisme og den mest euforiske eller berusende nazisme.

«Godheten», i seng med følelsene som forankring, vil alltid være fast fundamentert i tilsynelatende fast kvikksand og ikke i en transcendent og sann virkelighet. Godheten er gjennomsnittsmenneskets forbannelse påført ham utenfra uten at han vet det og uten at han har maktet å gjøre seg dette bevisst. En forbannelse påført ham fra andre, det vil si fra den neddrektighet, som bare kan appellere til menneskets mest avskyelige tilbøyeligheter, lyster og behov som ikke kjenner lyset og som stammer nedenfra og fra mørket og de virkelige mørkemenns perverterte paradis.

Det sier seg at alt dette er sykt. At slike forestillinger eller hallusinasjoner bør dissekeres og fjernes og erstattes, om mulig, med større edruelighet og en mental realisme som i seg selv forsøker å holde hovmod i sjakk, spesielt det kollektive hovmod, hvor det forførte folket setter seg opp til gud og øverste dommer over alt.

Vanviddet vil visst ingen enda ta. Du skal ha de rette følelsene, ellers … Den største trussel både for individet og samfunnet som helhet er følelser du ikke skal ha, forbudt følelser. Fobi er en slik følelse. Det er blitt en nådeløs kamp om hvem som kan rope høyest om hvem som har fobi eller ikke. De prektige og fromme lider ikke av gale og derfor farlige følelser som fobi. Fobi er blitt tidens Satan, den onde kraft, den makt som forhekser og forblinder, undergraver, smitter og ødelegger de kornisk uskyldige sinn, den tilstand som i dag helst bør brennes på bålet, noe man unnlater å gå i bresjen for, som de fromme og prektige man nå engang er har blitt og kommer til å være. Å være menneske i dag er å være fobifri, selvutnevnt, så klart. Spesielt fri fra islamofobi. Man trenger ikke å være psykiater for å fri seg fra mistanken om noe annet. Man kan glatt gjøre det selv, med beste samvittighet. Selv om fobien ikke eksisterer, selv om den er oppkonstruert, selv om den passer godt inn i eget ondsinnede behov for å dukke, trakassere, ydmyke og demonisere andre, som man tror har denne fobien. Sirkelen er dermed sluttet: Don Xiote is back. Ridderne av de bedrøvelige åsyn er ute og rir igjen og denne gangen dreier det seg ikke om en fattig, foreldet og latterlig ridder, nei, denne gangen  er et lurvet individ og feig, krypende og servil type, en ny omvendt «Don» av folket, for folket og med folket, og da etter eget sigende, og gud nåde den som nekter for at denne kollektive klovnen er like komisk som dum og farlig og et lite menneske som må projisere sin egen frykt og tåpelighet over på mennesker med realitetssans og bakkekontakt. Den nye «Don» tåler ikke å bli motsagt, motbevist eller tilbakevist med argumenter, med et bevisst forhold til modne analyser, signifikant statistikk og matematisk sikre sannsynlighetsberegninger, klare tall og entydig fenomenologi.

Denne nye «Don» er maktsyk, dømmesyk, hevnlysten på livet selv, en omvendt rasist som ikke er seg dette bevisst, en ynkrygg hvis sentrale, indre drivkraft er et sykelig behov for å sykeliggjøre ved å projisere fiksjoner og tillegge oppkonstruert sykdom over på motstandere han innbiller seg er fiende, men som egentlig arbeider ærlig for  ikke bare å redde ham, men hele kulturen han og han selv tilhører og springer ut av, både på godt og ondt, ja, selveste sivilisasjonen, mot barbariet, mot despoter og despoter in spe, de totalitære psykopater som med Allah på leppene vil forvandle jordens overflate for all fremtid til en arena for en nådeløs, sadistisk, vedvarende og ugudelig krig basert på en illusjon om at «vi er det beste folket» og med et obligatorisk budskap, at «vi skal drepe og bli drept», med belegg direkte i denne gudens eviggyldige og uforanderlige ord. 

De vil sannelig ha noe å svare for. De har latt seg underkaste av æresyke folk uten samvittighet, uten fingerspizgefyhl for religiøse og kulturelle nyanser, den sunne, fleksible ideomatikk.

De burde i full seriøsitet begynne å ransake seg selv og se at de er manipulerte, at de er svake, at de har latt seg forføre. At de har latt seg rive med av ondskapen. De burde med full styrke vende seg mot sine innbilske, selvrettferdige, kaldt beregnende og fullstendig nådeløse «læremestere» nå og rive tronstolen bort under deres høye føtter, i sine vantro og morderiske himler hvor de har plassert seg som tilbedte, allmektige herskere i tomheten og intethetens navn.

Det er ikke mye ridderlig over disse intellektuelt lurvete skinnriddere. Når skal det gå et aldri så lite lys gå opp for dem?

Hodne, Marcuse og Fugelli

Merete Hodne handlet forbilledlig da hun nektet hijabslaven Bayan tilgang og «behandling» i salongen sin. Hun handlet med fasthet, besluttsomt og med stort mot. Hun hadde moralen på sin side, høy moral, resolutt moral, sunn dømmekraft og en kraftig evne til å skille og skjelne mellom frihet og undertrykkelse. (På engelsk er discrimination og discernment positivt ladede begreper, men som konsepter nærmest fraværende i norsk forestillingsverden!)

Merete Hodne er et sterkt og bevisst menneske, en personlighet. Hun vet hva som står på spill, i et større perspektiv. Hun handlet som hun gjorde ikke bare ut fra hjerte, men også ut fra hodet, i motsetning til hva vår elite og vår snakkende klasse makter. Hun er rett navla, med andre ord. (De andre snakker og snakker, og håper på at ordene og helt andre mennesker enn dem selv, av seg selv, skal skape det de nevner).

Hodnes handling var et nobelt forsøk på å bidra til mer folkeopplysning, større innsikt og et mer motstandskraftig demokrati. Og en sterkere judeokristen identitet, vil vi si. Hun er et fyrtårn mot alle mørkemannskrefter. Hun viser seg nå som en blant få foregangsfigurer eller høvdinger i vårt samfunn i dag, et eksempel til etterfølgelse både for myndigheter, partipamper, kulturpersonligheter av ulikt slag, redaktører og ikke minste -  feminister av alle slag og fasonger.

Men er ikke Hodne nå en lovbryter? Jovisst, hvis vi skal legge den ikke-rettskraftige dommen i Sandnes Tingsrett av mandag 10 september 20016 på Jæren til grunn.

Men hva med loven, den gjeldende, altså «diskrimineringsloven? Er ikke loven mer diskriminerende i seg selv enn den brøde mot fernisset av det selvinnbilte fromme og falskt andektige Hodne gjorde seg skyldig i?

Jo, selvsagt: Loven er en hån mot seg selv. Den undergraver den vakre intensjon den selv setter seg opp til å beskytte. Den beskytter diskriminering av både kvinner og menn. Den beskytter det islamske apartheid, som forankres i en guddommelighet som gjør krav på blind underkastelse, en guddom som fordømmer demokratiet, spesielt det vestlige, men også f eks det kinesiske demokrati, som plasserer partiet som den øverste guddom, men dog en guddom som før eller siden vil falle for folkets rett til opprør, hjemlet i naturrettslige konsepter, ikke i typisk naturrettslige.

Hvem blir opprørt og krenket av Merete Hodne?

Jo, f eks Det muslimske broderskap, ledet an av visse jødehatere som f eks Qaradawi og en viss Tantavi, begge «verdensberømte» islamske lærde og fanatiske forsvarere av hijab og terrorisme satt i system, alt hjemlet i Koranen, påstås det, og andre islamske autoritative og for enhver ekte muslims obligatoriske skrifter gitt av Allah, den høyeste, urokkelige autoritet.

Lars Gule er også krenket av Hodnes «oppførsel». Han går sterkt i rette mot folk som protesterer mot burkinibruk, han ser ingen provokasjon overfor ikkemuslimer i denne bruken, bare «snill» bruk av demokratiske rettigheter, rettigheter vi ikke bare bør, men skal respektere, dv underlegge oss. Burkinien er da ikke farlig, ikke sant? Som den sårt krenkede muslima Bayan sa det på Underhuset på TV2 i forrige uke: Det er personen inne i hijaben det kommer an på, ikke hijaben, som ikke er noe annet enn et stykke tekstil.

Dagbladets Egeland er bestyrtet over Hodne. Han mener Hodne fremmer apartheid, at apartheid følger automatisk av Hodnes onde holdninger og handlinger, et luftbegrep han anvender som følelsesmessig utpressing av alle andre som måtte se dette på en annen måte og det rette perspektiv. Fyren er helt på bærtur, helt ute på vidda, helt ytterst på ekstremismeskalaen. Han er en bevisstløs besserwisser som aktivt, dog uforsettlig, jobber for demokratiets forderv og undergang. Han ser ikke at apartheid vil bli innført med hjelp av helt andre aktører enn Merete Hodne.

En mann av mot og forstand og som ikke er mørkamann, (for ikke å skrive møkkamann), er Valid Kubaisi. Han er en fornuftens og demokratiets forkjemper. Han gjennomskuer (diskriminerer) på en like elegant som intellent måte hva hijaben innebærer og arresterer den antidemokratiske kommandolinje som nå forsyner unge jenter med drømmer om evig salighet som mulige jomfruer for sine tapre martyrer i den allahianske himmel, in sha Allah, hvis gud vil.

Merete Hodne blir av et tilnærmet unisont tidliger og nåværende islamkritisk miljø nå i dag, og endatil før dommen forelå, ikke ansett som et forbilde, (snarere tvert imot), - ikke av HRS, ikke av Document. Hun har grunn til å føle seg sveket. Ser de ikke at de svikter?

Hvordan kan velutdannede, evnerike og ellers så klartenkte og modige frihetsaktører i den offentlige diskurs la seg lure og dupere så til de grader degraderende som det de har gjort nå, de som har gått ut og dømt og fordømt Merete Hodne?

 

Det må finnes en lettfattelig forklaring: Oikofobi ? Man er nå så redd for etablissementet at man inntar etablissementets identitet, i hvert fall i dette enkelttilfelle. Det er som om de forguder lenkesmierne sine og gjør dem til små stalinguder. Man guddommeligjør nå, om enn på litt avstand, kritikk av islamkritikken. Diskrimineringsloven går foran, uansett om loven er helt håpløst foreldet og dermed også fordervet. I stedet for å kritisere loven, fordømme de Hodne. Man påtar seg uten å vite det et stockholmsyndrom overfor det truende lovlydige etablissement, ja, de får seg til og med til å nyte det denne posisjonen synes å skjenke dem og erklære dette som en løsning på selve problemet. Hvilket er kontraproduksjon par exellence, sett i tragikomisk perspektiv. Sett ut fra det som burde være demokratiets hovedanliggende, nemlig å bevare seg selv og videreføre det i bedre stand er det ble mottatt.

«Man» er redd for at Hodne skal forringe deres egen innsats som de mest ettertraktede og mest ønsket forbilledlige i kampen mot autoritære tendenser og da islam, spesielt islamisme, i særdeleshet.

Man tåler ikke tanken på reell konkurranse på dette området. Det var nesten om å gjøre å være først ute med å presse Merete Hodnes person og karakter ut av bildet, ut av syne, ut av sinn. Alles sinn. Sympati med Hodne skulle ikke finne sted. Antipati og forsettlige forsøk på karakterdrap, derimot, er helt OK. At man ikke skammer seg. Man har gjort seg blinde før tiden, av bekvemmelighetshensyn.

Man frykter at egen snakkende klasse ikke skulle være moralsk høyverdige nok. Så man at det er noe feil med loven, lovanvendelsen, lovtolkningen og virkelighetsoppfatningen, skulle man skyves ut i kulden, langt ut på viddene og henvises til en evigvarende blåbærtur i isolasjon i visse reservater, beregnet spesielt for Hodne og hennes likesinnede. Indre eksil og deportasjon av en aborigin sto som den enste lysende klare og rasjonelle løsning!

Møkkamenneskene ser ikke høy moral andre steder enn i egne øyne. Man har med andre ord latt seg hypnotiser og ligger nå på hoggestabben på rygg og rykker mekanisk eller robotaktig med fjærene før øksen faller over nakken. Til stor tilfredsstillelse for mørkemennene og mørkekreftene som nå gliser og okker seg i orgasme over hvor dumme våre nyttige idioter er, fra topps til bunns.

For ingen er mer tilfredse med dommen mot Hodne er de muslimer som med alle midler motarbeider demokrati, likestilling og frihet universelt. Diskrimineringsloven slik den nå tolkes både av Tingretten i Sandnes og blant de ubevisste dhimmier in spe, som disse miserable nå støtter og fremme med den mest destruktive kreativitet man kan tenke seg få utfolde seg i et demokrati som vårt, nå på randen av en ny tid. Og på kanten av stupet.

De har gjort seg til levende skjold for ekstremister i det ekstreme disse folka.  Og de klynger seg sammen, rekker hverandre hendene og danner nå selve materialet i det maskineri som kommer for å knuse demokratiet og alle frihetsforkjemper. Den nye feige elite er blitt inkarnasjonen av Joggernaut.

Hva er og hva innebærer islam? Hvem har interesse av ikke å se skogen for bare trær? Spør Per Fuggeli som kvitrer som en spurv eller tornefugl og som skånselløst slår ned på alt som ikke er snilt og alle som ikke gir litt mer fan? Eller er det storkapitalen med LO og NHO som lokomotiv og drivkraft?

 

Hva med litt Marcuse her? Kan vi lære litt av Frankfurterskolen, slik solskinnsbarna rundt 1968 gjorde og som gjorde dem – nesten – til seierherrer over all ondskapens kapitalisme her i verden og som anbefalte selektiv toleranse, samtidig som de nektet for at sosialismen, som pr definisjon var god, og de selv derfor gode, drepte på en skala verden ikkehadde sett. De fortrengte dette, disse barna, akkurat som snillistene og «de krrekte» i dag fortrenger islam.

Vi klipper fra Wiki og håper at noen kan se en viss sammenheng her med slike som for eksempel Per Fuggelig og alle de som støtter fremmmedgjøringen og utstøtelsen fra det gode selskap av Merete Hodne:

 

«Marcuse believes that under such conditions tolerance as traditionally understood serves the cause of domination and that a new kind of tolerance is therefore needed: tolerance of the Left, subversion, and revolutionary violence, combined with intolerance of the Right, existing institutions of civil society, and opposition to socialism.[1] Marcuse claims that tolerance shown to minority views in industrial societies is a deceit because such expressions cannot be effective. Freedom of speech is not a good in itself because it allows for the propagation of error; Marcuse believes that "The telos of tolerance is truth". Revolutionary minorities hold the truth and the majority has to be liberated from error by being re-educated in the truth by this minority. The revolutionary minority are entitled, Marcuse claims, to suppress rival and harmful opinions». her

Noen som kjenner seg igjen i dette, eller som kjenner lusa på gangen? Per Fugelli , som her representerer Marcuse på en prikk, med visse forbehold, er den som skriver dommen i Hodnesaken, - med påholden penn. De gjør seg alle skyldige på samme måte som Marcuse og hele frankfurteropplegget gjorde, de som gjør det samme som Fugelli og akkurat som dommeren i Sannes Tingrett gjorde. Dommen er en vandrende katastrofe. Den er ikke bare dårlig juss, den er et sukk fra en middelmådighet som foregir å representere den objektive sannhet: «Det er ingen tvil (om at det foreligger straffbar diskriminering)» skrive hun.

Med andre ord: Her er juss irrelevant. Jussen er et faktum og faktum er jussen. Her finnes ingen formell tvil og derfor heller ingen drøfting. Det er jammen litt av en juss, en juss som selvsagt er alt annet enn juss, men desto mer synsing, hvis det engang.

Merete Hodne står derimot for sunn, sann og modig, mild, generøs og verdikonservativt fundamentert toleranse. Hun lar seg ikke mesmerisere av billig repressiv toleranse, selv om hennes toleranse er repressiv toleranse i forhold til intoleransen og den apartheidideologi som ligger innbakt som en uoppløselig knute, eller knyttneve, av uutryddelig umenneskelighet i selv islam.

Merete Hodne ligger ikke hypnotisert nede som slave på grunn av forsøk på massesuggesjon fra skåningsfundamentalister som skåningsløst betrakter all fruktbar diskurs som et angrep på enhver som føler seg krenket eller utsatt for ubehagelige meninger baser på fornuft og en viss nødvendig demokratisk robusthet.

Sykelig skåningsiver a lá Fuggelig et alia  er nedlatende, nedbrytende og undergravende, sentimental, innsmiskende og et snobberi av en annen verden nedover. Og det er kvalmt og patroniserende. Det er parasittisme på sant demokrati.

 

I dag fins det altfor mange sosialistiske menn som er «myke menn» og gud nåde den kvinne som oppfører seg slik et ekte mannfolk og en mann slik som mennene selv burde ha oppført seg. De er pyser og bør rehumanisere seg. I stedet forsterker de avmaktsrollen de så behendig ser seg tjent med å oppskatte og som de så freidig higer etter og som de har internalisert, under dekke av sekulær og åndsfattig fromhet og anstendighet, liberale despoter som de er, i funksjon. De selger glatt alle tradisjonelle demokratiske prinsipper bare de kan håpe på å få innyndet seg for å få seg en kos på chaiselongen med de totalitære skåningsfundamentalistene. De skjelver i buksene av frykt for ikke lykkes og må derfor bare servilisere seg mer og mer jo større og mer åpenbare problemene blir, alt for å konstruere det rette imaget av seg selv som «gode» og hvor de selv kan fremstille seg selv som mektige direktører utvalgt av en gud de ikke tror på for godhetsindustriens frivillige lakeier.

Deres egentlige motiv kan grunnleggende mistenkes for å være frykt for selvkastrering veid opp mot muligheten for å realisere en slags vedvarende utopi, et endeløst polymorft multi-kos, eh, mulitikaos, koste hva det koste vil, men hvor de selv blir sittende igjen med overflødighetshornet, tro de.

Men hvem vil så sympatisere med Merete Hodne?

Vel, se her …

Gule er en mørkemann

Dagbladet ved Egeland er en mørkemann

Et stjerneeksempel på en ikke-mørkemann - Kubaisi

Hvorfor ser man ikke at dette var en provokasjon som retten burde ha tatt hensyn til?