Hvorfor unge ikke forstår Brexit

Brexit vs Remain etter Folkeavstemningen, her, i UK i juni 2016

Hvorfor de unge ikke forstår?

Det er – hovedsakelig - fordi de ikke riktig skjønner konsepter som arbeid, plikt, ansvar og reell økonomi. Eller bedre: De tror – på autopilot - at økonomi og moral kun er konsepter, ikke reelle størrelser, objektiv virkelighet og/eller forutsetning for universelle standarder.

De er blitt gjort helt blinde for at virkeligheten kan være noe annet og noe kvalitativt annerledes enn det de nå – kontingent som bare fan - oppfatter instinktivt som virkelighets-korresponderende. De har et kjapt og kjekt forhold til virkeligheten, de tenker i koherens og legger seg i dens lenker helt uten skrupler: Det som er sant og rett er det som pragmatisk passer for meg, eller som funker i konteksten. Ungdommens credo er et misforstått: «Subjektiviteten er sannheten». Ungdommen er selv som ungdom – eller barn – blitt selve det kosmiske FIAT. De er nå blitt fideister av natur og fødsel, deres gener, som programmerer og konstituerer deres psyke, er aksiomatisk og apriorisk nå innrettet i deres legemer og i deres sinn og underbevissthet som uavhendelige, evige sannheter. Deres paradigme er i høyeste potens – eller vanmakt – deres freidige og stolte Fiat! De tror de er Fiat av natur og at verden blir identisk med hvordan de tror verden bør være bare ved at de tenker den frem slik de ønsker at den skal være.

Denne ungdommen – som altså protester mot Brex-it - skjønner ikke at de dermed i sin overeksponerte narcissisme og i sitt prangende godhetshovmod har gjort seg til verktøy og marionett for krefter og sublime manipuleringsmekanismer som nå ser sitt snitt i denne forvirringen og i dette hovmodets paradigme til å bruke dem og styre dem på sikt inn i et helt nytt paradigme som svekker vår sivilisasjon og undergraver vestlig kultur. De gjør seg delvis bevisst og delvis ubevisst frivillig til idioter, dvs til frivillige idioter.

«Remain-ungdommen» lider av Oslo-syndromet, se nedenfor, og vil at flest mulig andre mennesker skal lide av det samme og dermed lide med dem selv og like mye som dem selv; de makter ikke engang å lese Koranen slik den selv fremstiller islam og heller ikke å se at muslimene nettopp representerer- for ikke å si nettopp fremmer -  islam for hvert skritt de tar og hvert ord de sier. Noen mulighet for ydmykhet stilt overfor den islamske utfordring, er ikke å spore her.

I stedet ser ungdommen et islam som de tror vil bli slik de i sitt eget bilde skaper islam, en islam som ikke er islam, en islam uten essens og derfor en islam som er helt ufarlig og nærmest tilgjengelig som et plastisk råmateriale de selv kan forme og tenke frem som noe som står til rådighet for dem og som de kan forføye over som de ønsker, tror og vil, og til noe estetisk som de kan nyte – som en fetisj - og bruke til ytterligere og realisere seg selv og sine vakre potensialiteter. De nekter å se islam som etikk eller etisk dualisme og som et essensielt eller uforanderlig og universelt undertrykkende moralsystem.

Men dermed avslører denne ungdommen seg selv: De tror at utopia finnes i selve ryggmargen av deres egen naturlig iboende personlighet! De ser ikke at denne atomistiske subjektiviteten ikke åpner for virkeligheten, men tvert imot stenger dem ute fra den. De forveksler egen rigiditet med den sunne, fleksibel kreativitet som alle – innerst inne, får vi håpe alle ser, - skal til for å kunne forholde seg både rasjonelt og sunt emosjonelt både til individer og til samfunnet, både som aktive og passive samfunnslemmer, politiske vesener, i sitt vesen, og ikke bare som funksjoner av tilfeldige kontekster, parametre, relative koordinater, tradisjoner og miljøer.

Ungdommer som stemte «Remain» betinges av metamoralske forestillinger, dvs illusjoner.

De har fått alt opp i hendene fra de var må barn, både moralsk og økonomisk, dvs de forstår hverken klassisk moral eller klassiske økonomiske modeller og kan derfor bare i høyden «tenke» moral og økonomi, men aldri reelt praktisere disse variablene.  Man lever i egne konsepter verden, ikke i virkelighetens verden. Praksis og hardbarket virkelighet er bare til for andre. De er vant til å tenke at Staten ordner opp via bevilgninger, dvs subsidier eller avgifter, eller ved å holde seg nøytral eller med fingrene fra fatet på de områder som styrer seg selv, dv færre og færre samfunnsområder. Det de er helt avhengig av er en grunnholdning som absolutteres: Staten er nøytral og snill, og Staten, det er oss, dvs «vårt» modenhetsnivå og vår konstitusjon, den ene konstitusjon alene som konstituerer virkeligheten. I hvert fall så lenge det tilsynelatende går bra og Staten makter å iverksette sine forpliktelser i denne utopi eller vrangforestillingen om at ingenting er utenfor Staten og alt er innenfor. At Staten, den er oss og Vi Staten. Det fins ingen verden utenfor Staten og alle er innenfor, formodes det, som om dette vare en egen, uforanderlig sannhet og en innsikt som ikke kan rokkes, fordi den oppfattes som selvinnlysende.

Innenfor denne Staten fins ett og bare ett lim som holder alt sammen og på plass: Forestillingen om at alt blir bedre hvis Staten øker sine ressurser ved at de enkelte borgere bidrar etter evne og får etter behov. En skjønn og uimotståelig tanke, ikke sant? I praksis innebærer denne skjønnhet at jo større inntektsfordelingen er, jo bedre, selv om dette på sikt skulle føre til at alle får mindre ressurser å rutte med.

«Moralen» trumfer her økonomien på en eklatant, for ikke å si elegant, måte: Det er bedre med absolutt likhet enn relativ stor ulikhet og det er Statens hovedoppgave å sørge for at denne idéen blir vedlikeholdt og gjerne forsterket, fordi dette ansees som et moralsk mer høyverdig verdiparadigme enn det motsatte. Å gå inn for trygghet fremfor risiki anses for å være et nobelt standpunkt og uttrykk for en holdning som ikke kan rokkes eller motsies, uten at det vil stigmatisere de som måtte hevde noe annet.

Den underforståtte tenkning bak dette sivilisasjonsgrunnlaget bunner i et ønske om å totalisere eller universalisere et konstrukt hvis grunnlag er absoluttisering av relativisme: At intet verdisyn, ingen virkelighetsoppfatning, intet menneskesyn, ingen tro i virkeligheten eller objektivt sett er bedre enn noen annen slik. Paradigmet krever dermed at virkelighetsdefinisjoner må basere seg på slutninger fra «et bør til et er» og ikke omvendt, fra er til bør. Den virkelighet som virkelig foreligger kan med andre ord aldri la seg forsvare hverken moralsk eller økonomisk og dette betyr så igjen at virkeligheten bør rette seg etter og dreie seg om våre subjektive og gjerne helt vilkårlige verdivalg til enhver tid. Man bøyer seg for en korrelativ måte å måle eller standardisere virkeligheten på og kaster vrak på en tolkning av virkeligheten, en selv og de andre, som krever logikk – eller logiske årsaksrekker – og korrespondanse. Korrespondansen som målestokk eller grunnlag for objektive standarder forvitres dermed målbevisst, for å kunne frembringe en «høyere moral» – og dermed, automatisk, tror man, en større og bedre fordeling av godene -  og en moral som da blir et mål i seg selv: Bør’ets triumf over er’et.

-

For å si det med Tocqueville

“I am trying to imagine under what novel features despotism may appear in the world. In the first place, I see an innumerable multitude of men, alike and equal, constantly circling around in pursuit of the petty and banal pleasures with which they glut their souls. Each one of them, withdrawn into himself, is almost unaware of the fate of the rest….

Over this kind of men stands an immense, protective power which is alone responsible for securing their enjoyment and watching over their fate. That power is absolute, thoughtful of detail, orderly, provident, and gentle. It would resemble parental authority if, fatherlike, it tried to prepare charges for a man’s life, but on the contrary, it only tries to keep them in perpetual childhood. It likes to see the citizens enjoy themselves, provided that they think of nothing but enjoyment. It gladly works for their happiness but wants to be sole agent and judge of it. It provides for their security, foresees and supplies their necessities, facilitates their pleasure, manages their principal concerns, directs their industry, makes rules for their testaments, and divides their inheritances. Why should it not entirely relieve them from the trouble of thinking and all the cares of living?

Thus it daily makes the exercise of free choice less useful and rarer, restricts the activity of free will within a narrower compass, and little by little robs each citizen of the proper use of his own faculties. Equality has prepared men for all this, predisposing them to endure it and often even regard it as beneficial.

Having thus taken each citizen in turn in its powerful grasp and shaped him to its will, government then extends its embrace to include the whole of society. It covers the whole of social life with a network of petty complicated rules that are both minute and uniform, through which even men of the greatest originality and the most vigorous temperament cannot force their heads above the crowd. It does not break men’s will, but softens, bends, and guides it; it seldom enjoins, but often inhibits, action; it does not destroy anything, but prevents much being born; it is not at all tyrannical, but it hinders, restrains, enervates, stifles, and stultifies so much that in the end each nation is no more than a flock of timid and hardworking animals with the government as its shepherd.”

― Alexis de Tocqueville, Democracy in America

her

Prior to visiting Algeria, Tocqueville supplemented his initial reflections on the Koran with further meditations on both this defining Muslim text and Islam:

    Reading the latter [Koran] is one of the most … instructive things imaginable because the eye easily discovers there, by very closely observing, all the threads by which the prophet held and still holds the members of his sect. … [T]hat the first of all religious duties is to blindly obey the prophet, that holy war is the first of all good deeds … all these doctrines of which the practical outcome is obvious are found on every page and in almost every word of the Koran are so striking that I cannot understand how any man with good sense could miss them.

    Jihad: Holy war, is an obligation for all believers. … The state of war is the natural state with regard to infidels. Only truces can be made [meaning...can only be interrupted by a  truce, not ended]. … After the victory, 4/5 of the booty — land, buildings, and other property — of the defeated I shared out. Two motives: fanaticism, cupidity.

    Muhammadanism is the religion that most thoroughly conflated and intermixed the  powers in such a way that the high priest is necessarily the prince, and the prince the high priest, and all acts of civil and political life are more or less governed by religious law. … [T]his concentration and this conflation of power established by Muhammad     between the two powers … was the primary cause of despotism and particularly of social immobility that has almost always characterized Muslim nations.

And following his first sojourn in Algeria, Tocqueville compared Islam’s lasting impact with that of Christianity (and the latter’s possible disappearance), in an October 1843 letter to Arthur de Gobineau:

    If  Christianity should in fact disappear, as so many hasten to predict, it would befall us, as already happened to the ancients before its advent, a long moral decrepitude, a poisoned old age, that will end up bringing I know not where nor how a new renovation. … I closely studied the Koran especially because of our position with regard to the Muslim populations in Algeria and throughout the Orient. I admit that I came out of  that study with the conviction that, all things considered, there had been few religions in the world so dreadful for men as that of Muhammad. It is, I believe, the major cause of  the decadence today so visible in the Muslim world and though it is less absurd than ancient polytheism, it’s social and political tendencies, in my opinion much more to be feared. I see it relative to paganism itself as a decadence rather than an advance.

Om Oslo-syndromet, (som vi analogt kan anvende på Vesten og ikke bare på Israel, som her):

According to Professor Ron Shleifer of Ariel University, Levin, a psychiatrist, compares the acceptance of the Oslo Accords by the Israeli public to Battered child syndrome, in which the victims "blame themselves and are convinced that if they would only behave better, their parents would cease to beat them, without knowing that they will continue to be beaten anyway because it is their parents who have a problem and not they."[3]

Excerpt from the book:

"This phenomenon reveals great similarity, at the level of human psychology, to the response of children subjected to chronic abuse. Such children tend to blame themselves for their suffering."

Thus, he continues, "those segments of the Jewish community who live and work in environments hostile to Israel, commonly embrace the anti-Israel bias around them. And they often insist they are being virtuous by doing so." This pathology is "no less delusional than that of abused children who blame themselves for the abuse they experience." But, he concludes, the result is awful:

"All too often such children doom themselves psychologically to lives of self-abnegation and misery. In the case of Jews indicting Israel for the hatred directed against it, the misery they cultivate goes far beyond themselves, and ultimately undermines Israel's very survival."[4]

her fra wikipedia

Lagt til i dag, tatt fra HRS:
– Det du ser nå er unge mennesker som aldri har vært forbundet med noen former for politikk. De husker ikke hvordan det var før krigen eller i 1960-årene eller engang på 80-tallet. Deres motivasjon er ikke en følelse av tap». – Det er dette som er «alternativt» ved alt-right, skriver Caldwell, og fortsetter: – Disse menneskene er ikke nostalgiske. De trenger ikke engang være konservative. For dem er ikke multikulturalisme et angrep på samfunnets tradisjonelle normer, slik den ville blitt ansett på Reagans tid. Det er samfunnet. (Chr. Caldwell).