lørdag 28. februar 2015

Solberg og Storhaug - what a match ...



Tatt fra HRS i dag:

"Prosjektkoordinator i tenketanken Minotenk, Per Yousef Assidiq, er så anstendig at han setter likhetstegn mellom Hege (Storhaug) og den straffedømte – og igjen arresterte – mullah Krekar:



Vi ser at det kommer stadig mer rabiate uttalelser fra begge sider. Hege Storhaug beskylder statsminister Erna Solberg for kultursvik overfor nasjonen etter å ha besøkt en Oslo-moske, mens Krekar oppfordrer til drap.



- De stadig sterkere uttalelsene er et tegn på at ekstremistene taper. Folket er i ferd med å vinne, legger Assidiq til.



Hege Storhaug og Mullah Krekar har mer til felles enn de er klar over".


Nei til islam kommenterer, (beklager ordgyteri):

Dette er «himmelropende» i den verste betydning av ordet. For her fins det ingen unnskyldning.



Etablissementet forsøker nå etter verste evne å gjøre landet til en forjettelse og en smeltedigel av de beste av de beste multi- intensjoner, til et paradis for smil, snillhet og fordragelighet.



De forsøker seg på en salig samrøre. På en eksotisk gryte som skal putre og putre på medium varme i det uendelige, i den faste overbevisning at det ikke skal koke over.



Og dette er nå våre politikeres kollektivt uttalte ønsker, uttrykt om enn ikke i rene ord i høytidelige partiprogrammer, men så i handling, og holdning, ikke minst, rundt om på teatrene i det praktiske, «virkelige» mediaskapte liv: Vi skal spise en lunken gryte om så vi vil eller ikke. Vi skal visst helst spise den rå.



Naiviteten er imidlertid like skremmende som påtakelig, for de som våger å se og gni seg i øynene og ta ut øreproppene.



Ordet kontraproduktivt finnes ikke i vokabularet. Landet omdannes nå i rasende fart til ei heksegryte der de «skyldige», Den store Satan, koker de «uskyldige» og de som ønsker et rent land, et ideal-pakistan i miniatyr der alle kan leve på andres blotte eksistens i trygghetens hus, darb al-amin, et sted hvor nøytraliteten er den nye allmektige Gud, sett med barneøyne, men hvor Allah romsterer ubemerket  i kulissene uten å bli tildelt noe formelt rolleinnehav. Darb al-amin betyr trygghetens hus. Trygghet for spesielt somme, for slik skal det være og slik skal det bli, skal det hete nå, etter guddommelig forskrift. Trygghet har, som vi vet, fått status av ukrenkelighet. Den er blitt en skapt avgud som forveksles med Skaperen av jord og himmel.



At Allah likevel er aktiv på scenen, om enn usynlig, synes ikke å bli registrert av noen. At Allah skulle være noen usynlig styrende hånd på dette fatamorgana-markedet, faller det ingen inn å tenke.Allah og profeten står ikke på menyen og alle innbiller seg at de er irrelevante eller ikkeeksisterende.



Bortsett fra Hege Storhaug som tør å ta ordet «kultursvik» i sin munn, hvilket er en brøde i «de nøytrales» øyne, i den nye store menighet og forsamling av selvskapt «hellige».



Scenen er duket for fremtiden. Erna Solberg har talt. Hun har tyngde, og hun vet det. Hun forsøker å stå støtt med beina plantet på to planeter i to inkompatible univers samtidig. Og det hun sier er at gud nå er blitt nøytral og henne selv uangripelig. Hun har gjort seg til profet og talsmann for denne nye guden, som hun tror det nå er full konsensus om å dyrke, pleie og bevare for all fremtid for enhver pris og uansett.



Det er kan hende det nye store Vi hun har i tankene, det nye store nøytrale VI. Den opphøyde og uangripelige guddom som ikke tåler å bli avslørt for hvem «han» i sannhet reelt sett er. Amen.

Solberg ser ut til å ha handlet på refleks, nærmest på måfå, men under trosskylden er tilstelningen i moskeen selvsagt bevisst arrangert og under nøye regi.  Men hvem trekker i trådene? Hvilken kommando er det hun følger? Hvilket regime er det hun underlegger seg?

Innlysende, ikke sant: Det er Lars Gule,  semi- eller kvasiguden, selvoppnevnt sådan, men akseptert i vide kretser som obligatorisk autoritet,  og som nå nikker i sin selvtilfredshets høyeste sfære. Hvor mye må ikke Gule nå samtykke med og rose Solberg i sitt stille sinn for, og nå som sin nye, lojale våpenbror og simultane disippel?

Men ikke bare Gule, selvsagt,  å nei da,  hele etablissementet klapper nå i hendene, i selvrosens selvhøytidelige selvgodhet, - åh, hvor de kroer seg i  sin skadefro harmoni. Endelig: En legitim syndebukk, et legitimt mål, i en ordkrig, selvsagt, uten colateral damage i form av hauger av lik.

De vil ikke se det tragikomiske: At de lar seg lede og forlede dit alle vet, dit hoven halter.

Og hva er det store i dette? Jo, at Solberg har unngått å falle i grøften, dvs i Gules garn, hans toleranse, hans like formale som formanende definisjoner, hans operasjonelle ad hoc definisjoner som egentlig ikke er virkelige definisjoner, men verktøy og strategi for å fremme personlige, relativistiske preferanser og hans så allerhøyeste og smukkeste ideologi, forkledd som den ateistiske gudens opphøyde nøytralitet:

For ifølge amanuensis Gule står alt her i livet om at du ikke skal være ekstrem, hverken deskriptiv eller normativ ekstrem. Og dette bud skal nå være det eneste, første, siste og største bud:

Du skal være ikke-ekstrem, hvis ikke så havner du i digelen og skal både stekes og kokes til evig tid, i nøytralitetens og den store, allmektige nye guden, Toleransens, Trygghetens og Nøytralitetens  navn.

For dette er vår nye syndehatende og synderhatende tre-enige gud. Et helt forferdelig vesen kledd i sekulærhedenskapets vantro herlighet og selvforherligelse, - et relativismens bunnsluk, det absolutte mørke midt på dagen.



Men hva består denne nye gudens bestanddeler da av? Av dennes motsetninger? Av intoleranse og sneversyn? Av utrygghet, vilkårlighet, urettferdighet og omvendt rasisme? Av subjektivisme, fordomsfylde og hatfremkallende, selvundergravende holdninger og splittelse i folket?

Mange vil se det slik og frykter utviklingen. Er det virkelig mulig å forene selvmotsigelser og uforenlige motsetninger?

Vi tror nå mer enn noen sinne at vi kan konstruere et coinsidentia oppositurum og en perfekt convivenzia i virkeligheten! Vi lever jo, rører oss og er til i den postmoderne,  absolutterte  optimisme, underlagt hybris alene, så hvorfor ikke? tenker vi i vår emotivt betingede tankeløshet

Vi forsøker så best vi kan. Og vi tror at vi kan makte det, å skape det nye shangri la, et sted som ikke fins, et sted hvor tilværelsen skal bli mindre uutholdelig enn lettheten.

Du skal – som vestlig og demokrat - helst ikke være noe i det hele tatt i dag. Du skal ikke tro du er noe, og hvis du tror du er noe, så skal du først og fremst tro at du er noe mindre, enn noe, ikke større enn noen, eller noe. Du skal være en løk uten kjerne, uten substans og derfor skal du gå og drikke te med naboen og troppe opp i moskeer og la deg avbilde med smil og fordragelighet og noen som kan triumfere sammen med deg, fordi her gis det ved dørene, man får gratis misjonstid i media over hele landet og i alle kanaler. 

No big deal, sier dess dealerne. La vie, la vie  devant nous tous esemble! La deluge? Elle n’y en pas. Elle n’existe pas. Pour nos.

Du skal ikke se og mene og gi uttrykk for noe som kan true prosjektet, nemlig, noe som kunne oppfattes som u-nøytralt. For hvis du viser ansikt, toner flagg og står om så Dovre faller, ja, da er du brun og ikke lenger nøytral. Og da er du en farlig, gemen gudsbespotter, et dehumanisert individ, et prygelobjekt, en paria, en spedalsk, og en som har begått en dødssynd og en som da faktisk noen vil ønske livet av, nettopp med hjemmel i den - tilsynelatende - nøytralitet som nå har inngått pakt med Allah, i den tro at nettopp Allah vil dele makten med noen andre enn seg selv og gjøre seg til sosialdemokrat og parlamentariker.  

Og oppfyller du ikke denne paktens absolutte påbud og forbud, vel, ja, da har du overtrådt en grense og beveget deg uten tillatelse eller velsignelse inn på hellig, nøytral grunn, og begått en helligbrøde, som fortjener den mest ydmykende straff. Og da fortjener du – uten tvil og uten at tvilen skal komme deg til gode - å bli utstøtt, hundset og tilintetgjort.

Du er plutselig blitt en landssviker, en ny Qusling.  Og dette kringkastes nå uforbeholdent over det ganske land, og som en triumf for de som tror de en gang i nær fremtid egenhendig skal kunne skriver landets historie, som seierherrer øverst på pallen, sett i kosmisk, nøytralt multiperspektiv.

Og hvem kan ikke da straffe deg og ta kniven i egen hånd?  Har ikke den nye guden sagt at enhver som lar seg krenke av spott kan ta loven i egne hender, uten formell lov og dom? At alle og enhver som tror og som føler seg krenket på gudens vegne og denne gudens uforanderlige konstitusjon kan hevne, som om han var den spottede guden selv, en gud som krever dødsstraff og at domen kan eksekveres av enhver som tror, til enhver tid, med enhver metode og på ethvert sted?

Hege Storhaugs ord oppfattes nå ikke bare som stikkende piler, men i tillegg som glødende harpuner og konkrete knivstikk i de potensielt krenkedes hjerter, et stadig stigende antall hjerter, hos muslim så vel som ikkemuslim, ja, alle de som nå tror på den nye, allmektige fellesguden, den gud som hater synd og mener i hellig alvor at syndere skal i ilden.

Ja, slik går det i et samfunn der media bidrar til å legitimere tanker og holdninger – i kraft av kronikker og innlegg - som anser det berettiget å drepe karikaturtegnere fordi slike tegninger – bilder, altså - faktisk oppleves ikke bare som mordvåpen, men som mord selv, mord som krever like for like, øye for øye, liv for liv.    

Det er ikke til å tro. Men det er sant. Når ord som «svik» og «snik» blåses opp til helligbrøde og dødssynd å ta i sin munn, og når ordet svik blir hausset opp til landssvik, ja, da er det på tide å våkne og si fra. Og når ordet «invasjon» ikke lenger kan tolkes som en metafor, men som en høyst objektivert og marsjerende våpenmakt på vei mot Storting og Regjeringskvartal for å overta der og da, eller på litt sikt, vel, ja da har man faktisk fattet alle ting veldig dårlig.

Aristoteles sa at det gjelder om å finne middelveien mellom ytterpunkter. Mellom feighet og overmot finnes måtehold. Men er det mulig å finne den gyldne middelvei mellom systematisk toleranse og absoluttisert intoleranse? Noe midt mellom passiv nøytralitet og aktiv og tillatt eller påbudt  voldelig misjon? Hva skulle den gyldne middelvei bestå i mellom kristen tro og frelse, - og islamsk underkastelse?

Vel, hvis vi tror at muslimer kan forhandle om alt, kjøpslå om alt, også om profeten, koranen, hadith, sunna og Allah – tar vi simpelt hen feil.

Dette vet Hege Storhaug. Men Erna Solberg og andre solskinnsmennesker?

Vel, det vi vise seg. På alles bekostning. Men det må være lov å peke på det faktum at hvis du i dag skulle nevne ordene "snik" eller "svik", - (i rette, dvs gale sammenheng) - så har du grunn til å være redd og gjøre klar for retrett. Og hvis du ikke skammer deg og gjør bot, får du etablissementet og det store VI mot deg og et stempel på deg for alltid.

torsdag 26. februar 2015

"Samordnaren"



En lærervikar får påpakning fra overordnede «samordnare» om at det ikke sømmer seg å irettesette en elev som i klasserommet som tydelig fornekter realiteten av Holocaust.

"Du får också ha i bakhuvudet att det vi betraktar som historia är den historia som vi har tagit del av. När vi har andra elever som har tagit del av andra historieböcker är det ingen idé att vi diskuterar fakta mot fakta", messer denne kronidioten, oppflasket av det ateistisk funderte og hyperrelativistiske svenske paradigme.

"Samordnaren", som sier dette, røper en barnslig eller umoden relativisme som settes opp som et apriorisk absolutt, uten at vedkommende synes å ha evnet å problematisere sin posisjon, hvilket hun heller ikke oppfordres til å gjøre, over en lav sko, i vårt nå så rike, men likevel så usikre og famlende naboland og i vår kultur, vil vi tillate oss å tro, fordi vi «vet» det.  

Samordnaren gjør imidlertid det som bare så altfor mange er opplært til å gjøre i vår postmodernistiske tid og i vårt skoleverk, ja, og i den tenkemåte som nå – over de siste 50 årene, og før - har sneket seg inn i den kollektive tenkning.

De fleste normaltbegavede - eller middelmådige nå - synes å vinne fordeler av å tenke slik. Man blir bedre likt,- tror og vet man – og  man oppfattes på autopilot som mer fleksibel og mindre intolerant, av de likesinnede, som tenker likt og som ikke kan annet, tro dere meg. Man ser ikke at dette er en retorisk tilnærming hvor sannhet kommer langt ned som kategori for virkelighetsforståelse, med katastrofale konsekvenser for vår alles virkelighet, selvsagt. Samordnaren er tydelig i behov av metafysikk og tankeklarhet, men det er han blitt lært opp til å tro er helt unødvendig, ja, nærmest skadelig eller til og med sykt. For metafysikk er ikke noe annet en mindre viktig måte blant mange andre veier å nærme seg Gud på, vet man, en dette er altså forbudt å tenke. Ja, det frarådes rett frem. Metafysikk er en foreldet, foraktelig og forkastelig  gate man geleides fra høyeste hold fra ikke å følge eller begi seg inn på.

Den manglende elefanten i rommet er her tydeligvis "den evige jøde", et menneske - nei, en gruppe mennesker - som aldri egentlig er til stede og som derfor er veldig lett å skylde på for å kunne forklare ved å bortforklare enhver misære, når og hvor det så måtte være, ja, til og med i fremtiden, hvor de fleste misærer nok vil kunne knyttes til nettopp jødene, (fordi en viss ideologi nå synes å kunne legge debattpremissene med større makt bak seg enn noen gang tidligere).

Kanskje de ikke tillates å være tilstede nå, på annen måte enn i abstrahert diabolsk form, som en evig representant for og  i kraft av staten Israel, som nesten alle nå i sin hellige solidaritet er opplært til å hate, samtidig som man selvsagt skal elske en jøde for det han er, nemlig en jøde, stilt ansikt til ansikt, men bare da, forståss.

Hvor har denne "samordnaren" sin utdannelse og sitt verdensbilde eller sin grunnleggende tenkemåte fra? Hvor har vedkommende lært, godtatt og internalisert alt dette? (Vedkommende virker ikke særlig reflektert, men illustrere muligens en større virkelighet i kraft av å representere denne).

Er ikke bare spørsmålet i seg selv uttrykk for antisemittisme? Hvor kommer denne samordnaren fra - fra skolemiljøer som fremdeles regjeres av ultrautopiske og vanviddsnaive og ubevisstgjorte flowerpowermarxister, av leninistisk eller stalinistisk valør? Og i et lærermiljøer som i hypervoksende fart nå domineres av både underliggende og overliggende  islamske strømninger – og kristoislamo-konstituerende tanke- og holdningsstrukturer- som kan ta pusten fra noen og enhver?


Sier ikke bare alt om hva denne samordnaren står for, men også alt om miljøet som har formet ham, nemlig det miljø som gladelig og reservasjonsløst og «hilariously»  tillegger seg diagnosen "selvdestruktiv anti-islamofob", og som mener det, uten å være klar over essensen i det hele. I frykt for å essensialisere, så klart.

Det begynner å bli typisk svensk å være selvdestruktiv, og misjonærer for et allment prestedømme av masochister.

Ikke så oppsiktsvekkende at denne samordnaren sier det han sier, for dette sies jo, under full innbilt eller reell konsensus, men riktig nok uten at det er skrevet inn i Den svenske konstitusjonen, foreløpig, av nesten enhver svenske som foretrekker selvdestruksjon fremfor realisme, alt under banneret:

Kom og voldta, voldta, voldta! Voldta oss den som vil, vi har fortjente det! Ja, vi har fortjente det. Og få til og med betalt for det! Så bare kom, ja, kom og kom, alla dem som vil og kan.

Det er kult å være dum, som svenskene sier. Det er bare blitt sånn.

Samordnaren er en dåre. Det er å beklage, men så er han da også svensk, og fordi han er oppflasket i det gjeldende svenske paradigme som er i ferd med å destruere seg selv, inkludert alle innvandrere, unge som gamle, og alle kommende generasjoner av dem begge. 

Vikaren ser ut til å ha mye bedre forstand enn denne samordnaren, som høres ut som om han er antropolog eller noe i den retning, hvis jeg misforstår rett. Det gir en viss grunn til optimisme. Hvis vi får mange nok slike vikarer i den svenske skole, for ikke å si den norske skole- ja, da varsler det om noe nytt, og at sannheten ikke er som den var lenger. Men at sannheten kanskje på ny er på vei inn gjennom døra og ikke foten til en som er kommet for å rane og stjele.

En bra kommentar her:

onsdag 25. februar 2015

Krekar fascistoid?



Lars Gule forsøkte på Aktuelt i kveld å begrense den islam som Krekar forfekter til å gjelde wahabisme eller salafisme. Og kun det. Slike retninger har så mye med fasisme å gjøre at Gule andre steder kaller disse retningene for fascistoide. Han unnlot å nevne at alle muslimer er bundet og forpliktet på Koranen, sunna og hadith, altså de samme skriftene som disse fascistoide er bundet av.



En behendig unngåelse både fra Gules og programleder Torps side? (Vi forutsetter her at Krekar-saken med alle dens fakta til nå er kjen).

(Det fins riktig nok forskjellige skriftradisjoner, og tolkninger som medfører et nødvendig skille blan muslimer mellom f eks sunni og shia, men dette er sekundært. Islams  «ånd» gjennomsyrer alle retninger i islam, det viser seg i – det felles  manglende fundament for menneskerettighetene – og i menneskesynet, verdioopfatningne, virkelighetsoppfatning).

De ulike retningene innen islam har imidlertid langt mer felles i det vesentlige, enn det som skiller dem i det uvesentlige.  Dette underkommuniseres av Gule, som får lov til å sette rammebetingelsene for debatten, og grunnen gir seg selv: Dette er en strategi for å beskytte muslimer flest, de moderate, som altså er bundet av de samme tekstene som de ekstreme, mot de fascistoide, og altså de som Gule i sitt store, omvendt sjenerøse, prosjekt, - et prosjekt som like mye hvis ikke mer i hovedsak går ut på å stemple, isolere og ødelegge islamkritiker, så godt og langt  han kan, enda så irrasjonet det kan være og egentlig stikk i strid med hans egne interesser, objektvt sett. Hans egen fobi ikke bare for islam, men i like stor grad overfor  islamkritikere og enhver opposisjon mot eget paradigme og egne, snevre, uåndelige og gudstrosmanglende interesser, bringes på bane og tydeliggjør seg bare mer for gang han "opptrer" på den offentlige scene. NRK og andre kanaler burde snart begynne å vise ham litt miskunn og spare ham for å grave seg stadig mer ned i egen ateistisk betingede angst og ventroens og ideologienes mørke. 

Og dessuten er motivet å diskreditere en islamkritikk som ikke fremmer Gules og hans kumpaners interesser i et litt større perspektiv, dvs mht til demografi og sterk venstreideologi generelt. En strategi som er resjisert mer for å markere seg selv enn for å erkjenne hva alt dette i sin dypeste grunn går ut på og dreier seg om.

Befolkningen skal for enhver pris "beskyttes" mot å få innblikk i hva islam som politisk eller ideologisk religion er i sine grunnvoller, eller sine grimme innvoller, i sitt innerste mørke, i sin konsekvens, i sitt fravær av gudsbilde, en dimensjon som ikke nevnes i islam, sammen med det gudsbilde mennesket er skap med ifølge kristen tro.  Den kristne sannhet skal forties. Frelsen og den som ene og alene kan frelse menneskene og menneskeheten, skal ikke bre forvises til en eller utkant og forskes glemt, den kristne tro skal ikke engang unnes noen. Det gjelder med andre ord å hindre at både muslimer og alle andre ikkekristne skal kunne frelses i ordets rette og dypeste mening. Det skal ikke finnes radikal, fundamental og evig oppstandelse, evig herlighet, evig mening, evig skjønnhet, evig godhet, og evig hel og full sannhet og evig lykke og salighet. Det skal ikke finnes tilgivelse, forløsning, forsoning. Det skal ikke finnes en viss og trygg tro på at Gud er kjærlighet, for hverken ateister eller muslimer  kan unne seg å tro at Gud virkelig er Kjærlighet, og derfor kan de heller ikke unne, fremme og tro noe annet enn vantro, atså tro på noe som ikke eksterer. De vil alle i undergangen, om så dem selv selv først og så med nødvendighet alle andre i følge, - et ønske som med nødvendighet følger av all vantro og tro på falske, ufullstendige og halve, kalde, fjerne og utilnærmelige guder, og all gudsfornektelse, særlig fornektelse av den kristne Gud og hans allmakt alene.

Og hvorfor er Gule for øvrig så flink til å unngå disse dimensjonene og disse perspektivene? Jo, det er fordi han er ateist. Han mangler rett og slett begreper som kan sette islam inn i en større og dypere tros-kontekst, en kontekst hvor tro for et menneske er det som gir mennesket den stilling i skaperverket som bare kristendommen kan gi det, nemlig den nobleste, den høyeste statur og stilling noe vesen kan få, nemlig dette å være en bærer av Guds bilde og likhet. 

Et slikt perspektiv eksisterer ikke for Gule personlig, og heller ikke for noen annen ateist. Å ha et slikt perspektiv og vite dette at man er en bærer av gudsbildet og gudslikheten er anatema for ateister og derfor kan de ikke skjønne hva tro er, og hva spesielt et kristenmenneskes tro  er og hva det betyr i konkret forstand å være guds forvalter på denne jord. Det er faktisk for ateister mye lettere å forstå en muslim når denne påstår og påpeker at mennesket har en høy status i skaperverket, ifølge Koranen. Atesitene vil letter kunne godta denne bleke statusen som Allah tildeler mennesket, heller enn å godta og ta inn over seg den kristne variasjonen og hvor altså mennesket i tillegg til å inneha kun en formell og ytre status som forvalter også er født med gudsbildet og som det har på innsiden, og i hjerte og sjel,  - et enormt ulikt perspektiv. 

Ateister kan ikke få seg til å tro at de også har gudsbildet i seg, ja, de vil ikke, kan ikke, for det de bruker mye tid og krefter på er jo nettopp å forakte, skjule, undertrykke, fortrenge  og forderve dette bildet og denne arvede og tillagte status. For hvordan skal muslimer og ateister kunne se, skjønne, erkjenne og handle på  og relatere seg til mennesket, og dette at mennesket er skapt unikt og til og for Gud, og for ikke å kunne brukes av andre enn Gud som et instrument til egen fordel og forderv, hvis de ikke ser og skjønner at mennesket er et avbilde av Gud og bærere hans likhet?

Ja hvordan?  Vel, det hjelper ikke å spørre. Det er bare å konstatere at de ikke kan.

Se referanse her:


søndag 22. februar 2015

Deilig at være ...



Danskene er et yndig og sindig folk i et yndig land med mange yndige og myndige mennesker. Det har vi så tidt fått oppleve og skal blive med det, for lang, lang tid fremover. Det er deilig, som alle vet – å være deilig og myndig.



De slapper av i parkene og på plenene og rusler omkring som om ingenting. Det er nesten alltid søndag i Danmark. Eller kanskje fredag? De går rundt med ørepropper. De kommer syklende. De går hånd i hånd, stopper opp og undrer seg og blir vidunderlige. De smiler lett. Ser, stopper opp og lytter og tenker hvor underbart livet, gatene, trærne, parkene og menneskene er, her i paradis, og hvor fargerikt det er og jo hvor mer fargerike de bliver og skal blive av det hele.  

De lever i den beste av alle tider, alle verdener, danskene  nå, skal vi studere dem litt på nært hold. I denne alle freds- og blomsterbarns  så yndige og velduftende verden. I det best tenkelige av alle politiske velferdssystem,  som har nok til alle, uten den siste olje, riktig nok, men som kompensasjon og rasjonalisering, en overflod av rettigheter som gjør selv pliktene i dette blomsterhav til rettigheter, betalte- for- rettigheter, bare plikten selv ikke koster «hin enkelte» noget andet enn en smule promille over skatteseddelen, (mest for de rike).

Og selv er de bare lit mindre gode enn nordmenn, litt mindre best, men likevel. De aner ingen ting. De hører ikke hva de hører, de føler ikke lenger hva de føler, de forstår ikke hva de forstår. For dette hører med til dette å være uskyldsren, tolerant, åpen, avkristnet og i «den himmel blå». Aldri naiv. Men godt plantet med begge ben i noe vagt himmelsk, som man ennå innbiller seg gir et slags fundament, en slags fundamental trygghet, en frihet til å gjøre hva man vil, når man vil, hvor man vil, på den mest fortryllende og innbydende måte, men alltid romsligere, romsligere, romsligst. Enn hva og hvem da? Hm.

For man er jo døpt. I hvert fall noen av dem. Det gir en slags trøst. Men en trøst som sitter langt inne. Det er bedre å trøste seg med at «det skal gå seg til». Og alltid være parat for mer åpenhet, mer likhet, mer rettferdighet, mer demokrati. Mindre alvor, indre synd og skyld, men alltid mer uskyld, uskyldsrenhet parret med den vidunderlige tanke at menneskene, ikke bre danskene selv, evnet å frelse seg selv, ikke bare denne verdens tragedier, men også den tragedie det måtte være å utholde et liv i den kristne forståelse a hva himmelen er for noe. Mange dansker foretrekker faktisk i dag et allahiansk himmel fremfor en himmel hvor beskrivelse av gruppesex ikke forekommer.

Danebrog veier fortsatt over hustakene. Innkalling til bønn, med styrken på full gruff, eller guff. Forfriskende eksotisk. Gufs fra en fremtid som er overhengende og helt konkret tilstedeværende, men som danskene forveksler med et yndig Soria-Moria som skjebnen nå på sitt blideste og mest imøtekommende – som på befaling fra en eller annen høyere makt - kommer dalende ned med, med sitt mangfold av velsignelser og muligheter for å vise hvor mye bedre man er og hvor mer lurt og sunt og mer bærekraftig det er å overby hverandre med hjertelighet og godt humør, med friske gule roser, eller var det røde roser? - smil og varme kinn i sensommerens litt grå, litt kjølige, litt frostne, men likevel  gryende høstløvsmørke. Men fra kirkegårdene høres nå et tegn, en advarsel, en hes og svaklig hvisking, et slags rop eller sukk, som sier, i håp om å bli hørt, i bønn om ikke å bli overdøvet: Fra det rent estetiske, til det etiske, - det vil redde oss. Sier stemmen. En slags fremmed, men ikke totalt fremmed samvittighetsdimensjon, et bakteppe av forgangen herlighet. Det religiøse stadium er fortapt og kan ikke gjenopprettes. For nå går sannheten kanskje opp for oss, måtte Gud forby: Allah hu achbar. Allah hu achbar. Allah hu achbar.

Med stereoen på full styrke, er budskapet lett å høre. Men å lytte, er en annen sak. Og å skjønne, vel, det skjønner vi oss visst ikke på lenger. Og avlæringen har vært vellykket. Vi skjønner ingen ting. Vi forskjønner i stedet og det er både vi og danskene gode til, hvilket er en Allahs gave rett i fanget på, ja, vi vet vel hvem. Hvis vi skjønner det, da.

«Snutten» som her følger må være redigert og pålagt ekstra lyd-kvalitet, om mulig for å vekke elle forskrekke, eller for å oppnå vekkelse, for i virkelighetens verden  kan vel ikke sånt skje eller få skje, selv om det kanskje er nettopp dette som skjer og er tilfelle: