Unike Kristiansand

Jeg tenker selvsagt på bibliotek-saken i byen, hvor en sjefsbibliotekar nekter organisasjonen SIAN å benytte et møtelokale for å drive opplysningsvirksomhet om islam og hvor politikerne sammen med de berørte byråkrater i byen bøyer seg for bibliotekarens holdning. Etter appellasjon fra Vidar Kleppe skal nå saken behandles i et av byens utvalg og avgjøres der. Utfallet synes imidlertid klart på forhånd: Nektelsen vil bli opprettholdt. Utvalget befinner seg på feil side, nemlig på islams side. Man frykter islamkritikk og visse islamkritiske røster mer enn islam proper.

Er dette enestående? Jeg mener, enestående i Skanidnavia? Har vi hørt om lignende tilfeller i andre byer her Norden? Har vi hørt om lignende tilfeller i resten av Europa?

Ikke meg bekjent. Og dette gjør sake mer betent, og spent. Saken er et symptom på at noe nytt er på vei. Vi er på vei mot et slags diktatur, ikke et systematisk diktatur, nei, men et diktatur bygget på frykt, ekstrem gruppetilhørighetsavhengighet og angstkameraderi. Vi er på vei mot et demokratisk diktatur hvor grensene mellom «dem» og «oss» blåses opp i uante dimensjoner i en prosess hvor de fleste tauser mens de holder inne med hva de egentlig mener og ikke tør å se det de vitterlig ser og høre hva de virkelig hører. Og dette er ikke bare et forsøk på å kneble den alminnelige debatt, styre informasjonsflommen og legge føringer på folk som anses som så sarte og beskyttelsestrengende at de må vernes, ved at de blir nektet å ta til seg informasjon i byens bibliotek, men også et forsøk på å få folk til å føle og tenke riktig, dvs på bibliotekarens og hennes politikervenner, premisser. Ønsket om totalkontroll lyser av hele saken. Og hvorfor må man ha kontroll? Hvorfor skal informasjonsvirksomhet sidestilles med trusler, rasismer og antidemokratisk virksomhet?

Selvsagt begrunner ikke politikerne, byråkratene og biblioteksjefen sin allergi mot islamkritikk med de ord jeg bruker ovenfor. Hun sier ikke: Jeg er redd, jeg har angst, jeg er et høyverdig menneske med høyere verdier og større etisk tyngde enn andre, spesielt islamkritikere, nei, hun sier ikke det. Hun har vel kanskje i stedet og i tillegg heller ingen begreper som kunne minne henne – i hennes indre rom - om at hennes posisjon nettopp røper at hun innbiller seg at hun er bedre enn andre. En moralist er aldri en moralist, forståss. Moralister forstår ikke sånt. Det ligger for lavt for dem. Det er for sølete. Og søle vil man jo ikke ha på seg, man foretrekker da heller å gjøre «de andre» til «untouchables», med den aller beste samvittighet. De skjønner ikke at å nedvurdere andres meninger på den måten fort kan utvikle seg til demonisering og avhumanisering, nettopp av «de andre». Og til uberettiget svakliggjøring av muslimer generelt, noe som i seg selv kan innebære en form for sublim rasisme.

Selvsagt er det i og for seg noe galt i et demokrati å benytte seg av mer eller mindre subtile metoder for å oppå konkrete politiske resultater. Det er naturlig å måtte legge føringer på folk. Det er lovlig å propagandere, forføre. Retorikk er ikke forbudt. Flammende følelser skal ikke undertrykkes. Men det får gå en grense.

Hvilken reell og saklig grunn har frontfiguren i dette bildet, nemlig bibliotekaren, for å nekte SIAN? Fins det noen slike grunner?

Neppe.

Det islampromotørene og antiislamkritikerne – dvs det nåværende etablissement i byen - ikke evner å se, er det større drama som nå kommer til syne og som vil utvikle seg, det drama som nå gjør saken og byen unik eller enestående i vårt så haltende demokrati av i dag.

De ser ikke islam som en reell maktfaktor, en faktor som arbeider sakte, men trutt, og forutsigelige nok til å stille seg noen alvorlige spørsmål. Man ser islam utenfra, eller «utenpå» og da fremstår islam som helt ufarlig, ja, til og med sunn, fattig, og derfor vakker, på sitt vis. Islam er fargerik og medbringer nye fristelser for smaksløkene, en berikelse, må vite. Islam representerer en verneverdige fromhet. Den må forsvares med fasthet og glød. Den bør dessuten konserveres med særstøtte av ulik slag. Ingen må tenke at det er ønskelig å forandre muslimer, få dem til å tenke i andre og nye baner. At islam påbyr umenneskelig straffer har ingen relevans. At muslimer sett i verdensmålestokk utgjør en fattig er god nok grunn for å behandle dem positivt diskriminerende, selv om dette ikke sies i klartekst og i partiprogrammene. Visa går: Muslimer gjør ikke noe galt. De har sine ritualer og sine rutiner og det er alt. La dem ha dem i fred. Å kritisere islam er å skade muslimer og krenke den enkelte muslim. Frem for den selektive toleranse! Altså for forskjellsbehandling!

Og: Det skal ikke finnes andre måter å se det på. Hvis det hadde vært ander måter å se det på, ville det i seg selv være et overgrep mot muslimer og et angrep på demokratiet. Prima facie. Dette er de mentale premisser som romsterer i hodene på disse menneskene. Men det de ikke tør og evner å se er at det de faktisk bedriver er å støtte en prosess som faktisk undergraver demokratiet. Det man gjør er å medvirke til en slags eutanasi på demokratiets grunnvoller. De skjønner ikke at det som styrer dem er sentimentalitet og fintføleri, eller psykologisering, eller syk-o-logisering. De skjønner ikke at det er islam proper som er det unike element i denne saken, en «liten» sak som egentlig er et stort drama som utspiller seg i en liten by, hvor konfliktskye og virkelighetsfornektende myndigheter nå forsøker å dysse alt ned, i den tro at de skal kunne slippe unna med det. Islam betyr for disse menneskene FRED.

Fred være med dem, ja.

At etablissementet nå tilbyr SIAN andre lokaler på et annet sted i kommunen, er selvsagt helt irrelevant. Men det må sies: Tilbudet oser av forakt, frykt og nedlatenhet, forkledd som imøtekommenhet og storsinn. Jamen sa jeg smør.

Men her kommer et poeng: Det helt ut hypotetisk absurde hadde vært om bibliotekaren hadde vært en muslim med salafistiske sympatier som med stor energi hadde gått inn for å la SIAN få sjansen– hva da?

Selvsagt ville dette ha blitt applaudert av Kristiansands «lille elite». Og så ville alle ha følt seg en smule bedre. Enn så lenge.

Ikke sant? Er dette mulig? Åh, ja, Tumyr i SIAN har endog fått tale i en moske i hovedstaden. En tordentale mot islam, ble det sagt. Men han skal altså hindres i å entre talerstolen i et bøttekott i Kristiansands bibliotek.

Det er å håpe at noen med tilstrekkelige nettferdigheter nå forsøker å sette Kristiansand på kartet. Å kontakte NRK, TV2, Aftenposten eller andre media vil være fåfengt. Men factum est er at Kristiansand nå fortjener kjendisstatus ute i Europa, ikke bare lokalt.

For Kristiansand har nå gjort seg til et symptom man bør rope varsku om og ikke forske å skjule.

Vår lille eltites store skrekk

Anti-islamkritikere og oikofobe har gjennomgående en relasjon til gamle religiøse tekster som jeg vil kalle tekst-skrekk. Særlig gjelder dette skrekken for de islamske skriftene. Man regner dem for irrelevante, i hvert fall hos oss, og for oss. Man regner med at muslimer før eller senere vil forstå at tekstene er irrelevante i et moderne og liberalt samfunn som vårt og at de derfor vil droppe dem p sikt. De tror de vet at muslimer aller flest riktig nok vil beholde sviskene, og ritualene, som jo er helt ufarlige i seg og at islam som helhet dermed som en konsekvens vil bli ufarliggjort og slik innvarsle og utløse en evig rosenrød convivenzia her i landet. Det mentale premiss i bunnen her er at man går ut fra at de vil bli mer som oss, ved at vi i hvert fall i navnet sier at vi skal bli mer like dem slik at de kan bli mer like oss. Premissen impliserer uansett at Vi er bedre enn dem og at Vi har mer å lære muslimene om menneskelighet og solidaritet enn muslimene har å bortlære til oss.

Det komiske oppi det hele er at over halvparten av verdens muslimer er analfabeter samtidig som det er veldig mange som har satt sin ære i å kunne Koranen utenat, antakelig fordi det gir høyere status hos Allah og profeten, som forresten er død, og dessuten i moskeene. Og fordi det gir syndsforlatelse i større grad enn kanskje noe annet, bortsett fra martyrdøden.

Mange muslimer er dermed ikke muslimer fordi de har forstått og lest tekstene, og tatt et personlig standpunkt, men fordi andre har overbevist dem at det er riktig å gjøre og at de kan stole fullt og fast på dem som sier dette og overbeviser dem om det. I islam kan det derfor se ut for at det er viktig for makthaverne at store deler av folket blant de troende ikke lærere seg å lese og skrive, for hvis de hadde lært seg det, ville de kanskje rett og slett blitt frafalne og dermed vantro. Og dermed gjenstand for straff. Og dermed ville også de utøvende myndigheter få enda mer blod på hendene enn det de allerede har fra før, noe de kanskje ikke liker tanken på så godt, fordi verdens øyne nå lettere enn noen sinne kan rettes mot dem, nærmest umiddelbar, via ord og kamera, som er de øyne hele verden nå ser med og som dikterer grunnholdninger overalt på kloden.

Mang en muslimsk tankepoliti, lærd og dommer eller eksekutivinstans ser ut til å vite at det de driver på med i Allah og profetens navn på det strafferettslige området faktisk er moralsk forkastelig, ja, til og med at straffepraksisen er så umenneskelig at den strider mot guds lov, slik den er gitt i den alminnelige gudsåpenbaring, den som alle folk kjenner, uavhengig av den spesielle åpenbaring som er gitt de kristentroende. I islam finnes det bare en åpenbaring og det er islam. Men som vi vet, så er ikke kristendom og islam inkompatible, og derfor vil det ta en evighet før islam anerkjenner og tar til seg den alminnelige gudsåpenbaringen. At den likevel ligger implisitt i mange muslimers hjerter, kan man merke og legge merke til når imamer og andre gjør som opererer i Vesten legger stor vinn på å fremstille islam som den mest tolerante og liberale av alle religioner og trossystemer. Homofili, sies det, er ikke direkte forbudt i islam, hvis praksisen foregår i det skjulte og utenfor den offentlige forargelse. Slik forsøker mange muslimer å roe ned gemyttene og hindre frykten for «den fremmede» blant ikke-muslimene, som alltid vil bli fobe kuffar og derfor utestengt fra det meste «liberale» av alle steder, nemlig det islamske Paradis.

En annen måte for muslimer å fortelle kuffar at de er svært liberale og tolerante kommer til syne når man spør menn om de kan tenke seg å gifte seg med en vestlig kvinne. Av egen erfaring svarer over 95% at det kan de ikke tenke seg. Når man så spør de mennene som da gifter seg med vestlige kvinner, så vil de fortelle at de gjør det fordi de gjerne ikke vil fremstå som dømmende overfor vestlig kultur og tradisjon! Allah er nemlig generøs, nåderik, og pålegger ingen mannlig muslim å gjøre eller unnlate å gjøre noe som de troende ikke kan bære eller makte.

Men hvis store deler av en befolkningen blir apostater, når det store flertall av muslimer endelig en gang i fremtiden lærer seg å lese, skrive og tolke på egenhånd, vil det alltid være  noen som forblir Allah og profeten tro og da vil motsetningene og de blodige konfliktene innen islam forsterkes, og da kommer borgerkrigen nær, overalt, før eller siden. Makthavere er makthavere og makt korrumperer, spesielt der makten fundamenteres på undersåttenes uvitenhet og manglende ferdigheter og på en streng gud som likevel har forutbestemt alt, ned i minste detalj, for både høy og lav.

Mange muslimer vil ikke tro at man siterer fra Koranen når man griper tak i tekstene i den, spesielt de for vestlige ører truende eller ubehagelige versene. Nevner man «sverdverset», eller sure 9. 5, kan man oppleve at muslimer begynner å le. De rister på hodet, som om dette verset ikke eksisterer, og hvis man viser dem suren i klartekst og på arabisk, svarer de at dette ikke kalles sverdverset, men forsvarsverset, eller noe lignende. Og denne suren har ingenting med jihad som aktiv ekstrovert angreps og erobringskrig på flere plan å gjøre, til vanlig, i hvert fall, påstås det. Jihad, forståss, er kun reservert for det introverte og personlig sannhetssøkende  mennesket og forsøk og metoder for å foredle seg og gjøre seg mest mulig fortjent til det allahianske paradis på, på lengre sikt. Man får inntrykk av at verset betyr lite rent politisk eller strategisk for den vanlige muslim og man får inntrykk av at det bare er å vise til alle «freds- og forsoningsversene» i Koranen, og at Allah er vis, barmhjertig og tilgivende, hvilket da skal bevise at islam er fredens religion og at det ikke finnes noen tvang i religionen og at den som dreper ett menneske, har drept hele menneskeheten, hvilket jo er en stor synd. Og så videre. Islams hus er fredens hus og fordi fredens hus ikke kan være krigens hus, så er islam fredens hus, resonnere man. Og dermed skulle man befinne seg trygt innenfor logikkens sirkelunivers, hvor man føler seg både trygg og vel forvisset om å være på rett spor. For Sharia betyr jo, som vi vet, bl a den rette veien.

Visse lærde muslimer sier at visse vers - antakelig rundt 250 - ikke lenger gjelder og dette skaper mye forvirring. En sjefsshaik i Saudi kom for ikke mange år siden fremt til at det eneste helt sikre var at sverdverset var det eneste man ikke kunne mistenke for å være opphevet. (Hvis jeg tar feil, setter jeg pris på korreksjon).

Det eneste som ligger fast i islam – i virkeligheten - er ritualene og deler av tradisjonen. Men tekstene er fragile, og dette vet toppskiktet, og skjelver i buksene. Det utrolige er at anti-islamkritikere her i Vesten - de som oppfatter seg som den kulturelle elite her i landet, spesiell, - faktisk prøver å bagatellisere betydningen av de islamske skriftenes betydning idet man håper at folk når de kommer til Vesten vil lære seg å ta standpunkt på egenhånd, fri fra imamenes tolkninger og føringer.

Det denne hjemlige og naive elite da gjør, er faktisk å støtte makteliten innen islam, via lipservice, for å si det mildt.  «Vår lille elite», som da altså går ut fra at tekstene i islam har så liten betydning for folket - muslimer flest her i verden – , går med andre ord i den fella at de indirekte støtter at det ikke er behov for å kunne å lære de store folkemassene innen islam å lese og skrive, dvs forstå på egenhånd. "Eliten" bidrar derfor i sin tankeverden på den ene siden til å konservere de mørkeste tolkningene av islam og til å opprettholde maktstrukturene i den muslimske verden, stikk i strid med deres intensjoner, (hvis de da er vel bevart). Eliten er – på den andre siden – veldig interessert i at muslimer her i Vesten skal lære seg lese og skrivekunsten, nettopp for at muslimer skal lære seg å tolke islam på individuell basis, med hjelp av profesjonell teologisk ekspertise, og fordi eliten selv har klart å frigjøre seg fra våre religiøse tekster, så tror de at det vil også muslimene bli nødt for å gjøre. Man tror ikke lenger på Gud og hans befalinger og «nådestilbud» og derfor kan heller ingen andre som har lært seg å lese, skive og tolke tro på gud. Man går som en selvfølge ut fra at det dreier seg om den for dem samme totalt likegyldige guden her, og alt som er likegyldig for meg, skal da selvfølgelig være likegyldig for deg. Slik tenker man.

For å si et på en annen måte: Når og hvor har eliten kritisert regimer i den muslimske verden for å svikte sin egen befolkning ved ikke å gjøre mer for å utrydde analfabetismen?

Konsekvensen av denne elitistiske unnlatelse er at store deler av den islamske verden forblir holdt nede i undertrykkelse, med hjelp av våre akk så ateistiske «overkristelige ukristelighet» blant våre ateistiske anti-antijihadister, for å si det sånn.

Toppen av ironi i dette er at det i Tyskland, hvor flertallet av muslimene er tyrkere, nå deles ut gratis eksemplarer av Koranen. Det er til nå snakk om ca 300 000 og deles ut av salafister, dv smulismer som vil tilbake til islams eldste tid, dvs til begynnelsen, til ren islam.

Hvorfor gjør de det? Kanskje fordi de føler seg sikre på at de har et budskap som står over alle andre, en teologi som rett og slett er best og overlegen og som ikke kan feile og et budskap moderne mennesker virkelig trenger, muslim eller ikke? Eller viser denne generøsiteten at disse muslimene virkelig tror at tyskerne er dumme, at de er lettlurte og at de vil bite på, i hvert fall så mange av tyskerne at de kan utgjøre tungen på vektskålen i politiske drakamper og i paradigmeskiftende omveltninger? Viser ikke denne geskjeften at disse muslimene er blitt immune for kritikk og at de ikke helt forstår hvor de befinner seg, nemlig i et høyt opplyst samfunn og moderne demokrati hvor kritikk er så vanlig når sagt som å lese dagsavisene? Eller ser de, som sant er, at tyskerne i denne vår forvirrede tid nå mer enn noen sinne trenger noe å holde seg til, et evig budskap med presise løfter og klare mål for livet, ikke bare med tanke på dette livet, men også på det hinsidige? Tror de kanskje at Koranen en mer moderne og adekvat for det moderne samfunn enn noen annen bok og lære?

Det skulle ikke forundre meg at tyskere flest vil se dette fremstøtet som både svært nedlatende og avslørende. Det vitner samtidig om hvilke krefter som ligger i koranen og islam selv. Opplysning hjelper ikke. Koranen kan når som helst benyttes som kynisk verktøy i hvilken som helst maktkamp som helst i det daglige liv. Koranen er den magiske stav som kan åpne dører og som kan hjelpe til å trumfe igjennom krav, rimelige eller ikke, og hvor som helst.
Koranen kan av psykopater lett oppfattes som det best tenkelige instrument for å kunne etablere makt over individer og grupper, moderne opplyste mennesker så vel som analfabeter i enhver krinkelkrok hvor lesekunsten ennå ikke er nådd frem.

http://www.spiegel.de/international/germany/german-politicians-increasingly-concerned-about-koran-distributions-a-827153.html

Litt mer ironi: Lesben Irshad Manji som skrev boken Hva er feil med islam nå? foreslo for noen år siden at Vesten bevilget mye mer penger til den islamske verden for å få den ut av analfabetismen. Og hvorfor? Jo, slik at spesielt kvinnene i den muslimske verden skulle kunne lære å lese i Koranen på egenhånd, slik at de kunne gå i rette med ektemenn og andre menn ved å henvise til surer i Koranen som gir kvinner rettigheter og forsvarer kvinnens posisjon!

Hun mente Vesten burde etabler ordninger med mikrolån for undertrykte muslimske kvinner!

Vesten av alle, altså, kan redde muslimske kvinner. For en skam for islam? Eller bare for islamske menn?

Slå den!

http://gatesofvienna.blogspot.no/2006/12/trouble-with-irshad-manji.html

Muslimer mot jihad, for kuffar?

For noen år siden kom det fra en brite et forslag til EU parlamentet om å tilby muslimer å underskrive et "charter" som i praksis betyr av man avstår fra å tolke deler av Koranen bokstavelig. !

Etter at forslaget ble fremlagt er det blitt lite diskutert i media, både i utlandet og her, ja, spesielt her i Norge selvsagt, - for noen vil lukte «rasisme» eller diskriminering i den selvgode og kanskje bre så altfor typiske norske "godhetens navn". Et tilsvarende forslag fra en norsk stortingsrepresentant, er rett og slett utenkelig.

Erklæringen er mye mer omfattende og gjennomgripende enn den troskapsed som alle nye statsborgere av Norge nå får tilbud om skrive under på. For psykopatiske aktører med Koranen i hånd, og med virkelig skumle eller konkrete, materielle jihadistiske hensikter,  hjelper den antakelig lit med tanke på å stoppe slikes fremmedhat med en slik troskapsed. Den kan lett ses på som en hån og en krenkelse for dem, og derfor helt uten betydning.

Hvorfor har ikke  skandinaviske media fått med seg dette?  Er dette en god ide som bør innføres i Norge?

Det gelder oss derfor å se at HRS nå tør å nevne erklæringen, her

Det heter i erklæringen:

Islam er en fredens religion .... derfor er islam fullstendig uskyldig i den vold og den terrorisme som av og til forbindes med den ...

Islamske lærde burde derfor ikke ha noen betenkeligheter med å skrive under ...

Det er å håpe at alle muslimske ledere og lærde over hele Europa (bortsett fra i Norge?) kan skrive under ...

Undertegnelse av erklæringen er ment å skulle være et første uttrykk for et ønske om å leve i fred med vertslandet sitt som lovlydige- og fredselskende borgere ...

Vi slutter oss til at det arbeides for å fremme fredelig sameksistens ... i et brorskap mellom alle ... idet vi forholder oss til Universal Declaration og Human Rights (1948 og 1966) ... – og dermed ikke den spesifikke islamske menneskerettighetene, nevnt tidligere på bloggen her.

(Jeg må her føye til at muslimer har utarbeidet og vedtatt hele to egne erklæringer om menneskerettigheter som begge – som nesten er identiske - avviker fra FN-erklæringene på vesentlige punkter bl a ndg kvinnens rettigheter og ndgj religionsfrihet. Ikke mange skandinaver er klar over dette).

Erklæringen forutsetter at det utstedes en fatwa som forbyr bruk av vold mot annerledes troende og at det trues med vold eller drap mot disse. Det skal være forbudt å blinke ut sivile personer og institusjoner som "lovlige" drapsmål, (sivile israelere, f eks, skal ikke lenger anses som skyldige og lovlige "militære" mål?)

Man skal dessuten forplikte seg til å initiere undervisningsopplegg for å promotere erklæringen.

Den viktigste delen av erklæringen går på forholdet til enkelte krigsvers i Koranen, versene om den voldelig jihad, som det fins ganske mange av i Koranen. Eventuelle underskrivere av erklæringen må godta at religion er en privat og personlig "affære" og at valg av religion skal være helt fritt.

Alle skal være enige om at alle former for terrorisme skal være forbudt og ingen voldelig jihad-aksjon skal anses som hellig, og at ingen som dør i en slik operasjon skal anses som martyr.

Kristne og jøder skal ikke betegnes som kaffir, dvs. vantro og ingen som bytter tro eller tror annerledes skal kunne betegnes som vantro via "takfir", dvs å gjøre noen til hedning eller vantro. Dessuten skal alle former for takiya stoppes og forbys. Muslimer forbys dermed av sine egne å lyve og å skjule sin tro!

Et av formålene med erklæringen er å få alle muslimske institusjoner, organisasjoner og andre organ til å utstede klare nytolkninger av krigsversene - og andre - i Koranen.

Erklæringen skal gjelde som en bindende fatwa og kunngjøres i media over hele Europa (bortsett fra i Norge).

Forslaget ble fremmet Gerard Batten som var innvalgt fra UK Independence Party. Han er medlem av European Parliament of London.

Charterets text 

Bør amanuensisen straffeforfølges?

Kort fortalt: En sjefsbibliotekar i Kristiansand vil nekte SIAN med formann Arne Tumyr i spissen å drive folkeopplysning om islam med henvisning til islamske kilder selv og til å fremføre eksplisitt og implisitt kritikk av islam som religion, politikk og ideologisk system.

Byens embetsverk og politiske ledelse er enig med henne og SIAN vil derfor ikke slippe til i biblioteks lokaler.

Dette forferder amanuensis Lars Gule som ber byen omgjøre vedtaket. Han oppfordrer imidlertid de ansvarlig myndigheter i byen til å være til stede og eventuelt ta opp hva som blir sagt på møtet opp på bånd (jeg går ut fra at han heller ikke har noe imot å overvåke møtet via video-opptak).

Hva er det som skjer og hvorfor?

Saken ser ut til å ha utviklet seg til noe midt mellom en personlig vendetta og en heksejakt i stor skala, eller begge deler, i og med at Gule oppfordrer hele byen til offentlig og i full dagslys å fange opp SIANS virksomhet nettopp med tanke på å bringe organisasjonen med Tumyr som privatperson og som leder inn for domstolene.

Dette smaker ikke vare av middelaldersk inkvisisjon, men av den type forfølgelse av opposisjonelle, dissentere og andre avvikere fra statens politiske linje som fant sted under sovjettiden. Forskjellen er bare den at mens embetsverket og bødlene under f eks Stalin og Lenin opererte i det skjulte, og som regel avrettet skadelige elementer uten lov og dom, så opererer nå Gule – for å si det slik – helt åpenlyst og med henvisning nettopp til lov og dom, for å få «styggedommen» eller avviket bort eller under kontroll.

Metoden kan slik sett mer minne om den man for bare noen få tiår siden anvendte seg av i kommunist-kina, hvor man helt åpent og offentlig fikk gardister og andre til å samle sammen det de kalte borgerlige eller imperialistiske forrædere og hvor man arrangerte offentlige høringer fremfor mer eller mindre tilfeldig sammenraskede folketribunaler og hvor man i full offentlighet hånte, pinte, latterliggjorte og drepte de man fryktet mest, dvs de som kunne tale best for seg og som derfor var å anse som en større risiko for partiets sikkerhet enn andre. Kommunistene oppfordret massene, dvs alle enkeltpersoner i riket, til å komme med beskyldninger av enkeltindivider som man kunne mistenke for å ville undergrave partilinjen og kommunistene. Men der sovjeterne skjulte sine ugjerninger, fordi de innerst inne visste at det de gjorde var imoralsk og uforsvarlig, stilte de kineske kadrene sine overgrep ut i fullt dagslys for enhver som orket å se. Resultatet ble det samme: Masseprodusert tortur.

I Øst-Europa oppfordret det styrende kommunistdiktaturet sine borgere til aktivt å spionere på sine slektninger, kollegaer, naboer og bekjente og resultatet var så mange dokumenter og «tynne» dommer at man ennå i dag over 20 år senere ikke har hatt tid til å finne og gjennomgå alle dokumenter som spionene klarte å forfatte eller fremskaffe. 

De fleste av landets innbyggere fryktet å bli svartelistet og for å havne i leire bare for å ha kommet med sleivspark mot regimet. Det rådet frykt og terror uten at omverdenene skjønte alvoret og omfanget. Det resultert i millioner av politiske fanger og like mange lange, inhumane og urettferdige domsfellelser, gjerne fremtvunget etter tortur.

Som vi ser av Gules offentlig formulerte ønskemål og oppfordringer i relasjon til Tumyr og SIAN, ligner hans metoder mer på de kinesiske enn på de to andre, i og med at alt her skal «overvåkingen» skje offentlig og demokratisk og ikke i henhold Det kommunistiske Parti’s rettssystem.

Det som imidlertid er påfallende er, hvor sikre kommunistene var, og nå Gule er, i sin sak på hva som er rett og hva som er galt og ikke tillatt for vanlige borgere i en stat eller system å si og gjøre – for ikke å si tenke. Det finnes ikke fnugg av tvil i Gules hode om at Tumyr og SIAN er skyldige i forbrytelser som motarbeider regimet, dvs Den norske stat og nordmenn generelt. Derfor er det ikke bare tillatt å «spionere» på Tumyr og SIAN, det oppfordres til å gjøre det, ja, til og med byens myndigheter nærmest påpliktes å gjøre det, idet det oppfattes som en soleklar plikt med formål å beskytte allmenheten mot SIAN og organisasjonens mulige påvirkningskraft og innflytelse. 

Gules og kommunistregimenes skråsikkerhet kan minne om hverandre. Den resulterer i tortur, uten sammenligning forøvrig, når det gjelder Gule her. Egentlig bunner imidlertid denne selvssikkerheten i svakhet, i angst og frykt, og paranoia. Men i dagens debattklima, er det få som tør å tenker i disse baner. Sinnets irrganger må for enhver pris holdes utenfor den alminnelige diskurs.

Ut fra hva vi har lest på SIAN’s nettside den siste måneden, får vi imidlertid inntrykk av at nok et element kommer inn i dene saken, og det er den intensitet Gule angriper Tumyr med som person, leder og skribent for SIAN, men om dette må vi her og nå bare henvise til nettstedet selv. For oss oppstår spørsmålet om ikke Lars Gule i egen person selv bør straffeforfølges, ikke for å komme med rasistiske ytringer, men for å bedrive personforfølgelse eller «stalking» som det heter i USA. Hvilken paragrafer i det norske lovverket som eventuelt vil komme til anvendelse, skal vi heller ikke gå inn på her og nå, men hele denne saken sett utenfra, får oss til å tenke i de baner som nettopp er nevnt. (Vi minner i farten om at Tumyr tidligere ved offentlig dom er frikjent for straffbare rasistiske ytringer, en dom kritiserer som helt uholdbar og hvor han til og med beskylder dommeren for å være en tufs etc).

Utdrag av Gules posisjon i saken:

«SIAN er en fremmedfiendtlig organisasjon», mener Gule, hvilket selvsagt benektes av Tumyr. Han påstår også at «Arne Tumyr har ved flere anledninger uttalt seg på måter som må kalles rasistisk».

Gule skriver videre: «Men rasister har også ytringsfrihet – når de ikke uttaler seg rasistisk! … Det er selvsagt mulig å henvise til at de antatte eller forventede uttalelsene vil stride mot straffelovens § 135a. Men det er altså betenkelig å forhånds-benytte en henvisning til en lov. … man må vente med å bruke rasismeparagrafen til noe rasistisk, hatefullt, krenkende eller lignende faktisk har blitt uttalt. … Det er forståelig at Tumyr føler dette som en utilbørlig begrensning av hans/SIANs ytringsfrihet.

Det er derfor betenkelig å avvise utleie til SIAN og Tumyr fordi arrangementet framstår som «ensidig», eller mer presist selv om SIAN i større og større grad har blitt rasistisk. Hvilket kan dokumenteres av en gjennomgang av uttalelser fra organisasjonen, artikler av Tumyr og kommentarer på SIANs hjemmesider.»

… «I tillegg til den allerede anførte betenkeligheten knyttet til den sensur som bedrives ved at en offentlig instans bruker en verdibegrunnelse for avslaget, kommer at ikke alle rasistiske uttalelser er straffbare eller straffverdige. Det innebærer at det må andre tiltak til enn sensur eller eventuell straffereaksjon i rettsvesenet.

viktigste folk i Kristiansand kan gjøre er å ta til motmæle. Altså bruke ytringsfriheten til å stille Tumyr og SIAN til ansvar for sine uttalelser, rasisme og islamofobi.

Biblioteksjefen og kulturdirektøren bør selv være til stede på møtet. De må gjerne ta det opp på bånd og så eventuelt anmelde. Men enda viktigere enn anmeldelse vil være å fortsette å ta til motmæle mot de uttalelser som framkommer på møtet – i en fortsatt offentlig debatt.

Sakene kan leses om her
Et spørsmål på tampen:Hva ville ha skjedd hvis Gule eller noen andre, gjerne fra SIAN, skulle komme på å oppfordre byen og dens borgerne til å kreve at biblioteket og byens forvaltning skulle foreta bånd- eller videopptak av hva som ble sagt og forkynt av muslimer som bruker bibliotekts lokaler til å misjonere for sin sak, sin tro, og sine metoder?

Man kan spørre: Ville Gule ha forsvart en slik praksis? Og i tilfelle ikke, hvorfor ikke?