mandag 20. februar 2012

Bør mulla Krekar frifinnes?



Mullaen står tiltalt for å ha kommet med drapstrusler overfor en norsk toppolitiker og 3 kurdere som oppholder seg i Norge (og som jeg går ut fra er norske statsborgere).

Påtalemyndighetene ved aktor mener at de truslene som er fremsatt er forbryterske (belagt med straffeansvar), selv om disse truslene er fremsatt på grunnlag av islam og må antas ikke å være i strid med islam.

Muallaen forsikrer nå i retten at han ikke har noe ønske om å drepe de 3 kurderne, enda det påstås at disse har fornærmet profetene og islam, bl a ved å ha brent Koranen, islams hellige skrift.

Slike fortjener nemlig å dø.

Mullaen innrømmer å ha kommet med en fatwa, en betenkning om hva islam sier om saken, dvs. om hva som er rett og riktig i henhold til islam, Allah og profeten.

I fatwaen beskrives normativ rett, ikke bare deskriptiv rett, og denne består i at det foreligger en hellig forpliktelse for enhver muslim til å drepe de 3 kurderne.

I prinsippet. Og som en trossannhet ytret overfor ”Gud”.

Det kan nemlig foreligge ”formildende” omstendigheter som gjør det umulig å gjennomføre plikten og dermed på den måten få vist for all verden hvor god troende muslim man er.  

Og hvor godtroende VI skal være.

Utgangspunktet for myndighetene og den norske domstolen er at det er straffbart å komme med slike trusler som Krekar har fremsatt.  Krekar bør derfor straffes for å ha fremsatt dem. Men ingen kan forlange av ham at han trekker tilbake truslene, eller angrer på dem i seg selv, bare på bakgrunn av det faktum at han har fremsatt dem offentlig.

Slik rettstilstanden er her i landet vil det imidlertid ikke stride mot religionsfriheten å hindre Krekar i å praktisere sin religion fullt ut - i praksis, dvs fra å gjøre hva han faktisk ser seg forpliktet til å gjøre, - noe som for ham er et soleklart bud direkte fra den gud som forplikter ham for evig og alltid. Men nå fratar han seg elv for denne plikten, må vi tro, siden han ikke har ment å true noen eller å drepe noen, eller ønsket at  skal dø .

Men, ironisk eller komisk nok: Plikten for andre muslimer enn ham selv til å ”fullføre”, kan HAN ikke frata dem. Det ville stride mot islam.

Spørsmålet blir da: Er Krekar en ekte, fullblods muslim?

Eller: Tvinger – i praksis - vårt demokrati og vår strafferett Krekar til å vende seg bort fra islam?

Hvis bekreftende svar på det siste spørsmålet: Da har vi et kollektivt ansvar på nakken. Hvilket vi har sett ut fra islam.

Mer konkret: Hva vil de praktiske konsekvenser bli av en positiv domfellelse?

Domstolen kan selvfølgelig si at den holder seg til saken, som for deres skyld kan isoleres formelt til kun dette nesten bagatellmessige: At mullaen har fremsatt straffbare ytringer, men at islam ingen relevans har, i hans tilfelle, (stikk motsatt av hva han slev hevder).  

Folk vil kunne si at dette er en bagatell eller at dette jo må ses på som kun en forseelse, vil mange si og tenke.  Om disse juridisk sett kan anses som oppfordringer til konkret handling i henhold til islam, behøver ikke retten ta stilling til.

Det gjelder da å få Krekar dømt, men for all del ikke å fordømme islam. Islam skal anses helt irrelevant og uskyldig. Og det er slik norsk strafferett er innrettet. Men ikke slik islam er innrettet.

For hvis Krekar dømmes for kun å ha påstått at islam fordrer de straffereaksjoner han har fremsatt i fatwaen, men uten at han direkte har oppfordret til at den forordning fatwaen faktisk innebærer, skal iverksettes eller utøves konkret i praksis, så har retten indirekte avsagt den dom at det er islam i seg selv som er i strid med norsk lov og at det da har vært religionen rent faktisk som har vært på tiltalebenken og at det virkelig er islam - og ikke først og fremst Krekar - som kjennes skyldig.

Det er dette aktor påstår i utgangspunktet. Vi stiller oss spørsmålet: Er aktor da klar over at det er islam per se som står på tiltalebenken?

Rent formelt er det imidlertid ikke islam som er på tiltalebenken. Islam er ingen juridisk person og kan ikke stilles til ansvar, verken for å sone eller erstatte. Islam kan heller ikke bures inne med tanke på forbedring. Islam fremstår uten fullmektig, uten representanter som kan ta straffen. Det finnes heller ingen mulighet for å bli løslatt på prøve. For islam.

Krekar er imidlertid en person som kan straffes og stilles til ansvar og innbrakt for soning. Men nå har Krekar ikke hatt noe forsett om å drepe, heller ikke ønsker at noen skal bli drept, selv om islam påbyr dødsstraff. Strengt tatt foreligger det derfor ikke grunnlag for å straffe mullaen. Heller ikke kan han straffes for forsøk eller medvirkning, vil vi tro, i hvert fall så lenge ingen drap etter islamsk lov er begått.

Krekar bør – på dette grunnlag - derfor frifinnes og løslates umiddelbart.

Men dette strider mot folks rettsfølelse. Riktig nok kan de fleste forstå at islam pr se ikke kan stilles for retten og dømmes. Og det er slik aktor må tenke. Men at en muslim skal frikjennes for å komme med trusler som bygger på islamsk lære, virker noe søkt, ja, man kvier seg for å mene det, selv om det strafferettslig sett etter norsk rett ville være umulig å få mullaen dømt og straffet, fordi truslene ikke kan anses som trusler, bare som helt lovlige – og av vår stat og vår kultur nå aksepterte og fremstimulerte - ytringer.

Har man frikjent islam som religion ved å frikjenne Krekar?
Har man dømt islam ved å domfelle Krekar?

Krekar vil sannsynligvis bli dømt for å ha kommet med noe retten ikke bare vil tolke som en tom trussel eller en ytring, men som er en virkelig trussel sett ut fra islamsk juss, men da her irrelevant kamuflert som en uskyldig ytring, en ytring som det er lov å fremholde i Norge, fordi Norge har religionsfrihet og ytringsfrihet samtidig. Retten vil da tro at den har sikret seg mot beskyldninger om å ha dømt islam som tro og ideologi, dvs politikk. Retten vil derfor i praksis – indirekte - ha frifunnet ISLAM!

Dette synes å være en helt uunngåelig konsekvens av dommen. Men dette vil ikke bli formulert eksplisitt.

For en oppmuntring for islam!

Hvis retten skulle komme til det motsatte resultat, vil retten implisitt ha sagt at islam har rett til å felle dødsdommer over konkret personer her i landet, hvis denne retten kun fremsettes (uten mulighet for å kunne iversettes med makt) formelt og uten i den hensikt at NOEN skulle føle seg forpliktet til å praktisere religionen her, dvs ved å fullbyrde dødsstraffen.

Men dermed har domstolen også sagt at det skal være umulig å praktisere islam fullt ut og i samsvar med islamske grunnprinsipper her i Norge.

Dette er i et nøtteskall der store juridisk, moralsk, kulturelle og politiske dilemma islam har bibragt oss. Et dilemma som ikke bare er en spennende og trivelig utfordring for oss alle, men også en direkte trussel som stadig vil manifistere seg med større og større frimodighet fremover.

Islam har satt foten i dørsprekken. Og vi slår døren vennelig opp på vidt gap: Med den dominerende, men høyst illusoriske,  forestilling i hjertet at vi er født med umistelig uskyld og i den innbilling at vi skal kunne eie denne uendelige troskyldighet for evig og alltid.

Imens viser nå islam seg fra sine ”vakreste” sider, nemlig som ”fleksibel” ”tilpasningsdyktig” og”remgangsrik”, ja, som like verdslig beundringsverdig som guddommelig overlegen og smart.

Helt i tråd med hva Allah og profeten selv har uttalt.

lørdag 18. februar 2012

Dødsstraff i Norge i dag?


”Den som utøser menneskeblod, hans blod skal utøses av mennesket, for Gud skapte mennesket i sitt bilde”. 1 Mos p. 6. 9.

Innbiller vi oss at vi ikke har dødsstraff her i landet?

Ja, vi gjør visst det. Men etter ABB er det mange – selv om man ikke tør si det høyt – som gjerne ville ha sett at vi hadde det, og at den ble brukt, at ABB fikk bøte med livet.

Men den utveien er stengt nå, både for de som måtte ha ønsker om det, og for ABB selv.

En annen ting er at vi faktisk har dødsstraff her i landet. Via en lov som er i full virksomhet hvert eneste døgn, ja, nesten hver eneste arbeidsdag og det er den loven som gir dødsstraff som følge av behovet for – og tillatelsen til – ikke å føde et såkalt uønsket barn.

Vi har også en annen lov – en lov som påbyr dødsstraff – og det er den lov som gjør det til en guddommelig rett å drepe mennesker som går over fra en tro til en annen. Men denne loven er ikke akseptert og gjelder ikke, ikke for de som ikke er rettroende, og dermed ikke for den gjengse nordmann. Men at denne loven ikke gjelder oss, gjelder ikke for de rettroende og disse troende mener at nettopp denne loven skal gjelde i Norge, ja, at den til og med er obligatorisk, selv om våre lover forbyr den.

Noen vil si at det er et tidsspørsmål når det vil bli alminnelig akseptert at den fremmed lov skal gjelde. Om dette vil jeg ikke spå. Men det jeg vet er altså at vi faktisk har en lov som i praksis innebærer at vi har gjort det til en lov for oss å kvitte seg med uønskede menneskelige ”elementer”, mennesker i kim, fostre som – om de er aldri så små og mikroskopiske – kjemper med alt naturen har lagt inn i dem for å ta til seg næring, vokse og bli store og til slutt modne mennesker.

Det er mange av disse vår rett til valgfrihet sikrer den visse død, ved at vi kvitter oss med dem, med vitende og vilje og med et forsett som ingen lenger kan kritisere dem for å ha.

Det er mot denne bakgrunn vi i dag skriver følgende i håp om å mane til en viss ettertanke i dagens ofte så oppløsningstruede og forvirrende tilstand:

Det er ingen tvil om at Gud er for dødsstraff og hvis noen hevder at Jesus var mot, eller at det kristne kjærlighetsbud og grunntanke skulle forhindre et samfunn å lovgi og praktisere dødsstraff, tar feil.  Hvis Jesus hadde vært mot dødsstraff, vill han i god tid før korsfestelsen ha yppet til debatt om Guds ord eller bud, hvilket er utenkelig. Ja, Jesus hadde ingen innvendinger selv når det var klart at de jødiske myndighetspersoner som overlot ham til de romerske myndigheter og derfor den sikre død nettopp brøt Guds lov, ikke bare materielt, men også formelt, ved at man brøt de foreskrevne saksbehandlingsregler beregnet for slike tilfeller. Jødene som enkeltpersoner og folk hadde slik sett intet ansvar for Jesu død, i motsetning til hva mange har følt opp gjennom historien. Men drapet på og korsfestelsen av Jesus kan under ingen omstendighet brukes som argument mot dødsstraff

Vi bør derfor gjeninnføre dødsstraff her i landet så fort som overhodet mulig. Av flere grunner, men ikke først og fremst for å tilfredsstille blodtørstighet eller behov for hevn. Vi kan ikke lenger tillate oss å stå over Gud og bli lovgivere for Gud. Men vi kan ha meget romslige benådningsregler.

Vi kan også gjeninnføre lov om dødsstraff uten noen gang å ha en intensjon om å sette loven ut i livet, bortsett fra i de verst tenkelige fall og i en nødssituasjon for riket. Vi kan gjeninnføre den kun ut fra preventive og formelle hensyn, ikke minst for å kunne sende mullaher og andre tilbake til land som styres av lover gitt dem av deres egen ”gud” og som de selv da er underlagt og grunner sin gudstro på.

Mullah Krekar tro på en Allah som er for dødsstraff, men han vil ikke reise tilbake for å dømmes etter Allahs lov. Kan det derfor rettes berettiget mistanke mot Krekar om at han ikke er en ekte, troende muslim og at han motarbeider profeten og Allah’s intensjon og klart uttrykte vilje ved å vegre seg for å dømmes etter islamsk rett? Eller betyr dette at han som rettroende, faktisk indirekte sier og mener at de muslimene som vil drepe ham egentlig er apostater og derfor for ikke-muslimer å regne? Og dessuten at det er etisk riktig av den grunn å drepe dem alle – in toto - i Allah’s navn?

Ja, man kan lure.

Fins det benådningsregler innen islam for f ek apostasi? Ikke ifølge Krekar. Det er pålagt av Allah enhver muslim å drepe folk som forlater islam og begynner å tro på (en annen) Gud.  Man trenger ingen domstolsbehandling eller separat dom for å kunne eksekvere dødsdommen. Man trenger ingen egen statsforfatning som grunnlag heller, fordi den muslimske forfatningen i prinsippet utgjøres av Koranen selv; og heller intet eget politi til å etterforske fakta eller eget rettsapparat for å fullbyrde Allahs dødsdom. Det eneste man trenger er Koranens og hadith og sunnas ord og rette intensjon. Tolkningen av rettsreglene i seg selv reiser her ingen kompliserte juridiske problemer. Religionen er nesten utvetydig klar på disse punktene. Den er til overmål klar og til å forstå for leg som lærd, dvs for folk flest.

Det er dette som fastslås i Krekars fatwa. En hvilken som helst rettroende muslim kan med den beste samvittighet og med visshet om Allahs velsignelse utføre drapet. Fatwaen er bare en konkret angivelse av et generelt påbud gitt av Allah. Krekar har dermed hatt tillatelse fra Allah til å være både påtalemyndighet og politi, dommer og – indirekte – utøver. Enhver som måtte drepe den frafalne må regnes som Krekars forlengede arm. Begge har gjort sin plikt. Begge fortjener Allah fortjeneste, dvs nåde, på islamsk. Og begge har holdt seg ulastelig til Allah’s bud. De har bevist sin rettroenhet og kan derfor kreve beundring, ærefrykt og respekt og de skal ages og behandles deretter. De skal betraktes som gode muslimer og sanne misjonærer for Allah, ut fra plikten til å gjøre det denne plikten befaler. De skal anses som rollemodeller for muslimer verden over. Spesielt for de unge. For de som – så sårt og fromt - trenger fatwaer for å være på den sikre siden og som ennå ikke kan utferdige dem selv. En fatwa skaffer utøveren en medsammensvoren, en medhjelper og medvirker. Man slipper å ta en vanskelige moralske diskusjon med seg selv og sin egen personlige samvittighet før man skrider til ”verket”.

Allah er vis. Allah er barmhjertig.

Men hva hvis Krekar ikke mente at fatwaen skulle effektueres? At fatwaen kun var en meningsytring eller kun en betenkning som ikke var noe annet enn en slags løsrevet teologisk drøvtygging? En betenkning for betenkningens skyld? En uforpliktende øvelse i juridisk analyse? Og ikke et utrykk for en personlig trosoverbevisning, på eget individuelle ansvar under Allah’s nåde og frykt for dommens dag og det allahianske helvete?

Krekar vil åpenbart ikke bli tatt på alvor. Gjør dette ham til apostat? Blasfemerer han ikke Allah og profetens vilje og vesen? Eller bruker han bare – i sin ”uskyldighet”  - kun  det guddommelige prinsipp om retten til å lyve hvis det skjer for å fremme Allah og profets, dvs islams, sak?

Jeg begynte her med å lufte spørsmålet om vi ikke bør gjeninnføre dødsstraff her i landet. Spørsmålet er imidlertid misvisende og forførende, for vi har faktisk og i praksis allerede vedtatt i legitim og gjeldende lovs form dødsstraff i Norge: Dødsstraff for de mest sårbare og forsvarsløse: Barn i mors liv.

Vi praktiserer med stor flid og iver dødsstraff i dagens Norge, men få vil vite av det, få ønsker å snakke om det og nevne det med rette ord og uttrykk. Man tyr heller til omgåelser: Man snakker heller om ”fritt valg” i stedet for plikt til å redde og bevare liv. Vi er blitt en nasjon av gudløse og et folk uten gudsfrykt, dvs gudstro.

Å være for fri abort og samtidig være imot dødsstraff er en selvspaltende og selvundergravende mentalsosial – og politisk - strategi. Det er en radikalt syk og umoralsk strategi, ja, en blasfemisk strategi av høyeste grad.  De som godtar loven om fri abort og tankegangen, menneskesynet og det verdisyn og den virkelighetsoppfatning som ligger bak og til grunn for den, setter seg egentlig til doms både over Gud og mennesker, - kanskje i den tro – tragisk nok - at de (falskelig) gjør og tenker dette til menneskehetens beste. De roser seg selv opp i skyene og tror de vet bedre enn Gud. De tror gjerne at det er de troende som er djevler; de går ut fra at de kristne er demoner besatt av en kosmisk ondskap som er inkarnert i alle troende, både kollektivt og individuelt. Det fins ingen nåde for slike. Og dessuten ingen benådning, fordi det ikke finnes noen som kan fri fra den ”synd” disse kristne begår og de holdninger de står for og praktiserer. På hvilket grunnlag skal ateister kunne benåde disse kristne?

De bør heller stille seg spørsmålet: Hvem skal benåde de forsvarløse fostre i mors liv?

Ser de ikke at de har gjort seg til selvrettferdige lovgivere med all makt over ekstremt sårbart, uskyldig, forsvarstrengende og forsvarløst liv? Ser de ikke sin egen selvforherligelse?

Hvorfor vil de ikke se at vi i realiteten har dødsstraff her i landet? Dødsstraff for verken ha planlagt eller medvirket til noen straffbar handling? Dødsstraff for u-forsett og u-skyld i bokstavelig, konkret betydning og mening?

Pro-choise – folk som er imot dødsstraff har noe å svare for. Disse folka godtar dessuten som en selvfølge at muslimer og kristne tro på den samme Gud, dvs: De tror Allah og Gud er like onde og menneskefiendtlige, men samtidig at de selv er tilsvarende kjærlige og menneskevennlige. De ser på seg selv som de mest empatiske av mennesker, mennesker som virkelig elsker individet og friheten. De har gjort kjærligheten til sitt symbol og fane. ”Vi er kjærlighet”, tenker de. ”Vi er gode”. De har ikke åpnet øynene for den realitet at bare ”Gud er kjærlighet” og at ”bare Gud er god”. Deres aksiom er at kjærligheten er Gud, med dem selv som sentrum, med krav på evig beundring for egen fortreffelighet. De vil ikke dømmes av noen. De vil være sin egen standard og målestokk for alt. Det er de som skal ha enerett til å dømme. De fritar seg allerede i utgangspunktet for all skyld og hater enhver inderlig, personlig og dyptfølt syndserkjennelse. De har gjort seg til lovgiver, påtalemyndighet, dommer og bøddel i en og samme posisjon – sett ikke bare i forhold til det uskyldige foster, men også til det gudsbildet vi alle er født med og som vi er skapt med av Gud, Faderen, selv, i evig Rådslutning med Sønnen og Den hellige Ånd, Den treenige, kristne og ene og sanne  Gud.

Pro-choisere har gjort seg til lovgiver, dommer og bøddel over Gud selv.

På den annen side: Når Gud er kjærlighet, kan ikke dødsstraff være ondt og kontrært til kjærligheten, for Gud er kjærligheten selv, ikke bare kjærlighet. Kjærligheten som et av Guds mange attributter kan ikke avsvekke Guds andre attributter, den snarere styrker og befester dem, dette i motsetning til gudsoppfatninger i islam. Vi tenker her f eks på Ghazali som sier at kjærlighet er ”for lavt” til å si noe vesentlig om Allah. Og det er her pro-choisere og ateister nærmer seg Allah, for for dem er ikke Gud kjærlighet, det er det de selv som er og har og forvalter. De oppfatter kjærligheten som Gud fordi de da vil kunne rose seg av å stå over Gud selv, fordi de selv tror seg vite hva kjærligheten er, uavhengig av Gud, og nedfelt nærmest ved slump i dem selv, i større eller mindre grad, og da helt uten noe gudsbilde i dem å relatere til, som kunne tjene dem til kompass, retning og formål, med en forankring utenfor dem selv og deres ontologisk nødvendige vilkårlighet.

Islam ønsker ikke apostater og vantro som fornærmer profeten. For disse er per se og a priori skyldige og fortjener - og skal ha -  dødsstraff. Noe annet er opprør mot Allah og brudd på Allah og profetens ære og makt. Det finnes ingen benådningsmulighet for disse vantro. Den islamske konstitusjon forbyr det for all fremtid. Den er uforanderlig.

Pro-choisere (og mange ateister) ønsker ikke at uønskede, men uskyldige fostre skal få utvikle seg til barn, personer og menneske.  For disse er per se og a priori skyldige og fortjener - og skal ha - dødsstraff. Noe annet ville være opprør mot menneskets selvforankrede rett til ubegrenset og fri selvforherligelse. Det finnes heller ingen benådningsinstans eller mulighet for disse ufødte. For det sier  pro-choisernes konstitusjon, som de gjerne vil gjøre uforanderlig og gjeldende for all fremtid, i den falske tro at dette er det ene nødvendige fundament å bygge menneskets velvære, livsutfoldelse og lykke på. Et hvilket som helst embryo har en mulig og lovlig dødsdom hengende over seg, en dom som når som helst kan eksekveres der hvor noen angrer på ”noe de ikke skulle ha gjort”. Det er allerede i utgangspunktet skyldig inntil det motsatte er ønsket og må altså bære straffen for et mistak som er begått, eller en synd om man vil. Fosteret har ingen mulighet for å benytte seg av eller bli forsvart av den rettsregel som sier at man skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det finnes ingen rett for fosteret til å bli frikjent på grunn av rimelig tvil. Det er den som tar abort sin sikkerhets- og skamfølelse eller forurettethet som har forrangen og det avgjørende ordet, ikke vedkommendes tvil.

Den enste forskjell mellom muslimer og pro-choisere – når det gjelder å herske over liv og død i denne sammenhengen - er at pro-choisere faktisk har mulighet for å velge omvendelse uten at det vil medføre straff, i hvert fall foreløpig, verken her i livet, eller i det neste.  Å velge å gå mot Allah’s forordninger derimot, medfører ikke bare straff i dette liv, men i tillegg fryktelige tilleggstraffer i det allahianske helvete.

Pro-choisere kan altså fritt velge ikke å velge bort liv, og bli mot abort ved å abortere behovet for å abortere, og dermed velge selve livet.  Denne muligheten er stengt i islam. Islam ser ikke at mennesket – også de vantro og apostatene og de som fornærmer profeten – er skapt med et hellig og ukrenkelig gudsbilde i seg.

Islam og pro-choisere ser  ikke – og vil ikke lytte til - at gudsbildet er hellig, ment til å være evig ukrenkelig  og umistelig i mennesket. De ser ikke at fravær av gudsbildet i islam og forsøket på å tilintetgjøre Gud for pro-choiserne begge medfører en strategi som er selvutryddende og destruktiv sett på vegne av hele menneskeheten.

Den konstitusjon som ikke påbyr en absolutt forhåndsbenådning av det ufødte liv - eller ikke tillater vantro apostater å leve - , er ikke noen konstitusjon i det hele tatt. Den er et blendverk, et menneskeverk, helt uten objektivt eller realt fundament.

De er konstitusjoner som tillater og fremmer selvdestruksjon, tap og tilintetgjørelse av selvrespekt, ærbarhet, ære og ærefrykt for livet.

Men man mangler evne til å tenke radikalt om disse spørsmålene i Norge i dag. Man er redd for å ta livsløgnen fra et menneske, ethvert menneske, man har ikke for øyet at Ibsen, som myntet dette fyndordet, faktisk tenkte på gjennomsnittsmenneske. Ved å frykte å ta livsløgnen fra alle mennesker, gjør vi imidlertid alle til gjennomsnittsmennesker, hvilket mennesker flest selvfølgelig ikke er. Vi tar ikke livslykken fra mennesker som nektes å ta abort og samtidig gis mulighet for å følge Guds forbud mot å ta uskyldig liv. Vi gjør dem snarere nettopp til potensielt eksepsjonelle eller unike mennesker, mennesker med bevissthet om gudsbildet og derfor om alle umistelige menneskerettigheter og alt umistelig menneskeverd.

Livslykken finnes ikke under den maksime at alt er tillatt, bare ikke syndserkjennelse. Livslykke finnes heller ikke under Allah som ikke bare tillater, men påbyr drap - og derved tillater synd uten soning og som samtidig fritar for all dårlig samvittighet  - på uskyldige frafalne og derfor tidigere muslimer.

tirsdag 14. februar 2012

Når kristne professorer svikter ...


Hva har vi gjort feil her i landet? Eller snarere: Hvilke feile tanker og forestillinger har vi gjort oss?

Eller: Er vi et folk som kun har gode intensjoner og som aldri tenker på konsekvenser, og som derfor uvegerlig vil havne i selvforskyldt tragedie på høyeste nivå?

En liten test på om spørsmålene kan ha noe for seg, er en kronikk av tidligere biskop i Bjørgvin, Per Lønning, av 21. 02. 2000. Her tar Lønning opp spørsmålet om Allah er den samme som ”vår” Gud.

Utgangspunktet var striden om tillatelse til bønnerop fra moskeene og hvor biskopen den gang bl a skriver at han håper at ”Allahs ære vil bli forkynt av levende utropere og ikke av lydbånd … fordi islam trenger faktisk å minnes om at lydstyrke ikke er målestav for trosstyrke”.

Var det ikke søtt og optimistisk skrevet? Jo, det vil vi mene: Litt for … spør man meg.

Lønning fortsetter, i håp om at visse refleksjoner kan opplyse folket til besinnelse og klarhet:

”Mange ser ut til å forutsette at muslimenes Allah må inngå i selskapet av guder på hinduismens firmament og å ære forfedres Odin, Tor osv … en slik sammenligning vil få håret til å reise seg på hodet av muslimer … ” skriver Lønning.

Videre: ”Det er viktig at vårt folk forholder seg til dette (bønneutropene) noe mer konstruktivt enn med blott og bar skuldertrekning … ”

Vi kan ikke være mer enig. Men hva betyr ”Allah hu achbar”?

Lønning konstaterer ganske enkelt at det betyr ”Gud er større …”. 

”Poenget er at Gud ikke lar seg sammenligne med noe forestillbart formål, Gud er unik. Og denne bærende erkjennelse er felles for muslimer, jøder og kristne”.

Hm.

Lønning skynder seg med å presisere at denne tanken er velkjent innen kristenheten og hvor det da heter ”Deus semper major”, et kjent fyndord fra middelalderen: Gud (den kristne?) er alltid større …

På dette grunnlag ”er det nærmest storslagent å få denne sannhet ropt ut over dagens forpuslede samfunn … forutsatt at folk aner hva ordene betyr”, doserer Lønning. Folket skal tuktes til å forstå at islam er noe vi sårt trenger og noe vi sårt kan lære av og vokse på, vi gudløse eller likegyldige, må vite.

Spør vi en muslim hva Allah betyr, får vi svaret at Han er alle tings Skaper, herskeren som har fastsatt universets lover og som forventer at vi skal følge Hans vilje, skriver Lønning og legger til:

TIL DET KAN EN KRISTEN IKKE SI ANNET ENN JA OG AMEN.

?

Er dermed ”slaget” tapt? Nei, Lønning gir imidlertid ikke opp overfor Allah sånn umiddelbart. Han trøster oss med et spørsmål: ”Enheten mellom de to religionene problematiseres … av et spørsmål: ”Hvorledes er Gud? hva skal til for å etablere kontakt med ham?” 

Ulikheten i gudsbildet mellom islam og kristendommen ligger i at islam har stått i opposisjon til kirkens treenighetslære, skriver professoren.

Men er dette riktig? Nei, ikke i det hele tatt. Lønning har ikke fått med seg at islam forutsetter at kristendommen er en triteistisk gudslære, ikke en treenighetslære. 

Han overser også den forestilling innen islam at Allah først og fremst er vilje, ikke en kontraktspartner som lar seg binde til å respektere de universelle naturlover: Allah kan når som helst endre disse, og dermed får man problemer med å være opptatt å forutbestemme universets og tingene og tangenes lovmessige gang, (naturvitenskap blir noe sekundært).

Man kan sannelig undre seg over at Lønning ikke har sett alt dette og man fristes til å spørre om grunnen til at han ikke har sett det: Er det for å skåne muslimer ? Ligger grunnen i dette at det gjelder om ikke å avsløre islams uvitenhet og manglende forstand nettopp på treenighetslæren og universets kontraktsmessige lovmessighet? Er Lønning muslimofob? Eller verre: Tør han ikke å fortelle folket at enten så er Muhammed fullstendig uvitende om ortodoks kristendom, eller så er han en bevisst folkeforfører og dokumentforfalsker og baktaler av verste sort av kristentroen?

Faktum er at Koranen forutsetter at de kristne tilber 3 guder, nemlig Maria, Jesus og ”Gud”, som ifølge Koranen ikke kan ha noen sønn og som følgelig heller ikke kan betegnes som noen FAR! (Koranen 5. 116). 

Det er som   G. W. Braswell jr sier:  ”The difference between Christianity and islam is that Cristianity believes there is a plurality of persons or relationships in the unity of the nature of God”.

Og her er vi etter min mening ved grunnproblemet: Hvordan skal en monade, som den islamske Allah er, eller med god grunn ut fra de islamske skriftene selv kan oppfattes som, kunne være kjærlighet, når der ikke eksisterer noen personlige relasjoner i Allah som selve guddommen og den ene?

Lønning nærmer seg problemet: ”(islam) mangler sans for det dynamiske i institusjonen ”Gud er kjærlighet” og dessuten, påpeker Lønning, ”til dette ulike gudsbildet svarer en ulik forståelse av frelsesveien … i islam er underkastelse med lydighet selve saken.” ”Kristendommens nøkkelskikkelse, Frelseren, formidleren av Guds grensesprengende gavmildhet, faller (imidlertid) ut av bildet”, skriver Lønning.

Likevel mener Lønning at kristne med et hjertets amen kan rope ut: Allah hu achbar, Allah hu ahcbar!

Man kan spørre: Hvordan vil ”det ta seg ut” hvis kristne skulle begynne å rope frem dette krigsropet akkurat på samme måte som muslimene hvis det skulle komme til væpnet konflikt mellom muslimer og kristne her i landet? 

Ville det for Lønning være helt OK? I nesten enhver episode som dekker revolusjonene i den muslimske verden i dag hører man muslimer på begge sider av stridslinjen rope ut nettopp dette ropet: Allah hu achbar … Man kan bare tenke seg ”resten”.

Hva mer kan danne grunnlag for et forståelsesamkvem mellom kristne og muslimer? Jo, etter Lønnings mening kan vi ta utgangspunkt i dette at mennesket er skapt i gudsbildet og at alle bærer dette i eller med seg, ifølge Bibelen. Han sier det så vakkert: ”Skapt til liv i bevisst samtale med Skaperen”.

Men er dette mulig? Hva er det i islam som understøtter teologien om at mennesket er skapt i Guds bilde? Ikke noen verden ting, så langt vi er informert. Bare i en hadith snakkes det i islam om at mennesket bærer Guds bilde. Det er snarer forbudt innen islam å snakke om et gudsbilde. Allah kan ikke avbildes og Allah kan ikke ha noe bilde. 

Så hvordan man skal kunne forenes i dette, er meg en gåte. For meg virker det som om Lønning forsøker seg på en forsiktig synkretisme. I stedet burde han si klart fra til folket om at Allah ikke er Gud og at Allah heller aldri kan bli det. Det ville ha vær mest redelig, teologisk riktig , faktabasert og modig. 

I stedet fremtrer Lønning for meg som ikke bare muslimofob, men også islamofob og dessuten oikofob: Vi må gjøre alt for å tekkes våre nye landsmenn (muslimene), ja, om så det skal koste oss selve gudsbildet, - for hvis ikke får vi bråk.

Religiøst betinget opportunisme kan man kanskje kalle dette. Det er i beste fall et fromt ønske om fredelig sameksistens, conviventia, men dette da på bekostning av selve den kristne troendes identitet. 

Intet mindre. 

Lønning tror han er en smart selger på et religiøst marked. Han ender med å selge seg selv, i det håp at han ikke skal behøve å yte et offer, nemlig å forkynne  ren kristen lære rent og rett.

Lønning konkretiserer på denne måten: ”Spørsmålet gjelder helhet, mening, sammenheng: Bevisstgjort forhold til en eller annen instans som måtte åpne for alle tings enhet.”

Vi spør: ”en eller annen instans”, - hvem eller hva er nå det? Er det Kristus først og fremst, og Faderen og Den hellige Ånd? Eller er det Allah, eller ingen av delene? Kan Gud være litt Allah og Allah litt Gud?

Selvfølgelig ikke, mener jeg. Det er en umulighet. Allah og den kristne Gud er inkompatible, de tangerer ikke, noe vi har forsøkt å belyse andre steder på denne bloggen. Vi kommer i hu Gerd Liv Valla i kampens hete: ”Man kan ikke være litt gravid … ”.

Innen jødedommen, islam og kristendommen blir denne instansen kalt Gud, forkynner Lønning. Noe mer avslørende synkretistisk kan man vel ikke bli. Lønning er i ferd med å selge selve kristendommens gudstro og sjel til spottpris og dermed også både selve Frelsen og selveste Frelseren. Hva må vel ikke en muslim tenke? At Lønning reduserer Allah til det ukjennelige og noe langt mindre enn Allah i virkeligheten er, slik han fremstilles – og fremstiller seg selv - i de islamske skriftene?

”Sett i dette perspektivet får en engasjert kristen og en engasjert muslim adskillig mer til felles enn to uengasjerte ”kristne”, håper Lønning. 

”Menneskets Jeg fungerer i forhold til et altopplysende Du”, skriver Lønning.

Men er en slik forestilling mulig innen islam?

Neppe. Allah har ikke et Jeg-Du forhold til mennesket. Det er en u-muslimsk tanke. En fjern og uhyrlig tanke, en tanke man ikke finner i Koranen og heller ikke på Muhammeds lepper.

Vi håper Lønning nå er kommet på bedre tanker. 12 år etter. Og at folket også er kommet på bedre og riktigere tanker.

Det er langt tilbake i år 2000. Det var 1 år før 9.11. Det var om å gjøre for eliten i dette landet å forklare og berolige folk med at islam ikke er farlig og ikke kan skade oss eller true oss på noen måte. Det var derfor av den aller største viktighet at folket ikke fikk et galt bilde av islam, et bilde eller en mistanke om at islam på noe måte står under oss,  dvs at vi står over islam og muslimene. En slik tanke skulle nærmest for enhver pris umuliggjøres og folk som ikke ville avlære seg slike fordommer – om at The West is the Best – måtte kommes i forkjøpet og henvises til skammekroken en gang for alle.

Så naive vi var. Per Lønnings bror, professor Inge Lønning, skriver i 1981 i antologien Religionenes Verden følgende:

”Kristentroen innbefatter ingen forpliktende religionsteori og enda mindre noen religionsmålestokk som gjør det mulig å rangere religioner med kristendommen på toppen”.   

Jeg spør: Hva er da vitsen med å være kristen? Hva er da kristi verk på korset verdt?

Videre:

”Ut fra skapertroen er kristne forpliktet til respekt for alle menneskers religion. Samtidig vet de at alle mennesker er syndere – også i sin religiøse utfoldelse”.

Jeg tillater meg å minne Lønning om at realiteten og begrepet synd oppfattes helt ulikt av muslimer og kristne. I Islam operer man ikke med noen arvesynd. Det får vidtrekkende følger for menneskesynet i de to religionene, og sammen med fraværet av gudsbildet innen islam, utvider kløften mellom islam og kristendommen radikalt og uigjenkallelig.

Lønning fortsetter:

”Kristentroen er uforenlig med forestillinger om kristendommens overlegenhet – det eneste unike med kristendommen er Jesus … kirken skylder verden en og bare en ting: å fortelle om Jesus”.

Men hvorfor stole og tro på Jesus og ham som unik, hvis dette ikke innebar å ”velge” det beste?

Biter ikke Lønning seg selv i halen her?

Jovisst gjør han. Det var visst – og kanskje er visst – nødvendig å misjonere på Lønnings måte den gang. Men nå? Etter at islam har vist sider av seg selv som nettopp forutsetter overlegenhet, nemlig islamsk overlegenhet over alle religioner og alle andre gudsbilder enn bildet av Allah – hu achbar?

Brødrene Lønning, som toneangivende premissleverandører i det politiske – og kulturelle bilde her i landet ser ut til å ha hatt ett felles anliggende: Å fortelle folk at vi ikke skal tro vi er noe, spesielt de kristne. 

De så tydeligvis for seg en mulighet for å utvikle en fredens husholdning sammen med alle de muslimer som måtte komme. De så for seg et dar al islam, et fredens hus, ikke et dar al harb, et krigens hus. De ville ikke innse at Norge pr islamsk definisjon aldri kunne bli noe annet enn et dar al harb, et krigens hus, og dermed forbannet av Allah, så lenge landet ikke er fullt underlagt islam, profeten og Allah.

Og dette gjaldt ikke bare brødrene Lønning. Det gjaldt så å si hele det teologiske klima og etablissement. De lot seg nesten samtlige forføre av høye forestillinger om egen fromhet parret med en falsk ydmykhet overfor en religion som ikke legger skjul på å være dem selv langt overlegen.  

Jeg for min del kan ikke få meg til å si Allah hu achbar. Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg i egne øyne og tanker ha begått blasfemi, for kristne og muslimer mener noe helt forskjellig med Deus semper major og Allah hu achbar.

I evighet.

(Obs: Dette innlegget er blitt lagt inn på document.no hvor det fikk 32 liker! + bl a følgende kommentarer:


  • Strålende, vanderGolden ! TAKK ! :-)

  • 7ba844
    Tiltredes - meget interessant  kommentar av van der Golden !
    Vi får håpe at en eller begge av brødrene Lønning vil svare ham her i Document - det vil virkelig bli interessant - dessuten viktig for norsk religionshistorie.

    ...
    Nie til islam tekker for oppmerksomheten!)
    Se innlegget på document.no her